1970-tallet ble innledet med en slags landskamp mellom Sovjetunionen og resten av verden. Slike kamper var forresten nokså vanlige i denne perioden, i flere idretter, og virkelig berømte er jo hockeykampene mellom Sovjet og NHL i 1972 og 1974. Det var mote å la det kapitalistiske og kommunistiske system måle krefter slik på idrettsbanen, og det stod fryktelig mye prestisje på spill på begge sider. Sjakkampen ble kalt ”The match of the century”, og var organisert som en vanlig sjakklandskamp. De ti beste spillerne fra Sovjet skulle spille mot de ti beste fra resten av verden på 10 bord, de to beste på første bord, de to nest beste på andre, og så videre ned til tiende bord. I tillegg skulle man ha to reserverer hver. Det er klart, at i en egosentrisk sport som sjakk, går ikke slikt uten stridigheter. Det er berømt hvordan Bobby Fischer og dansken Bent Larsen kranglet om hvem som skulle sitte på førstebord for verdenslaget, en krangel som nokså overraskende endte med at Bobby Fischer gikk med på å spille på andrebordet. Men det er vel så interessant å lese om hvordan Kortsjnoj i sin egen bok beskriver forholdene på Sovjetlaget. Normalt kunne man jo vente seg litt samarbeid, at man hjalp hverandre med åpninger og utvekslet litt erfaringer om motstanderne, premien for å vinne var jo betydelig også for sovjeterne, og ikke minst var problemene som ventet ved tap brysomme. Likevel skriver Kortsjnoj om hvordan spillerne godtet seg over hverandres nederlag, og ikke hjalp hverandre en millimeter. At han skriver dette, sier vel så mye om Kortsjnoj, som om de andre, men han skriver boken sin under meget spesielle omstendigheter, som vi senere skal se i denne posten.
Tross prestisjen og rivaliseringen var denne landskapen likevel bare en vennskapskamp. Interessante innbyrdes resultat var at verdensmester Spasskij utspilte førstebordsspiller for verdenslaget Bent Larsen, i Larsens egen åpning, i et av sjakkhistoriens mest berømte partier. Etter dette overlot Spasskij førstebordet til reserven Leonid Stein, som tapte. Vi fikk også et forvarsel om Fischers enorme spillestyrke, etter at han hadde vært praktisk talt borte fra sjakken noen år, han slo ultrasolide T. Petrosjan 3 – 1. Vår mann Kortsjnoj tapte på tredjebord 2,5 – 1,5 mot ungareren Portisj, og spilte i følge seg selv helt elendig. Sammenlagt ble resultatet 20,5 – 19,5 i Sovjetrussernes favør, et resultat verdenslaget nok hadde størst grunn til å være fornøyd med, spillestyrken tatt i betraktning. Og den knepne seieren førte til hissige diskusjoner i russiske sjakkmiljøer, om de kanskje var i ferd med å gi fra seg hegemoniet?
Men det var altså bare en vennskapskamp. Virkelig alvor ble det først da kampene om verdensmestertittelen kom i gang. Her var det Fischer markerte seg med den vanvittige serien 6 – 0 mot Taimanov og 6 – 0 mot dansken Larsen, i de to første kampene, og Taimanov etterpå ble strippet for alle rettigheter som sjakkspiller, og for sikkerhets skyld også skilte seg med konen. Hele den sovjetiske sjakkeliten skrev også under et skriv som fordømte Taimanov og hans oppførsel, og dårlig oppførsel var det alltid mulig å finne på folk man skulle ta. For eksempel ble det foretatt ransaking av Taimanovs bagasje, og der ble det funnet vestlige bøker og romaner av den kontroversielle forfatteren Soljenitsyn, dermed hadde man også en formell grunn for å ta ham. Det skulle ikke være vanskelig å tenke seg hvilken side Kortsjnoj tar i denne konflikten, han skulle jo snart finne seg selv i en lignende situasjon.
Først var han imidlertid direkte involvert i kandiatmatchene, det var han eller Petrosjan som skulle spille mot Fischer om retten til å møte Spasskij i tittelkamp. Det er denne kampen jeg skrev litt om i går, der sportskommiteen i Sovjetunionen skal ha spurt hvem av de to som hadde størst sjanse mot Fischer. Kortsjnoj skal ha svart unnvikende, Petrosjan at han øynet noen muligheter, og dermed ble Kortsjnoj dømt til å tape. Jeg ser også engelsk wkipedia refererer til denne hendelsen, det samme gjør flere andre, men det kan godt være de alle benytter samme kilde, og da har det liten verdi. Jeg holder på det jeg skrev i går, her vet vi ikke hva som skjedde, men jeg tviler på at en person som Kortsjnoj ville gå med på å tape en så viktig kamp, som retten til VM-tittelen, og attpåtil mot en gammel erkefiende som Petrosjan. På den annen side, utover 1970-tallet blir forholdet mellom Kortsjnoj og Petrosjan så surt, at det godt kan være det har skjedd noe her, som vi ikke vet. Og hva vi vet, er at Kortsjnoj tapte kampen, og Petrosjan gikk videre til å møte Fischer, hvor han tapte 6 – 1. Det er også et faktum at Kortsjnoj opplevde en stor sjakklig nedtur på begynnelsen av 1970-tallet, og etter tapet mot Petrsojan, ikke klarte å hevde seg i de aller største turneringene, sånn som før. Inntil neste kandidatmatch.
Vi har nå kommet til 1974-75. Bobby Fischer er verdensmester, og har ikke spilt et eneste parti siden han tok tittelen. Ingen vet hva han har brukt tiden til, ingen vet hvor god han er nå, og ingen kan være riktig sikre på om han i det hele tatt vil stille opp til en ny tittelkamp. Og hvis han gjør det, så er det klart at et nytt nederlag for Sovjetrusserne vil være uutholdelig. Vi går like inn i semifinalene. Allerede er det bare russere som gjenstår, og oppsettet er som følger: Den ene kampen er den falne mester, Boris Spasskij mot det nye stjerneskuddet, Anatolij Karpov. Her er ingen tvil hvem som var systemets favoritt. Boris Spasskij hadde falt utenfor regimets nåde etter tapet mot Fischer, det var utilgivelig, og da ble på vanlig måte alle hans andre egenskaper straks brukt mot ham. Mens Anatolij Karpov var som skreddersydd for oppgaven. Han støttet åpenlyst regimet, han var medlem av kommunistpartiet og tok til og med oppgavene der alvorlig, i motsetning til dem som bare meldte seg inn, for lettere å komme seg gjennom byråkratiet ved søknader og andre forespørsler. Spillestilen til Karpov var også akkurat som Sovjetstyret ville ha det. Han var perfeksjonist, gjorde så godt som aldri feil, og hvert eneste trekk han gjør er instruktivt og logisk, hvert parti er glimrende eksempler for dem som skal lære seg sjakk, hvordan sjakk skal spilles. Han tar omtrent aldri sjanser, men er likevel ingen forsvarsspiller som Petrosjan. Karpov sørger alltid for å ødelegge motstanderens muligheter, før han bygger opp sine egne. Men han bygger opp sine egne også, han spiller aktivt, og motstanderen må finne seg i en seigpining der han til slutt rett og slett slipper opp for gode trekk, og like godt kan gi opp. Karpov er maskinen, han vinner uten følelse, og gir sindige svar i kommunismens ånd under intervjuer, selv rett etter at seieren er sikret. Karpov var idealspilleren, og i 1974 var han bare 23 år. Han parkerte Spasskij i sin semifinale.
Da var det mer kamp i ordets aller retteste forstand, mellom Kortsjnoj og Petrosjan. På godt sjakklig vis begynte sverdslagene lenge før motstanderne satte seg ved brettet. Det er viktig hvor kampen spilles. Petrosjan ønsket Moskva som sist, men Kortsjnoj visste at Petrosjan der hadde et landsted hvor han ville ha det som kongen på tronen, mens han selv måtte bo på hotell ”med sovjetisk service” som han så kjekt skriver det i sin egen bok. Så kampen skulle stå i Odessa, og det er ikke måte på som Kortsjnoj gir Petrosjan inn i dette kapittelet og i andre kapitler i boken sin, og også konen hans får gjennomgå. En balansert fremstilling var tydeligvis ikke Kortsjnojs agenda, og det gjør det vanskelig for oss, når vi skal forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde. I hvert fall, Kortsjnoj beskylder Petrosjan for uvanen med å sitte og riste med beina under partiet, i følge Kortsjnoj så sterkt at både bord og brett og brikker rister. Kortsjnoj klager, men han får ikke dommerne med seg, og vi vet da også at Kortsjnoj klager på alt mulig. Og Petrosjan gir seg ikke med ristingen, så Kortsjnoj sier det direkte til ham ”slutt med det!” Dermed leverer Petrosjan protest, sjakkspillere skal jo ikke snakke med hverandre under partiet, og det er jo en regel som er temmelig rimelig. Kortsjnoj får for dette en advarsel. Så følger flere partier, og Petrosjan gir seg ikke med ristingen. Og Kortsjnoj, hva skal han gjøre med det, han har jo allerede klaget, og vet at Petrosjan har fått medhold. Om ristingen før var en uvane som skjedde ufrivillig, var den nå noe som skjedde høyst frivillig, for Petrosjan visste det forstyrret ham, mente Kortsjnoj. Og så skriver han nesten litt søtt i boken sin: ”Then I uttered the sacred and in the same time naive words: This is your last chance!” Det er ikke godt å vite hva Kortsjnoj ville følge opp med, men det virket i alle fall, Petrosjan sluttet med ristingen, og Kortsjnoj vant kampen. Men det fikk et etterspill, Petrosjan leverte offisiell protest og krevde at Kortsjnoj skulle bli diskvalifisert fra turneringen, fordi han hadde snakket under partiene. Appellkomiteen forkastet protesten, men gav Petrosjan medhold i den grad at Kortsjnoj måtte be om unnskyldning for oppførselen sin, noe han kort og greit gjorde. En unnskyldning koster ingenting, det er poengene som teller, og Kortsjnoj hadde vunnet kampen.
Så var det finale mot yndlingen Anatolij Karpov. Vinneren skulle spille mot Fischer i tittelkamp. Kortsjnoj hadde og har en noenlunde jevn score mot amerikaneren, mens Karpov aldri hadde spilt mot ham. Likevel var Karpov systemets favoritt, i tillegg til det jeg allerede har nevnt, var Karpov arbeidersønn fra Zlatoust, ved Uralfjellene, i hjertet av Russland, og russer så langt tilbake som anene går, mens Kortsjnoj som han selv skriver hadde russisk pass, men jødisk fremtoning. Denne kampen ble spilt i Moskva, i Karpovs hjemby. Karpov fikk også velge medhjelpere på øverste hylle, ved siden av hans faste trener Furman, som også hadde trent Kortsjnoj, hadde han også superstjernen Geller og den lovende Kozov. En stor spiller som Polugavskij ble av Karpov veiet, og funnet for lett. Kortsjnoj spurte sin venn Bronstein, som også var jøde, og som på høyden av sin karriere var en av tidenes beste sjakkspillere, men Bronstein avslo, fordi at om han hjalp Kortsjnoj, kunne han ikke rapportere fra kampen i avisen. På bakgrunn av at han hadde besøkt Kortsjnoj for å motta denne forespørselen og hva som ellers foregikk under besøket, mistet han retten til å rapportere uansett, og forlot Moskva. Alle som hjalp Kortsjnoj, visste at de med det ville miste velvilje hos myndighetene, så Kortsjnoj skriver hvordan enkelte forsøkte å hjelpe ham i smug, og hvordan han til slutt endte opp med to nokså ukjente sjakkmestere – som han uansett ikke stolte på. Velvel, alt dette er småtterier.
Det er interessant å lese hvordan denne og senere kamper mot Kortsjnoj blir fremstilt i boken til Karpov. Den heter på norsk ”Den niende raden”, og tittelen spiller på det at sjakkbrettet har åtte rader, og så sitter spillerne liksom på den niende, og det er der Karpov har sin store styrke, i følge medforfatter Aleksander Rosjal. Den er utgitt i Sovjetunionen på begynnelsen av 1980-tallet, altså mens regimet fortsatt hadde full kontroll, slik at denne boken blir en del av systemet. Og den er på norsk utgitt av Falken forlag i 1984, så dette er så godt som det blir. Her får Kortsjnoj gjennomgå fra første stund. Alle fordelene Karpov får, blir ikke nevnt med et ord, i stedet ramser de opp alle de urimelige protestene Kortsjnoj kommer med og hvor mye bråk og støy han lager, og hvor overbærende Karpov og hans leir er mot disse provokasjonene.
En meget spesiell situasjon oppstår i parti nummer 21 (av 24) på stillingen 3 – 1 til Karpov. Den ellers så solide Karpov gjør en stygg feil allerede før han har kommet ordentlig ut av åpningen, i trekk 13 er han allerede fortapt og før det har gått 18 trekk mister han dronningen. Dette er forferdelig pinlig og ydmykende for Karpov. Perfeksjonisten som tidlig gikk opp i ledelsen 3 – 0 og så ut til å vinne om han ville, har plutselig fått problemer, og ser nå ut til å rakne helt. Å gi opp før det har gått 20 trekk skjer bare ikke på dette nivået, og å spille videre med dronning under hører heller ingen steder hjemme. Da er det den berømte situasjonen oppstår, der Karpov truer Kortsjnojs tårn med en løper, og Kortsjnoj reiser seg opp og spør turneringslederen om det er lov til å rokere, når tårnet er truet. Hendelsen har vært mye diskutert. Hvordan kan en spiller som har brukt hele livet sitt på sjakk, og som befinner seg i den aller øverste verdenseliten, kunne finne på å spørre om helt elementære regler, som hvordan brikkene har lov til å flytte? Det er uhørt. Men psykologisk er det briljant, det steker Karpov skikkelig der han sitter, som Pokerspilleren som spør hva som er best av hus og flush, som den som slår en som hater å tape og spør ”vinner jeg hvis jeg gjør slik?”, Karpov ble selvsagt rasende over hendelsen. Dog – Kortsjnoj sier at han faktisk ikke var sikker på denne regelen, den hadde aldri oppstått før for ham, og om han hadde prøvd å ta rokade uten å få lov, så hadde han vært nødt til å flytte kongen etter regelen ”rørt brikke må flyttes”. Så om han var det minste i tvil, er det klart han må spørre, om det tar seg aldri så dårlig ut. Jeg overlater igjen til leseren å gjøre seg opp en mening.
Karpov vant til slutt denne matchen 3 – 2, Kortsjnoj vant selvsagt det omtalte partiet, Karpov gav opp etter trekk 19 (for dem som kan sjakk, partiet har dere her http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1067831) , og så endte de tre siste uavgjort. Etterspillet var at Karpovs leir leverte en protest mot Kortsjnojs oppførsel. Denne ble tatt til følge, og Kortsjnoj ble strippet for rettigheter og måtte finne seg inn i å bli nektet utenlandsreiser for ett år fremover. Kanskje var dette siste dråpen i begeret til Kortsjnoj, eller kanskje vi heller skal si det sånn, at regimet gjorde helt rett i å nekte Kortsjnoj utreise, for neste gang han reiste, hoppet han av til Nederland.
Samtidig var Karpov blitt verdensmester, siden Fischer nektet å stille opp under de betingelser som kunne bli tilbudt ham, og derfor sa fra seg tittelen sin. Vi har dermed en virkelig helt og en virkelig skurk for sovjetsystemet. Bakvaskelsene mot Kortsjnoj var nå uten ende. Nyhetsbyrået TASS publiserte en rapport der alt Kortsjnoj hadde sagt var grunnløst, at han ikke hadde noe å klage for, at sportsmyndighetene hadde lagt absolutt alt til rette for at han og alle andre stormestere skulle kunne utvikle seg på best mulig måte, og videre i samme stil. Rapporten ble bare publisert i utlandet, i Sovjetunionen sluttet man å nevne Kortsjnoj.
Kortsjnoj skulle være en person som ikke eksisterte. Sovjetstaten nektet sine spillere å delta i turneringer hvor Kortsjnoi også deltok. Så alle turneringsarrangører måtte her avgjøre om de ville ha med Kortsjnoj, eller Sovjetstjernene, og resultatet ble at Kortsjnoj ble bortimot avskåret fra de sterkeste internasjonale turneringene. De forsøkte også å få ham diskvalifisert fra VM-turneringene, men det klarte de ikke, og dermed måtte de møte den ikke eksisterende personen likevel. Og den første personen han møtte på veien mot ny tittelkamp, var den gamle erkefienden Petrosjan. Både Kortsjnoj selv og alle andre rapporter sier at spillerne var så anspente, at de knapt klarte å flytte brikkene. På denne utmerkede bloggen står det at Petrosjan led under alt han hadde gjort mot Kortsjnoj, og omtrent ikke orket å vinne av skyldfølelse. Kilden er Kortsjnoj selv bare for et par år siden, og når Petrosjan døde i 1984, etter offentlig å ha gått ut med en unnskyldning til Kortsjnoj, er det ingen grunn til å tro at Kortsjnoj lyver her. http://www.chessvault.com/2006/04/29/victor-korchnoi-at-the-chess-bridge/ (bloggen er på engelsk)
Finalen var mot Anatolij Karpov, systemets mann. I vest fikk ikke denne kampen så mye oppmerksomhet som den mellom Fischer og Spasskij, men det skyldes bare at Fischer var eksepsjonell, i virkeligheten stod vel så mye på spill her. For Sovjeterne ville det være en katastrofe å tape for denne avhopperen og dette ikke-mennesket. Tonen mellom partene var iskald. Alt ble diskutert, alt ble klaget på, og fra begge sider gjorde man sitt beste for å provosere motstanderen ytterligere. For eksempel ble Karpov servert youghurt under kampene, og Kortsjnoj protesterte, fordi han mente hvilken sort youghurt Karpov fikk, var en kode for hvordan han skulle spille stillingene han hadde. Begge parter hadde også en psykolog med seg blant publikum, og anklaget motstanderens psykolog for å forstyrre – eller endog hypnotisere seg. Disse opptrinnene, og utallige andre, er i og for seg uskyldige, men det var også spill utenfor brettet av mer alvorlig art.
Verst for Kortsjnoj var at når han hadde hoppet av, så hadde han selvfølgelig ikke fått resten av familien med seg. Det var ikke vanlig å ha familien med på utenlandsreiser, og i hvert fall ikke for uhåndterlige folk som Kortsjnoj. Igjen kan vi ikke vite helt hva som er sant, og hva som er bakvaskelser. Men Kortsjnoj spilte under et visst press, at om han var frekk nok til å beseire Sovjetsystemets yndling, så kunne kone og barn vente seg alt systemet hadde å by på av vanskeligheter. Engelskmannen Keene er blant dem som går langt i å hevde at dette var hovedårsaken til at Kortsjnoj tapte.
For sjakkampen endte med nytt nederlag for utfordreren. Matchbetingelsene var førstemann til 6, og uavgjorte resultat skulle ikke telle med. Karpov åpnet som han hadde for vane meget sterkt, og ledet 4 – 1 etter 17 partier og 5 – 2 etter 27. Han trengte da bare vinne ett til, mens Kortsjnoj måtte vinne 4. Mange av disse partiene har forresten flotte historier rundt seg, for dem som vil sjekke dem nærmere. For eksempel nekter Karpov å håndhilse på Kortsjnoj før det 8 partiet, da Kortsjnojs leir nettopp har levert youghurt-protestene, hvorpå Kortsjnoj blir rasende og spiller dumdristig og taper. Så det er ikke bare i moderne sjakk håndhilsing er et diskusjonstema. Nåvel, Kortsjnoj kom tilbake og utlignet til 5 – 5 i løpet av bare fire partier. Før Karpov satte punktum med en seier i parti nummer 32. Betegnende nok har denne viktige matchen bare 3 sider i Karpovs 319 sider store bok. Og siste side er bare en liste med hyllesterklæringer fra vestlige sjakkmestere, pluss et tillegg som sier en del om sovjetsystemet
”Det eneste vi vil tilføye, er det de utenlandske sjakkspillere ikke kunne si. Anatolij Karpov har vist både sine mesterlige sjakkevner og sin sovjetiske karakter som menneske. Han har gjort en storartet innsats, og kan nå pryde seg med i tillegg til de to verdensmedaljene sine i gull, også Den røde fanes orden”.
Så var det på ny ut i kulden for Kortsjnoj, før neste verdensmestersyklus tre år etter. På ny møtte Kortsjnoj Petrosjan i første runde, på ny vant han, og han fulgte opp med å slå ut russeren Polugavskij og tyskeren Hubner, før Karpov ventet igjen i finalen. Betingelsene var de samme, førstemann til seks, og russerne var denne gangen sikre på sin mann, som nå var blitt 30 år og i sin aller beste alder som sjakkspiller. Kampen har fått tittelen ”Massakre i Merano”, og denne matchen bruker Karpov 12 sider på i boken sin. Flaggspørsmålet hadde vært blant mange betente spørsmål forrige gang, for hvilket flagg skulle statsløse Kortsjnoj spille for? Det endte med at de spilte uten flagg. Om hvordan det gikk i Merano skriver Karpov:
”Denne gangen hadde ikke vår delegasjon noe i mot at utfordreren spilte for det sveitsiske flagget. Dersom sveitserne selv ikke hadde noe i mot at en slik smålig figur spilte for deres flagg, så la ham gjøre det. Det er de som vil synes det er flaut.”
Og så følger side opp og ned om hvordan Kortsjnoj forsøker alle mulige utfall ved brettet og utenfor brettet, og hvordan Karpov kjølig finner mottrekk og utspiller Kortsjnoj – på og utenfor brettet. Kampen er aldri spennende, Karpov vinner til slutt 6 – 2, og Kortsjnoj har spilt sin siste tittelkamp. Igjen finnes dem som hevder at Kortsjnoj ble lovet å få ut sin familie, hvis han tapte kampen, blant annet på engelsk wikipedia, men jeg mener det ikke var noen grunn til å gå på slike vilkår her for det sovjetiske systemet. Karpov var rett og slett bedre. Han var et produkt av å være dyrket frem av det beste Sovjet hadde å by på av trenere og sjakkspillere. Da Sovjetdominansen begynte å bli mindre utover 1960-tallet og det ble en påfallende mangel på yngre spillere, gikk alarmen, man måtte finne nye, og den beste de fant, var Karpov. Særlig etter at han hoppet av, stod Kortsjnoj nokså alene mot dette systemet. Riktignok fikk også han hjelp av internasjonale stjerner, som for eksempel briten Raymond Keene, men det var ingenting mot det arsenal av stjernespillere som stilte opp for Karpov. Og Karpov kunne fritt reise til alle turneringer han ville, mens Kortsjnoj altså bare kunne delta der resten av verdenseliten ikke gjorde det. Likevel var det under disse betingelsene og som en forholdsvis gammel mann han klarte å kvalifisere seg til kamp om VM-tittelen. Det sier litt om viljestyrken, og evnen til å mobilisere og kjempe med alle midler for å nå sitt mål. Og det krever også enormt å stå i mot det presset som ble bygget opp rundt kampene hans, og som han selv også var med på å bygge opp. Det stod alltid så mye på spill når Kortsjnoj spilte sjakk – og det var akkurat sånn han likte det.
Og karrieren var ikke over med dette. Del III kommer i morgen.
Denne posten er skrevet til ære for den første kommentaren fra noen utenom familien. Den kom fra ei som har sin egen blogg hun har kalt ”I begynnelsen var ordet”, og hun la til og med igjen en link til posten min som hun likte. Posten var om sjakkspilleren Bobby Fischer, og hun syntes han hadde et morsomt og interessant liv, spesielt tatt i betraktning av at han bare var en sjakkspiller. Kommentaren hennes finner dere her: 
