REM - Lifes rich pageant

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller “livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling”. Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige - men ytterst fabelaktige - fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Rockestart.

These days

Rockefortsettelse

Fall on me

Musikalsk.

Cuyahoga

Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA.

Hyena

Jeg kan ikke tolke denne politisk

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen i mine yngre dager. Stipe synger stille og undrende og vakkert i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord, og triangler og lette trommeslag og en forsiktig koring fra Mike Mills. Refrenget er mer voldsomt, med full instrumentasjon og tekstlinjene “Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything“

I belive

Dette er en friskus av en sang.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes “What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last“

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Denne er det imidlertid ingenting å si på.

Akkordene er Am, Dm og Am, Dm, G, alternerende, med

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av “The Clique”, og med tekst som handler om at “jeg er Superman”, så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se “right through you” at hun ikke “love that man you’re making with now, do yoi?”, i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, “if you go a million miles away I’ll track you down, girl”, og “trust me when I say I know the pathway to your heart”. Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

REM - Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som “So central rain”, “Time after time” eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv - eller platen - interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: “Read the scene where gravity is pulling me around”, “Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here“. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten “Step up, step up, step up/the sky is something odd“. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller “bridge”, men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende “(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do“, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende “Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood“, mens Mike Mills ustanselig korer “Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends“. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: “Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green“. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen “The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination” (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: “And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination“, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen “but there still ways away“. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene “The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep”, med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

“He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin“. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

“My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here“, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er “Listen to the holler“, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, “Auctioneer”. “Holler” er et verb som betyr å rope, kanskje “gaule” gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert “Life and how to live it“, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre (”a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best“), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

“Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost“

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og “Listen to the holler”, og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: “If I write a book it will be called: Life and how to live it“, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så - mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) - Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å “read”, “count” og “stand”, før han ender opp som “clown on tv”, “clown on the circus mount” og “clown in a marching band” (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: “Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake” eller “John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake”. Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik “Feeling gravity pulls” har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

“When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.” Refrenget er Mike Mills som synger “I’ll been there I know the way“, mens Michael Stipe gjentar “I can’t get there from here” fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter “Gentlemen, testify”, og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er “Thank you, Ray”. 

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i “the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo” og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, “lala-lala-leeiiii“, “Green grow the rushes” med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

“She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.“

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: “Get me to the train on time/take this nickel/make a dime“, eller “This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more“. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: “At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers“, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede “When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind“. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: “I like it here“, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) ”Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy”, mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut “boring” med “foreign”, og “I’d like it here” i stedet for “I like it here”, og til og med “if I could leave and see you from…” til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices - som så mange andre steder - fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så - av alle ting - slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, “this world was never ment for one as beautiful as you”. Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

REM - Reckoning

Forrige måned begynte jeg å anmelde platene til den amerikanske rockegruppen R.E.M fra begynnelsen, og lovet jeg skulle fortsette med det frem til konserten i september. Fire dager før konserten med en kanskje enda større artist, Mr. Bob Dylan, i Stavanger, så fortsetter jeg med plate nummer 2: Reckoning.

Dette var den siste platen jeg skaffet meg fra IRS-årene, så jeg var allerede godt fan og kjente det meste R.E.M hadde gjort. Av sangene på Reckoning kjente jeg allerede meget godt og hadde som favoritt So. Central rain og Time after time (Ann Elise…), gjennom medlyen fra bonussporene på Dokument-platen jeg har (Nyutgivelsene av disse platene inneholder alle bonusspor, som man også kan finne en del av på bonusplaten Dead letter office). Jeg kjente også melodien til Seven chinese brothers, gjennom Voice of Harold, og jeg hadde sikkert vært innom Camera og Letter never sent, lite grann.

Der debutplaten Murmur er nettopp det, mumling,  med obskure sanger man skal lytte godt til for i det hele tatt å skille dem fra hverandre, består Reckoning av flere enkeltsanger det skal gå lang tid før R.E.M klarer å overgå. Særlig nevnte So. Central rain, Time after time (Ann Elise…) og Camera er nydelige, mens Don’t go back to Rockville er artig og Letter never sent interessant, og Seven chinese brothers altså udødelig gjennom hva som skjer med den i Voice of Harold. Mellom disse er en samling flotte popsanger, der Peter Bucks gitartriller og Michael Stipes assosiasjonsrike lyrikk og karakteristiske stemme sikrer for kvaliteten. Og jeg har ikke engang nevnt koringen til Mike Mills, den store musikeren i bandet, som på denne tiden fortsatt var en herlig nerd (i motsetning til nå, hvor han har langt hår og lilla blomsterdress).

Før jeg går over til sangene, vil jeg bare si at platen kom i 1984, og solgte bedre enn debuten, og fortsatt selger godt, så vidt jeg vet. Det skulle bare mangle. 

RECKONING

1. Harborcoat

Platen begynner med en enkel popsang, av typen R.E.M lager på denne tiden. Den består av en intro og mellomspill med et liten gitartrille, to vers som begge blir gjentatt to ganger, og et refreng med koring. Teksten handler ikke om særlig mye, og det gjør ikke sangen heller. Det er således en fin start til en fin plate.

2. Seven chinese brothers

Denne sangen består av et riff over en d-akkord gjennom hele verset, og en forløsende Cadd2 sammen med en d i refrenget. Riffet er utformet slik, at basstrengen alltid klinger, og gir en flott og suggererende effekt. Så har de en slags bridge, med en slags F#-akkord, som er veldig tøff, og det er d-riffet som blir forløsningen igjen. Sangen handler om 7 chinese brothers “swallowing the ocean”, “7 years to sleep away the pain”, med et lidende “she will return” som blir gjentatt. Det er en veldig bra sang, som blir suveren når samme riff og melodi blir brukt til teksten på coveret til en plate av The revelairs (tror jeg det staves), en fantastisk tekst som blir løftet til det sublime i sangen “Voice of Harold”. Dere finner den på Dead letter office, og det er noe av det beste (og i hvert fall morsomste) R.E.M har gjort.

3. So. central rain

Denne sangen kåret jeg i sin tid som sangen med de vakreste akkordskiftene. Første gang jeg hørte den, var i versjonen som jeg fikk på min utgave av Document. Sangen er der en lang og akkustisk medly, bestående av denne, time after time (Ann Elise…) og av alle ting, Red rain, av Peter Cetera. Dette var noe av det vakreste jeg visste i 1994 og 1995, og det var ganske overraskende for meg å høre studioversjonen som er mye raskere, og med en mer markert bass. Den handler så vidt jeg har forstått om en flomulykke i USA, det var oversvømmelse, og telefonlinjene virket ikke. Tekstlinjen “Did you never call”, blir dermed meget konkret, selv om det også går an å høre sangen som en ren kjærlighetssang, slik at “Did you never call”, blir noe helt annet. Det følger “I waited for you call/This river of suggestion/Here’s a boy without a dream”, og refrenget “I’m sorry”, meget lidende, og sterkt sunget. Akkordene i refrenget er en c med et karakteristisk riff (av typen publikum alltid vil kjenne igjen og klappe for på konserter), og en d eller d-moll.

So. står for Southern, og enkelte andre steder er sangen oppført med tittelen Southern central rain, og noen steder også med parantesen (I’m sorry).

4. Pretty Persuassion

En enklere sang, som for meg lenge var anonym. Men denne har også et flott riff, og har den karakteristiske popsang-type melodien, som R.E.M var så flinke til den gangen. “She’s got, Pretty Persuassion,” og “Got damn, she’s good looking” er så talende som det blir.

5. Time after time (Ann Elise…)

Dette er en nydelig sang, der verset er bygget opp over en enkel d-akkord (det vil si, det er mulig det er Eb og capo på gitaren). Så kommer det en enkel og vidunderlig vakker forløsning i refrenget, med Em og deretter G, og tekstlinjene “time after time after time after time”. Den passer som bare juling til ungdommen, verselinjene har også flotte setninger som “the third time you can’t lose” og “you can find me in my room” og en rekke med ting å spille videre på. Også denne var nesten overjordisk vakker på medlyen jeg snakket om, på Document-utgaven min, der sangen var satt sammen med Red rain og So. Central rain, men denne er ikke så ulik her på platen. Forskjellen er stort sett at den her er elektrisk, og har en kraftfull, eller kanskje heller man skulle si effektfull, Peter Bucksk, solo. Den er så enkel at selv jeg kan spille den, men den funker som bare juling, og det er jo det det gjelder om.

6. Second guessing

En rask gladsang, med d- og a-akkorder, og nøyaktig (eller så godt som nøyaktig) samme vers tre ganger mellom refrengene som består av “uuuuhh-uuuuhhh” og “heeere we aaaaare”.

7. Letter never sent

Jeg leste for lenge siden en R.E.M bok (jeg leste alt som var om R.E.M på bibliotekene, det var omtrent én bok), og der snakket forfatteren om en undervudert sang på denne platen, og mente denne sangen kanskje var en av de beste R.E.M noensinne hadde laget. Jeg var sikker på han tenkte på Camera (neste sang her), som er både undervudert og nydelig, men det var “Letter never sent”, som jeg ganske riktig hadde lagt merke til. Den består av et riff som ikke er så slående som det i Voice of Harold, og som det krever en del gjennomhøringer for i det hele tatt å huske, men når det er gjort, så vokser sangen. Den har også en slags abrupt rytme i teksten, eller sanglinjen, som spesielt fungerer bra i “knock, knock, knock on wood”, og før refrenget en hylende “It’s so loooong/It’s sooooo daaark/I’m sooooo loooooost” og refrenget med “Heaven is yours/Heaven is yours”, et refreng som fungerer veldig bra i overgangen til verset igjen. Nei, denne sangen er rett og slett riktig godt laget.

8. Camera

Dette er en skjult skatt. Verset består av enkle triller og riff rundt en d-akkord og en liten g, før det blir en oppbygning av spenning til refrenget med a og asus4, og en voldsom forløsning med G og D, siden C og A i refrenget. Bassgangene til Mike Mills løfter sangen ytterligere, som også velvalgte enkelttoner på gitaren gjør det fra Peter Buck. “Alone in the crowd, a battered lantern borrowed” er første linjer i refrenget, “If I could be your camera, than who will be your face” er den neste. Og før refrengene, slutter versene med variasjoner over tekstlinjene “Will you be remembered, will she be remembered”. Assosiasjonsmulighetene er ubegrensede, noe som karakteriserer tekstene unge Michael Stipe laget. Men denne sangen er først og fremst melodi, og som sådan, en av de aller beste R.E.M noensinne laget.

9. Don’t go back to Rockville

Dette er en artig sang det er artig har funnet veien til en R.E.M-plate. Den hevdet seg langt oppe på countrylistene i USA, og er en country-sang eller en parodi på en country-sang, alt etter hvordan man ser det. Melodien er glad og rask og lett, og Michael Stipe legger seg til en liten countrystemme, om det da ikke er Mike Mills som synger her. Eller, på platen er det Mikael Stipe, nå for tiden er det Mills som synger den på livekonsertene. Det er visstnok hans sang, skrevet meget konkret til kjæresten hans på den tiden. Ved siden av bassen, tar han seg også av et lite countrypiano her, med plinging og plonging av akkorder. R.E.M på sitt beste har evnen til å få sangene til å høres skikkelig gøy ut å være med på, og denne er kanskje selveste kroneksempelet (den overgår i hvert fall uten sammenligning senere forsøk på feks. Stand, fra Green, og Shiny happy people. fra out of time). “To night I’ll drink myself to sleep, and I pretend I don’t care if you’re not here with me” er en flott tekstlinje, refrenget “Don’t go back to Rockville/and waste another year” er en annen, på en sang der hver eneste tekstlinje egentlig er en liten perle. “Looking at your watch a third time/waiting at the station for the bus” sånn er det i Rockville. Don’t go back, there.

10. Little America

Dette er en sang som lenge var anonym for meg, men når jeg først satte meg inn i den, ser jeg at den er riktig så tøff. Det er aggressiv D-C-G i refrenget, og tøff G-Em-d i refrenget. Stipe har så mye tekst, at han knapt har tid å si den i farten, og må si den riktig så aggressivt, mens særlig Peter Buck briljerer ved å trille rundt i verseakkordene. På refrenget blir det tøff lyd, og tekstlinjene “The biggest wagon/is the empty wagon/a consul a horse/Jefferson I think we’ve lost”, der Jefferson kan være alt fra gamle, gode president Thomas Jefferson, via (mer sannsynlig) sørstatenes president under borgerkrigen, Jefferson Davis, til bandets manager Jefferson Holt.

 

Gitar og sjakk

I går var en dag som dager skal være, en skikkelig dag fra start til mål. Hvis noen plukket ut en slik dag og sa “Dette er livet ditt”, så ville jeg sagt at det er helt allright.

Den begynte tidlig, det vil si, det var sjakkturnerning hvor første runde skulle starte klokken 1100, men alle måtte møte opp og registrere seg og betale deltakeravgift senest en halv time før. Og jeg hadde sittet oppe om natten og forberedt gitarkvelden, som jeg skal skrive mer om senere i posten. Nå var det sjakkturneringen, og jeg satset på at jeg ville klare å våkne uten vekkerklokke, selv om det var blitt en lang natt, og det gikk jo veldig fint, jeg våkne vel halv åtte eller noe, og skjønte at her kunne det bli problemer med søvnmangel. Men dager hvor så mye skal skje, nytter det ikke å bli liggende og tvinge seg til å sove utover morgenen, det er bare å komme seg opp til lørdagens frokostrutiner: Ferskt brød, ferskt pålegg og rikelig med kaffe.

Som alltid kom jeg meg av gårde litt etter at jeg skulle være fremme, altså litt etter halv elleve, men det gikk greit, jeg var allerede påmeldt, og når jeg kom ti minutt før tiden, var det bare å betale og være med. Og det gikk riktig så fint i starten. Vanligvis når man er med i slike turneringer, pleier man å se på litt åpninger og triks, men denne gangen hadde jeg ikke gjort noe som helst, kun gitar. I tillegg hadde jeg en uke hvor jeg hadde tapt hvert eneste parti jeg spiller på internett, jeg spiller ett parti til dagen, så det ble en rekke på 5-6 tap. Det var hurtigsjakk, 25 minutt på hver for hele partiet, og 6 runde. I første runde skulle jeg møte en storspiller, eller en mesterspiller som det heter i sjakkspråket. Det er 5 klasser fra 1 til 5 der 1 er best, og så er det mesterklasse. Jeg er i klasse 3.

Jeg må bare si at jeg i starten av partiet hadde fullt av R.E.M-sanger i hodet, i tillegg til at jeg konsekvent tenkte på at jeg burde nok ha sovet litt mer, min motstander brukte imidlertid ganske mye tid og så ut til å konsentrere seg veldig. Han spilte en åpning jeg kan godt, så jeg kunne kjenne igjen når han gjorde et uvanlig trekk, og jeg kunne også spille trekk jeg husket, og ikke tenke noe særlig. Tydeligvis husket jeg ikke særlig godt, for før åpningen egentlig var overstått så jeg at nå kom stillingen min til å rakne helt sammen. Jeg skiftet taktikk, i den grad jeg hadde hatt noen i starten, til bare å holde ut så lenge at vi ikke var det første partiet som ble ferdig i alle fall, det er så pinlig liksom å forlate spillelokalet, mens de andre spillerne knapt har begynt. Så nå tenkte jeg og konsentrerte meg veldig, og prøvde virkelig å finne trekk som kunne forsvare meg mot alle truslene han hadde, og gjorde ikke trekk før jeg hadde forsikret meg om at dette trekket i hvert fall ikke tapte med en gang. Og det gikk riktig bra, snart begynte de andre partiene å bli ferdige, det ene etter det andre, og snart var det også slik at vårt parti begynte å tiltrekke seg oppmerksomheten og folk stod rundt og så på, til slutt riktig mange folk, for det var ikke andre partier igjen. I en stilling hvor jeg egentlig hadde en fordel, tok han evig sjakk, det vil si at han gjentok samme posisjon tre ganger, og dermed var det remis. En flott start.

En flott start. Og i neste parti møtte jeg en guttunge fra klasse 5. Han kom likevel best ut og fikk med en gang et farlig angrep som gjorde at jeg måtte tenkte i 6-7 minutter før han hadde brukt et eneste av sine. Heldigvis så han ikke selv hvor farlig angrepet hans egentlig var, og det enkle trekket jeg fryktet mest og som jeg regnet med var hovedpoenget i hans plan, spilte ikke han i det hele tatt, men derimot et helt passivt og tøysete trekk. Dermed var stillingen lik igjen, og da var det for meg bare å spille, da vant jeg som ingenting. For den som kan sjakk var åpningen spansk der han hadde sort, og fikk en springer frem til g5 og sammen med løper på c5 press mot f2, mitt tårn stod på e1. Jeg forsvarte meg med d4, og trekket jeg fryktet var Df6 etter avslagene på d4 med e-bonde og springer for ham, c-bonde og springer for meg. I siste runde før pause møtte jeg en spiller i klasse 2, der jeg strengt tatt burde høre hjemme, og han spilte jeg rett og slett bedre enn. Ettre at jeg hadde presset hele partiet, bestemte han seg for å gjøre kort prosess med å ofre alle brikkene i et angrep som riktignok var farlig, men som ikke førte frem.

Dermed lå jeg helt i teten etter de tre første partiene. Sånn skal det være. Etter pause møtte jeg først en spiller fra klasse 1, jeg fikk inn et lite triks, og presset ham gjennom hele partiet, men i et tårnsluttspill endte det opp med at han vant i en stilling som skulle være remis (uavgjort), og som jeg skulle vunnet siden han tok for store sjanser, for ikke å somle bort poeng mot en spiller fra klasse 3, og det gjorde han heller ikke. Jeg hadde litt dårlig tid mot slutten der, og gjorde en feilvurdering, et skikkelig irriterende tap. Men det var ingenting mot det neste irriterende tapet, mot en spiller fra klasse 4. Slike spillere skal jeg jo slå, og det irriterer meg bare å spille mot dem, og han her har taket på meg, ved at han alltid får opp så kjedelige stillinger, der jeg øyeblikkelig mister tålmodigheten og gir ham gavepakker av muligheter. Han knuste meg rett og slett, i dette partiet her, og han var selvfølgelig veldig, veldig fornøyd. Dermed vant denne spilleren klasse 3, og klasse 4, samme hva jeg måtte finne på i siste parti. Jeg møtte en liten unge fra klasse 5, som spilte i hytt og vær og gikk ned på en dundrende tabbe i en stilling der jeg riktignok hadde press, men som vanlig var for utålmodig i å få det realisert. Altså endte jeg opp med 3,5 poeng, og åttende plass alt i alt.

Så var det gitar. Jeg var fast bestemt på at nå gjaldt det å få sove litt, det ville bli en lang natt. Men jeg greide jo ikke å slappe av, jeg skulle jo snart drikke vodka og spille gitar, og dessuten irriterte jeg meg over tapet mot han fyren. Jeg fikk ikke det ut av hodet. Jeg satt i godstolen og hørte på R.E.M fra IRS-årene, de fem første platene, akkurat de sangene vi skulle spille, og jeg hadde øynene igjen og prøvde liksom å sove, samtidig som jeg også prøvde å lære meg sangene, særlig teksten, da, og om det var noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg, og så var det altså denne sjakken i hodet og hvor irriterende det var, og tanken på at jeg nok burde sovet.

Men allright, min kamerat kom litt over åtte. Til denne kvelden hadde vi lært oss samtlige av sangene på de fem første platene. Tidligere har vi sagt vi kunne dem, i hvert fall har jeg sagt det, men det har alltid vært noen unntak av sanger vi ikke kunne, alltid noen obskure sanger vi ikke kjente grepene på. Men nå hadde vi lært dem, alle som en, og jeg hadde også lært teksten, slik at jeg nå er en av de få i verden, sikkert, som kan alle tekstene til alle sangene på de fem første platene av R.E.M. Det kan i hvert fall ikke R.E.M, selv. Og siden dette er en post folk kommer til å lese, må jeg nok også si at det er noen hull i sånn jeg kan teksten også, hvis det hadde vært kontroll, hadde jeg nok ikke kunnet det ordrett på alle. Men sånn cirka, sånn helt i overkant av cirka, kan jeg dem, og jeg kan spille dem.

Så var det bare å gå i gang. Nye perler er “Kohoutek”, “Auctioneer (Another engine)” og “Old man kensy” fra Fables of the reconstruction, i tillegg til alle andre sangene der, “Pilgrimage” og “West of the fields” og egentlig “Catapult” som mer er en nyoppdaget gitarperle, fra Murmur, “Pretty persuasion”, “Letter never sent” og “Little America” fra Recokning, og “Just a touch” fra Lifes rich pagant. De satt som et skudd alle i hop. Pang. Noen av dem måtte vi til og med spille litt ekstra på, siden det var så gøy. Og min kamerat hadde også seriøst forslag om å spille “West of the fields” en gang til, noe som ville vært første gang noensinne vi spilte samme sang to ganger samme kveld.

Til alt dette hadde vi rikelig med ukrainsk og polsk vodka. Det er en sterk drikk man skal være forsiktige med, vi var selvfølgelig ikke forsiktige i det hele tatt, vi gav bare gass så lenge det var gass å gi. Sånn et godt stykke utpå kvelden forlot vi IRS-årene, og skulle spille “Pop song ‘89″ fra Green, der jeg spiller akkordene, og han en liten trille som er så karakteristisk for sangen, jeg spilte i vei jeg, og syntes det gikk riktig så fint, da jeg oppdaget at min kamerat hadde tatt plass i horisontalen borte ved oppvaskmaskinen. Et sikkert tegn på at kvelden nærmer seg slutten. Vi avsluttet med å lytte til sangene vi hadde spilt, og var veldig enige om at dette var veldig bra musikk, det var helt riktig av oss å ha spilt dette, dette var originalen, veldig bra, veldig bra, eller så mente vi det hver for oss, kommunikasjonen fløt litt ut på dette tidspunkt. Så gikk min kamerat hjem, og nok en dundrende gitarkveld var gjennomført. Neste gang blir i mai.

I dag har jeg brukt tiden på å høre radio og til rett og slett vaske. Rett og slett vaske. Det var gått en stund siden sist, og ettersom jeg gikk rundt barbeint, var det ingen sak å merke det, her var rett og slett skittent. Jeg brukte støvsuger, mopp, fuktigmopp og vaskeklut, jeg gikk gradene, kan man si, tenkte først jeg bare kunne ta det verste, men så at her var så mye av det verste, at jeg like godt kunne ta alt. Så nå er ryddig og reint i leiligheten min, utenom ryddig, da, det er det ikke. Og P2 hadde spesialdag om Kina i dag, det skal jeg ikke skryte av, noen av programmene hadde en litt anstrengt forbindelse til landet, sånn som Språkteigen og forbindelsen mellom inntrøndersk og kinesisk, og klar en klassiker med et eller annet kinesisk, og morgenkonserten med kor fra indre Mongolia (det er jo så nærme Kina…), og radioteateret med et helt teit teaterstykke fra Kina, fra det sovnet jeg heldigvis, men hva jeg skulle si, var at på internett kan man nå høre tidligere radioprogrammer. Og radiodagen i går var veldig bra, med Verden på lørdag og noen artige debatter i Ukeslutt.

Nå er det kaffe og vestlandslefse, som alltid på en søndag.

REM - Murmur

I kveld blir det ny gitarkveld. Martin har kjøpt ny gitar, og i anledning det, og en rekke med andre ting, blir det gitarkveld hos ham. De er første gang hos ham i hans nye leilighet, så det blir jo litt spesielt, og nå om REM nettopp har gitt ut en ny plate, vil kvelden og natten i sin helhet bli viet dette bandet, hvis vi da ikke ombestemmer seg underveis. Som alltid har vi lagt listen høyere enn det er mulig å hoppe, og krevd av hverandre at hvis den ene foreslår en sang, har den bare å henge med, da er det bare å kunne denne sangen. Og siden vi langt fra er så flinke at vi klarer å ta sanger på gehør, rett og slett er vi ikke i nærheten, er det bare å sette seg ned og pugge.

Dette har gitt inspirasjonen til dagens post. Det var såpass gøy å anmelde Accelerate, at jeg tenkte det måtte jo gå an å skrive om platene som kom ut før bloggen ble opprettet også, det er jo nå en gang jeg som bestemmer hva som skal stå her. Så frem til konserten i september, i hvert fall, vil jeg en gang i måneden skrive en post om en av de tidlige REM-platene. Og på godt systematisk vis, begynner vi med plate nummer 1, Murmur.

Det vil si, vi begynner med et lite sidesprang. I posten der jeg gjorde forrige månedes oppdatering av bloggen, skrev jeg at jeg skulle slutte med å poste bilder og filmer jeg ikke selv har laget, eller som er laget av folk jeg kjenner og som det er greit for. I den forbindelse vil jeg sitere fra Hamsuns store roman Mysterier, og karakteren doktoren på sent nachspiel “(…) konsekvenser? på denne tiden av døgnet! (…) haha, på denne tiden av døgnet!” Et flott sitat som gjør seg godt til alle døgnets tider.[1] Denne posten skal ikke mangle youtube-snutter med eksempler fra sangene og perioden.

Murmur

Dette er bandets første ordentlige plate. De har tidligere gitt ut en EP, chronic town, med sangene ”Wolwes, lower”,  ”Gardening at night”, ”Carneval of sorts (Boxcar)”, ”1,000,000” , ”Stumble”, der særlig ”Gardening at night” er en fantastisk sang, som gjør seg både i rask, røff rockeversjon, og sår ballade, den sangen er til dags dato en av bandets beste. Ellers er både den og de andre sangene på Chronic town av en type som også Murmur er fylt av. De er obskure og vanskelig tilgjengelige,  med riff og klang og lyder, heller enn akkorder, og de går raskt og er tøffe. Tekstene er helt umulige å høre, og hvis man virkelig anstrenger seg for å få mening ut av dem, gir ikke det større mening. Her er assosiasjon og stemning alt.

Den første ordentlige platen kom i 1983, og her er ingenting gjort for å skjule det obskure. Hva det er bilde av på coveret er ikke godt å si, om det er en skog med visne planter, kanskje, noe hvitt og svart, og uklart, uskarpt, og tittelen ”Murmur” er akkurat hva tekstene er. På denne tiden er det spørsmål om Michael Stipe egentlig hadde tekster, om de var skrevet ned noe sted, eller om han bare sang lyder, som etter hvert nærmet seg ord og setninger, og så ble det teksten. Etter bandets kolossale suksess på 90-tallet, samtidig som internett eksploderte, var det mange som nilyttet til platene og la ut det nærmeste man kom en tekst på internett, og disse versjonene av tekstene er vel så å si blitt offisielle. Det er riktig snodige greier, men de fungerer utmerket på plate, og det er jo slik det skal fungere. Det er tøft, og tøft skal det være.

Selv fikk jeg denne platen i august 1995, som den nest siste av IRS-platene (den siste var Reckoning, og jeg hadde ennå ikke Green). Det tok litt tid før den falt helt i smak, først var det bare de enkle, lett tilgjengelige  ”Perfect circle” og ”We walk” jeg virkelig likte, men plater som dette er slitesterke, og man går ikke lei av dem. Dette er en plate sin er REM på sitt mest REMske, og det gir mening å si at fortsettelsen på karrieren deres har vært en eneste lang nedtur.

Her er platen sang for sang…

Radio Free Europe

 Dette var REMs første singel, og med den vant de en konkurranse, der premien var å gi ut en plate. Murmur var platen. Radio Free Europe er første sang. Og man blir så i godt humør av å høre den. En purung Michael Stipe mumler i vei, og grepene er ren rock, to grep i verset, to i refrenget, og en skikkelig bassgang i overgangen. “Calling out, in transit” er koringen i refrenget, og sangen skal spilles fort.

Pilgrimage

På sang nummer 2 komme REMs virkelige varemerke. Det er sanger som ikke er akkordbasert men bygger helt og fullt på et enkelt riff med bass eller gitar, og så et merksnodig lydbilde i bakgrunnen. Disse sangene er vanskelig tilgjengelig, og man skal være virkelig dedikert fan for å få utbytte av dem. Da får man det til gjengjeld. Og de har alltid en eller annen sekvens, der det utilgjengelige lydbildet og klangene bryter ut i vakre harmonier, som i kontrast skiller seg vakkert ut. Her gjør de det i refrenget, med en bassoppbygning med kor og trommer, før Michael Stipe kommer med det flotte refrengordet, “Pilgrimage”, “take your time, take your fortune”.

Laughing

Oioi, kom ikke og si at perlene ikke sitter tett på denne platen. Laughing begynner med et lite bassriff, så kommer Stipe med mumlingen sin, før et gitarriff overtar. Refrenget er enkelt og greit, og melodiøst, Laughing.

Talk about the passion

Denne sangen er en hit på alle sett og vis, og ved siden av Perfect circle, selvsagt, min klare favoritt på denne platen. Denne er erketypisk REM, og i slekt med Disturbance at the heron house, i den merkelige blandingen av hitpotensial og særhet, og slik sangen er oppbygd. Talk about the passion er i sin helhet bygget opp med et svært enkelt riff, som rett og slett er skikkelig catchy, og så er det trommene som gir sangen et skikkelig driv. Teksten er enkel, og til og med lett å høre, “Empty prayer, empty mouth, talk about the passion”, repetert to ganger, og så “not everyone can carry the weight of the world”, også reportert. I refrenget skifter riffet og akkordene, til noe som er like enkelt og catchy, men som i motsetning til verset som har driv, har ønsket om repetisjon og allsangpreg, “talk about the passion,” og med mulighet til å dra det skikkelig ut på slutten “passiooooeeeen”, lidende og morsomt. Og jeg har ikke engang nevnt bridgen.

Moral kiosk

På REMs mest obskure plate har vi her en ny skatt. “So much more attractive, inside the moral kiosk”. Det er ungdommen som ikke trenger å ha så mye innhold i tekstene, assosiasjonene er alt. Verset er sedvanlig alt, tekstlinje og gitarriff med elektrisk bending, så kommer refrenget, der koring og trommer blir fremtredende “Inside, outside, fire”, høres det ut som de sier, og det er nok, det er mer enn nok. (Egentlig sier de “Insidie, outside, dark, fire, twillight”, så dere ser, det er ikke så farlig om man får med seg alt)

Perfect circle

Denne ubeskrivelig vakre sangen kjenner mange fra unplugged på MTV i 1991, slik at fans som stort sett kjente REM fra Out of time og Automatic, likevel kunne si at den beste sangen til REM er denne. Og unplugged på MTV mener også jeg den er et absolutt høydepunkt.

Catapult

Dette er en annen av hitsene på platen, som sammen med Radio free Europe og Talk about the passion, pleier å nå frem til samleplatene. Verset er sedvanlig enkelt, “Ooooo, when we were little boys, when we were little girls,” med en skikkelig d-bending mellom linjene. Før refrenget kommer “Did we miss anything” repetert flere ganger, og så tøffe og kjekke, “Catapult!” der akkorden også liksom skyter seg ut fra en vanlig gitar-d på andre bånd, til samme grep på syvende bånd, og samme riff, selvsagt, catapult opp til 7′de bånd, pang! Og hele veien er det fullt av overskuddstriller og koring og påfunn, klart dette måtte bli en hit, og teksten kan som alltid bety hva som helst.

Sitting still

Jeg kjenner ikke egentlig så godt samleplatene, men det er egentlig ingenting i veien for at også denne skulle nå frem dit. Dette er tøff rock. Verset er E, og enkel leking rundt en B-akkord, og tekstlinjer av typen “we can gather throw a fit”, riktig bra, og overgangen fra vers til refreng er beintøft, B og A, og vanskelig å høre andre ord enn “wasting time, sitting still”, assosisajoner er alt. Og jeg glemte å nevne den flotte verselinjen, som munner ut siste vers, “You can move away from me, move away from me” og så denne eksplosjonen av et refreng, der det altså var vanskelig å høre annet enn “wasting time, sitting still”. Nei og nei så gøy det må ha vært å være på rockekonsert med REM i denne perioden.

9-9

Denne sangen er den vanskeligste for min del på denne platen. Oppbygningen er lik de andre, vers med tekstlinjer og rifflek, så større harmonier og mer som skjer i refrenget. Til slutt munner alt ut i stillhet og 9-9, og man er klar for nytt vers. Nå som jeg hører den igjen, virker det som om rytmen er viktigere enn melodien, det er kanskje derfor den er så vanskelig å spille på gitar. “Conversation fear” er siste tekstlinje, som blir repetert tre ganger, hvis det da ikke er noe annet Stipe sier.

Shaking through

En gammel gitarfavoritt for oss dette, enkel å spille, og fin i solskinn. Jeg har også sett første linje som en favorittlinje av alle REMs tekster, på en diskusjonsgruppe på 90-tallet, den gangen det fantes diskusjonsgrupper på internettet. “Could it be the one small voice, that doesn’t count in the world?” Som vanlig på denne tiden er alle versene like, eventuelt at de har to vers som de bytter på og gjentar. “Yellow like a geisha gown, denial all the way” er en annen flott linje. “Could it be three bit tuned?” Er det ikke flott? Og så det enkle refrenget, med enkle akkorder, “Shaaaaaaking through, opportuned”. Med litt mindre mumling og renere produksjon ville dette vært en popsang, nå er det indipop. Den har til og med modulasjon til slutt.

We walk

Denne sangen skiller seg fullstendig ut, og innleder en tradisjon der jeg også vil sette sanger som Stand og Shiny happy people, som folk bør kjenne bedre. We walk er ikke helt som dem, men der REM ofte er representanter for kunstrocken, med eksperimenter og nye lydbilder, er denne sangen så enkel som den blir, med rytme som om man går ned en trapp, og akkorder fra C til Aml, “up the stairs and to the land, up the stairs and to the ho-oo-ho-hold”, og refrenget “we walk, we walk med like rene harmonier ,” hele sangen har ikke en krevende tone, en koselig sang jeg til og med kan spille på piano.

West of the fields

Etter sidespranget med We walk, er REM her tilbake i sitt vanskelige, utilgjengelige spor, som jo blir riktig tilgjengelig etter et par gangers gjennomhøring, litt aktiv lytting og noen anstrengelser. Denne sangen er en produksjonssang, med Mike Mills rundt omkring i høyre og venstre høytaler, så den blir ikke så bra på gitar, og sikkert ikke så bra live.

---

[1] Hele sitatet ser slik ut: ” Hahaha! lo doktoren besat. Han forlanger konsekvenser… på denne tid av døgnet! … Kan De si “encyclopedister”, kjære mand? “Ideasociationer”? Kom så, lat mig hjælpe Dem hjem… Haha, på denne tid av døgnet! …” og finnes på side 270 i min utgave av boken, som er første bok i samleverket fra Gyldendal forlag.

REM - Accelerate

 I dag kom REM med ny plate, den heter Accelerate og er den første siden Around the sun, som kom i 2004. Jeg har skrevet om mitt forhold til REM i denne posten her http://esalen.wordpress.com/2008/03/07/rem-konsertbilletter/, og skal her konsentrere meg om platene, og spesielt den siste, som jeg i god tradisjon kjøpte straks den kom ut.

REM er band det er lett å dele opp i perioder. Vi har de såkalte IRS-years, med platene fra Murmur  til Document, selveste storhetsperioden i følge blodfans, uskyldstiden, der de gav ut stor musikk få kjente til, det var collegemusikken, indie, det var bandet som skrev “To the one I love” som deres første kjærlighetssang. Og det var jo slett ingen kjærlighetssang, det var “a simple prop, to occupy my time” og “FIRE!” med karakteristisk hyl fra Michael Stipe. Alle platene fra denne perioden er uhyre slitesterke, sangene er herlige å spille på gitar, dette er rock, med en vokalist som bevisst synger utydelig, slik at lytteren mer skal føle, enn høre budskapet. Og tekstene fantes jo ingen steder, før internett kom, og fansen nilyttet og diskuterte for å finne ut hva Stipe egentlig sa, og fortsatt ingen kan være helt sikre på for eksempel “It’s the end of world as we know it (and I feel fine)”. Om disse platene kan man si noe så kjekt, som at alle er meget bra, og alle er undervurderte. Jeg tenkte jeg kunne nevne en, men tenkte at jeg da like godt kunne nevne alle de andre, i denne musikken trår man ikke feil.

Så kommer storhetstiden, der REM liksom klarer kunststykket å bli superstjerner, samtidig som de beholder indie-kvaliteten og undergrunnsstempelet, de er liksom klubbandet som spiller på fotballstadioner, de er bestselgere også kritikere og kjennere og alle og enhver anerkjenner, det er superbandet. Platene er Green, Out of time og Automatic for the people, plateselskapet er Warner brothers, og jeg må få trekke inn meg selv, jeg gikk siste året på videregående da Automatic kom ut, det var helt perfekt, REM og jeg traff hverandre på høyden, de fant meg på sitt beste, da jeg var i min mest inntrykksømme (for å låne et nydelig uttrykk av Dag Solstad) periode, og disse sangene er jo større, mer følelsesladde, mer svimlende, sanger man kan høre alene på øretelefoner og høre seg helt bort. Green er jo bare hiter, Out of time er enda større hiter, og Automatic er både hiter og helhet og simpelthen en av verdens aller beste plater noensinne gitt ut. Dette er storhetsperioden, alt REM gjorde i perioden er fantastisk, kjøp bare Automatic box, unplugged, hva som helst. Outtakesene og coverne fra denne perioden er også perler, jeg kan nevne “Fretless” og “It’s a free world baby”, eller nydelige “Dark globe”, fra tidlig Pink Floyd, morsomme “In the jungle”, tøffe “Ghostraider”, vakre “Arms of love” eller hva som helst.

Jeg sa forresten feil, da jeg sa REM på denne tiden ble et stadionrock-band. De gav ikke konserter, ikke før Monster kom, og denne platen var jo litt annerledes. Det var rockeplaten så elektrisk som det blir, det var tekster som ikke betydde noen ting (bortsett fra på Let me in, selvsagt, til minne om Kurt Cobain), eller i hvert fall ikke var så uttrykksfulle og meningsfulle som på Automatic og de tidligere platene. Dette var platen der “Strange currencies” spilte rollen til “Everybody hurts”. Jeg kan liksom ikke helt forstå de som ble fan av REM, etter å hatt denne platen som sitt første møte, dette var et REM som reagerte på seg selv, og en plate hvor man for første gang ikke var samstemte over at dette var et mesterverk. Siste plate i denne perioden var New adventures in hifi, der det finnes sanger som kan måle seg med de beste, men den er jo litt sammenrasket da, av sanger som ble laget og forsøkt spilt underveis på turneen, og nye sanger, laget for å få fylt opp platen. Med Monster og New adventures hang fansen fortsatt med, fordi de tidlige platene var så gode.

Så sluttet Bill Berry, trommeslageren, og REM går over i sin siste fase (hittil, får man kanskje si). Den første platen var Up, riktignok også den med mange sterke sanger, men dette var et nytt REM, mer elektronisk og med trommemaskiner og med flere studiomusikere og mer vekt på produksjonen, dette var ikke det samme, nei og nei, så trist det var, at Bill Berry sluttet. Han var jo den morsomme, det var jo han som kunne kjøre traktor, og det var han som fant på den enkle trillen til Everybody hurts, og at det ville bli fint med å sette sammen akkordene D og G. Etter Up kom Reveal, den eneste REM-platen jeg ikke når som helst kan ramse opp alle sporene på, forlengs og baklengs, her er nok en del anonyme spor, ja, og de beste sangene er ikke noe en supergruppe som REM kan slå i bordet med. Skjønt, “Imatition of life”, er jo fin, og min favoritt er “All the way to Reno”, og hvis man anstrenger seg litt, får man sikkert “I’ll take the rain” og “Bang a drum” til å bli fin også. Around the sound er kanskje den platen som har fått mest kritikk, men jeg har ikke noe i mot den, “Leaving New York” er en trivelig hit, og de fire siste sporene (”High speed train”, “The worst joke ever”, “The ascent of man” og “Around the sun”) hører i alle fall jeg med innlevelse og glede. Og i anstendighetens navn må vi jo nevne sangene som ikke har funnet veien til noen ordinær plate, “The great beyond”, “Bad day” til dels “Animal” og “I’m gonna DJ” som jo nå fant veien til accelerate, det er jo kjempesanger som må med i regnskapet, REM er nok fortsatt et superband, i hvert fall for meg.

Nåvel, jeg har tenkt på det, det er ikke så lett for grupper å bli eldre. Jeg kommer egentlig ikke på noen grupper som har holdt høyt nivå over 20 år. Det er enklere for Bob Dylan og Neil Young å utvikle seg og ta nye veier, det er bare å leie inn noen nye studiomusikere, mens for band som REM må hele gruppen være enige for veien gruppen skal ta. Og så var det jo det med at REM og jeg fant hverandre på topp, det vil si, de var på sitt mest uttrykksfulle, jeg på mitt mest inntrykksfulle, det vil aldri kunne bli det samme, selv om de klarte å lage en plate som Automatic igjen. Jeg kjøper alle platene og går på alle konsertene, og kommer til å fortsette med det så lenge de og jeg eksisterer - for gammelt vennskaps skyld.

Accelerate

Det er sagt at REM med denne platen er tilbake på rockesporet, og jeg er enig. De fleste sangene er god, REMsk rock, med Peter Buck på skjærende gitarer, klart elektrisk, og med de typiske trillene og triksene hans. Mike Mills er med og får kore, som i de gode, gamle dager, og Michael Stipe har jo alltid hatt stemmen sin, selv om den kanskje ikke har fått komme helt til sin rett på de aller siste platene. Dette er sang som passer å spille på fest, som passer å ha på god styrke på vårens grillkvelder, på ungdommens fester, overalt der øl drikkes. Her kan jo REM rett og slett vinne nye fans, det er nok kanskje en stund siden.

Her er platen, sang for sang

“Living well is the best revenge” - Platen begynner som lovet, dette er REM tilbake i Rock n’ roll sporet, med tempo og skurr, som i gode gamle IRS-dager. Vi må vel tilbake til gode gamle “Finest worksong” for å finne lignende trøkk i åpnigssporet. Det er godt driv i refrenget, med hes og rask sang av Michael Stipe, og koring i bassgang fra Mike Mills. Det høres også ut som de har lagt inn et av Stipes varemerke, med å skrike i mikrofonen, som han rister frem og tilbake foran munnen, eller riste på hodet foran mikrofonen, et slags skrik på og av. Og der det er pauser, fyller Peter Buck in med en liten gitartrille. Bra start.

” Man-sized wreath” - Det er ikke mye pause mellom de to sporene. Her er tempo, her er accellerate. Denne sangen høres bedre ut. Tøft gitarspill av Peter Buck, med elektrisitet og fuzz, og karakteristisk koring av Mike Mills, og potensielle superreplikker fra Michael Stipe “like you just don’t care”, med trykk på hvert ord, joda, denne sangen kommer nok jeg til å like.

“Supernatural Superserious” - Denne sangen har allerede ligget ute på nettet en tid, (sjekk http://supernaturalsuperserious.com/, der du kan høre forskjellge versjoner, og liksom sete sammen egne videoer) og er den første hitsingelen. Dette høres ut som en sang det passer å drikke øl til, gjerne utendørs om sommeren, det er en sang det passe å være ung og ubekymret til. Også denne har karakteristiske licks av Peter Buck, og karakteristisk koring av Mike Mills, og typiske REM-overganger.

“Hollow man” - Den første rolige sangen. Eller, det første rolige minuttet, med Stipes klare, rustne stemme og det som må være et elektrisk piano, men det var bare minuttet før det ble fullt band og bråk her også. Sånn går sangen, rolige vers og gass i refrenget. Vi får se hvordan den vokser, foreløpig satt ikke denne så veldige spor. “I become the hollow, man, now - I see, I see, I see” Slike avslutninger har Stipe laget mange av, og de er skikkelige kjekke å spille på gitar.

“Houston” - Denne sangen høres mer krevende ut, med abrupte rytmer, temposkift og mange instrumenter i et rotete lydbilde. Kanskje kan denne sangen plasseres i tradisjon med perler som “Pilgrimage”, “Feeling gravity pull” og til og med “Ignoreland”? Kanskje ikke.

“Accelerate” - Tittelsporet skal jo alltid være sterkt. Første gang REM kalte opp en plate etter et spor, var med “Around the sun”, ikke engang “Green” het “World leader pretend”. Sterke sanger skal jo ikke alltid sitte ved første gangs gjennomhøring, og for meg, må nok denne gå flere runder. Foreløpig har den ikke imponert meg. Men linjen “I got to follow another direction - accelerate” er tøff, med rullende, mørke trommer og Stipe meget velartikulert til ham å være. Kanskje.

“Until the day is done” - En enkelt gitar spiller opp, Michael Stipe synger forsiktig. Det gjør seg med stemmen hans, det skal ikke mye til for å lage bra musikk med en slik stemme. Og bandet kommer karakteristisk inn, også her, dette høres ut til å kunne bli en favoritt. Det er tradisjonelle bassganger, en fin sang å ta på konserter, når bandet og publikum trenger en pause og i gamle dager skulle holde oppe lighterne lite grann. Men når jeg hører etter på teksten, så er den vel kanskje litt i overkant.

“Mr. Richards” - Denne sangen høres ut til å begynne med de samme akkordene som “What’s the frequenzy, Kenneth”, men skal jeg gjette, vil dette bli en bedre sang, enn den. Også dette er sang som passer til fest, ung og ubekymret, med øl og vin og damer, og alt i blanding, og peanøtter i sofaen, og livet er for kort til ikke å danse og snakke og synge med på en gang. Dette er sangen som gjør det best på de første gangers høringer.

“Sing for the Submarine” - Noen som husker “I remember California”? Den er på Green den også, den er sangen de færreste trekker frem, når de skal nevne en god sang derfra, men den er der den også, vanskelig å spille, og slett ikke særlig catchy. Dette er REM, slike sanger hører hjemme, og “Sing for the Submarine” høres til og med ut til å være tilgjengelig. Nei, dette er jo en spesialitet fra de gode gamle dager, da de med vanskelige harmonier og støymusikk, setter de vakre partiene i kontrast, og i slike omgivelser, blir det vakre bare enda vakrere. Foruten de jeg allerede har nevnt, er for eksempel “Low” fra Out of time, et typisk eksempel på dette, og det finnes mange flere eksempler. “Sing, sing for the submarine” - det er vakkert.

“Horse to water” - Trommer og støy, instrumentene vil liksom overdøve Stipe, men han har jo mikrofon og holder stemmen på topp, og her kommer sannelig Mr Mike Mills inn med kor, også, dette er også en festsang, men det gjenstår å se om det blir en “Star 69″ eller en “Departure”.

“I’m gonna DJ” - Denne sangen er allerede gitt ut på liveplaten som kom i fjor, og jeg hørte den selvsagt på konserten i Stavanger da jeg var der. Den finnes også på konserter mulig å laste ned fra internett, eller se på youtube. Denne er blodtøff, “It’s on my mind, it’s in my mind, it’s what I find” det er typisk Stipe “You cannot resist, you cannot resist, you cannot resist”, slike tekstlinjer er det Stipe gjør best. “Hey steady, steady, hey steady, I don’t wanna go untill Im good and ready!”  Det passer til allsang, det er slike sanger som liksom er laget for å spilles live. “I’m gonna DJ at the end of the world” “You cannot resist, you cannot resist!” Bare kremlinjer.

Og med REM skal man alltid lytte til siste ord, eller siste setning på platen. På Automatic for the people er det “All of this is coming your way”, på Out of time “What about me”, på New adventures in Hifi er det “I’m out of here” (samtidig som Bill Berry slutter), og på Up er det “I am free”. På Accelerate er det - “Yeah!”

REM - Konsertbilletter

I dag kom i posten 2 stk billetter til konsert med R.E.M på Koengen i Bergen 4. september 2008. Med det har jeg sett R.E.M hver gang de har kommet til Norge, siden 1995 og Monster-turneen. Det er et gammelt vennskap, R.E.M og jeg.

Mine første CD-plater var med pop-gruppen Queen. Jeg var på utveksling i Tyskland, den gang Vest-Tyskland, i 1988, jeg gikk i åttende klasse og hadde nettopp begynt med tysk. Jeg kjøpte der en diskman, som jeg kunne koble til radioen jeg hadde hjemme, eller kassettspilleren, kan det også kalles, en bærbar sak, som var det man hadde den gangen. Så fikk jeg altså diskman, og det var så lurt, så lurt at jeg hadde kjøpt (eller rettere sagt fått i julegave, eller helt korrekt fått 10 % og betalt 90!) kassettspiller med CD-inngang. Jeg kjøpte 6 CD-plater der i Tyskland, 5 av dem var av Queen, og siden rakk jeg å kjøpe absolutt alle platene Queen gav ut på skikkelig vis, før jeg altså hørte R.E.M i 1993.

Det var året Automatic for the people kom ut, eller rettere sagt, året etter, men jeg hørte den første gang i 1993. Det var “Drive”, jeg hørte, og jeg hadde også en idé om “Everybody hurts”, og på fester hadde lenge Out of time blitt spilt, med “Loosing my religion”. Så jeg kjøpte de to platene, og forandret min musikksmak og forandret mitt liv. Det var i tredje klasse på videregående, og jeg var klar for verden og livet og tusen ganger livet. De neste to årene nilyttet jeg til disse to REM-platene, og alle andre REM-platene jeg kjøpte etter hvert, og skrev rett og slett hundrevis av dikt, dypt følt til REMs musikk. Diktene hadde seks linjer, to og to rimte, og på baksiden skrev jeg hvilken sang av REM (eller en sjelden gang, en annen gruppe) jeg hadde hørt mens jeg skrev diktet. Dette var en viktig del av det som var meg, 19 og 20 år gammel.

I 1994 kom de ut med nytt album, Monster. Jeg husker jeg kjøpte det straks, og bakte ferske rundstykker og var hjemme en fredag og hørte platen i min første hybel, på fjerne Øvstun utenfor Bergen. Det var jo ikke akkurat Automatic for the people, jeg likte jo bedre det ettertenksomme REM, men du verden, det var tøft, og “Strange currencies” og særlig “Let me in” ble umiddelbare favoritter. Og da de kom til Oslo spektrum, reiste jeg og min gode venn Martin til min første konsert med en supergruppe (jeg hadde selvsagt fått med meg noen studentkonserter, men det var jo ikke det samme). Og det var akkurat så stort som jeg hadde forventet på forhånd, det var på den tiden det gikk an å være fan, jeg var 21 år, og kunne ikke forstå hvordan det gikk an å finne på, alt Michael Stipe fant på på scenen, og hvor flink han var, og hvor morsom Peter Buck var med gitarhoppene sine, og hvor verdens beste gruppe REM var på alle mulige måter. Jeg satt omtrent helt bakerst, helt oppe i det ene hjørnet, i Oslo spektrum, og hadde vært på min første konsert.

Neste plate var New adventures in Hi-fi, og jeg husker jeg forlot en fest for å kjøpe platen ved midnatt den dagen den ble sluppet. Det var ikke Automatic denne gangen heller, men du verden, det var “Leave”, det var “Be mine”, det var “Electrolite” og det var hiten “E-bow the letter”, det var slett ikke Monster. Så sluttet trommeslager Bill Berry, og de har gitt ut tre plater etter det, Up, Reveal og Around the sun.  Velvel, jeg har kjøpt alle med en gang de kom ut, og jeg er fortsatt fan så godt jeg kan. Jeg har tjukt av singler og har lastet ned fra internett alt som finnes, jeg har lastet ned siden nedlasting begynte, på alle slags servere og programmer og systemer, alt som har med REM å gjøre, og de har ikke tapt en krone, for jeg har kjøpt alle de offisielle utgivelsene også. Det skal godt gjøres å finne frem til en REM-sang, en REM-cover eller til og med en REM-versjon av en sang, som jeg ikke har hørt. Det skal være obskurt.

Men dette var altså konsertene. Neste gang de kom til Norge var vel i forbindelse med New adventures, tror jeg. De kom i hvert fall til Oslo og Milano, var det vel, som de eneste stedene i Europa og kun for spesielt inviterte. Stort sett var det bransjefolk og medlemmer av fanklubben. Jeg fikk være med, fordi en kamerat av meg vant billett, men kunne ikke reise, og så reiste jeg i hans navn. Det var fine greier, det var nesten som en intimkonsert, med knappe tusen tilskuere, og de fleste blaserte journalister med armene i kors langt bak, mens det var god plass til meg og fanklubben helt foran. I tillegg var det gratis øl, det vil si, gratis ølbonger, og såpass mange at når de som ikke ville ha, gav til oss som ville, ble det fine greier. Og Mike Mills fortalte oss at vi var de første som fikk høre den ene sangen — nei, nå blander jeg, det var sikkert på monsterturneen det, og sangen var Revolution. Konserten i Oslo var i 2003, for samleplaten In time. Og så var det i Stavanger i 2005, platen var up, og konserten ble utsolgt etter 20 minutter var det vel. Jeg stod uten billett. Men så var det min far, av alle, som klarte å vinne to billetter i en konkurranse, og så kunne jeg og min søster Tonje gå og se dem. Og det var jo riktig flott, de har jo en del hiter å ta av etter hvert, mange sanger som med god grunn frembringer stor jubel. Jeg synes jo “Leave” er flott, jeg da, og “Bad day” og “I’m gonna DJ” og “The great beyond” er jo riktig morsomme og riktig nye, og alt fra Green til Automatic, og så når de spiller de gamle, ruskete, selvsagt, om enn det kanskje blir litt vel striglet i stadionrock-versjon.

 Det blir flotte greier å se dem her i Bergen også. Jeg skal være klar. Ved siden av å ha kjøpt alle platene og lastet ned alt som finnes av dem på internett, har jeg også lært meg alle sangene på gitar, med grep og tekst, noen av dem sitter som alfabetet, noen av dem må jeg friske opp litt før det går, og de aller siste platene er ikke så godt lagt ut på internett for gitar, så de sitter ikke så godt. Når jeg og min kamerat har gitarkvelder, er godt over halvparten av sangene vi spiller R.E.M, og hver minst plate og sang er helt gjennomdiskutert, i hvert fall de tidlige, men også de nyere, forresten, vi har diskutert dem også.

Men det var noe eget når de var en kvartett, når Bill Berry var med og Michael Stipe hadde hår i stedet for øyensminke, og på konsertene og live-opptak sa “This song is about you”, og spilte Loosing my religon, og vi var en milliard prosent enig. Da var vi fan, og det er vi fortsatt, og på konserten 4. september vil det ikke bli sunget et ord jeg ikke kjenner på forhånd. Og 31. mars skal jeg i butikken og kjøpe den nyeste platen, Accelerate, samme dag den blir sluppet, og jeg skal lage meg god mat og ha meg en god øl, og høre platen fra start til mål uten å gjøre noe som helst annet. Man er da fan.