Skitur til Tveitakvitingen

 Jeg og min venn Martin var på vår siste skitur for i år. Denne gangen gjorde vi ikke engang forsøk på å rekke 7-bussen hjem, med det resultat at vi så vidt rakk 11-bussen. Det var den lengste turen, både i tid og lengde og raster og alt, vi kom oss helt opp på Kveitakvitingen, for første gang, og på vei ned ble det som sist altfor bratt for meg, og i tillegg gikk solen ned, og det ble skare og vondt å se og vondt å gå.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en hobby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Kveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Kveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

Dessverre har jeg fortsatt litt problemer med å legge til bilder på postene mine. Eller litt problemer er en overdrivelse, jeg klarer det ganske enkelt ikke. Men når jeg en gang får det til, vil dette avsnittet bli erstattet av noen nydelige solskinnsbilder fra turen.

 

En real skitur

“En helt grei erstatning”. Det var overskriften jeg først tenkte å ha på denne posten. Skituren denne søndagen var jo en erstatning for skituren som aldri ble noe av forrige søndag, greit beskrevet i forrige søndags post. Den søndagen regnet det og var overskyet, helt greit vær å være inne i, mens vi i dag våknet til klar, blå himmel og strålende himmel. En helt grei erstatning.

 Jeg tenkte at en slik dag, må jeg i alle fall ikke komme for sent, denne gangen skal jeg være hos min kamerat, Martin, klokken elleve, og da må jeg gå hjemmefra senest kvart på. Etter å ha laget frokost og kakao og nistepakke og spist frokosten og pakket, og alt det rotet som hører med når jeg skal gjøre alle disse tingene før jeg skal et sted, kom jeg meg ut litt over elleve og var hos ham litt etter. Denne gangen stod han utenfor og ventet, ikke fordi han var så forbausende klar til å gå, men fordi han måtte i butikken først. Jeg skulle ordne middagen, han skulle ordne resten, og det hadde han kort og godt ikke ordnet.  Jeg hadde også ordnet middagen med en lei feil, det var som alltid pølser og pølsebrød, men da jeg kjøpte dette fredagen, hadde jeg lagt både brødet og pølsene i samme skuff, og det blir jo feil, og til turer som dette, der alt skal være topp, blir det i hvert fall feil. Så vi måtte kjøpe nye pølser også.

Alt dette her ble greit gjort, vi hadde fortsatt 10 minutter til bystasjonen, og kunne rett og slett spasere, det var til og med tid til å skifte litt tøy før vi gikk på bussen, det var altfor varmt for stilongs, tenk det, tenkt det. Dette var noe annet enn forrige søndag, dette var så visst dagen å rekke bussen på, slik vi gjorde, og timen opp til Furedalen gikk som en føyk. Der var den unnagjort.

Og på vei oppover standardløypa på Kvamskogen, var det bare å lette seg for klær, verken lue eller hansker eller jakke eller knapt nok genser var nødvendig, det var ski i t-skjorte vær. Og veien opp til Tvillingtoppene eller hva det heter, Såta, gikk som en lek, en lett lek, for første gang spiste vi ikke engang lunsj før vi var helt på toppen. Vi var der på et blunk. Og vi hadde altfor mange krefter til bare å fullføre runden ned igjen

Så da var det bare å ta til høyre, for første gang i vårt liv til høyre, der på toppen. Opp til snaue villfjellet hvor vi aldri har vært før. Men først var det lunsj og kakao, jeg fikk velfortjent ros for kakaoen, jeg hadde som sist tatt alle forholdsregler med den, og laget den nøyaktig etter oppskriften, og til og med kjøpt inn ekstra helmelk for den, alt var gjort pinlig korrekt, bortsett fra altså kakaoen selv, som fortsatt var noen år for gammel. I tillegg hadde jeg noen baguetter med skinke, rikelig med skinke, og majones og tomat, og agurk, overdådig skal det være, og overdådig var også utsikten, ned mot Hardangerfjorden, sol og snø og fjell, og varmt nok til å sitte fortsatt uten jakke. Nei, det var fortsatt en helt grei erstatning.

Deretter var det opp, videre opp, rett opp, fjellveggen opp. Heldigvis stilte Martin meg et spørsmål som engasjerte meg noe så til de grader, slik at jeg ikke la merke til hvor bratt det egentlig var, jeg pleier jo strengt tatt å bli litt nervøs når det blir altfor bratt. Store deler av denne skituren skulle jeg bruke til å tenke om jeg hadde et ambivalent forhold til så bratte skrenter, at man må borre stålkantene på skiene inn for ikke å ramle som følge av reneste tyngdekraften, eller om jeg simpelthen ikke liker dem. Store deler av turen trengte jeg ikke engang lure, jeg liker det ikke. Som sagt, kom jeg denne gangen godt opp første kneiken før jeg skjønte hvilken felle jeg var gått i, og trengte bare være nervøs siste biten. Nervøsiteten ble imidlertid forsterket av at jeg svært, svært, svært uheldig mistet skien. Heldigvis mistet jeg den på et strekk jeg gikk godt sidelengs, så den rant ikke ned, men ærlig talt, for det første var det ikke noe særlig å måtte feste skien igjen, der i fjellveggen, for det andre, så var jo dette noe vanskelig å la være å tenke på resten av bakken opp. Når som helst kan skien ramle av, og da er det lang, lang, lang vei ned.

Men vi kom oss jo opp, og jeg skal ikke overdrive verre enn å si at dette er en helt vanlig løype, det var tjukt av folk som gikk eller rant ned, mens vi gikk opp, det var ikke verre enn som så, men det var heller ikke bedre enn at det ble skikkelig ille for meg, da vi selv måtte snu og ned igjen. Det gjaldt imidlertid ikke ennå. Foreløpig gikk vi på i godt mot. Målet var å finne en vei rundt, på oppsiden. Først var det riktig langt opp, bratte fjellveggen var en ting, men det fulgte også et langt strekk med slakere og lengre oppoverbakker, det hadde vært greit nok, verre var det at det aldri ble tegn til mulighet for å ta til høyre, som vi måtte om vi skulle komme oss ned til NAF-hytta igjen. Det var tross alt der vi hadde begynt, og vi hadde også gravd ned skitrekket der, så vi måtte ned dit, og kunne ikke for eksempel ta en sjanse og satse på en runde til et annet busstopp, noe min kamerat og jeg utmerket kunne vært troende til å ta sjansen på, i hvert fall jeg.

Frarøvet slike muligheter, tok vi til høyre uansett. Jeg skal ikke underslå at det var jeg som presset på her, det går sikkert en løype, sa jeg, her er en løype, sa jeg, der er det folk, sa jeg, alt sammen litt usikkert. Det var riktignok antydninger til skispor, og det var tilløp til bevegelse i horisonten, men det var kanskje litt drøyt å kalle det løype. Derimot er det ikke i det hele tatt drøyt å kalle det skikkelig bra å gå der, det var helt topp, nydelig flatt, eller slakt nedover, førsteklasses norsk høyfjellsterreng, karrig og vilt, og stor utsikt i alle retninger. Nede til høyre så vi langt ned til de toppene som vanligvis er de høyeste vi når på disse turene, til venstre så vi villfjell og ukjent terreng, dessverre med et juv i mellom, og det begynte vel å ane oss at også ferden fremover vil ende i et juv. Denne aningen ble nok forsterket av Martins gode argument at om dette var en løype, ville nok flere ha gått den, her var ingen andre enn vi. Likevel gikk vi rett frem til det var dønn umulig å komme lenger. Da snudde vi.

Så var det samme vei tilbake, like fin, men i motsatt retning. Jeg hører til blant dem som ikke kan fordra å gå frem og tilbake på turer, jeg kan ofre mye for å få en sløyfe, what so ever, her var det bare ikke mulig. Vi måtte jo rekke bussen, den gikk klokken sju, og klokken begynte jo å bli litt, etter all den skigåingen. Selv om det var rett frem og rett tilbake, klarte vi vel også å gå en aldri så liten omvei, ikke så store sakene, men nok til at vi mistet litt tid på det også. Og vi hadde jo pølsene, vi måtte jo spise pølsene. De spiste vi like før det bratteste nedrennet. Nå var solen gått vekk, nå var det blitt overskyet, men ikke tungt og med regn, og ikke særlig kaldt, men dog, men dog.

Tja, middagen, kokte pølser, som alltid. Chicago-pølsebrød, nåja, nåja, de smuldret. Martin hadde med spade, og insisterte på å lage sitteplasser og støttevegg av snøblokker, det var jo en fin måte å få unna ventetiden til vannet kokte, og det var også godt å sitte på. Så måltidet var bra, som alltid og ventet, men etterpå ble det litt problemer.

Det var cirka en time til bussen gikk nede fra NAF-hytta. Og vi var så langt unna den, som vi aldri har vært før. Martin mente likevel det ville gå greit, det var jo bare å renne rett ned, noe det jo ikke var, som det viste seg i hvert fall for meg. Den bratte skrenten vi hadde gått opp, var jo ikke blitt slakkere nå som vi skulle gå den ned, og for meg ble det der altfor mye. Det ble tverrski, det ble stålkant i snø, steg for steg, like tungt ned som opp, og langt skumlere, langt lengre, det tok jo aldri slutt, det bare fortsatte å fortsatte, og etter å ha gått en evighet med venstresiden ned, ble det å måtte bytte, og hvordan det gikk til, kan jeg verken huske eller beskrive, men det må ha gått, for her sitter jeg og skriver. Jeg vil igjen minne om at dette er en løype blant mange, både barn og gamle hadde passert, og vært nødt til å komme seg ned her, jeg skjønner ikke hvordan det går, de renner frem og tilbake, jeg gjør det gjerne med slalomski eller ski jeg behersker, men med fjellskiene mine går ikke sånn som det der for meg, det går en grense for bratthet, og den var for meg her godt passert.

Da vi kom ned dette henget, eller rettere sagt, jeg kom ned, min venn hadde jo vært nede en stund, i alle fall, å snakke om å rekke bussen, var ikke lenger noe spørsmål, den var gått, eller gikk nå. Så vi måtte uansett ta neste, om det gikk noe, det hadde vi ikke sjekket, utenom Martin, som mente å huske at det gikk en buss sånn cirka litt før elleve eller noe sånt, i alle fall lenge etter den vi skulle rekke klokken syv. Klokken var omtrent syv der oppe på fjellet. Så vi kunne bare bruke tiden, og kjøre hele runden, og lage oss rikelig med kaffe, det var ingenting å haste ned etter. Jeg var litt skjelven etter slitet og frykten, og rant nok ikke særlig elegant nedover, det begynte jo også å bli litt mørkt, og vanskelig å se, og tror dere ikke det var enda et slikt heng å komme opp? Fatter ikke at vi skal måtte gjøre slikt opprør mot tyngdekraften. Før vi tok fatt, var jeg ved godt mot, dette var da ingenting mot storfjellet jeg nettopp hadde bakset med, men når man står i veggen, er det ikke så nøye om det er ti eller førti meter ned, falle vil man bare ikke. Og dette lille, fillehenget hadde dårligere plass til å plassere staver og ski, jeg klønet skikkelig opp dit, det skal jeg innrømme, og jeg var fullt og helt bestemt på at slike heng, det liker jeg ikke, det vil jeg unngå, det er ikke noe for meg, og det nytter ikke å innrømme noe annet.

Men vi hadde en skitur å fullføre, og den fullførte vi. Vi rant et stykke ned, og serverte oss selv kaffe. Vi hadde hatt med halvannen liter vann hver, i solvarmen var alt drukket opp, nå måtte vi lage kaffe på snø, og etterpå smelte snø til drikke, det var ingen sak, det hører med til sjarmen. Og nå som vi hadde tatt, laget vi ikke bare en liten snøbenk med støtte, vi laget en hel levegg, en hel borg, nærmest, av snøblogger, for å sitte godt og lunt, og vente på bussen på fjellet, i stedet for nede ved veien. Vi hadde også appelsin og kjeks og sjoklade, vi led ingen nød, det var en førsteklasses mellomstasjon, og med noen velrettede karatespark rev Martin hele greiene ned igjen, før vi rant videre.

Nå var det blitt helt mørkt, og vi så ikke annet enn konturene av løypa. Ingen av oss hadde med hodelykt, vi skulle jo hjem klokken sju i april, hvem skulle trodd på mørke da? Men mørke ble det altså, og nede i løypa ble det de vanlige problemene med å finne mest effektive vei til NAF-hytta, den finner vi aldri, og heller ikke denne gangen, det ble opp og ned og tull og tøys mellom busker og trær og steiner, og rundt på jakt etter broer i elver, og tull og tøys, og alt i mørke, men det gikk jo fint, og hører med, det er kjekt med skiturer som har litt forskjellig innhold. Det hadde i alle fall denne.

Vel nede på bussholdeplassen, ved NAF-hytta, var det som ventet ingen folk, alt var stengt, og det var heller ingen bussrute. Vi var der kvart på ti, så om det gikk en buss i ti-tiden, ville vi rukket den. Martin brukte siste rest av mobilbatteriet på å forsøke å finne frem til busstider via opplysningen, til busselskapet, og alle mulige finurlige løsninger, uten det minste hell, det hører med, det hører med. Etter å ha ventet godt en time kom bussen sånn litt før elleve, det var god plass og vi gikk på, hjemme var vi ved midnatt, en real skitur var gjennomført. Det blir for enkelt å kalle dette en helt grei erstatning.

*****

WordPress har omlagt systemet sitt, og jeg har litt problemer med å finne ut av det. Jeg får ikke lagt ut bilder, og for hver endring jeg gjør, er jeg aldri riktig sikker på om jeg får lagret det, enn si publisert det. Derfor blir noen poster nå disse dagene lagt ut før de er helt ferdige. Til denne posten ligger mange fine bilder klar, inntil jeg finner ut av det, får dere nøye dere med denne beskrivelsen av et bilde:

Jeg sitter i en slags snøborg, det som vi i barndommen ville kalt en snøborg, det er fire fem etasjer godt utskårne eller utspadde snøblokker, jeg sitter på en benk av like godt utspadde blokker, og jeg har en plastkopp i hånden og skjer rundt halsen, det er helt mørkt, og bildet er tatt med kraftig blitz. Slik ventet vi på bussen et stykke oppi fjellet, litt opp for Furedalen skitrekk…

 

Skitur i regnvær

Det har ikke blitt mange skiturer i år for meg og min gode venn, Martin. Jeg har vært i Polen, Tyskland og Ukraina, og jeg har vært på hyttetur på Ljosanbotn, alt sammen godt skrevet om her på bloggen. Han har flyttet, vært syk og drevet med sitt, selvsagt ikke skrevet om her på bloggen, det er ikke hans blogg. Men i dag passet det altså, og da reiste vi altså. Og når vi reiser på tur, sjekker vi aldri vær, eller det kan godt være vi sjekker det, men det har ingenting å si for om vi reiser eller ikke, og egentlig har det ikke noen innvirkning på turen uansett. Vi reiser, og følger våre rutiner uansett.

Rutinen for skitur er at jeg dinger på hos ham klokken elleve, det vil si litt over elleve, og så går vi for å rekke bussen klokken halv tolv, det vil si, han er aldri klar selv om jeg alltid kommer for sent, og ved en gang var det så ille at det til og med var blitt sommertid over natten og han lå og sov, da jeg dingte på litt for sent, og vi fikk regelrett hastverk med å rekke bussen. I dag rakk vi bussen med god margin, jeg var litt for sen, han somlet litt, og så kunne vi med helt normal hurtig gange gå de ti minuttene bort til busstasjonen. Han bor på Nordnes, som jeg også gjør det.

I bussen skulle det bare vært flere passasjerer, for det er interessante diskusjoner vi holder, og det hadde nok vært lærerikt for flere å følge med. I dag hadde han tenkt litt på akkusativ-infinitiv-konstruksjoner, eller hvordan det skrives, det hører hjemme i latin, og går an på norsk også, for eksempel: “Jeg så ham komme.” Hva er denne “komme”-formen, her? - Jo, det er akkusativ-infinitiv. Og det er jo litt spennende, tenk bare etter, hvorfor ikke “kom” eller “kommer”, hvorfor står verbet i infinitiv, det er jo ingen som tenker “Jeg så ham å komme”, her, og er det forskjell mellom “Jeg så ham komme” og “jeg så at han kom”? Så var det å se på hvordan dette ble løst på italiensk og spansk, han kan spansk, jeg italiensk, og det er slett ikke så lett, for skal det være perfektiv eller inperfektiv? “Vedevo che veniva”, “Ho visto che é venuto” eller kanskje “Vedevo che staveva venendo”, hva vet jeg? Og så russisk, hvor spørsmålet perfektiv eller imperfektiv virkelig blir aktualisert, for de har jo delt inn hele verbsystemet sitt med slike parverb. Med slike diskusjoner går bussturen som en storm. Svusj - er vi framme.

Og fremme på Kvamskogen ble vi møtt av godt og realt pøsregn, sagt best på rogalandsdialekt, med tydelig g og n, ikke noe pent, østlandsk “rein” her, men godt vestlandsk “reg-n”. Nåvel, vi la i vei, regnet var ikke noe tema der og da, selv om det var vanskelig å la være å konstatere det, vi skiftet til gå-klær og sørget for riktig smørning og kom oss av gårde. Retningen sier seg selv, der på Kvamskogen, den går oppover. For de som er kjent, gikk vi av ved NAF-hytta, skitrekket på Furedalen, og der var det barneskirenn, og i den anledning var det satt opp telt med mat og drikke, og siden rennet var ferdig, så ble drikken som var til overs gitt til den som ville ha. Slik vi en kopp varm toddy, og litt ly for regnet, og et lite møte med noe så solid norsk som det blir, pølse og barneskirenn, med toddy og tvist, dette er sånt som gjør det gilt å være norsk. Og ei av de som var der inne ble så revet med, at hun også gav fra sin egen sjokoladekjekspakke, og det var rene, skjære festen der inne, for alle oss ukjente for hverandre.

Men en toddy går fort, og det gjør vi også, i hvert fall sånn noenlunde, vi er ikke så aller verst trent, aktive i innebandy, jeg med mine turer opp Stolzen, han med sine vanvittige turer på tid over hele Bergen, litt skigåing i oppoverbakke med korrekt smørning er ingenting. For de som er kjent, vi gikk opp til Negerlandsbyen, for dem som ikke er kjent, plassen består av tre hytter og er ikke noen landsby i det hele tatt, og har ingenting med navnet sitt å gjøre. Men for oss som gikk på ski der denne dagen i dag, var dette siste sjanse for å få seg en kopp kakao og en lunsj i le. Det var nemlig begynt å blåse opp, i tillegg til regnet.

 

I vår verden satt vi imidlertid og spiste i strålende sol, og snakket om hvor flott det var når himmelen åpnet seg slik vi satt og så at den gjorde. Helt usant var det ikke, for mange kilometer unna, langt på andre siden av bilveien langt, langt nede, og på steder vi aldri har vært og aldri vil komme til å være, der så vi sollys på fjellet. Og like over oss, så vi blå himmel, men når vi sa himmelen åpnet seg, så var det enkel og folkelig ironi, for skyene tettet seg igjen med rekordfart. Nåvel, vi var opptatt av ikke å klage, og gjorde en heidundrende jobb. Jeg la veldig vekt på at kakaoen var lagt på skikkelig helmelk for kvalitetens skyld, og at jeg hadde vært riktig nøye på mengden sukker og kakao, og hadde fulgt oppskriften så til punkt og prikke som det går an, og holdt godt skjult at kakaoen gikk ut på dato for to år siden. Jeg hadde også førsteklasses rundstykker med skinke og tomat og agurk og majones, og også et med skinke og hvitost, very well.

Da det ble iskaldt, reiste vi oss og gikk videre. Nå fikk vi i tillegg til regnet og vinden, også problemer med dårlig sikt. “Her skal det være en nedoverbakke”, sa Martin, men det var åpenbart helt feil, for ingen nedoverbakke var i nærheten, selv om også jeg mente at det hadde vært det tidligere år. Og da vi skulle gå oppover mot det jeg tror heter Tvillingtoppene, det er de to toppene som følger helt naturlig når du går rett opp fra skitrekket, og det er så godt som umulig å bomme på dem, så vi visste godt hvor vi var. Vi så bare ikke terrenget skikkelig, og vi så heller ikke opp til toppen, hva skal vi si, femti meter opp, selv om vi stod ved foten av fjellet. Så da hadde vi en pause og en rådslagning.

Men rådslagningen var helst for syns skyld, helst for ordens skyld, når tåken er så sterk, og vinden og nedbøren, og alt taler oss i mot, så går vi bare ikke opp til toppen, så da snur vi heller, og det gjorde vi denne gangen også. Vårt eneste mål var nå å finne et sted å spise pølsene våre, og om vi unngikk regnet var ikke så viktig, men vinden måtte vi ha beskyttelse for. Ikke at det var noe problem, vi hadde jo gjort det før, og rant sikkert og greit (med forbehold om at vi ikke så noen ting, da, så nedover bakker som var litt bratte, var vi nokså klønete - det dreier seg om kun en eneste bakke, den første) ned til like før negerlandsbyen, tok til venstre, og nedover der er en liten slags dal, en slags passasje, der går det an å gå litt innover, selv om det ikke er noen løype der.

Nå var vinden såpass sterk, at selv om vi gikk innover der, fant vi ikke noe le, og man skulle jo ikke gå langt innover, før det ble et direkte problem at det ikke var noen løype der, med løssnø og bjørketrær, friskt passert i veien for oss. Men vi måtte jo spise der, vi hadde jo med oss kokeapparat, pølse og lompe og ketchup og sennep og sprøstekt løk, og av de tingene var det bare sennepen som hadde gått ut på dato, og det ennå ikke med to år. Vi fant det ultimate, det langt bedre enn vi kunne forlange, en diger stein som gav både ly og le, riktignok var det et stykke bort til den, men hva er det for slags “riktignok” å si? Selvsagt gikk vi bort. Selvsagt bare skjøv vi bjørketrærne unna.

Og der var det sikre rutiner, på med alt vi hadde av varme klær, fyr opp kokeapparatet. Dessverre hadde jeg gjort feilen å kjøpe grillpølser, det er for dumt, det er elementært at det skal være kokepølser som man bare trenger ha i vannet, å steke pølser trenger mer varme og rødsprit, og er det riktig surt og kaldt og dårlig vind, går det ikke engang. Tro oss, dette har vi forsøkt - og om noen har klart det, fortell oss! Denne gangen gikk det, vi hadde jo ly og le ved steinen, men det ble likevel ikke vellykket uten forbehold, for vi hadde glemt fett, og måtte steke pølsene rett i pannen, så de ble litt brent. Men du verden, hva gjør vel det, det ble det sjefsmåltidet vi hadde sett frem til og det var knapt nok iskaldt.

Etterpå rant vi ned igjen, selvsagt om kapp, men her må jeg innrømme, han hadde bedre gli og var helt overlegen. Han kunne behandle meg som han ville. Nede var vi altfor tidlig, turen er jo beregnet å gå rundt hele tvillingtoppene og ned på andre siden, på venstresiden, slik vi gikk, ble det mye kortere, og klokken var fem, når bussen gikk 1852 (og 1752, men herlighet, skulle det være aktuelt). Vi bestemte oss for å ta en appelsin for å diskutere hva vi skulle gjøre, og da vi hadde spist den, spiste vi en til, for å diskutere videre.

Enden på diskusjonen, som for å friske den litt opp foregikk på russisk (Martin er en fusker i faget, så han kan lite grann), var at vi bare stod der rett opp og ned i regnet og diskuterte dette og andre ting, til klokken var seks, og det bare var like greit å gå inn på NAF-hytten. Der feiget vi ut, som vi har lagt oss for vane de siste årene, og kjøpte pommes frites og Hamburger. Det er jo norsk og godt, pommes frites på veikro, og det fyller fint ut bildet med villmarkslivet med kokeapparat og nistepakke til fjells - særlig når vi har pølse til pommes fritesen.

Bussen hjem gikk som den pleier. Og i plaskregnet i Bergen by var det iskaldt å gå. Da vi kom hjem var alt vått, eller jeg skal jo ikke snakke for ham, for meg var alt vått, men man er trøtt og fin og god, jeg lager meg kvalitetskaffe, hører søndagsmusikken, og vet jeg er akkurat så klar for en ny uke som man skal være en søndag kveld.