Om en uke reiser jeg til Russland. I den anledning poster jeg en liten oversikt jeg har laget om Russlands historie. Dette er en skatt til fri fornøyelse. Velbekomme!
Russland
En oversikt av Eivind Salen
Innhold
Innledning
Historie
Den første tiden
Tsartiden
1800-tallet
Den russiske revolusjon
Mellomkrigstiden
Andre verdenskrig
Den kalde krigen
Imperiet faller
Det nye Russland
Viktige årstall
Russland er med sine 17 075 200 km2 verdens største land. Som del av Sovjetunionen var det også del av verdenshistoriens nest største sammenhengende rike. Med sine 22 402 200 km2 blir det bare overgått av mongolriket til Denghis Khan på 12- og 1300-tallet. Innenfor disse grensene har landet naturligvis også enorme ressurser, fra de glimrende jordbruksområdene på steppene og langs elevene, til de rike forekomstene av kull, malm og olje i Kaukasus, Sibir og rundt Ural-fjellene. Ingen land kan konkurrere med Russland i tilgang på råstoff. Men naturen og naturforholdene virker både på godt og vondt. Landet ligger langt mot nord, og for langt mot øst til at Golfstrømmen kan gjøre seg gjeldende. Størstedelen av landet ligger dessuten langt fra havet, med solid innlandsklima som resultat. Det betyr at havet ikke kan holde på varmen og stabilisere temperaturene, forskjellen på sommer og vinter blir meget stor. For russerne betyr dette korte, kjølige somre, og meget strenge vintrer. Fra oktober til mars kan gradestokken krype nedover til flere titalls minusgrader over det meste av landet, også så langt sør som til Svartehavet. I beryktede Sibir blir det så kaldt at biler og maskiner om vinteren gjerne står med motoren på, for skrur man den av, får man den ikke i gang igjen. De må i så fall varme seg opp med bål under. Når våren kommer, smelter snøen og etterlater seg en forferdelig gjørme. På russisk har de et også et annet navn for våren, og dette navnet betyr nettopp gjørmetiden. Lignende perioder inntreffer om høsten, hvor kraftige regnskyll ødelegger jorden og gjør den nærmest til et myrhull. Det er klart at det ikke er enkelt å lage veier og jernbane under slike forhold, heller ikke gruver og industrianlegg for å utvinne råstoffene. De enorme avstandene i landet gjør det ytterligere vanskelig å utnytte ressursene.
En effektiv fraktmulighet russerne har benyttet seg av til alle tider, er de lange og brede elvene landet har så rikelig av. Bortsett fra Kaukasus, Uralfjellene og øst i Sibir ligger store deler av Russland lavt og flatt, elvene har fått vokse seg til store floder som snegler seg gjennom landskapet. De minner mer om en norsk fjord, enn en elv. Her kan store skip seile om sommeren, om vinteren fryser de til is og gir førsteklasses, flatt underlag for hestekjerrer, biler og lastebiler. En av de viktigste oppgavene til arbeidsleirene i kommunisttiden, var å forbinde disse elvene gjennom kanalsystemer. Men mens elevene fryser til og mens isen smelter, er elvene ufarbare.
Et annet problem for det store landet er at det har så dårlig kystforbindelse. Kystlinjen er overlegent lengst i verden , men størsteparten av den går mot Polhavet i nord, islagt året rundt. Brukbare havner har de innerst i Østersjøen, med Petersburg, innerst i Svartehavet mellom Ukraina og Georgia, og til Stillehavet via Okhotsk-havet og Japan-havet, når havnene her ikke er frosset. Ingen av disse havnene gir direkte tilgang til verdenshavene, og i urolige tider er de enkle å blokkere. Russland har aldri vært noen sjøfartsnasjon.
Vi må også ha med at på 1900-tallet under kommunnisttiden kjørte Sovjetunionen rovdrift på naturressursene sine. Landene sliter med voldsomme miljøproblemer. Vannet er forurenset og udrikkelig over det meste av landet hvor det bor folk. Sur nedbør, fabrikkutslipp, miljøgifter, uttæring, overforbruk, ja, til og med radioaktivitet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl 1986. Den kanskje mest berømte miljøkatastrofen er Aralsjøen, som en gang var blant verdens største innsjøer, men som nå er i ferd med å tørke inn på grunn av overdreven bruk av kunstig vanning fra elvene som sørger for vanntilførselen.
Historie
”It’s crazy” sa en russisk lærer da hun skulle beskrive russernes historie. Og det er vanskelig ikke å gi henne rett. Fra Ivan den grusomme kommer til makten i 1547 har det russiske folk blitt undertrykt av den ene regenten verre enn den andre, inntil det forsøkte å reise seg med revolusjonene på begynnelsen av 1900-tallet. Det fulgte et terrorregime verre enn noensinne, først med en brutal borgerkrig og Lenins nådeløse forfølgelse av alle kommunismens fiender, deretter med Stalins både nåde- og hodeløse forfølgelse av både kommunismens fiender og venner. Andre verdenskrigs redsler blir bare overgått av jødenes, og deretter fulgte 40 år med stillstand og undertrykning. I 1991 ble det kommunistiske regime endelig kastet og Sovjetunionen oppløst, uten at det på noen måte kan sies å ha ført til Russlands lykke. Landet strever i dag med dårlig økonomi, utstrakt pessimisme, voldsomt alkoholforbruk og et elendig byråkrati. I tillegg kommer terrortrusselen fra flere konfliktområder, hvorav Tsjetsjenia er det mest kjente. Fra galt til verre, er et stikkord som pleier å holde når det gjelder russisk historie.
Tidlig tid
Det var vikinger fra Skandinavia som grunnla de første russiske byer. Stare Ladoga ved Europas største innsjø, Ladoga-innsjøen i nærheten av Petersburg, og Novgorod, som betyr nybyen. Vikingene bruke de store russiske flodene til å seile nedover mot Syd til orienten. I middelalderen var Ukrainas hovedstad, Kiev, senter for den første, større statsdannelsen på russisk område. Sibir besto på denne tiden av øde områder tynt befolket med forskjellige slag eskimoer. I Kaukasus rådet nomadiske stammer, kosakker og tatarer, før de ble erobret av det gigantiske riket til Denghis Khan og mongolene. De sydlige områder av Russland, og i særdeleshet de sydlige republikker i Sovjetunionen, har hatt en svært tidlig sivilisasjon.
Tsartiden
Det var Ivan IV, med tilnavnet den grusomme, som først tok i bruk tsartittelen. Det var også han som fikk etablert Russland som ett rike. I tur og orden beseiret han de forskjellige tatar-stammene, og etterkommerne etter mongolherskerne. Den berømte Vasiljevkatedralen (bilde) i Moskva har ni kupler, ett for hvert slag tsaren vant. Ivan utvidet også riket mot øst, med ekspedisjoner i Sibir. Fra nå av og frem til revolusjonen hersket tsaren med uinnskrenket makt, ingen nasjonalforsamling, domstol eller råd kunne overprøve ham. Det praktiske styret innebar et gjennomgripende føydalstyre, med rike og mektige jordeiere (adel) og svært undertrykte bønder. Helt frem til 1861 var bonden livegen, det vil si at han tilhørte gården på samme måte som krøtteret gjorde.
Den første tsarslekten var etterkommere etter Rurik I, den første fyrste over Novgorod. Han var av Skandinavisk opprinnelse. I 1598 døde denne slekten ut, og det fulgte en urolig tid hvor mange forskjellige slags folk gjorde mer eller mindre berettigede krav på tronen. For et land så avhengig av herskerens eneveldige makt, blir det nødvendigvis kaos når det ikke er klart hvem som egentlig har denne makten. Denne perioden varte i 15 år. Fra 1613 overtok den kjente Romanov-slekten, beryktet for sine mange indre stridigheter, ekstravaganse og familiemord. Påfallende mange av tsarene herfra, fikk makten gjennom å drepe den sittende tsaren, som altså i mange tilfeller var den nye tsarens egen far. Det sier litt om de personlige egenskapene de forskjellige tsarene må ha hatt. Systemet tjente på mange måter den skruppelløse.
1800-tallet
Som kjent medførte dette århundret store forandringer over det meste av verden. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia, og spredte seg deretter. Folk flyttet til byene, den moderne verden utviklet seg. Den franske revolusjon hadde også brakt med seg ideer ingen fremtidsrettet stat kunne unnslå seg fra. Føydalsamfunnet ble kastet over ende, frihet, likhet og brorskap var det nye slagordet. Den eneveldige monark, som først måtte se sin makt begrenset plassen med opplysningstidens opplyste enevelde, måtte nå se sin makt forsvinne for det folkestyrte demokrati. Historiens fasit har vist at denne styreformen på sikt er diktaturet og eneveldet overlegen, og praktisk talt en betingelse for en vellykket industrialisering og økonomisk vekst.
På 1800-tallet lå Russland håpløst langt bak med alle disse prinsippene. Tsaren nektet hardnakket enhver form for parlament og andre maktbegrensninger, de som våget å kritisere ham ble sendt til Sibir eller henrettet direkte. Men verdenssituasjonen var ikke slik at det lot seg gjøre å fortsette i det vante spor, forspranget til nasjonene som lyktes i industrialiseringen var for åpenbar. Ulikt tidligere tider hadde Russland nå en veldig intellektuell og kulturell oppblomstring. Det var flere i stand til å skjønne hva som foregikk, og de hadde sine meningers mot og skrev nådeløst om forholdene det russiske folk levde under. Etter hvert som den nye intelligensiaen vokste seg stadig sterkere, ble det mer og mer klart at det autoritære og undertrykkende tsarveldet ikke kunne fortsette uten forandringer. Sensuren ble stadig utfordret av dristige forfattere, flere av dem ble så betydningsfulle at tsaren ikke våget røre dem. Men blant intelligensiaen var det også mer forvillede sjeler, såkalte nihilister, som hadde mistet troen på alt og var det man kalle ”revolusjonære uten retning”. Attentatet mot tsar Alexander II i 1881 viste hvor langt misnøyen var kommet og hva man var i stand til for å gjøre noe med det. Mordet var for øvrig direkte uintelligent. Alexander II hadde vært en forholdsvis mild tsar, og i hvert fall langt bedre enn etterfølgeren, Alexander III, som valgte vold og undertrykkelse for å knuse opposisjonen. De virkelig revolusjonære lærte i hvert fall at det ikke var nok å fjerne keiseren, det var hele systemet som måtte fjernes.
Når århundret munner ut har Russland en stor og fortsatt undertrykt bondestand, en liten, men voksende gruppe industriarbeidere, et mektig aristokrati, og en stadig mer utilfreds og etter hvert revolusjonær intellektuell elite. Tsaren trues ikke bare av slektninger og fiender som vil overta tronen, det er tsarmakten som styreform som er truet. Valget står mellom å nedkjempe opposisjonen med alle tilgjengelige midler, eller forsøke å dempe misnøyen gjennom reformer og kompromiss. Begge metoder blir forsøkt før fallet.
Den russiske revolusjon
Den russiske revolusjon som kom i 1917, var en kommunistisk revolusjon som bygget på ideene Karl Marx og Fredrik Engels kom med på 1800-tallet. I korte trekk gikk det ut på at den undertrykkende overklassen skulle styrtes, og arbeiderklassen overta makten i et fullstendig likestilt samfunn. Det hørte med til teorien at denne omveltningen av nødvendighet ville komme, det var historiens lov, og den ville spre seg til alle land i hele verden. Begrunnelsen var at de undertrykte klasser alltid gjennom historien før eller siden hadde reist seg mot undertrykkerne, og at de undertryktes kamp til slutt alltid har vist seg vellykket. Med det sosialistiske samfunn ville det ikke lenger eksistere undertrykking, derfor var det dette som måtte være historiens mål. Disse ideene hadde naturligvis god grobunn i Russland. Ingen steder var undertrykkingen og urettferdigheten, verre enn her.
Mot slutten av 1800-tallet begynte de første små celler kommunister å planlegge revolusjonen, men de var til å begynne med små og dårlig organisert. Mange av dem som var med, visste nok ikke helt hva de drev med, og ønsket bare en forandring, samme til hva. Noen av dem var også nihilister. Etter århundreskiftet begynte de første kommunistiske råd å bli dannet rundt om i landet, de såkalte Sovjetene. I 1903 ble Lenin leder for partiet. Begge deler ble tillagt stor betydning når kommunistene selv skulle skrive sin historie. Men det var på forhånd slett ikke gitt at det var kommunistene som skulle forløse den ulmende revolusjonsstemning i landet. For eksempel hadde Marx postulert at revolusjonen ville komme i et land hvor industrialiseringen hadde kommet langt, verken slaveriet eller føydalsfamunnet forsvant på en dag. I Russland hadde industrialiseringen bare så vidt begynt, de lå langt etter sine konkurrenter i vest, og utviklingen gikk langsomt.
Det første store revolusjonsforsøket kom i 1905, etter at landet var utmattet av en mislykket krig mot den nye industrinasjonen Japan. Desperate folkemasser marsjerte i gatene i flere byer, mest kjent i Petersburg og Odessa, med krav om brød og reformer. Tsar Nikolai Nikolai II sendte soldatene sine for å slå opprøret ned, og det gjorde de med brutal våpenmakt. Deretter ble jerngrepet strammet ytterligere, sensuren ble skjerpet og de revolusjonære ble landsforvist eller sendt til Sibir. Men tsaren forsøkte også å komme motstanden i møte, ved å innføre en nasjonalforsamling, dumaen. Stor betydning fikk dumaen imidlertid ikke, den vanlige bonde og arbeider hadde ingen innvirkning på hvem som satt der, og tsaren hadde siste ord uansett. Etter skuddene i Sarajevo i 1914 ble Russland raskt trukket inn i første verdenskrig. Som på vestfronten ble stillingene raskt fastlåst, og man endte med den karakteristiske skyttergravskrigen. Resultatet var for Russland mer oppløftende enn den forrige krigen mot Japan, man tapte i hvert fall ikke så det ble pinlig. Men krigen tappet landet for ressurser, samtidig som avlingene enda en gang slo feil og førte til ny hungersnød. Revolusjonære stemninger hadde god grobunn. 1917 skulle bli det store revolusjonsåret.
Den første revolusjonen kom i februar. Det var russiske kvinner som marsjerte i gatene for å markere kvinnedagen, og benyttet samtidig anledningen til å kreve brød og reformer. På ny ble soldater kommandert ut for å spre mengden med alle midler, men denne gangen nektet soldatene å uføre ordre. Også soldatene var misfornøyd med regimet og sympatiserte med kvinnene. Da soldatene skiftet side, skjønte tsar Nikolai at spillet var tapt og flyktet til Uralfjellene. Der ble han skutt i 1918, etter den store oktoberrevolusjonen. Mønsteret med demonstrerende folkemasser og soldater som skifter side, er karakteristisk for slike omveltninger av styresett som vi her har sett. Akkurat det samme skjedde i 1989 under Fløyelsrevolusjonen i Øst-Europa, og nå i det siste i år 2005 i Ukraina og siden i Kirgisistan.
Etter at tsaren var avsatt ble det innsatt en provisorisk regjering av folk fra nasjonalforsamlingen, og det ble gjort forberedelser til valg. Men krigen mot Tyskland fortsatte, og problemene for store deler av Russlands hardt prøvede befolkning, løste seg ikke. Dessuten kom de sosialistiske revolusjonære tilbake fra sine eksil i utlandet og Sibir, og startet straks arbeidet for en mer ytterliggående revolusjon. Tsarens fall var ikke nok.
I oktober skulle det være samling av Sovjeter i Petrograd. Kommunistenes leder, Lenin, bestemte seg for å slå til og ta makten med vold, etter beste Marxistiske teori. Oppgaven var egentlig ganske enkel. En samling kommunister gikk inn i vinterpalasset (bilde), og arresterte medlemmene av regjeringen. Samtidig besatte de telegrafer, trykkerier og andre kommunikasjonslinjer, de tok kort sagt kontrollen over statsmakten. Det var ingen revolusjon, men snarere et statskupp.
Den kommunistiske ledelsen begynte straks å utarbeide nye lover og forordninger, og lot dem gjelde umiddelbart. Berømt er loven om at alle heretter skulle være likestilt, alle rangordninger skulle opphøre. Resultatet var omfattende mytteri og desertering i hæren. For et land i krig, er dette naturligvis katastrofalt. Dessuten var den gamle adelen, aristokratiet, mildt sagt misfornøyd over måten maktovertakelsen hadde skjedd på. Spesielt etter at Lenin og kommunistene vitterlig tapte valgene i 1918. På ny hadde Russland ikke noe rettsmessig styre, og det ble kaos og borgerkrig, der aristokratene (de hvite) stod mot kommunistene og deres nye røde hær, bygget opp av Trotskij.
En kort periode her, hadde Russland borgerkrig og verdenskrig på en gang, begge deler med en hær i oppløsning. Lenin så nødvendigheten av å trekke seg ut av krigen mot Tyskland, uansett hvor dårlige vilkårene måtte være. Enorme landområder ble avstått, men russerne kunne endelig konsentrere seg om sine egne problemer. De var omfattende nok. Borgerkrigen drepte hundretusener, og en ny hungersnød kom som vanlig i tillegg. For folket må det ha vært et mareritt. Fulgte de forordningene til de hvite, ble de straffet av de røde, og fulgte de forordningene til de røde, ble de straffet av de hvite.
Etter tre år med en svært ødeleggende krig, kunne de røde stå igjen som seierherrene. Årsaken pleier å tillegges den røde armes bedre ledelse, og at de hadde større støtte i folket. Dessuten var den utenlandske støtten de hvite fikk, halvhjertet, og soldatene de brukte var utmattet og demotiverte etter verdenskrigen. De røde, på sin side, hadde en glødende tro på at de kjempet for en god sak og kommunismen ville føre til en bedre fremtid.
Russisk mellomkrigstid
Etter århundrer med prøvelser under tsaren, fulgt av verdenskrig og borgerkrig, hungersnød og kaos, kunne kanskje russerne være fristet til å tro at det verste var over. Men utfordringene som lå foran dem var enorme. De mange årene med krig og ødeleggelser hadde tappet landet for ressurser, i tillegg til at Lenins sjokkommunisme mildt sagt hadde vært forfeilet. Da Sovjetunionen ble opprettet ved inngangen til 1923 var landet bortimot økonomisk bankerott. Lenin innså at en ny politikk måtte til for ikke å kaste landet ut i fullstendig katastrofe. Situasjonen var nemlig den at bøndene nektet å produsere mer enn de selv hadde bruk for, når overskuddet uansett ble tatt fra dem og viderefordelt av staten. Handel for egen vinning var forbudt. Den nye økonomiske politikken, NEP, medførte en viss åpning for markedskreftene. En viss handel var tillatt. Gamle direktører og jordeiere ble innsatt i sine gamle stillinger, og de fikk god lønn. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to frem,” sa Lenin, om disse lite sosialistiske tiltakene.
Året etter døde Lenin. Det var nå uklart hvem som skulle overta makten. Kommunistpartiet la for dagen en rivalisering, pinlig ut fra de verdier de ellers skulle stå for om at alle skal være like, og ingen forfordeles. Ved Lenins begravelse strevde man for å være med å bære kisten, det var viktig å vise seg i posisjon. En som ikke var til stede, var han som var favoritten og sannsynligvis best kvalifisert til å overta. Hans navn var Lev Trotskij. Han hadde utmerket seg som en intelligent person, en dyktig strateg og en fabelaktig taler. Han hadde æren for å ha bygget opp den røde hær til en styrke i stand til å slå den hvite fienden, og han var nok den som best forstod seg på teoriene Karl Marx hadde etterlatt seg. Men det var stålmannen Josef Stalin som best manøvrerte i maktvakumet som oppsto etter Lenins død.
Stalin hadde også forsøkt seg med intellektuell aktivitet, med artikler i partipressen og journalistisk virksomhet i avisen Pravda, som han var med på å grunnlegge. Men enhver som leser artiklene til Stalin, vil snart se at her har vi å gjøre med en bajas. De utmerker seg med et omstendelig, grøtete språk, og om meningen her og der er klar, er argumentasjonen godt uforståelig. I den urolige perioden mellom 1905 og 1914 ble Stalin arrestert flere ganger for revolusjonær virksomhet, men klarte hver gang å rømme eller slippe fri. Etter hvert fikk han stadig viktigere roller i kommunistpartiet, og da Lenin døde var han generalsekretær. Men han var ikke med i statsministeriet, og det var derfra etterfølgeren var ventet å finnes. Spesielt ettersom Lenin i testamentet sitt uttrykkelig advarer mot Stalin.
Hvordan Stalin likevel kommer til makten, er en oppvisning i klassisk splitt og hersk teknikk. Først danner han et tremannsstyre sammen med Kamenjev og Sinovjev, klart rettet mot den farligste rivalen, Trotskij. Trotskij er på denne tiden stadig syk, og må oppholde seg langt unna, i Kaukasus. Han er derfor dårlig i stand til å forsvare seg, mot de ofte aldeles urimelige anklagene. For et parti der enhet og samhold er et absolutt krav, det må i hvert fall se slik ut utad, ble det ytterligere problemer for lojale Trotskij. Dette utnyttet Stalin og de andre på det groveste. Etter at Trotskij var utmanøvreret og stemplet som forræder, intet mindre, vendte Stalin seg mot sine tidligere kamerater og utmanøvrerte dem. Her fikk han støtte av Bukharin, som han etterpå også klarer å utmanøvrere. Hele tiden har Stalin holdt seg lavt i terrenget, han har nok blitt undervurdert, men i 1927 har han plutselig den totale makten. Motstanderne er alle ekskludert fra partiet, og fratatt all ære. Under forfølgelsene på 1930-tallet forsvinner de alle til Sibir.
Vi har nå kommet til 1928, det har gått fem år siden Lenin døde. I disse årene har den nye økonomiske politikken Lenin innførte fungert noenlunde bra, økonomien er på vei opp, man er tilbake på nivåene fra før katastrofeårene satte inn. Stalin har i perioden skiftet syn på hvor effektiv Lenins politkk var, alt ettersom hvem han skulle være i allianse med, og hvem han skulle stemple som forræder. Nå har Stalin makten alene, og kan iverksette sin egen politikk. Systemet som blir innført er mer totalitært, mer undertrykkende og mer grusomt enn noen av tsarregimene kommunistene overtok for.
På det økonomiske område lanserer Stalin sine berømte femårsplaner, hvor staten skal planlegge i detalj all produksjon for fem år av gangen. Målsetningene som skal nås er meget ambisiøse, nærmest vanvittige, men Stalin levner ingen tvil om at de likevel skal nåes. Industriproduksjonen skal mangedobles. ”Vi ligger 50 eller 100 år etter våre kapitalistiske konkurrenter. Forspranget må tas igjen i løpet av maksimalt ti år. Hvis ikke vil vi bli knust,” sa Stalin i en tale til kritiske industriarbeidere i 1931 . Målsetningene ble nådd, men til enorme menneskelige omkostninger. Millioner døde av sult som en direkte følge av den nye politikken. Stalin krevde ny tvangskollektivisering av bøndene, til tross for de mildt sagt dårlige erfaringene fra Lenins forsøk i tiden rett etter revolusjonen. Denne gangen gikk det enda verre. Fremfor å overlevere buskapen sin til staten, valgte mange å slakte den, noe som slett ikke gjorde det enklere å innfri kravene fra femårsplanen. Og planene ble ikke justert, staten tok inn de korn- og kjøttmengdene femårsplanen forlangte, til tross for at det dermed ikke ble noe til overs til bøndene som hadde produsert det. Millioner døde på sult i den verste hungerskatastrofen av dem alle. Særlig hardt rammet var Ukraina, det som skulle være Sovjetunionens kornkammer, nå klarte det ikke engang å brødfø seg selv. Mellom 5 og 7 millioner Ukrainere er det anslått sultet i hjel. Fullt så ille gikk det ikke i industrien. Der kunne Sovjetunionen vise til en enorm vekst, mens de øvrige land slet med ettervirkningene etter børskrakket i 1929. Men en betydelig del av denne veksten skyldtes straffearbeidet til de millioner som var sendt i arbeidsleir. Resten kom av den tunge satsningen på tungindustrien i femårsplanene, planer som skulle bli oppfylt uansett kostnad. Prisen for veksten var skyhøy.
På det kulturelle området innfører Stalin en fullstendig ensretting i alt tankeliv og skapende virksomhet. Før og like etter revolusjonen var Russland en av de fremste kultnasjonene i verden, med fremragende utøvere innenfor alle kunstretninger. På et slag skulle alle legge sin kunstneriske frihet til side, og utøve sin kunstgjerning i den hensikt å tjene staten. Den eksperimentelle og modernistiske retningen som rådet i verden, og i Russland, ble av Stalin stemplet som uforståelig og fiendtlig, og dermed forbudt. Sosialistisk realisme var det eneste som var tillatt, kunsten skulle være enkel å forstå og den skulle være optimistisk. Hensikten var å vise hvor overlegen Stalins kommunisme var alle andre styresett. Kunstnere som mislyktes i dette, eller som ikke var optimistiske nok, ble kort og greit fjernet. Like ille var det i utdanningssystemet. Lærebøkene ble skiftet ut med nye som bedre kunne fremheve Stalins geni og det kommunistiske systems ufeilbarlighet, lærerne måtte delta i jubelkoret. Dette gjaldt for alle fag, fra småskolen og helt opp til universitetsnivå. Til og med professorer måtte tilpasse forskningen sin etter systemets propagandahensikt. Trusselen var deportasjon til Sibir, eller øyeblikkelig henrettelse. Ingen kunne være sikre på hva som egentlig skjedde med dem som forsvant. Man hadde bare på følelsen at man aldri ville se dem igjen.
Forskjellige årstall blir oppgitt for når de store utrenskingene egentlig begynte. Faktum er at dissidenter i Russland alltid har levd under umiddelbar fare for sitt liv, typisk for diktaturstater. Men i Stalintiden kom antallet dissidenter og deportasjoner opp i antall som overgår all kontakt med virkeligheten. Ingen kunne føle seg trygge, at man var uskyldig var slett ingen garanti for ikke å bli arrestert. Ubegrunnede mistanker var nok. Arrestasjonen kunne foregå på flere måter. Det vanligste var det fryktede besøket om natten. Mens man er omtumlet av søvn, kommer sikkerhetspolitiet og tar deg med, ofte med beskjed om at det bare dreier seg om en liten formalitet. Andre fikk invitasjon om å møte frivillig, igjen med garantier om at politiet bare ønsket en liten samtale. I virkeligheten dreide det seg om varetekt, med nattlige forhør til offeret hadde tilstått sin eventuelle forbrytelse. Deretter ble han dømt til straffarbeid, som oftest i ti år. Slike arrestasjoner forekom gjennom hele Stalinperioden, men de skjøt for alvor fart etter attentatet mot Sergej Kirov i 1934. Kirov var leder for kommunistpartiet i Leningrad, og en svært profilert revolusjonshelt. At han ble skutt og drept på sitt kontor, gav Stalin den unnskyldningen han trengte for en virkelig storstilt aksjon. Millioner ble dømt for å medvirket, eller for å ha syslet med lignende planer. Partiavsien Pravda var fulle av artikler om hvordan stadig nye forrædere ble oppsporet av det hemmelige politi, NKVD, hvordan ingen fiender av Sovjetunionen greide å slippe unna, hvor effektivt myndighetene fikk rettferdigheten til å skje fyllest. Virkeligheten var selvfølgelig en annen. I ettertid er det kommet frem at det nok var Stalin selv som stod bak attentatet, kanskje på grunn av han i Kirov så en potensiell konkurrent. Den neste store bølgen med massearrestasjoner kom med Moskvaprosessene i 1936. Her gikk straffeprosessen for seg i full offentlighet. Avisene, med Pravda i spissen, skrev om hvordan stadig nye fiender av Sovjetunionen stod frem og tilsto den ene forbrytelsen villere enn den andre, mens folket marsjerte i gatene og krevde dødsstraff. Seansen var absurd. Enhver må ha skjønt at tilståelsen kom som følge av tortur, at de tiltalte var uskyldige, og at folket marsjerte under tvang og krevde dødsstraff for ikke selv å bli satt på tiltalebenken. Stalin fullførte sitt mesterverk i terror ved til slutt å arrestere alle dem som til å begynne med hadde utført arrestasjonene. Han var også nøye med å arrestere alle som hadde et personlig forhold til ham, spesielt de som kjente ham før han kom til makten. Disse kunne ikke ha den riktige frykten. Resultatet var et samfunn der absolutt ingen kunne føle seg trygge. I enkelte områder ble så mye som hver tiende person arrestert. Og det direkte livsfarlig å snakke om det, sørge eller i det hele tatt oppføre seg som om disse tingene foregikk. Man måtte innrette seg etter det propagandaen krevde, og late som om alt var såre vel. For flere ble derfor andre verdenskrig rett og slett en forbedring av situasjonen. I det minste kunne man gråte over å miste sine kjære.
Annen verdenskrig
Under andre verdenskrig opplevde Sovjetunionen katastrofer kanskje ingen andre land kunne reise seg fra. 27 millioner menneskeliv gikk tapt, omtrent like mye som alle andre land til sammen. I tillegg var ødeleggelsene enorme, ingen steder var nazistenes fremferd så brutal som her. Enorme landområder ble erobret, tilsvarende mengder ressurser og materiell gikk tapt eller ble overtatt av tyskerne, alt lå til rette for enda en knusende seier til Hitler-Tyskland. Men mot alle odds klarte altså den russiske kjempe å slå tilbake
Årsakene til nederlagene i den første fasen av krigen, skyldes dels at Stalin tross Hitles tidligere handlinger var fullstendig uforberedt på at også Sovjet kunne bli angrepet, dels at samme Stalin hadde henrettet og forvist så å si alle høyere offiserer under utrenskningene på 30-tallet. Det siste gjorde ikke bare at alle militære ledere var unge og uerfarne, det gjorde dem også handlingslammet, livredde som de var for å provosere Stalin. Tyskerne fikk dermed usedvanlig lett spill, og kunne blant annet bombe sammen hele Sovjetunionens europeiske luftvåpen mens flyene stod på bakken. Resultatet var at mektige Luftwaffe fikk totalt herredømme i luften. På bakken var ikke styrkeforholdet stort annerledes. Erfarne tyske soldater og offiserer med helhetlig strategi og klar slagplan, hadde ingen problemer med å hamle opp med forvirrede russiske forsvarsstyrker som for det meste ble kastet ut i hodeløse motangrep, bare for å bli meid ned av tyske tanks, maskingevær, bomber og artilleri. Det er vanskelig å tenke seg at fremrykkingen kunne gått raskere, om motstanden hadde vært fraværende.
Denne eventyrlige suksessen for Wehrmacht varte fra angrepet i 1941, og helt frem til og med sommeren 1942. Det var bare noen få tilbakeslag, dels som følge av Hitlers stadig tiltakende overstyring av den militære slagplan, dels som følge av det tøffe russiske klima. Både Hitler og generalstaben skjønte at mer enn noen andre land, var det viktig å beseire det ressursrike Sovjetunionen i en hurtig blitskrig. Ble krigen langvarig, ville det enorme produksjonspotensialet og den endeløse tilgangen på mannskap bli avgjørende. Strategien for Hitler og generalene var imidlertid forskjellig. Generalene mente at en hurtig erobring av hovedstaden Moskva ville lamme hjertet av landet og føre det ut i kaos. Hitler insisterte på lærdommen fra Napoleon som også hadde erobret Moskva, uten å få noen glede av det. I følge Hitler skulle russerne slås ved å omringe styrkene deres, arme for arme, og utslette dem. Selvfølgelig hadde Hitler siste ord. Hundretusenvis av russiske soldater ble drept eller tatt til fange som følge av denne taktikken, men det var også noen armeer som klarte å flykte med et nødsskrik, og noen ytterst få som klarte å slå tilbake. Underveis skiftet Hitler mening, også en vane som skulle utarte under krigen, nå skulle Moskva erobres likevel og utslettes fra jordens overflate. Veldige tyske styrker fikk ordre om å sette kursen mot den Sovjetiske hovedstaden. Stalin begynte nå å skjønne at situasjonen var farligere enn at han kunne håndtere den. Strategien han hadde valgt så langt, hadde vist seg fullstendig mislykket og bare gjort alt verre. Sovjetunionens eksistens stod på spill. Først nå trakk Stalin seg tilbake og overlot forsvaret til kvalifisert hold, til general Zjukov, en av de få generalene som hadde overlevd utrenskningene, og som hadde overbevist i forsvaret av Leningrad (selv om byen ble beleiret, og sivilbefolkningen led fryktelig under en av krigens mest beryktede blokader). Zjukov sa at det ikke var mulig å forsvare Moskva med de styrkene han hadde til rådighet, han måtte ha forsterkninger fra Sibir. Og det fikk han, det gjaldt bare at de måtte ankomme Moskva før tyskerne. Her var det klimaet som kom inn som en redning, ikke med snø og kulde, men med høstregn og gjørme. De tyske militærkolonnene kjørte seg rett og slett fast. Ikke før kulden frøs gjørmehullene til is, kunne de tyske styrkene bevege seg ordentlig igjen. Og da var de sibirske styrkene på plass, langt bedre utrustet til å tåle vinteren enn tyskerne var. I første omgang ble tyskerne slått tilbake. Den langvarige krigen tyskerne for enhver pris måtte unngå, var i gang.
Vendepunktet kan forklares på mange måter. En av dem er å se på diktatorene som ledet de to landene. Da året 1942 begynte, hadde alt gått veien for Hitler. Han hadde på år bygget Tyskland opp fra å være bankerått, til å være en stormakt i stand til å erobre hele det kontinentale Europa. Den eneste ripen i lakken var det mislykkede angrepet på England. Ellers hadde den tyske krigsmaskinen rullet over enhver motstand. Ikke uten grunn følte Hitler seg som et uovervinnelig geni, i stand til alt. Stalin følte seg nok også som et geni, men han var i stand til å se at hans ledelse i starten av krigen hadde ført til katastrofe, og at det veldige Sovjetunionen var på randen av nederlag. Han skjønte at det kanskje var på tide å lytte litt til rådgiverne sine, og om han ikke skjønte det, så gjorde han det i hvert fall. Fra 1942 gjorde Hitler ganske konsekvent det motsatte.
Denne forklaringen er ikke nok alene. Med må også de strenge naturlige betingelser tyskerne møtte på det Sovjetrussiske område, både den iskalde vinteren vi alt har nevnt, men også de enorme avstandene. Aldri hadde de tyske forsyningslinjer hatt vanskeligere vei. Og russerne var svært effektive i å flytte alt tyskerne kunne ha glede av, langt mot øst til det indre av landet, godt utenfor fiendens rekkevidde. Men den kanskje viktigste årsaken til tyskernes nederlag, er det hensynsløse mot russerne utkjempet krigen med. ”Man skal virkelig være modig for å være en feiging i den russiske hær,” er et sitat som tillegges Stalin. Meningen er klar. Ingen land er i nærheten av de nådeløse straffereaksjonene Sovjetrusserne utførte mot ethvert tilløp til desertering, feighet eller forræderi, tre begrep som var ett og det samme for dem. Den skyldige ble skutt, det er en selvfølge, i tillegg ble familien hans registrert og straffet de også, ofte med døden eller forvisning til Sibir. Alle som kunne vite om handlingen ble også skutt, for ikke å ha forhindret dem. Og parolen var at man heller skjøt et par uskyldige, enn å la en mulig forræder gå fri. Av de 27 millionene liv som gikk tapt, har russerne selv skylden for en ikke ubetydelig del. Ved siden av dette førte myndighetene en målrettet og effektiv propaganda – ikke helt usann – om hvor grusomme nazistene var og hvilken skjebne som ventet dem som ble fanget av dem. Dessuten spilte de på nasjonalfølelsen, ikke på sosialismen. Denne blandingen førte til et heltemot og oppofrelse som forbløffet selv nazistene. I det avgjørende slaget om Stalingrad befalte både Hitler og Stalin at byen ikke skulle oppgis for noen pris. Ingen kunne være i tvil om at begge mente alvor. Slaget om byen skulle utkjempes til siste mann var falt.
De første kampene begynte august 1942, med luftwaffe som motstandsløst bombet byen sønder og sammen. 40 000 russiske liv gikk tapt bare de to første dagene, utallige hus falt sammen. Alt lå til rette for en ny, stor tysk seier. Problemet var bare det at russerne ikke trakk seg tilbake, uansett hvor mye tyskerne bombet. Stalin hadde gitt den umenneskelige ordren at ingen evakuering var tillatt, heller ikke av sivile. Han mente dette ville få soldatene, som kanskje selv hadde familie i området, til å kjempe hardere. Å flykte på egen hånd var umulig, øst for Stalingrad ligger elven Volga, en flod så bred at man er avhengig av båttransport. Og den transporten kontrollerte myndighetene. Her hadde transport av militært materiell fra øst til vest, all prioritet. Utover september begynte de tyske soldatene så smått å bli frustrert over seieren som aldri kom. De mente det var under deres verdighet å kjempe i livsfarlige gatekamper, mot russere som gjemte seg i hvert rom, i hvert hus, og skjøt på alt som rørte seg. Tyskernes overlegne militærstrategi kom ikke til sin rett under slike forhold. Dessuten begynte Sovjetrusserne å få orden på produksjonen sin i de områdene som ikke var erobret. Plutselig kunne også de angripe med fly, artilleri og bomber. Det sier litt om landets ressurser og potensiale, at de på de områdene som var igjen produserte mer krigsmateriell enn hele det tyske riket til sammen, inklusiv de erobrede områdene. Frustrasjonen til tyskerne økte da vinteren satte inn, tidligere enn ventet, og usedvanlig streng.
Omslaget kom i november. Tyskerne hadde hele tiden angrepet med alt de hadde av ressurser og mannskap, mens russerne hadde trent opp nye styrker fra det indre av Sibir og fra Asia. Sovjetrusserne stod klare med friske armeer å sette inn i en ny offensiv. Manøveren som følger er en av de mest kjente i verdenshistorien. Kort fortalt går den ut på å angripe tyskernes bakre linjer, slik at forsyningslinjene blir brutt og armeen i Stalingrad blir omringet. Tyskerne er helt uforberedt på en slik plan, og undervurderer russerne fullstendig. Planen lykkes akkurat som den forelå på tegnebrettet. Uten forsyningsmuligheter annet enn fra luften, har ikke tyskerne en sjanse under de umenneskelige forholdene som venter til vinteren. De har bare å skyte så lenge de har ammunisjon igjen. Overkommandør Paulus bønnfaller Hitler om retrett, men Hitler står på sitt. Paulus etterfølger ordren og kjemper til siste mann. Av de om lag 300 000 som var med i armeen hans, er det noe sånt som 10 000 som til slutt overgir seg til russisk fangenskap, og kanskje 5000 som overlever krigen. Et av de verste slag i verdenshistorien er overstått. 1,5 millioner anslås drept.
Det er vanskelig å overvurdere betydningen av denne seieren. Ved siden av de åpenbare militære konsekvenser, som at det tyske felttoget mot øst er stanset, og deres viktigste arme er utslettet, så hadde den også for begge sider stor symbolsk betydning. Tyskerne måtte innse at de ikke var uovervinnelige likevel, mens russerne fikk etter en lang serie nederlag endelig en seier. De fikk vist at de kunne. Nå går de på med en voldsom optimisme, og jager tyskerne ut igjen like raskt som de hadde kommet inn. Den røde arme består nå av veteraner herdet i kamp, offiserene har lært seg hva moderne krigføring går ut på, og fra øst kommer stadig nye forsyninger av alt materiell man kan ønske seg. Den russiske bølge fortsetter hele veien til Berlin, med samme hensynsløse slagkraft som den vant krigen med på russisk jord. Stalin var besatt av tanken på at hans røde arme skulle få æren av å nedkjempe det tredje riket, og kastet alle styrker inn i kappløpet mot Berlin langs en front som strakte seg langs hele Øst-Europa. Det tyske forsvaret var like nådeløst som russernes angrep, en Hitler på randen av galskap nektet for enhver overgivelse, overalt skulle kjempes til siste mann. Generaler som ikke etterkom hans vanvittige ordre, ble straks skiftet ut med mer ideologisk riktige. Katastrofen er nesten ikke til å fatte. Millioner døde, millioner ble lemlestet eller ødelagt for livet, hele byer ble fullstendig utbombet, og desto mer meningsløst blir det av at utfallet uansett var gitt.. Den 7. mai 1945 skrev tyskerne under den endelige kapitulasjonen. Et nytt Europa skulle tegnes opp.
Den kalde krigen
Straks den felles fienden Tyskland var knust, kom motsetningene mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen tydelig til syne. Stalin hadde demonstrert at han hadde en militærmakt som overgikk alle konvensjonelle styrker verden hittil hadde sett. I antall soldater var det ingen som kunne konkurrere med dem, og mot slutten av krigen kunne russerne også fremvise noen av de beste og mest effektive våpnene. Sovjet hadde for alvor etablert seg som en superstormakt.
Stalin var naturligvis klar over hvilke gode forhandlingskort han hadde for hånden. Med rette kunne han si at landet hans hadde befridd Europa fra det tyske redselsregime, med rette kunne han si det russiske land og folk hadde måttet bære de største lidelsene. Overalt i Øst Europa ble den røde hær mottatt som helter, og kunne nå regne med en bølge av velvilje. Stalin visste å utnytte seg av situasjonen. Han gjorde det klart at han ikke hadde hensikt å trekke seg ut av de erobrede områdene. Han ønsket seg kort sagt Øst Europa som interessesfære. I 1948 hadde han nådd sitt mål, med kuppet i Tsjekkoslovakia var samtlige stater i Øst Europa blitt kommunistiske, og lydige undersåtter til et stadig mektigere Sovjetunionen.
I vest pekte USA seg ut som det eneste landet i stand til å ta opp kampen. De forsøkte å få tilsvarende dominans i vest, som russerne fikk i øst, og det er ikke helt usant å si at de lyktes. De to maktblokkene ble delt inn i NATO og Warszawa-pakten, med gjensidig propaganda mot motparten og iskalde fronter. Eksistensen av atombomber, Sovjet fikk sin i 1949, gjorde situasjonen enda mer uhyggelig. Fra nå av måtte verden leve under trusselen av en virkelig altutslettende krig.
Det russiske folk opplevde en sjelden optimisme i tiden rett etter krigen. Seiersfølelsen var enorm, og man følte med rette at den var tuftet på fedrelandskjærlighet og samhold. Det var godt håp om bedre tider. Men Stalin lot dem ikke leve lenge i håpet. Ikke før var seieren sikret, så fortsatte regimet i sporet fra 30-tallet. Russiske krigsfanger som vendte tilbake etter fryktelige år i tyske fangeleire, ble videresendt til Sibir til nye år i fangenskap. Det var forbudt og jevngodt med forræderi, å la seg ta til fange. Dessuten kunne man være vestlig spion. Terroren foregikk nå ikke bare i Sovjetunionen, men i hele Øst-Europa. Det kommunistiske maktapparatet hadde folket i et jerngrep.
I 1953 døde Stalin til stor, offisiell, nasjonal sorg. Etterfølgeren, Nikolai Khrusjtsjov, gav håp om et visst tøvær. Spesielt etter han hadde sin berømte tale under partikongressen 1956, der han avslørte at ”vår kamerat Stalin var en massemorder”. Plutselig fikk man det travelt med å fjerne alle statuer og minnesmerker over ”vår lille far”. At optimismen var ubegrunnet viste seg i 1956, da det kom til oppstand i Ungarn som ønsket å bryte ut av Warszawa-pakten. Sovjetunionen slo den ned med grusom militærmakt. I tillegg til overlegne militære styrker og utstyr, brukte supermakten skitne triks. De inviterte den ungarske frigjøringslederen Imre Nagy til forhandlinger i Moskva, med løfter om fritt leide og velvillig innstilling, men da han ankom arresterte de ham. Det ungarske folk kjempet fortvilet, men hadde ikke en sjanse. På ny beviste kjempen sin militære styrke, men denne gangen var det ingen som gledet seg. En lignende maktdemonstrasjon skjedde i 1968, i Tsjekkoslovakia. Denne gangen var de sovjetrussiske styrkene støttet av Warszawa-pakten, og tsjekkerne gikk ikke til motangrep, så konflikten ble ikke så blodig. Men Sovjetrusserne levnet ingen tvil om at de ønsket og krevde full kontroll over satellittstatene sine. Jerngrepet ble holdt fast.
Disse konfliktene i Ungarn og Tsjekkoslovakia ble selvfølgelig brukt av USA for alt de var verdt, på samme måte som Sovjetunionen fremstilte amerikanernes innblanding i Nord Korea og Vietnam som forferdelige overgrep mot en uskyldig sivilbefolkning. Propagandaen eksisterte på begge sider. Det er mulig å tolke denne krigen slik at propaganda var den eneste måten mulig å utkjempe den på. Begge land, både USA og Sovjet, måtte leve med fiendens atomstridshoder rettet mot alle viktige byer. En krig mellom supermaktene ville være altødeleggende. Konflikten kan også tolkes slik at i stedet for å kjempe mot hverandre, kjempet de overalt i de fattige områdene i verden, i Asia, Afrika og Sør Amerika, der Sovjet og USA støttet hver sin side i alle slags konflikter, med store pengebeløp og våpenleveranser. Det er rester fra denne politikken som gjør at man i dag kan si at det var USA som bygget opp Saddam Hussein, for USA støttet Irak i krigen mot Iran, som Sovjetunionen støttet. I noen konflitker gikk også supermaktene selv aktivt inn, oftest altså USA, som følge av Trumandoktrinen. Sovjet brukte for det meste militærmakten sin til å slå ned oppstand i land de var i allianse med.
Imperiet faller
De siste partisekretærene i kommunistpartiet var aldeles udugelige. Leonid Brezjnev var en gammel mann allerede da han overtok for Khrusjtsjov i 1964, og under ham opplevde Sovjetunionen en voldsom stagnasjon. Og etterfølgerne hans, Jurij Andropov (1914-1983) og Konstantin Tsjernenko (1911-1985) var om mulig enda verre. De var gamle og syke og døde etter kort tid ved makten, og selv det nå dypt konservative kommunistpartiet skjønte at det var på tide med yngre krefter. Likevel var det en overraskelse da bare 54 år gamle og forholdsvis ukjente Mikhail Gorbatsjov kom til makten. Og enda mer overraskende var det hva Gorbatsjov gjorde med den.
Gorbatsjov lanserer to begrep som glir inn i det internasjonale språk: Perestrojka (= omstrukturering) og Glasnost (= Åpenhet). Han innfører omfattende reformer, løsner på sensuren og frigir politiske fanger. Det kommunistiske styret hans har mange trekk som minner om det Dubček ville innføre i Tsjekkoslovakia i 1968 , akkurat det Sovjetunionen under Brezjnev slo ned med militærmakt. Også utenrikspolitisk viser Gorbatsjov seg som en mild mann, og går sammen med USAs president Ronald Reagen svært overraskende med på nedrustning og fjerning av mellomlange atomraketter fra Europa under et berømt møte i Rekjavik 11. oktober 1986. I 1987 går de to superstormaktene enda lenger, og lover å fjerne alle mellomlange atomraketter innen 1996. Året etter trekker Gorbatsjov også de Sovjetiske styrkene ut av Afghanistan, og avslutter en 9 år lang og mislykket krig der etter at Brezjnev invaderte landet i 1979. Men det var først i 1989 Gorbatsjov fikk sin virkelige internasjonale utfordring, når det gjaldt om han mente alvor med sin perestrojka og glasnost.
Det året var det folkelig oppstand i samtlige av Warszawa-pakt landene, og i samtlige land ble det klart at regimene ikke klarte å slå ned protestene uten hjelp fra de mektige Sovjetrussiske militærstyrkene. I 1953, 1956 og 1968 hadde Sovjetunionen ikke nølt et sekund med å bruke militærmakten sin for å holde pakten samlet, det hadde tatt seg ut om Gorbatsjov gjorde det samme. Som vi vet gjorde han ikke det, tvert imot uttalte han at om folkene i Øst-Europa ønsket forandringer, så måtte de få det. Slik falt de kommunistiske styrene i alle Sovjetunionens allierte land, en hendelse som omtrent kan sidestilles om alle landene i NATO i dag skulle bli militant muslimske med USAs velsignelse. Gorbatsjov hadde bestått prøven, og fikk for dette Nobels fredspris i 1990.
Den neste prøven skulle han ikke bestå, og hva som skjedde her har ført til at Gorbatsjov ikke har så godt ettermæle som han kanskje hadde fortjent ut i fra politikken hans på 80-tallet. Sovjetunionen bestod av 15 republikker, og flere av dem krevde nå at også de skulle få sin frihet. Dette gjaldt særlig de baltiske statene Litauen, Estland og Latvia, som hadde blitt okkupert av Sovjet under Stalin, og som slett ikke hadde samtykket i å bli en Sovjetrepublikk. Særlig var det demonstrasjoner i Litauen, og på ny rettet verdens øyne seg mot Gorbatsjov og hvordan han ville reagere. Han reagerte med tanks..
Det viste seg at Gorbatsjov hadde satt i gang krefter han selv ikke klarte å kontrollere. Protestene mot Sovjetunionens militære styrke i Litauen var massive, skuffelsen var selvsagt enorm over at fredsprisvinneren Gorbatsjov møtte fredelige demonstranter med tanks. Men skuffelsen var også stor i motsatt ende, fra konservative kommunister (kalt ”hauker”) som mente Gorbatsjovs reformer hadde gått altfor langt og at politikken hans ville føre til enden på hele Sovjetunionen. 19. august 1991 gjennomførte en gruppe toppolitikere fra Gorbatsjovs eget styre statskupp, arresterte Gorbatsjov (husarrest) mens han var på ferie i Krim, og annonserte at Gorbatsjov var syk og at Gennadij Ivanovitsj Janajev hadde overtatt makten. Verden holdt pusten. Skulle Sovjetunionen falle tilbake til det gamle, og verden på ny befinne seg i en tilstand av kald krig og overhengende trussel om atomkrig? Det var tid for en ny helt å tre inn på scenen.
Boris Jeltsin var på denne tiden president i den russiske republikken i Sovjetunionen, og en nokså åpen motstander av Gorbatsjovs styre som han mente ikke gikk langt nok i demokratiseringsprosessen. Under den kritiske situasjonen etter statskuppet viste Jeltsin seg som en meget sterk og uredd leder, i skarp kontrast til passiviserte Gorbatsjov og den tørre, kjedelige gammelkommunisten Janajev. Han fordømte åpent den nye ledelsen i Sovjetunionen og statskuppet deres, og han krevde de skulle gi fra seg makten øyeblikkelig. Særlig berømt er en scene der han står på toppen av en tanks, og formidler budskapet sitt til folkemengden. I god gammel stil kommanderer regimet det hemmelige politiet (KGB) og hæren til å gripe inn, men begge nekter å etterkomme ordrer og kuppmakerne blir tvunget til å gå av da de står uten maktmidler. Jeltsin sender så selv en militæreskorte til Krim for å hente Gorbatsjov tilbake til Moskva, en symbolsk scene for det nye maktforholdet mellom de to. En rekke Sovjetrepublikker utnytter situasjonen til på ny å kreve sin frihet, og med Jeltsin som den sterke mann blir friheten innvilget. 26. desember det året blir Sovjetunionen formelt oppløst, og erstattes av Samveldet av uavhengige stater (SUS) bestående av de tidligere Sovjetrepublikkene. Jeltsin blir president i den største og viktigste, Russland, og Gorbatsjov blir sendt ut i kulden og avslutter med det sin politiske karriere.
Rett skal være rett, de fleste Sovjetrepublikkene fortsetter med de samme statslederne som styrte i Sovjettiden, og blir den dag i dag fortsatt ikke styrt særlig demokratisk. I flere av dem har befolkningen demonstrert og forsøkt å felle diktaturene på samme måte som de østeuropeiske og russiske er felt, hver gang er det spennende å se om soldatene følger ordrene om å slå opprøret ned, eller slår seg sammen med demonstrantene mot regimet. Foreløpig har det gått best i de baltiske statene, som rett nok også hadde det beste utgangspunktet, mens det som foregår i Ukraina er løfterikt og spennende. I Hviterussland vil jeg si situasjonen gir liten grunn til optimisme. Forholdene i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kvalifiserer ikke til betegnelsen fullgodt demokrati, men de gjennomfører valg og ser ut til å ønske seg demokrati i alle fall, mer eller mindre. De sentralasiatiske republikkene har mye graps, og er sørgelig utenfor verdenssamfunnets oppmerksomhet, men i Kirgisistan og Kasakhstan er situasjonen i det minste bedre enn den var. I Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan er alt begredelig.
Det nye Russsland
Som så mange av sine forgjengere, seg bedre som revolusjonshelt enn som aktiv statsstyrer. Hans forsøk på å gå over til demokrati og markedsøkonomi ”i et sprang”, viste seg særdeles mislykket. De gigantiske russiske statsbedriftene ble riktignok lagt ut for salg, men kjøperne viste seg å være en liten gruppe mennesker, som tjente vanvittig nærmest risikofritt og på svært kort tid. Hvordan disse menneskene kom seg i posisjon til å kjøpe er høyst uklart, men de etterforskes i dag for mulig kriminalitet. Blant annet er Russlands rikeste mann Mikhail Borisovitsj Khodorkovskij arrestert og foreløpig idømt 9 års fengsel for bedrageri og skatteunndragelser i forbindelse med det enorme russiske oljeselskapet hans, Yukos, som nå har fått sine verdier betraktelig redusert. En annen kjendis blant disse såkalte oligarkene, er søkkrike Roman Abramovitsj, eieren av fotballklubben Chelsea. Også han har tjent milliardene sine ved å kjøpe russiske og sovjetiske statsbedrifter til spottpris, og siden selge dem igjen med vanvittig fortjeneste. Det er betegnende at han har trukket rikdommene sine ut av Russland, og sprøytet deler av dem inn i en fotballklubb. Det vil være vanskelig for myndighetene å arrestere også ham, selv om det er lett å hevde at han ikke er særlig bedre enn Khodorkovskij. Men dette er kompliserte og vanskelige saker, og det blir også hevdet at myndighetene fører disse sakene for å dekke over egne feilgrep og forbrytelser.
Mot slutten av sin politiske karriere ble Boris Jeltsin stadig mer alkoholisert, og ble beryktet for å kunne stille stup full også ved offentlige opptredener. 31. desember 1999 erklærer han i en TV-tale at han har gir fra seg makten til Vladimir Putin, en tidligere major i KGB. Putin satt med makten i 8 år frem til 2008, hvor han mer eller mindre overgav den til Dmitri Medvedev (70 % av stemmene ved valget) . I denne perioden ble Russland mer stabilt og som følge av høye olje- og gasspriser mer mektig, men den demokratiske situasjonen har fått sterk kritikk, og det er vanskelig å hevde det ikke har vært med rette. Det er spennende å følge med på hvor Russland nå vil gå, med juristen Medvedev som president og den tidligere KGB-offiseren Putin som statsminister.
Viktige årstall
862 Rurik I blir fyrste over Novgorod. Den første russiske statsdannelse.
882 Oleg grunnlegger Kiev-staten.
1156 Første Kremlin blir bygget. Det blir ødelagt flere ganger, men alltid gjenoppbygget.
1223 Mongolene begynner erobringen av det russiske riket.
1326 Senteret for den ortodokse kirke flytter fra Kiev til Moskva.
1497 Ivan III med tilnavnet ”den store” innfører Russlands første lovsamling, kalt Sudebnik,
1547 Ivan IV med tilnavnet ”den grusomme” blir kronet til tsar.
1570 Massakren i Novgorod. Ivan den grusomme torturer og myrder store deler av byens befolkning under mistanke at de vil overgi seg til Polen.
1598 Rurik-ætten dør ut, og Boris Godunov overtar tsartittelen. Landet kastes ut i stor uro frem til 1913 hvor Romanov-slekten overtar tronen.
1604 Den første falske Dimitrij gjør krav på tronen. Han heter i virkeligheten Gregorii Otrep’ev, og blir torturert og drept etter først å ha vunnet stor oppslutning.
1613 Romanov-slekten overtar tsartronen etter langvarig strid.
1696 Tsar Peter den store kommer til makten. Hans visjon er å vende Russland mot vest, til Europa, og gjøre det til en moderne nasjon.
1703 St. Petersburg grunnlegges.
1744 Dødsstraff oppheves.
1783 Krimhalvøya erobres
1812 Napoleon gjør sitt inntog i Moskva. Men han har ikke forsyninger til å bli værende der, og russerne har brent sine. De franske styrkene må trekke seg tilbake med store tap under den harde russiske vinteren. Dette ble starten på Napoleons nederlag.
1825 Desemberoppstanden blir knust av Nicolai I.
1838 Russland får sin første jernbane fra St. Petersburg til Tsarkoe selo. Typisk nok fra hovedstaden, til et av tsarens palass. Den neste jernbanen blir åpnet i 1851, og går fra Petersburg til Moskva.
1853 Krimkrigen (1853-56). Etter langvarig konflikt går Russland til angrep på Tyrkia om Krimhalvøya. Årsakene er sammensatte. Russland hevdet de skulle forsvare kristne interesser mot det muslimske Tyrkia, dette var den direkte årsaken. Men ønsket om utvidet havneområde i Svartehavet var nok også gjeldende. I hvert fall førte frykten for dette at både Storbritannia og Frankrike involverte seg, på tyrkisk side i 1854. Krigen endte med nederlag for Russland.
1861 Livegenskapet oppheves med Alexander IIs manifest av 19. februar.
1867 Russland selger Alaska til Amerikas forente stater for 7,2 millioner dollar. En av de dårligste handler i verdenshistorien.
1881 Tsar Alexander II blir drept av en revolusjonær. Etterfølgeren Alexander III avbryter reformprogrammet forgjengeren hadde hatt, og innfører et strengere regime.
1891 Stor hungersnød som følge av feilslåtte avlinger. Byggestart for den transibirske jernbanen som står ferdig i 1905.
1901 Det russiske sosialistiske parti blir grunnlagt. Lenin blir leder i 1903.
1904 Den russisk-japanske krig. Verden får sjokk da russerne taper, Japan har på et blunk blitt industralisert. Hungersnød følger i Russland
1905 Året begynner med den blodige søndagen i januar, hvor tsarens soldater skyter inn i en demonstrerende folkemengde. Det utløser store streiker og oppstand over hele landet. Tsar ser seg presset til å opprette en duma, eller nasjonalforsamling. Han gjennomfører også en rekke andre reformer, men han gir ikke fra seg sin eneveldige makt. Og reformene fikk ingen stor innvirkning på situasjon. I tillegg dette året, avsluttes den russisk-japanske krig.
1906 Den første duma med valgte medlemmer blir opprettet. Den er imidlertid underlagt tsaren.
1907 Tsar Nikolai II oppløser den første dumaen, og oppretter en ny. Denne er mer konserva
