Xiaomi mi 11 Ultra – test

Jeg fikk toppmodellen fra det kinesiske merket i går, og har nå fått prøvd den tilstrekkelig til å legge ut en litt mer utfyllende post i tråd med sånn jeg har skrevet for de andre mobilene jeg har hatt. Det begynner å bli en del, siden jeg startet bloggen i 2008.

Batteri

Første gangs bruk pleier å ta på når alt skal lastes ned og inn, og alt skal konfigureres. Den ladet seg opp som et lyn da jeg fikk den ny, slik produsentene lovet, men den sloknet i dag morges etter å ha stått på gjennom natten. Etter det har den vart godt gjennom en dags intensive bruk, inntil jeg nå fyrer den opp igjen så det synes. Den vil gå fra 28 % til full mens jeg skriver dette innlegget. Jeg bruker 4G med flere enheter tilkoblet, og jeg bruker Bluetooth i bilen. Jeg har fått lastet over en rekke av appene fra den gamle telefonen som ledd i konfigureringen, og jeg har filmet og fotografert flittig i fornøyelsespark med barnet. Batteriet tåler en dags svært tøff bruk, og om det skulle knipe på fjelltur eller noe sånt, så kan man justere seg så batteriet varer en helg. Det er også veldig, veldig betryggende å ha kjapp opplading. Det trengs, når man er på reise eller noe sånt, og trenger lynrask refylling av batteriet før nye tak.

Design og utseende

Design er jo en smakssak. For min del er utseendet meningsfullt. Den er stor og tung. Du merker det av og til, når du løfter telefonen ut av boksen, første gang du snakker i den. Men i daglig bruk og i lommen gjør det ikke noe. En skjerm som fyller mye er alltid bra, jeg hadde egentlig ikke trodd det skulle være slik, men jeg liker det. Det er mer behagelig å lese, når det er mer ting i skjermen. Telefonen ser også råflott ut, og vakte begeistring straks jeg viste den frem i vår lille familie. En av snakkisene om telefonene er den uvanlig store kamerabumpen som stikker ut på baksiden. Det er for å få dybde i bildene, så prisen er verdt det, men det er omdiskutert om den trenger den ekstra lille skjermen på baksiden. Jeg vet ikke om den vil slå an å bli standard, men den vil nok havne i kategorien kjekk å ha. Litt bruk for den har jeg, når jeg tar bilder av meg selv, og når jeg tar bilde av min datter, så hun kan se hvordan hun ser ut. Regelen er jo at ting ikke skal stikke ut, så de store produsentene vil nok forsøke seg på annen løsning enn denne, men det med kamera er fysikk, så det er vanskelig å komme utenom. Og siden Xiaomi er de første, og gjør det så gjennomført, så er det litt kult. Hva som kan være et større ankepunkt, er tyngden.

Skjermen og design og alt på den er fantastisk, Den er skikkelig kjekk i bruk, og fungerer i all slags lys, som en selvfølge. Det ser også skikkelig flott ut, alt som skjer med den.

Film

Jeg vil skille kamera og film for denne mobilen. Det er for film den skiller seg ut. Her er den betraktelig bedre enn alt annet jeg har, inkludert lommekameraet Sony rx100v og speilreflekskameraet Nikon D5000. Det tar krystallklar film, og zoomer lynraskt. Ingen mobiltelefoner er i nærheten av å klare noe sånt, ikke som jeg har hatt. Huawei P30 pro filmet greit så lenge det ikke var for mye zooming og bevegelse, men var dårlig på å endre fokus og å tackle forandringer. Xiaomi mi 11 Ultra kan du bare sette i gang, og så er det sylskarpt, selv om du zoomer inn og ut, og opp til mange ganger avstanden. Selvsagt merkes det da om du rister på kameraet, men du kan meningsfylt filme barnet som sykler av gårde, mens du står stille.

Det har også en stabilisator som er forunderlig god. Når du instruerer kameraet at dette skal være prioritet, kan du løpe ved siden av barnet som sykler. Du kan ha busker nær rett over i hus og hager fjern, kameraet fikser det øyeblikkelig, du trenger ikke tenke på det.

Ofte når jeg får nye moibler og kameraer knipser jeg i vei, fascinert over hvor gode bildene er sammenlignet med det forrige. Denne gangen er det film jeg gjør det med.

Kamera

Det er kamera som er satsningen til mobilen, og her leverer den. Det er superskarpe bilder, som utmerker seg med dybdefølelsen, og helt automatisk fokuserer på forgrunnen og matter ut bakgrunnen så selv enkle bilder ser proft ut. Den skjønner også når bakgrunnen trenger skarphet, og løser fotooppgaven svært, svært bra i svært mange omstendigeheter. Hva jeg savner, er kjappere responstid. Der er jeg bortskjemt med fotoapparatet Sony rx100v, som responderer straks du trykker på knappen. For Xiaomi Ultra går det raskt fra telefonen er av til bildet er tatt, men akkurat øyeblikket fra du trykker på utløseren til bildet er fanget, der går noen brøkdeler av et sekund tapt, og de kan være viktig. Kanskje ligger noe av forsinkelsen i at smart bildealgoritme er på, jeg har prøvd noen bilder med og uten denne, uten helt å merke forskjeller større enn at den kan være innbilt.

Et annet problem for kameraet, er å ta bilde av ting i bevegelse, for eksempel en humle som flyr inn og ut av en blomst. Også her er jeg bortskjemt med Sony rx100v, som kommer helt til sin rett med alt i bevegelse og godt lys, det fanger øyeblikket sylskarpt. Med mobilkameraet er det en viss treghet. Jeg sjekker opp hvordan jeg skal komme rundt dette problemet, som ganske sikkert har med innstillinger å gjøre, og ganske sikkert vil utvikle meg som fotograf å bli kjent med. I andre kamera er det installerte forhåndsinnstillinger, for dette mobilkameraet har jeg ikke funnet frem til alle de riktige. Kan hende noe av problemet mitt er innstillingen HDRa, at jeg har automatisk High Dynamic Range, og at det gjør bevegelse litt vanskelig og gir en viss treghet. Dette skal jeg eksperimentere mer med, og finne ut av.

Hva kameraet gjør uovertruffent, er motiv i forgrunnen og annet i bakgrunnen. Der komponerer det bildet så det ser helproft ut, om det er treet i hagen eller blomsten på terrassen, hva det enn er. Ingen av disse to dagene har hatt spesielt godt lys, aldri har jeg hatt noen spektakulære motiv, og allikevel har jeg greid å få noen fantastisk flotte bilder. Ulikt Huawei P30 pro og alle mobilkameraer jeg har hatt, så går det an å zoome meningsfullt med denne. Det er 5x optisk zoom, hvilket vil si bildet ikke får redusert kvaliteten. Deretter er det mengder av digital zoom, som sjelden er noen vits å bruke.

Jeg er interessert i telefonen med det beste kameraet, og sitter med følelsen at det har jeg fått.

Pris versus kvalitet

Denne telefonen ligger på samme pris som andre toppmodeller. Men ulikt dem, så er det lagt ved lader, og det er også lagt ved et lite deksel. Standarden er 256 GB lagringsplass, og det er også rikelig med ram og topp i det meste av kvalifikasjoner. Særlig for iPhone og iPad er salgsprisen bare et utgangspunkt, du trenger ekstra fra inngangssummen for å få den versjonen du vil ha. Det går an å gå noen tusenlapper ned i pris, og få en helt ypperlig telefon. Men dette er toppmodellen, som gjør ting andre telefoner ikke kan, og da blir gjerne prisen skrudd opp en del.

Ytelse

Jeg styrer unna de tekniske spesifikasjonene. Jeg ser bare på hvordan den er for meg. Her er det ingenting å si på min gamle Huawei P30 Pro heller, også den gjorde alt straks jeg ba den om det. Det samme gjør Xiaomi ultra. Den skal være et råskinn, og er veldig mye mer enn nok for mitt bruk. Hva jeg mest vil presse den på, er intensiv bruk av 4G og tilkoblede enheter, noe som vil tære på batteriet, mer enn på ytelsen.

Konklusjon

Det gikk en tid fra jeg bestilte telefonen, til jeg fikk den, og i denne perioden gikk jeg og tenkte om jeg hadde gjort det riktige, om jeg kanskje skulle benytte meg av angreretten. Min gamle Huawei hadde litt knust skjerm, men fungerte helt fint, og det knuste var ikke så veldig forstyrrende. Det var heller kona som trengte ny, fordi en eldre modell hadde utslitt batteri, og var på vei over i kategorien ubrukelig. Så var tanken at jeg skulle få ny, og hun min gamle. Jeg liker godt å være sikker når jeg gjør et kjøp, og ser gjerne alt jeg kommer over av anmeldelser, tester og artikler, på flere språk. Med Xiaomi var jeg usikker, mottakelsen var litt blandet. Jeg var fristet av den store kameratesten, der Xiaomi kommer best ut av alle, og det er jo egentlig det jeg var interessert i, å ha den beste kameratelefonen. Men i praktisk bruk, og fra dem som prøvde, så var det ikke udelt.

Den vant meg fra starten. Den ligger godt i lommen, og det er gøy å se på den fantastisk flotte skjermen og å ha responstid lik null. Det er fantastisk å ha et supert filmkamera med over alt, og hele tiden, og at det bare er å trykke på knappen og sette i gang, samme hvor man er. Det er godt endelig å ha en zoom, som gjør at man kan fotografere motiv på avstand, og zzoome inn på detaljene man vil ha med. Det er artig å fotografere vrihasselen i hagen, med plommetre og trampoline i bakgrunnen, og tenke wow! Ennå har jeg ikke fått full nytte av den raske ladingen, den ble oppladet for en god stund siden, og lenge før jeg var ferdig å skrive.

Xiaomi mi 11 ultra

I dag hentet jeg min Xiaomi mi 11 ultra, og har fått fiklet litt med den gjennom ettermiddagen og kvelden. Her er mitt inntrykk.

Den forrige telefonen jeg hadde var Huawei p30 pro, som tok fotografering til et nytt nivå. Den rykket godt i fra et par generasjoner Sony Xperia og iPhone 4, og var den første telefonen som ikke bare kunne fungere i stedet for lommekameraet, men også være en konkurrent til det. Det var portrettbilder, bilder i dårlig lys, og i mørke, og det var svært god film, så lenge det ikke ble zoomet så mye, og ikke var bevegelse i kameraet.

Xiaomi mi 11 ultra tar det til enda et nytt nivå. Det er kameraet som er hele årsaken til at jeg kjøper telefonen. Kamera er viktig for meg, og jeg vil ha det absolutt beste når jeg først kjøper. Sånn har det vært hele tiden, med telefon, og med lommekamera og den gang jeg kjøpte speilrefleks. Jeg er ikke noen profesjonell, men jeg tar mange bilder, og vil gjerne at jeg skal ha minnene og barnets oppvekst i aller beste kvalitet tilgjengelig.

Xiaomi mi 11 ultra tar skrittet videre. Og det er særlig i film, den gjør det. Huawei var bra, men Xiaomi er et par klasser over. Den filmer i både 4k og i 8k, om det skulle være nødvendig, og den håndterer zoom og bevegelser i kamera så det er regelrett forbausende. Den tilbyr en rekke med triks i tillegg, artig nok å eksperimentere med, men de viktigste og suverent mest brukte filmene og bildene er det som er i vanlig standard.

Billedkvaliteten er også superb. Den zoomer optisk opptil 5x, det vil si billedkvaliteten er ikke redusert opp til dette nivået, men så blir det sånn at man like gjerne kan zoome på PC, vil jeg si. Hva jeg umiddelbart savner, eller reagerer på, er resonstiden. Den tar bildet tidelet etter man trykker, og da er motivet skiftet lite grann, om man tar barn i bevegelse, eller noe.

Av de andre tingene, er telefonen helt smooth, som de sier i dag. Men det er ikke så viktig, alle telefoner er i dag førsteklasses på det meste. Det er kameraene som skiller seg ut. Der vil jeg ha det beste, og det tror jeg nå er Xiaomi. Førsteinntrykket skuffer ikke.

Jeg vil også legge til, det er mye sagt om den dumpen på baksiden. Jeg synes ikke den er plagsom. Jeg synes den er artig, og gir et eksklusivt preg, om det skulle være viktig. Både kone og barn sa «wow» her hos meg, den ser veldig, veldig solid. Da jeg først fikk den i hånden, var den tung, men den ligger godt i lommen, og etter den første reaksjonen, så har jegi kke tenkt på det. Den er ørlite større enn Huawei P30 pro, det liker jeg. Det fyller mer i skjermen, alltid nyttig.

Gimmicken med skjerm på baksiden har også kommet til nytte. Det var kjekt for barnet å se seg selv, når jeg fotograferte henne. Det fungerte også utmerket, når jeg skulle ta en liten selfie av oss to. Sette på 3 sekunders forsinkelse, trykke utløserknappen, og bruke sekundene til å finne riktig bildesnitt.

Fornøyd!

Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Første dag, påske, 2021

Det blir ikke mange bloggposter om dagen. Livet er fylt opp med andre ting, kan ikke skrive her så mye, skriver veldig mye andre steder. Men nå er det påske, den for året 2021, påske som jeg har så rike minner fra, helt siden barndommen, og som er så annerledes nå.

Vår familie hadde aldri hytte, og hadde sjelden råd og heller ikke så altfor lyst til å reise til fjells for å leie eller bo på hotell. De gangene vi gjorde det, var fantastiske ferier, men jeg husker ikke lenger om det var vinterferie eller påske. Assosisjonene til påske er dagsturer hjemmefra, og så spill og TV hjemme. Det var spill av den gamle sorten, med brett og terninger, fysisk, sammen.

Sterkest minner har jeg nå til påskene etter jeg flyttet hjemmefra, og ble student. Da ble hver påske et gjensyn med mitt gamle liv, helt annerledes livet jeg levde i Bergen. Etter hvert mistet vi helt interessen for TV, i alle fall gjorde jeg det, og så ble det om kvelden bare spill. Påsketur var et begrep, drivkraften var svært sterk etter å komme seg ut. De tradisjonsrike turene for oss, var å grille pølse på stranden, ha frokosttur, eller en tur der vi spiste alle måltider ute, inkludert frokost, og så var det de turene vi fikk til i tillegg til disse.

På begynnelsen av 2000-tallet kom digitale fotoapparat, sånn at det er mange flere og mye lettere tilgjengelige bilder. Jeg var ikke student, men jobbet som lærer, og hadde fremdeles påskeferie. Fremdeles gikk vi ut, fremdeles de samme turene og tradisjonene. Søstrene mine giftet seg, fikk familie og barn, som vokste opp og ble med, på noen av turene. Grillturene ble mange ganger flyttet fra stranda, til Møgedalshølen, ved Bråstein og Figgjoelva.

Jeg blir glad bare å se på disse bildene, enten jeg ser dem i hodet, eller på PC eller papir. Det er levd liv, herlig levd liv.

Fra 2008 er det skrevet blogg, påsken 2008 ble den siste med min far, svært sterk, den beste av dem alle. Og påsken 2009 var i utlandet, med hun jeg skulle gifte meg med, helt annerledes. Påsken 2010 var den første for Olia i Norge, da var vi to som reiste hjem, ble med på tur, og tok bilder.

Så kom fantastiske Irina, barnet, i 2014, og forsynte mitt liv og min verden med helt nye tanker og stemninger, det var et univers som åpnet seg. Alt er blitt annerledes, bedre, etter henne. – Far er lykkelig på grunn av meg, sa lille Irina på russisk allerede i tre-årsalderen, og hadde selvfølgelig helt rett.

Påsken 2016 var igjen i Kiev, jeg var i permisjon det skoleåret, et surrealistisk godt år, men en ganske annerledes påske. Jeg husker så godt fra den gangen, hvordan været der nede på et øyeblikk snudde fra surt og kaldt, boblejakke, votter og skjerf, til vårlig i t-skjorte og vurdering av kortbukse. Det var veldig kjekt å se våren utfolde seg i Kiev også, en gang.

Så kom påsken i fjor, da plutselig alt var nedstengt. I år er det det samme. Det er restriksjoner på besøk og samvær. Påske er familietid, har alltid vært det for oss, og nå er det restriksjoner på å være med flere enn de aller, aller nærmeste.

Samtidig er også mange av de herlige turomådene våre tatt fra oss. Kringeli, utenfor Gjesdal, ikke så mye forbundet med påsketurer, som andre turer, nå er det omringet av vindturbiner. Turbinene på Vardafjell er synlige fra hele Sandnes. Kan verken gå i Melshei eller Arboretet uten å få dem med seg på veien. Det tar bort noe av gleden, det gjør det. Dette skulle ingen mennesker ha rett til. Ta gleden fra andre.

I går startet Irina og jeg påsken vår med å ta en tur på kino, en tradisjon annerledes enn vi hadde dem i familien jeg vokste opp i. I vinterferien var det bra, med familien Bigfoot eller Bigfoot junior, var det vel. Filmen i går var mer på det jevne, Finny og Leah, tror jeg den het, om rededyr som har laget seg en koloni på en øde øy, og resten av dyreverden som kommer med arken til dem. Problemet med filmen var at det var ingen av karakterene som drev handlingen, alt skjedde fullstendig utenfra, om det var arken som drev hit og dit, eller vulkanen som ødela øya. Som så ofte før i moderne filmer blir mangelen på handling forsøkt kompensert med spektakulære effekter og morsomme spillopper, men det biter ikke på meg, og heller ikke på Irina, som ikke satt så fengslet og følelsesladd i denne filmen, som hun gjorde med bigfoot.

I dag skal vi til bestemor og se mer film, og spise taco. Så får vi se hva det blir videre. God påske.

Siste dag i vinterferien, 2021

Så er en ny uke godt, denne med vinterferie. Vi har holdt oss hjemme, det ble slik, vi holdt oss hjemme. Vi gjorde et stort nummer med Irina, at måneden mars tilhører våren, og temperaturene var i starten av uken egentlig ganske vårlige. Vi har brukt en del tid ute på terrassen. Raske som vi er, fant vi også frem kortbuksene, men da måtte vi riktignok ha et teppe over, når vi satt og leste.

Væromslaget kom jo også, med kaldt, og uten sol.

Onsdag gikk vi på kino, for første gang for Irina. Det resulterte i et blogginnlegg. Torsdag varierte vi suksessen, med å ha film- og tacokveld hos Irinas bestemor, som er min mor. Også det er veldig sjelden for oss, både film og taco. Vi har det nesten aldri. Filmen var bigfoot 1, eller bigfoot junior, Irina fikk sett begynnelsen av det hun hadde sett fortsettelsen på, på kino.

Det ble ganske vellykket. Mor hadde gledet seg til kvelden, og laget veldig, veldig god taco. Alt riktig. Irina var først litt reservert til filmen, men ble siden sugd inn, enda en gang. Det er fascinerende å se Irina vise frem nye sider ved seg selv. Hun er veldig opptatt av Emma, som lille Bigfoot blir litt forelsket i, og identifiserer seg veldig med henne.

Fredag så jeg gjennom om det var flere filmer aktuelle å se, men fant egentlig ingen. Neste kinotur for oss blir til påske.

Så hva har vi gjort? Vanligvis pleier jeg og vi å være veldig aktive, finne på noe hver dag, komme oss ut på tur. Men nå er jeg akkurat lite grann redusert, og har det best når jeg er hjemme. Mye fredeligere enn vanlig.

Dagene har gått med til at jeg står opp først, som alltid, skriver og leser litt, og holder på med det frem til de andre våkner. Om vi ikke har brød, baker jeg grød. Det er alltid god frokost. Kaffen har vært cappuccino, skikkelig, som i det lille kaffestedet i Kiev, med knuste mørke sjokoladebiter drysset over. Det gir glede.

Etter frokost er det litt vanlige ting, jeg leser mer, skriver mer, eller har mine to partier sjakk. Så er det dagens utflukt, som ikke går til fjell og hav eller spennende steder, men som for eksempel kan gå til butikken, eller noe sånt.

Og så er det hjem til middag, som er god, og ned i kjellerstuen, der vi fyrer opp i peisen. Så koser vi oss der nede, skriver og leser mer, jeg spiller kanskje litt gitar, Irina og jeg spiller kanskje uno eller et annet spill, og i det hele tatt, ganske fredelig.

I morgen er det vanlige arbeidsdager igjen. Det er heldigvis bare en måned til påske, jeg trenger påske. Det er så deilig bedagelig å ha fri. Jeg har rikelig å gjøre, som de som vet godt hvem jeg er og hva jeg holder på med, må vite, men det er deilig for meg å kunne disponere tiden selv, og ikke være bundet av arbeidtidens plikter. Og så er jeg jo litt nostalgisk om dagen, Irina vokser opp, 6 år, hun vokser så fort, tiden går så fort, alt sånn som jeg har lest og sett andre skrive og si, som har gjennomlevd dette før meg.

Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.

Godt nytt år – 2021!

God morgen og godt nytt år! Det er blitt 2021!

Hva har jeg gjort så langt i år? Jeg har stått opp, kledd på meg passe fine klær, med hvit skjorte og slips under genseren. Jeg har satt en deig med rundstykker, de står og hever seg. Og jeg har åpnet en ny pakke espresso, 1 kg, første kopp er fylt opp.

Det blir 2021.

Godt!

Koppen fylles opp – med 2021!

God jul, 2020

Irina og jeg sov hos min mor i natt. Det var en jul som det pleier å være, tross alt.

For et spesielt år det har vært. På så veldig mange måter. Det er færre ting, nå, som henger fast som det var.

Også landskapet forandrer seg. Tidligere kunne jeg alltid vende tilbake til Rogalaandsheiene, Jærheiene, samme hva som skjedde i verden rundt. Nå er heller ikke de, de samme.

Viruset korona har gitt vår tid en utfordring den ikke helt kan svare på. Store deler av året har samfunnet vært låst ned, selv om det går ut over økonomien, selv om det går ut over helsen, selv om det går ut over livene til folk flest. Disse dagene gjøres de første forsøkene med vaksine, men det er ennå langt frem og mye uvisst før dette er under kontroll.

Så har jeg selv også hanglet litt gjennom høsten, av et annet virus, som ikke er Covid. Det har jeg ikke tid til. Jeg må være aktiv og være frisk.

Men jul ble det likevel. Jeg har hørt mye på julekanalene i bilen dette året. Tidligere år var det bare unntaksvis jeg kjørte til jobb, og før 2015 hadde jeg ikke engang noen bil. Nå, i år, har jeg kjørt hver dag. Og hørt julekanalene på veien.

Hos mor var det sedvanlig spekemat og rømmegrøt, og også fløtegratinerte poteter. Hun disker opp til et helt selskap, selv om det er bare Irina og jeg som kommer. Irina gledet seg enormt, og også jeg gledet meg. Samtidig benytter vi anledningen til å pynte juletreet, og til å synge noen julesanger.

Det er mye som er forandret. Og noe som består. Om et par timer reiser vi til tante Tone, som inviterer til juleselskap.

Det er god jul. Jeg har hengt ut latterlig mye julemat til fuglene også, kjøpt for mange hundre kroner, til fuglene. Til og med frost kom det, lite grann, med rim på bakken og lavt sollys. Skarp, blå himmel.

God jul.

Fjerde søndag i advent, 2020 – lang tid uten blogging

Det er første gang jeg skriver noe her siden Irina ble 6 år, 11. september. Før det hadde jeg ikke skrevet noe siden april. Det er det lengste oppholdet bloggen har hatt, siden den startet i 2008.

Det er mange årsaker til det, og de har ikke alle noe på bloggen å gjøre. Poenget er at den ikke er død, den lever, og jeg skal fortsette å skrive. Når det er travelt, er blogging første salderingspost, og travelt har det vært.

I dag, nå, er juleroen i ferd med å senke seg. Den er annerledes på veldig mange måter. Verden er forandret av et virus, hva som skjer nå, kan ikke sammenlignes med noe. Selv er jeg angrepet av et annet virus, og har vært mer eller mindre syk lenge, og går på medisiner. Det er veldig uvant for meg, og jeg kan sant å si ikke fordra det.

Nå håper jeg julero og julefred skal få meg helt frisk igjen, at det ikke skal være så hektisk.

I dag reiste Irina og jeg til min mor for å tenne det fjerde adventslyset. Lille Irina er ikke så liten lenger, og kan ikke fordra at jeg kaller henne det. Hun er skolejente nå. Hun leser og skriver, og driver med sine egne ting, helt ute av foreldrenes oppsyn og kontroll. Vi merker at hun sier ting hun ikke har fra oss, hun får sine egne meninger, og blir uenig.

Det er fascinerende.

Hos mor var det spekemat til en slags middag, og julekaker til kaffe og advent. Irina elsker en lek, der vi skal mime dyr og gjette, og insisterte på at vi skulle ha den enda en gang. Den ble nok i overkant fysisk for bestemoren, som gjerne ville slappe av med kaffen.

Siden reiste vi hjem, og fyrte opp i peisen. Spilleren har gått med lun og god musikk. Jeg har lest gammel tysk litteratur, Novalis og Goethe, til berikelse for meg selv, om enn verden gir blaffen. Jeg trenger dette, trenger også å skrive om det. Det er en fluktmulighet, tenkte jeg i dag, jeg trenger slike fluktmuligheter. Verden kan jo bli ganske intens. Det er ikke alt som skjer i den som er helt bra.

Men i vår lille verden, Irina, Olia og jeg, så er tingene helt bra så godt som det blir. Irina smiler og er glad, Olia pusler med sitt, og jeg er med i alt dette.

Irina, 6 år!

Bursdagen til Irina! Gratulerer med dagen!

Dette er 11. September, en dag det har skjedd en rekke med ting, det var min første dag i jobb, i 2001, en dag jeg kom hjem fra jobb og også fikk høre noen veldig spesielle nyheter, og så ble Irina født, 2014.

https://photos.app.goo.gl/2Z1TSd2dVYtUZhq56

Her er hun på Frøya. Hun har lært litt av hvert om vindturbiner og om landet vårt og om fugler og om elg og andre dyr, og om forskjellen på Flo og fjære, og hva hytte, anneks og naust er, og hva de syv søstre på Helgelandskysten er. Du hører ikke lenger henne kalle det vindmøller. Og hun har det helt relevante spørsmålet når de bygger og bygger: Kor ska vibå ver, då?

Her på Ganddal har vi en vei som heter Vipeveien. Det er jo spesielt at vi kaller opp en vei etter den, samtidig som vi nedlegger leveområdene dens med betong.

Vi har lært på reisene våre at i Lyngdal var det tidligere en bestand på 50 hekkende par. Nå er den redusert til 2-5. Det er dramatisk. Erik Thoring fra Naturvernforbundet Rogaland kunne melde at den nå er utrydningstruet.

Det er noe som nok ville gjort inntrykk på min far, og Irinas bestefar, som hadde et ganske spesielt forhold til denne fuglen. Den er tett knyttet til jærsk identitet, det er vår opplagte nasjonalfugl, skulle Jæren vært en nasjon med jærbuer (ikke ønskelig 🙂). Det er ikke bare at fuglen er så herlig, og tripper så flott på jordene vi har så mange, det er også at navnet på fuglen ligger så godt på dialekten. Den heter viba, det er vibå, og vi kan ha avledninger med vibereiret, et navn min far nesten ville opprette en forening, bare for å kunne kalle den med dette navnet!

Men i dag er det Irina. Hun er seks år. Skolejente. Allerede smetter hun ut av huset, og kommer hjem igjen uten at vi får det med oss. Med distré, men sjarmerende, foreldre som Olia og meg, er hun nødt til å være litt selvstendig. Hun har vært med på mine eventyr siden hun ble født, og alt i mitt liv er blitt kjekkere å gjøre etter at hun kom, hun er den nye fargen i regnbuen for meg, hva jeg før ikke visste var mulig, men som nå er selvsagt, og heter Irina.

Gratulerer med dagen!

🌈🪀🥇 👍