Mot jul, mot ferie, en stille og god tid

Så var det en bortimot normal uke igjen. Ingen eksamener, ikke noe spesielt. Bare den ene dagen til den neste. Mørkt om kvelden fra klokken fire, og deromkring. Ned å fyre opp i peisen. Være med Irina. Spise godt, ha det godt.

På fredag var vi og prøvde den nye, lille skøytebanen på Bryne. De tok bort den vi hadde på Klepp, for å lage et allerede stort kjøpesenter, enda større. Folk skal leve også. Det nytter ikke å lage alt til asfalt og butikk. Mye er blitt skikkelig tungvint, skal en ut og more seg.

Også når vi skulle stå på skøyter på Bryne. Skøytebanen er gratis, hjertelig takk for det, litt moro for menigmann gjør det ikke noe at skattepengene går til. Dessuten trekker det folk. Vi har ikke vært på Jærhagen et øyeblikk siden de tok vekk isbanen vår. Mens isbanen var der, var vi der minst en gang i uken. Og vesle Irina fikk øvd opp motorikken sin, på skøyter.

Nå var det på Bryne. Selve skøytebanen var fin, grei nok, selv om den var veldig liten. Problemet er parkering. Vesle Bryne. Og så er det ingen plasser vi kan stå, uten å sette oss inn i parkeringsforskrifter og finne ut av betalingsmetode. Vi fikk stå en plass det var privat. Folk flest er jo ennå ganske hyggelige, om enn politikere og de som bestemmer sånt, ikke ønsker folk i sentrum. De skal sluses ut til kjøpesentrene, der man går i butikker som ser prikk like ut, uansett hvor man er i landet og i verden.

Lille Irina har ikke stått på skøyter siden i mars. Det er over et halvt år siden. Da imponerte hun de fleste, der hun skjøt fart på isen på Stokki, og flyttet de små bena og kroppen sin så det slett ikke stod i stil til størrelsen. De fleste andre barn turte ikke engang å slippe seg, før de nærmet seg skolealder. Irina føk av gårde, over humper og hindringer, falt og reiste seg, skikkelig stayer-evne.

Nå tok det lite grann tid før hun skjønte at dette var noe hun kunne greie. Og hun var litt mer forsiktig enn i vår. Men til slutt, så slapp hun meg, og skøytet av gårde nesten som før. Det eneste hun hadde en pingvin å holde i, en sånn lekefigur, til hjelp og moro. Nytt var at hun klarte å falle, og å reise seg igjen. Det tror jeg ikke hun greide i vår. Da måtte hun ligge og vente til jeg reiste henne opp.

Og når det gjelder utholdenhet, parkerer Irina og jeg alle andre barn og voksne. Det er det der med at det som er gøy, skal ta slutt. Så lenge det er gøy, er det bare å la det fortsette. Man skal suge ut av livet alt som er, mens man har det.

Fredag var også et julebord på kvelden. Det er ennå kjekt å være på fest, helt fine greier, men det er hjemme foran peisen med familien som er min plass nå. Lørdag var en kjempedag. Irina og jeg spilte domino. Det er noe deilig med barn, når noe er kjekt, så må de hoppe. Og for Irina var dette å spille domino med far, med brikker med bilder av dyr, uten at noen av oss egentlig kunne reglene, det var helt over alle forventninger for hva livet kan ha å by på. Hun hylte av glede for hvert eneste dyr som dukket opp, fant plass å legge det, kom med en rekke med råd også for meg, og ordnet og styrte og stod i.

På kvelden var det fenalår og fløtegratinerte poteter. Laget av min kjære, kjære kone. Det blir ikke bedre enn det.

Og i dag, reiste Irina og jeg til min mor, hennes bestemor, og snopet inn i oss noen julekaker, og tente lys for advent. Irina og jeg fikk oss en liten luftetur også, i vinden og kulden. Vi lekte restaurant. Også der, hun springer og hopper av lykke. Ikke er det godt å si, hvor hun skal hen som kelner, men hun løper av gårde, langt bortover, før hun løper tilbake, og lurer på hva jeg skal ha. Eller hun rekker ikke å lure på det, hun pleier som regel bare å servere med en gang, alle måltider og drikker hun husker navnet på. Så er det å bytte, jeg er kelner, hun er gjest, igjen og igjen og igjen.

Så lenge det er gøy, må det bare få fortsette. Og livet er gøy. Det er mye tull og tøys som foregår ute i verden, og hos oss i Norge også. Mye å ergre seg over, mye man gjerne skulle sett annerledes. Men jeg har min kone, har mitt barn, har et hus å komme hjem til, og en peis å fyre opp. Det er gode dager, godt liv, godt alt.

Tur til Kristiansand for eksamen i tysk

I dag reiste jeg frem og tilbake til Kristiansand for å avlegge eksamen i tysk språk og litteratur. Jeg hadde lest det hele, fra år 700 til 1900, før jeg skjønte det var kun mellomkrigstiden og litt av etterkrigstiden vi skulle ha. Jeg kan jo den ganske godt fra før, etter å ha studert flere fag som har med det å gjøre, og ha det som interesse i livet. Det gikk selvsagt bra på eksamen, like bra som det ville gått å bli hørt i enhver av tysklands perioder, basert på læreverket vi hadde.

Eksamen er vel ikke helt laget for sånne som meg. Og vår tid har beveget seg litt, min kunnskap er ikke etterspurt, det er noe litt dinosauraktig, det der, med bare å sluke absolutt alt, om det er pensum eller ikke pensum, relevant eller ikke relevant.

Jeg synes bare det er gøy å kunne ting. Og har hatt det veldig moro, med denne tysken, det har vært en sann glede å få være med på. Jeg behøver verken studiepoengene eller karakterene, det står ikke noe på spill for meg, jeg kan bare lære meg det så godt jeg bare kan, men på min måte, og la det stå til.

Også det å kjøre langtur i EL-bil, begynner å bli rutine. Det er femte gangen i år, tredje gangen til Kristiansand. Temperaturen var 3 grader, frost om morgenen, regn om kvelden. Skikkelig mørketid. Allikevel klarte jeg å komme meg til Helleland og Lyngdal, og videre til Kristiansand, og tilbake til Søgne, for å lade, og derfra til Flekkefjord, og fra Flekkefjord og helt hjem. Da måtte jeg også ha varmeanlegget av, for det meste, og kjøre forsiktig, så avstandene holdt. Mellom hver lading var det opp mot ti mil, i meste laget på denne tiden av året, og i slike temperaturer.

På vei opp repeterte jeg bare tysk, og planla hva jeg skulle si. Jeg har faktakunnskap i overflod, og et ordforråd som er sjelden for en som er så dårlig til å sette ordene sammen, jeg har store problemer med å få overbrakt hva jeg vil si. Jeg har selvfølgelig pugget, og kan, grammatikken også, men jeg lager det meg til for avansert, og gjør meg skyldig i helt elementære blemmer. Så ingen av mine planlagte tirader fikk jeg benyttet. Min egen presentasjon, som skulle vare i 10 minutter, hadde passet godt i en undervsiningsøkt, jeg her helt av min natur at jeg vil forklare, argumentere og mene, slik lesere av bloggen må ha fått med seg. På eksamen er det nå en gang slik, at man skal vise at man kan legge frem lærestoffet på en god måte.

For meg var lærestoffet uten grenser. Det er uendelig å si om Tyskland i mellomkrigstiden og etterkrigstiden, om alle forfatterne og alle personene, og alle referansene til tidligere tider og personer. Det var rikelig, rikelig, rikelig å si om den lille novellen av Böll vi skulle presentere, jeg gikk igjennom det igjen og igjen og igjen, i bilen, på tysk, mens jeg kjørte opp til Kristiansand, for å legge stoffet mitt frem.

På Ålgård var det lang kø i motsatt kjøreretning enn meg. En dame stod forrest i denne køen, og snakket i mobiltelefon, i bilen. Hun hadde stoppet, uten at jeg kan se noen annen forklaring, enn at hun gjorde det, fordi det ikke er lov å kjøre og snakke i mobiltelefon, samtidig. Hvis det er tilfellet, burde noen ringt politiet. Hun stod ved en midtrabatt, sånn at bilene bak henne, ikke kom seg forbi. Hun hadde bare stoppet, midt i veien. Hvis det var en annen ting som gjorde, at hun hadde stoppet, midt i veien, får hun ha meg unnskyldt.

I Kristiandsand var det gamle eksamensnerver i lokalene. Selv jeg kjente, hvordan det en gang var. De yngre studentene snakket om strategier, hvordan de skulle unngå å komme inn på tema de ikke kunne så mye om. De spøkte og lo, nervøst, som man gjør. Han ene fortalte om en klasse som hadde hjemmeeksamen, tre dager på å skrive 600 ord. Det hørtes veldig lite ut.

Jeg tror jo på kunnskapen, men det er den veien vinden blåser. Fagene blir gjort enklere og enklere, ting blir tatt bort, det generelle overtar for det konkrete, man skal kunne snakke om ting, mer enn man skal kunne dem. Fine greier det, jeg fortsetter med tysken der jeg slapp, nye gloser på mobilen, nye tekster å lese, straks jeg kommer hjem. For min egen del er dette viktig, dette betyr noe for meg.

Og å komme hjem, er det største. Til Olia, og lille Irina. Nå har jeg endelig skikkelig tid til dem igjen. I to dager har Irina fått høre at far skal ha eksamen, vi kan ikke leke. Hele resten av livet går Irina foran alt.

Ukraina og Russland

En litt utrivelig post, på en trivelig kveld, dagen før julemåneden begynner.

For fem år siden planla min kone og jeg å reise ned til Kiev, for å feire julen og nyttår der. Det er den eneste gangen vi har fått gjort det. Det var demonstrasjoner i gatene i Kiev, og hadde jeg ikke selv hatt en kone derfra, så hadde jeg også vært med i den europeisk euforien, enda et land som velger vår demokratiske vei.

Det fulgte et par år med flittig blogging om dette, jeg var naturlig nok engasjert, det var livene våre som stod på spill, hvordan det skulle bli i vårt andre hjemland. Det kostet mer enn det smakte å skrive om disse tingene. Det er en uting med dagens debatter, at man bare skitner hverandre til, og sår tvil om både motiver og moralsk standard. Som ukrainere og russere selv sier, når man snakker med dem, politikk skaper bare uvenner, det er best å holde kjeft.

Jeg har hatt lykkelige år med å holde kjeft. Også de to årene jeg engasjerte meg, hadde jeg det fint utenom. År 2014 var året vi fikk barnet vårt, Irina, halvt norsk, halv ukrainsk. Halvt russisk. Det blir halvannen, og det en halv for mye. Hun er ukrainsk statsborger, dobbelt statsborgerskap, men hun er like så russisk som ukrainsk, det er russisk språk hun kan, og russisk kultur og historie som er hennes. For oss er russisk og ukrainsk nærmere enn norsk og svensk, i de gode årene før Maidan-revolusjonen sa både kona og svigermor at det var hipp som happ om jeg kalte dem russere og ukrainere. Hva er forskjellen, liksom?

Og når moren til min kone forklarte meg slekten sin, så er det helt riktig. Det går ikke an å si om dette er russisk eller ukrainsk, her går det om en annen, generasjoner bakover. For å gjøre det ekstra tydelig, så er jeg selv av en slekt der det er en god del svensk, og litt dansk, på morssiden. Det er ikke noe å snakke om, spiller ingen rolle, bare kjekt.

Men nå er altså Ukraina og Russland i en konflikt som nesten føles litt uvirkelig, mange ganger. Hvordan havnet vi hit? I dag kom nyhetene om at President Porosjenko i en måneds tid fremover nekter russiske menn mellom 15 og 60 år innreise i Ukraina. På nyhetene på NRK ble det presentert som en saklig beslutning, på bekgrunn av at dette er menn i stridsdyktig alder, og derfor kan danne «militsgrupper».

Har dere hørt på tull? Det er tjukt med ukrainere med slekt i Russland. Nå tar godeste Porosjenko julefeiringen fra dem, fordi de kanskje vil starte «militsgrupper», som det heter.

Bakgrunnen er selvfølgelig båtene den ukrainske marinen fikk beslaglagt, fordi de seilte opp gjennom Kersj-stredet, og med det nødvendigvis nær Krim. Enhver idiot vet at russerne ikke tillater militære skip der, ukrainerne vet det helt utmerket. Man kan godt være prinsippiell, og holde på at Krim ennå juridisk er ukrainsk,land, og at ukraina er i sin fulle rett til å seile med skip i egne farvann. Det er også en avtale fra 2003, som garanterer russisk og ukrainsk ferdsel i Azov-havet.

Alt dette kan man mene. Man kan også mene det skal gå an å gå i bakgatene i Lima på kveldstid, uten å bli ranet. Virkeligheten er en annen. Ukraina ønsket at disse skipene skulle få problemer, de søkte denne konfrontasjonen, sånn at preisdent Porosjenko kan få litt internasjonal støtte, kanskje, og sette i gang noe unntakstilstand og strenge reaksjone. Han kan vise seg sterk, og liksom konfrontere russerne, og med det kanskje ha en mulighet til å bli gjenvalgt som president i mars, selv om han ligger elendig an.

På NRK, som ellers i mediene her i den vestlige verden, så blir det fremstilt som Ukraina er utsatt for overgrep, og de snakker ublygt om hva «Putin ønsker», noe det er svært få som vet, siden han er av statslederne i verden som holder kortene tettest til brystet. Det som vet litt om Russland, og om verden, vet at de har ingenting å tjene på en konflikt som dette. De vil aldri få sympatien for å ta arrest i ukrainske skip, som seiler i nærheten av land russerne har erobret fra dem. Russerne gjør ikke dette fordi de har lyst til å bli upopulære.

Og uansett hva man måtte mene, så er det vanlige folk det går utover. Sånn den mislykkede Maidan-revolusjonen og 4 års sedvanlig vanstyre fra President Porosjenko, og hans menn. Russerne blir diskriminert i Ukraina. Det lever den vestlige veldig godt med, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver poster som dette. Vi har det helt strålende, hver eneste sommer, og ofte ellers, i Ukraina. Vi slipper lett inn og blir topp behandlet med våre norske pass, og blant vanlige folk er det selvfølgelig ingen problemer med å snakke russisk, alle gjør jo det. Men oppe på det politiske nivået, så er de nasjonalistiske og rasistiske og alt vi pleier å være i mot her oppe hos oss, og det er ingen her som vil reagere på at en russisk bestefar ikke skal få feire nyttår med familien i Ukraina, fordi president Porosjenko har lyst til å late som det er farlig nå, i Ukraina, sånn at ikke så mange tenker så sterkt på at det er helt for jævlig å leve i Ukraina, og at sånne som han har skylden for det.

 

VM-matchen mellom Carlsen og Caruana

Denne greie bloggen er med jevne mellomrom også en sjakkblogg. Jeg har holdt det gående siden 2008, og dekket en del sjakkturneringer og sjakkpersoner, som regel under kategorien Sport og med emneknaggen Sjakk. Jeg var selv en ok spiller i barndommen, og er en ok hobbyspiller nå, sånn blant de bedre i klasse 3. Og så har jeg lest rikelig med litteratur, og fulgt intenst med på mange turneringer, sånn det pleier å være når jeg har lidenskap for noe.

I denne VM-matchen har jeg fulgt med sånn halvveis. Det har vært andre ting å gjøre, jobb, liv og eksamen, og det er først fra de siste rundene jeg har fulgt med på live. På forhånd tippet jeg en komfortabel seier til Carlsen, noe det ville blitt om han hadde fått inn seieren i parti 1, men slik gikk det ikke, og matchen har låst seg i en serie med remis. For første gang i VM-historien har samtlige partier endt remis, ingen av spillerene har fått inn en seier i den klassiske tidskontrollen. Carlsen var nær i parti nummer 1, Caruana nær i parti nummer 6, og i runde 10 fikk vi se et forrykende parti, der begge spillerne kunne stukket av med seieren. Det er noe av det beste som har vært spilt, et svært spennende parti på et svært høyt nivå, sjakk på sitt absolutt beste.

Etter det har vi fått se en kortslutning fra Magnus. Han har sluttet å prøve. Ganske åpenlyst prøver han å gjenta grepet fra matchen med Karjakin for to år siden, der han bestemte seg for å gå for tiebreak og omspill, og med hvit i siste parti spilte en variant han visste ville ende med remis. Det partiet kostet ham ingen krefter, og han kunne nokså komfortabelt ta med matchseieren i omspillet.

I år har det ikke gått sånn. Med hvit, i parti 11, spilte han en forsert variant som ville ende i et dødt sluttspill. I dette spilte han ytterligere noen trekk, men det var aldri noen tvil om at dette ville bli remis. Det var egentlig klart etter at han spilte Sh5 tidlig i midtspillet, straks etter åpningen. Med beste spill ville dette ende med mange avbytter, og ulikefargede løpere. Det var ingen fristende alternativer, og for en spiller av Caruanas kaliber, var det en smal sak å finne de riktige trekkene, og sikre remisen. Alle spillere i verdenseliten ville ha klart det.

Så var det parti 12, det siste. Og her fikk vi se en skandale. Magnus Carlsen går ut med ønske om å spille remis, et naturlig og greit utgangspunkt med svart. Han får inn en åpningsforberedelse, Caruana kommer bakpå, og da Caruana må unngå en trekkgjentagelse i trekk 14, står Magnus allerede litt bedre. I fortsettelsen spiller Caruana litt klumsete, han vil jo gjerne vinne dette partiet, men han får ikke plassert brikkene sine skikkelig, og Magnus får etter hvert ganske klar fordel.

I stedet for å forsøke å få det maksimale ut av denne posisjonen, forsøker Magnus Carlsen maksimalt å sikre remis. Han spiller konsekvent de trekkene som er tryggest, han prøver ikke å gi Caruana problemer, og han tar seg ikke tiden til å regne avgjørende varianter. På flere tidspunkt er det stillinger der Carlsen har trekk som gir vinnende, eller nær vinnende, fordel. Caruana strever enormt, og går stadig nedover på klokken.

Etter trekk 31 går Caruana inn i en lang tenke pause. Carlsen har en klar plan, han har opptil flere, og de ender de fleste av dem med farlige angrep mot den hvite kongen. Caruana har litt motspill, han kan forsøke å få hoppet springeren sin frem tl e6, dypt inne i Magnus’ territorium. Men det vil ta lang tid å få hesten dit, og det er ikke klart hva skade den kan gjøre derfra, annet enn å irritere. Enhver sjakkspiller med forståelse for spiller vil velge Carlsens sorte brikker, fremfor Caruanas hvite. Sort står best, i en uklar, åpen og spennende stilling.

Så strekker Caruana ut hånden. Først tror jeg han har gitt opp. Men det han har gjort, er å takke ja til et remisforslag fra Magnus. Titusenvis av fans på alle nivå kan knapt tro hva de ser. Har Magnus Carlsen virkelig tatt remis i denne stillingen her?

Ute i pressessonen og i kommentarene er Magnus helt rar. Han forteller at han ikke bryr seg om stillingen, han ville bare sikre en trygg remis, I don’t care, var ordene han brukte, om trekkte som kunne gitt ham sterk fordel på et tidspunkt, og som en spiller i verdenseliten selvfølgelig vil være oppmerksom på. Det krever imidlertid litt arbeid å regne på konsekvensene, og det gadd ikke Magnus i dag. Han var helt ute av stand til å bryte ut av sin egen strategi, om å gå for remis i dette spillet.

Fra norsk side er det flere som forsøker å bortforklare hva Magnus gjorde. De sier han var usiker, regnet seg å ha større sjanser i omspillet, alt slags sånn tull. Saken er at vi har en verdensmester i klassisk langsjakk, som ikke er i stand til å beseire sine utfordrere i langsjakk. Han stikker av fra kampen, prøver ikke en gang, selv når muligheten åpner seg der, foran ham. Det er skandaløst. Partiene skal spilles ut. Det nytter ikke å si at reglene åpner for å tilby og gå med på remis etter trekk 30, men det betyr ikke at det er god sportsånd å gå med på det. På topplan er det blitt kutyme å spille stillingene ut, når det ennå er liv i den. Den sosiale kontrollen gjør jobben, spillerne får høre det når de spiller for passivt, og tar remis for tidlig.

Magnus Carlsen tok dette her mange flere skritt. Det var selvfølgelig strategisk idiotisk, aldri kan han vel vente å få så god sjanse i hurtigsjakken, som han hadde her i langsjakken. Får han det, er det flaks. Ikke god strategi. Videre har han vist seg som en feiging, han er ikke i stand til å dominere sine motstandere, slik de beste spillerne gjør. Han klarte ikke å slå Caruana en eneste gang i løpet av 12 partier. I de siste gav han opp til og med å forsøke. En feiging.

Og så er det det sportslige. For ham selv, og for publikum. Dette er som Østterike – Vest-Tyskland i 1982, da de på stillingen 1 – 0 til Østerrike bare sluttet å spille, for resultatet var til fordel for begge. Det er som to lag stilltiende bestemmer seg for at straffekonkurranse er like greit, og gir seg til bare å sentre frem og tilbake på egen banehalvdel. Eller at trenerne bare blir enige om å droppe det, rett til straffekonkurranse. I sjakkhistorien har det knapt noen paralleller. Forsøkene Magnus’ forsvarere har funnet frem ligner ikke i det hele tatt, aldri i en åpen, spennende stilling, med fordel, i en siste, avgjørende VM-match.

At Magnus Carlsen ellers er kjent for å spille videre, selv i døde stillinger, gjr det hele enda underligere. Også mot Caruana, tidligere i matchen, spilte Carlsen flerfoldige trekk, i en stilling selv jeg kunne holdt remis mot ham. Suksessen til Magnus har gått ham til hode. Han vil ha godt av å tape dette omspillet, og finne tilbake til sitt gamle, blodtørstige jeg, der han ikke fryktet noen, og spilte på for seier, så lenge det var det minste håp i stillingen, igjen.

Heldgivis er jeg opptatt i ettermiddag, så jeg slipper å bry meg om omspillet. For meg endte denne matchen uavgjort.

Litt om konflikten mellom Ukraina og Russland i Azov-havet

Dette skal ikke bli en lang post, og jeg skal ikke forklare utførlig hva som er problemet. Jeg følger ikke så nøye med som før, og er ikke så tett på begivenhetene som jeg var noen måneder og år etter Maidan-revolusjonen 2013/14.

På nyhetene får vi det presentert som at Russland har tatt arrest i noen båter som seilte i Azov-havet, havet mellom Krim, det sydøstlige Ukraina og deler av det sydvestlige Russland. Det er et lite hav, med tilknytning til Svartehavet. Ukraina har en havneby til dette havet, Mariupol, en by de stod i sterk fare for å miste i krigen i Donetsk og Lugansk.

Det er skummelt. I Russlands øyne er Krim deres, og de kommer til å forsvare halvøyen og farvannet rundt med alle midler. Om Ukraina mot formodning får hjelp av vestlige, militære muskler, kan det bli farlig. Men lite tyder på at det vil skje. Amerikanske myndigheter og europeiske myndigheter har holdt seg nokså i ro, selv Twitter-krigerne avholder seg fra de verste provokasjonene. Det kan se ut som dette er et slags soloutspill fra Ukraina. Med det mener jeg at de har handlet, uten å ha fått det klarert fra sine mektigere allierte.

Ukraina og Russland kjenner hverandre svært godt. Ukraina vet nøyaktig hva de skal gjøre for å få Russland til å reagere, de vet at Russland vil gjøre det som trengs for å hindre militær aktivitet nær Krim. Ukraina snakker om «åpent hav», og en avtale fra 2003, men alle skjønner at det er noe eget når det er militærskip som seiler, og når det er sivile. Og om ikke alle skjønner det, så er det slik det er. Russland vil ikke tillate militære skip i Azov-havet. Dette er ikke noe å forhandle om.

Så dette kan Ukraina respektere, og la være å sende militærskip dit. Eller så kan de gjøre det, la skipet de sender bli arrestert, eller konfrontert, med russiske skip, og benytte denne situasjonen til å forsøke å oppnå et eller annet annet. Det er ingen ukrianer, ingen som vet hva dette her er for noe, som regner med at Russland bare vil la dette skje.

President Porosjenko har benyttet anledningen til å erklære unntakstilstand. Den ukrainske hæren er satt i høyeste beredskap, og dette er ropt ut i alle kanaler de har tilgjengelig. Dette var noe Ukraina aldri gjorde i 2014, da det virkelig var krig i landet, eller på noe annet punkt i krisen. Det er nå. Og det går an å spekulere i hva som er hensikten. Er det fordi Ukraina gjør det helt elendig på alle parametere det går an å måle etter? Eller er det fordi det er valg i mars, og Porosjenko ligger an til å tape?

Politikk i Ukraina er ikke som den er her hos oss. Det var utilgivelig naivt av EU å forsøke å presse gjennom en avtale, og til og med gå inn for og støtte regimeendring, for å få denne avtalen underskrevet. Det var det øyeblikk EU virkelig og beviselig bet over for mye i østlig retning. Siden har de også fått gigantiske problemer på andre områder. Med euroen og Hellas, med innvandring og problemene det har ført med seg, og med Storbritannia som vil melde seg ut. Ganske opplagt er ikke EU den europeiske frelseren, det en gang likte å fremstille seg som. Det gapte over for mye, ville for mye, for fort.

Nå er to av verdens nærmeste nabofolk i bitter konflikt, Ukraina og Russland. Dette er ikke en konflikt med dyp støtte i folket. I St. Petersburg i dag la russerne blomster utenfor den ukrainske ambassaden, selvsagt vil ingen russer ha krig eller konflikt med Ukraina. Vi hadde lagt blomster utenfor den russiske ambassaden i Kiev, hadde vi vært der. Det er en begredelig situasjon vi alle har havnet i. Episoden i Asov-havet er bare et symptom.

De egentlige probleme ligger mye dypere, og er en tragedie. Europas – og NATOs – fremstøt mot Ukraina, har resultert i et ødelagt land, og at både Russland og NATO ruster opp i stor skala, og har sluttet å stole på hverandre. Derfor er det ikke lenger trygt, når militærskip seiler rundt Krim, og Ukraina og Russland fyrer opp stemningen mot hverandre. Jeg håper akkurat dette problemet, blir løst som den bagatellen det burde være.

NAD C568 – ny CD-spiller!

Trygt unna enhver black friday og den slags type ting kjøpte jeg i går en god CD-spiller. I studietiden i Bergen hadde jeg på hybelen en forsterker og radio fra NAD, med en gammel multi CD-spiller jeg kjøpte i Tyskland på 90-tallet en gang. Samlet var prisen på det omtrent 10 000 kroner, ikke godt å huske.To store høytalere hadde jeg også. Det har alltid gitt god lyd til god musikk.

Da jeg flyttet hjem i barndomshjemmet arvet jeg også min avdøde fars stereoanlegg. Det var betraktelig dyrere, kanskje 5-gangeren det jeg hadde, det er ingen som vet lenger. Det var fra Thule, og det spilte helt nydelig når det virket. Men det var gjennom hele sin levetid store problemer med det. Forsterkeren gikk veldig fort varm, og CD-spilleren hadde etter hvert flere og flere CD.plater den ikke ville spille, eller som den bare spilte med hakk og stopp og hopp. Etter hver gikk det i stykker, og ble ubrukelig. Først radioen, på grunn av den syke «omleggingen til DAB», så forsterkeren, da den til slutt «gikk varm» for godt. Og så, nå nylig, CD-spilleren, da jeg glemte å slå den av for en god stnd.

Denne høsten er det derfor gått med streaming. Men det er ikke noe for meg. Jeg er av den generasjonen som ennå syntes det var kjekt å eie musikken, vurdere å kjøpe plater, og så kjøpe dem. Det der med at når man har lyst til å høre, kan man sette på neste sekund, er ikke noe for meg. Jeg vil ha den følelsen av å ta CDen ut av coveret, sette den i spilleren, og spille. Jeg har lyst at musikken skal være min, og jeg synes det er verdt å bruke penger på.

Derfor er jeg også villig til å legge litt i det, når CD-spilleren og forsterkeren skal skiftes ut. På veien kan jeg ta med at radioen blir ikke skiftet ut, med meg har norske radiokanaler gjort det selvskudd, å dytte meg over til nettradioer, der det trauste og veldig norske norske konkurrerer med BBC, tyske kanaler og Sveriges radio. Jeg kommer aldri til å kjøpe DAB. Det har jo også å gjøre at jeg har lett for å bli gjenstridig med å gjøre ting jeg blir tvunget til.

Med forsterker kjøpte jeg NAD C388, inkludert Bluesound. Den har mange finesser jeg ikke får brukt, jeg er fornøyd når musikken blir spilt, og den gir god lyd. Kanskje vil jeg bruke nettmuligheter og trådløse muligheter etter hvert. Kanskje vil jeg utvide med flere høytalere. Akkurat nå har jeg ikke behovet. De analoge høytalerne fra min avdøde far gjør jobben. De er prima vare, og gir utmerket lyd.

Så nå i morges var det å koble til CD-spilleren C568. Jeg er glad i tekniske ting, det må jeg si, men jeg kan ikke fordra å koble opp. Selv om jeg kjøpte den i går, koblet jeg den ikke opp før i dag, og selv da var det sånn at jeg også tenkte det kanskje var like greit å vente litt til. Jobben er jo ingenting. Det er bare å ta bort den gamle spilleren, sette i akkurat de samme kablene og ledningene, og så finne ut av hvilke knapper man skal trykke på for å få til – spill!

Det tok meg et kvarter. Den optiske kabelen jeg hadde kjøpt til flere hundre kroner fikk jeg ikke til. Jeg fant ikke ut av hvor den skal være i forsterkeren. Men de analoge gjør jobben, enn så lenge. Jeg har satt på noen lieder av Schubert. Jeg har tenkt å studere tysk. Ute er det ennå mørkt. Godlyden fyller stuen. En halv meter unna meg er en kaffemaskin som lager god espresso med et knappetrykk. Da har jeg det som jeg vil ha det. Andre kan gjøre som de vil.

God morgen! God lyd!

En stille uke

Nå har det vært en liten pause i de veldige aktiviteter. Ingen turer til Oslo, få turer noe sted. Både Olia og jeg forbereder oss til kommende eksamener vi skal ha. Vinteren kommer, med mørkere dager og mer kulde. Alt er godt.

I uken var det til oss å være sjelden ingen spesielle aktiviteter. Jeg er litt rystet av kjøreturene mine, hvor enormt med asfalt og betong de skal legge over naturen vår, og de gigantiske vindmøllene de setter opp like etter Ålgård. Det er visst bare begynnelsen, truer de. Halve Norge skal bli utredet for vindmøller, så NVE skal kunne nå den megalomane målsetningen sin om å gjøre Norge fullforsynt av ren elkraft. 50 Terrawatt, snakker de om, all energi Norge bruker, skal være ren el-energi. Jeg kan ikke skjønne annet enn at flybensin, bil og lastebil, og båter, og tog (jada, vi har jernbanestrekninger på diesel her i landet), fortsatt skal bruke olje, men at vi så skal produsere tilsvarende elkraft, og eksportere den.

Kort sagt, jeg har meldt meg inn i Turistforeningen. Der er motstanden mot vindmøller tydelig. De har hatt markering i Stølsheimen, et område som vanvittig nok er utredet, og det er visst håp om at dette området skal bli spart. Men man kan aldri vite. Det er formidable krefter som står bak vindkraftutbyggingen, politikere, media, næringsliv og miljøbevegelsen (!). Vi blir tatt på sengen, vi som er glad i naturen. Vi har lite å stille opp med, når også mektig miljølobby skriker etter vindmøller, fordi det liksom skal hjelpe på CO2 regnskapet til Norge.

Jeg melder meg nok inn i Naturvernforeningen også. Og kanskje også jordvern, eller foreningen for vern av matjord. Jeg kjenner ikke hele Norge så enormt godt, men jeg kan vanskelig forestille meg annet enn at Rogaland er verstingfylke. Her går matjord og turterreng unna så man vanskelig får summet seg. Min far døde for ti år siden. Han ville ikke kjent seg igjen, som det har blitt her. Og det fortsetter, i forrykende fart.

Lille Irina og jeg er flinke til å komme oss ut. Hun må klare seg litt selv, om dagen, eksamen krever sitt, og jeg har mitt leseprogram å gjennomføre. Med på torsdag var vi rundt i nærområdet, fredag var vi på Ølberg, og i går kom vi oss ikke lenger enn til terrassen. Dog fikk vi spilt litt badminton der, og jaget hverandre litt, og lekt gjemmeleken. I dag var vi i Arboretet, siden jeg kjørte feil til Melshei, i de nye veiene vi har her.

Hun er en solstråle, Irina. Og i dag fikk hun hjelp av solstråler på himmelen også. Novembersolen har vært snill med oss, denne helgen. Den har hengt lavt og kaldt, men gitt oss et nydelig løs, og gode dager.

På kvelden er det å komme meg ned, og tenne i peisen. Irina er også med. Vi spiller litt sjakk og backgammon, men favorittaktiviteten er hektisk «dans». Det går ut på at jeg slenger henne rundt i sofaen, mer eller mindre. Spill og lesing av bøker går litt langsomt for henne, nå, har jeg inntrykk av. Så kommer vi ikke utenom spill på nettbrett, det trengs for at jeg også skal få tid til mine ting, som altså nå også innebærer en eksamen.

Det var litt forskjellig. Mye kan løses ved å spise godt, og det gjør vi virkelig, her i huset. Vi har skrudd opp nivået litt, kjøper bedre kjøttdeig, fersk pasta, har stadig vekk laks, omtrent aldri frossenvarer, aldri noe tull, skikkelig kjøtt, skikkelig fisk, gode grønnsaker. Det gir meg en enorm glede. Jeg kan holde ut mange vindmøller med det. Særlig når jeg stadig har to så skjønne jenter rundt meg, Olia og Irina, de to er alt.