Kiev

I morgen reiser jeg til Kiev. I dag poster jeg en liten historisk gjennomgang av byen. Den er litt uferdig, så det kan være jeg går inn og retter litt på den når jeg kommer hjem igjen. Kunnskapsrike folk som ser feil, kan selvsagt si i fra, det er bare hyggelig. God lesning!

 

 

Kiev er i dag Ukrainas hovedstad og største by med om lag 2,7 millioner innbyggere. Legenden sier at det var tre brødre, Kyi, Schek og Khoryv, som grunnla byen i år 482, og at byen har navnet sitt fra den første av dem (Kyiv er genitivsformen, slik at Kiev blir ”Kyis by” eller på norsk bare ”Kyis”). I følge legenden var de tre og søsteren Lebed på jakt etter et nytt hjem, etter å ha blitt jaget av inntrengere fra øst, og de var sikre i sin sak da de så det gunstige og flotte landskapet med 7 høyder langs elven Dnjepr. Brødrene slo seg ned og tok en høyde hver, og området tiltrakk seg snart handelsfolk, prester og alt som hører hjemme i en by. Slike legender er karakteristiske for opprettelsen av østeuropeiske byer, men Kievs historie er så rik at den ikke trenger legender for å gjøre seg interessant.

 De første årene – Gullalderen!

Byen Kiev har alt ved seg en hovedstad trenger. Den er ypperlig plassert, på høyder som er enkle å forsvare, og ved siden av en stor, farbar elv som gir grunnlag både for handel og militære ekspedisjoner. Fra høydene kunne kongene enkelt kontrollere slettelandet rundt, og selv på dagens kart, ser vi at Kiev ligger helt sentralt i Ukraina, altså et maktsentrum i ordets retteste betydning.

            Den første mektige konge i Kiev var kong Vladimir den store, som regjerte fra 980 til 1015. Under ham var det Kiev, og dermed Ukraina, ble kristnet i år 988. Vi ser at Ukraina her følger historien til resten av Europa, med statsdannelser og kristning under sterke konger. Området som i dag er Russland, var på denne tiden svakt og uten statsmakt. Slik kunne Kiev ekspandere nordover, og bli hovedstad i det første russiske riket. På denne tiden bodde omtrent 50 000 mennesker i byen, og det ble bygget noe sånt som 400 kirker. Frem til mongolenes invasjon med Batu Khan i 1240, var Kiev en blomstrende by og den mektigste i Øst-Europa. Etterpå skulle det helt frem til 1991 være mer eller mindre uselvstendig.

 

Jaroslav den vise.

 Mongolinvasjon

I 1237 får Batu Khan, en av mange sønner til den store Djengis Khan, klarsignal til å gå til angrep vestover og nordover oppover Europa. I løpet av de neste fire årene erobrer mongolene alle byene de forsøker, deriblant Kiev og de fleste større byer langs Dnjepr-elven og andre områder russerne kontrollerer. I det russiske området er det bare Novgorod og Pskov som slipper unna, vestover kommer de til Krakow i 1241, før Batu Khan må snu for å ta seg av arveoppgjøret etter sin fars død. Det redder Vest-Europa, men Kiev er satt kraftig tilbake og skal aldri mer gjenoppstå i sin fulle glans og så mektig som i gullalderen.

Det følger en periode hvor Kiev blir en slags kasteball mellom flere forskjellige, fremmede makter. I det første russiske riket Kiev var en del av, var byen hovedstad og dominerende sentrum. Nå ble Kiev gitt til russerne som en slags vasallstat av mongolene, og hersker i byen var Jaroslav Jaroslavoitsj (bror til Alexander Nevskij). Men han bodde ikke selv i byen, og russerne var nok mer opptatt av kjerneområdet sitt lenger nord og rundt Moskva. Så mot Kiev kom en trussel fra en stormakt man i dag ikke så lett tenker på som en stormakt.

 Polakkene

Det er sjelden polakker og lituanere står som mektige erobrer, men det gjør de her. Samtidig som Kiev-riket er blitt sterkt svekket av mongolinvasjonen og interne rivaliseringer, så er Polen og Litauen styrket gjennom ekteskapet mellom den polske dronning Jadwiga og storhertug Jagiełło av Litauen i 1386. De to rikenes forente krefter er å tilstrekkelig til å erobre hele Øst-Europa fra Østersjøen til Svartehavet. Kiev ble erobret av Litauerne allerede i 1362, og innlemmet i deres storhertugdømme. Det er imidlertid mye bråk i byen, folket med den stolte historien er misfornøyde med å være under en fremmed makt, og litauerne forsøker i flere perioder å løse problemet med å la byen bli styrt av prinser fra Kievs fyrsteslekt, som likevel er underlagt Litauens overherredømme og må betale skatt til dem. Men det var problematisk dette også, for det bidro bare til å styrke Kievs nasjonalfølelse, og det var stadig en trussel at Kievs fyrster skulle lede byen til angrep mot sine overherskere.

Polakkene og litauerne klarer å holde noenlunde kontroll over byen, tross indre uro og sporadiske angrep fra krimtartarer sørfra. Det hendte disse krimtartarene klarte å ta seg inn i byen, og til og med ødelegge den, som beryktede Minglej-girej gjorde i 1482. På denne tiden har russerne mer enn nok med sine egne problemer i nord, og strever med å opprette et nytt rike etter at også deres land var herjet av mongolene. I forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen, blir Kiev innlemmet inn under den polske kronen, og er altså ikke lenger noe litauisk storhertugdømme. Unionen mellom Litauen og Polen var kanskje en god ide, men forfatningen var dårlig, og riket klarte veldig dårlig å løse den permanente konflikten mellom konge og adel som kjennetegner tiden.

            Overherredømmet til polakkene hadde også et viktig religiøst element. Polakkene var og hadde alltid vært katolske, mens Kiev hadde valgt den ortodokse kirke og til og med vært det religiøse sentrum for den. Dette var svært samlende for folket i Kiev, som her fikk en meget god grunn til å ønske seg frihet. Gjennom første halvdel av 1600-tallet, hvor også vest-Europa er kjennetegnet av mange religiøse kriger, forekom flere oppstander der det kommer til kamp mellom ukrainere og polakker, men der polakkene er mektigst og dømt til å vinne. De som til slutt skal frigjøre Kiev fra det polske styre, var en meget merkelig allianse med et meget spesielt folk i hovedrollen.

 Kosakkene

Få folkegrupper er så kjent som kosakkene med det at de aller fleste har hørt om dem, men så ukjent med det at få kan si noe særlig mye om dem. Ordet kosakk gir mange assosiasjoner, og mange har nok hørt om kosakkrigere, kosakkluer eller kosakkdans, og mange som vet litt, vil si at dette er et nokså vilt folk som holder til i de sørlige delene av Russland, kanskje i området mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, eller der omkring. Og de vil ha mye rett i det. Fra 1500-tallet får de stor betydning for Russlands historie, både på godt og vond. De er svært dyktige krigere, og tjente godt i tsarens hær i mange erobringskriger og konsolideringskriger. De deltok også i frigjøringen av Ukraina, eller rettere sagt, i overleveringen av Ukraina fra polakkene, til russerne.

            Det var en hetmann ved navn Bohdan Khmelnytsky som ledet opprøret. Han var øverste leder for Zaporizhia-kosakkene, en kosakkstamme som holdt til i de sentrale delene av Ukraina. Frem mot opprøret i 1648 vokste denne stammen seg stadig sterkere, etter som stadig flere undertrykte bønder rømte fra sine oppassere, og sluttet seg til disse krigerne. I 1648 gikk Khmelnytsky i allianse med krimtartarene, og med støtte fra ukrainske bønder og andre ukrainere gikk de til endelig angrep mot polakkene. Polakkene var nå også svekket av sitt eget dårlige styresett, og klarte ikke å stå i mot den samlede styrken. I løpet av de neste seks årene ble samtlige polakker fordrevet fra det ukrainske området, eller drept. Russerne i nord satt tålmodig og så på, men utnyttet sjansen som bød seg da krigen var over i 1654. De allierte seg med kosakkene, og fortsatte krigen mot et svekket Polen frem til 1667. Krigen ender med at polakkene må gi fra seg områder i det som i dag er Ukraina og Hviterussland, ikke til ukrainerne og hviterusserne selv, men til et stadig mektigere Russland.

 Russland

Vi kan skyte inn et lite gjestespill fra svenskene med Gustav 12, som på begynnelsen av 1700-tallet kom seg helt ned til Poltava før han katastrofalt tapte, men utenom dette og noen andre små innblandinger følger en periode med stadig sterkere russisk kontroll. Riktignok er de kulturelle båndene tettere mellom russere og ukrainere, enn mellom polakker og ukrainere, så et russisk overherredømme er kanskje lettere å holde ut. Men fellesskapet mellom russere og ukrainere må ikke overdrives. De har riktignok samme religion, og de startet sin historie sammen med hovedstaden Kiev, men språkene deres er ikke likere enn polsk og ukrainsk er det, og det at så mange holder ukrainere og russere som noe av det samme, viser bare hvor vellykket russifiseringen av ukrainerne har vært. Særlig utover 1800-tallet var den russiske nasjonaliseringen beinhard i Ukraina, med russisk som eneste tillatte språk, og en voldsom undertrykking av all ukrainsk kultur. For oss utenforstående kan det kanskje være på sin plass å være litt forsiktige med å uttrykke seg om historien her. De fleste andre undertrykte kulturer og språk, hadde i det minste noen som skrev på nasjonalspråket, men i Ukraina skal det godt gjøres å finne noen store forfattere som ikke skrev russisk. Det er heller ingen tegn å spore til misnøye og følelse av å være undertrykket, hos en forfatter som Nikolaj Gogol for eksempel. I de tidligere verkene sine skriver han riktignok om emner og historier som angår Ukraina, men ikke mer påfallende enn en hvilken som helst forfatter fra en hvilken som helst region, vil skrive fra regionen han selv kommer fra. Og etter at han flytter til St. Petersburg og skriver sine mesterverk, er verkene russiske gode som noen.

 Sovjet I

Det går litt fort frem her på slutten. Jeg skal se om jeg kan få rettet det opp en gang. Første verdenskrig endte som kjent med at russerne fikk sine revolusjoner i 1917, og gikk inn i borgerkrig mellom de hvite republikanere og tsarvennlige og alt annet enn kommunister, og de røde kommunistene. Dette var en tid der voldsomt mye stod på spill i Ukraina. Verdenskrigene endte jo med selvstendighet for mange nasjonalstater, og Ukraina kunne også ha håp om å bli selvstendig for første gang siden 1200-tallet. Samtidig hadde polakkene et håp om å få igjen i hvert fall noen av sine områder i Ukraina fra storhetstiden, tyskerne hadde områder her etter den vanvittige freden i Brest-Litovsk, og russerne ville selvsagt også beholde landet de hadde kontrollert siden 1667, enten det var de hvite eller de røde som vant borgerkrigen. Det endte som kjent med at de røde vant, og Ukraina ble en republikk i Sovjet-unionen i 1922. Hovedstaden er Kharkov, Kiev overtar først fra 1934.

            Ukraina og Kiev under Sovjetstyret er en spesiell historie. Ved begge de store sultkatastrofene led Ukraina fryktelig, men forholdene var verre ute på landsbygda, enn i Kiev. Derimot var partisekretær Josef Stalin fryktelig skeptisk til potensielle ukrainske nasjonalister, og alle ukrainere var potensielle nasjonalister. Strømmen til arbeidsleirene i GULAG var endeløs.

 Nazi-Tyskland

Som i så mange andre av Sovjetrepublikkene hilste deler av befolkningen i Ukraina først de tyske soldatene velkommen som befriere. Men velviljen ble snart rasert av nazistenes grusomme fremmarsj. Fra ingen andre by i verden ble det tatt så mange krigsfanger, 650 000 bare etter det første slaget. Det er også i nærheten av Kiev den største massehenrettelsen av jøder forekommer i hele holocaust. Det skjer i ravinen Babi jar, der Kievs jødiske befolkning blir drevet ut, kledd nakne, og skutt. Bare de to første dagene blir over 33 000 mennesker skutt ned her, i tiden som følger kommer tallet opp i over 100 000.

 Sovjet II

Etter verdenskrigen og særlig etter Stalins død, blir situasjonen relativt sett bedre i Ukraina. Flere av partisekretærene for det Sovjetiske kommunistiske parti er egentlig ukrainske, det gjelder både Khrutsjov og Bretsjnev for eksempel. Ukraina var også en av de rikeste republikkene, både i mat- og industriproduksjon, og en betydelig faktor i Sovjet-unionens økonomi. Men den ukrainske nasjonalitet var selvsagt fullstendig undertrykt.

 Ukraina

Selvstendigheten kom i 1991, i likhet med de andre Sovjetiske republikkene. Og som de andre var optimismen større i Ukraina, enn situasjonen tillot. Årene etter frigjøringen har ikke bare vært enkle. Den kunstige Sovjet-økonomien holdt i det minste alltid levekårne over et visst minimum, noe sjokkovergangen til markedsøkonomi langt i fra har klart. Situasjonen ble aldri så vill i Ukraina som i selve Russland, og landet klarte også å unngå diktatur som i de sentralasiatiske republikkene og i Hviterussland, men grensen mellom diktatur og demokrati er av og til nokså hårfin, og økonomisk har de det i dag bedre i Hviterussland enn i Ukraina. Det er til tross av at Ukraina er det mest ressursrike landet av de to.

            Ukrainerne fikk en ny storslått optimisme med oransjerevolusjonen og Jusjenko i 2004, men heller ikke denne revolusjonen har holdt hva den lovet. Jusjenko lovet å gjøre landet mer vestlig orientert, og orientere seg mot EU, mer enn mot Russland. Men når ukrainsk blir gjort til eneste offisielle språk i et land der godt over halvparten har russisk som morsmål, og flere ikke engang kan snakke ukrainsk, blir den ukrainske nasjonalismen like undertrykkende som russernes en gang var. Jusjenko mistet også snart makten, men har vunnet den igjen i en nokså svak koalisjonsregjering. Flere av ukrainerne jeg har snakket med, har verken tillitt til ham eller til noen av de andre presidentkandidatene. Misstilliten kommer etter årevis med skuffelser, og et liv med mange negative erfaringer. Ukraina er i dag et pessimistisk land, et av de fattigste landene i Europa, og med et fødselsunderskudd der gjennomsnittet per par er ett barn. Det er lavest i verden.

 

Tross dette, eller kanskje også på grunn av dette, er Ukraina et meget interessant land å være i. Jeg reiser dit i morgen for tredje gang bare i løpet av siste året, og det er ikke mange steder i verden jeg har det så gøy. Folk er svært vennlige og interesserte i å snakke med deg, så lenge de ikke befinner seg bak en skranke eller utøver et serviceyrke.

   Tidslinje

482      Tradisjonell dato for grunnleggelsen av byen Kiev.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

988      Vladimir gjør Kiev kristent, og byens befolkning døper seg i Dnjepr-elven.

1036    Santa Sofia katedralen blir bygget i Kiev, som en søsterkirke til Haga Sofia i Istanbul.

1187    Navnet Ukraina nevnt for første gang

1240    Batu Khan og hans mongolske styrker erobrer byen.

1321    Slaget ved Irpen-elven, der storhertug Gediminas av Litauen beseirer prins Stanislav av Kiev, og hans allierte, og jager dermed den siste herskeren av Rurik-slekten ut av Kiev.

1326    Den russiske kirke flytter fra Kiev til Moskva

1362    Kiev blir en del av det litauiske storhertugdømmet.

1482    Krimtartarene under Minglej-girej ødelegger byen.

1569    Kiev blir lagt inn under den polske kronen i forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen.

1632    Kievs akademi blir opprettet

1648    Kosakkene begynner sin frigjøringskrig

1654    Frigjøringskrigen ender, polakkene er fordrevet fra riket, men russisk innflytelse overtar.

1657    Med fredsavtalen i Andrusovo mellom Polen og Russland, blir Kiev en autonom by under russisk kontroll. Selvstyret i byen blir stadig svekket, inntil det blir helt opphevet av Katarina den store i 1775.

1775    Katarina den store opphever ethvert selvstyre i Kiev.

1934    Kiev blir hovedstad i Sovjetrepublikken Ukraina (etter at Kharkov hadde vært det fra 1919)

1941    29-31, sep       Over 33 000 jøder blir skutt og begravd i ravinen Babi Jar. I tiden som følger blir ytterligere minst 70 000 drept, slik at det samlede tallet kommer opp i over 100 000.

2004    Oransjerevolusjonen. 100 000 mennesker samler seg i sentrum av Kiev på Majden Nezalenosti.

 

Skoletur 2008

Hei igjen!

Forrige post om skoleturen ble brått avbrutt, da jeg ble bedt om en liten tjeneste mens jeg satt og skrev. Jeg fullfører den i kommentaren, skjønt, fullføringen består bare av å skrive siste setning ferdig og en setning til. Dere finner det like under.

Vi reiste til Berlin som planlagt dagen etter. På veien var vi innom Saltgruvene i Wieliczka (like utenfor Krakow). Etter min mening er disse gruvene nå litt mye underholdning, og litt lite historie, men slik er det blitt, og det er i seg selv interessant å se hvordan polakkene har gjort disse salgruvene som normalt bare er for spesielt interesserte, til vellykket turistindustri med over en million besøkende i året. Nåvel, omvisningen tok et par timer, og var så artig og striglet og på sitt vis imponerende som det pleier.

Jeg og elever på Wawel-høyden

Dessverre lot det seg ikke gjøre å både rekke innom disse gruvene, og komme frem til hotellet i Berlin innen middagstid. Dermed måtte vi ta enda et måltid langs veien, og veikroer i Polen og Tyskland eller noen steder jeg har vært, er ikke bedre enn dem i Norge, eller andre steder jeg kjenner. Det er feit trailersjåførmat, tungt kjøtt og steikte poteter, frityr og tørt, et klamt salatblad og en sliten sitron, flere enn jeg fikk nok av den type mat. Vi måtte også skifte hotell i Berlin fra det opprinnelig planlagte Park inn på Alexander platz, et helt førsteklasses hotell, til et jeg nå har glemt navnet på (og ikke vil anstrenge meg for å huske) i Charlottenburg, et helt middelmådig hotell. Det var ikke noe særlig å komme frem dit sånn litt før klokken 2200 på kvelden, og se det omringet av regelrette strippebuler og ha et inngangsparti så smalt at bussjåførene måtte spørre seg frem for å finne det - enda de hadde både adressen og GPS. Nei, det var ikke noe særlig å få 94 elever inn dit og inn på kontrollerte rom, men det var ikke annet å gjøre enn å gjøre det, og når de først var på plass lader unge elever raskt energien opp og er klar for livet, mens vi lærere er klar for å slappe av og fort finner roen over en god prat på et dempet sted.

Neste dag var fridagen min, og det ble på sedvanlig vis den travleste dagen av alle. Jeg stod selvsagt opp og så de andre av gårde, og hadde meg etterpå en lang kopp kaffe og en tysk avis, men så var det ut å gå på museumsbesøk. Jeg undervurderer alltid hvordan det er å finne frem i en storby, og kaster alltid bort litt tid på å gå litt feil vei og slikt noe, men klokken 12 var jeg fremme ved Pergamom-museet. Endelig skulle jeg få se Ishtar-porten. De som ikke vet hva den er, må søke på Google, Ishtar eller Ishtar gate, så blir det lærerikt å lese blogg også. Den var akkurat så imponerende som ventet, men resten av museet kommer nok litt til kort i forhold til British museum hvor jeg var i høst, det er uovertruffent, der strakk ikke åpningstiden til og jeg måtte gå flere ganger, Pergamom-musset forlot jeg sånn litt over fire-tiden. Så var det til altes museum, med greske og egyptiske samlinger. Jeg er fulladet med slike utstillinger, etter både omtalte British museum og tur til Athen og Hellas i høst, og jeg lar meg hver gang imponere, selvsagt. Tyske malerier på alte galleri, eller hva det het, kommer imidlertid til kort for det italienske jeg har sett mye av tidliger og i høst i Venezia og National gallery i London. Klokken seks var jeg ferdig (fordi da stengte museene), og jeg tenkte meg til den store bok- og musikkhandelen i Friedrichstrasse, men den fant jeg ikke riktig, og nå hadde det vært en energisk dag uten mat og hvile, nå fant jeg frem til de andre og middag.

Dagen etter var det videre til Lubeck, eller egentlig på vei hjem. Vi var innom olympiastadion, og satt ellers i bussen denne dagen også. Etter mitt syn ble det vel mye buss, og noe så til de grader mye plastmat langs veien, det henger igjen fra turene med aktive fredsreiser at man plent skal kjøre buss på disse turene. Fly er mye greiere, og så kan man eventuelt ta tog hvis man skal fra by til by. Her mot slutten var som vanlig flere av elevene og også lærerene blitt syke eller småsyke, det tar på med dette livet, og bussene gir fin spredning av smitte, men hotellet i Lübeck er bra og vi får slappet godt av. Men jeg liker ikke at vi i en flott by som Lübek kommer frem etter at det er blitt mørkt, og reiser så tidlig om morgenen at vi ikke får tid til å se den. Jeg for min del har jo nå vært der to ganger, i år og i fjor, og ikke egentlig vært utenfor hotellet. Slik vil ikke jeg det skal være.

Siste dag var sluttspurten hjem, den lange, seige sluttspurten hjem. Elevene gav en god dag i veikromaten, og gikk i stedet til en McDonalds like ved (kjent, stort stoppested i Danmark, alle som har kjørt gjennom har sikkert vært der eller vet hvor det er), og jeg tror nok jeg må si at hvis  jeg blir tvunget ut på noe slikt igjen, vil jeg gjøre det samme neste gang. Ikke et godt ord om maten på McDonalds, men av de sånn cirka 12 personer elever og lærere som spiste der nå, var det ikke en eneste som spiste opp maten, og prisene var det dobbelte av den amerikanske hurtigmatkjeden. Og på danskebåten gikk de aller, aller fleste tidlig til sengs, og satt bare og ventet på at båten skulle i land neste dag.

Gledelig nok ser jeg at departementet nå snur i spørsmålet om egenandeler på skoleturer. Det er nå lov så lenge det skjer frivillig, og det har så vidt meg bekjent aldri vært snakk om noe annet. Slike turer er veldig sosiale, og en flott avveksling fra hverdagen både for elever og lærere, så når vi bor i et så heldig land at vi har råd til det, er det etter min mening for dumt om vi lar det være. Så nå kan vi håpe det blir tur neste år også, og jeg kan håpe det blir enda sterke trykk mot det faglige (av de 8 dagene var det bare Auschwitz og den ene dagen i Berlin som fullt og helt var satt av til fag), og at neste tur ikke blir med buss.

Takk til alle som var med og til dem som lot oss få lov til å reise!

Polen

En lærerrik post i dag. Jeg reiser på klassetur til Polen og Tyskland i dag. Vi blir 94 elever og 6 lærere. Dette er siste skoletur på en stund, siden gratisprinsippet som er vedtatt gjør det umulig med elevfinansierte turer, og da lar ikke turene seg gjennomføre. Det er synd, for slike turer er veldig bra både faglig og sosialt. Og nå, her på bloggen, skal jeg før turen slå et slag for det faglige, med en liten gjennomgang av Polens historie.

 

 

Kongeriket Polen ble grunnlagt av Mieszko I i året 966, men landet har mistet sin selvstendighet og gjenvunnet den mange ganger siden den tid. I nyere tid fikk Polen sin selvstendighet i 1918 etter første verdenskrig, men mistet den igjen til Nazi-Tyskland i årene 1939 til 1945. Etter den tyske okkupasjonen fikk Polen et kommunistisk styre, støttet og kontrollert av Sovjetunionen. Dette regimet falt i 1989, og Polen har siden den tid vært en selvstendig republikk og orientert seg mot vesten. Landet er i dag medlem av forsvarsalliansen NATO, og den europeiske union (EU).

 

Historie

Det er noen viktige huskeregler for å forstå Polens historie. Den ene er landets beliggenhet, det ligger helt Nordøst i Europa mellom mektige tyske stater i vest og et mektig Russland i øst. Begge disse statene har gjennom historien vært svært ekspansive (= har villet utvide sitt territorium), og det polske området har derfor ligget utsatt til. Landet har også vært invadert av svensker fra nord, og tyrkere og mongoler fra sørøst. Sjelden har polakkene selv bygget opp landet sitt til å bli en stormakt, og deres historie blir derfor gjerne sett på som en historie av lidelse. Den andre huskeregelen er religion. Selv om Polen ligger i Øst-Europa, har nasjonen helt siden fødselen bekjent seg til den vestlige katolske kirke med paven i Roma som overhode. Det har gitt polakkene en vestlig orientering, det har definert polsk side i de forskjellige religionskrigene opp gjennom historiene, og ikke minst har kirken vært en viktig støttespiller i krisetider. For eksempel var undertrykkelsen i den kommunistiske perioden mildere i Polen enn i de andre landene i Warszawa-pakten, og Polen var også det første landet som brøt med dette styresettet.

            I antikken lå det polske området for langt nord til å ha noen interesse for romerne. Området var bebodd av forskjellige slags omstreifende, løst organiserte barbariske stammer,

deriblant de som ble kalt Polanier (= folket fra slettelandet). Dette var et slavisk folkeslag, og da de ble samlet av den legendariske lederen Piast (legendarisk i betydningen at han er en legende, det er ikke sikkert han har eksistert) gav folket navnet til riket. Den første skriftlige kilden vi har av dette, er kristningen  av hertug Mieszko I av det piastiske dynasti. Han ble døpt i året 966, og denne hendelsen markerer opprettelsen av den polske stat.

 

 Kartet viser Polen som det så ut i 1025, da Mieszkos sønn, Bołeslav I, ble kronet til konge. Det går som vi ser et stykke inn i dagens Tsjekkia, og dekker hele Slovakia i sør. I øst går det et stykke inn i Hvite-Russland og Ukraina, men rører verken Kalingrad (hører til Russland) eller Lithauen. Polakkene mente de var i sin fulle rett i å ekspandere, for å kristne sine hedenske naboer. Kartet er rappet fra Wikipedia, som har det fint her: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/Polska_992_-_1025.png

Det første polske riket skulle bli et kongerike med arverekkefølge, etter samme mønster som i resten av Europa. Et slikt rike er sårbart for dårlige konger, de kan ikke avsettes uten at riket bryter sammen eller blir overtatt av andre, og om en konge ikke skulle få en arving kan man få en svært uoversiktlig situasjon. Det skjedde i Polen i 1370, da kong Kazimierz Wielki (den store) døde uten å etterlate seg noen arving i direkte linje, og nevøen Ludvig I av Ungarn ble konge også av Polen. Dermed var Ungarn og Polen i personalunion (to riker, samme konge), men det varte ikke lenger enn 12 år, da kong Ludvig døde og datteren Maria ble dronning av Ungarn, mens den polske adelen foretrakk den bare 10 år gamle datteren Jadwiga som dronning av Polen. Fire år senere ble hun giftet bort med storhertug Jagiełło av Litauen, slik at det polske og litauiske riket ble slått sammen med Jagiełło som konge. Sånn foregikk det på den tiden.

            Nå følger Polens storhetstid. I en serie vellykkede kriger erobrer Polen-Lithauen land så langt sør som til Svartehavet, og helt nord til Østersjøen fra Gdansk til Riga. Riket er nå Europas dominerende makt. Kartet under viser utstrekningen i 1397, det røde skal være direkte under den polske kronen, det rosa er len som tilhører den polske kongen, det oransje er Litauen, og det mørkere oransje er litauske len, i svart hvitt er det kanskje vanskelig å se. Fra 1454-66 erobrer polakkene nordområdene mot Østersjøen (Baltic sea på engelsk) i 13-årskrigen mot Teutonerne (tyskere).

 

 

 

Dette var en blomstrende periode for polakkene. Ved siden av de militære seirene, fulgte også kulturelle med flere praktbygg, og man var også kjent for å ha et meget tolerant og fremtidsrettet rike. I 1569 fikk Polen og Litauen også felles parlament (Sejm), det skulle møtes i Warszawa, og dette parlamentet (Sejm) fikk også fullmakt til å velge ny konge når den gamle døde. Med dette var den tradisjonelle arverekkefølgen brutt, og man fikk i stedet det man kaller den royale republikken. Det skulle imidlertid vise seg å slå lite heldig ut. Problemet var at parlamentet (Sejm) bestod av adel, og for adelen var det en fordel med en svak konge, for det gav mer makt til dem[ES1] . Mange brydde seg dessuten lite, og gikk gladelig med på bestikkelser for å velge en eller annen konge, det var det samme for dem. Allerede tre år etterpå døde kong Sigismund II Augustus i 1572 døde uten lovformelig arving, og Sejm stod temmelig fritt til å velge hvem som nå skulle være konge. Folk flest håpet at det skulle bli en polakk i det minste, men Sejm valgte en franskmann som forsvant tilbake tilbake til Frankrike etter bare et år ved tronen. Av de 11 neste kongene var bare 4 polakker, systemet var ustabilt, og det kunne være store forskjeller fra den ene kongen til den neste. Om kongen var altfor håpløs, valgte adelen gjerne en sterkere neste gang for å rette opp igjen skadene.

 Utenlandsk dominas

Med et svakt indre styre ble Polen etter hvert bare en brikke i stormaktenes spill. Naboene Tyskland (Prøysen), Østerrike-Ungarn og Russland kunne langt på vei diktere de polske forhold som de ville. Det eneste de måtte passe seg for, var hverandre, Polen selv hadde lite å stille opp.

            Mot slutten av 1700-tallet gjorde Polen noen spredte forsøk på å reise seg og erklære et nytt og sterkere kongedømme. De mektigere naboene så med frykt på at Polen skulle etablere seg med et mer effektivt styresett og kunne bli en potensiell konkurrent, så de valgte i stedet å dele opp Polen mellom seg. Slike oppdelinger har vært en gjenganger i polsk historie, og utgjør i dag noen nasjonale sår for mange polakker. Napoleonskrigene gjorde for en kort stund Polen fransk, men med en utstrakt grad av indre selvstyre, slik at Napoleon ble sett på som en helt, mer enn en okkupant. Etter Napoleonskrigene ble Polen under fredskongressen i Wien erklært som et kongedømme[1], men under tsaren av Russland. Slik skulle det være helt frem til første verdenskrig.

 

Etter 1900-tallet

Da den første verdenskrig begynte var Polen fortsatt ikke en egen stat. Landet var delt mellom Tyskland og Russland, og begge brukte polakker i armeene sine slik at den bisarre situasjonen oppsto at polakker kjempet mot polakker. Det døde om lag en million polakker i krigen. Men den tragiske krigen førte også til at Polen fikk sin selvstendighet. Som kjent fikk russerne sin røde revolusjon i 1917, og denne revolusjonen ble fulgt av en borgerkrig slik at russerne med sin nye leder Lenin måtte gi slipp på kontrollen over Polen. Og tyskerne fikk ikke beholde sin del når de nye grensene i Europa skulle trekkes opp i Versailles. Den nye polske lederen, Marshal Josef Piludski, utnyttet situasjonen til å erklære polsk selvstendighet den 11. november 1918. Dette ble den andre polske republikken.

            Mellomkrigstiden ble for Polen urolige år. Den nye staten måtte bygges opp fra grunnen av, og her snakker vi ikke bare om gjenoppbygningen etter krigsødeleggelsene, Polen hadde ikke vært selvstendig på over hundre år og måtte bygge opp hele den organisasjonen som kjennetegner en stat. Særlig viktig var det å få bygget opp en hær, for den nye staten hadde bare løst opptegnede grenser. I forhold til dagens Polen var landet forskjøvet mot øst, slik at deler av det som nå hører til Polen den gang ble beholdt av Tyskland, mens i øst gikk grensene et stykke inn i det som i dag hører til Litauen, Hviterussland og Ukraina. Disse grensene ble fastsatt i den polsksovjetiske krig 1919-1920 (en krig Sovjeterne altså kjempet mens de samtidig utkjempet en blodig borgerkrig).

            Situasjonen ble på ny truende for Polen straks Hitler kom til makten. Verre ble det da nazityskland avslørte sin ekspansive politikk ved først å innlemme seg Østerrike, siden annektere Tsjekkoslovakia. Den polske staten hadde også mange tyske innbyggere etter lang tid med tysk herredømme, akkurat det Hitler hadde brukt som unnskyldning for å tilegne seg Tsjekkoslovakia. Riktignok hadde Polen undertegnet en ikke-angrepsavtale med både Tyskland og Sovjet, men med ledere som Hitler og Stalin var ikke slike avtaler mye verd. I stedet undertegnet utenriksministerne Ribbentrop og Molotov fra Tyskland og Sovjet den 23. august sin egen ikke-angrepspakt med hverandre, og avtalte i hemmelighet hvordan Polen skulle deles mellom de to stormaktene. Avtalen er på mange måter sjokkerende. En ting er at nazisten Hitler og kommunisten Stalin gjør avtale med hverandre, større avstand i politisk ideologi er det vanskelig å forestille seg, en annen ting er at disse to i ro og mak gjør seg avtale om et annet lands skjebne. Når Hitler ikke trenger frykte innblanding fra Sovjet, vil Polen være lett match for overlegne tyske styrker. Den andre verdenskrig kan begynne.

 Andre verdenskrig

Det er vel kjent at tyskerne invaderte Polen fra vest den første september 1939, og at den tredje september erklære Storbritannia tyskerne krig og verdenskrigen var i gang. Hva ikke fullt så mange vet er at russerne den 17. september invaderte landet fra øst, og gikk akkurat så langt inn som tyskerne og russerne på forhånd hadde avtalt seg i mellom. På ny var Polen skvist mellom de to stormaktene, og russerne stod på ingen måte tilbake for nazistene i bruk av vold og tvang og brutalitet for å underkue seg polakkene. Forskjellen var at polakkene for tyskerne var untermensch, og dermed ikke verdig god behandling, mens for Stalin var polakkene potensielle fiender som måtte tvinges til lydighet. Det gikk denne tiden like mange polakker til russiske arbeidsleire (GULAG) i avisdesliggende områder i det veldige Sovjetiske riket, som i de mer berømte tyske konsentrasjonsleirene, og også fra Sovjetisk side ble det begått massehenrettelser. Den mest berømte er skytingen av flere tusen soldater, offiserer og sivile i Katynskogen nær Smolensk, en forbrytelse ikke russerne innrømmet før i 1990, etter de kommunistiske regimene i Øst-Europa var falt. De historiske dokumentene ble ikke frigjort før i 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst.

            Det var ingen grunn for polakkene å stole på Hitler, og det var heller ingen grunn for Sovjet å gjøre det. Den 22. juni 1941 gikk tyskerne til storstilt angrep langs hele grensen, og feide på kort tid et totalt overrumplet Sovjet ut av Polen og langt innover egne grenser. Siden skulle det gå tre år før Polen var frigjort fra nazistisk kontroll. Det kunne imidlertid skjedd langt tidligere. Opprøret i den jødiske gettoen i Warszawa april 1943 var dømt til å mislykkes, jødene var for få og hadde for dårlige våpen, og manglet støtte fra en sterkere makt. Derimot hadde det langt større opprøret som startet i samme by august 1944 alle forutsetninger for å lykkes, for det første hadde nazistene brukt opp sine beste menn og utstyr og var sterkt redusert både fysisk og moralsk, for det andre stod kampklare Sovjetrussiske styrker allerede ved elven Visla like utenfor byen, og kunne med letthet vippet kampen i polsk fordel. I stedet lot de tyskerne beseire den siste polske motstandskraft, trekke seg ut av byen og brenne den ned, før Sovjetrusserne kunne gå inn som befriere. Mye kunne vært sagt om dette og den videre avslutningen om verdenskrigen, her er det imidlertid den polske historien det handler om, og vi skal se hva den Sovjetiske frigjøringen hadde å bety for den.

 Kommunismen

Stalin la aldri skjul på hva han ville med de områdene den røde hær gikk over på veien mot Berlin, han ville at de skulle bli kommuniststater kontrollert fra Moskva. I Polen gikk dette ganske enkelt. Den lange harde krigen hadde kostet livet for de fleste av Polens beste menn og kvinner, og beskyldninger om tysk kollaborasjon med kjapp ekspedering til Sibir gjorde det av med resten av dem som ville protestere. Et arrangert valg i 1947 gjorde at Boleslaw Bierut formelt fikk makten, og 42 år med kommunistisk styre fulgte. Grensene var også flyttet lenger mot vest, slik det er i dag, og Sovjeterne fikk faktisk et område som noenlunde tilsvarer det Molotov og Ribbentropp hadde avtalt seg i mellom i 1939.

            Nå skal det sies at kommunismen i Polen aldri ble så hard som i de andre østblokklandene. Det hemmelige politiet var ikke så strengt og hensynsløst, sensuren var mildere, og tvangskollektiviseringen (alle som eide jord eller bedrifter måtte gi den fra seg til staten, som skulle eie alt og bestemme hvem som skulle arbeide der) ble ikke skikkelig gjennomført. Men da polakkene forsøkte en liten oppstand i 1956, ble det kontant slått ned av Sovjetiske tanks. En viss frihet var lov, men bare ytterst begrenset.

Jeg nevnte i innledningen at Polen er i en særstilling på grunn av den katolske kirkens sterke stilling. Læren fra Karl Marx (kommunismens far) sier at ”religion er opium for folket”, og det vanlige er at kommunistlandene likefrem forbyr religion. I Russland, som også er svært religiøst (den russisk ortodokse kirke), ble kirkene rett og slett revet ned, omgjort til lagerplass eller annen vanærende bruk, og prester og munker ble sendt til Gulag.

 Polen i dag

Etter murens fall slet Polen med mange av de samme problemene som mange av de andre tidligere kommuniststatene. Forventningene til en ny og bedre tid var for høye, og kunne umulig bli innfridd. Snart ble gleden over friheten vendt til skuffelse over brutte løfter, og frigjøringshelten Lech Wałęsa og hans parti, solidaritet, mistet snart makten.

            I dag opplever Polen økonomisk fremgang, men som vi skal se når vi kommer dit ned, er det fortsatt et stykke igjen før de når vanlig, vestlig standard. Politikken er imidlertid nokså stabil, og som frivillig medlem av EU ser polakkene mer optimistisk på fremtiden, enn det landet har hatt grunn til å gjøre på mange, mange hundre år.

---

[1] Bortsett fra Krakow som var en egen, fri bystat.

---

 [ES1]For å skjønne maktforholdet mellom konge og adel må man vite bitte litt om godsøkonomi. I grove trekk gikk det ut på at kongen styrte landet og riket, og kunne legge ut skatter på alt som var i det. Men det var adelen som eide jorden og organiserte driften av den. Her stod han temmelig fritt til å tyne bøndene til å arbeide for seg som han ville. Lavadelen eide kanskje noen gårder og et jordstykker, dette ble kalt godset, mens høyadelen disponerte hele grevskap, baronier eller hertugdømmer og kunne nærme seg til å bli like mektige som kongen, i hvert fall hvis flere av adelen slo seg sammen. Adelen ønsket altså å være mest mulig i fred, styre seg selv og betale minst mulig i skatt, mens ambisiøse konger ville bruke ressursene adelen disponerte til krigføring, byggeprosjekt eller andre ting.