Søndagstur i hagen :)

En sjelden bruk av smilefjes på denne bloggen. Så var det også en sjelden tur vi gjorde i dag, Irina og jeg.

Det er 19. november i dag. Det ville vært min fars bursdag, om han hadde levd. Han ville blitt 69 år. Da han døde, var han 59 år, og vi var i ferd med å planlegge 60-årsdagen hans. Mye har forandret seg siden hans tid. Søstrene Tone og Trude skulle han nok kjent igjen, der er mye det samme, de er bare blitt eldre. Men hva som har skjedd med Tonje og meg, skal det mye til ikke å bli overrasket av. Nå bor jeg i huset han og mor en gang kjøpte, sammen med en kone fra Kiev, hjemmespråket vårt er russisk, og vår datter på tre foretrekker russisk fremfor norsk.

Hver søndag tar jeg med min lille datter på tur, slik min far også gjorde hver søndag med meg. Som oftest var hele familien med, det var bare den aller, aller første tiden søstrene mine var for små, og de var hjemme med mor. Jeg mener det er en god og viktig tradisjon å ta barna med ut i naturen, slik at de lærer seg å ta vare på den og bli glade i den. Det ser ut til å være en mangel for ganske mange nå om dagen. Det koster ikke de som bestemmer mye å ta litt turterreng for å bygge litt veier, litt boliger eller litt industriområder. For meg skjærer det litt i hjertet hver gang noen skjærer bort skogen, men et sånt hjerte føler jeg meg nokså alene om å ha, nå om dagen.

I dag var det sånn en fin og lett dag. 19. november har i det hele tatt vært fine de siste årene, de som har bilder med dato kan bare ta en tid. Jeg har Google Foto til å minne meg på det. Det var så jeg kunne sette meg på terrassen i bare inneklærne, etter frokost, og bla gjennom litt tyske gloser på mobilen. Det er snart eksamen, og det stresser meg. Ellers er det oppussing uten ende i dette huset vi kjøpte av mor, to og et halvt år etter far døde. Han ville både kjent seg igjen og ikke kjent seg igjen, slik vi har det nå.

Terrassen min kone har laget ville han blitt begeistret for, det er sikkert. Der ville nok han og jeg tatt noen parti backgammon, hadde han levd. Forsynt med kaffe fra den fine kaffemaskinen jeg har kjøpt. Den ville han også likt. Men han ville kjeftet for oppussingen, at den tar for lang tid, og at vi holder ut for mye for å spare pengene det koster med profesjonell hjelp.

Tidligere gikk det som ingenting å få Irina med ut på tur, eller ut i hele tatt. Nå hender det hun sier nei, og heller vil være inne. Ute på tur, hender det hun vil hjem. Nå på høsten er det forståelig, kaldt og surt som det ofte er. Men i dag var det sol, i alle fall tilløp til sol, og stort sett trygt for regn og vind, og kulde. Likevel foretrakk Irina å være inne. Og jeg var jo litt fristet til det jeg også, jeg hadde jo denne tysken å lese på, og så er det fredelig med en lang hjemmesøndag, sånn av og til, i alle fall. Også før Irina ble syk kavet jeg meg ut om søndagene, jeg har gjort det hele livet.

Løsningen ble et herlig kompromiss. Vi kledde på Irina greie klær, strømpebukse og bukse, en god allværsjakke, og en lute på toppen, så var hun ute. Jeg tok på meg en lue og en varm sykkeljakke, og halvvarm treningsbukse. Så var også jeg klar. Til og med konemor Olia prøvde seg, hun i kortbukse, stikk i strid all fornuft og alle hennes karaktertrekk (bortsett fra at hun ikke lar seg gjette på). Så gikk vi ut på terrassen, og ned i hagen.

Sekken var pakket som en vanlig tur. Der var varm solbærsaft, sjokolade og appelsin, og et vellykket, hjembakt ferskt rundstykke, med solid norsk smør og brunost. Så klatret Irina rundt i plommetreet, mens jeg fotograferte. Vi satte oss på et gammelt terrassemøbel, vi hadde henslengt i hagen, Olia og jeg. Irina løp rundt på plenen med det høge gresset, og alle bladene fra trærne, den hadde vel så mange trekk fra naturen, som fra en velstelt plen, hagen vår.

Når det var på tide med kaffe, var det bare å hente fra kaffemaskinen. Olia i kortbuksen måtte jo gi tapt ganske fort, mens hun ennå var med hadde den utradisjonelle søndagsturen sine aller herligste høydepunkt, men også etter hun var gått inn, fikk Irina og jeg rikelig med frisk luft, og antydninger til naturopplevelser. Mot slutten hentet hun sparkesykkelen, og sparket seg frem og tilbake på terrassen, mens jeg satt og fotograferte, drakk kaffe, fulgte med på Irina, og spedte på med tyske gloser.

Da turen var slutt, var det rett inn for å sette på potetene til en tradisjonell (eller halvtradisjonell) søndagsmiddag: Biffkjøtt i biter med champignon og løk, og fløte helt over, og potetmos ved siden av. Det hører fløte til mørketiden, synes jeg. Det er jo en vanskelig tid, må man huske, om man ikke vet å oppføre seg i den, og legge til rette for et godt liv med gode dager og god mat. Irina løper rundt på gulvet, frisk og fin etter mange timer i aktivitet, utendørs, Olia fortsetter med oppussingen, og jeg fortsetter med tysken etter å ha skrevet dette innlegget.

Det var vel verdt et smilefjes i overskriften. Hele dagen har vært smilefjes for oss. Far ville likt det godt.

Advertisements

De ti mest leste innleggene på bloggen

Jeg følger opp mitt lille innlegg fra i går, om at nå er det satt rekord i antall lesere, med et innlegg om de ti mest leste postene på bloggen. Så langt har jeg som man kanskje vet, og lett kan finne ut, blogget siden 2008. Det går altså mot et tiårsjubileum. Første året leverte jeg en ny bloggpost hver eneste dag, siden har jeg blitt mindre aktiv, og også opprettet avlastningsblogger for andre typer innlegg.

De første årene skrev jeg mot slutten av hvert år en post om hvilke som hadde vært mest populære det året, og hvilke jeg likte best selv, så spesielt interesserte kan gå tilbake og sjekke. Det er som man ser gamle travere som gjør det best. De har hatt mest tid på seg til å samle besøk. Det nyeste innlegget på listen er Bergenstesten bestått, fra november 2011. Ellers er de alle sammen fra 2009 og 2008.

1. Giftemål i Kiev More stats 7,3…
2. Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 6,5…
3. Bergenstesten bestått! More stats 5,3…
4. Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 5,0…
5. Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 4,1…
(Om bloggen More stats 3,6…)
6. Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 3,5…
7. Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 3,3…
8. Tone Sivertsen – 30 år More stats 2,9…
9. Tysklands angrep på Polen More stats 2,8…
10. Idioten, av Fjodor Dostojevskij – Første del More stats 2,6…

Jeg er ikke så interessert i å legge offisielt antall besøk ut offentlig, så jeg tar bare med de to første tallene, sånn at man ser størrelsesorden. Det er poster om bryllup og bursdager og bergenstest. De første årene postet jeg også rikelig med bilder. Senere er jeg blitt mer ukomfortabel med det, og jeg får heller ikke lov av WordPress, da jeg nå har møtt grensen for antall Gigabyte jeg kan bruke uten å betale. Poster med bilder blir imidlertid bedre besøkt, så der er årsaken til at nyere brylluper, bursdager og konfirmasjoner jeg har vært i, ikke er i nærheten.

Det er nesten ti år siden jeg skrev om alle vanskelighetene vi måtte overvinne for å få min ukrainske kone til Norge, etter først å ha fått giftet meg med henne. Jeg tror ikke det er så veldig mye forandret, og jeg er ganske sikker på at det ikke er mange andre private som har skrevet så detaljert og omfattende om dette. Det øvrige er offentlig informasjon, den er bra den, men man har jo også litt behov for å vite hvordan det oppleves, og hvordan det er, egentlig. Noen av postene har rikelig med kommentarer, med ytterligere informasjon, så det er en god samling interessant og relevant kunnskap for den som selv er i situasjonen, og skal gifte seg med en utlending.

Postene om Bergenstesten er også med i dette. Der er det greit med offentlig informasjon, men få som skriver om hvordan det egentlig er. Dette er også en viktig test for alle fremmedspråklige som vil ta høyere utdanning i Norge. De må selv ta testen. Min kone forsøkte flere ganger, første gang etter bare å ha vært her i fire måneder. Den gangen hun besto, gjorde hun det etter først å ha klaget. Så vi har også den erfaring. Jeg er selv utdannet lærer i fremmedspråk, og har noen vektall norsk som andrespråk, så jeg vet litt om hva jeg skriver om, om dette.

Hva jeg skriver om, vet jeg også når det gjelder den transsibirske jernbane. Den reiste jeg med sommeren 2008, og skrev bloggpost hver dag. Min ambisjon var at kvaliteten skulle være så god som i guidebøkene, altså sånn folk betaler penger for, men her skulle det være åpent og tilgjengelig. Det er rikelig med informasjon og bilder, om togetne, om reisene, og om hver by jeg besøker. Jeg samlet også alle de praktiske detaljene i en stor post om å reise med den transsibirske jernbanen, og det er helt på sin plass at den er populær. Nå kan det godt hende det er noen endringer, det store spørsmålet er jo om det går an å kjøpe billetter på nettet, men min post og oppskrift for hvordan det gjøres, skulle ennå være veldig, veldig relevant, og et smart sted å se innom, for den som selv vil reise.

At posten om det nedlagte bølgekraftverket på Toftestallen er godt besøkt, liker jeg godt. Dette kraftverket ville ellers vært ganske glemt. Jeg skrapet sammen alt som var av informasjon på det øvrige nettet, for å skrive min lille post, og la til av min egen tankekraft og kjennskap til fysikk, hvordan det kan ha virket, og hva som gikk galt. Hun jeg var med på turen, har doktorgrad i mikrobiologi, så hun er heller ikke helt ukjent med realfagene. Det var et pengesluk i den gode viljes navn, og det var investorene og spekulantene som stakk av med pengene. Regningene ble ikke betalt, kraftverket gikk konkurs, og ingen vil nå ta ansvar for opprydningen. Det er en ganske stor skandale, egentlig, men mitt innlegg handler mest om turen jeg og min venninne gjorde ditt, og tankene og refleksjonene vi gjode oss.

De siste innleggene på listen er et historisk, og et om litteratur. Slike innlegg var det også en del av i starten. De historiske innleggene har jeg tenkt å fortsette med, nå sist var det om den russiske revolusjon, mens postene om litteratur nå blir lagt i andre blogger med «Helt grei» i navnet.

 

Ny bloggrekord?

Den beste dagen noensinne for denne bloggen med tanke på antall besøk er 7. januar, 2010. Den dagen hadde jeg ikke postet noe innlegg, dagen før hadde jeg et anonymt og kort og intetsigende innleg om at jeg hadde kjøpt nye billetter til Kiev, og tre dager før et personlig innlegg om hvordan jeg reiste tilbake til ny en hverdag etter at juleferien ble avsluttet for første gang med min kone her i Norge. Det var altså ikke noe som skulle tilsi noe spesielt.

Det som imidlertid hadde skjedd, var at jeg ble lenket til i et forum der det på russisk ble diskutert under temaet «utenlandske koner», der russiskspråklige kvinner hadde funnet frem til min blogg, og særlig posten om å få min ukrainske kone til Norge. Dagen falt også sammen med russisk jul, så en kort post om hvordan man sier «God jul på russisk» og hvorfor den russiske julen faller på 7. januar, ble også en del besøkt. Til sammen ble dette omtrent dobbelt så mange besøk som det er på andre gode dager, og fire ganger så mange som det er til vanlig.

I dag ligger rekorden an til å bli slått. Det mangler bare en håndfull besøk, og de vil ganske sikkert komme de timene som er igjen. Hva som er årsaken til at så mange har vært innom akkurat i dag, aner jeg ikke, men de aller, aller fleste er fra USA, og de har bare vært inne på forsiden. Det er ikke noen spesiell post som er besøkt. Så kanskje er det WordPress som har lenket til meg, mer eller mindre tilfeldig, og ikke har det noe å si, siden dette er en gratisjobb og en hobby, og det ikke gjør stort fra eller til om det er mange eller få som er innom.

Men det er gøy å bli lest, og det er gøy å bli satt pris på. Det første er jeg blitt i dag, det andre er viktigere.

Familiehelg på norsk

Det har selv etter vår standard vært en travel høst. Alle folk i den vestlige verden sier de har det svært travelt, så jeg vil ikke gå inn og ynke meg over en travelhet som for vår del er frivillig. Men det har ført til at vi omtrent ikke har fått besøkt vår kjære slekt, eller vært med Irina og snakket norsk, siden vi kom hjem fra Kiev og utlandet i slutten av oktober.

Irina har ikke slått over til norsk, ennå, og selv når jeg snakker norsk til henne, så svarer hun på russisk og holder sin del av samtalen på russisk. Med meg går det jo greit, verre er det når det er andre norske til stede.

Fredag var det omsider på tide å feire mors bursdag. Hun fulgte egentlig året 19. oktober, som vanlig, men den dagen og helgen var de fleste bortreist. Hun selv også. Siden har det alltid vært en eller annen opptatt. Først på fredag gikk det altså an å samle alle, som ennå er her.

Jeg fikk ikke med meg invitasjonen før godt utpå dagen. Vi hadde allerede vært ute på storhandel, vår lille familie på tre. Olia er med meg på tysken, og vi har nå nettopp fått godkjent våre obligatoriske oppgaver, sånn at alt er klart til eksamen. Derfor kunne vi også slå til litt med handlingen, med gode middager for hver dag i helgen, og rikelig med annet.

Så skulle vi altså i selskap i stedet.

Olia holdt seg hjemme, som hun så ofte gjør, mens Irina og jeg satte ut i det som mest var hennes bestemors bursdag, men også bittelitt hennes. Også hun var jo mer eller mindre bortreist på bursdagen sin, mandag 11. september, hun reiste til Kiev den tolvte. Og ble der halvannen måned. Så bursdagen hennes har blitt litt glemt, eller gjemt. – Jeg også vil ha bursdag, sa Irina, litt sårt og litt uventet, da vi sa vi skulle i bestemors bursdag.

Uansett hadde bestemor kjøpt gave til Irina, flott dukke, og flott lego. Jeg er ikke så sikker hvor klar oppfatning Irina på tre har av hva bursdag er for noe, hun har aldri etterspurt sin egen, før, og hun har det veldig morsomt å si hun er to år, når jeg sier hun er tre. Hun var helt i fyr og flamme over gavene hun fikk, og hadde det også helt storveis i bursdagsselskapet borte hos tante Tone.

Hjemme var det mer lek med gavene hun hadde fått, før det ble en alle tiders finale med å smøre seg selv inn med leppestift i ansiktet. Det blir ikke bedre enn dette. Hun sovnet som et sloknet lys.

Lørdagen ble rolig, det er ikke så mye å gjøre ute, kalde, korte og regnfulle høstdager, så det blir å være inne, og spise våre tre lørdagsmåltider. Siden det er eksamenstid for begge foreldrene, og oppussing på gang for hun ene, så blir vesle Irina overlatt litt til seg selv, og må finne på sin egen lek. Mye tid går med til skjerm, det må innrømmes, og det har vist seg mye lettere å unngå når man forestilte seg hvordan det skulle være, enn når man er oppi det og ser hvordan det har blitt. Det er mye skjerm, YouTube og spill, og det er mye tøys hun gjør der. Men det er ikke utelukkende skjerm og spill, det er også lek med lego og dukker, og med tegning og leire, gjerne sittende ved det lille bordet og på den lille stolen hun har. Da er hun veldig søt.

Christine Meyer og føljetongen i SSB

En sak har fått meg til å følge med på norske nyheter igjen denne uken. Det er saken om lederen i Statistisk sentralbyrå, Christine Meyer, og spørsmålet om hun skal gå av. Den saken har såpass mange elementer ved seg at den har fått meg tilbake til norske medier, sosiale og tradisjonelle.

I bunn ligger selvfølgelig innvandrerregnskapet til Erling Holmøy. Det gjør at saken har eksplodert noe så til de grader, og det gjør også at frontene i den ikke har blitt helt som man skulle ventet. Om dere tror jeg skal skrive om dette regnskapet eller ha noen mening om det, er dere sprø. Jeg har brente fingre og går ikke inn i betente temaer. Jeg nøyer meg å si at dette er en elefant i rommet, og som alle elefanter av denne typen, blir den ikke snakket om.

Så er det en del pikante ting om kjønn og maktposisjoner. Dette er også betent, selv det å komme med fakta er å ta stilling i saken, for kanskje er dette den type fakta som skal ligge, om dette også skal være en slags elefant, selv om dette i så fall ikke vil være en elefant som andre elefanter. I alle fall er Christine Meyer gift med Victor Nordmann, en høyremann og en bauta og urokkelig, elegant, innflytelsesrik høyremann. Han er professor, eller forhenværende professor (emeritus) ved NHH, der Christine Meyer en gang var stipendiat. Hun var også statssekretær mens han var minister, statssekretær for ham, og mens hun var det, utviklet de et forhold som endte opp med at de to giftet seg, og fremdeles er gift. Begge var gift fra før.

Det er de som har prøvd å spille inn Victor Nordmann som en part i saken, enda han så vidt jeg vet ikke har uttalt seg og ikke er direkte involvert i det som skjer akkurat nå. Men han er innflytelsesrik, og kan ha spilt en rolle i at Meyer fikk den posisjonen hun fikk, og han kan også ha hatt innflytelse på hennes meninger. Noen trekker det langt, og siterer Nordmann for å illustrere synet til Meyer, eller som en slags indirekte kritikk av henne, mens andre da ser seg nødt til å forsvare Meyer, og spørre hva i all verden synet til Nordmann og hans uttalelser, har å gjøre med Meyer? Her er det også mye farlig og betent, det begynner å ligne en elefant, så jeg lar det ligge.

Jeg vil bare driste meg til å antyde at kjønn kanskje spiller en rolle. Det er sånn man kanskje ikke skal si, kanskje er det uhørt, men det er påfallende at en god del av de som kritiserer henne er menn, en god del av de som forsvarer henne, er kvinner. Det er også en helt usedvanlig sak, nesten helt uten sidestykke, med en sånn offentlig skittentøyvask, og så blir den ikke ferdig. Siv Jensen har sagt i helt rene ord at hun ikke har tillit til Christine Meyer, og i formuleringen «det må hun tenke over nøye» oppfordret henne til å fratre. Så løser det seg ikke, med alle de negative konsekvenser det har for alle parter. Er det forskjell når mann kommer i sånne personalkonflikter og når kvinner gjør det? Har det noe å si?

Kanskje ikke, men det gir ekstra krydder, og enda en sak å diskutere og irritere seg over, enda et spørsmål å spille inn eller måtte avvise.

Hva som i alle fall spiller en rolle er den tradisjonelle kampen mellom øst og vest, her mellom Bergen og Oslo, eller til og med Bergen og resten av Norge. Bergenserne er patriotiske, og støtter Meyer. De er også vant med kaos og personkonflikter, fotballklubben, teateret og politikken der kjenner det godt. Det er også reelle skillelinjer, reelle hendelser, med Victor Nordmann som i sin tid som statsråd flyttet mange statlige institusjoner ut av Oslo, og med Statistisk sentralbyrå i likhet med flere statsinstitusjoner ganske Oslo-dominert. De som støtter Meyer mest synlig er i likhet med Meyer selv fra pene-Bergen, med bokmålsvariant av dialekten, skikkelig overklasse, og bare enda mer pikant.

Enda et hakk dypere, og kanskje nærmere det de helt involverte insisterer på saken dreier seg om, er at Statistisk Sentralbyrå har vært dominert av sosialøkonomer, folk fra BI, en Oslo-institusjon. Christine Meyer har skiftet disse ut med folk fra NHH, en Bergens-institusjon, markedsøkonomer. De som skriver om dette er raske med å bruke «nyliberalister» og «Chicago-skolen» om folkene fra NHH, at nå skal Statistisk sentralbyrå bli «superliberalistisk». I dette ligger også en gammel konflikt mellom Høyre og Arbeiderpartiet, alle sosialøkonomene i SSB er selvfølgelig plassert der i årene med AP i maktposisjon, AP har jo vært ganske flinke til det, plassere sine folk i alle viktige posisjoner i Norges land. Nå skulle liksom Høyre gjøre det samme, og få inn litt superliberalister, litt renvaskede kapitalister, litt overbevisning om markedets fortreffelighet og konsumenten som rasjonell aktør.

Her skulle det være ganske klart at folk på høyresiden da skulle støtte Meyer, mens de på venstre skulle mene hun må gå. Men så er det jo bare det at sjefen hennes er Siv Jensen, og elefanten er innvandring, og ingen på venstresiden kan ende opp feil i disse tingene her. Så de holder veldig morsomt kjeft, eller snakker ullent om «prosesser» og sånt som sikrer dem fra å gå i noen feller, og å mene noe. Med i disse politiske tingene ligger at Meyer er Høyre-kvinne, de er i regjering med Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet har finansministeren. Så Høyre skulle kanskje beskyttet sin egen, eller forsvart det hun har gjort og det hun står for, men Høyre er muse stille. I to ord, vil jeg skrive det.

De politiske partiene er veldig forsiktige med å score politiske poeng. Her er farene store for at poengene heller blir minuspoeng. Arbeiderpartiet kan ikke godt forsvare Christine Meyer for at hun gjør SSB mer markedsliberalistisk, om det nå er det hun gjør, og høyresiden kan ikke kritisere henne for å gjøre endringer de vel strengt tatt ønsker? I hvert fall er det forunderlig å følge debatten.

Inni dette ligger også spørsmålet om omorganisering, alltid beslektet med «effektivisering», noe Høyresiden pleier være for, venstresiden pleier være mot. Mye av omorganiseringen har også noe vitenskaplig over seg, hva som skal være god forskning, om det er nødvendig å publisere i internasjonale tidsskrift, og om det er nødvendig med stor eller liten forskningsstab, og om hvem som skal være der. Dette er det bortimot umulig å ha oversikten over for vanlige mennesker, om man ikke har direkte innsyn eller selv jobber i SSB, men likevel ruller det sterke meninger fra begge sider om dette, særlig fra dem som insisterer at dette ikke handler om elefanter.

Mange av de som skriver om saken eller uttaler seg gjør det på en måte som om de ikke tar det helt alvorlig. Desto morsommere for dem blir det med all moralisering, at det er viktig at SSB ikke blir politisk, eller at de ikke blir politisk styrt, og at vi har tillit til dem. Det er jo helt åpenbart at de er riktig så politiske, og at det er god grunn til å være skeptisk. Denne skepsisen tror jeg for min del er bare sunn, så ingen skulle forlede seg til å tro at det er noe som heter «nøytral statistikk», og enda mindre «nøytral forskning om fremtiden».

Jeg tror for min del heller ikke Meyer varer lenge i stillingen, og at det som nå pågår er et spill. Og det spillet dreier seg om å få mest mulig i sluttpakke, for Meyers del, og få minst mulig bråk og styr i ettertid, for Siv Jensens del. Det vil overraske meg om Meyer varer ut uken, for eksempel. Jeg er kanskje litt matematisk anlagt, verken Jensen eller Meyer har interesse av at dette skal dra ut, derfor er det i begges interesse å få en ende på det. Så det må de da greie å  få til. Jeg håper vi får vite en god del om hvordan.

1917—2017: 100 år siden den russiske revolusjon

I dag er det på dagen 100 år siden den russiske revolusjon. I tradisjonen er 25 oktober en viktigere dag, det er den kommunistene markerte, fordi russerne ennå brukte den gamle julianske kalenderen, og i Russland var datoen 25 oktober da det skjedde. Men hos oss var det 7. november, så i dag er årsdagen. Vi i vesten har vært litt opptatt av den, spesielt hvordan russerne vil markere den, og det er nesten som om vi er litt skuffet over at de ikke vil markere det noe særlig. Jeg skjønner russerne godt, vi er jo selv delvis russere, og vi vil selvsagt ikke markere denne dagen på noen. For meg rekker det å skrive denne bloggposten, og det gjør jeg fordi jeg fordi jeg er mer enn normalt interessert i historie, ikke fordi det er en spesiell dag å feire eller markere.

Den russiske revolusjonen kom på et forferdelig tidspunkt i Russland. I tre år hadde landet vært i krig, i verdenskrig, med Tyskland og dets allierte, og allerede før krigen tæret det veldig på de russiske ressurer og statsmaktens forvaltning av dem. Tsar Nikolaj II var ikke noen spesielt god tsar, ikke noen spesielt markant personlighet, og selv om han er omdiskutert, er det vel ganske gjengs oppfatning at han ikke var i stand til å håndtere de utfordringene det russiske imperiet stod overfor på begynnelsen av 1900-tallet. Han forsøkte seg på reformer, samtidg som han forsøkte å slå ned opprør med hard hånd, og han var vel ikke i noe av det særlig resolutt. I alle fall klarte han ikke å få løst problemene.

Sommeren 1914 blir Russland trukket inn i verdenskrigen. Det er en berømt brevveksling med keiseren Wilhelm II i Tyskland, fetteren hans, der keiser Wilhelm II krever at tsar Nikolaj II ikke mobiliserer, selv om tyskerne gjør det, og Nikolaj II svarer at han ikke har noe valg, men bønnfaller Wilhelm om likevel ikke å starte noen krig. Krig blir det altså, og etter å ha klart seg ikke så verst i starten, drar det ut for Nikolaj og russerne. Det er uro og misnøye i landet, selv om det er – vil jeg si – en økning om oppslutningen om keiseren, siden han og hæren hans klarer å holde tyskerne unna.

Men i februar 1917, 8. mars i følge vår kalender, er det demonstrasjoner i gatene i St. Petersburg, og tsar Nikolaj forsøker på ny å slå det ned med vold, og på ny blir det ganske halvhjertet og halvgjort. Historiene sier at i stedet for å skyte, går soldatene over til demonstrantenes side, og tsaren blir tvunget til å abdisere. I stedet dannes en overgangsregjering, med Kerensky, og om disse tingene hadde gått an å diskutere uten at politiken tar overhånd, så er det interessante sammenligninger mulig med dagens situasjon i Ukraina, eller Ukraina 2014, der det også ble dannet en overgangsregjering etter at statsmakten var jaget bort. Kerensky og hans regjering var ganske forsiktig, og styrte unna store avgjørelser inntil det kunne holdes et planlagt valg, den hadde jo ikke strengt tatt full legitimitet, selv om den nasjonalt og internasjonalt ble anerkjent som de russiske styresmakter. Den ukrainske overgangsregjeringen, derimot, satte i gang en rekke tiltak og vedtok en rekke, kontroversielle lover, om enn den heller ikke hadde full legitimitet i hele befolkningen. Videre, vil jeg si, at russiske styresmakter av i dag kjenner sin egen historie ganske godt, slik at de vet at sånne overgangsregjeringer er lite handlekraftige. Det spilte nok med i avgjørelsen av å ta tilbake Krim, vil jeg tro.

I Sveits fikk Lenin høre om denne overgangsregjeringen, naturlig nok, og mente den ikke var god nok. Kerenskij er vel regnet for å være ganske liberal, skjønt, det er vanskelig å uttale seg, som statsminister fikk han ikke utrettet så mye. Det er vanskelig å si hvor han ville ledet landet, hadde han fått fortsette, og det er også usikkert om han og hans hadde vunnet valget, hadde det blitt holdt på noenlunde vanlig og rettferdig vis. Så må man huske landet ennå var i verdenskrig, og i enorme kriser, det er ikke tiden for politisk ustabilitet, og det er kår som – historisk sett – har gjort demokratiet vanskelig. Hva som kunne skjedd, vet vi ikke, hva som skjedde, vet vi ganske godt.

Lenin reiser tilbake til Russland, smuglet av tyskerne, som vet at kommunistene vil støtte tilbaketrekning fra krigen, og at tyskerne med det kunne få østfronten fri. I dette hadde tyskerne helt rett. Lenin leder sin kommunister til et regelrett statskupp, etterpå strålende iscenesatt som en storslått revolusjon, slik at revolusjonsdagen 25. oktober var en bauta i Sovjetunionens historiske oppfattelse, og i alle kommunistiske land. I virkeligheten var det en ganske liten gruppe, væpnede menn, som brøt seg inn i vinterpalasset, og jaget bort regjeringen som satt der.

Kommunistene ville avholde valg, i januar  1918, men da de ikke vant dette valget, mente de at folket var «uopplyst», og ikke skjønte sitt eget beste, så de beholdt makten likevel. Borgerkrig fulgte, en grusom og blodig, og med den fulgte også en forferdelig hungersnød. Det var en elendighet som stikker seg ut selv i russisk standard. Verdenskrigen med Tyskland og dets allierte blir som en parentes, men det er en ekstremt viktig parentes, for i det Lenin holder ord og trekker Russland ut av krigen, så må de gi fra seg store mengder land. Disse landområdene gir politiske problemer helt opp til den dag i dag, en del av dem blir gitt tilbake til Russland med Versaillestraktaten i 1919, en del blir tatt tilbake av Stalin i forbindelse med annen verdenskrig, og i de fleste av dem har det vært elementer av etnisk rensing, diskriminering og undertrykking, vekslende etter hvem som har hatt makten. Det er vanskelig å si noe om disse tingene uten at folk blir sinte, historien har mange ømme sår, og i vår tid er det visst blitt mer om å gjøre å minne om dem og forsterke dem, heller enn å forsøke å lindre dem og leve sammen. Det er nå min mening, men det er virkelig lettere sagt enn gjort, og jeg er av den overbevisning at man må tåle og respektere andre har en annen oppfatning av historien enn en har selv.

Anyway, da borgerkrigen endelig ble avsluttet, gradvis i årene 1920 -22, og med de røde bolsjevikene som en vel ganske overraskende vinner, var det litt av en opprydning som måtte gjøres i det gigantiske landet. Lenin, den kommunistiske statslederen som vel i den sovjetiske bevissthet blir løftet opp til nærmest religiøs status, er ikke noe særlig med på det. Han får hjerneslag i 1923, og dør i januar 1924. Det følger noen år med maktkamp, før Stalin overtar i 1927, og fremover. Årene må få lov til å være litt glidende her, for den Stalin som tar over makten, er ikke den Stalin som dør med den. Også han må kjempe seg til den status og frykt han etter hvert oppnår, til å begynne med må han manøvrere litt forsiktig, til å begynne med har han likeverdige.

Så tar han av, og ender som en av de verste tyranner verden har sett. I yngre dager var det en kampsak for meg at Stalin ikke kunne regnes som kommunist, han var sin egen ideologi, kommunismen var for ham bare et middel, ikke en overbevisning. Jeg mente også sterkt at Stalin verken var særlig intelligent eller særlig ressursterk, og jeg mener ennå at han ikke var noe karismatisk. I det hele tatt er det ganske rart han kunne få den maktposisjonen som han hadde. Nå i senere tid har jeg moderert meg litt, det må kunne gå an å snakke om en slags Stalin-kommunisme, og selv om hans tid hadde mest preg av å være stormannsgalskap, så var det en slags form for kommunistisk stormannsgalskap. Og så går det an å holde på at han ikke var spesielt intelligent, men han var ingen fjott, han var ingen idiot. Og det er ikke til å komme bort fra at han klarte å bygge opp et effektivt redselsregime, med seg selv udiskutabelt på toppen, og han overtok et land i ruiner og kaos, og etterlot seg en superstormakt.

Etter Stalin er Sovjetunionen kjennetegnet av stagnasjon, eller lav økonomisk vekst. Forklaringen jeg liker å støtte meg til er at Sovjetunionen satset på tungindustrien, og så lenge den var lite utbygd, gikk det an å få til stor vekst gjennom målrettet planlegging for å bygge ut denne industrien. Men når først utbygningene var på plass, og tungindustrien etablert, var det ikke så lett å komme seg videre. Kommunistene kalte jo vår vestlige forbruksvekst dekadant, og ville ikke satse på forbruksvarer. Så det ble til at tungindustrien rullet sin tunge gang, miljøskadelig og ineffektivt, og med bare helt små forbedringer fra år til år. Under statslederne etter Stalin var ikke Sovjetunionen så grusomt som det under ham, langt derifra, du var sikret et ganske trygt og sånn passe greit liv, du ville ikke bli arrestert og du ville i alle fall ikke bli drept, om du da ikke virkelig gikk inn for det. Livene deres ville fortone seg redselsfulle for oss i vesten, opplært som vi er til å tenke individ og selvrealisering, utnytte ens egne muligheter og til å kunne delta fritt og aktivt i alle diskusjoner og eventuelt politisk arbeid, og til å kunne kjøpe seg det man vil og har penger til. I Sovjetunionen gikk det ingen karriere uten gjennom partiapparatet, og individet var satt under kollektivet, kollektivet under staten.

Men flere av de som selv levde i denne perioden, sier de hadde det ganske greit, de manglet ikke noe, og hadde ikke noe behov for å gjøre politisk arbeid eller delta i diskusjoner. I forhold til den tiden som fulgte, 90-tallet med kaos, kriminalitet og pengemangel, så fortoner sovjettiden seg for mange som en nostalgisk drøm. Vi i Vesten gjør en veldig stor feil hvis vi holder 90-tallet som bedre enn 80- og 70-tallet i sovjetrepublikkene. Og om vi sier at Sovjetunionen gikk i oppløsningen på grunn av økonomisk stagnasjon, så opplevde altså de aller fleste av de tidligere republikkene økonomisk nedgang etter Sovjetunionen ble oppløst. Og det ble mye større forskjeller mellom folk, mellom de rike og fattige. For første gang fikk de tidligere sovjetborgerne bekymrkinger om de ville ha penger nok til mat på bordet og klær på kroppen, basalbehovene som hadde vært en selvfølge i flere tiår.

Uansett om man ser det slik eller slik, er ikke hundreårsjubileet mye å feire. Jeg har mer og mer de siste årene begynt å se historien som et middel til å legitimere hvordan vi har det i dag, hvordan vi tenker og hvem vi er. Sånn sett vil jeg si Putin fortsetter tradisjonen fra tsar Nikolaj II mye mer enn fra noen av de kommunistiske partisekretærene som ledet landet. Kommunismen var i Russland et fremmedelement, det var en vestlig tanke, oppstått i Tyskland, tungt filosofisk, og på veldig mange måter veldig atypisk Russland. Slik jeg kjenner landet og russerne, er det ganske utrolig hvordan det gikk an å få et så kaotisk land og folk til å bli så striglet og systematisk som tingene var under kommunismen. Det var som det ble lagt et lokk på alt virkelig russisk, med Stalins tyranniske hånd, og hva som kom etterpå var mer fritt og ekte russisk, med kaos og problemer, og med et land og folk som hangler seg videre likevel. Russerne er et sterkt religiøst folk, de er mystikk, opptatt av følelser, intuisjon, mens kommunismen var antireligiøs og – egentlig – strengt systematisk og vitenskapelig (jeg tenker på de opprinnelige tekstene til Marx og Engels). Putin går inn og vil spille rollen som landsfader, som en god tsar, med kirken på lag, og med full kontroll. For dette og andre ting blir han umulig å føre en sivilisert samtale om i Vesten, men han passer godt i Russland, hvor det er tradisjon for å forakte byråkratiet og alt som foregår på mellomnivå, men å elske og stole på den øverste, tsaren.

Det må vel også være lov å påpeke at det er en god del her i Vest som nå toer sine hender, og snakker om den russiske revolusjon som et rent russisk fenomen, og gir liksom russerne skylden for hele kommunismen og alle dens grusomheter. Det er altså en mer vestlig, enn russisk ide, og den hadde støtte blant vestlige intellektuelle, og i vårt eget Arbeiderparti, vle så mye som den hadde det i Russland. Forskjellen er vel helst at Russland var og er et såpasst kaotisk land, at der var den kommunistiske revolusjonen – utrolig nok – mulig å gjennomføre. Stalin hadde i likhet med de andre kommunistlederen uforbeholden støtte blant mange fremtredende kulturpersonligheter her hos oss, det gjaldt også etter at en del av overgrepene hans og ugjerningene begynte å bli kjent. Så det burde vel kanskje være litt til å forstå at russerne blir avvisende når de liksom skal påta seg en slags kollektiv skyld for Stalins ugjerninger, de led jo under dem, og hadde ingen praktisk sjanse verken til å støtte dem eller avvise dem, i motsetning til de vestlige intellektuelle og den politiske godt-til-venstre-siden, som hadde valget og valgte å støtte.

Så det er ikke heller å undre seg over at russerne og de som støtter dem, irriterer seg over den vestlige dobbeltmoralen. Den gjelder i dette, og i mange andre spørsmål.

Dermed skulle det være ganske naturlig hvorfor russerne ikke vil markere 100-års jubileet for revolusjonen, så veldig. Det er en viktig begivenhet, den farget forrige århundre, men for russerne farget den det ikke på en god måte. Russland og russerne var under okkupasjon av kommunismen, vel så mye som ukrainerne, balterne og de andre folkeslagene var det, de var underlagt noe som ikke var deres, og som de ikke kunne identifisere seg med. Russerne liker jo å kaste seg betingelsesløst og uforbeholdent på nye ideer, etter 1991 kastet de seg jo like hodestups og hodeløst inn i kapitalismen, med mange av de samme katastrofale resultatene og mye av det samme kaoset. Det skal de ha, de ser ikke tilbake, de brenner broer mens de går over dem, de er ikke reserverte.

Men akkurat denne revolusjonsdagen i 1917, dette statskuppet som kastet dem ut i borgerkrig og 70 år med kommunistisk, undertrykknde og kvelende styre, ikke så verst dekket av ordet okkupasjon, den er ikke noe å snakke om. Egentlig like lite som de gjør det i Kiev, Vilnius og Warszawa, og alle disse andre landene og hovedstedene som også ble offer for denne okkupasjonen. Der er det helt legitimt å slette alle minner fra denne perioden, bokstavlig talt slette dem, mens i Russland skal det altså vekke oppsikt hos oss i Vest, når de forbigår dagen i stillhet. Slik vi også gjør det her i vår lille halvt norske, halvt russisk-ukrainske familie.

J-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k

Irina vår begynner å bli en selvbevisst og bestemt liten 3-åring. Hun har så smått begynt å bli litt opptatt av hvordan hun ser ut, sånn som i dag da hun nektet å ta på seg de mørkeblå støvlene som passer, og i stedet ville ha de rosa, som er altfor store. Hun har hele sitt korte liv hatt en fetisj for briller, om et ord som fetisj kan brukes for små barn, i alle fall er hun det jeg vil kalle unormalt tiltrukket av dem. Kanskje er det ikke så uvanlig at barn forsøker å ta brillene av voksne og andre som har dem på, kanskje heller ikke at de liker å se på briller, og helst prøve dem på, i butikker og utsalg. Uten at jeg vet helt hvor de kommer fra, har vi nå et par små, hvite barnebriller, som hun åpenbart føler seg veldig, veldig kul i. Og når hun ikke har den på øynene, der det jo vitterlig blir litt mørkt å ha dem, så setter hun dem på hodet.

Det var ikke dette denne lille posten skulle handle om, men det setter rammene. Det var i disse brillene hun kom inn på soverommet, der Olia sjekket ut en russisk komponist hun hadde støtt på i tyskundervisningen (!), Glazunov. Jeg var inne med henne. Irina kommer også inn, og griper i kjent stil rommet og stemningen. Hun vil ha noe å drikke, og her får vi noe av gledene det er å ha et tospråklig barn hos seg, særlig når dette barnet er Irina.

Hun får en liten flaske med eplejuice, en slik smak-forskjellen fra Coop, liten flaske med 2-3 desiliter, vi kjøpte en mengde av dem da de var på utsalg på grunn av dato. Irina tar denne juicen, holder den foran seg, og setter opp et uttrykk i ansiktet og et stemmeleie akkurat som hun leser, j-a-b-l-o-tsj-n-y-j s-o-k, sier hun sakte. Det russiske ordet for eplejuice.

Helt glimrende.