Det er ikke mange personer så mange er villige til å uttale seg om, men så få har lest, som Platon (427 – 347 f. kr). De fleste noenlunde utdannede mennesker er i stand til å si at han er opphavet til idélæren, og noen kan sikkert også komme opp med hulelignelsen for å forklare den, men få av dem har lest om idelæren direkte, og må i stedet gjenfortelle hva de har hørt av andre. Med mange filosofer er dette nokså forståelig, om man ikke er spesielt intetressert (som man selvfølgelig – i parentes bemerket – bør være), men akkurat med Platon er det ingen grunn til ikke å oppsøke hovedkilden. Dialogene hans er ikke bare filosofiske, men også litterære mesterverk. Denne posten kan bli enda en kilde som gjør at folk bare leser om dialogene i stedet for å lese dem. I så fall vil den ikke ha nådd sitt mål. Den er skrevet for at Platon skal bli mer lest, og ikke bare mer omtalt.
Jeg velger da dialogen Faidon, som jeg nettopp leste nå igjennom på ny. Den går over cirka 100 sider innkludert forord, kommentarer og fotnoter i utgaven jeg leste nå fra Vidarforlaget. Dette lille forlaget gav ut Platons samlede dialoger i ni bind i 2001. Det er første gang dialogene er utgitt samlet på norsk, et sikkert tegn på at vi ikke nettopp er noen kulturnasjon. Men Vidarforlaget skal ha stor takk for anstrengelsen sin, og man burde egentlig kjøpe samleverket i sympati og takknemlighet. Om man ikke vil bruke toogethalvt tusen på takknemlighet, kan man låne bøkene på et bibliotek. Oversettelsen av Faidon er er gjort av Egil Kraggerud. Jeg har også en engelsk utgave (Phaedo) jeg kjøpte i forbindelse med hovedfaget mitt. Den er utgitt på Cambridige university press, oversatt av R. Hackforth, og en del mer ambisiøs i kommentarer og noteapparat. Jeg vil påpeke at i motsetning til andre klassiske verk er ikke noteapparatet og kommentarene nødvendige, de fleste dialogene kan leses enkelt og greit rett frem som de står og er oversatt.
Faidon er dialogen der Sokrates sitter i fengselscellen sin og snakker med vennene som har besøkt ham, før han drikker giftbegeret og dør. Den handler om hvordan vennene frykter døden og gråter over at Sokrates må dø, mens Sokrates selv har et fullt forsonet forhold til døden og til livet, og beroliger dem. Sentralt her er hvordan Sokrates tror på sjelens udødelighet, og egentlig forklarer troen rasjonelt her i dialogen, et studium i seg selv, det der, hvordan det er mulig. Om man selv ikke tror så fullt og fast verken på sjelen og udødeligheten, og kanskje selv skulle vært til stede for å bli overbevist av Sokrates’ argumentasjon, kan man godt lese dialogen som at man ikke frykter døden, når man har levd et godt liv i overensstemmelse med ens egne verdier og hva man står for. Dialogen gir en utmerket fremstilling av hvordan Sokrates, Platon og grekerne så på livet og døden, og på hvordan alle ting henger sammen i verden.
Det var det enkle referatet. Men Platons ambisjoner med den strekker seg mye høyere enn bare å argumenere for sjelens udødelighet. For å gjøre det, trengte han ikke å tenke ut dialogen og settingen, han kunne bare fremme argumentene, skrive dem ned, rett og slett, og med det gjort det mye lettere for seg selv. Jeg skal nå vise hvordan denne dialogen utmerker seg som litteratur, som filosofi og til og med som religion.
Dialogen som litteratur
Da Platon skriver denne dialogen en gang på 300-tallet f. Kr., så består verdenslitteraturens største prestasjoner av de greske eposene (Iliaden og Odysseen) og det greske teater, da særlig de greske tragediene til Sofokles, Evripides og Aiskulos. Platons dialoger går inn i begge disse tradisjonene, og sprenger rammene for dem, i tillegg til at han bruker teknikker og virkemidler som egentlig ikke ble tatt i bruk igjen før med modernismen på 1900-tallet. Jeg skal vise hvordan han gjør det alt sammen i Faidon.
Illiaden handler om slaget om Troja, eller den trojanske krig, der både mennesker og guder deltar, etter at prins Paris av Troja, har kidnappet den skjønne Helena av Sparta, og ført henne med seg. Odysseen handler om en av heltenes – Odyssevs – reise hjem igjen. I løpet av reisen møter Odyssevs på en rekke problemer og hindringer, før han endelig kommer hjem og kan avsløre seg for sin Penelope, slik at de kan gjenopprette sitt familieliv og leve lykkelig igjen. Denne litterære reisen er speilet, brukt og vridd og vendt på i en rekke senere verk. Det at den litterære hovedpersonen skal bevege seg fra et sted til et annet er hovedsaken i Vergils Aeniden (selvsagt), Dantes Divina commedia og James Joyce Ulysses, for å nevne tre verk med omlag tusen års mellomrom. Platons dialoger handler også om en reise. I Faidon i et mye mer konsentrert format, selvfølgelig, siden omfanget av verket er mye mindre enn de andre nevnte, men i dialogene samlet sett kan man godt snakke om en Sokratisk reise som kan måle seg med Odyssevs’. Forskjellen er at Sokrates’ reise foregår på det indre plan, han reiser i sinnet. For dialogene samlet sett er de tilsvarende monstrene og hindringene Sokrates møter, som Odyssevs, de forskjellige samtalepartnerene som kommer til ham. Og det gjelder særlig de sofistiske samtalepartnerne, som ikke anerkjenner Sokrates’ søken etter sannhet, men heller vil bruke språkets mangler og tvetydigheter til å rive ned mening, skape forvirring og vinne diskusjoner. I Faidon har denne reisen endt med at Sokrates sitter i cellen sin og skal dø. Jeg vil for eksempel kunne lese den berømte scenen der Sokrates sitter og gnir benet sitt i starten av dialogen, også som at han er sliten av å gå, reisen nærmer seg slutten. Det er selvfølgelig også at han gnir kroppen som skal skille seg fra sjelen, kroppen verker, men sjelen er smertefri. Mot slutten mener jeg det vanskelig kan leses annerledes, enn at Sokrates går i ring på cellen sin for å bringe reisen til sin slutt. Gjennom hele livet sitt har han bare oppholdt seg i Athen, stort sett på torget, og gått i ring der. Nå har ringen blitt enda mindre, men han går fortsatt, og reisen nærmer seg slutten. Denne sinnets reise er både viktigere og mer imponerende enn Odyssevs reise over havet.
En av definisjonene på en tragedie er at helten skal dø til slutt. Det passer godt til de Shakespearske tragedier, og det passer godt til dialogene lest som tragedie. Helten er Sokrates er helten, og Sokrates dør. Aristoteles legger til at virkningen blir størst når den tragiske helt blir offer for tragedien uforskyldt, at man selv er skyld i ulykken gir ingen ordentlig tragedie. Det passer også godt for Sokrates, han er som dialogene er lagt opp, uskyldig i anklagene som dømmer ham til døden. Platon viser vel snarere at det er dem som dømmer ham som begår forbrytelsen Sokrates blir dømt for. Det er disse som forderver ungdommen, Sokrates gjør det stikk motsatte og bidrar heller til å opplyse dem og utvikle dem. Sokrates er en ypperlig tragisk helt innen denne definisjonen. Men den skiller seg helt ut med at døden her blir fremstilt som en lykklig slutt! Sokrates ler en eneste gang i samtlige av Platons dialoger om ham, og det er når Kriton mot slutten av Faidon spør Sokrates om hvordan de skal begrave ham:
- Slik som dere vil, svarte han, så sant dere får tak i meg da, og jeg ikke unnslipper dere. Og dermed lo han stille, kikket bort på oss og sa (…)
Sokrates er en tragisk helt som ler mot slutten av sitt liv, i det han møter døden. Det er en kraftig understreking av at døden ikke er noe å frykte, for dem som har levd et godt og riktig liv. Det som får de sanne greske, tragedieheltene til å gråte så fryktelig i møte med sin skjebne, er jo kanskje nettopp det at de har forsøkt å sette seg opp mot gudene og det liv som er forventet av dem? De har handlet galt, og ser de har handlet galt, og at det nå er uopprettelig. Sokrates har ikke noe uopprettelig han skulle hatt ugjort. Han har levd det liv han skulle, har nådd slutten for reisen, og kan møte døden i fred og ro.
Alle som kan litt litteraturhistorie vet at overgangen fra realismen og naturalismen til den nye modernismen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet, også var en overgang fra forsøket på å skrive objektivt, til et forsøk på å skrive så subjektivt som mulig. Mange av de tidlige modernistene, vi nordmenn kan bare ta Hamsun som et typisk eksempel, diktet opp karakterer også til å fortelle historier, og la det opp slik at man aldri kunne være helt sikre på om disse fortalte helt ærlig, eller husket helt riktig. Selve dialogformen gjør denne oppnåelsen helt selvsagt. Særlig når dialogen er utformet som den er i Faidon. Jeg kan ta en annen liten digresjon, som ivrig teaterleser og smått aktiv dramatiker, er jeg alltid imponert når jeg leser stykker av Shakespeare, det er så få sceneanvisninger der. I Platon er det ingen sceneanvisninger i det hele tatt. Det er ingenting utenom samtalen mellom de som deltar i den, det finnes ikke en eneste forfatterkommentar eller inngripen, dialogen er alt. Og beskrivelsen av Sokrates som sitter og gnir foten sin etter lenken, og senere drikker giftbegeret og går rundt i cellen for at giften skal virke, den blir gitt av en av deltakerne i dialogen. Rammen av dialogen er nemlig at en av deltakerne i Sokrates’ siste øyeblikk, Faidon, møter Echekrates på landeveien. Echekrates som er fra Fleibus, spør Faidon om han kjenner noe til dette dødsfallet til Sokrates, for det er ingen fra Fleibus som vet det ordentlig. Og så må Faidon til å fortelle. Dermed blir hele beretningen bare hukommelsen til en enkelt person, og man får tilleggsspørsmålet hvor mye er det egentlig han husker, og hvor mye er det han vet, og hva er det nettopp han vil legge vekt på? Og hvorfor velger Platon nettopp Faidon til å fortelle historien, og hvorfor nettopp til Echekrates? Siden dialogen er så tett knyttet opp til virkelige og sikre hendelser, blir disse spørsmålene bare ytterligere interessante for dem som virkelig er interessert.
Språket i dialogene er på ett plan meget enkelt. Det ser ut som helt naturlig dagligspråk, teaterverdenen får ikke til noe lignende før med Ibsen og Tsjekhov noen tusen år senere. Men om man ønsker å lete, finner man også ting som er fristende å tolke symbolsk, slik som den markante detaljen om hvordan Sokrates ligger og gnir beinet i begynnelsen, siden reiser seg opp i sittende stilling med beina på gulvet, og sitter slik resten av samtalen. Dialogen er også full av helt enkle spørsmål og svar, replikker som “ja, absolutt”, “jo, etter min mening i alle fall”, og “jo, helt og holdent, vil jeg tro” er den full av. Og plutselig i Faidons lange utgreining om hva som skjedde og hva Sokrates sa, så blander plutselig tilhøreren Echekartes seg inn, og tilkjennegir sin følelse til det som blir sagt. Kontrasten mellom det enkle, hverdagslige språket til de to samtalepartnerene og den greie dagligdagse tilnærmingen til emnet, og de enorme dimensjonene ved Sokrates død og hva som egentlig hendte her, og også de enorme filosofiske utlegningene Sokartes kommer med, og rekkevidden av dem, kan fint få plass i både moderne og postmoderne sammenblanding av høy og lav, for dem som er interessert i slikt.
Dialogen som filosofi
Nå skal jeg ikke utrope meg som noen stor Platonkjenner. Jeg leser riktignok dialogene hans, men jeg leser ikke forskningen, og de dypere problemene med Platon og diskusjonene om ham, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan nå uttale meg litt hverdagslig, om hva jeg finner i Faidon, og hva jeg oppfatter det betyr i filosofien hans og i filosofihistorien.
Hva jeg finner viktigst, er som jeg har sagt tidligere hvordan et rolig og harmonisk menneske kan gå døden rolig i møte. Platon deler som alle de gamle grekerne mennesket opp i kropp og sjel, der kroppen tar seg av det sanselige, og sjelen det åndelige. For filosofen Platon er det gjennom Sokrates opplagt viktigst at det er sjelen som blir tilfredsstilt. Det blir den gjennom å søke viten og sannhet, bli kjent med seg selv, og vite hvem man er og hvilken funksjon man har i livet. Dette er vanskelige spørsmål som nok kan gi noen og enhver følelsen av ikke å lykkes, og man velger i stedet å hengi seg til sanselige nytelser, eller å sørge for kroppens velvære, i stedet for sjelens. Sokrates ro i forhold til tilhørernes fortvilelse viser belønningen når man satser på sjelen fullt og helt. Det er dette som er kjernen i Sokrates’ berømte “Kjenn deg selv”. Man finner det her i denne dialogen.
Dialogen introduserer også idelæren. Her skal man kanskje ha et ganske klart hode for å få med seg hva som foregår. Det enkle språket til Platon kan forlede én til å tro at man ikke trenge skjerpe seg for å henge med, og man har kanskje selv lyst å bare henge seg på tilhørernes “Jo, selvsagt” og “ja, sånn må det være”, når Sokrates bedriver sin berømte kunnskapssøken, og stiller sine spørsmål. Først introduseres læren litt forsiktig, med at Sokrates spør om det ikke er sant som dikteren sier, at man ingenting ser og ingenting hører, av tingene som de egentlig er (65b er referansen), og videre “er det ikke i tenkingen, mer enn i noe annet, at noen av de værende ting blir åpenbare for den?”. Vanskeligere blir det når Sokrates siden sier at noe er vakkert fordi “det har del i skjønnheten” (100c), og at noen er større og mindre enn andre, på grunn av storhet og litenhet (fra 101). Det er fint å lese dette her, for å få en innføring i hva Platon selv sier om ideene sine, og hvordan han selv introduserer dem. Det er for øvrig verdt å merke seg at han introduserer dem som ledd i et helt annet argument, og som en selvsagt ting alle tilhørerne umiddelbart er enig i. Som sagt, jeg skulle gjerne vært til stede selv, og sagt til Sokrates at jeg ikke helt skjønte hva han mente. Det er fristende å gi seg hen og svare ja på spørsmålet om at skjønne ting er skjønne fordi de tar del i skjønnheten, men konsekvensen av dette “ja” fører med seg en del ting som man ikke like lett kan svare “ja” på.
Til slutt tar dialogen opp ytterligere litt om forholdet mellom kropp og sjel, og forsøker som sagt intet mindre enn å bevise sjelens udødelighet gjennom argument. Argumentene er blendende, men Sokrates er ingen sofist, blendende argumenter er ikke hans mål. Det er en serie argumenter, 4 stykker, der Platon legger mest vekt på det siste finaleargumentet, før dette har vi intet mindre enn en kunstpause ”Sokrates gjorde en lang pause og tenkte over noe for seg selv” (95e). Argumentet tar utgangspunkt i idélæren, og tror man på den, blir det vanskelig å gjendrive argumentet. Men så var det dette med hvor sannsynlig idélæren egentlig er, da. Uansett er det interessant lesning.
For øvrig finner man annet snadder som vil overraske en som ikke er så altfor vel bevandret i antikken og dens visdom, som at Sokrates uten videre sier at jorden er rund og henger i luften, og at alle uten videre går med på det. Dette var kjent kunnskap i det opplyste Athen. Selve måten argumentasjonen blir ført på, og Sokrates’ nitidige prøving av all kunnskap, er også lærerik lesning den dag i dag. Hva er det for eksempel med årask og virkning? Hvordan kan man vite sikkert at en virkning har en bestemt årsak, at det er nettopp denne, om det virker aldri så sannsynlig? Det filosofiske ambisjonsnivået i dialogene lider ikke under noen begresning, kan man si.
Dialogen som religion
Platon er en filosof, og hans dialoger er filosofi, men de har vel så mange trekk til felles med religiøse tekster, som med filosofiske.
Sokrates kan sammenlignes med religiøse tenkere som Kung fu tse, Buddha og Jesus. Ingen av dem er kjent for noe de selv har skrevet, for alle var det disiplene og etterfølgerne som skrev ned historien om tenkningen deres og om livene. Slik kommer de opp i en slags sfære av ufeilbarlighet, som vel er vanskelig å oppnå når man selv skal skrive hva man tenker. Etterfølgerne bryr seg heller ikke om å beskrive feilene, og gjør de det, går disse tekstene tapt, eller blir oversett.
Sokrates er den første martyr. Hans død har alle kjennetegn på den kristne martyrdøden. Å ende livet med å drikke giftbegeret for forbrytelser han ikke har begått, det er den perfekte avslutning for et perfekt liv. Likheten med Jesus Kristus er mer enn slående.
