Teksten og jeg

Ja, min venn, min kjære tekst, her er jeg. Du kan stole på meg. Etter hvert som du trer frem, vil jeg sitte her og se på deg. Jeg vil se du blir til foran øynene mine. Jeg vil være med å utvikle deg, men ikke mer enn at utviklingen først og fremst skal være din egen. Vil du gå din egen vei, så skal jeg skrive deg bortover den veien og så godt jeg kan gjøre meg selv usynlig i den. Jeg vil være den som står ved siden av og heier, når du går forbi, den som står ved målstreken og klapper når du kommer i mål, selv om du ikke akkurat kommer på første plass. Jeg er den som langs løypa sier ”kom igjen!” Jeg er den som står der og smiler. Jeg blir så glad i tekstene mine, samme hvordan det går med dem. Ofte går det ikke særlig bra, og i det kjenner jeg meg godt igjen, for ofte går det ikke særlig bra med meg heller. Da tyr jeg til tekstene mine, skriver det ned der, og synes det blir riktig fint samme hvordan det blir. Og det, kjære venn, synes jeg du ble denne gangen også.

ES2005 (redigert 2008)

Sanger

Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.

ES2006

Eivind ligger på sofaen

Det er søndag, overskriften gjelder, klokken er på andre siden av tolv. Eivind tenker på hva han har gjort denne dagen her. Det er ikke særlig anstrengende tankegang, for han har ikke gjort noen ting som helst. Han stod opp et stykke ut på morgenen, gikk og tok seg en dusj, før han gikk og la seg på sofaen uten å ta på seg et eneste plagg. Der hadde han kort og greit sovnet. Det var det han lå og tenkte på. Hvordan han hadde stått opp, gått og dusjet, og etterpå lagt seg på sofaen, ligget der. Hvordan han deretter hadde blitt så trøtt, at valget bare stod mellom å legge seg over i sengen eller bli liggende på sofaen. Hvorvidt han skulle kle på seg eller ikke, var ikke noe valg, det skulle han ikke. Han la seg på sofaen, fordi han tross alt hadde stått opp, og ikke ville kaste bort hele søndagen på å sove, slik han nå hadde gjort. For han sovnet kort og greit på sofaen. Det var det han lå og tenkte på. Eivind tenkte at han til å begynne med hadde drukket vin i går, og så hadde han trukket øl. Det var feil rekkefølge, nå lå han her. Kanskje er det noe i dette med den rekkefølgen? tenkte Eivind, der han lå på sofaen og tenkte. «Kanskje blir det krøll av vin og øl?» tenkte Eivind. Men han tenkte også at det var for dumt, det kunne ikke være sant. Likevel lå han der, uten klær, midt på dagen, midt på sofaen sin, ikke snakk om å gjøre noe konstruktivt. Det mest konstruktive Eivind kunne finne på, var disse tankene, de jeg her har beskrevet, men hva man kan si om dem, kan enhver se selv. Jeg sier ingenting om dem. Eivind sier heller ingenting, han er ikke opptatt av det. Han ligger der bare. Han føler seg komplett uobservert, som man selvfølgelig gjør når man ligger der naken på sofaen i sin egen stue, og bare tenker på hva man drakk i går og hvor mye man har sovet i dag. Denne dagen skal for ham selvfølgelig bli en privatsak. Eivind ser det er en bra dag utenfor vinduet. Han ser solen gjennom en glipe i gardinene, den skinner inn. Det er skyer på himmelen, men solen har funnet seg et smutthull gjennom dem. Den lyser sterkere og sterkere, solen. Eivind ligger og ser på den, det er et mirakel, tenker Eivind. Det er svært vakkert når solen skinner slik. Eivind blir fylt av ærefrykt. Det er ikke tull dette, han ble faktisk fylt med ærefrykt. Han tenkte at alt stråler i solen, i solens stråler ser alt vakkert ut. Han lå på sofaen og så ut gjennom glipen i gardinene. Snart skulle han lage seg frokost. Snart skulle han gjøre litt av hvert. Alt dette tenkte han, der han lå, naken og uobservert, på sofaen.

ES2004

Johnny Cash

I denne teksten er jeg konsertarrangør ved et studentsted vi kaller Huset. Huset består av tre etasjer, som vi har valgt å kalle Stuen, Loftet og Kjelleren. På Loftet foregår intellektuelle debatter om forskjellige emner, det er en slags kafé, mens Stuen er en pub hvor man kan slå seg ned for en øl. Konsertene foregår i Kjelleren, og det er der jeg er ansvarlig i kveld. Det er store greier, fordi vi denne kvelden har fått tak i en stor artist. Dere ser navnet hans i overskriften, Johnny Cash. Han står der borte på scenen nå, mens jeg sitter her og forsøker å skrive denne teksten. – Hello, I’m Johnny Cash, sier han, der borte fra scenen, og jeg skriver det ned her i begynnelsen av teksten. “Hello, I’m Johnny Cash,” begynner teksten. Jeg sitter og ser på det jeg har skrevet. Når man starter på den måten der, er det vanskelig å komme videre. Johnny Cash spiller et par låter, og så kommer han nedover, nedover mot der jeg sitter. – Hello Johnny, sier jeg. Han sier ingenting som svar, nikker bare svakt, slik menn som han gjør det. – Nice concert, sier jeg. – I like your voice and I like your tunes. Alt jeg sier blir teit, når jeg sier det til Johnny Cash. Jeg går videre med skrivingen, skriver et par setninger, åpenbart for å stryke dem bort etterpå. Setninger som det der holder ikke mål. – So are you writing? sier plutselig kong Cash, jeg kaller ham her kong Cash, jeg ble så lamslått av respekt. – May I see? Jeg sier ikke engang «of course» der jeg skyver setningene mine (de fleste overstrøket) bort til ham. Det er visst bare en setning igjen. ”Hello, I’m Johnny Cash.” Det ser latterlig teit ut. ”Oh shit,” tenker jeg, i det jeg ser det, jeg sier det kanskje også, jeg mister kontrollen over meg selv, det er bare å innrømme det, jeg reiser meg brått opp slik at stolen faller bak meg, – sorry, Cash, sier jeg, – I have so great respect for you. Og igjen kommer denne følelsen av at alt jeg sier og gjør bare blir helt feil. Hva skulle jeg vel skrive meg selv inn i en tekst med Johnny Cash etter? Kontrasten mellom oss kan jo ikke komme ut til min fordel. Kunne jeg ikke nøyd meg med å skrive at vi hadde et studentsted vi kalte huset, og der skulle ha en konsert, der jeg skulle selge billetter, eller noe. Eller jeg skulle rive av billettene han ved siden av meg solgte.

ES2004

Togtur

Den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden. De som har lest denne teksten vet mer, men ikke så veldig mye mer. ”Det er ikke måte på filosofiske betraktninger man kan foreta, når man er på togtur,” tenkte jeg. Jeg var så absolutt i det filosofiske hjørnet, klar til å fine ut av noe, hva som helst, gjerne et av livets aller vanskeligste spørsmål. ”For er det egentlig så særlig vanskelig?” tenkte jeg. ”Så lenge toget holder seg på skinnene, er det greit.” – Hva tenker du på? spurte mitt reisefølge, et kvinnemenneske, jeg innrømmer glatt at jeg godt kunne tenke meg å være kjæreste med henne. – Jeg tenker på toget, svarte jeg, – eller for å si det rett ut tenker jeg ikke på noen ting, prøvde jeg å rette opp mitt litt dumme svar. Hun brydde seg bare om den dumme delen av svaret. – På toget!? spurte hun, hva i all verden er det for noe å tenke på? Jeg tenkte at her kom jeg ingen vei med å forklare henne at så lenge det holdt seg på skinnene, så gikk det greit, og at dette egentlig var ment å være mitt lille bidrag til livets aller vanskeligste spørsmål. Jeg mistet med andre ord motet. – La det bare være, sa jeg, og slo ut med hånden, – jeg hadde bare en tankerekke på gang. Nå er den vekk. Ikke mer å si om den saken. Jeg ville nå helst bli sittende og se ut av vinduet, men det var hun som hadde vindusplassen. Jeg måtte derfor se rett forbi henne. Det var ubehagelig. Jeg reiste meg derfor opp for å spasere litt frem og tilbake, finne meg et annet sted. – Hvor skal du? spurte hun. Jeg kunne ikke svare på det heller. ”Vekk herfra,” ville jeg si. Ingenting sa jeg. Og den som så meg utenfra ville bare se at jeg slo ut med hånden.

ES2004

Listen må legges høyt

når jeg skal hoppe. Den kan ikke legges annerledes enn at jeg gjerne skulle ønsket den høyere hadde det vært mulig. Mine armer strekker ikke til, ikke engang når jeg strekker meg så langt jeg kan, og står på tå og skyver listen oppover med tuppen av langfingeren, blir det høyt nok for meg. Jeg vil alltid ha det høyere. – Skyv listen oppover! roper jeg. Og den som er der og kan høre meg og hjelpe meg, skyver listen høyere enn jeg. På den måten vil jeg gjerne det skal sies, jeg vil hoppe høyere enn jeg er. Det spiller ingen rolle om jeg hopper på en stor stadion der alle kan se meg og jubler på forhånd, eller om jeg hopper alene slik at ingen kan se meg og alt er stille, jeg gir alt og går på uansett. Og jeg nøler ikke med å si det til alle som er der og kan høre meg, - jeg skal hoppe over den listen der borte, sier jeg, og peker bortover mot listen som ligger der i den vanvittige høyden jeg har fått den opp til. Og om noen registrerer det eller ikke, gjør jeg meg klar til å hoppe. Jeg har forberedt meg godt, trent og trent, jobbet praktisk talt dag og natt for å klare slik hopp, nå er tiden kommet for å se om det gir resultater. Fra nå av er det bare listen av jeg. Så løper jeg, slik jeg har sett dem som kan det gjøre det, i en bue, beveger armene og beina i mønster av de beste, alle har sett hvordan mestrene hopper, nå er det jeg som løper på den måten, om bare noen kunne sett det, og interessert seg, der ligger listen, her kommer jeg, hui! her er jeg i svevet, jeg har satset alt jeg hadde, jeg lover, jeg lander, og jeg kjenner smertene i møte med den knallharde virkeligheten, jeg mener bakken. For jeg hopper enten jeg har madrass eller ikke. Og har jeg ingen madrass, gjør det vondt etterpå, og jeg ligger og vrir meg og ynker meg for meg selv, eller til syne for alle. Men har jeg madrass er landingen myk og god, og jeg kan uten skade se opp mot listen som fortsatt ligger der til syne for alle, som et klart bevis på at jeg kom over, eller under.

ES2004

Tiden går…

og jeg går ved siden av den. Det er tiden og jeg, to gamle kompiser. – Hvor skal du hen? spør jeg. – Fremover, er svaret. Jeg må le, – du er temmelig lakonisk, hva? Haha. Tiden ler ikke, jeg ler alene. På den måten irriterer den meg, tiden. Den er riktignok en god venn, men den er ikke noe særlig å snakke med, verken på den ene eller andre måten, verken når vi bare skal småprate litt og le litt sammen, eller når jeg har viktigere saker på hjertet og vil snakke om noe alvorlig. Tiden snakker ikke, den går. Og jeg går ved siden av. – Jeg har tenkt litt på dette med deg, sier jeg til den, – du er ganske egenrådig av deg. – Ja, fortsatte jeg, – jeg vet jeg er direkte, men av og til er det best å være litt direkte og si tingene rett ut som de er, det er dette man forventer av venner, sa jeg til tiden, som kanskje ikke hadde så mange venner. – Du er svært egenrådig, sa jeg etter en stund. – Se nå hva du gjør, du traver av gårde. Det er virkelig ganske oppsiktsvekkende! Jeg ristet på hodet og løp etter tiden, det var litt av en av venn å ha, stikke av sted slik. – Jeg tror du ville tjent på å lytte litt mer til andre, sa jeg, – ta litt hensyn til dem du har på slep. Den følte jeg satt, den ville ikke bli så enkel for tiden å svare på. Og tiden svarte ikke, den fortsatte å gå. – Det er nettopp det som er problemet, ropte jeg, og løp etter. – Du hører jo ikke på meg. Her for eksempel, er det fint, her kunne vi stoppe og ta en pause, hva? Se så fint det er, her kan jeg bli noen år. Men tiden ville ikke høre på snakk, den gikk. Jeg prøvde å holde den igjen med makt, men med makt kunne jeg ikke holde tiden igjen. – Allright, sa jeg så, – fortsett du bare, jeg blir her. Og demonstrativt la jeg meg ned for å sove akkurat der jeg var, mens tiden fortsatte å gå. Og jeg skal si dere hvordan det gikk, jeg la meg ned og slappet av så intenst jeg bare kunne, jeg bet tennene sammen for å unngå å tenke på at tiden gikk fra meg. Det var ikke engang en metafor, det var akkurat det som skjedde. Tiden gikk fra meg, jeg bet som sagt tennene sammen for ikke å tenke på det. Etter hvert hadde tiden fått et enormt forsprang, jeg var igjen på det stedet som var så fint. Hadde det bare kommet en annen tid forbi, kunne jeg blitt med den. Men noen annen tid kom ikke forbi, min tid var gått og noen ny tid kom ikke. Jeg reiste meg opp og gikk etter tiden som var gått. Jeg hadde tøyset og tullet med livet mitt, og somlet bort tiden min, men merkelig nok angret jeg ikke. Jeg hadde lagt meg ned for å slappe av et sted jeg syntes var fint, og mens jeg der gikk etter min tapte tid, mitt tapte liv, hva man skal kalle det, alt det der jeg egentlig sprang etter, mens jeg løp slik og skjønte at jeg på denne måten hadde somlet bort livet mitt, så tenkte jeg også at også mitt liv var en måte å leve på. Og jeg kunne ikke bli riktig sikker, om jeg ville prøve noe lignende på ny, om jeg noensinne tok tiden igjen.

ES2005

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES2004

Hva a skulle sagt

Det er en person, vi har i overskriften valgt å kalle ham a, men andre navn vil også gjøre nytten, for vi er ikke ute etter hvem han er, men hva han skulle sagt. Han skulle sagt ”b”. Hva ”b” egentlig er, er ikke noe vi kommer til å bruke tid på å forklare. Det holder å vite at det var dette han skulle sagt, han skulle sagt ”b”. Og han vet det selv, han skal si ”b”. Han er også klar over at han i lignende situasjoner tidligere, likevel har sagt ”a” når det endelig gjelder. Her har han et problem han er meget bevisst på, og problemet er at han sier ”a”, når han i stedet skulle sagt ”b”. Så kommer han altså i en slik situasjon som omtalt, han sitter og hører på at noen snakker til ham, de er snart ferdige, snart er det hans tur, ”b” skal han si, ”a” sier han. Han gjorde det igjen, han sa det han ikke skulle si, i stedet for å si det han skulle, akkurat slik han visste han ikke skulle gjøre. – Dette kan ikke fortsette, tenker han, eller noe sånt, han vet i alle fall det, at han må komme seg ut av denne uvanen med å si ”a”, når det er ”b” han skal si. Det er et problem han tar alvorlig. Det må sies slik at han tar det alvorlig, for det er tross alt det han gjør, riktignok står ikke livet hans på spill, så viktig kan det aldri være å si ”a” når man skal si ”b”, men det er likevel såpass alvorlig at det gir ham litt problemer. Han ville virkelig tjent på å si ”b” når det gjelder om å si det. Han tar det altså alvorlig, og begynner å snakke om problemet sitt til venner og mer eller mindre kjente, slike folk han treffer på, for eksempel når han er på byen eller noe, – «haha, vet du hva, jeg var i en slik situasjon at jeg skulle si ”b”, men så sa jeg ”a” i stedet, haha, kan du forstå det?» Mange av dem han sa det til kjente seg igjen, de hadde riktignok ikke opplevd nøyaktig de samme, det var ikke akkurat ”a” og ”b” de hadde problemer med å si, det var kanskje andre ting, men de kjente godt til problemet med at de skulle si en ting, men så endte det opp med at de etterpå hadde sagt noe annet. Vår mann ble aldri sliten av å snakke om dette. Han følte det hjalp. Han følte han fikk bedre og bedre kontroll over problemet sitt. Det var jo ikke verre enn at han sa ”a” når han skulle si ”b”. Han kunne like godt slutte med det. Det var ikke verre enn at det var bare til å slutte med det. Så det bestemte han seg for å gjøre. Han oppsøkte derfor helt bevisst en av de situasjoner hvor det etter en stund ville gjelde om å si ”b”. Han var godt forberedt og kjente seg selv og visste at når det endelig gjaldt, ville han likevel føle for å si ”a”. Da hadde han lagt følgende strategi: han skulle ta seg en liten pause, han skulle ta seg tid og gjenvinne roen, puste litt inn og ut om nødvendig, tenke gjennom hvor komisk det var at han her satt og var fristet til å si det han ikke skulle si, at det dreide seg tross alt bare om noen lyder, det var bare å si det riktige og så ville han være ferdig med det. Han var full av tro og sikre smil i det situasjonen var i ferd med å utspille seg, han visste hva som ventet, den andre snakket, det ville snart bli hans tur, nå skulle det skje, nå gjaldt det å ikke feige ut, han tenkte alle de tankene han hadde bestemt seg for å tenke, kjente igjen fristelsene og kvalene når de kom, visste hva han skulle si, bestemte seg for gjøre det, åpnet munnen og sa ”a”.

ES2004

Fornemmelsen av en sau

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005