Sykdomsuke

Min kone Olia fra Kiev ser den russiske TV-serien Interny. Der er det i et av programmene en scene der en mannlig ansatt er blitt syk, og han går rundt i gangene til tonene av Mozarts Requiem, i sakte film, med drypp rullende ved siden av og armene ut som en Kristus-figur. Det passet godt hun så akkurat denne scenen, rett før jeg ble syk.

Det begynte sist søndag. Jeg hadde sånn trang til å sove, sov lenger på morgenen, og ville sove mer i løpet av dagen. Mandagen var for slapp til å kunne trene, tirsdagen hanglet skikkelig, og så var det ut. Requiem, av Mozart. Requiem aeternam dona eis, Domine, «la den evige hvile komme til dem, O Herre». Olia og jeg sang den for meg, det var full oppvartning, godstol og tykke tepper, alt for at det skal være varmt og behagelig. Toplinka, som de sier på russisk.

Så det er greit å være syk når man har en kone som dette. Hun har eksamen om ikke så lenge, vi har barn å passe, men hun setter seg selv helt til side, og får et helt merkelig overskudd til å ta seg av både barnet og meg. Det er viktig å spise, så hun lager god mat, og danderer det så det ser lekkert ut.

Problemet er når også hun blir syk. Onsdag morgen var det ingen tvil om at hun var verre enn jeg. Vi måtte outsource barnepasset, til bestemor på Klepp stasjon – bare for å få barnet levert tilbake med beskjed om at også hun var syk. Hun hadde stort sett sovet, og ikke vært seg selv i det hele tatt. Sove gjorde både Olia og jeg, de tre-fire timene lille Ira var vekke.

Så da var var vi tre syke. Lille Irina mye mindre energisk enn vanlig, stort sett sittende i sofaen og se på film, eller tusle rundt i sakte lek. Mama Olia lese alt annet enn fysikk. Jeg leste diktsamlinger (av Edith Södergran, det er ikke så mange, så jeg fikk lest alle), lengre nyhetsartikler og andre tekster, sånn jeg ellers ikke får lest, i tillegg til å høre podcast og lengre nyhetssendinger. Som regel ble jeg avbrutt, riktignok, av Olia som ville si noe, eller Irina som ville gjøre noe.

Onsdag kveld ble VM i sjakk avsluttet med seier til Magnus Carlsen. Det var ikke noe problem å holde seg våken å se på det. Døgnet ble litt snudd, så mye vi alle sov på dagen, jeg mens jeg kanskje hørte noe på øret. Senere den natten satt jeg i stolen i stua, med lille Irina på fanget. Det var på den måten hun klarte å sove. Og når jeg satt slik, kunne Olia sove litt hun også, på rommet.

Det har i det hele tatt vært å hangle seg gjennom. Torsdag var stort sett å sove. Natt til fredag kunne jeg lese lange artikler på russisk, om Sergej Karjakin. Jeg fikk jo ikke sove uansett. Senere på fredagen kviknet vi litt til, alle mann, og jeg kunne hatt overskudd til å få gjort noe, om bare ikke Irina også hadde hatt det overskuddet, og ville gjøre ting med meg.

– Vot tak, vot, sa hun, ubeskrivelig søtt, og la nettbrettet mitt fra seg på bordet, slik jeg gjør det. – Vot tak, vot, er russisk, og er noe jeg sier hele tiden, alltid når jeg skal vise Irina hvordan noe skal være, – se slik, ja, betyr det, omtrent, eller – slik skal det være. Olia bruker det når hun har forklart noe, og etterpå ser at nå har hun forklart det riktig, – vot tak, vot. Nå var det Irina som sa det, helt ut av det blå, og aldeles riktig, – se her, far, sånn skal det være, nå skal nettbrettet ligge her, og så skal du holde denne løven.

Dermed fikk jeg ikke lest ferdig den artikkelen om Karjakin i den stunden. Men like søtt som hun hadde tatt nettbrettet fra meg, gav hun det til meg igjen, når vi var ferdige. Da skulle hun se film, og krøp opp i sofaen med sitt eget nettbrett. Jeg satt i godstolen. Konemor Olia lå inne og sov. Det var nesten så jeg gikk inn og vekket henne, for å beskrive øyeblikket.

Jeg tror det er første gang lille Irina har vært syk i Norge. Det ser ikke ut til å ha plaget henne nevneverdig. Hun er på full fart mot sitt gamle jeg, nå i dag, og har knapt bremset på utviklingen av språket og hjernen. Olia har funnet frem et gammelt matematikkspill, mattemix, der det er terninger med tallene fra 1 til 15, er det vel, og Irina smeller til og husker alle tallene fra 1 til 9. Ikke verst før hun er 2 år og 3 måneder. For å variere leken legger jeg tallene i sirkel, og sier tsirkel, som er sirkel på russisk. – Tsirkel, tsirkel, sier hun også, og vil stadig ha tallene i sirkel. Jeg legger dem i sirkel så godt jeg kan. – Oval, sier hun så.

Det ble en ampurtert start på julemåneden her hos oss, men det hadde sin sjarm også å være syke alle sammen samtidig. Alt gikk saktere, her, noen dager. Nå som vi friskner til, har vi alle mye å ta igjen, og forhåpentlig er dagene helt som vanlige for oss, fra i morgen.

Oppsummering av matchen Karjakin – Carlsen

Så er det klart at tittelkampen i sjakk mellom Sergej Karjakin og Magnus Carlsen går til omspill. Magnus Carlsen dominerte de fire første partiene, men så overtok Karjakin mer og mer etter hvert som Carlsen begynte å spille nesten litt ukonsentrert. I flere av partiene kommer det merkelige feil fra Carlsen, som det ubegripelige Kg2 i parti fem, og nonchelante Tc8 i parti sju. Begge trekkene forandret vurderingen av stillingen, om det var Carlsen som gav seg en fordel, eller Karjakin som fikk den. I parti 8 gikk det ikke lenger. Carlsen spilte som om han måtte gå all in allerede, og slapp ikke unna denne gangen. Karjakin vant, overbevisende. I parti 9 fikk Karjakin på ny stor fordel, og kom svært nær seier, men så greide Carlsen å slå tilbake i parti 10. Det var det første partiet Karjakin viste han kjente presset, og brukte lang tid på hvert trekk. Partiene 11 og 12 var forsiktige.

Den psykologiske fordelen i matchen har svingt enormt. Karjakin sa på en av pressekonferansene at dette er 80 % psykologi, 20 % sjakk. Etter å ha vunnet parti 8 og vært nær i parti 9, han Carlsen virkelig i tauene, og var ikke seg selv i pressekonferansene heller. Karjakin, derimot, virket profesjonell til fingerspissene. Fullt fokusert, både i partiene og pressekonferansene, og lojal til strategien han og teamet er blitt enige om. Han er mennekelig, sjarmerende, smiler og ler, men har også litt av denne gamle Sovjetmaskinen, med idrettsutøvere ufølsomme for press og nerver. Det var til parti 10. Da var det plutselig han som virket litt ute. I neste parti fikk også Carlsen litt press, nå med svart, og virket å gå inn i siste parti med klart psykologisk overtak. Men nå var det Carlsen som feiget ut, og knapt nok prøvde.

Som TV-underholdning i Norge har matchen vært en stor suksess. Hundrtusenvis av TV-seere benker seg foran TV-en gjennom kvelden og deler av natten, for å få med seg trekkene og kommentarene. Sjakken er nesten blitt en folkesport. Torstein Bae er passe tørr og både saklig og humoristisk i kommentarene, og gjør at folk på alle nivåer i sjakk klarer å følge med. I New York er Ole Rolfsrud og intervjuer managere og publikum på stedet. De får godt frem fellesskapet i sjakken, og nervene og dramaet mens man venter på neste trekk, og analyserer mulighetene.

Jeg er også veldig glad for at Sergej Karjakin og hans har gjort det så bra. Helt borte er alt snakk om at de er sponset av Kremlin, og at den politiske spenningen ligger som et bakteppe for matchen, og at det er lille Carlsen og Norge mot gigantiske Russland. Det er to unge gutter, unge menn, kjekke idrettsutøvere, som brenner for sporten sin, og føler seg litt beklemt i rampelyset. Karjakin har fått sympati for sin menneskelige opptreden, alltid høflig og korrekt, og med litt vanskeligheter med å få sagt det han vil, særlig på engelsk. Også etter å ha tapt stilte han opp både til intervju og pressekonferanse, uklanderlig i både oppførsel og i svarene, tross noen litt vel spesiell spørsmål (Why are you not disappointed? – Because I concentrate about chess, not stupid questions, sagt med et smil, tross tapet).

Manageren til Karjakin, Kyrillos Zangalis, har tatt Norge med storm. Det er sjelden vi ser så ærlige, så lite medieskolerte folk, med en veldig iver, og en engelsk som ikke alltid er helt på topp. På et øyeblikk ble Facebook-kontoen hans oversvømmet med vennespørsler, og som den gode russer han er svate han ja på alle sammen, inntil det var fullt, og Facebook ikke godtok flere. Og han inviterte alle sammen til Moskva, bo hos ham i hans leilighet. Han planlegger også å reise til Norge, besøke oss. Kjærligheten er gjensidig.

Jeg er veldig glad sjakken sånn er brukt som et fredsprosjekt og forståelse over landegrensene. Veldig fintfølende trakk også Magnus Carlsen seg i den siste pressekonferansen, fra å snakke om problemene nylig avdøde Taimanov hadde med det sovjetiske systemet. Det er ingen vits å fyre opp stemningen, det kommer ikke noe godt av det. Sjakk og sport skal være forbrødring, og i det er det grunn til å være fornøyd med også den jobben vi i Norge har gjort. Vi har vist oss fra vår beste side, synes jeg, åpne og inkluderende, og har tatt til oss også Karjakin og teamet hans i fellesskapet. Vi holder med Magnus, men håper på a good fight og en verdig vinner, for enda en gang å sitere pappa Carlsen og den gamle bloggen hans.

Falsche welt dir trau ich nicht, BWV 52, en fantastisk kantate av J. S. Bach

Denne posten måtte flyttes, og den må endre navn. Det er ikke Falsche welt, dir trau ich nicht, BWV52, det er Wachtet auf, ruf uns die stemme, BWV 140. Det er også for den 27 søndagen etter Treenighetssøndagen, ikke den 23. Jeg så feil på disken til Gardiner. BWV 140 er den eneste skrevet for 27 søndagen etter. Jeg bør sjekke det opp, og skrive mer på denne posten.

*

Folkens.

I dag er det den 23. søndagen etter Treenighetssøndagen (eller trefoldighetssøndag, som det tidlligere het, på latinsk trinitatis, engelsk trinity, tysk bruker det latinske ordet, trinitatis). Treenighetssøndagen er den første søndagen etter pinse, og er en festdag viet den hellige treenighet, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Det er en viktig dag i det lutherske kirkeåret, alle søndagene frem til advent er nummerert i forhold til den. Så er det altså de fire søndagene i advent, det er med dem kirkeåret begynner, så følger søndagene og helligdagene i julen, første nyttårsdag, helligtrekongersdag (Ephiphany, trettende dag jul), og det er seks søndager etter dem. Deretter følger de tre søndagene før fasten, søndagene som er i fasten, og påskesøndag og helligdagene i påsken. De seks søndagene mellom påske og pinse har hvert sitt navn, pinsen (Pentecoste, gresk for 50, den femtiende dagen etter Kristi oppstandelse, men tellingen må tilpasses for å få den til å falle på en søndag), og altså Treenighetssøndagen.

Til hver av disse søndagene og helligdagene skrev den tyske komponisten J. S. Bach en kantate. Det vil si, han skrev ikke for søndagene i fasten, og ikke for andre søndager enn den første i advent. Begge er ventetid, man skal vente og forberede seg på Kristi fødsel, død og oppstandelse, det skulle ikke være musikk under gudstjenesten. Siden påsken flytter seg fra år til år, varierer det også hvor mange søndager det er mellom Treenighetssøndagen og advent. Så det varierer hvor mange kantater Bach måtte skrive, de årene han var kantor ved Thomaskirken i Leipzig.

Kantatene til Bach er blant de aller, aller største menneskelige prestasjonene jeg vet. Det trancenderer det menneskelige, det grenser over i det guddommelige, det skulle ikke være mulig å skrive så mye, så rikt og så vakkert, i all musikk av Bach er det som om det må stå større krefter bak. Det er så hinsides det andre mennesker er i stand til få til.

Bach greide å skrive polyfon musikk, som ingen annen. Hvert instrument er sin egen stemme, og de virker hver for seg, og i samspill. I et TV-program om Bach er det en musiker som går gjennom berømte Air, fra en av suitene hans, selv de som ikke bryr seg om Bach og klassisk musikk bryr seg om den, melodien er uimotståelig vakker, og musikeren spiller bare bassen i melodien, og viser hvordan også den ikke bare er et komp, eller akkompagnement, men en interessant og vakker melodi i seg selv. Slik er det alltid hos Bach. Hans samlede produksjon trenger noe sånt som 170 CD-plater for å få plass (katalogen BWV har 1080 nummer, 1080 verk), han har skrevet mer enn alle andre til sammen, og av det han skrev er en stor del tapt. De 170 CD-platene rommer noe sånt som to tredjedeler av det Bach egentlig skrev, den siste tredjedelen finnes ikke lenger, manuskriptene er tapt. Og i hvert eneste av verkene har hvert eneste instrument en betydelig rolle. Bach var ikke i stand til å skrive noe dårlig, halvhjertet eller uinteressant. Gjorde han det, er det vekk.

Ved siden av å være polyfoniens mester, er Bach også fugenes mester. Fugene er det vanskeligste for en komponist å få til. Store komponister som Beethoven og Mozart har en og annen fuge, Beethoven har sin Grosse fuge, Mozart gjorde det av og til, og jeg vet også at den russiske komponisten, Sjostakovitsj, brukte det noen ganger. Ellers er det få. Bach gjorde det hele tiden, og alltid overdådig, vakkert og rikt. Det er for Bach aldri noen stiløvelse, som det alltid var for Mozart og Sjostakovitsj, Bach skrev fuger for sitt musikalske uttrykks skyld. Det er vanskelig å se det som noe annet religiøst, denne rikdom og orden som en god fuge gir, der samme melodi kommer igjen og igen, over og inn i hverandre, med utallige muligheter for variasjoner. Typisk Bach er at han lager fire over hverandre.

Slik er det også med BWV 52, Falsche Welt, dir trau ich nicht, dagens kantate. Bach skrev den og fikk den fremført første gang 24. november, 1726, i Leipzig. Den begyner med en Sinfonia, en instrumental, så er det en resitativ, en arie, en ny resitativ, en ny arie, og så avslutter den med en koral. I min innspilling, med Monteverdi-koret og engelske barokk-solistene dirigert av John Eliot Gardiner, jubileumsutgaven av 2000, så varer den første sinfoniaen 4,04, resitativen 1,03, arien 3,26, resitativ 1,08, arie 4,15 og til slutt 0,57 på koralen. Til sammen blir det 14 minutter og 55 sekunder, en ganske kort kantate.

Den førse sinfonia er himmelsk. Den amerikanske komponisten Robert Greenberg går gjennom den i en av hans mange produksjoner for The teaching company, han viser hvordan de fire ulike delene i fugen introduserer hverandre, går over i hverandre og leker med hverandre. Melodien er vakker, som den alltid er det hos Bach, det er vanskelig å få det inn i hodet at det går an å lage en enkel melodi, og få det til å bli så vakkert, og når fugen får virke går det inn i en høyere enhet.

Resitativene er alltid bare én stemme, i denne er det en sopran. Falsche Welt, dir trau ist nicht betyr «Falske verden, jeg stoler ikke på deg». Hele teksten står på tysk her, og på engelsk her, begge lenker er til nettsiden www.bach-cantatas.com. Som alltid er det ikke stor ordkunst, det er når Bach setter melodi til det blir mektig og overveldende. Teksten handler om konflikten mellom den verdslige verden og den åndelige, livet på jorden og i himmelen, hvor livet er her falskt og løgnaktig, mens Gud er sann og trygg. Den første resitativen utdyper hvor vanskelig det er her, hvor fortvilet, egentlig, med skorpioner og slanger i menneskelige skikkelser, ærlighet og oppriktighet er forbannet, det er hyklersk, selv den beste vennen man har kan vise seg falsk og usann, det er virkelig en verden i en forfallen tilstand.

Resten av kantaten er trøsten og forsikringen til denne umulige tilstanden. I verden kan man aldri finne trygghet og ro, aldri vil det være noen å stole på, men Herren vår Gud gir alt dette i rikelig monn, og det er fast og sikkert og trygt. Man kan legge til side kvalene og fortvilelsen fra den første resitativen.

Det er fyldig informasjon på nettsiden viet Bachs kantater.

Kantate nummer 52 er spesielt vakker. Den blir flere steder plukket ut, Robert Greenberg gjorde det, det var tittelen på en teaterforestilling vist på Festspillene i Bergen i år (om den kanskje valgte kantaten fordi tittelen passet så godt), den er av de kjente. Men man kan nesten like så godt ta en hvilken som helst av de andre 209 kantatene som er bevart. Min første samling kantater var Karl Richter, for archive, den samlingen består av rundt 60 kantater. Blant de jeg husker er Weinen klagen, Sorgen sagenMeine Seufzer, meine Tränen, Brich dem Hungrigen dein Brot, Jauchzet Gott in allen Landen! (kanskje hans mest kjente), Ich will den Kreuzstab gerne tragen (Kreuzatab-kantate), Ich armer Mensch, ich Sündenknecht, Nun komm, der Heiden Heiland (fra første søndag i advent), Wachet! betet! betet! wachet! (uimotståelig, uiomtståelig), Jesus schläft, was soll ich hoffen? (kanskje ikke så sterk som de andre her, men la gå, det er inderlig nok, og vel så det), Ich habe genug (det betyr «jeg har nok», og man blir overbevist om at man har det), Bereitet die Wege, bereitet die Bahn!Komm, du süße Todesstunde (en overjordisk hyllest til døden), Schmücke dich, o liebe Seele (fløytene! fløytene!), Himmelskönig, sei willkommen (til palmesøndag, der den passer veldig godt!), ja, det er jo flere, Ich hatte viel Bekümmernis (fra tredje søndag etter treenighets,

Ach wie flüchtig, ach wie nichtig (med en ufattelig vakker, rask,

 

 

 

Ukraina tre år etter Maidan

I dag er det på dagen tre år siden nasjonalforsamlingen i Ukraina stemte ned en frihandelsavtale med EU. Jeg skrev en post om det den gang, litt annerledes enn det norske og vestlige medier ellers skrev. Min kone er fra Kiev, og hun var veldig glad de stemte ned avtalen. Jeg skriver litt om hvorfor, i posten. Det er tre år siden, etter det er det ganske mange som har stemt ned handelsavtaler med EU, og frihandelsavtaler generelt blir møtt med stor skepsis. Den gang ble det imidlertid fullt kjør om at det var direkte uhørt at Ukraina stemte ned en slik avtale. Støttet av vestlige medier og politikere trakk folk i Kiev ned i sentrum, til Uavhengighetplassen Maidan nezavisimosti, og barrikaderte seg der tre måneder, i demonstrasjoner som utviklet seg til rene gatekamper. Det endte med at den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovitsj, ble jaget bort, og partiet hans og blokken som støttet ham gikk i oppløsning i parlamentet.

Euforien var stor, den gang. Jeg var en av de få som var skeptisk, og kritisk. Dess mer jeg leste meg opp om saken, jo mer kritisk ble jeg. Jeg skrev flittig om det på bloggen i 2014 og 2015, og ble til dels heftig kritisert. Nå er det ganske stille om Ukraina. Det gikk jo ikke noe bra, der. Og krisen i Ukraina har ført til en krise i det internasjonale samarbeidet mellom stormaktene også. Det har gjort verden mer utrygg. Man taler igjen om opprustning, for å stå rustet mot en aggressiv fiende, heller en nedrustning, for å skape en fredeligere verden.

Det var riktignok ukrainerne selv som gikk ut og demonstrerte, den gang. Kanskje var de representative, den lille brøkdelen av befolkningen som forskanset seg på Maidan, eller som stakk ned der hvert ledig øyeblikk. Kanskje er det symptomatisk at det ikke var noen andre byer enn i Kiev det ble demonstrert, noen «bred støtte i befolkningen» var mer synlig i Vesten, enn i Ukraina. I de østlige og sørlige delene av Ukraina var de direkte fiendtlige til dem, og gikk til motdemonstrasjoner, som de også var det og gjorde det på Krim. De hadde jo også støttet og valgt presidenten det ble protestert mot, og de kjente de politiske lederne som nå frontet demonstrasjonene.

Det ble fullstendig ignorert i Vesten. Her var støtten hodeløs og ukritisk, både i media og blant politikerne. USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt var ute og delte ut småkaker til demonstrantene på Maidan, er det i det hele tatt mulig at noen andre ambassadører eller statssekretærer skulle gjøre noe lignende? Vår utenriksminister, Børge Brende, gikk ut og sa president Victor Janukovitsj måtte gå av. Han skulle vite bedre, eller så skulle statsapparatet hans gjøre det.

For hva var alternativet? De tre ledende ukrainske politikerne på Maidan var Arsenej Jatseniuk, han professor Richard Sakwa kalte an ouright nationalist, der var bokseren Vitalij Klisjko, han Dagens Næringsliv i magasinet var «professor Ironfist», og Oleg Tjagnibok, en av grunnleggerne av partiet Svoboda, et rent fascistisk parti. Jatseniuk ble statsminister, til begeistring i den vestlige verden, en plage for oss med familie i Ukraina. Da han til slutt ble avsatt, var oppslutningen om han og hans parti slik at de hørte inn under kategorien «andre» på meningsmålingene. De deltok ikke engang i lokalvalget i 2015, året etter de vant valget i Nasjonalforsamlingen, så upopulære var de.

Tyst i Vesten. Det stod bare om ham, om Jatseniuk, så lenge han snakket negativt og nedsettende om Putin og russerne, og slikket oss i Vesten opp etter ryggen. En slange bør kalles med sitt rette navn, Jatseniuk var virkelig en motbydelig type, på alle sett og vis.

Bokseren Vitalij Klisjko var det aldri noen som tok alvorlig. Den gang Dagens Næringsliv skrev en lang og «lærd» artikkel om, florerte det allerede videoer på YouTube om alle tabbene han har gjort. Han fremstår jo litt dum, og blir nesten søt når han fomler og famler for å si noe fornuftig, særlig når han skal gjøre det på engelsk eller ukrainsk, språk han ikke kan så godt. Også amerikanerne kalte ham naiv, det var godt kjent for alle som fulgte med.

Han og hans parti, Udar, stilte i presidentvalget og til nasjonalforsamlingen. De var ganske populære, representerte liksom noe nytt. Men presidentvalget ble avgjort i et hotellrom i Wien. Der møttes oligarken Dmitro Firtasj med oligarken Petro Porosjenko og bokseren Klisjko. Ingen vet riktig hva som der ble sagt, men rett etter møtet ble det annonsert at Klisjko trakk seg som presidentkandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Med det ble det åpenbart at Porosjenko ville vinne. Han hadde ingen seriøs motstand.

Demokrati?

I vestlige medier stod ikke et ord, heller ikke da omstendighetene rundt dette møtet kom frem. Ganske lugubert, for øvrig, i forbindelse med en rettssak mot nevnte Firtasj, der amerikanske (!) myndigheter var etter ham for en sak om korrupsjon i India. Firtasj ble frikjent.

Det er ikke så lett utenfra å holde kontrollen på Ukrainas oligarker, og forbindelsen mellom dem. Det er 4-5 store, Rinat Ahmetov, nevnte Firtasj, Petro Porosjenko har slått seg opp, han er president, må vite, og Pintsjuk er å regne med. Så er det bøllen Kolomoisjkij. Herre min hatt så mye disse folkene her har stelt i stand. Bare unntaksvis står det noe i vestlige medier, de færreste – selv opplyste mennesker – vet hvem de er, og hva de har gjort. Som en begynnelse kan interesserte begynne å nøste litt opp i Kolomiskij. Det finnes ikke maken.

Det skjedde så mye tull i Ukraina disse årene. En amerikaner ble finansminster, Natalia Jaresko. Ikke bare er hun amerikaner, hun har også arbeidet i den amerikanske statstjenesten. Hun beholdt det amerikanske statsborgerskapet. Professor Stephen Cohen uttalte flere ganger at Ukraina utviklet seg til å bli en amerikansk koloni. En drøy uttalelse, men ikke uten røtter i virkeligheten. Kunne vi tillate en amerikansk finansminister i Norge, folkens? Er ikke dette en av de viktigste ministerpostene? Ukraina gjorde mer for å krype for USA, onkelen med pengesekken, for eksempel å la visepresident Joe Biden tale i nasjonalforsamlingen, ved nasjonalforsamlingens talerstol, opptil flere ganger.

De hentet inn en bajas fra Georgia, en klovn og en brumlebasse, Mikhail Saakashvili. Mer eller mindre egenhendig forsøkte han å lokke NATO inn i krig med Russland, da han angrep russiske såkalte fredsbeverandre styrker i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkashia, august 2008. Han kom til makten ved et statskupp, «roserevolusjon», ble det riktignok kalt, en del av de mange «fargerevolusjonene» i den perioden. Kontroversiell, kan man kalle ham, for å være litt diplomatisk. Omdiskutert. Mange her i vest og rundt omkring var imidlertid parat til å støtte ham også, slik man straks får tiltro til ambisiøse politikerfolk i stand til å si noe negativt og positivt om oss i Vesten. Hykle litt demokrati og menneskerettigheter. Det skal ikke så mye til. Saakashvili var John McCains mann, fan av George Bush, kalte opp en hovedgate etter ham, i hovedstaden, George Bush boulevard. Han ble satt til å være guvernør i Odessa, en av Ukrainas viktigste regioner, og en av de betente, russiskvennlige. Over 40 mennesker ble brent inne der, mai 2014, mens ukrainske nasjonalister stod utenfor og sang den ukrainske nasjonalsangen. Etterpå la de ut hånlige meldinger på sosiale medier om «brente russere». Bare med et mer nedsettende begrep om russere.

Vi var forresten i Kiev på den tiden. Langs hovedgaten, Kresjtsjatik, var meldinger om takk til de ukrainske patriotene som hadde deltatt i det som endte som en massakre, og en beklagelse og sympatimelding for de ukrainerne som ble skadet. Langs samme hovedgate stod ultranasjonalistiske og militante Høyre sektor, og samlet inn penger til våpen. Helt åpenlyst. Ikke en vestlig korrespondent eller journalist tok tak i det. Jeg la ut melding og bilde her på bloggen, og på Facebook, tror jeg, uten at det hjalp så mye, naturligvis.

Saakashvili mistet nettopp posten sin han også, og reiser antagelig tilbake til USA. Han har ikke georgisk pass, lenger, så vidt jeg vet, og er etterforsket der som korrupsjon. President Porosjenko plasserer sine folk overalt. Ny statsminister etter Jatseniuk er Groisman, en lite profilert type, lakei av presidenten. På meg virker det som om Porosjenko i ro og mak øker og forsterker sin maktbase, beriker seg selv, ganske sånn som Janukovitsj og alle andre ukrainske statsledere har gjort før ham. Vi i Vesten blir helt blendet av at President Porosjenko snakker fint om oss, har som en av sine viktigste kampsaker «visumfrihet til Europa». Blir kalt Europavennlig.

Siden 2013 er det blitt krig, konflikt, splittelse og fattigdom i Ukraina. De har gått fra vondt til verre. Visumfriheten til Europa har de ikke fått, visumfriheten til Russland har de mistet. Mistet har de også mange av handelsforbindelsene til Russland, uten at nye handelsforbindelser med Europa og Vesten har vært i nærheten av å overta. Ikke i nærheten. Det er en konflikt som har ødelagt livene for millioner av mennesker. Og det begynte med denne handelsavtalen Ukraina skulle undertegne, og valgte å la være. Prosjektet fra EUs side var en del av deres «Partnerskap mot øst», partnerskap med Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Aserbadjan og Armenia. Det er mye å si om det også.

Jeg prøver å ikke følge så mye med lenger. Det er ikke verd å ødelegge likevekten på en sak jeg kan gjøre så lite med uansett. I Kiev blir det nå lagt ut boligannonser, du kan betale en tusenlapp i måneden, frem til en gammel pensjonistdame dør, så får du leiligheten hennes, etterpå. Hun er 77 år, så det varer neppe lenge. Pensjonen strekker ikke. Det er grotesk. Men vestlige medier sluttet å interessere seg, så fort revolusjonen var et faktum.

Det er mye her som er personlig, så det kan bli litt følsomt. Vår lille niese går i klasse med ei jente fra Donetsk, og har bestevenninne fra Lugansk. Begge steder har det vært krig, de er vel per definisjon interne flyktninger. Tanken på de to der, de små jentene og mødrene deres, og bestemødrene som er igjen, det gjør det helt uutholdelig med spørsmålet som har vært oppe gjentatte ganger, om USA og NATO-landene skal levere «dødelige våpen», som de kaller det, til Ukraina. Tidligere øverstkommanderene for de europeiske væpnede styrker i NATO, general Breedlove, han har fått hacket mail der han forsøker å fremprovosere en slik våpenlevering. Det var han som sa «russerne kommer til å angripe» hele tiden. Alltid ukritisk gjengitt i vestlige medier.

Jævler.

Moren til hun fra Lugansk, er igjen i byen. Jeg husker vi snakket litt om det, sommeren 2014. Moren er uten gass, uten vann, uten strøm, og det er bare en plass i byen mobiltelefonen virker, så hun må gå bort dit for å ringe. Jeg vet ikke om de har fått tilbake gassen, vannet og strømmen, hvordan det er med de tingene, hvor lenge de måtte gå uten. Våpen fra USA ville forlenget krigen, der.  Ukraina sendte bombefly dit, bombet sin egen by med fly og artilleri, det heter vel grad-raketter, jeg skrev engang om nøyaktigheten i siktet, det var sånn cirka et par hundre meter, rektangelformet, en eller annen plass inni der. Rett inn i boligområder.

Det er bare til å bli i dårlig humør av, alt i hop. Allerede i 2013, den gang avtalen med EU ble stemt ned, gikk det an å kjenne på stemningen at folk hadde det vanskelig. Siden har økonomien falt dramatisk, tosifret antall prosent, etter hva jeg har lest, slik at 4 % vekst i året gjør at man vil ta igjen nivået under Janukovitsj en gang på 2020-tallet. Folk merker det på at prisen øker, alt stiger, utenom lønningene. Valutaen har falt kraftig, så kraftig at Ukraina nå er Europas fattigste land målt etter gjennomsnittsinntekt for befolkningen. Dette er et av Europas mest ressursrike land, og sammen med de baltiske statene den mest løfterike Sovjetrepublikken ved oppløsningen. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet som er verre stilt nå, enn den gang. Folk er fattigere enn de var i Sovjettiden, Brutto nasjonalprodukt er lavere, og pengene er mer ujevnt fordelt.

Ukraina har akkurat det samme vanstyret de alltid har hatt. De er bare blitt mer nasjonalistiske og antirussiske. De har noe de kaller derussifisering, ta knekken på alt russisk. De har begynt med Lenin-statuer og gatenavn, navn på byer, suvenirer og symboler. Hundrevis ble vedtatt endret av en «komite» som satt sammen og snakket et par dager. De ukrainske styresmaktene klarer ikke å gjøre noe med korrupsjonen, men her kan de vise «handlingsdyktighet». Sikkert greit for folk i Norge og i USA, det er jo fritt frem og nærmest politisk korrekt å snakke negativt om Russland nå om dagen, så at ukrainerne for eksempel kaller opp Moskvagaten etter Stepan Bandera, nazikollaboratøren, lever man godt med i Norge, ingen bryr seg her. Men jeg er nå giftet inn i en ukrainsk-russisk familie i Kiev, vi har aldri hatt noen problemer med russerne, vi er veldig glade i den russiske kulturen og føler og mener Russland og Ukraina hører sammen. Det er vårt land, folkens, min datter er tospråklig, norsk og russisk, når all informasjon er på ukrainsk, skjønner hun ikke språket i sitt andre hjemland. Når folk i Ukraina er i mot alt russisk, er de i mot oss. – De angriper identiteten min, sier kona. – Hvis jeg ikke kan være russer, hvem er jeg da?

Det er ingen grunn til optimisme. Ukraina er helt fortapt. Ved neste valg vil antagelig pendelen snu litt igjen, man vil velge et mer russervennlig styre, og på ny vende seg mot Russland. Slik har det vært hele Ukrainas korte historie, frem og tilbake. Uansett er det mektige oligarker med egeninteresse som står over og trekker i trådene, det er de som kontrollerer politikken. Det er de samme ansiktene, bare med forskjellig navn på partiene. Det er bare å sjekke historien, også til de som stod på barrikadene og liksom var «europavennlige» og «demokratiske» på Maidan. Det var storpolitikk, et langsiktig amerikansk mål om å trekke Ukraina bort fra Russland, og over til oss. Og ukrainske politikere som kastet seg på, fordi det åpnet en vei for egen makt. Det har de jo klart.

Nå er Ukraina i tillegg til alle de andre problemene også tynget ned av gjeld fra IMF, EU, og fra Russland, selvfølgelig. Det var folkets stolthet, de var gjeldfrie. Ikke nå lenger. Så om handelsforbindelsene med Russland på ny skulle bli normalisert, som de forhåpentligvis vil bli en gang i tiden, så vil pengene i overskuelig fremtid og vel så det gå til å betjene umulig gjeld fra det internasjonale pengefondet IMF. Det er ikke mulig å se noen vei ut av dette. Så det er like greit å ikke følge med. Livet er bedre enn at det er verdt å bli deprimert i det.

Det ukrainske folket løser det også så greit de kan. Med dem er det ingen problemer, nasjonalismen er ikke så synlig hos dem, som hos politikerne deres. Vi snakker konsekvent russisk, som alle andre, og når det er snakk om konflikt og den politiske situasjonen, så er det straks økonomien som kommer opp. Det skrev jeg også, helt fra begynnelsen, da alle i Norge var så glade for at Ukraina «nå skulle bli demokratisk». De var helt ute å kjøre økonomisk, og tåler ikke krisen de har fått. Tenker jeg på det, blir jeg bare aggressiv. Det er det ikke verdt.

Fremdeles assosierer jeg Ukraina og Kiev med lange, lyse sommerdager, langs bredden av Dnjepr, nå også med et lite, skjønt barn derfra, mitt eget. Disse dagene ser jeg bare glade mennesker, som skjuler godt problemene de har, og som smiler, ler og bruker humor over elendigheten. Det er slik jeg vil ende posten, i et positivt bilde, Irina løpende på strandpromenaden, alltid barn på lekeplassen, alltid noen å leke med, alltid god stemning.

Kald høstdag på Sele

Det er en kald og grå november vi nå er inne i. Jeg ser på bildene fra i fjor, da jeg var i permisjon med Irina. Det er noen prakftulle bilder fra Sele og fra Melsvatn, nydelig, lav høstsol, og skarpe, klare farger. I år er det grått. Kaldt. Surt.

Ølberg, Strand, November, Høst, Sjø

Stranden har vært mer innbydene enn dette.

Likevel går Irina og jeg ut hver søndag. Hver årstid har sine ting å se. Nå er høsten på det nærmeste slutt, bladene er falt, og det er ikke så mye å jage i skogen etter. På heiene og markene går ikke sauer og beiter. På fjelltoppene, selv de lave vi har i Sandnes, er det kaldt. Vi kan ikke være ute lenger enn et par timer, det blir småturer. Sist søndag var det Vagleskogen, den lille tøyseskogen på Ganddal, i dag var det Jærstrendene og Ølberg.

Ølberg er en strand som trekker og trekker. Jeg kan huske den fra min tidlige barndom. Jeg har alltid likt den. Her er en elendig strand, det er riktig, liten og vanligvis med fullt av tare, rar lukt, og ingen skikkelige bølger. Det er mer ei bukt, enn ei jærstrand. Men det er svaberg og små øyer, mye å klatre på og se etter. Og det er bunkere, så fantasien kan ta seg en tur tilbake til andre verdenskrig, og forestille seg hvordan det var å være tysk soldat stasjonert her.

Lille Irina er langt i fra å skjønne alt dette, ennå. Hun vil til sandstranden. I dag var det veldig koselig i bilen, allerede oppe på Malmheim skjønte hun hvor det bar, og hylte av glede. Vi brukte det russiske ordet platsj, «strand», det tror jeg ikke hun skjønner ennå, hun vil alltid til mor (med kraftig skarre-r, det er bestemor, min mor), til Tone og ‘ara (også kraftig skarre-r, det er Sara, søskenbarnet). Men hun finner seg likevel i det og liker det, samme hvor vi drar.

Ølberg ser imidlertid ut til å være en favoritt, også for henne. Vi har vært der så mange ganger, til alle årstider, vil jeg si. Men akkurat i år hadde vi en fantastisk sensommer, med badevær langt uti september, da storkoste hun seg, vi oss.

Nå var det naturligvis for kaldt til bading. Men Irina serverte oss gledeshylene sine likevel, der hun forlot bilen, og ruslet bort til stranden, uten annet å bære på og leke med enn seg selv. De små hendene gikk ned i sanden, og plukket opp. Det var fire grader, men jeg sparer henne for vanter, så hun får lov til å gripe ting og ta på ting. Jeg har bæremeis, meningsløst denne dagen.

Irina trår på tare, og kjenner det er glatt. Vi løper litt ut og inn mot bølgene. Hun har støvler på seg, men har ennå ikke skjønt at det betyr hun kan være litt uti vannet, la bølgene skylle lite grann opp. Jeg har fjellsko, og tenker jeg skal være forsiktig med saltvann på dem, uten å vite om jeg har dekning for denne bekymringen.

Rett som det er setter Irina seg ned, og får sjokolade. Den ene hånden er full av sand, så hun må få i den andre. Annen nistemat er ikke verd å spise. Det er kaldt og surt. Begynner å regne også.

Irina er så liten at hun ikke har lært at regn er noe vi skal unngå. Jeg skal ikke være den som lærer henne det. En sann vestlending lar seg ikke merke av været, det er bare reduksjon av livsutfoldelsen. Må man vente til det er sol før man kommer seg ut, blir det mye dyster innesitting. Man må glede seg i regnet også, ikke ta værforbehold.

Nå hadde verken jeg eller Irina kledd oss særlig bra. Irina hadde en tykk kjeledress, ypperlig mot kulden, dårlig mot regnet. Jeg hadde min nye dagligturjakke, den som tåler litt regn, men ikke så mye, og som blir for kald når det er kaldt. Jeg har frøset hver eneste tur i november. Jeg har ikke helt funnet ut av det. Med den gamle allværsjakken hadde jeg fleecejakke under, og hadde det da greit. Med den nye jakken er det ikke plass til noen tykk fleece, som jeg har.

Uansett, Irina fikk bestemme veien. Plutselig satte hun opp i sanddynene, og gikk av gårde i gresset og det som vel heter Marehalmen. Jæren Friluftsråd styrer og romstrerer, og forsøker å forvalte naturen så sanden holder seg der vi mennesker vil. De bygger gjerder og greier, og setter opp skilt for å fortelle hvorfor. Det nye Ølberghuset vitner om business, med den gamle Ølberg-kiosken nå forvandlet til en økonomisk melkeku, lokkende luksusrestaurant og det som ser ut som boligutleie. Ikke vet jeg. Jeg synes brannen i det gamle, røde huset var mistenkelig. Det passet litt for godt for næringslivet å få bygget noe nytt, noe mer «berikende», i penger.

Irina hyler av glede også når hun finner frem til lekeplassen. Det regner nå skikkelig, hun er kliss våt. Og jeg er så kald og så avhengig av hanskene at jeg ikke vil fiske opp mobiltelefonen for å se an noen russiske gloser. Jeg står bare og venter. Maser ikke på Irina, ikke i det hele tatt. Hun skal få leke så lenge hun vil. Ingen plasser er bedre enn ute.

Båtene velger vi imidlertid ikke å se på. Det er Irina selv som straks går tilbake. Kjeledressen er våt og ekkel, full av sand også. Jeg vrir den av, og setter henne noenlunde tørr i setet i bilen. Tar på henne en fleecejakke jeg tok av før vi gikk ut. Skrur opp varmen litt. Gir henne en sjokolade.

På vei hjem kjører vi over Hellestø, opp ved Tjelta, og hallen ved Dusjaland, og så derfra over Malmheim og hjem. Den abnorme lagerhallen til Rema og Posten, like ved Vagleskogen, vitner om den nye tid. En tid der vi mennesker tar oss til rette.

Blinke, blinke lille stjerne!

I dag var det skjønt å hente lille Irina hos bestemor. Hun var pyntet opp med fletter, jeg kan ikke skjønne at jeg som er så vanlig har fått et så vakkert barn (selv med hjelp av kona, som også går ut over det vanlige). Og hun var som alltid glad når jeg kom, som alltid straks i gang med å peke på ting, og si hva de er. Bil og tog. Det er en tidlig versjon av «se her, far, hva jeg har gjort», eller «se, hva jeg har laget». Nå er det bare «se på det!»

Det var en lang dag på jobb for meg, i dag. Både bilen, mobilen og jeg selv, var i ferd med å gå ut på batteri. Jeg var enklest å lade opp. Mor laget litt god kvalitetskaffe på den nye kaffemaskinen vi kjøpte henne til bursdagen hennes, og Irina hadde lært sang.

Blinke, blinke stjerne lill
Undres hvor du hører til
Høyt der oppe i det blå
Kikker ned på alle små
Blinke, blinke stjerne lill
Undres hvor du hører til.

Irina får til «blinke, blinke», «til» og «blå», særlig, og nynner på resten. Stemmen hennes er så skjønn at den står i stil til resten av henne, hvor utrolig det enn høres, for hun er mer enn vidunderlig. Jeg har drevet og sunget sangen på engelsk, tull og tøys, hun skal lære norsk og russisk, engelske barnesanger er ikke for oss. Selv ikke der engelsk er originalen, ikke før hun lærer å snakke. Blinke, blinke stjerne lill, skal det være heretter, vi har jo sett litt på stjernene, både på norsk, og på russisk, der det heter svjozdy, uttales slik. Nå kan hun jo vite at de blinker også, at vi synger om ting, og at de tingene finnes.

Bestemor hadde også kjøpt en dukke til henne. Det var bestemor, ikke barnet, som ikke holdt ut å vente til jul. Slik  er den moderne tid, gaven kommer med en gang. Jeg tror ikke det er fare for at Irina blir bortskjemt, ikke sammenlignet med andre barn her. Selv i Kiev er det vanligvis hun som har minst ting med til lekeplassen, hun som må låne de kjekke tingene. Det går fint. Dukken hadde en lue og en bukse det gikk an å ta av og på, eller hva det var, litt klær. Klar fremgang fra den lille fingerstore bjørnen vi har hatt, nøkkelringen, der det gikk an å ta av og på en t-skjorte.

Så enkelt er vår lykke gjort. – Hvor er dukken hen, spør vi, da vi ikke finner den. – Hen e’ dokkå? sier Irina, på dialekt, og på spor etter en setning. Hun lærer å snakke. Det er ingen sak å få henne med i bilen, da vi kjører hjem. Batteriet rekker helt fint, det er enda en mil å gå på (men nå tar det 14 timer og 30 min å lade den opp, det laveste vi har kjørt den). Mama Olia snakker med sin mor på Skype, og har hatt en god dag hjemme, fri fra Irina har hun kunnet lese til eksamen og fikse karmer til vindu.

Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.