Vodka – En overlevning fra fortiden (og nåtiden og fremtiden!)

 

Blant de mange ting det gamle Sovjetiske kommunistregimet ville kontrollere og ta styringen over, var de gamle, gode russiske ordtakene. Et godt ordtak rommer mye folkelig visdom, og for å overleve skal det være kort, klart og gjerne ha en liten humoristisk snert. Det er et lite språklig mesterverk, og det sier mye om den kulturen og det tenkesett som har frembrakt dem. At mange ordtak i forskjellige kulturer ligner hverandre, sier bare at vi mennesker tross alt er nokså like, å gå over bekken etter vann, er dumt samme hvor du er, og det er noe med det der at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, hvis du bare er et sted der det finnes gress. Hvis ikke er det nok noe annet som er fristende, like bortenfor. Sovjetstyret skjønte dette her med ordtak, at det var mye kraft i dem, og de ville gjerne lage et sett med sine egne, tilpasset den nye tid. Med det viste de at de ikke hadde skjønt det helt allikevel, et ordtak kan nemlig ikke konstrueres, eller påtvinges befolkningen, et ordtak oppstår fordi det er behov for det eller det fyller en plass, eller en mening, og det overlever fordi mange liker det og bruker det. Mange av de Sovjetiske ordtakene handlet om Lenin og hans lære, og var nok også litt beslektet med reklame og propaganda, eller vi kan godt ta i, de hadde nesten religiøse dimensjoner, pussig nok, i det sterkt anti-religiøse kommunistiske samfunnet med likhetsidealene. Men noen var altså ordtak som gikk på den russiske kultur, i møte med den nye tid. Her var altså det ene forsøket Vodka – perezjitok prosjlovo (водка – пережиток прошлого), eller altså ”Vodka er en overlevning fra fortiden”[1].

 Det fulgte et flott møte mellom dette kunstige, oppkonstruerte ordtaket og et ektefødt, naturlig. Vittige tunger la til fortsettelsen ”nastojaesjtsjevo i budusjtsjevo” (настояещего и будушего), som betyr ”nåtidens og fremtidens”, og dermed oppsto et ordtak med livets rett. Dette har jo all den humoristiske snerten man kan ønske, og er dessuten langt sannere enn det sovjetstyret forsøkte seg på. I tillegg hadde det noen fine litterære allusjoner, det spilte direkte på ”Lenin levde, lever og vil alltid leve (Lenin zjil, zjiv i budet zjitj, Ленин жил, жив и будет жить[2])”, som igjen lånte fra en ortodoks bønn ”nå, og alltid, og evighets evighet (и ныне, и присно, и во веки веков), og vi får en fin runddans. For å gjøre bildet komplett, var det selveste dikteren Majakovskij som i 1924 skrev ordene om Lenin til minne om hans død. 

Dermed har vi gjort ferdig innledningen til dagens post, som altså skal handle om vodka og vodkadrikking. Så vidt jeg vet er russerne på verdenstoppen i alkoholkonsum, der borte drikker de tilsvarende over en helflaske vodka i uken i gjennomsnitt, hver dag fra de blir født til de dør. Det er nok til en skikkelig fest hver fredag og lørdag, hver helg hele livet gjennom, og hvis det er noen som ikke drikker i det hele tatt, må noen ta seg av onsdagen og torsdagen i tillegg. Russerne har et betydelig alkoholproblem, det er ikke til å underslå, og statsledere som vil forsøke å gjøre noe med problemet, ved å øke skattene på alkohol for eksempel, slik partisekretær Mikal Gorbatsjov gjorde i 1985, begår politisk selvmord. Det finner ikke russerne seg i, da heller statskontroll, mediekontroll, miljøproblemer, helseproblemer, fattigdom og undertrykking, hva som helst, men en flaske vodka til trøst og forsoning må den jevne russer ha råd til. Da holder han ut det meste annet.

Første gangen jeg reiste til Russland i 2003 visste jeg jo litt om disse tingene, og jeg hadde lest om hvor selvsagt det var for russerne å drikke på en flaske øl eller dele en flaske vodka hvor det måtte være, men jeg ble likevel overrasket over at hva jeg hadde lest ikke var det minste overdrevet. Det var virkelig slik. I alle kiosker som solgte øl, var det mer eller mindre kontinuerlig kø av folk som skulle ha øl, og kjøpte man en øl, var det bortimot en selvfølge å åpne den der og da, alle kiosker har en opptrekker bak disken. Kjøpte man vodka, kunne man også få utdelt plastbeger eller kjøpe for 10 øre, slik at man kunne dele den straks. Det er et forunderlig land.

Så her tenkte jeg å skrive litt om hvem jeg har sett i dette landet, dette storrussland der Hviterussland og Ukraina også er med, hvem jeg har sett som har vært aller fullest. Konkurransen er beinhard, og vinnerne er helt utrolige. Jeg regner ikke med dem jeg har sett sovende på gaten, i parker, på metrostasjoner, overalt, som regel i skitne, stive, fillete klær, som regel i de mest vanvittige stillinger, med hodet borret inn i asfalten, som regel sterkt skadet, det er noen vanvittige syn. I Russland hører dette liksom med det daglige bybildet, folk enser det ikke, enhver har nok med seg og sitt, og den drukne våkner nok en gang og fortsetter sine slitne liv.

Tredjeplassen går til en ung russer i Staraja Ladoga. Det var en festival der, da jeg var i St. Petersburg i 2004, byen var 1250 år etter den tradisjonelle grunnleggelsen. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne byen, men den er sammen med Novgorod Russlands eldste, og den var også hovedstad da Rurik bodde her, som første konge over et russisk rike. På denne tiden er byen også sterkt knyttet til Skandinavisk vikinghistorie, de første beboerne der var for en stor del skandinaver og finner, og selveste Heimskringla skriver om hvordan Eirik Håkonarson herjer byen i 990. Navnet kommer av det russiske ordet for gammel, Staraja, og Ladoga er Europas største innsjø, så navnet betyr ”den gamle innsjøen”. Her var det altså festival, og der var jeg, og det var som vanlig en forrykende opplevelse. Jeg reiste hjem sånn i seks tiden. Det var nødvendig å reise tidlig, for å være sikret tog- og bussforbindelse tilbake til St. Petersburg. Mens vi ventet på bussen, kom en person luskende til bussholdeplassen. Han var kanon full, det er adjektivet som passer til ham, han var skitings, og manglet for øvrig tre fingre på venstre hånd. Det var tydelig han hadde vært ute i kampen før. Han gikk sakte og tøft med dongerijakke og støvletter til busskuret, og skulle lene seg tilbake mot det og tenne seg en røyk, da han dessverre bommet på skuret, og lente seg ved siden av. Der var det jo ingenting, og han gikk rett i bakken. Med et skjevt smil reiste han seg opp, tente seg en røyk, og ventet på bussen som oss andre. På bussen betalte han billett, fant seg en plass, og greide å komme seg av og på det som sikkert var rett holdeplass, og det siste jeg så av ham, var at han gikk av gårde sikkert på vei hjem. Så for ham var dette en helt grei fest.

Andreplassen går til en fyr i Ukrainas hovedstad Kiev, jeg går ut fra han var sånn litt under 40 år gammel. Dette var en lørdag eller søndag morgen i 9-10-tiden. Jeg var utenfor blokken der jeg bodde, ved elven Dnjepr, da jeg plutselig hører et plask. Noen som bader allerede, tenker jeg, og har på sitt vis rett. Det er nemlig en mann som kryper rundt i elva, rett og slett kryper rundt i elva, med alle klærne på, og med en sigarettsneip i kjeften. Noen ganger forsøker han å reise seg opp, men da ramler han igjen, uten unntak, og det var et slikt plask jeg hadde hørt. Han var bare et par meter uti, allikevel kostet det ham enorme, enorme anstrengelser å komme seg inn til land igjen. Han må til slutt gi opp å komme seg inn gående, han ramler virkelig hver eneste gang han reiser seg opp, men når han kryper, og tar seg god tid med å bevege en fot, en arm, en ting av gangen, så kommer han seg inn. Det tok sikkert ti minutter, de to meterne i elven. Og dette er russisk elv over slettelandet, strømmen er ikke akkurat sterk, særlig ikke der vannet rekker til knærne, men det var mer enn nok til å slå han her over ende, bokstavlig talt over ende. Vel på land ville han tenne seg en sigarett, den han hadde plasket med i vannet, faktisk, men etter å ha fomlet en stund, finner han ut at den er våt, og finner seg en ny. Men han klarer ikke å holde hodet og hendene i ro, så han får tent røyken, han treffer rett og slett ikke med flammen. En venn kommer til og tar lighteren, men det hjelper ikke, for vår mann dingler sånn med hodet at det hjelper ikke med en stødig hånd. Så vennen må ta også hodet hans i klypene og holde det fast, for å få tent røyken. Litt av et syn. Kort etter legger vår mann seg pladask på bakken for å sove, og de jeg trodde var vennene hans, var nok bare tilfeldige forbipasserende, for de heller flirende noe vann på ham og går flirende bort, og for sikkerhetsskyld flirer vår mann også. Flere timer senere, da jeg kom tilbake etter en liten utflukt, lå han der fremdeles. I samme stillingen. En vanlig, hard dag på jobben, tenkte jeg.

Førsteplassen så jeg i Jalta. Det var i høstferien 2007, i oktober, men det var fortsatt såpass varmt at det gikk an å bade så langt sør i Ukraina. Jalta ligger for øvrig på Krim-halvøya, som ble annektert av det russiske imperium i 1783, men som artig nok ble gitt som gave fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske i 1954, året ukraineren Nikita Khrusjtsjov ble partisekretær. Som følge av dette forble Krim ukrainsk også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, men folket der er ikke særlig ukrainsk, det er russere som snakker russisk. Og på toppen var byen Sevastopol på Krim en viktig base for den sovjetiske svartehavsflåten, det som skulle blitt den russiske svartehavsflåten, men en russisk flåte i Ukraina ble jo litt vanskelig, og en ukrainsk flåte med atomubåter ble umulig, så her har vi et av mange delikate problem som oppsto etter Sovjetunionens fall. Nåvel, jeg var altså i Jalta by, oktober 2007, og jeg hadde tatt med et bad på en pussig russisk strand der ved Svartehavet. Og så, midt blant alle badere og solbadere (hadde det bare vært et norsk ord!) kommer alle tiders fyllik. Han er fullt påkledd, og tramper målrettet og hurtig inn på stranden, godt skitten, godt banket opp, eller med et kraftig kutt i tinningen, hvordan han har fått det, skal ikke jeg uttale meg om, ”normalna” sier de i Russland. Med ett stopper han opp og kikker seg rundt med et bredt glis. I hånden har han en colaflaske, med rein, skjær sprit, i en farge som sier dette gjør man alt annet med, enn å drikke, dette var ikke av typen man kjøper i butikk, ikke engang i Russland. Så tar han fart, bamseløper mot sjøen, tar sats, hopper, og lander pladask i bølgene. Bølgene slår ham over ende, og behandler ham som den potetsekk han er, han kaver lite grann, men er så langt inne, at når bølgene trekker seg tilbake, er han på tørt land. For å gjøre dette bildet komplett, ved siden av ham er det en familiefar, eller en ung bestefar, som lar seg fotografere, i armehevningsstilling, mens bølgene slår opp og ned. Dette er Russland, kontrastenes land, fylliken som ruller rundt omkring med giftsprit på colaflaske, familiefaren som poserer for et morsomt fotografi, jeg kunne fanget begge deler i samme bilde. Fylliken kommer seg til slutt opp, klissvåt, selvsagt, men hans dag er ikke slutt, han forlater simpelthen stranden og tar til høyre. Men det skal han ha, da han tar en slurk av flasken han har rullet med i saltvannet, forstår han at dette er udrikkelig, og kaster det i søpla. Verre blir det ikke.

Jeg spurte Julia, hun jeg leser russisk med her i Norge, hva det er med russiske fylliker og vann, at de plent skal bade med klærne på, og hun sa smilende at noe sånt kjente hun ikke til, det var trolig en vane fra Ukraina. Så der har vi en link til en tidligere post, det er lillerussland, de prøver og prøver, men de blir ikke ordentlig russere.

Til sist er å si at det er utrolig å se disse tingene, det hører med til opplevelsene å reise i Russland. Men det er jo mest av alt et alvorlig problem i disse landene. Det land i verden som gjør det verst på skillsmissestatistikken er faktisk Hviterussland, der hele 68 % av alle inngåtte ekteskap blir oppløst. Det er vanvittig, av 3 par som gifter seg blir 2 skilt igjen, og den suverent vanligste årsaken er alkoholiserte menn. Så vodka er riktig morsomt når det blir brukt på rette måten, og det kan jo være litt morsomt å se på når det blir brukt på feil måte også, men for den det går riktig galt for og de som er involvert, er det ikke noe morsomt. For dem og for det russiske samfunnet er det et alvorlig problem.

De som vil lese mer kan sjekke denne gamle nyheten fra BBC, det er en russisk konkurranse i vodkadrikking, av typen la oss se hvem som klarer å lene seg lengst ut av vinduet, og den ene plutselig vinner. Vinneren her døde i løpet av 20 minutter, og han hadde nok også vunnet min uhøytidelige konkurranse, hvis jeg hadde vært der og sett ham.

 

Jeg skjenker i vodka på landsbymuseet

Jeg drikker vodka på landsbymuseet

 

 

---

[1] Litt språklig forklaring, for den som er interessert, og for dem jeg kan klare å gjøre interessert! Det nydelige russiske språket har ingen ord for ”å være”, sånn som oss, de bruker ikke ”er” for å binde sammen noe som bare er noe. På norsk kunne vi også klart oss uten dette ordet i mange sammenhenger, det er jo et ord som ofte sier seg selv, jeg Eivind, jeg fra Rogaland, Bergen by i Norge, og så videre. Til og med starten i denne fotnoten, ”litt språklig forklaring, for den interessert”, er også klar med litt tilvenning, og russisk har også alle kasusene som sørger for at rett adjektiv blir plassert til rett substantiv og pronomen, at setningsleddene henger sammen. Derfor bindestreken i Vodka – perezjitok prosjlovo. Vodka er jo et ord alle kjenner, men det er nydelig satt sammen av Voda som betyr vann, og diminutiven –ka, altså en ending som gir en forminskende, slags kjæle-effekt, litt tilsvarende –ino, -ini og andre på italiensk, og så vidt jeg vet spansk også. Så det blir altså det kjære, lille vannet. Perezjitok er satt sammen av preposisjonen pere, som betyr gjennom, verbet zjit som betyr å leve, og endelsen -ok blir brukt for å gjøre det til et substantiv, tilsvarende på norsk –ning (å bygge à en bygning). Dermed sier betydningen seg selv. Prosjlo betyr fortid, og –ovo er genitivsendelsen, som faste lesere allerede har lært fra posten om landsbymuseet i Pyrogovo. Og vi har direkte oversatt ”Vodka – fortidens overlevning”. Hvem sa russisk er vanskelig?

[2] Her har vi Zjitj igjen, eller жить på kyrillisk. Det betyr å leve, endingen –l er fortidsbøyningen, der hunnkjønn skal ha –la, flertall –li, og budet (будет) er noe av det nærmeste russisk kommer et verb for å være. Det er en slags fremtidsform av ”å være”, en slags ”vil være” eller ”vil komme til å være”, og det blir bøyd på vanlig måte, her 3. person entall. Den vanskelige formen her er den i midten, zjiv eller жив, man kan snakke godt russisk uten å ta den i bruk. Jeg snakker ikke særlig godt russisk, og vakte god latter den ene gangen jeg forsøkte å ta en slik form i bruk (”is it correct,” spurte jeg, ”yes, in a funny way!”). Slik jeg forstår det, er dette en kortform av adjektivet живой (zjivoj ), som betyr livlig, levende og alt sånt. Kortform og langform av adjektivene er en løsning russisk har, for å skille mellom ”snill gutt” og ”gutten er snill”, eller ”levende person” og ”personen er levende”, som jo ikke er så lett å skille mellom uten bruk av ”er”. Det første kalles attributtativt, det andre predikativt, og på russisk brukes langformen attributtativt og kortformen predikativt. Enkelt og greit.

Fra en leilighet i Kiev

Hospitalnaja ulitsa 2, rett ved hotell Rus, ikke langt fra metrostasjonen palats sportu, fem minutter fra hovedgaten Kresjatik, der bor jeg. Og der skal jeg bo en uke. Alt er betalt, alt er ordnet, saken er klar.

Opprinnelig var jo planen å reise videre østover etter en natt i Kiev, men da jeg våknet etter denne natten, bestemte jeg meg for å la planen være det planer gjerne er, helst for syns skyld. Og jeg forhastet meg ikke et øyeblikk med frokosten for å sette de nye planene ut i live, eller bare se om den lot seg gjennomføre, eller for den saks skyld om den gamle lot seg gjennomføre, jeg drakk alle de kopper kaffe som trengtes og nøt nostalgiske øyeblikk med min gamle, svært gamle, favorittgruppe Queen over høytalerne på hotel Rus. Klokken elleve, da frokosten  var slutt, gikk jeg i gang med å ringe firmaene som leier ut leiligheter, jeg ringte alle sammen listet opp i Kiev in your pocket, med ønske om en grei leilighet med internett herfra til neste søndag.

Over telefonen og med viktige ting som hvor jeg skal bo til hvilken pris, går jeg til kompromiss med russisken og foretrekker engelsk. Desto kjekkere var det at den leiligheten jeg endte opp med, de som forvaltet den snakket ikke engelsk i det hele tatt, så alle avtaler ble gjort på klingende russisk over telefonen fra hotell rus. Jeg skal dog ikke skryte på meg mer, enn at da jeg la på røret visste jeg at jeg skulle møte et sted om ti minutter, men jeg fikk ikke helt med meg hvor, og jeg fikk ikke i det hele tatt at hotellet og leiligheten har adresse 2 og 4 i samme gate! Det er flaks.

Så nå sitter jeg her. Leiligheten er dyr, men billigere enn hotellet, og helt førsteklasses med store rom og internett som fungerer. Interiøret er helt likt sånn det var i leiligheten jeg bodde i forrige sommer, samme teppe og stoler, og omtrent samme romløsninger, god, gammel Sovjetisk standard. I ordets retteste forstand standard. Frokosten er som den var i Minsk, under sommerkurset der (igjen, jeg anbefaler alle lesere som vil lære russisk å reise dit- det var veldig bra!), tørt brød, juice og youghurt kjøpt på den lokale sjappen, og selvsagt spekepølse og ost.

I går var en strålende solskinnsdag, mens i dag er det grått og snøvær. Jeg har tenkt å oppsøke noen av severdighetene fra i sommer og fra besøket mitt i høst, for å se hvordan det ser ut i vintertid og for å doble hukommelsen litt ved noen museer og kirker. Jeg har godt håp om å komme meg til Babi Jar en av dagene, litt mindre håp om å komme meg til Tsjernobyl. Det finnes også et landsbymuseum jeg kan reise til, det var veldig bra i Minsk, men der jukset de litt og gav oss vodka for å øke gleden over gammel hviterussisk kultur. Og det skal være sagt, for dem av oss som nøt vodkaen, ble gleden økt noe så til de grader.

I kveld blir det ballett, hvis jeg får billett, og det får jeg helt sikkert. Det er storfint besøk fra Georgia, Suhisvili-balletten, som jo er nasjonalballetten. Pussig, jeg er fristet til å skrive billetten, hver gang jeg skriver balletten, det hadde vært gøy å bytte de to litt. Jeg skal se på nasjonalbilletten, den store, berømte billetten fra Georgia. Jeg har allerede sett billettene i St. Petersburg, flere av dem, i Moskva og i Minsk, så jeg vil etter hvert få et aldri så lite sammenligningsgrunnlag. Ballettene her i Øst-Europa er veldig billige, man får kjøpt en ballett for 50 kroner og oppover, og da får man en billett i ypperste verdensklasse, med fullt ensemble og orkester. 70 dansere er det i Suhisvili-truppen når de tar ut på turne, i tillegg kommer orkester og alle slags medarbeidere, så det er ganske utrolig de får det til, til den prisen. 

I går var jeg og så på mer moderne kultur, eller kunst, sammen med Irina. Svært moderne kunst, de eldste verkene var vel fra 1999, så det meste var etter årtusenskifte, for å si det med store ord, men som det er. Jeg må si denne kunsten er mer fremmed for meg, enn russisk ballett, og annen eldre kultur. Det var flotte fotografier, eller spesielle fotografier, er riktigere å si, abstrakte maleri, og flere dyrehoder på sprit og en veggplate av inntørkede fluer, for eksempel. Og et rom i glassvegg fylt med så mye vanndamp, at når man gikk inn dit, så man ingenting og måtte bruke litt tid på å komme seg ut igjen, enda rommet altså bare var et firkantet glasshus. Så det var det, utstillingen het reflection, og hadde vel så vidt jeg kunne bedømme en overvekt av amerikanske kunstnere. Utstillingen er bare åpen til 29. februar, så for dem som er interessert, haster det. Toalettetene er en uforglemmelig opplevelse, og alene verdt prisen, som forresten er gratis.

Så dette var dagens lille stemningsrapport. Nå skal jeg ut og kjøpe ballettene mine til billetten. Og siden klokken her er elleve, vil jeg ikke nøle for ivrig med lunsjen, all mat er uforskammet billig her nede, og de har også et uforskammet utvalg fristende restauranter.

Пока!

Russisk tekst!

Det går mot avreise til Kiev, og i anledning det poster jeg en av tekstene jeg skrev under språkkurset i sommer. Den er på russisk, så russiskkyndige vil helt klart ha en fordel når de leser den. Dette er den første jeg skrev, og temaet var verb som tar ulike kasus. Velbekomme!

(For de som er svake i russisk, står en oversettelse i kommentarfeltet)

Несколько лет назад Павел был врачом. Он желал работы, где ему можно помогать лудам и служить больным и бедным, и он людям, что он достигал своей цели, когда он заведовал своим службой. Однажды днём он ждал пациентка, которая надоедала ему потому, что требовала внимания, и следовала его своему. Так она пришла к нему, и он ожидал неприятности. – Как ваше состояние, он спросил.  – Плохо, ответила она, - я не довольна лекарствами. Они вредят мне и пахнут рыбой. Я не могу принимать их. «Вот что?» подумал Павел. «Что с ней?» Он напомнил ей, что она больная. Но она ответил, что она заболела от лекарства. И дайте мне другой. Павел думал что он — или, как сказать, я думаю, что он хотел бы пожертвовать своей честью и дать ей очень плохие лекарства. Ну, к сожалению я не знаю что случилась.  Я толка знаю, что Павел не врач сегодня, и она не жива. Действительно, Я знаю что это лучше избегать неприятностей, чем искать возможности сделать хуже.

Skjebnens ironi

Jeg kjøpte forleden en genser. Det gjør jeg hvert år i januar, på salget, hvis jeg ikke glemmer det. De siste årene har jeg prøvd å kjøpe litt fine klær, det vil si litt dyre klær. I år kjøpte jeg en genser og bukse til bra pris, de skulle vare lenge og være fine lenge, og jeg skulle ikke gå med dem til hverdags, før de var gamle og slitt. Første gang jeg bruker genseren, søler jeg litt vin på den. Det er ikke mye, en ubetydelig flekk, men den er sølt fra munnen og havnet mitt på, den er meget synlig til å være så ubetyedelig. Så jeg måtte vaske den vekk. I går slo jeg opp på internett hvordan vinflekker skal fjernes, i dag morges hadde jeg på Zalo før jobb, i ettermiddag vasket jeg, etterpå fant jeg ut at genseren var av ren ull og ikke må vaskes i maskin. Hvor mange feil det er mulig å gjøre, hvor lett det er å gjøre dem.

Jeg skrev tidligere at jeg skulle på filmkveld og se en russisk film som het Skjebnens ironi, og jeg skrev også litt om den. Men jeg skrev litt upresis, jeg hadde jo ikke sett den, og kjente bare delvis til handlingen. Det er helt riktig at det er en person som tungt beruset havner på flyet fra Moskva til Leningrad (Sovjet 1975), hvor alle gater heter det samme og alle bygninger er like. Så når han ber taxisjåføren kjøre seg hjem, altså til hjemmeadressen, så finnes den i Leningrad også, og han er så full, at han merker ingen forskjell og kommer seg inn der. Så langt alt rett. Men selve filmen hadde mer ved seg enn det. Handlingen foregår nemlig nyttårsaften, og hovedpersonen er i den situasjon at han skal fri til sin kjære, han har forberedt seg selv og henne på det, dette er i begynnelsen av filmen, og tross han er litt stresset, ser dette ut til å ville gå bra. Han sier i en fin scene til henne, at han har fridd bare en gang tidligere i sitt liv, og da sa hun til hans store frykt “ja”. Tilbake til filmen, før nyttårsfesten skal han i banjo, det er et slags russisk bad, en badstu med dampbad og det meste, det er tradisjon i Russland, og tradisjon for hovedpersonen. Han blir der overtalt til å drikke med i gjengen, de drikker jo for hans bryllup, og de drikker vodka i ølglass. Så det er ikke rart gjengen forveksler hvem som egentlig skal til Leningrad.

I Leningrad kommer han seg inn i huset, ved at nøkkelen også er den samme, han låser seg rett inn, og sovner pladask. Ikke lenge etter kommer hun som bor der hjem, og også hun forbereder nyttårsfest, og også hun venter en mann som skal fri. Det er noen vakre forviklinger da hun oppdager mannen på sengen, og begge insiterer på å være hjemme, og gjesten hennes kommer, og oppdager en fremmed mann i huset til kvinnen han skal fri til, og en temmelig usannsynlig historie om Leningrad og Moskva.

Det var en virkelig flott film. Jeg fikk bare sett halvparten, den varer tre timer. I forhold til amerikanske forviklingsfilmer, og også norske og andre vestlige eller hva vi skal kalle det, var den russiske filmen mye roligere og tok seg mye bedre tid til å bygge opp ordentlige karakterer. I våre forviklingskomedier er det ikke en eneste ordentlig følelse, også tristheten er utenpåspilt, og bare til å le av. Her var det lett å få sympati for alle de viktige karakterene, hun som er igjen i Moskva og venter er jo helt fortvilet, hun får ikke vite noen ting, og han stakkaren som har havnet nokså uforskyldt i Leningrad, og hun som får besøk av ham, alle er egentlig snille med hverandre og hjelper hverandre.

Jeg har ikke tid til å skrive så mye mer enn dette. Jeg skal på prøverommet og lese opp tekster. På typisk russisk vis har hun jeg kjenner i Ukraina allerede kjøpt filmen til meg, hun sa resten av den filmen måtte jeg se, og det gleder jeg meg til. Før filmen skriver de på herlig russisk vis: “Disse begivenhetene som vi her vil vise, kan utelukkende forekomme på nyttårsaften”. Hver nyttårsaften viser de den fortsatt, akkurat som vi viser grevinnen og hovmesteren lille julaften. Replikkene er felleseie. Det er en vakker film, som på ny viser meg hvorfor jeg er så glad i alt som er russisk. Måtte den komme til Norge.

Billetter til Ukraina!

Det er ikke ofte jeg legger ut to poster på en dag, men følgende mener jeg kvalifiserer for en ekstra:

  

BOOKING CODE: 39597S

E-TICKET ISSUE DATE: 29JAN

ISSUED BY: KLM SALES & SERVICE CENTER NORWAY

THANK YOU FOR CHOOSING KLM E-TICKET. THIS IS THE TRIP SUMMARY FOR EIVIND MR SALEN.

IF UNABLE TO USE THE E-TICKET, IF TRAVEL PLANS CHANGE OR IF YOU RECEIVED THIS DOCUMENT IN ERROR, PLEASE CALL KLM AT: 22643752 WEB: 22557557

PASSENGER INFORMATION
PASSENGER NAME	E-TICKET NUMBER	NUMBER LOYALTY PROGRAM
EIVIND MR SALEN	074 2472413017

ITINERARY INFORMATION
DATE	FLIGHT	DEPARTING	ARRIVING	DATE	CLASS	BAGGAGE
16FEB	KL 1184	BERGEN	AMSTERDAM	16FEB	E	20K
06:25		BGO	AMS	08:15
16FEB	KL 1385	AMSTERDAM	KIEV BORISPOL	16FEB	E	20K
12:40		AMS	KBP	16:30
24FEB	KL 1386	KIEV BORISPOL	AMSTERDAM	24FEB	Q	20K
17:25		KBP	AMS	19:35
24FEB	KL 1193	AMSTERDAM	BERGEN	24FEB	Q	20K
20:15		AMS	BGO	22:00
16FEB KL 1184 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 16FEB /NOT VALID AFTER 16FEB
16FEB KL 1385 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 16FEB /NOT VALID AFTER 16FEB
24FEB KL 1386 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 24FEB /NOT VALID AFTER 24FEB
24FEB KL 1193 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 24FEB /NOT VALID AFTER 24FEB

A PASSPORT WILL BE REQUIRED AT CHECK-IN. IF TRAVEL PLANS CHANGE, THERE MAY BE A FEE FOR CHANGING THE TICKET AND DIFFERENT FARES MAY APPLY. TICKETS ARE NON-TRANSFERABLE, AND ARE VOID IF TRANSFERED OR RESOLD. THE E-TICKET NUMBER WILL BE REQUIRED FOR REFUNDS OR EXCHANGES.

Billetter er altså bestilt til Ukraian i vinterferien. Jeg har som jeg pleier tumlet rundt med tanken at jeg må reise et sted i vinterferien, og at det må gå til et sted hvor de snakker russisk, og det helst skulle være Russland. Men mens jeg tumler rundt går tiden, og så blir det for sent med visum, og snart blir det for sent med billetter, og så tumler jeg rundt med tanken om Ukraina eller en annen tidligere Sovjetrepublikk, det må bli Ukraina, og i dag tumlet jeg ikke lenger, men kjøpte billetten. Ikke noe tøv, jeg fikk jo mail derfra også i dag, og alt som er på russisk gjør at jeg mister enhver motstandskraft, russisk er argument godt nok. Så nå gleder jeg meg til hver uke fremover.

Turen går til og fra Kiev, men jeg har tenkt meg kanskje litt østover denne gangen. Jeg så på GoogleEarth at det var et sted som heter Kharkov som virker veldig bra, der stod noen viktige slag under andre verdenskrig, og jeg har så lyst til å være i Sovjetområdet vinterstid for virkelig å få fornemmelsen om hvordan det må ha vært. Det blir veldig bra, Krim var jo også praktfult i sommer, jeg reiser gjerne dit igjen, og er dradd av tanken på at det er omtrent samme datoer som the big three var på Jalta, den er ikke verst, og jeg må jo også være et par dager i Kiev hvor jeg regelrett har venner å treffe. Og bygninger å se, restauranter å spise i og gater å gå opp og ned. Nei og nei, det der blir bra. Tenk om de spiller sjakk i parken fortsatt?

Språkskole i Hviterussland

Jeg pleier hvert år å bruke sommeren til å gå på språkskole i utlandet, og har på den måten lært meg helt grei italiensk og russisk de siste seks årene. Dette året gikk turen til Minsk, hovedstaden i Europas siste diktatur. Opplegget var i regi av Nord-Trøndelag fylke, som etter hva jeg forstår arrangerer disse turene vært år. Det varer en måned, og er et samarbeid med et universitetet (for agrikulturell teknologi) i Minsk. Vi fikk fire timer undervisning hver dag, tre timer kulturell omvisning pluss opphold for bare 500 dollar. Vi var seks stykker som reiste ned, de fleste fra Nord-Trøndelag, men det ble åpnet for andre da deltakertallet var så lavt. Slik kom jeg fra Bergen og Tone Liodden fra Oslo også med. 

Som de fleste vet er Hviterussland den av de tidligere Sovjetrepublikkene som ligger tettest opp til det Sovjetiske idealet. For dette får landet velfortjent kritikk, de skulle bare hatt mer. Likevel kan ingen ta fra dem at de satser ordentlig på skolen. Og de gjør det med en urokkelig tro på at den eneste veien til målet er knallhardt arbeid og full respekt for læreren. Vi seks ble delt inn i to grupper, en for nybegynnere og en for litt viderekomne. Nybegynnerne hadde en viss forkunnskap, men begynte praktisk talt på nivå null. Første dag ble brukt til å lære det kyrilliske alfabetet og helt enkle fraser som ”bra”, ”god dag” og ”ha det bra”. Da kurset var slutt hadde gruppen vært igjennom alle verbbøyninger i alle viktige verbtider, preteritum, presens og futurum, substantivbøyning, adjektivbøyning og de viktigste pronomener i alle kasus (russerne har seks), pluss en svært omfattende glosepugging. Godt gjort på bare en måned. Kurset manglet enhver form for progressiv pedagogikk, her var veldig lite lek og moro, men det hadde en målrettet progresjon og forventet hardt arbeid. De fire Nord-trønderne satt hver kveld og skrev side opp og ned med lekser. Og på skolen ble ny teori gjennomgått, misforståelse oppklart og lekseprøver avholdt. Ingen tid gikk med til dilldall.

Vi to på viderekomment kurs kom litt senere i gang, de ønsket ikke å avholde et ekstra kurs bare for så få, men ved å betale en liten sum fikk vi etter hvert to timer dagen vi også. Her var ikke progresjonen så tydelig, noe som selvsagt skyldtes at læreren måtte ta kurset på kort varsel. Da er det ikke så lett å planlegge progresjon, særlig siden vi to som tok kurset kunne det meste av grammatikken sånn noenlunde, og helst bare trengte praksis. Den tapre læreren kunne også fortelle at hun ved siden av de to gruppene nordmenn, også hadde noen tyrkiske grupper på kveldstid. På det verste kom samlet timetall opp i ti timer daglig! Likevel møtte hun aldri uforberedt, og hun gav oss en overflod av praktiske øvelser. Vi leste dikt av Pusjkin og Lermontov, noveller av Tolstoj, Tsjekhov og flere andre, pluss sakprosatekster og avisartikler. Vi måtte selvsagt forberede tekstene hjemme, for å kunne diskutere dem på skolen, og det var en selvfølge leksene ble gjort ordentlig. Hver dag. Diktene ble vi til og med satt til å pugge utenat. Uvant for unge nordmenn som oss, men kom ikke og si at vi ikke lærte russisk av det! Og det var jo nettopp det vi gikk på kurset for. Både for nybegynnergruppen og oss foregikk all undervisning på russisk. Det skyldes ikke bare et pedagogisk grunnsyn, men også at læreren ikke behersket engelsk. Det har den fordel at man kommer mye i kontakt med språket man skal lære, men det er også en ulempe at det kan ta lang tid å få oppklart misforståelser eller uklarheter, og det er heller ikke alltid de blir oppklart. Jeg mener nok fortsatt at mest mulig av undervisningen i et fremmedspråk skal foregå på fremmedspråket, men denne sommeren modererte jeg dette synet noe. Da jeg etter oppholdet i Minsk reiste til to nye uker språkkurs i Kiev, fikk jeg en lærer som snakket veldig godt engelsk, og det er ingen tvil om at dette hjalp meg til å få kjapt oversatt og forklart ting jeg ikke skjønte. 

Om Hviterussland

På FNs glimrende sider med statistikk (www.Globalis.no) over levekår og økonomi for alle verdens land, kommer Hviterussland dårlig ut i de fleste kategorier. Inflasjonen er blant den høyeste i verden, bruttonasjonalinntekt per innbygger er svake 6052 PPP-dollar[1] og i antall barnefødsler per kvinne er det bare Ukraina som ligger under på listen. De sivile og politiske rettigheter er like dårlig som det pleier å være i diktatur. Vi nordmenn ble overrasket over det veldige byråkratiet i landet. Selv i sommerferien var det ingen kontor på universitetet som hadde færre enn fire funksjonærer, og det fantes virkelig mange kontor. Det var helt vanlig at vi måtte skifte kontor for hvert steg i en prosess, som for eksempel kunne være å fylle ut et skjema og betale en regning. Ofte måtte vi så videre til nye kontor, med stempel og kvittering, for nye skjema og stempler og kvitteringer. Man kan si hva man vil om slike system, men effektivt er det ikke, verken for funksjonæren eller kunden. For oss skoleansatte kan det hvis arbeidsbetingelsene våre føles litt tøffe, kanskje hjelpe litt å tenke på hvordan det er å være lærer i Hviterussland. Jeg snakket med ei som jobbet på ungdomstrinnet, hun underviste i språkfag, og hadde hele 35 undervisningstimer i uken. Og for dette fikk hun en lønn som ikke var mye mer enn det vi har i timelønn her i Norge. Som så mange andre i de tidligere Sovjetlandene er hun og familien avhengig av kjøkkenhagen på Datsjaen, for å få økonomien til å strekke til.

Jeg leste med interesse i et tidligere nummer av lektorbladet, om lektorene som hadde vært på besøk i en russisk skole og sett på matematikkundervisningen der. Jeg kan bekrefte det som der kom frem. Matematikken i disse landene holder mildt sagt et høyere nivå. Jeg kjøpte med meg noen bøker for tiende og ellevte klasse, for å ha som inspirasjon for meg selv hva som egentlig er mulig å lære 15-17 åringer. Her er trigonometri, integralregning og logaritmer, og funksjoner og ligninger der både kvadratrøtter og brøkstreker blir nøstet inn i hverandre, en sikker kilde til panikk blant norske elever. Nivåforskjellen er slående.

Videre til Ukraina

Etter å ha vært fire uker i Hviterussland, var den opprinnelige planen å reise videre til Russland for å ta den transsibirske jernbanen og få praktisert russisken der, men det lot seg ikke gjøre å ordne med visum. Derfor reiste jeg videre til Ukraina, hvor man nå ikke lenger trenger visum, og hadde som nevnt to uker individuelt kurs der. Det betydde at jeg kunne nyte godt av det også jeg vil kalle individuelt tilpasset undervisning. 

Jeg måtte ta individuelt kurs fordi skolen jeg gikk på, ikke tilbød undervisning i grupper for mitt nivå. Det ble litt dyrere, men det hadde en klar pedagogisk fordel. Jeg fikk selv velge hvilke tekster jeg ville lese, og hvilket opplegg jeg skulle følge. Og med grammatikkoppgaver holdt jeg bare på så lenge jeg hadde problemer med dem, med en gang jeg skjønte regelen og klarte å bruke den riktig, gikk vi videre til nye oppgaver. Det betydde to svært effektive timer undervisning hver eneste dag, i tillegg til alle timene med forberedelse. Men jeg vil understreke at denne måten å gjøre det på, fungerte så godt fordi det bare var jeg som fulgte kurset, og læreren hadde ingen andre å ta hensyn til. Dessuten var jeg en meget motivert elev, som i tillegg var norsklektor og både privat og i yrkessammenheng har tenkt en god del om språklæring. Selv i Minsk, der vi bare var to, og attpåtil to på noenlunde samme nivå og med samme motivasjon, var det umulig å få til skikkelig tilpasset undervisning. Som grammatikkinteressert norsklektor var jeg mye mer interessert i grammatikkoppgaver og teoretiske spørsmål, enn min kollega som hadde en mer praktisk tilnærming til språket. Hun snakket også tsjekkisk flytende, og skjønte derfor mye bedre enn jeg når læreren snakket russisk. Til gjengjeld tok nok jeg grammatikken lettere, og ønsket mer av det. Så tilpasset undervisning er ypperlig når det fungerer, men det fungerer ikke for fullt når elevtallet er flere enn én!

Det overrasket meg at Ukraina på mange måter har enda større problemer enn Hviterussland. Riktignok har Ukraina sakene noenlunde i orden når det gjelder politiske og sivile rettigheter, men de økonomiske problemene er store og dype, og mange har langt på vei gitt opp å leve et ordentlig liv. Landet flyter av søppel, og det er mange alkoholikere og andre ustabile elementer som går rundt i gatene. Avisene kunne melde om to bankran i Kiev bare den korte tiden jeg var der, og læreren min kunne fortelle at en kollega av henne var blitt uprovosert angrepet på metroen mens de var på vei hjem dagen før, og at dette hendte rett som det var. I Minsk sørget det alltid tilstedeværende politiet for at ingen ville bli utsatt for blind vold, og alle ustabile elementer og overstadig berusede menn ble raskt fjernet. Tryggere enn i Kiev, men det var en spesiell form for trygghet når vi visste hva disse politifolkene var i stand til.

Oppsummering

Jeg bruker som nevnt alle sommerferiene mine til disse språkkursene, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg har muligheten. Ved siden av at det er kjekt å lære nye språk, og alt det fører med seg av innsikt i historie og kultur i landet man er og lærer i, så er det nyttig for en lektor å sette seg på andre siden i klasserommet av og til. Man får kjenne på kroppen hvordan ulike undervisningsmetoder fungerer, og man får repetert litt hvordan det er å få noe forklart som læreren skjønner meget godt, men som man selv ikke helt klarer å få taket på. Jeg skulle gjerne sett at skolenorge var med på å finansiere slike kurs i feriene for de som var interesserte, i hvert fall delvis. Det ville være en utmerket etterutdanning, og moro attpå. Takk i alle fall til Nord-Trøndelag fylke for at de har fått i stand dette samarbeidet med universitetet i Minsk, og for at jeg fikk være med. 

---

[1] PPP står for Purchasing Power Parities, eller kjøpekraft-enheter på norsk. Når BNI måles ved hjelp av PPP, tas det hensyn til prisnivået/kjøpekraften i hvert enkelt land ved utregningen. Fra www.globalis.no. Statistikken er fra 2003.