Døren

Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var all den lykken det ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men det var lite sannsynlig dette skulle spille noen rolle, det var jo på innsiden av døren han ville være. – Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse. Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser. – Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.

ES2000

Mannen og sommerfuglen

En sommerfugl var det han minst av alt ventet å finne der han gikk. Nettopp derfor var det en sommerfugl han fant. Den satt på en blomst. Som om ikke overraskelsen over dette alene var nok, var både blomsten og sommerfuglen vakrere enn alt annet mannen hadde sett. Og sommerfuglen enda mye vakrere enn blomsten. Mannen som manglet erfaring både med sommerfugler og med det som var vakkert, manglet selvfølgelig enhver tenkelig erfaring med denne høyere enhet av begge. Sommerfugl på blomst, sommerfugl vakrest. Han så på den, fargefyrverkeriet, detaljrikdommen.

         - Hvordan skal jeg behandle deg? spurte han.

         - Varsomt! varsomt! svarte sommerfuglen. Den mente det helst som en slags innledende informasjon, en slags første forsikring for å unngå uhell i startfasen. Den skulle gi uhyre mer detaljerte og utfyllende opplysninger etter hvert, alt skulle den forklare, ikke en krok av behandlingsmåten skulle forbli uklar, når sommerfuglen hadde lært mannen alt.

         Mannen tok frem en nål, og stakk den varsomt gjennom ryggen på sommerfuglen.

Badetur

 

Det er en fin dag for et bad, tenkte jeg, og satte meg i bilen for å kjøre bort til stranden og ta det der badet jeg mente det var en fin dag for. Jeg hadde på meg badebuksen under kortbuksen, og t-skjorte og sandaler, det fikk holde, i bilen satt jeg, det var en solskinnsdag, juni, Sandnes. Jeg skulle til jærstrendene, kjørte dit, i t-skjorte og sandaler, det var en flott solskinnsdag, en fin dag for et bad. På borestranden gikk jeg ut av bilen, og smelte igjen døren, nå var jeg fremme. Nå skulle jeg bade. Den som har fulgt litt med på skrivingen min, ytterst få, riktignok, tekstene mine blir strengt tatt ikke lest av noen, utenom jeg som skriver dem, og spiller hovedrollen i dem, men la oss ta livet mitt, da, mitt virkelige liv, den som har fulgt litt med på det, ikke så mange det heller, riktignok, men nå må vi komme oss videre her. Det er tross alt bading dette skal handle om, og til tross for at det er en flott solskinnsdag, så er det ikke særlig varmt i været, det er en kald vind som får hovedpersonen vår til å hutre og fryse litt, der han går opp på sanddynene for å skue ned mot stranden og bølgene og havet og alt det den mektige naturen her har å by på, eller fordi han må gå over dem rettere sagt. Det ligger noen sanddyner mellom bilen og stranden, han må over dem, det er det hele, men når det er sagt, så er det virkelig et mektig syn å stå der oppe og se ned mot havet som uhindret slår inn mot stranden slik det alltid har gjort, vår hovedperson blir i hvert fall lamslått av dette synet, han må stoppe opp og tenke litt. Og det er dette den som kjenner denne hovedpersonen og har fulgt litt med på ham, vil kjenne igjen, dette er helt typisk. Han stopper stadig vekk opp og tenker, forsøker å trekke sammenheng mellom det som skjer nå, og det som har skjedd tidligere, han vil gjerne finne ut hva det betyr og hvorfor alt er som det er, hva det egentlig er som foregår, hvor det er merkelig alt sammen, hva han egentlig gjør her i livet som farer forbi, og som han liksom ikke kan gripe fatt i og holde fast ved, samme hva han gjør, samme hvor mye han skriver, tenker, og står stille på sanddynene og ser utover. Dette hadde han gjort tidligere. Hvor mye som var forandret siden da, og hvordan ingenting var forandret, bølgene var de samme, han var den samme, bare eldre, alt dette rakk han å tenke før han gikk videre. Han tok ikke av seg på overkroppen, ikke fordi han skammet seg over den, den var helt ok, men fordi han mente det ville avsløre at han hadde tenkt å bade, og at det ville se rart ut i denne kulden. Dessuten gikk han jo her helt alene, og hadde ingen kjente å vise seg for. Det ville virke temmelig snålt, t-skjorten fikk være på. Han gikk mot høyre, mot Sele, for den som er lokalkjent. Han var i ekstra godt humør, fordi han hadde fått en tekstmelding. Det var en dame som skulle treffe ham, men så hadde han ikke hørt noe, før nå, hvor hun hadde forklart seg og sagt at hun ville møte ham nå til helgen i stedet for, hvis det passet for ham. Det gjorde det selvsagt, vår hovedperson hadde ingen som helst planer, nå gikk han og tenkte på henne. Hvordan skulle han gripe dette an? Hun var nok interessert, det var soleklart på bakgrunn av tekstmeldingen, nå og da kjente han bølgene slå opp mot tærne, han gikk helt nede ved vannkanten, vannet var iskaldt, men herlighet, det var i Rogaland og det var i juni, og denne sommeren hadde ikke vært bedre, men verre enn vanlig når det kommer til temperaturer. Hva hadde han egentlig ventet, dette er som det skal være, tenkte han, med hensyn til vannet, men det var fælt med den vinden, var ikke slik at det fristet å ta av seg på overkroppen her, selv om han nå hadde kommet seg unna folk og det var ingen som egentlig eventuelt kunne se at det så rart ut. Snart skulle han reise på ferie, det var en fin tid for ham, og så denne tekstmeldingen, hva skulle han nå gjøre med denne damen, hvordan skulle han gripe det an, sånn rett før han skulle reise på ferie, kanskje ville det skje noe der, selv om han godt visste at det ville det sannsynligvis ikke, og neppe ville han være særlig interessert, heller, det har jo visst seg gang på gang. Slik er det med meg, tenkte han, der han gikk, litt lenger nede i vannet nå, det slo opp til anklene, og ble aldri tørt på tærne, han var vant til å være der nå, det gikk greit, og det er egentlig helt greit, fortsatte han å tenke, det er i det hele tatt et deilig liv. Nå skal jeg treffe henne til helgen, og så skal jeg reise på ferie, til høsten er det tilbake på jobb, det går greit, det kan bare fortsette, bort til Sele har jeg gått før, eller forrige gang så svømte jeg, herlighet, det er to år siden, kanskje mer, du verden så alt var annerledes den gang, da hadde jeg en annen å tenke på, vi skal ikke rippe opp i det, vi hopper ut av tankene hans der, vi venter til og med litt før vi skriver videre, vi lar ham gå helt bort til Sele, over hengebroen, ned til stranden der, på stien langs furutrærne, de lave, jærtypiske, godt forblåste, lar ham sitte der litt, slik han gjorde, og så må han reise seg opp, gå tilbake, over broen, ned til stranden, og så kan vi gripe fatt i ham, for det vi egentlig skal skrive om, er jo den der badeturen vi hele tiden har terpet på, selve badingen, hvor blir det av den? Ja, vi spør hovedpersonen. Og hovedpersonen spør seg selv. Skal det bli noe av, må det skje nå, eller snart, tenker han, jeg kan jo ikke bare gå bortover her hvis det er bading som er hensikten. Han tar av seg t-skjorten og kortbuksen, han har badebukse under, det blåser voldsomt, skikkelig sterke kast, han må legge en stein på klærne, og holde armene om hverandre, holde om seg selv, slik man gjør når man fryser, slik gikk han ned mot vannet, og uti det, huttetu, så kaldt, men det er jo litt spørsmål om viljestyrke også, det er bare å dukke under, så blir det bedre, bølgene skvalper også, skyller over ham, skvetter vann på tørr hud, fryktelig kaldt, ikke lett å dukke kontrollert her, ikke fristende å dukke i det hele tatt, vår mann går opp igjen. Begrunnelsen han gir seg selv er at han ikke ville bli tatt av strømmene. For noen år siden, lenge siden, den gang han var midt i tjueårene, da ble han tatt av strømmen, så helt malplassert er ikke disse tankene, vår hovedperson er en forsiktig mann, men han nærer heller ingen utpreget skrekk for vannet, han er ikke redd for å bade i sjøen, ikke i det hele tatt, det er mer å snakke om respekt, tenker han, der han går bortover, bortover stranden, fra Sele til Bore, for eventuelt å finne et sted der det ikke er så mye strøm.

ES2005

Øyet

Skal jeg skrive denne teksten, må jeg skrive den helt annerledes enn ved første forsøk. Jeg vet akkurat hva jeg må sikte mot og eventuelt treffe for å få det til, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det eller om det er mulig å klare det, om ideen bærer, kan man si. Om ideen som jeg fikk inn i hodet mitt på en restaurant i Berlin kan bære en litterær tekst av ok kvalitet, eller om det er av den forførende typer ideer som virker så bra i det man får dem, men hvor det viser seg siden at de ikke inneholder så mye. Man kan sammenligne det med kvinner, gjerne hun jeg var ute med denne kvelden i Berlin. La oss gjøre henne fiktiv så ingen blir fornærmet. Hun var av typen som ikke bare virker, men som er, ytterst forførende. Og hun er så vakker ved første øyekast, at man er villig til å satse alt på henne når man ser henne første gang. Men samme hvor mye man fortsetter å se, så ser man ikke så mye mer enn det man først så. Jeg hadde egentlig funnet dette ut, der jeg satt på denne fortausrestauranten i Berlin, det var for øvrig en av de bedre fortausrestaurantene der, dyr, jeg hadde egentlig for lengst funnet ut at denne kvinnen som jeg her satt sammen med og så på ikke inneholdt stort mer enn det jeg først hadde sett. Og tro meg, jeg har sett henne lenge. Likevel – og det skulle ikke være så vanskelig å forstå – likevel, som forfatter, og som mann, jeg hadde så lyst til å la være å gi opp håpet, jeg hadde så lyst til at hun skulle være bra nok. Hun var jo så fin når man så henne til å begynne med. Og nå var vi i Berlin. Kunne jeg ikke bare bestemme at hun var bra nok, med litt hjelp av magi eller noe, eller kanskje bare ved en simpel definisjon? – Hva tenker du på? spør hun. – Definisjoner, svarer jeg, raskt. – Du vil ikke forstå, svarer jeg, kort etter, leende, og med hånden opp, som om jeg på enkleste måte vil avfeie denne samtalen, emnet. For jeg vet jo godt, at ingenting kan per definisjon være bra nok, man kan ikke bare lukke øynene og bestemme seg for at noe skal være bra nok, enten det er ved hjelp av magi eller noe annet. Gjør man det, er det et sikkert tegn på at én selv heller ikke er bra nok, man godtar det som ikke holder mål, fordi man ikke klarer bedre. Dette snakker man ikke med kvinner om. – Du vil ikke forstå, svarte jeg derfor, som jeg skrev, og håper mine kvinnelige lesere forstår meg, når jeg skriver dette. Så kommer selve historien. Hun jeg satt og spiste med smilte også over at jeg smilte, eller over det småpussige at jeg satt med vakre henne og tenkte over noe så tørt som definisjoner, eller hvordan kan jeg vite hvorfor hun smilte, jeg vet bare det jeg ser, og det var at hun smilte, og lo kanskje litt, og tok seg til øyet, og gned det, og etter hvert stivnet smilet til en grimase, mens hun fortsatte å gni øyet. Hun hadde egentlig tatt seg til øyet ganske ofte siden vi kom til denne restauranten, men denne gangen stoppet hun ikke med det, hun fortsatte. Hun ble værende med å gni seg i øyet med fingerknokene. – Er det noe galt? spurte jeg. – Nei, sa hun, men fortsatte å gni. Jeg tok en bit av maten min og ble sittende og tenke videre på det jeg satt og tenkte på, om hun var bra nok og alt det der, eller om det bare var jeg som bestemte meg for at hun var bra nok, fordi jeg ønsket det så sterkt, for det måtte jeg nå innrømme at jeg gjorde, og kunne jeg ikke bare ganske enkelt rent ut sagt drite i det, tenkte jeg, da øyet hennes plutselig falt ut og hun ble sittende med det i hånden. Det er ingen overdrivelse å si at jeg nistirret. Hun gikk straks i gang med å forsøke å sette det tilbake på plass, la hodet bakover og stakk øyet inn, men det falt ut igjen hver gang hun rettet hodet opp igjen. Eller hun måtte selv velge å ta det ut, fordi det irriterte henne slik, så det ut som, hun blunket så fælt. – Du trenger ikke nistirre slik, sa hun. Jeg ble øyeblikkelig skyldbetynget, – beklager, sa jeg, og forsøkte å se en annen vei. Men det var vanskelig, det var jo et ganske uvanlig syn jeg hadde foran meg. Det sa jeg også til henne. – Du trenger likevel ikke gjøre så stort nummer av det, sa hun, og var på ny rammende. Sånn som jeg tedde meg, ville alle få vite det, mente hun, alle ville se på oss. – Beklager, sa jeg, hun ristet på hodet, men hun var snill, hun smilte også, og så gikk hun inn på toalettet for å se om hun fikk øyet på plass, der. I mens ble jeg sittende igjen med tankene mine, de jeg her har skrevet ned, og for meg gjenstår nå bare å lese gjennom teksten på ny for å se om jeg denne gangen fant det jeg siktet mot, om det var noe der.

 

 

ES2006

Sjakk

En gang under en sjakkturnering hadde jeg en forferdelig opplevelse. Jeg skulle møte en motstander, det var greit nok, slik er det alltid i sjakk. Jeg hadde heller ikke noe i mot at motstanderen min var svært dyktig, kanskje en av de bedre sjakkspillerne i hele turneringen. Hva vet jeg? Jeg følger ikke så nøye med. Jeg hadde i hvert fall registrert at jeg skulle spille mot ham, og satt nå og ventet på ham, eller ventet på den forferdelige opplevelsen det kom til å bli. Han satte seg ned, vi håndhilste, jeg startet klokken hans og han gjorde første trekk. Samtidig glemte jeg alle reglene. Det er ingen overdrivelse å si det så sterkt, jeg hadde glemt absolutt alt. Kjente ikke igjen en eneste brikke. Og det var min tur. Jeg falt naturligvis i tanker. Jeg tenkte at han nok trodde han hadde gjort noe uvanlig smart, siden jeg måtte sitte slik og tenke over trekk nummer 1, men slik var det ikke. Jeg hadde glemt reglene, det var det hele. I sjakk har man god tid, vanligvis to timer på de første førti trekkene, deretter en ny time på de tjue neste, og så en halvtime for resten av partiet. Den tiden hadde i alle fall vi, jeg hadde god tid til å tenke. Kanskje ville jeg huske reglene igjen etter hvert. Min motstander forlot brettet, det er helt vanlig blant sjakkspillere, det vet jeg. Jeg la merke til at han av og til kom tilbake til rommet for å se om jeg hadde gjort noe, det hadde jeg ikke den første halve timen. Da fant jeg ut at jeg måtte ta hensyn til situasjonen som den var, jeg kunne ikke sitte og vente på at den forandret seg av selv, jeg måtte gjøre noe, samme hva. Så jeg gjorde et trekk, flyttet en brikke og trykket på klokken. Deretter forlot jeg bordet, tilsynelatende fordi jeg var så avslappet, men egentlig fordi jeg var nervøs om jeg hadde gjort noe ulovlig. Da jeg fikk øye på min motstander ute i vrimlehallen, liksom nikket jeg til ham. Han gikk straks inn og gjorde et trekk, jeg fulgte etter. Denne gangen var jeg raskere til å gjøre mitt, det fikk bære eller briste. Det bar, han gjorde straks et nytt, og jeg ett, og han, og slik fortsatte vi å spille til vi hadde gjort en ti-tolv trekk hver. Han noterte, jeg gjorde ikke det. Hvordan skulle jeg klare det? Nå var det han som brukte tenketiden. Jeg undersøkte virkningen av å hele tiden flytte brikkene mine selvsikkert og øyeblikkelig, akkurat som om jeg på et blunk refunderte ideen han måtte ha. Det gjorde jeg nok ikke, for etter ytterligere noen trekk merket jeg meg at han hadde atskillig flere brikker til rådighet enn jeg. Dessuten så brikkene han hadde tatt fra meg, større ut. Jeg tenkte at når han hadde de fleste og største brikkene, var alt likevel tapt. Jeg kunne gi opp med æren i behold. Og det gjorde jeg. Jeg gav han hånden og gav opp, – takk for kampen, sa jeg. – Det var et interessant parti. Den vendingen hadde jeg hørt før en gang. Og denne gangen stemte det.

ES2004

Jeg vil leve

I det jeg gikk inn døren etter at hun jeg hadde vært ute med denne kvelden hadde hatt et aldri så lite oppgjør med meg og sagt at hun nok ikke ville bli med meg hjem denne kvelden eller noen andre kvelder, det var kort sagt ingen sjanse for at det kunne bli noe mellom oss og det var kun på denne betingelse hun i det hele tatt ville være med meg, så tenkte jeg: Jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg gikk inn døren, og tenkte det. Jeg tenkte det allerede da jeg hadde stukket nøkkelen inn i nøkkelhullet, noen av dere vet kanskje hvordan det er, man stikker nøkkelen inn, det er ikke akkurat optimistisk. Man vet hva som venter på andre siden, den samme leiligheten man har kommet hjem til så mange ganger før, som man kjenner så altfor godt, særlig når man kommer hjem til den alene, og særlig når man kommer hjem til den alene etter å ha hatt et visst håp, kjenner man den så altfor, altfor godt og vet så altfor godt hva som venter - ingenting. Og det var akkurat det som kom over meg enda en gang i det jeg med en siste halvhjertet kraftanstrengelse stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet etter å ha subbet meg hjem i det jeg nå vil kalle den ytterste fortvilelse, ja, det vil jeg nå kalle det, den ytterste fortvilelse gikk jeg hjem i. Mange ganger slo jeg ut med hendene og så opp mot himmelen, på vei hjem, andre ganger så jeg bare ned mot føttene mine som for meg beveget seg så meningsløst. Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå hjem for? Hva skulle jeg nå noe som helst for. Å, denne lengselen etter å sove og aldri våkne, for hva har man nå å våkne etter. Alle disse tankene, mer eller mindre artikulert, de var der, ja, jeg kan love dere, de var der. Og jeg gikk opp trappen, opp trappen mot leiligheten min. Og jeg gikk bortover gangen, bortover korridoren, nøkkelen i hånden. Den stakk jeg inn i nøkkelhullet, åpnet opp, og tenkte: Jeg vil leve. Jeg vil leve, jeg tenkte det. Jeg låste opp døren og gikk inn, og tenkte det. Jeg vil leve. Jeg tenkte det er det jeg vil, leve, jeg skrudde på lyset i den stemningen, med et slags klask, der var det på, jeg vil leve. Jeg så over leiligheten min, den var unormalt ryddig, jeg hadde ryddet den i den hensikten å få henne hjem som hadde sagt at hun aldri ville bli med hjem, det er hennes sak, jeg vil leve. Jeg vil leve. Hun gjør som hun vil, jeg gjør som jeg, vil. Og det jeg vil, er å leve. Bare dette ene, tenkte jeg, mens jeg stod og pusset tennene og så meg i speilet, den levende E., det er han jeg vil være, og alt det andre kan være som det vil. Jeg er blitt glad i å leve og det vil jeg så inderlig gjerne fortsette med, tenkte jeg der jeg alene gikk til sengs og la meg i de rene lakenene jeg hadde skiftet i anledningen jeg håpet skulle komme.

ES2007

Viktig person

Jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Eller for å si det rett ut skulle jeg skrive en tekst der jeg skulle holde et foredrag i et fullsatt auditorium. Jeg var som vanlig veldig nervøs, man blir gjerne det når man ser forsamlingen sitter der, og man selv er den som skal snakke til den. Jeg hadde i tillegg gitt opp. Jeg hadde bestemt meg for at det kom aldri til å lykkes, rett før jeg gikk inn i auditoriet bare kastet jeg manuskriptet i søpla, det fikk gå som det ville. Jeg gikk inn, rett inn i auditoriet der det satt fullt med folk som ventet på hva jeg hadde å si. Til den forventede applausen bare vinket jeg og nikket med hodet og forsøkte å dysse den ned, det var ingen vits i å klappe på forhånd. Jeg tenkte det hadde gjort seg om jeg nå kunne trykke på en knapp, og så kom bildet mitt opp på en storskjerm i bakgrunnen, sammen med temaet for foredraget, og foredraget også, forresten, i en bedre utgave enn det jeg kastet i søpla, en utgave så bra at det fortjente applausen jeg fikk i starten. Men det var langt frem, det fantes ingen slik knapp, og for å si det rett ut: heller ingen storskjerm. Det eneste jeg hadde var et tema å foredra over, og temaet var hva jeg egentlig holder på med. Jeg skulle holde et foredrag om hva jeg egentlig holdt på med, og det skulle jeg gjøre for dette fullsatte auditoriet med folk som satt og så på meg. Og jeg så på dem. Jeg begynte å snakke. Og til min store overraskelse var min første setning denne: – Målet mitt med tekstene mine er å skape en verden hvor jeg er like viktig som jeg føler meg. Jeg sa det til øredøvende taushet, det var ingen reaksjon. Jeg fortsatte: – Jeg føler meg nemlig viktigere, enn jeg er. Og jeg tror jeg ville likt å bli behandlet som den svært, svært viktige personen jeg føler meg som, og ikke som den helt normalt viktige personen jeg er. I virkeligheten blir jeg ikke det. Der er det ingen som sier ”nå må vi følge med på Eivind Salen, han er skikkelig viktig”. Der er det ingen som studerer mitt liv og min gjerning, ingen som bruker særlig mye tid på å finne ut hva jeg egentlig vil si. Jeg kan ikke fylle et auditorium ved å snakke om meg selv, og det jeg holder på med. Det kan jeg i tekstene mine. Der kan jeg med en tanke fylle et hvilket som helst auditorium med folk som er kommet ene og alene for å høre på det jeg har å si, og som gir meg dundrende applaus i det foredraget er ferdig og det eneste som gjenstår er å forlate scenen.

ES2005 

 

 

Teksten og jeg

Ja, min venn, min kjære tekst, her er jeg. Du kan stole på meg. Etter hvert som du trer frem, vil jeg sitte her og se på deg. Jeg vil se du blir til foran øynene mine. Jeg vil være med å utvikle deg, men ikke mer enn at utviklingen først og fremst skal være din egen. Vil du gå din egen vei, så skal jeg skrive deg bortover den veien og så godt jeg kan gjøre meg selv usynlig i den. Jeg vil være den som står ved siden av og heier, når du går forbi, den som står ved målstreken og klapper når du kommer i mål, selv om du ikke akkurat kommer på første plass. Jeg er den som langs løypa sier ”kom igjen!” Jeg er den som står der og smiler. Jeg blir så glad i tekstene mine, samme hvordan det går med dem. Ofte går det ikke særlig bra, og i det kjenner jeg meg godt igjen, for ofte går det ikke særlig bra med meg heller. Da tyr jeg til tekstene mine, skriver det ned der, og synes det blir riktig fint samme hvordan det blir. Og det, kjære venn, synes jeg du ble denne gangen også.

ES2005 (redigert 200

Sanger

Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.

ES2006

Eivind ligger på sofaen

Det er søndag, overskriften gjelder, klokken er på andre siden av tolv. Eivind tenker på hva han har gjort denne dagen her. Det er ikke særlig anstrengende tankegang, for han har ikke gjort noen ting som helst. Han stod opp et stykke ut på morgenen, gikk og tok seg en dusj, før han gikk og la seg på sofaen uten å ta på seg et eneste plagg. Der hadde han kort og greit sovnet. Det var det han lå og tenkte på. Hvordan han hadde stått opp, gått og dusjet, og etterpå lagt seg på sofaen, ligget der. Hvordan han deretter hadde blitt så trøtt, at valget bare stod mellom å legge seg over i sengen eller bli liggende på sofaen. Hvorvidt han skulle kle på seg eller ikke, var ikke noe valg, det skulle han ikke. Han la seg på sofaen, fordi han tross alt hadde stått opp, og ikke ville kaste bort hele søndagen på å sove, slik han nå hadde gjort. For han sovnet kort og greit på sofaen. Det var det han lå og tenkte på. Eivind tenkte at han til å begynne med hadde drukket vin i går, og så hadde han trukket øl. Det var feil rekkefølge, nå lå han her. Kanskje er det noe i dette med den rekkefølgen? tenkte Eivind, der han lå på sofaen og tenkte. «Kanskje blir det krøll av vin og øl?» tenkte Eivind. Men han tenkte også at det var for dumt, det kunne ikke være sant. Likevel lå han der, uten klær, midt på dagen, midt på sofaen sin, ikke snakk om å gjøre noe konstruktivt. Det mest konstruktive Eivind kunne finne på, var disse tankene, de jeg her har beskrevet, men hva man kan si om dem, kan enhver se selv. Jeg sier ingenting om dem. Eivind sier heller ingenting, han er ikke opptatt av det. Han ligger der bare. Han føler seg komplett uobservert, som man selvfølgelig gjør når man ligger der naken på sofaen i sin egen stue, og bare tenker på hva man drakk i går og hvor mye man har sovet i dag. Denne dagen skal for ham selvfølgelig bli en privatsak. Eivind ser det er en bra dag utenfor vinduet. Han ser solen gjennom en glipe i gardinene, den skinner inn. Det er skyer på himmelen, men solen har funnet seg et smutthull gjennom dem. Den lyser sterkere og sterkere, solen. Eivind ligger og ser på den, det er et mirakel, tenker Eivind. Det er svært vakkert når solen skinner slik. Eivind blir fylt av ærefrykt. Det er ikke tull dette, han ble faktisk fylt med ærefrykt. Han tenkte at alt stråler i solen, i solens stråler ser alt vakkert ut. Han lå på sofaen og så ut gjennom glipen i gardinene. Snart skulle han lage seg frokost. Snart skulle han gjøre litt av hvert. Alt dette tenkte han, der han lå, naken og uobservert, på sofaen.

ES2004