Å reise med den transsibirske jernbanen

Jeg har skrevet om hver etappe langs den transsibirske jernbanen, og min opplevelse av den, men jeg har ikke skrevet en samlet oversikt. Den kommer her, til hjelp for dem som selv skal reise.

 

Billetten

Engelske nettsider er fulle av informasjon om hvordan dere skal kjøpe billetter gjennom dem, og det finnes sikkert tilsvarende norske sider også. Men kjøper du billetter her hjemme, betaler du en god del til reiseselskapet, da det ennå ikke finnes noe automatisk billettkjøp. Billettene må fortsatt kjøpes manuelt. Så om du kjøper gjennom et reiseselskap, må de gå til stasjonen, og kjøpe billetten.

 

Jeg kjøpte alle billettene mine i Russland, og det gikk helt fint. Det står at togene lett blir fylt opp om sommeren, og det stemmer for øvrig, da skal også russerne ha ferie, og de har ikke råd til fly. Men det blir også satt opp ekstra tog, så det vil ikke være vanskelig å få billett mellom enkeltstasjoner, i hvert fall hvis man følger den russiske linjen, og ikke reiser nedover Mongolia og Kina med turistene. I løpet av hele min reise, var det bare en eneste billett jeg ikke fikk akkurat som ønsket, og det var et tog fra Irkutsk som stoppet i Ulan Ude torsdagen, og et nytt fra Ulan Ude, og videre til Vladivostok innen søndagen. Er man fleksibel, vil jeg absolutt anbefale å kjøpe billettene der borte, det er ingen sak.

 

Billetten ser for øvrig slik ut, med den viktige informasjonen ringet inn. Den er oversiktlig og fin, når man bare kjenner godene. Merk at alle tider langs den transsibirske jernbanen, og alle andre større jernbanestrekninger i Russland, er Moskvatid.

Slik ser billetten ut

 

Byene langs ruten

Mange vil sikkert komme borti vurderingen om man bare skal reise fra start til mål, eller om man skal stoppe langs byene underveis. De aller fleste turistene kjører strake veien fra Moskva til Irkutsk, før de tar noen dager rundt Bajkal, det vil si, de reiser til Listvjanka og er der til toget går videre fra Irkutsk. Og fra Irkutsk reser de nedover Mongolia og Kina. Noen ytterst få jeg traff, reiste nedover Kina uten å reise innom Mongolia. Jeg traff ingen på reisen som skulle til Vladivostok. Jeg traff heller ingen turister før Irkutsk, bortsett fra to Ukrainere lystig gående over broen i Krasnojarsk, og en liten gjeng som plutselig var på stasjonen i Tomsk, og skulle til Irkutsk.

 

Jeg besøkte bare byer øst for Ural, og konsentrerte meg om byene mellom – ja, Ural og Bajkalsjøen. De Europeiskrussiske byene var et bevisst valg at jeg ikke reiste til, de er lette å besøke fra Moskva eller hvor som helst, når man nå en gang er der. Byene øst for Bajkal skulle jeg gjerne hatt tid til å ha sett, særlig Ulan Ude, Tsjita og Khrabanorsk, og forresten, Komsomlosk na amure og Severjebajkals langs BAM-linjen, som jeg skal ta en annen gang.

 

Dere kan lese om byene i egne poster, de er spredt rundt i juli2008 (trykk på arkiv), eller på taggen ”Den transsibirske jernbanen”, eller kategorien reise. De skulle ikke være vanskelige å finne frem til, og dere vil finne informasjon om byene, om severdigheter og overnatting og hvordan finne frem, og om historien og hva jeg synes om dem. Her vil jeg bare si at planen med reis og stopp fungerte meget bra. Det var ingen av byene som skuffet, og særlig i Tobolsk likte jeg meg veldig godt. Ja, jeg likte meg jo de andre stedene også, men Tobolsk var liksom en skjult skatt jeg fant. Der var jeg alene turist, og det i en by som er historisk viktig og har en aldeles nydelig Kremlin. Når den i tillegg et uovertruffent utsiktspunkt over det russiske landskapet, der landet blir som et endeløst hav, og en av verdens største elver (Irtysj) renner igjennom, da har ikke jeg mer å forlange. Men sjekk posten før dere reiser dit, den er ikke tilrettelagt for turister, ikke i det hele tatt, og man skal vite hva man går til, for å reise dit.

 

Hvis dere vil stoppe i byene langs ruten, vil jeg si det er direkte dumt å kjøpe billettene på forhånd. Da trenger dere ikke noe reisebyråhjelp, det er bare å gå inn på en hvilken som helst stasjon i hele Russland (og Hviterussland, faktisk), og kjøpe billettene dere trenger. Det skulle ikke forundre meg om billettene kan kjøpes i Ukraina også. Jeg reiste midt i høysesongen, og fikk alle billettene jeg trengte, på dagen jeg trengte dem. Det eneste stedet jeg ikke fikk presset inn, selv om jeg ville dra dit, var Ulan Ude. Og det eneste jeg måtte være fleksibel med, var om jeg skulle ha kupe eller plastkart.

 

 

Hva må man ha med?

Man får utdelt håndkle og sengetøy på nattogene, og på det lille, shabby badet finnes det vanligvis en såpe, og som oftest også toalettpapir. Fisefine folk vil gjerne ha med en egen såpe, og for å være på den sikre siden, bør man kanskje fortsatt ha med sitt eget toalettpapir. Jeg hadde aldri det.

 

Om hva slags mat det er lurt å ha med, kan dere lese lenger nede. Generelt gjelder at man med en tannbørste og litt tannkrem kan klare seg hele veien fra Moskva til Vladivostok, om man har billetten, passet og pengene i orden. De tre tingene er viktige. Og penger er ikke viktig, om man har med sin egen mat. Har man tenkt å kjøpe mat, er det lurt å ha med litt småpenger, for det er det ikke sikkert selgerskene på stasjonene har.

 

Noen av togene serverer både kaldt og varmt vann gratis så jeg, tror jeg, men jeg prøvde aldri det kalde vannet og hadde alltid med mitt eget. Varmt vann er tilgjengelig døgnet rundt, ubegrenset og gratis, i en slags beholder i enden av vognen.

 

Kupe eller plastkart?

Her har dere en plastkart, før alle sengene er redd opp

Kupe og plastkart tilsvarere noe sånt som andre og tredje klasse på reisen. Plastkart er svært mye billigere, men ikke så svært mye dårligere. Sengene er akkurat de samme, det er bare at i en plastkart, så er det ingen dører, og det står senger i to etasjer langs etter korridoren. Det blir derfor lett litt trangt, 54 stykker i en vogn, når det er fullt, og bare to toalett. Det går heller ikke an å stå i korridoren og se ut av vinduet, det står jo senger der.

 

I en kupe har man et avlukke med fire senger, og kan lukke seg inne der. Det er jo på sett og vis behageligere, og man kan gå ut og stille seg i korridoren om man vil være i fred, og ofte vil de andre gjøre det, slik at du blir i fred, i korridoren.

 

Det kan være god liv og røre og riktig gøy både i plastkart og kupe, så ro og fred, eller lyst på livet, er ikke noe argument.

 

Jeg ser en del guidebøker anbefaler plastkart for at det er ”sikrere”, siden det er flere til å holde oppsyn med bagasjen. Det tror jeg ingenting på. Jeg tror både kupe og plastkart er like sikkert. Og russerne selv forlot vognene helt ubekymret når det var lengre stopp, de stod helt tomme, eller omtrent helt tomme, både i plastkart og kupe. Jeg vil si det er like trygt å ha bagasjen på et russisk tog, som på et norsk, og man skal ikke være bekymret, verken i plastkart eller kupe.

 

Det er også guidebøker som skriver det kan være greiere for jenter som reiser alene å ta plastkart, så de slipper å dele kupe med tre fremmede menn. Sannsynligheten for å dele med tre fremmede menn er svært liten. Som oftest kommer man med en liten, russisk familie, eller litt av hvert kjønn.

 

Landskapet

Russland er et enormt land, og det er stort sett helt flatt. Fra Moskva og inn til Ural er landskapet akkurat som det er fra Moskva til St. Petersburg, også, og videre innover til Polen. Det er grønne sletter, bjørkeskog, furuskog og litt gran. Det typiske, russiske jernbanelandskapet, er trær og buskas og kratt som står like inntil jernbaneskinnene, og ser ugjennomtrengelig ut. Dukker det opp en dam, er den full av alger.

 

Toget passerer Ural et sted der fjellkjeden er på sitt laveste, og man må være konsentrert for å få det med seg. Men man har jo vært spart for stein i landskapet helt siden man kom til Russland, og man legger jo merke til at her er det noen kampesteiner og fjellaktig oppover haugene, det er fjell, det er Ural. For øvrig renner en elv ved siden av her, og det er mange datsjaer som ser kostbare ut. Dette er nok et luksusområde, og det med rette, for det er nærmest idyllisk vakkert.

 

Etter Ural er det flatland igjen. Man kommer til Sibir, men det er ikke den store forskjellen som jeg på forhånd hadde trodd. Det er skog, men fortsatt like mye bjørk, som furu og gran. Det hender det er noen hauger og at landskapet bukter seg litt, men stort sett er det flatt.

 

Rundt Krasnojarsk kommer det på ny fjell, og det er nesten rørende for en nordmann. Den enorme elven Jenitsjej renner også ved siden av, området er en naturperle, og man er anbefalt å se de omrkingliggende Stolnij, om man velger å gå av toget her.

 

Frem til Irkutsk er landskapet altså egentlig nokså litt, enten man er øst eller vest for Ural. Men etter Irkutsk, blir det med en gang idyllisk vakkert, med små, koselige elver og bekker, skog og sletteland omhverandre, og små fjell, som alltid skjuler et landskap man vil se rundt neste sving. Siden jeg tok en ekstratur til Sliudjanka, fikk jeg sett dette landskapet ganske nøye. Om sommeren blir landskapet ytterligere sjarmerende ved at russerne tar det så fint i bruk, for eksempel ved å bade eller fiske i elvene, ofte med ei ku beitende like ved.

 

Så kommer Bajkal. Den er suggererende vakker, og man har den ære å være ved den 7-8 timer langs jernbanelinjen. Det sier litt om hvor stor den er. Nedkjøringen til Sliudjanka er nesten magisk, der Bajkal først viser seg litt mellom fjellene i det fjerne, som et lyst, hvitt hull, ser det ut med en gang, paradisisk. Og så viser den seg mer og mer, til man fra en høyde ser ned mot Bajkalsk og Sliudjanka, liggende  nede på sletten. Bajkal til venstre, fjellene til høyre, og over på andre siden. Man kjører ned, og russiske og utenlandske campingturister vinker velkommen, og rundt, stadig med nye folk som camper eller bare nyter utsikten langs vannkanten.

 

Etter Bajkal kommer Ulan Ude, og det asiatiske landskapet. Om dette har jeg skrevet i en egen post.

 

Maten

Som utenlandsk turist har man ikke altfor mye å velge i, her. Russerne disker opp mye mer, laget hjemme på kjøkkenet under stor kjærlighet og omsorg. Vi som ikke disponerer kjøkken, har stort sett brød og nudler å velge mellom. Allerede nokså tørt russisk brød, blir bare tørrere og tørrere som dagene går (dog har det den fordel, at man kjenner ikke store forskjellen på smaken). Av nudler og annen middag der man bare skal tilføre vann, har man mye å velge fra, men det smaker nokså likt, og i lengden blir man lei av det, og får lyst på litt ordentlig mat.

Slik ser de ut, nudlene. Denne butikken er akkurat ved Jaroslav-stasjonen i Moskva, like ved perrongen der togene går.

 

Det går an å ordne seg lite grann ekstra. På alle togene henger det timetabell over stasjoner og stopp. På de stasjonene som har lange stopp, er det alltid selgere som selger varer fra stedets spesialitet (Les: Omul i Sliudjanka). Her skal man som turist ikke være pysete, men kjøpe i vei. Se hva russerne gjør, det som er godt for dem, er godt for oss. Noe som uventet er godt på slike turer, er kokte poteter dyppet i salt. Det er litt som å være på fjelltur i Norge, alt blir godt på tur. Noe av den samme følelsen fikk jeg på toget.

 

Jeg må for øvrig innrømme at jeg ikke fulgte mine egne tips særlig godt på min reise. Jeg var stort sett lastet opp med nudler, og ble bare springende rundt og kope på langstasjonene. På den ene av dem kjøpte jeg riktignok et brød, men det spiste jeg ingenting av. Heldigvis var det flere av russerne jeg delte kupe med (og vogn med) som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk mat av dem.

 

Det finnes også en restaurantvogn, men den fikk jeg aldri prøvd. På toget jeg hadde trengt å prøve, fra Irkutsk til Vladivostok, fantes ingen slik vogn.

 

Passasjerene

Dette er noe av det gøyeste med turen, og det blir ekstra gøy hvis du kan aldri så lite grann russisk. Fra starten i Moskva til enden i Vladivostok, traff jeg ikke på en eneste en som snakket engelsk så godt, at det var verdt å snakke sammen på det språket. Særlig lenger mot øst var det i hvert fall på min reise en del som prøvde seg litt på engelsk, men de hadde store problemer med setninger på mer enn tre ord. Så kan du mer enn tre ord på russisk, blir det språket.

 

Og da vil du få oppleve en verden av vennlighet og interesse for deg og ditt liv og livet i Norge. De er også svært villige til å dele hvordan de har det i Russland. Spesielt er de interessert i lønningene og prisnivået, som begge deler imponerer dem veldig. Men selv om prisnivået kan være fire ganger så stort, og lønningene ti ganger så store, deler de med deg det de har når de har mat, og mat har de alltid. Jeg trodde strengt tatt dette var en overdrivelse, og før Sibir skjedde det heller ikke, men etter Sibir levde jeg vel så mye på andres mat, som min egen. Og det til tross for at jeg hadde med fulle rasjoner. Den russiske gavmildheten var rett og slett en inspirasjon, det er jo så fullstendig utenkelig i Norge, at noen skal dele maten sin med andre, på toget. Men det blir virkelig god stemning når noen disker opp, og alle er invitert til å forsyne seg.

 

De hyggelige passasjerene og samtalene som oppstår, gjelder ikke bare langs den transsibirske jernbanen, men også når jeg har reist i Ukraina og Hviterussland. For den som kan bittelitt russisk – og jeg er virkelig ikke flytende – er dette en glimrende mulighet til å få praktisert litt, med folk som har det som morsmål.

 

 

Sikkerhet

Folk er paranoide nå om dagen. På den transsibirske jernbanen er det ingen grunn til det.

De færreste som har råd til å reise med dette toget vil stjele, tvert i mot vil de fleste være påpasselige hvis uvedkommende kommer seg inn på toget, eller noen begynner å rote med bagasjen som ikke er deres egen. Vognverten kontrollerer billetten til alle som går om bord, så det skal veldig mye til om noen kommer seg på og av toget med ekstra bagasje på noen av de lengre stoppene på stasjonene. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve noe ubehagelig på noe russisk tog, jeg har ikke sett noe mistenkelig, og jeg har ikke engang hørt om noe tyveri. Man kan jo holde pass, penger og visakort på kroppen, men ellers er den transsibirske jernbanen noe av den sikreste plassen du kan være på i Russland. Og ellers i verden.

 

Stasjonene

De russiske stasjonene er store og flotte. Allerede på 1800-tallet skulle jo stasjonen være et praktbygg, et symbol på den nye tid, og da kommunistene overtok, ble det i Russland ikke mindre. Stasjonene skulle jo være for folket, og de likte jo dette med å bygge palasser for folket, både i metrostasjoner, og vanlige stasjoner.

 

Plasseringen av dem kan imidlertid være litt så som så. I Tobolsk ligger den regelrett utenfor byen, og også i andre byer må man kanskje gå litt eller ta en trikk eller buss, for å komme seg dit man skal. I storbyer som Moskva og St. Petersburg, er det selvfølgelig slik.

 

Selv om de er store praktbygg, gir de et godt, kaotisk inntrykk, i alle fall for førstegangsreisende. Utenfor er det tjukt av taxisjåfører, selgere av alle slags varer, fullt av tvilsomme folk og russere i alle fasonger, det er et kaos utenfor, og innenfor er det samme kaoset, og med en fin stank i tillegg. Man er ikke garantert det er informasjon på engelsk, selv i store stasjoner, men man er garantert at damene i billettluken ikke snakker engelsk. Man kan ikke regne med at noen snakker engelsk.

 

Det kan være forvirrende med lukesystemet. De har for lokaltog og fjerntog, og noen steder også for tog som går samme dag, og tog som går senere. I Simferopol i Ukraina har de til og med en eneste luke, for dem som ikke har fått brukt billetten sin, og skal ha refundert halve prisen. Havner man i feil luke, blir man ikke ekspedert, og kan man ikke russisk, forstår man ikke hvorfor.

 

Men å kjøpe billetter er jevnt over ikke problemet. Man må bare ha motet til å stå gjennom køen, og si frem sitt ærende. Ofte vil man også få hjelp av velvillige russere i køen, jeg fikk til og med en vakker gave av en av dem, dette er ingenting å frykte. Og får man det ikke til, har de fleste større stasjoner (og i de mindre stasjoner er det ikke så fæl kø) såkalte ”servicesenter”, der man kan kjøpe billetter av folk som kanskje kan litt engelsk, og for 25 kroner gebyr, får god tid til å kjøpe billetten, og slipper støyen og køen.

 

Med billetten i hånd, gjelder det bare å finne riktig plattform. Russerne operer med plattform og pyt, slik vi operer med perrong og spor. Normalt er det to spor, for hver perrong, og man må som regel gjennom en tunnel eller over en bro for å komme til dem. Hvilket spor og perrong toget går fra, blir vanligvis opplyst om på en tavle i god tid før avgang. Det er absolutt en fordel å kunne kyrillisk. Ved gjennomgangsstasjoner blir det opplyst om når toget kommer, og når det skal gå i god tid. Ved avgangsstasjoner blir togene normalt satt opp 40 minutter før avgang.

 

Togene

Togene og vognene er jevnt over veldig fine. De er ikke så opptatt av den norske komfort, og de ser ikke så lynraske og fancy ut som de gjør hos oss. Dette er tog som er tog, og ikke noe tull. De kan ofte være litt nedslitt, men de er rene og pene, og alt som er i dem fungerer. Det kan dere være sikre på.

 

Merk at russerne har et system, der lavere nummer betyr bedre tog, og høyere nummer er eldre og dårligere. De beste togene går de lengste strekningene, tog 1 går for eksempel fra Moskva til Vladivostok, mens dårligere tog med høyere nummer, gjerne tar seg av lokale småstrekninger på en dag og to. Toget fra Jekaterinburg nordover mot Tobolsk, var for eksempel tog nummer 642. Her lå jeg på plastkart. Men generelt sett er togene og vognene veldig like, så dette er ikke så mye å tenke på. Dessuten er togene med de høyere numrene billigere.

 

Vognene

Det er alltid mange vogner på russiske tog, og det kan være et stykke å gå, før man kommer frem til vognen man skal ha. Det er derfor godt å være ute i god tid.

 

Alle vognene er utstyrt med en egen vognvert, som har ansvaret for denne vognen. Denne personen, som oftest en babusjka, kontrollerer billettene til alle som går om bord, deler ut og samler inn sengetøy og håndklær, støvsuger og gjør rent, selger teposer (med teposen følger også en kopp, så mange russere kjøper den første koppen, og bruker etterpå den til sine egne teposer) og annet småtteri. Mange av disse togvertene er kanskje av dem som kan bekrefte ryktet om russere som uvennlige og lite serviceinnstilte, men her synes jeg vi turister burde slutte å oppføre oss som konger. Det er jobben deres å kontrollere billettene våre nøye, de har plikt til å kontrollere at nummeret på billetten er det samme som i passet, og at navnet stemmer, og at dette tar tid, betyr ikke at du blir dårlig behandlet. Og forlanger du de skal snakke engelsk, reiser du ikke til Russland. Det er mer enn hva vi får til i Norge, at hver vogn har sin egen ansvarlige, og de har en anstendig lønn også.

 

Vognene har et lite, rustent toalett i hver ende. Det er av den gamle, gode typen som skyller rett ned i skinnegangen, så de blir låst i nærheten av større stasjoner. I nærheten av stasjonene kan bety en halvtime, så det kan lønne seg å følge litt med på oppslaget som henger i alle vogner, om når toget kommer til alle stasjoner, og når toalettene blir avlåst. Før Irkutsk kom også vognverten og informerte meg, at nå måtte jeg gjøre mitt morgentoalett straks, eller ikke på toget.

 

Ellers er vognene alltid utstyrt med denne varmtvannsbeholderen, som alltid er fylt med vann, og hvor det bare er å forsyne seg. Oppvarmingen skjer med overskuddsenergien fra toget, så det er energieffektivt, men det gjør også at det tar litt tid å varme det opp fra aller første stasjon. Det fikk jeg erfare, da jeg forsøkte meg med en pose nudler like etter avgang fra Irkutsk

Slik ser den ut. Varmtvannsbeholderen på tog 642, Jekaterinburg - Tobolsk

 

God reise!

Russland vs Nato

I dag har det kommet nytt som ytterligere har forverret forholdet mellom Russland og NATO. Konflikten som begynte mellom Georgia og Russland om utbryterrepublikkene Abkasia og Sør-Ossetia i Georgia, utvikler seg nå til en uhyggelig maktkamp mellom Russland og den vestlige verden, med USA og NATO. Da er det klart, at det må se rart ut fra russisk side, at USA vil plassere raketter i Polen like ved russisk grense. Man skal ikke ha store innlevingsevnen, for å se at fra russisk side, så er unnskyldningen om at dette skal forsvare Polen og - faktisk - USA mot Iran lite troverdig. Sjekk kartet, folkens. Dette er raketter som kan brukes til angrep mot Russland. Russland har svart med å avbryte alt militær samarbeid med NATO, heldigvis er det fortsatt litt uklart hva de egentlig mener med denne formuleringen. Til sist, på toppen av det hele, kom meldingen om at McCain leder over Obama på meningsmålene om å bli USAs neste president.

Jeg har litt problemer med å se hvordan USA og NATO med moralen i behold kan fordømme Russland for det de holder på med nå. La oss ta USA først, de er jo lette å kritisere om dagen, og har vært det noen år. Sånn cirka alle årene etter andre verdenskrig. Riktignok var Saddam Hussein en leder som ikke kan sammenlignes med president Mikhail Saakashvili i Georgia, Husseins overgrep var kanskje verre enn Saakashvilis, men det er lettere å få øye på hva Russland har i Kaukasus å gjøre, enn hva USA gjorde i Irak. Og krigen til USA i Irak var et sololøp som ikke var støttet i FN, slik heller ikke Russlands krig i Georgia er det. USA har fått mye kritikk for krigen i Irak, det er rart de så lett slipper unna når de nå kritiserer Russland.

NATO har enda mindre grunn til å rope for høyt. Denne såkalte forsvarsalliansen, ble raskt en angrepsallianse i en serie kriger i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Krigene ble kjempet fordi Sebia med militær makt forsøkte å holde på utbryterrepublikkene Bosnia-Herzegovina og Kosovo, temmelig prikklikt sånn Georgia vil holde på Abkasia og Sør-Ossetia. I hvert fall vil det se sånn ut fra et russisk synspunkt. Forskjellen er bare at russerne støttet Serberne i krigen på Balkan, som de alltid har gjort, mens NATO støtter Georgia i krigen i Kaukasus. Er det bare NATO og vesten som kan bestemme hvem som skal være frie, her i verden?

USA går i kjent stil lengst i å støtte Georgia i konflikten, og McCain går enda lenger enn Bush. Og blir for det belønnet med å gå forbi Obama på meninsmålingene. Dette er uhyggelig. En krig mellom USA og Russland er utenkelig, men det er ikke lenger så utenkelig som det en gang var. Russland er og har alltid vært en stor bølle i utenrikspolitiske spørsmål, men i denne konflikten er det i alle fall ikke NATO som har opptrådt med ansvarlighet. Konflikten begynte i vesle Sør Ossetia, med 70 000 innbyggere, og det var NATO-vennen Georgia som skjøt de første skuddene, la oss ikke glemme det. NATO står absolutt medansvarlig for at vi har den mest spente situasjonen mellom USA og Russland, siden den kalde krigen - før Gorbatsjov. At USA akkurat denne dagen underskriver den kontroversielle rakettskjoldavtalen med Polen, gir gratis poeng til oss som kritiserer dem. Man trenger ikke være russer på hvordan raketter i Polen kan forsvare USA - mot Iran.

Russland er beskyldt for å frem med rå makt mot Georgia, det er vanskelig å se at USA og NATO gjør noe annet. Forskjellen er bare at de siste påberoper seg og forventer å bli trodd på sine gode intensjoner. Russland gir blaffen, og i det har de i det minste en redelighet motstanderne mangler.

Europa sett gjennom en kopp kaffe

Jeg kom på ideen til denne posten, da jeg satt og drakk kopp etter kopp med kaffe på hotell Rus i Ukraina. Hva om jeg gikk gjennom land for land i Europa, hvordan kaffen er der, og hvordan dette gjenspeiler kulturen? Mens jeg satt og tenkte på det, og drakk stadig flere kopper gusjen, østeuropeisk kaffe, ble jeg mer og mer inspirert, og tenkte ut alt hvordan posten skulle være. Første utkast skrev jeg på flyplassen i Kiev, der jeg altfor tidlig ankom for å vente på flyet hjem, ferdig skrev jeg det sittende i en russisk togseng, øvre køye, nordøst for Kina, på vei mot Vladivostok. Det er riktignok Asia, men posten skal handle om Europa, og hvordan det ser ut – sett gjennom en god (og mindre god) kopp kaffe.

Norge og Skandinavia
Vi begynner i Norge, landet som ved siden av Finland drikker mest kaffe i verden. Vi drikker seks kopper daglig, og vi drikker traktekaffe. Både på arbeidsplassen og hjemme. Posen kjøper vi i butikken, og det er standardposer, industrikaffe. Vi kjøper akkurat de samme posene når vi skal ha kokekaffe, bare at da er bønnene litt grovere malt. Og kokekaffe har vi nå til dags bare på tur, selv om vi da foretrekker å ha kaffen med på termos. Vi er ikke så nøye på smaken, her i dette landet. Det skal være enkelt og greit. Sammenblandingen av bønner i posene, er gjort slik at kaffen skal smake mest mulig nøytralt, det er vel enklere å kjenne forskjell på smak i ulike traktere, enn på de forskjellige merkene. Dette er Norge, og her i landet har vi kald melk i kaffen, eller helst en fløteskvett. Det hadde aldri slått oss at det er rart å avkjøle drikke som skal være varm, hvis ingen i utlandet hadde fortalt oss det. Og her er vi ved et godt poeng, som kjennetegner Norge av i dag, hvor vi egentlig prøver å fjerne oss litt fra røttene våre, og være mer opplyste og kontinentale. Derfor har vi sluttet litt å drikke traktekaffe på byen. I stedet drikker vi alle mulige andre kaffetyper, helst caffe latte, espresso og cappuccino og andre med fine navn. Men selv om det nå også finnes espressomaskiner i norske hjem, er det traktekaffe vi lager når vi kommer på kaffebesøk, og i Norge kommer vi heller på kaffebesøk, enn på middagsbesøk. Så vi er altså et folk med staute kaffetraktere, vi drikker den på termos og med kald melk, dette er Norge som vi er. På kaffebarer og kafeer kler vi oss liksom ut, der drikker vi finere kaffe og er kontinentale og følger med i tiden, som en moderne nordmann skal gjøre. Men hjemme hos oss selv - er det trakteren igjen.

Lignende er det i de andre skandinaviske landene, vil jeg tro, bortsatt fra at danskene oftere drikker øl, og hva svenskene gjør, vet jeg ikke så godt. Jeg vil sette også Tyskland inn under her, selv om familien jeg bodde hos der på utvieksling på 80-tallet, ikke hadde kaffetrakter, så vidt jeg husker. Det er ingen selvfølge, der borte. Bestiller man kaffe på hotell eller lignende, får man gjerne en tykk slags sak, som varsler om at Tyskland også grenser til Øst-Europa.

England og de britiske øyer
Jeg har vært i England, som er kjent for å være helt håpløse matveien, og hvor man heller drikker te, enn kaffe. Kaffen jeg fikk der var pulverkaffe, og til alle pulverkaffedrikkere der ute, vil jeg si at bønnene de bruker til denne kaffetypen, er så dårlige at de egentlig skulle vært kastet. Jeg ser alltid for meg hvordan det er når vi rensker jordbær, noen er fine og kan spises til dessert, noen er litt styggere, men kan greit brukes i syltetøy. Og noen er halvråtne, hårete og gule, slik at vi må kaste dem i søpla og grøsse litt. Dette er pulverkaffe. Og i England, i London, serverte hotellet meg pulverkaffe på vann som var kokt flere ganger. Det er så dårlig som det blir. England tar bunnpremien. England får konsentrere seg om sport og musikk, kaffe og mat kan de bare ikke.

Frankrike og Spania
Så har vi de latinske landene rundt Middelhavet, land med kultur, og som er selvbevisst på sin kultur. I Frankrike drikker de caffe o le, kaffe med melk som selvsagt er varm, og andre typer kaffe blir ikke drukket. Det blir kanskje servert, men bare til turister, og alltid med forakt. Den franske kaffen skal være fransk, og de trenger ikke drikke italiensk kaffe for å vise at de følger med i tiden, slik vi må i Norge. På samme måte er det i Spania, der heter det Caffe con lecce, men de er mer lettvinte og ikke så fine på det som franskmennene, så om du vil drikke noe annet, er det like bra. Sånn er spanjolene.

I ingen av disse landene finner du noe annet enn finmalt Espressokaffe i butikkene, kanskje bortsett fra pulverkaffe – for turister.

Italia
Bella Italia er numero uno uansett hvordan man snur og vender på det. De har de vakreste kirkene, den beste kunsten, nydelig natur, god mat, god vin, la dolce vita, og selvsagt den aller beste kaffen i verden. Og det er Espresso eller Cappuccino, og de drikker det til faste tider på døgnet. Cappuccino er til morgenen eller til lunsj, etter middagen er det Espresso, og Espresso kan man også drikke til frokost. De har sukker i kaffen, fordi det er godt, og slipper å lure på om det er rett eller galt, og lurer i hvert fall ikke på om det skal være hvitt eller brunt sukker, eller alt mulig annet slags fancy vi finner på i Norge. Og du kan gå inn på en hvilken som helst sjappe i hele Italia, spør du etter kaffe, får du Espresso, og det av aller ypperste kvalitet. Selv den som ikke bryr seg særlig om kaffe, merker det, espressoen er noe eget i Italia. Og det er rart med det, for maskinene vi bruker ellers i verden, er jo italienske, og det samme er espressokaffen vi importerer derfra. Så hvorfor er den bedre i Italia? Det er bare å spørre en italiener, og høre om alle forholdsreglene de som tilbereder kaffen tar, for at bønnene skal være ferske, at det ikke skal være rester av gammel kaffe i pressen, at trykket skal være akkurat riktig, at temperaturen skal være riktig, at alt skal være riktig, og de gjør alt dette som en selvfølge. Og trenger ikke levere oss papirlapper som forteller oss det.

Øst-Europa
Straks man kommer fra Tyskland til Polen, merker man det på veiene. Plutselig blir de humpete. Plutselig mangler det gatelys. Plutselig er ikke alt helt på stell. Og slik er det ikke med kaffen heller. Jeg har kun drukket det på hotell, og der pleier kaffen å være noen tykke greier, som kommer fra en maskin, og som man ikke helt klarer å bestemme om er fryktelig sterk, eller bare er dårlig. Som oftest er den dårlig. Og den blir dårligere jo lenger øst man kommer, som også alt annet egentlig blir det. I Ukraina er det gått så langt at de har reklame for pulverkaffe på TV. Det finnes ikke kaffetrakter i noe hjem, og heller ikke annet utstyr til å lage kaffe, foruten en vannkoker. Dette er ikke land for kaffedrikkere, og skal man drikke det, blir det noe elendig skvip, som også livene kan være det, her i Europas fattige hjørne.

Hellas (og Tyrkia og landene mellom Svartehavet og det Kaspiske hav)
Jeg har hoppet over et interessant land, jeg har oppet over mange land, men de landene rundt Tyskland er som Tyskland, og de Øst-Europeiske landene er som Øst-Europa, men Hellas er noe helt spesielt. Der drikker de en type kaffe man rett og slett ikke får tak i i Norge, selv ikke på den hippeste, mest multinasjonale kaffebar, og ikke på innvandrerforretning, jeg har i hvert fall ikke sett det, og for å erte grekerne litt, vil jeg kalle det tyrkisk kaffe. Dette er kaffe malt så tynt, at den bare blir liggende i vannet. Vi har en sammenligning, passende egentilg, med den norske kokekaffen der gruten blir liggende igjen på bunn. Det gjør den her også, men tynn som støv. Kaffen lages i såkalte Ibruk, som er en bitteliten slags gryte, med et slags håndtak, så har man oppi kaffe og vann, koker opp, og når det er kokt, er det ferdig. Denne kaffen er helt super, sterk og fin, og den eneste jeg må ha sukker oppi. Dessverre klarer jeg ikke å knytte denne kaffen opp mot gresk kultur, den sier meg ingenting om grekerne, men den sier meg litt om tyrkerne, og enda mer om tyrkiske folkeslag i de tidlige Sovjet-republikkene rundt Kaukasus. Her finner vi land som Armenia, Aserbadsjan og Georgia, land som lager førsteklasses mat, som har en sterk og selvstendig kultur, og selvfølgelig derfor har sin egen kaffe. Og den er skikkelig.

Det er for øvrig interessant å tenke på, som den liten digresjon på slutten av en lang post, at Georgia, Armenia og disse landene her, ligger omtrent på samme breddegrad som Italia. Og på samme breddegrad finner vi så godt som alle land berømt for sitt kjøkken her i verden. Sjekk selv. Det skal godt gjøres at ikke din favofrittmat også ligger her omkring. Eller er du kanskje en av dem som setter mest pris på tysk og svensk mat, eller canadisk? Eller hva?

Irkutsk

Under min reise langs den transsibirske jernbanen var det en del byer jeg ikke fikk laget ordentlige poster om. De kommer nå noen fredager fremover, sammen med en del andre poster om en del andre ting.

 

Stasjonen i Irkutsk, med elven Angara. Utsikt fra broen.

Irkutsk er en by mange har hørt om og mange besøker på sin transsibirske jernbanereise. Men den er kanskje ikke helt verdt sin berømmelse, andre byer i Sibir har egentlig like mye å by på både av historie og severdigheter og uteliv, og selv om den er nærmeste storby til Bajkalsjøen, er den 7 mil unna. Det er cirka Bergen - Voss. Den er også bare en middels storby, med drøye en halv million innbyggere, altså litt større enn Oslo.

Sibir er et enormt område. Så enhver by som ble anlagt her i koloniseringen - eller erobringen, alt hva man vil - ble et hovedsete for store administrative områder, og naturligvis et handelsenter og strategisk strategisk. Irkutsk ble liggende lengst øst av disse, og fikk derfor kanskje noe større betydning enn de andre gamle byene i Sibir, siden det ble utgangspunktet for ekspedisjoner helt øst i det nåværende riket, og over Berringstredet til Alaska, og faktisk helt ned til dagens San Fransisco. Det var i sin tid russisk, og tilhørte Irkutsk-provinsen, med Irkutsk som hovedstad. Men selv om provinsen var gigantisk, større enn hele Europa, skal man ikke overdrive betydningen av den. Det bodde ikke mange folk der, og den økonomiske aktiviteten begrenset seg til handel med pels og andre jaktprodukter.

Innbyggerne i Irkutsk var fra grunnleggelsen midt på 1600-tallet for det meste militære kosakker og handelsfolk. Utover 1700-tallet kom det til en del oppdagere og eventyrere, fristet til å prøve lykken på spennende reiser inn i det ukjente. Det var også vitenskapsfolk, som skulle kartlegge området, studere dyrelivet og gjøre andre typer studier, spesielt rundt Bajkal-området. Etter hvert kom det også til noen ufrivillige gjester, sendt dit i eksil fordi de var falt i unåde hos tsaren. De mest kjente er desembristene i 1825, som kom i et slikt antall at de og deres etterkommere har fått prege byen slik den ser ut i dag. Mange av de vakre trehusene der, er bygget av dem. Til sist kom en rekke gullgravere på 1880-tallet, som brukte byen som base for å utvinne gullet i Lena-bassenget.

Det var altså litt av en gjeng som befant seg der, da kommunist-bolsjevikene gjorde statskupp i 1917, og overtok riket. Gullgravere, handelsfolk, adelsfolk i unåde, eventyrere, kriminelle og halvkriminelle, intellektuelle og kulturelle, kort sagt, alt annet enn arbeidere og bønder, som kommunistene var for. Her var alt de var i mot, samlet i en livlig storby. Det er ikke for ingenting at Irkutsk ble en av de viktigste bastionene for de hvite. Det var her, den siste store lederen, Koltsjak, ble drept i 1920. På stedet der han ble drept står det i dag en statue.

Statuen av Koltsjak, ved Znamenskij klosteret litt utenfor sentrum. Det var her han ble drept.

Og med det er vi over i Irkutsk som den ser ut og er i dag. Det er en by som blir godt besøkt av turister. De aller fleste vestlige turister som reiser med den transsibriske jernbanen, gjør en stopp her for å se Bajkal, før de reiser videre nedover Mongolia og Kina. Dette er kanskje årsaken til at Irkutsk har stive hotellpriser, og likevel fortsatt får fylt opp de gamle, kommunistiske turisthotellene som Angara og Rus.  De glade russere jeg senere traff på toget mot Vladivostok, kunne fortelle meg at Irkutsk etter de to hovedstedene Moskva og St. Petersburg var Russlands dyreste by, når det gjaldt eiendom og leiligheter. De var ikke imponert over prisen jeg hadde betalt for min splitter nye norske leilighet i Bergen sentrum i 2003, det var prisen det ligger på i Irkutsk også. Og her er lønningene ned mot en tiendedel av våre.

Irkutsks økonomiske status overrasket meg, for frem til denne byen, hadde bybildet i alle byer jeg hadde vært i, vært preget av heisekraner og oppusning og stengte områder for arbeid og aktivitet. I Irkutsk så jeg omtrent ingenting sånt, selv om det absolutt trengtes. Her fikk jeg mer enn i de andre byene, følelsee av at Russland fortsatt på mange måter er et fattig land. 

Irkutsk skal være en av Russlands dyreste byer, men vedlikeholdet etterlater likevel noe tilbake å ønske. Dette er en viktig sidegate, midt i sentrum.

Jeg brukte en dag på å springe over severdighetene i Irkutsk, resten av tiden der ble brukt til å ordne med turen til Bajkal og med forskjellige praktiske ting, som overnatting og billetter videre til Vladivostok. Billetter videre til Vladivostok er det bare å kjøpe på stasjonen, det går alltid et tog, og er man fleksbiel med en dag, får man tog når man vil selv midt i høysesongen slik jeg gjorde. Til overnatting vil jeg i Irkutsk anbefale leiligheter, i denne byen får man mye mer igjen for pengene på denne måten. Jeg fikk leilighet på dagen ved det første “turistbyrået” jeg kontaktet, midt i sentrum, og til cirka 200 kroner natten. Jeg setter turistbyrå i hermetegn, fordi det er samme telefonnummer som Baikaler hostell og denne Jack, som Lonely Planet skryter sånn av. Til Bajkal er det absolutt enklest til Listvjanka, med fullt av daglige busser det bare er å kjøpe billett i, i luken på busstasjonen, og hydrofoil nede på båthavnen, som er litt vanskelig å finne utenfor byen. Det er buss 16, som man kan ta fra flere stopp i Leningaten, og følge noen kilometer utenfor byen. Jeg gikk av straks jeg så damperen elven og damperen Angara, men jeg skulle fulgt bussen i det den kjører full sirkel rundt SibExpo-området, og kommer tilbake like ved båtstasjonen. I hydrofoilen kjøper man billetter ombord. Man kan også enkelt reise til Sliudjanka (og Bajkal) med lokaltog fra stasjonen, og riktige tøffinger kan bare reise direkte til Sliudjanka med den transsibirske jernbanen, uten å gjøre noen stopp i dyre Irkutsk. Men da må dere vite hvordan dere finner frem til det eneste (og billige) hotellet der. 

Damperen Angara. Og jamen er ikke jeg selv kommet med også, der i forgrunnen.

Sentrum i Irkutsk er Kriovplassen, en kommunistisk broilerplass, med en stakkars fontene i midten og med blomster og fint, men med tragiske betongklosser på alle kanter. Og her er tragisk riktig ord å bruke. på plassen der adminstrasjonbygningen for regionen i dag står, stod en gang bebudelseskatedralen for jomfru Maria. På plassen der Hotell Angara i dag står, vet jeg ikke hva som en gang stod, men jeg tror ikke jeg får gode odds på å tippe det stod noe finere der. Plassen, som nesten er stor som en park, er også omringet av en mangefelts bilvei, der feltene ikke er merket, og man skal ha mot for å gå over, selv på grønt lys. Bak administrasjonsbygningen er det noen slitne kirker, og et minnesmerke for fedrelandskrigen. Fra minnesmerket kommer man imidlertid til en fin liten bro, og derfra har man behagelig utsikt oppover og nedover elven Angora, og i området rundt. Der er det fredelig og fint.

Den grimme administrasjonsbygningen i Irkutsk. Det lille kapellet i forgrunnen, og spiret til frelserkirken bak, gir antydninger til hvordan det en gang har vært her.

 Fra denne broen ser man også bort til Znamenskij klosteret en liten kilometer unna, og langs en sølete veikant kan man enkelt gå dit for å se på kirken der, og relikviene til St Inokent. Der finnes også graven til Grigorij Sjelakov, han som fikk Alaska russisk. Min motivasjon for å gå dit, var imidlertid statuen av Aleksander Koltsjak, kontroversielt reist i 2004. Det er også historisk grunn, det var her han ble drept, og det er et historisk vel så viktig mord som det mer berømte på tsarfamilien to år tidligere. Nikolaj II hadde lenge vært uten makt, da han ble drept. Drapet på Koltsjak avsluttet krigen, og avgjorde seieren for de røde. Jeg vet ikke hva det skal bety, at det foran statuen ligger friske blomster.

Zdamenskij klosteret i Irkutsk, sett fra broen ved krigsminnesmerket, bak administrasjonsbygningen.

Enhver fornuft tilsier å ta buss tilbake til sentrumsområdene, men jeg liker å gå, og jeg hadde retningen til Kazanskij kirken, og jeg hadde også fått et glimt av den fargerike kirken i det fjerne, jeg travet optimistisk avgårde, strakeste vei. Det tok sin tid, og noe å skrive hjem om (eller til Cyberspace om) var det ikke på veien, men jeg liker jo godt å gå de stedene det ikke er meningen turistene skal gå, for å få et inntrykk av byene. Og i Irkutsk er inntrykket, at dette er ikke noen rik by. Kazanskij-kirken kan om ikke annet stille spørsmål ved hvorfor vi synes noe er fint, mens annet ikke er det, denne kirken er jo riktig pittoresk (bortsett fra plasseringen, som er håpløs, og gjør det umulig å ta gode bilder), men den var ikke i nærheten av å gi meg noen høytidelig stemning. Hvorfor ikke, egentlig? Jeg har et svar, men det setter jeg ikke ut her.

Kazanskij-kirken i Irkutsk

 Fra Kazanskij-kirken tok jeg sikte på strake veien tilbake til sentrum, men gikk 90 grader feil vei, og endte opp i et trøstesløst boligområde. Her var nedslitte mursteinsblokker og småråtne trehus, like ved en enorm og utilslørt fabrikk. Her plasserte altså Sovjetstaten sine borgere like ved siden av fabrikkene der de hele sitt liv skulle jobbe. Det er et liv jeg ikke ville levd. Og det var et boligområde jeg gjerne ville komme bortfra. Ved å forsøke noen tvilsomme snarveier, fikk jeg bare sett mer av det. Begredelig.

Nr 94 langs trikkeskinnene (Ul Engelska, tror jeg) ned mot busstasjonen fra kazanskij-kirken. Klesvasken viser det bor folk her.

Nedover mot busstasjonen, over Usjakovka-elven, er det noen fine eksempler på forfalne, Sibirske trehus, som en gang var fine, og rundt stasjonen er det flere kirker midt i trafikken. Fra busstasjonen ned mot sentrum og Lenin-gaten, er hektisk liv og marked, og grunn til å passe litt ekstra på verdisakene sine. Der er også “Krestovozdizjenskaja tserkov”, eller kirken for “reisingen av korset”, eller kanskje bare “korskirken”, jeg er ikke så flink med disse oversettelsene og kirkenavn. På engelsk heter det “Raising of the cross church”. Den ligger fint oppe på en høyde, men er litt dekket av trær, og var stengt da jeg kom dit.

Kirke og trær i Irkutsk

Siste post på programmet mitt, som jeg tror skulle ha fått med seg det meste, var parken nede ved elven og ungdomsøyen, den ligger bak stadion fra Leningaten. Der var det riktig fint i den begynnende solnedgangen, og det er en annen smått kontroversiell statue der, av tsar Aleksander III, reist på ny etter at kommunistene selvfølgelig rev den ned.  Aleksander III var tsaren som overtok da faren, Aleksander II ble drept av en bombe på stedet der blodskirken i St. Petersburg i dag står. Bomben var plassert der av en politisk aktivist, som ikke har gått inn i historiebøkene blant de smarteste, siden Aleksander III var en langt verre tsar enn faren, og brukte nettopp drapet som legitimitet for å tilbakekalle reformer og innføre et strengere regime. Fra denne lille parken er det naturlig å gå oppver langs Karl Marx-gaten igjen, den gamle hovedgaten der de rike kjøpmennene brukte pengene sine til å bygge sine praktbygg i europeisk stil å bo i.

Statuen av tsar Aleksander III i Irkutsk

Så etter min mening er Irkutsk en by som blir besøkt på grunn av beliggenheten sin, og ikke på grunn av seg selv. Alle de andre byene jeg var i i Sibir, kan enkelt og på alle måter konkurrere med selve byen. Men Irkutsk har Bajkal-sjøen noen mil lenger øst, og Mongolia noen mil syd, og for disse to tingene er den forlokkende å gjøre et opphold i.

God tur til Irkutsk, hvis dere velger å dra dit.

Russlands angrep på de Georgiske utbryterrepublikkene

I vår i år var det diskusjon rundt om Ukraina og Georgia skulle bli medlem av NATO, og jeg skrev i den forbindelse noen bloggposter der jeg gav uttrykk for mitt syn. Jeg mente at Ukraina ikke burde bli medlem, fordi ukrainerne ikke vil. Og jeg mente Georgia ikke burde bli medlem, fordi det var for farlig. Dere kan lese om det her: http://esalen.wordpress.com/2008/04/18/russland-nato-og-ossetia/, og her: http://esalen.wordpress.com/2008/04/21/ossetia/. Den siste posten er forresten pusset opp litt, jeg ser den inneholdt noen unøyaktigheter, når jeg nå har sjekket det opp grundigere. For argumentet mot å ta inn Georgia som medlem, var nettopp risikoen for en væpnet konflikt mellom Georgia og Russland i forbindelse med de uløste problemene rundt Nord- og Sør-Ossetia. En slik konflikt ville ført Russland i krig med NATO, om Georgia var medlem, og verden hadde fått en krig mellom to ledende atommakter.

Riktignok er det ikke helt sikkert NATO hadde risikert krigen med Russland, selv om Georgia var medlem og NATO er grunnlagt på prinsippet om at angrep på et medlem i alliansen, er et angrep mot alle. NATO har endret prinsipper på kort varsel tidligere, for eksempel da det gikk fra å være en forsvarsallianse til en angrepsallianse i krigen mot Serbia. Da var ikke noe NATO-land angrepet, men NATO kriget likevel. Men hvis ikke alliansen trer støttende til under et angrep, hva er da poenget med en allianse? Vi skal være glade for at USA ikke fikk gjennomslag for sitt påtrykk om å ta opp Georgia og Ukraina som medlem. Og merk: USA hadde støtte av mange norske medier, deriblant Bergens Tidende. Tenk over den.

Jeg synes også norske medier og mediebruker bør tenke litt over dette med statsgrenser og nasjoner på ny. Vi er jo raske til å mene at alle nasjoner som ønsker det, bør få sin selvstendighet. Og vi tar alltid parti for utbryterrepublikkene, når føderasjonen eller imperiet over det, prøver å stanse løsrivelsen med makt. Vi tar også generelt parti med den som blir angrepet. Og vi trenger også gjerne litt tid, før vi klarer å lære oss navnet på en stat godt nok, til at vi klarer å støtte frigjøringen av den. Slik støtter vi kanskje Tibet og Tsjetsjenia, og vi støttet veldig Øst Timor, og støtter Vest Afrika, men vi er usikre på Xīnjīang og har ikke engang hørt om Transnistria. Vi finner heller ikke mange nordmenn med en mening om Cabinda i Angola.

Sør-Ossetia er således en stat vi burde støtte etter disse prinsippene. De er en egen nasjonalitet, og de er ufrivillig under Georgia. Det samme gjelder Abkhasia. Saken blir klar når Georgia går inn med våpen i Sør-Ossetia, dette er verre enn hva Kina gjør i Tibet. Men saken blir uklar igjen, når Russland går inn med full styrke, og jager Georgierne ut. Hva skal man egentlig mene i denne konflikten? Og hvordan skal den løses?

Både Russland og Georgia opererer med en retorikk som ikke ligner noen ting. Russlands statsminister, Vladimir Putin (som interessant førte ordet så lenge Russerne angrep, når våpenhvilen kom, overtok president Dmitrij Medvedev) sammenlignet med Saddam Hussein som “utryddet noen landsbyer i Nord Irak”: “Han hengte dere”. Det er også kommet sammenligninger med 11. september. Georgierne, snakker om etnisk rensing og folkemord, president Saakhashvili holder ikke i det hele tatt igjen for å appellere til den støtten fra verdenssamfunnet han er avhengig av. Jeg mener vestlige medier ikke må henge seg på denne retorikken, og i alle fall må ikke vestlige politikere gjøre det.

I USA går det mot valgkamp, og republikaneren John McCain bruker konflikten for å vise at han har større fasthet og tøffhet enn demokratenes Barrack Obama, og Obama på ferie i Hawaii vil i sine uttalelser vise at også han kan håndtere internasjonale konflikter. President George W. Bush er god venn med Mikheil Saakishvili, et vennskap bygget på god realpolitikk, Georgia er bra å ha i kriger som er og måtte komme i Irak, Iran og regionen i og rundt Midt-Østen. Bush-administrasjonen kan heller ikke trekke seg, de ville jo ha Georgia inn i NATO, og de må nesten ta den alliertes parti. Men Russland taler maktens språk, og USA har ikke siden 1941 gått til krig mot en tilnærmet jevnbyrdig motstander. Det er heller ikke lett å se hvilke andre virkemidler de skal bruke. Russland har også økonomisk makt.

Dessuten er det ikke alldeles klart Russland er den store skurken her, selv om de også er en stor skurk. NRK har sine reportere i Gori og Tiblisi i Georgia, og fra den siden er saken klar, russerne er villmenn som dreper sivilie og sprenger skoler og sykehus. Men andre medier har vært i grensebyer i Russland, og intervjuet Sør-Ossetiske flyktninger. Fra den siden er saken klar med motsatt konklusjon. Det er georgierne som har skylden for drapene, “alt på grunn av en eneste gærning”, var det en såret soldat som sa, med klar adresse til president Saakishvili.

De første dagene av krigen tenkte jeg at russerne som mål å innlemme Abkashia og Sør-Ossetia i riket, men det er vanskelig å være sikker. De har åpenlyst støttet begge to, mens de for eksempel ikke støtter Kosovo og selvfølgelig ikke Tsjetsjenia og andre utbrytervillige republkker i eget rike, det er ikke prinsipper, men realpolitikken som rår. Russerne har utstyrt folkene i de to republikkene med russiske pass. Ganske praktisk for dem, siden de ikke vil ha georgiske pass, og Abkhasiske pass og Sør-Ossetiske pass er verdiløse. Og praktisk for russerne, i fall verdensstuasjonen skulle endre seg, og de skulle bli russiske, i stedet for georgiske. At de begge vil bli frie, er helt klart. 98 % av befolkningen stemte for en løsrivelse i Sør-Ossetia, i et valg der 95 % av Sør-Osseterne deltok - og ingen land i verden anerkjente.

Jeg tror begge disse statene heller ønsker å være en del av Russland, enn en del av Georgia. I hvert fall vil det være naturlig for Sør-Ossetia, som da på en måte vil bli gjenforent med Nord-Ossetia som ligger i Russland. Jeg tror også det vil gjøre forholdene i regionen mer stabile. Men det er også vanskelig å se rettferdigheten at Russland skal bli mektigere på bekostning av Georgia. Kanskje vil Abkhasia og Sør-Ossetia bli selvstendige stater, og kanskje vil russerne snakke sant, når de sier de vil respektere et slikt ønske fra republikkene. Men et slikt alternativ vil ikke løse problemet med Nord- og Sør-Ossetia, og jeg tror aldri i verden Russland vil gi slipp på Nord-Ossetia for å gjenforene de to (selv om de -altså osseterne - kanskje ønsker det). Og da vil ikke regionen kunne bli stabil.

Det er også andre problemer i denne konflikten, som for eksempel Russlands krav om at Georgias mer eller mindre lovlig valgte president må gå av. Et Russland med stor makt og selvtillit er ikke helt bra for verdensfreden. Så jeg er enig i at det tross alt er mot Russland protestene må rettes, det er de som må stanses. Georgia har handlet svært dumt med å starte denne konflikten, og for det har Saakishvili fått en stygg lærepenge. Nå gjelder det at russerne ikke har fått blod på tann. Sant å si, så tror jeg ikke det. Jeg tror ikke russerne vil være interessert i de to utbryterrepublikkene, og jeg tror kanskje også at de vil kunne anerkjenne dem som selvstendige stater. Og jeg vil gjette på at verdenskartet vil måtte tegnes på nytt, når denne konflikten er over.

Men det er vanskelig å spå, spesielt om ting som ennå ikke er hendt.

Okkupasjonsmuseet i Latvia

I dag tok jeg meg en tur til “Latvijas okupācijas muzejs”, eller “The museum of the occupation of Latvia”, eller på norsk “Museet for okkupasjonen av Latvia”. Museet ligger i hovedstaden Riga, midt der det er lettest å finne i gamlebyen, Strēlnieku lakums 1, nede ved hovedbroen (Akmens tilts) over elven Daugava, på den store åpne plassen der. Det er lett å finne, og det er gratis, eller det vil si, det baserer seg på donasjoner slik som for eksempel British museum i London gjør det. Dette er god politikk, synes jeg, kunnskap skal være gratis, og spredning av kunnskap kommer alle til gode. Som bibliotekene er gratis, kan godt også museene være det.

Før jeg kommer til poengene i denne posten, og de er skarskodde, her kommer meninger, som museet også hadde meninger, så vil jeg si at de hadde bøker der, og da mister jo jeg lett kontrollen når jeg først begynner å kjøpe. Det er alltid en bok til som ser fristende ut. Så nå har jeg sekken fylt av 4-5-6 bøker om Latvia, og deres rolle mellom Tyskland og Sovjet under krigen, og etterpå, ja, og litt om Leninstatuer i Latvia, og om GULAG-leiren i Vorkuta - den er jo spennende, selv om jeg med en gang kunne se at boken var for følelsesladd skrevet, til at jeg kan like den. Men Vorkuta er leiren hvor de første fangene gikk og gikk midt i villeste, flateste, ødeste russiske ødemarken vest for Ural i iskalde nord, og plutselig fikk den uhyggelige beskjeden: “Nå er vi fremme”. De måtte selv bygge leiren, først gjerdene, så vakttårn, og så brakkene til seg selv. Deretter kunne de begynne selve slavearbeidet. Jeg må lese en bok derfra, om en som har vært der. Og jeg kjøpte også en bok på tysk, en sammenligning mellom nazti-Tyskland og kommunist-Sovjet, der tyskerne kommer best ut, veldig bra, på tysk.

Foreløpig alt vel. Jeg nevnte i en tidligere post, det var vel kanskje gårdagens, at jeg hadde vært i et lignende museum i Tallinn. Eller det var museet for byets historie, men en etasje var viet Sovjet-tiden, det de baltiske landene rett frem kaller den Sovjetiske okkupasjonen. Her var det imidlertid gjort for lettvint, og med det ufarlig, ingen kan ta de enkle tekstene og den fargede fremstillingen helt alvorlig. Det er i hvert fall ikke mange som vil gjøre det.

Da er det annerledes i okkupasjonsmuseet i Latvia. Dette er et omfattende, grundig og veldokumentert forsøk på å sidestille den sovjetiske okkupasjonen med den tyske. Og jeg hører jo også til den som kan mene at Stalin ikke står tilbake for Hitler i grusomhet, og jeg er vel av og til litt forarget over at forfattere og kunstere som støttet Stalin ikke må stå til ansvar for det, mens de som støttet Hitler, er svertet tilsynelatedne for all fremtid. Her er det en ubalanse i historien. Ingen steder i Norge finner man en Hamsunstatue eller Hamsungate (rett meg tar jeg feil!), men, ja, jeg skal ikke henge ut alle dem som støttet Stalin, de er jo ypperligere forfattere mange av dem, og i live er de, og aktive. Men jeg kan nevne franskmannen Jean-Paul Sartre, filosofen, som heisan mente at de sovjetiske konsentrasjonsleirene måtte holdes skjult, fordi det ikke ville tjene saken om disse ble kjent. Jeg har til dags dato ikke sett antydning til kritikk mot Sartre for dette, eller mot Gide, eller om de andre franskmennene, eller fra andre land. Mens Heidegger for eksempel, vel, her er det en ubalanse i historien, og jeg mener oppgjøret med forrige århundres kommunisme har vært altfor veikt.

Tja, jeg må jo også skrive at hatet mot Hitler og nazi-tyskland er forståelig, siden hele Europa led under det. Selv om Hamsun er min norske favorittforfatter vil heller ikke jeg ha noen gate med hans navn, det er upassende. Norge var okkupert, og han støttet okkupasjonsmakten. Oppgjøret med nazismen synes jeg har vært forbilledlig, spesielt fra tyskerne selv.

Dermed har jeg ryddet veien for å gå nærmere inn på selve museet. Jeg skrev faktisk at de gjorde et omfattende forsøk på å sidestille den Sovjetiske invasjonen med den nazistiske. Det er drøyt. Tyskerne gikk jo inn med uttalt mål om at de skulle være herrefolk, slaverne slaver, og jødene skulle utryddes. Og de fulgte uttalelsene opp med handling. Sovjeterne fjernet alle som kunne ha den minste tilbøyelighet til å motarbeide det kommunistiske regimet, og selv om det var riktig mange i Stalins paranoia som kunne ha slike tilbøyeligheter, så kommer det vel ikke opp i tyskernes antall av henrettelser og ødeleggelser? Og tyskerne var brutale og banket opp også dem de lot leve, de hadde langt flere ødeleggelser, Latvia under naziregime må vel ha vært verre enn under et kommunistisk? Eller mener latvierne virkelig at de var bedre om de hadde blitt under nazi-Tyskland, og tyskerne hadde vunnet?

I så fall er det litt skummelt. Som alle østeuropeiske land, er også Latvia et land med sterk antisemittisme, og det var ikke vanskelig for nazistene å finne frivillige til å hjelpe dem med jødeutryddelsen. Og latvierne stod ikke noe tilbake for de tyske nazistene i brutalitet.

Museet viste til slutt en film, som varte en halvannen time. Den forsøkte med filmatiske virkemidler å sidestille den sovjetiske kommunismen og den tyske nazismen, ja, mer enn det, den forsøke å forene dem. Molotov-Ribbentrop pakten ble brukt for alt den var verdt, og også et sitat fra Goebbles i 1924, eller noe sånt, om at Hitler var som Lenin, ble brukt. Og det ble brukt kryssklipping, den motbydelige filmen av bulldozere som skyver jødelik ned i massegraver, med Sovjetiske partipamper fra Stalin-tiden som smiler og applauderer. Og den tar for seg alle baltere og andre ikke-russere som ble sendt til konsentrasjonsleir, og hvordan dette omtrent tjente som modell for tyskerne, og deres leire. Hungerskatastrofen i Ukraina i 1932/33 blir uproblematisk fremstilt som den var planlagt og ønsket, igjen med kryssklipping og effektbruk med grafer. Mord og massemord blir fremstilt som nødvendig og ønsket i begge ideologier, i kommunismen med referanser til selveste Marx, og til Bernhard Shaw, faktisk.

Filmen var interessant, for den var skikkelig gjort. Men den var laget av en filmmaker med en politisk agende, mer enn en vitenskapelig tilnærming, og igjen blir det riktig uhyggelig, når han direkte fra krigstiden går frem til i dag, og har en utvetydig fiendtlig og uforsonlig fremstilling av dagens Russland, og dets politikere. Igjen gjør han bruk av løsrevne sitater - som jo var utrivelige nok, og sikkert hadde vært enda mer utrivelige, om jeg hadde kunnet russisk godt nok til fullt ut å skjønne hva de sa -, og til og med internettklipp. Og han går til angrep på de russiske krigsheltene, og anklager dem - igjen utvetydig, og sikker også med rette - for krigsforbrytelser. I følge filmen (og delvis også museet, men ikke så sterkt) erobret russerne Europa, mer enn frigjorde det.

Dette er et angrep på noe av det stolteste russerne har. Deres syn på krigen er jo at de beseiret Tyskland så å si alene, og ble sviktet av vesten. De måtte bære de største tapene, både i menneskeliv og i materielle ødeleggelser, altså millioner av folk som overlevde, men mistet alt de eide. En russer må føle det som et direkte angrep på seg selv å se denne filmen. Og det er uhyggelig, all den tid det er flere russere enn Latviere i Riga. Mellom disse folkegruppene er det hat, intet mindre, særlig fra de baltiske landene mot Russland (som i anstendighetens navn er riktig imperialistiske tilbake), og det er uhyggelig i et Europa hvor fred og forsoning bør være fremtiden.

Oppdateringer og bloggstatistikk Juli08

Oioi, denne posten er skrevet på Hotell Radison SAS i Estlands hovedstad, Tallinn, hvor jeg lukseriøst har tilbringet natten. Jeg sitter med kaffe og sprudlevann fra frokosten, jeg har i sedvanlig stil spist frokost nå i timesvis. Sånn er det med luksushotell, man må virkelig spise for å kunne ta inn på prisen det koster å sove her, og jeg er av dem som gir meg i kast med oppgaven som om det var mulig. Frokosten er jo også som kjent dagens viktigtigste måltid, i knallhard kamp med de andre svært viktige måltidene man må ha (for eksempel lunsjen som er skikkelig viktig, for ikke å snakke om middagen, som jo er uhyre viktig) i løpet av en dag.

I juli har så godt som alle postene handlet om den fantastiske togreisen over den transsibirske jernbanen. De er de fleste skrevet på den bærbare datamaskinen, for så å bli postet som de er, der det har vært mulg med internettforbindelse. Sånn cirka midtveis, temmelig nøyaktig i Tomsk, mistet jeg for sikkerhetsskyld minnnepennen, slik at dette ble umulig. Og en serie uferdige poster, ble til en serie med enda mer uferdige poster. Men nå kommer de, nå kommer de, jeg tar dem for meg hulter til bulter, legger ut bilder og renskriver dem, etterhvert som jeg får tid og WiFi.

De viktigste oppdateringene er at jeg får til bilder igjen. Det vil bli lagt ut i alle poster som skal ha, også dem fra før Russlandsreisen, det var jo i månedsvis jeg hadde dette problemet. Jeg har også fått meg nytt kamera, med stor minnebrikke og plass til filmer jeg kan legge enkelt ut på youtube. Noene av postene har allerede fått slike filmer, flere vil komme. Jeg går også med planer om en avlastningsblogg (eller enda en, lektor Salen er jo strengt tatt min, selv om jeg ikke bruker den så mye), på engelsk, for reiser og andre spesielle ting. Slik får jeg nådd ut til flere (blant annet dem jeg treffer på reisene mine).

På bloggstatistikken er det lite forandringer i teten. Nykommere er “Kjøretur Bergen - Stavanger”, om en gjeng komikere på tur, nå også utstyrt med bilder (og om Thomas Skavhellen legger ut filmene han tok på youtube, også med film). Posten har også ganske detaljert informasjon om ferger og fergekaier, samt stedene og områder vi passerer på reisen, noe som gir mange treff på Google. Den andre er “På tur til Brekko”, som også tidligere har gjort det skarpt. Den handler om en familietur vi gjorde til Brekko (ved Sandnes) denne tidlige påsken, og Brekko er det rett og slett mange som søker på. Ut av listen har “OL-boikott” og “Tidlig påske” gått. Den første blir sikkert en utfordrer igjen neste gang, nå som OL begynner, den andre fikk treffene sine rundt påsketider, og vil nok neppe komme inn igjen.

Polen	214
Tone Sivertsen - 30 år	146
Jennys konfirmasjon	118
Språkskole i Hviterussland	80
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	79
Kjøretur Bergen - Stavanger	78
REM - Konsertbilletter	57
På tur til Brekko	55
Skoletur 2008	54
Kiev	53

Som vi ser er “Polen” fortsatt suverent på topp, men nå ikke med like mange som de to neste til sammen, som det har pleid å være. Denne posten får mesteparten av treffene sine i skoletider, av elever som skal skrive historieoppgave, i sommerferien har det vært dødt. De to neste får mange treff av folk på jakt etter andre ting, dikt og sanger til bursdag og konfirmasjon, som altså ikke er hovedsaken i de postene der.

Og nå til utfordrene, forhåpentligvis vil reisepostene fra i sommer suse inn på listen nå fremover. Foreløpig kan jeg bare anbefale de to av dem som er ferdige, Russiske panoramamuseum, som handler om Borodino-museet i Moskva, og andre panorama-museum i Russland, og Moskva - Jekaterinburg, om aller første etappe på den transsibirske togreisen. Denne hadde også en trykkfeil i tittelen, som gjorde den enda mindre besøkt enn den ellers ville vært. Utenom disse, vil jeg igjen anbefale Russland, som er en uten sammenligning bedre post enn “Polen”. Kortteksten Et postkort, ble postet i etterkant, og gikk dermed glipp av ethvert treff, men er sår og fin synes jeg, fortjener lesere. Og så vil jeg ta med Skitur til Tveitakvitingen, om en førsteklasses skitur, og en post som også mistet lesere som følge av en feilstaving i tittelen - og nå har noen førsteklasses (igjen) bilder fra norsk vinternatur senviters. Så kan man sammenligne med den Sibirske sommernaturen.

That’s it, nå sjekker jeg ut av hotellet og tar meg av Estland.

Jeg på hotellrommet, Radisson SAS, Tallinn, Estland

Tvers over Russland i fly

Jeg med flybilletten på flyplassen i Vladivostok

Fra Vladivostok til St. Petersburg i en eneste reis. Det er vel så langt som man kommer i Russland med fly, byene lenger øst har ikke forbindelse til annet enn Moskva, og Kaliningrad har heller ingen flyvninger som kan matche denne lengden. Etter først å ha krysset Russland med tog, krysser jeg det altså med fly. Og for virkelig å gi jernet, var det straks videre med tog til Tallinn samme kveld. Jeg regnet på det, og fant ut at dette ble et døgn med 31 timers reis. I strekk.

Slike opplevelser får man ikke ofte i livet, så det er ikke snakk om annet enn å utnytte dem fullt ut. Flyet fra Vladivostok skulle gå klokken 1540. Det vil si at jeg hadde litt tid på formiddagen til å se de delene av byen jeg ennå ikke hadde sett, og det er klart, det skulle jeg.

Havnen i Vladivostok

Og det skjer alltid noen små mirakler her borte. Lonely planet skriver at hotellene i Vladivostok er sprengt med kinesiske og koreanske pakketurister, jeg så ikke mange av dem, og det virket ikke unormalt å bare droppe inn og få seg et rom, slik jeg gjorde. Men til frokosten skal det sies, det var ganske fullt ved bordene, og det førte til at en høflig amerikaner kom og satte seg ved mitt bord. Da jeg spurte hvor han var fra, svarte han “Actually, I’m from Novosibirsk”, og dette “Actually”, var noe han brukte ofte. Og han var altså russer som hadde bodd noen år i New York, og pådratt seg en kraftig amerikansk aksent, og også et slags amerikansk lynne, av den veldig høflige, tilbaketukne sorten. “Actually, I’m here only a few days”.

Frokost på hotellet Primorje

Men han kunne opplyse meg om at det ikke var nødvendig å ta taxi til flyplassen, det gikk buss, og det fra stasjonen like ved. Merk ærede lesere, som planlegger noe av det samme: Lonely planet fra 2006 skriver at man må bytte buss underveis og bruke over 2 timer til flyplassen, det stemmer ikke lenger. Buss 107 fra stasjonen bruker en drøy time, og koster 50 rubler + 10 rubler bagasjen. Rutetabellen finnes på ethvert hotell.

Og det som også var så kjekt med han her fyren, bortsett fra at han sparte meg noen hundrelapper og hadde mye artig informasjon, var at han var med i et slags program, han var her i anledning et eller annet, (han kalte det “train”, og måtte si “actually, I came by plane, the train was only training”), og det kom stadig kjekke venner av ham, og satte seg ved vårt bord. Fellestrekket var at de hadde studert i USA. Særlig Tanja som hadde bodd i Kansaas var kjekk å snakke med, hun sa hun kom fra en by ingen hadde hørt om, Komsomol, og da var det kjekt å være meg å kunne si: “Komsoml na amure? Grunnlagt i 1932?” Jeg tror jeg ville blitt forundret om noen utlendinger hundrevis av mil unna, kunne sagt det samme om Bergen. Det hører dog med at jeg visste dette her, fordi jeg nettopp hadde lest det i Lonely planet, som jeg leser meget oppmerksomt.

Allright, all denne samtalevirksomheten førte til at frokosten ble litt forsinket, jeg var ikke ferdig før ti over ti, og hadde så vidt et par timer til å se resten av byen. Jeg la i vei mot nord, og brukte mesteparten av tiden i en russisk ubåt, som nå er et museum. Lonely planet skriver at den er full av koreanske turister, det stemte ikke når jeg var der, jeg hadde hele ubåten omtrent for meg selv.

Jeg sjekker utstyret i den sovjetiske ubåten i Vladivostok

Jeg tar meg en velfortjent hvil i S-56 ubåten - som også er et museum - i Vladivostok

Det ser ut til å bli en vanlig lang post dette her. Flybussen var litt uheldig for mitt fly, veldig tidlig 1220, når mitt fly skylle gå 1540, jeg ville være på flyplassen langt over to timer før flyet mitt, og en god stund før innsjekking. Og jeg måtte jo også skyte inn et lite ekstra mirakel, et utslag av ganske sterk flaks, og en kilde til ekstra bekymring, for dem som går og tenker på hvordan slentrende jeg klarer meg i ville Russland uten å gå helt fortapt.

Jeg kom tilbake til hotellet sånn litt før tolv, la de siste tingene i kofferten, og pakket med tanke på flytur. Så sjekket jeg rommet, gulvet, sengen og badet, om jeg hadde glemt noe. Og da jeg ristet overtrekket på sengen, kom det virkelig en 50-kopek singlende, den la jeg i lommen, så gikk jeg ned i resepsjonen, fikk bekreftet at flybussen gikk 1220, og skyndte meg ut for å kjøpe vann. Det var jo ergerlig, tenkte jeg, jeg skulle jo kjøpe vann på vei tilbake fra byturen, men det glemte jeg, så nå måtte jeg ut ekstra, og fikk bittelitt hastverk. Jeg la igjen storkofferten på hotellet, så jeg kunne løpe 20 meter nedover gaten til butikken, og gå tilbake og hente kofferten igjen. Der spurte vakten om jeg hadde glemt, og så sa han et russisk ord, og gjorde en armbevegelse over skulderen, “sikkert sekken”, tenkte jeg, og fortalte ham at sekken lå i kofferten, ingen problemer. Han snakket litt til, men jeg avfeide alt, sekken lå i kofferten. Sånn er det, jeg har en sekk til flyhåndbagasje, og en sekk å gå rundt med. Den å gå rundt med er mindre, og får fin plass i kofferten når jeg skal reise lengre av gårde. Så gikk jeg ut, og kom øyeblikkelig tilbake. Det var jo jakken jeg hadde glemt, og den var mildt sagt viktig. For å være på den sikre siden, hadde jeg jo lagt alt jeg trengte for reisen i jakkelommene, inklusive pass og billetter. Det hadde tatt seg ut om jeg hadde oppdaget det på flyplassen i Vladivostok, en time unna byen.

Flyplassen i Vlavdivostok

Flybussen utenfor flyplassen i Vladivostok

Men sånn er det, veien legger seg til rette mens man går. Jeg var ti minutter før tiden på bussen, 20 minutter før innsjekking på flyplassen, alt gikk som smurt, alt gikk så til de grader som smurt. Jeg spute om å få vindusplass, og det fikk jeg. Det manglet ikke på noe. Etter sikkerhetskontrollen - som i Russland er noe ordentlig, og ikke det vettforlatte tøyset vi holder på med i vesten. Her kontrollerer de for våpen, og ikke for drikke og tannkrem.

Hva man ikke kan ta ombord i russiske fly. Legg merke til at i motsetning til hos oss, konsentrerer de seg om farlige ting.

Etter sikkerhetskonrtollen var det store tomme ingenting. Bare en eneste stor ventehall, og en stakkars kiosk som ikke solgte noe som helst. Jeg hadde imidlertid mitt vinduer av en bærbar (som man ikke trengte ta ut av sekken, som i vesken, det er jo lett å se at det er en datamaskin på røngten-fotografiet), og kunne bruke ventetiden på å skrive et par bloggposter.

Allerede klokken tre var det å gå ombord i flyet. Det var det gamle systemet å bli kjørt bort til flyet i buss, og vi fikk noen minutter der ute til å ta bilder og se oss om, før flyet var helt klargjort, og vi kunne gå ombord. Plassen min var imidlertid ikke så gunstig som jeg først hadde forestilt meg. I et fly som var sånn 70-80 % fullt, kom jeg på en plass med folk på alle kanter, foran bak og på sidene, og de på sidene var et russisk kjærestepar, der hun var en ordentlig dolle, og jeg skjønte straks at her ville det ikke bli noen interessante samtaler. Her mistet jeg bare en plass å ha saker og ting på, og et alternativ for benstrekk.

Vi går ombord i flight XF 463 Vladivostok - St. Petersburg, Vladivostok Avia

Først som sist kan jeg også skrive at flyet fløy med ettermiddagen med solen i sør, min side, og så varmt, at jeg stort sett faktisk måtte ha nede vindusdekselet. Det var dessuten for det meste overskyet, så min glede av vindusplassen var nokså begrensent. Vi fikk mat, to måltider, men ikke noe vin og cognac, drikken var alkoholfri, men den var til gjengjeld alkoholfri. Slik måtte jeg sitte ni timer i fly.

Utsikt fra vinduet i flyet fra Vladivostok til St. Petersbug

Ni timer i fly. For en lang mann. Vestover, så selv om man har reist ni timer, har det bare gått to timer på klokken. Jeg fryktet rett og slett dette her. At jeg som en zzzzombie måtte orientere meg i St. Petersburg og finne frem til riktig stasjon, og så få noe dritt av en natt på toget, med russisk grensekontroll, der jeg kanskje måtte til å forklare hvorfor jeg ikke hadde registrert meg alle plasser jeg hadde overnattet, og det ene og det andre, og til slutt, grytidlig i Tallinn, der jeg verken hadde hotell eller kart eller guidebok eller noe som helst.

Og jeg ante det verste da jeg av flyet oppdaget at jeg til tross for å ha sjekket grundig plassen min, glemte igjen soveputen fra NSB. Slett ikke det viktigste, men jeg skulle heller ha langt den igjen med vilje, enn å ha glemt den. Jeg sendte også noen tekstmeldinger til nye russiske venner, med helt håpløse grammatiske feil, som å skrive “I shall goes” på engelsk, og på toppen av det hele ringte jegeren fra Sibir, og snakket så jeg ikke skjønte noenting som helst.

Men alt dette her var bare en kort reaksjon og gikk greit over. Jeg fikk bagasjen min, kom meg på riktig buss, fikk spurt om det var riktig der jeg gikk av, og tross fordømte, russiske problemer med å kjøpe metrobillett til riktig stasjon, og komme seg med kofferten ned til banen, så kom jeg meg til stasjonen uten verken å være utslitt, gretten eller irritert. Jeg la fra meg bagasjen i bagasjeoppbevaringen, og gikk rett og slett ut og fikk unna St. Petersburg.

Jeg spiste, fikk med meg de viktigste turistattraksjonene, fant alle butikkene jeg skulle (uten at jeg fant alt jeg skulle i dem), og var egentlig godt opplagt da jeg kom tilbak til stasjonen i ti-tiden, halvannen time før toget skulle gå. I min vladivostok-klokke var det god morgen nå, tidsforskjellen er 7 timer.

Jeg tar et bilde av meg selv ved siden av min favoritt - Den russiske (egentlige ukrainske) forfatteren Nikolaij Gogol

Etter et lite uhell med å bomme på plattformen (jeg kunne godt kalt det et laangt uhell, jeg hadde vogn nummer fem, og toget jeg fulgte langs ved den feile plattformen, hadde 30-40 vogner før jeg kom til nummer fem, som altså var feil - det var et tog som skulle splitte seg til Polen, Tyskland, Hviterussland og Ukraina, derfor ante jeg ikke mistanke, selv om det altså ikke stod Tallinn noe sted på vognene), fant jeg også riktig tog. Og hellet alle mennesker har, forlot heller ikke meg denne gangen heller, jeg kom på kupe med et ungt, kjekt ektepar fra Tallinn, det vil si, han fra Tallinn, hun fra Russland, men de bodde i Tallinn og hatet Russland. Men de kunne gi meg all informasjonen jeg trengte om hva jeg skulle gjøre når jeg kom frem til Tallinn, de kunne til og med geleide meg frem til riktig hotell. Den biten var rett og slett ute av verden, det gjorde ikke noe at jeg ikke fikk kjøpt guidebok i St. Petersburg.

 

Her er mitt tog. Som man ser er jeg på feil perrong.

Så gjenstod bare grensekontrollen, og faren for å bli kadavertrøtt. Det siste var ikke noe spørsmål, jeg hadde tvert i mot problemer med å få sove, og det var fordi jeg var så ivrig, og forresten smått bekymret med tanke på grensekontrollen. Men den så lenge ut til å gå meget fint. Da den endelig kom, var det det en russisk babusjka som stor for kontrolleringen, hun var ikke i det hele tatt interessert i alle kvitteringene og overnattingene, hun nøyde seg med passet og imigration-card, som det heter, og der det var spørsmål, trådte min nye estoniske venn meg til unnsettelse, med korrekte oversettelser til engelsk. “Var det bare så enkelt som dette?” tenkte jeg, etterpå. Det var det riktignok ikke. Jeg måtte stadig vekk opp og frem med bagasjen, både på russisk og estonisk side, og jeg var så vidt jeg fikk med meg den eneste i vognen som måtte ha en ekstra sjekk på hva jeg egentlig gjorde i Russland, jeg hørte på forhånd de snakket om “Norvezjets”, som altså er nordmannen, altså jeg. Men nå var jeg trygg og hadde alt under kontroll, det eneste som kunne blitt et problem, var registreringene alle plassene jeg hadde overnattet. Regelen er at tre netter samme sted skal registreres, og sånn jeg gjorde det rundt Bajkal, ble det rot her. Jeg skiftet hele tiden overnatting, så ingen steder lå jeg tre netter, men samtidig var det nesten en hel uke der jeg bare hadde en eneste kvittering, den fra Sliudjanka. Som sagt, dette var ikke noe problem. De var bare interessert i hvordan jeg hadde kommet meg inn og ut, og der grep min nye venn fra Estonia inn, og forklarte hele greiene, så alle var fornøyd, og det ble god natt for den som kunne klare å sovne.

Halv sju var i fremme, etter ytterligere å ha skudd klokken en time tilbake. “Welcome to Tallinn”, sa Estonieren hyggelig, han virket veldig sunn og stolt over byen sin, og må med god grunn, må jeg si, nå som jeg har sett den. Nedover fra stasjonen gjennom gamlebyen til SAS-hotellet, forklarte han meg alt hva vi så (eller det er å overdrive, han forklarte meg noe, mye), og når vi var så nærme at det var umulig for meg å bomme, var det farvel og lykke til til hverandre. Jeg hadde greid det, jeg hadde flydd tvers over Russland, og etterpå kommet meg over grensen og inn på et hotell.

Jeg spiser en liten frokost i en park i Tallinn

Det hører med til historien som en liten anekdote, at når dørene ikke stod på vidt gap, fikk jeg for meg at det var stengt sånn på morgenen. Jeg satte meg derfor i parken, fant frem datamaskinen, og spiste noe kjeks noen russere jeg hadde delt kupe med, hadde etterlatt seg. Det var frokosten. Da datamskinen gikk tom for batteri, gikk jeg bort til SAS-hotellet, og fant ut at det bare var å gå rett inn de dørene som slett ikke var stengt, bare lukket. Jeg fikk selvfølgelig rom, og det av den overdådige sorten. Noe lignende har jeg bare opplevd i Warszawa.

 

Jeg fikk etter ukevis fravær koblet til på internett med den bærbare, på hotellets WiFi, og dermed ordnet en rekke med ting. Jeg skjønte jeg måtte hvile litt, men på reiser som dette, må hvilingen aldri overdrives. Man må ut og erfare byen. Det var jeg klar til i 1200-tiden, etter til og med å ha opplevd en estonisk sauna.

Der har jeg reist Den transsibirske jernbanen

  

 

Så har de siste passasjerene forlatt kupeen jeg sitter i, og jeg har hele for meg selv siste to timene inn mot Vladivostok. Toget er mirakuløst nok i rute igjen, etter å ha vært omtrent to og en halv time på etterskudd. Og som om det hele var planlagt slik, nådde togreisen min et skikkelig toppunkt akkurat her, det ble en finale som en finale skal være, akkurat som om det var en kraft utenfor meg som tok vare på meg med tanken: - Nei, nå få vi gi han der Eivind Salen akkurat de opplevelsene han vil ha.

 

En god lunsj allikevel

Asia

Jegeren

Et meget viktig toalettbesøk

Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen

Avskjed

… og inn til Vladivostok

 

 

En god lunsj allikevel

Russisk lunsj på toget

Som nevnt torsdag fikk jeg ikke kjøpt all nisten jeg trengte før turen, jeg fikk ikke kjøpt annet enn nudler og vann, og kun tre pakker nudler for dagen. Det kunne bli for mye nudler, og for lite mat, kan man si. Men overoppsynet sørget for dette på beste måte. Min første reisefelle, en dame fra en temmelig ukjent, russisk by nordøst for Kina, presenterte seg med en gang med fornavn, og spurte meg om mitt, og husket det så det rent ble pinlig, siden jeg med en gang glemte hennes. Hun satt jeg meg med fra Irkutsk til Sliudjanka (en velkjent by for de som følger med på bloggen, sjekk tidligere poster, lim navnet inn i søkefeltet eller bruk taggene under, her).

I Sliudjanka kom det på et ektepar i 40-årene, smått alkoholisert, så det ut som, i hvert fall hun, og i tillegg nokså innrøkt, men likevel veldig hyggelige, og slett ikke så alkoholisert at det ikke var under full kontroll. Og de plapret i vei på usensurert russisk, akkurat som jeg vil ha det, fortalte lange historier om en feriereise de hadde vært på, og viste meg bilder, og gav meg til og med noen, så raskt og med en slik flom av ord, at jeg lenge ikke var riktig sikker på om jeg hadde fått dem, eller bare fikk se på dem.

Og de hadde mat. Brød, fisk (Omul) og grønt (tomat, agurk, paprika og sitron), og øl (på halvannen liters plastflasker), og forresten også poteter. Ferdig kokt på glass, godt melne, og med en smule dill, dyppet i salt var det likevel svært godt. ”Pokusjat”, sa de, det er en kjærlig form for å si ”spis”. Og jeg spiste jo så det rent ble litt pinlig, jeg får jo så kolossal appetitt av og til, jeg så med en gang at her kan jeg bare spise alt i hop, om det var det om å gjøre. Jeg synes jo den fisken er så god, røykt omul, jeg spiste det hver dag i Listvjanka, og jeg la merke til at de solgte dem på stasjonen i Sliudjanka. Men jeg fikk meg ikke til å forlate toget for å kjøpe, slik russerne gjorde, deriblant altså de som her kom om bord i min kupe.

Etterpå hadde jeg meg en lang, god hvil. Først var jeg jo litt stresset og giret, jeg ville ikke gå glipp av et øyeblikk med Bajkal-utsikt, den ligger jo magisk like ved togvinduet på dette strekket. Men når jeg sjekket litt nærmere på kartet, så jeg at denne utsikten ville holde seg omtrent helt frem til Ulan Ude. Det er 7 timer til. Jeg hadde meg som sagt en lang, god hvil.

Jeg ligger i køyen og ser ut og slapper av, på vei mot Ulan Ude og videre langs den transsibirske jernbanen

Hvilen var så helhjertet at jeg ikke engang fikk med meg at vi stoppet i Ulan Ude, før vi kjørte derfra igjen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg ut og ta noen bilder derfra. I ettertid så jeg at det i fullt firsprang ville være mulig å sprinte ned til Sovjet-plassen (Plosjad Sovjetov), der verdens største Lenin-hode er, men jeg lå altså bare i overkøyen og kikket dovent ut.

Asia

Og fra Ulan Ude og utover ble landskapet på ny uimotståelig, det har blitt det noen ganger på denne turen. Men nå ble det det på en annen måte. Det ble Asia. Enorme sletter med gulbrunt gress, alltid runde fjell i det fjerne, også de dekket av gress, grønt og gult og mest brunt. Det var sparsomt med trær, landskapet var alltid åpent, man kunne se langt. Og overalt var det elver, store, mektige og langsomme, og med skittenbrunt sølevann, det var så Asiatisk, det hele. Man kunne formelig se for seg hvordan den store hærfører Djengis Khan samlet sine enorme styrker, hvordan de red bortover kløften, hvordan hestene gikk og gresset under rastene. Og mens man tenkte dette, så man gjerne plutselig en flokk hester gå og beite, eller var det kuer, eller begge deler. Ut av en bro kom en gjeter med sauer. Plutselig var det en modell av et sovjetisk jetfly utstilt, og misilier, det var en gammel Sovjetisk militærbase, som fortsatt blir brukt, sa de i kupeen. Og man kunne så lett forestille seg hvor gøy det må være å være flyver nettopp her, man kan bare fly av gårde, i alle retninger. Landskapet forandrer seg ikke.

Jegeren

Mens jeg stod i korridoren og kikket, spurte noen ordentlige russerbasser i bar overkropp ”Do you speak English?” – We don’t, kunne de fulgt opp med, men jeg skjøt inn noen russiske ord i mine engelske svar, og samtalen fløt snart av gårde på ren russisk (for dem i alle fall, min var jo og er jo temmelig uren). De var skikkelige ivrige, straks jeg viste meg, flokket de seg rundt meg, og det ble liksom stadig flere av dem. De ville vite alt mulig, samme hva, egentlig.

 

Russerne handler niste og godt på en av stasjonene langs den transsibirske jernbanen

Og aller, aller ivrigst var en russisk villmann, i ordets riktigste forstand, en villmann, russisk. Han stinket røyk, hadde tenner som aldri ble pusset og noen av dem i gull, han var full i tatoveringer og gikk konstant i singlet eller bar overkropp. Og han skulle nok klare å hamle opp med de fleste når det gjelder drikking i alle kategorier, og til alle døgnets tider. Han var jeger, og maler, og drev ellers med ”Bizznizz”. Han kom med et kart over Bajkal, og lurte på hvor jeg hadde vært, og jeg viste og fortalte. Og han la til, fortalte om alle områdene og sa han var jeger, og ofte var der og jaktet, og forklarte hvor det var best, og hadde bilder på mobiltelefon, og ville gjerne overføre dem til meg på Bluetooth. Hele kupeen kom og hjalp til, jeg visste jo ikke hvordan dette gjøres, og selv med min norske telefon, greide de det. Så nå har jeg bilde av Sergej fra Irkutsk, triumferende over en bjørn han har skutt. Øl fikk jeg også, og telefonnummeret hans, vi må gjøre ”Bizznizz”, sa han, på så mye russisk at jeg ikke fikk helt med meg hva slags bizznizz det egentlig var.

Den ene av dem var løytnant i det russiske sambandet, en staut, trivelig og skikkelig kar. Det skrives jo så mye stygt om det russiske militæret, særlig om offiserene, kanskje, som mishandler egne soldater eller ikke griper skikkelig inn, når de mishandler hverandre. Mitt inntrykk er det motsatte, jeg satt jo også med en gjeng soldater fra Simferopol til Kiev i fjor høst, særlig løytnanten der også virket skikkelig ordentlig og intelligent. Slike folk gir håp. De ville vite om jeg også hadde vært i militæret, som jeg var under plikttjenesten, i militærpolitiet, - er det problemer med kriminalitet hos dere? spurte de, og der måtte jeg jo si ikke nor særlig. – Det er det hos oss, lo de. Sånn skal man forholde seg til det, problemene er der, men man skal ikke drukne seg i dem.

Å, de varer jo så lenge, disse russiske togturene, tre fulle dager, pluss netter, og det er bare fra Irkutsk til Vladivostok. Jeg følte meg etter hvert riktig berømt, på dette toget, de i bar overkopp og med øl gikk alltid foran, men også mer ærverdige tedrikkere i skjorte og kjole stilte spørsmål og satt og smilte i bakgrunnen. Da jeg våknet var det god morgen og smil og nikk til alle. Fra alle kanter kom det mat, se her er en bolle, vi har noe kjeks, kaker, øl, hele tiden øl, særlig fra jegeren som på russisk vis blir godt full, uten noensinne å gå i bakken, og heller aldri bli plagsom, slibrig eller ekkel. Det vil si, når han skulle vise meg bildene sine og filmene sine på telefonen, hadde han en mappe med store bokstaver der det stod SEX, og midt mellom bilder av seg selv og jakten og familien, dukket det plutselig opp en brystfager dame, og da flirte han det som godt kan kalles rått.

Jeg om min nye venn - Sergej

Lørdagen, siste dagen, i går, faktisk talt, nådde berømmelsen og alt sammen høydepunktet. Jeg var da blitt litt forsiktig med å gå ut i korridoren, for jeg visste at da ville jeg måtte bli værende der, så jeg holdt meg i kupeen og leste litt, eller snakket litt med hun damen som alltid tiltatle meg med navn, men som jeg fra første stund hadde glemt hennes. Hun var blant annet riktig interessert i den norske kongefamlien, og jeg la ut, både om den nåværende, og en grei historisk gjennomgang, hvorfor tingene er som de er.

Et meget viktig toalettbesøk
Så hadde toget seg en lang stopp. – Nå skal vi ut og kjøpe øl, sa jegeren, og så skal vi drikke. – kom her. Og jeg satt som alltid klønete med en kopp te, jeg nettopp hadde fylt opp, når toget var forsinket, mistet jeg helt oversikten når vi kom til stasjonene med lange stopp, så man kunne gjøre innkjøp. Jeg drakk opp teen, og gikk ut litt etter de andre, det skulle være en stopp på 30 minutter, så det var god tid. Men så merket jeg til min skrekk at de lange dager med nudler og graps krevde sitt, nå måtte naturen gi tilbake, og det er ikke bra, ikke bra, for i tillegg til de 30 minuttene stans på stasjonen, er toallettene stengt en halvtime etterpå også. Skyllingen skjer nemlig rett ned på skinnegangen her borte, helt greit for min del, jeg trenger ikke det fancy systemet vi har i Norge.

Men nå var det altså et problem, og jeg merket det kunne bli stort på grensen til akutt. Jeg lette litt på stasjonen etter toalett der, men det er jo så typisk med sånne stasjoner, de har alltid det man trengte andre steder, sånn som minibank og enkel bagasjeoppbevaring, og ingen kø i kassene, men toalett hadde de ikke. Jeg kjøpte to øl, og gikk på toget, og merket at noen halvtime var ikke snakk om, naturen ønsket ingen utsettelser, så jeg måtte henvende meg til togvakten som jeg først hadde vært så skeptisk til, da han uvanlig lenge gransket billetten min og passet mitt, om når toalettene åpnet, ”jeg trengte veldig på do”, som jeg uttrykte det på russisk. Og han var jo grei som bare det, etter et kjapt blikk på denne turisten i bajkal-tskjorten, skjønte han at han ikke for med løgn, han så trengt ut, så han gikk med på å åpne toalettet når toget begynte å gå, om cirka 5 minutter. Det må jeg da kunne klare, tenkte jeg, og stilte meg lidende i vinduet og ventet.

Så kom gjengen med gærninger som hadde vært ute og kjøpt øl og mat, kom her, sa jegeren, inn i kupeen, der han i tillegg hadde vin, som sikkert var hetvin, og som han gjerne ville dele, men når ingen ville ha,, skulle det nok ikke stå på ham, han tok greit hele, gjerne på styrten. Dette fyrverkeriet av en sammenkomst gjorde at jeg glemte å tenke på naturen en stund, og fikk unna noen minutter, hele tiden ved å måtte avslå vinen og ølet, med unnskyldning i det kommende toalettbesøket.

Og så var det ikke lenger snakk om, jeg begynte å se meg om etter alternative løsninger, gikk det kanskje an i en av nuddelboksene? Hva skulle jeg gjøre om det kom av seg selv? Og jeg kom selvsagt til å tenke på en lignende episode, fortalt av min gamle venn, menig Espen Solberg, om en kamerat som hadde hatt nettopp dette problemet i en buss i Egypt, og magen hadde nektet å vente, og i en varm, overfylt buss, måtte han stå og vite at alle visste og merket at stanken kom fra ham, og hvorfor. – Det kan bli katastrofe, sa jeg høflig til togvakten.

Og da toget satte seg i bevegelse, låste han vennlig opp døren, - dette blir mange Euro, sa han, vennlig, og han var enig i mitt forslag om ikke å spyle ned før vi var godt unna stasjonen, og jeg fikk et toalettbesøk jeg vil karakterisere som et av de aller viktigste i mitt liv.