To hunder

Vi bor her nede i en leilighet med 3 rom sammen med Olias mor og søster, og søsterens barn, og en hund. I dag kom det en hund til.

Dette falt sammen med at jeg kom inn i rytmen igjen. De par første dagene ble det mye søvn og hvile, men i dag spratt øynene opp klokken halv seks. Jeg tenkte kanskje å vente til seks i hvert fall, før jeg stod opp, men jeg var jo våken nok til å starte dagen. Så det gjorde jeg.

På treningsfeltet stod en god del mennesker i en tett sirkel. Det virket til å være noe treningsopplegg, men det var veldig mange, og de var absolutt ikke kledd i noen spesiell uniform. En av dem snakket, og de andre hørte på med en oppmerksomhet som kunne gjøre meg rent misunnelig. Jeg er selv ikke fremmed for å snakke til flere på en gang, men mer enn før pleier det å være vanskelig å få folk til å følge med. Her var de interessert i hvert ord, enda han som snakket ikke utmerket seg på noen synlig måte. De la seg ned, og begynte med armhevinger, som i militæret.

Det viste seg å være «sportsbloggere». Jeg hørte det kommentert fra sidemannen. Det gav også straks mening, for antall kamera og mobiltelefoner og selfier var betraktelig høyere, enn for en vanlig treningsøkt.

Jeg trente selv i to timer. Da stod de der ennå, nå i en sirkel lenger unna, og uten å se ut til å drive med annen aktivitet, enn å snakke sammen. Det var et par som tok en selfi med han som snakket. Det var en studie i status og prestisje, denne hadde alle øyne rettet mot seg, enda hva han sa og gjorde ikke var oppsiktsvekkende på noen som helst måte. Det må være bloggen han skriver, som er populær. Artig å se.

Mer komisk å se var livredderne langs stranden som brukte denne søndagsmorgenen til å øve på livredning. Det var ganske kalt, til sommer å være, 19 grader, men de svømte ut igjen og igjen, til en liksom druknende i fare, og reddet ham eller henne, til tiden av stoppeklokken. Det er en strand langs en arm av elven, praktisk talt uten strøm, med fullt av svømmedyktige folk, alltid, så at det skal være behov for livreddere er ganske spesielt. Jeg ville følt meg tryggere uten disse folkene, som jeg egentlig er redd for skal forstyrre meg når jeg bader.

Det får være så sin sak. Jeg reiste hjem på vanlig måte, med en tur innom kaffestedet for en kapputsjino og litt tyske gloser. Hjemme var det kraftig frokost, et halvt kilo oksekjøtt, eller hva det var, ganske mange kjøttstykker, og uten annet tilbehør enn kraftige grønne grønnsaker med mye jern. Sånt blir man tøff og sterk av. I alle fall føler man seg bra, når denne «man» er jeg.

De to små våknet til etter hvert, og kom for å spise de også. Høydepunktet for dem var den nye hunden som skal komme. Lille Tasia på 8 instruerte vår Irina at hun måtte spise opp maten sin, om hun skulle få se hunden, men det var nok heller slik at vår lille på 3 spiste mest. Manipulator, sa babusjka om Tasia, og ordet gikk rett inn i Irinas Répertoire.

Så kom den andre hunden også, Tosjka, en labrador som Mike. Det er merkelig å ha to så store hunder løpende rundt i en så liten leilighet, men barna var elleville, og det samme var hundene. Tosjka kunne se ut til ikke å ha spist så mye i sitt liv, litt tynn, men sunn og frisk, og rett i matfatet til Mike. Jeg spiste rolig opp kjøttet mitt, og gikk for å skrive denne bloggposten.

Reklamer

Langsom start på ferien

Det går sakte for oss her de første dagene i Kiev. Om det er den lange flyreisen, varmen eller overgangen til feriemodus – vet jeg ikke. Selv jeg sover til klokken blir tosifret, og har rolige morgener, rolige dager.

Dermed er heller ikke rutinene ordentlig i gang. Morgenene pleier være mine. Da tar jeg turen til Katsjalka, treningsanlegget i Hydropark, eller jeg finner et sted med nett eller det nødvendige, og skriver og leser. Nå har jeg sovet om morgenene, eller, som i dag, vært våken, men uten å ha den nødvendige piff til å sette i gang med noe energisk. Helst skulle jeg hatt Internett, og sjekke sosiale medier, det lateste jeg vet om.

Men nettet virker ikke skikkelig. Jeg vet ikke hva som er årsaken, en teori jeg har er at det ikke klarer alle telefonene brettene som nå er i hus, at routeren blir overbelastet, og slutter. I alle fall virker nettet bare sjelden, og enda sjeldnere for lang tid. Det blir sånn at man akkurat sitter og venter på at ting skal lastes ned.

Dagens rutiner har vært slik at jeg har spist frokost, og så straks gått ut med barna på lekeplassen utenfor. Irina er med søskenbarnet, Tasia, «søsteren» kaller de det her, jeg tror ikke det bare er vår familie som ikke er så nøye på dette skillet, jeg avslører meg som utlending når jeg prøver meg på dette dvarodnaja sestra, «toslektet søster» – søskenbarn. Tasia er 8, Irina 3, men hun får prøve seg i gjengen.

På lekeplassen gjelder jungelens lov. Litt. Irina får ikke alt gratis. Om hun kaster sand på noen, kaster de sand igjen. Om leker er opptatt, må hun vente. Jeg sitter stort sett på en benk, med et vanvittig gloseprogram, hundrevis av gloser på italiensk, tysk og russisk, ren, skjær pugging. Irina må finne ut av det selv. Det er de første skritt mot selvstendighet.

Etter sånn å ha vært barnevakt, sittende på en benk, blir jeg sluppet fri, og kan gjøre som jeg vil. Da tar jeg Podcast på øret, og går bort til treningsanlegget. Jeg går til fots, selv om det er 6-7 kilometer dit, noe sånt. Styrken er på plass, jeg løfter, skyver og vipper det jeg er kar for, men mengden er jeg ikke klar for. Så det blir 150 og 100 repetisjoner, i stedet for 300, som det skal være. Og det blir gangsperr etterpå.

På vei hjem har jeg tatt meg en øl og en fotballkamp, mer podcast, og mer gloser. Hjemme har lille Tasia og lille Irina lekt sammen, pyjamasfest og andre påfunn. Det er rolige dager så langt, og vi har ikke kommet ordentlig i gang med å gjøre noe sammen. Etter et par veldig varme dager, er det også i dag meldt et typisk fall i temperaturen på 15 grader. Vi kommer nok til å ta denne dagen rolig, også.

Langsom start på ferien

Det går sakte for oss her de første dagene i Kiev. Om det er den lange flyreisen, varmen eller overgangen til feriemodus – vet jeg ikke. Selv jeg sover til klokken blir tosifret, og har rolige morgener, rolige dager.

Dermed er heller ikke rutinene ordentlig i gang. Morgenene pleier være mine. Da tar jeg turen til Katsjalka, treningsanlegget i Hydropark, eller jeg finner et sted med nett eller det nødvendige, og skriver og leser. Nå har jeg sovet om morgenene, eller, som i dag, vært våken, men uten å ha den nødvendige piff til å sette i gang med noe energisk. Helst skulle jeg hatt Internett, og sjekke sosiale medier, det lateste jeg vet om.

Men nettet virker ikke skikkelig. Jeg vet ikke hva som er årsaken, en teori jeg har er at det ikke klarer alle telefonene brettene som nå er i hus, at routeren blir overbelastet, og slutter. I alle fall virker nettet bare sjelden, og enda sjeldnere for lang tid. Det blir sånn at man akkurat sitter og venter på at ting skal lastes ned.

Litt politisk om forholdene i Russland og Ukraina om dagen

Mange liker postene der jeg skriver om den politiske situasjonen i Russland og Ukraina. Jeg liker dem ikke så godt, og vil helst ha forlatt hele diskusjonen. Men jeg tar meg til å legge inn en liten innsniker, på en dag jeg ikke postert noe.

Jeg kommer ikke til å skrive om VM i Russland dette året. Men jeg har, som andre, lagt merke til at det har vært langt mindre trykk og negativ omtale av Russland frem til dette, enn frem til for eksempel OL i Sotsji. Omtalen av Russland er også gjennomgående positiv, særlig fra turistene som besøker landet for å se fotball. De gjør samme erfaringer som mange andre, russerne er egentlig blide og gjestmilde, og vil strekke seg langt for at gjester skal være fornøyde. Som de fleste andre ønsker de at tilreisende får et godt inntrykk av landet.

Det er imidlertid dem som ikke kan dy seg. Ønsker man å bli irritert, er det bare å stikke innom sosiale medier, og se the usual suspects poste i vei alt negativt de kan komme på. Og Russlands forsvarere, de som tidligere ble kalt «troll», er på pletten, og latterliggjør. Det er synd mulighetene er så små for en saklig diskusjon, men det er gledelig at forholdene nå er bedre, enn bare for noen år siden.

Noe som er forsøkt trukket frem, er hvordan Putin etter Russlands seier i åpningskampen annonserte at pensjonsalderen skal heves fra 60 til 65, og momsen heves fra 18 til 22 %. Det er påfallende å se de samme journalister og aviser, som heier på Macrons tilsvarende forsøk på økning av pensjonsalderen i Frankrike, forsøker å få Putins trekk til å være skandaløst. Nøytralt sett er det vel heller god statsmannskunst? Upopulære avgjørelser skal gjennomføres når man selv er populær og landet i gledesrus.

Mange, også på NRK, trekker frem Tsjetsjenia og Kadyrov som andre «skandaler» i Russland. Særlig er de kritiske til fotballspillere som lar seg avbilde med Kadyrov, eller tar i mot utmerkelser fra ham. Riktignok er det litt av hvert å utsette både på Kadyrov og Tsjetsjenia, men man må vel også se litt på bakgrunnen her? Tsjetsjenia har ellers de siste 20-30 år gjerne vært i krig eller væpnet konflikt. Etter Kadyrov har det vært stabilitet. De vestlige landene har ikke noe i nærheten å vise til, når det gjelder væpnet innblanding i et muslimsk land, og så å oppnå stabilitet etterpå. På meg virker den vestlige kritikken her litt overflatisk og lettvint, og man skulle spørre hva kritikerne skulle ønske i stedet? Et muslimsk demokrati etter mønster av – hva?

I Ukraina er situasjonen tilbake i de gamle, vante spor. Taxisjåføren er ikke interessert i å snakke politikk, man registrerer nye bestemmelser og regler med et oppgitt sukk. For vår del, er det et problem at de skifter inndelingen av skolene. Nå skal alle gå på den skolen som ligger nærmest, og alle skal gå på ukrainske skoler. Det er språklig undertrykking, helt horribel, men det er i den vestlige verden mye lettere å akseptere slik språklig undertrykking når det er russisk som blir utsatt for den. Vår lille niese på 8 sier hun ikke kan ukrainsk. Og nå skal det bli språket hun undervises i.

Det veldige kjøret mot alt russisk her i Ukraina, gjør også at vi ikke godt kan kalle vår lille datter halvt ukrainsk. Hvordan kan man tilhøre en nasjon, der man ikke kan språket? Russisk språk er en del av Ukraina, synes vi, men det har de ganske nasjonalistiske styresmaktene i Ukraina sagt at det ikke er. Dermed er vi heller ikke ukrainske.

Selv glødende tilhengere av det nye Ukraina fikk nok etter det veldig spesielle «attentatet» mot den russiske journalisten forleden. Før bløffen ble avslørt, gikk nettet varmt av vestlige journalister og korrespondenter som rapporterte og satte i sammenheng og fyrte opp under det som skulle være skjedd. Det var en Kreml-kritiker, en kritisk journalist, som ble tatt livet av med kaldt blod. Den skyldige var straks utpekt, dette var Putins Russland, der blir opponenter myrdet. Her ser vi regimets sanne ansikt.

Men det var nok heller Ukrainas og de vestlige journalistenes sanne ansikt som ble vist frem. Vestlige journalister, som er klar til å tro på enhver forbrytelse, så lenge den kan lenkes opp mot Putin og Russland. De har noen år nå, med å ganske latterlig hive seg på ganske ville beskyldninger, og ta for god fisk ting man aldri ville hive seg ukritisk på om det ikke var Russland som var synderen. Også for folk med utdannelse er det blitt et jag etter å få bekreftet egne fordommer. Kildekritikken slår bare til, når det er ens egne som skal ha gjort noe galt.

Kanskje kan man hevde at når det offisielle Ukraina sier at dette var saken, så har pressefolkene å tro på det (i motsatt til sånn det er når for eksempel det offisielle Russland hevder noe, da man skal være skeptisk og tro det er propaganda). Det er nokså uten sidestykke at et attentat blir hevdet på denne måten, og så er det bare tull. Så man skal ikke holde det altfor sterkt mot våre vestlige journalister og nyhetsmagasiner, at nyheten om attentatet ble referert og kommentert som om det virkelig var skjedd.

Men man kunne kanskje holdt lite grann igjen, med tanke på hva slags person dette var? Han ble kalt «Kremling-kritiker», men man skal ikke grave langt i ham før man ser at dette er av den uspiselige typen. Da det berømte russiske mannskoret styrtet med flyet på vei til Syria for konsert der, så la denne mannen ut en Facebook-post der han i direkte vendinger sier dette var «vel-fortjent» for «propagandamaskinen». Man kan godt være kritisk til norsk krigføring i Afghanistan, men om et fly med kringkastingsorkesteret styrter på vei til Kabul, så legger man ikke ut en gledelig melding på Facebook. Da er man ikke kritiker, da er man stygg.

Symptomatisk gikk han raskt fra å være «Kreml-kritiker» til å bli «journalist» etter at bløffen ble avslørt. Og man var betimelig litt varsom med å ta de neste meldingene fra ukrainske styresmakter bokstavlig, om at denne bløffen var «nødvendig», «for å forhindre reelle attentatplaner». Kanskje kunne man gjort seg noen tanker om hvordan Putin og hans regime kunne se seg bedre tjent med denne mannen død, enn levende.

Hendelsen minner litt om den ukrainske flyveren, en kvinne, som ble arrestert av Russland, og vant frem i vestlige medier som en slags Johanne deArc. Det var ikke i noens tanker at det kunne være riktig å arrestere henne, hun var apriori uskyldig, og ble et symbol på den ukrainske frihetskampen mot et overgripende Russland. Hun ble sluppet fri, og særlig amerikanere kappedes om å bli fotografert sammen med henne. Nå i dag sitter hun i fengsel igjen, til øredøvende taushet. Nå er det nemlig ukrainske styresmakter som har arrestert henne.

Mitt poeng er som det alltid har vært, at det meste Russland kritiseres for, gjelder i Ukraina også, og ofte i sterkere grad. Det er drept langt flere journalister og opposisjonspolitikere her, enn i Russland, etter Maidan, men drapene her får ingen oppmerksomhet. Det er ganske merkelig hvordan vår såkalte kritiske presse går i flokk for å støtte opp om vår offisielle politikk. Mediene har blitt den fjerde statsmakt, ikke som en kritisk vaktbikkje, men som enda et organ til å få makten utført. Når Russland er fienden, skriver mediene negativt om Russland, og slår opp nyheter som stiller dem i et negativt lys. De eneste som tjener på det, er forsvarsindustrien, og mange mennesker i maktposisjoner, hvis karriere avhenger av at dette bildet opprettholdes.

For oss vanlige mennesker, er det bare å sukke, og holde frem med våre vanlige liv. Dette vil også gjenspeile seg i sommerens bloggposter.

Lang flytur for en lang sommer

Det er langsom frokost. Med restene fra i natt. Vi kjørte innover fra flyplassen klokken halv tre om natten, og var ganske medtatte da vi kom frem. Det ble en rolig intro til en lang sommer, her i Kiev.

Vi har alltid stress ved avreise, sånne flyturer, og denne gangen var ikke noe unntak. Tvert i mot, det gikk i tauene, der mot slutten. Klokken 1315 tenkte jeg å sende en melding til mor, hun kunne bare komme og hente oss, vi var klare. Men jeg lot være å sende meldingen, siden vi skulle bli hentet halv to uansett.

Og vi var ikke klare i det hele tatt, da hun kom. Det hadde vært en litt kort natt, for noen av oss, og selv om vi hadde gledet oss i ukesvis til denne dagen, fikk vi ikke noen fin og seremoniell avgang. Vi stresset oss vel heller opp, på hvert vårt vis, Olia over ting hun ikke fant, og jeg, som alltid kløner det til, og denne gangen sølte juice over den fine skjorten jeg skulle reise i. Mitt instinkt tillater meg ikke å kaste mat, så jeg tok slutten av en tolitersjuice på styrten, fra kartongen. Det gikk altså ikke.

Så kommer mor, snill som hun er, men hun stresser med tiden. Og Olia stresser med andre ting, som at vi skal sitte stille ved koffertene etter russisk tradisjon. Og jeg stresser med om vi får alt med. På toppen var det pøsregn, og altfor mye bagasje til mors lille bil.

Tidligere likte jeg å fly. Fremdeles er selve reisen ok, men flyplasser suger meg for krefter og humør. Til Kiev kommer vi ikke uten to mellomlandinger, Köbenhavn og Frankfurt. Det er et styr. Og første flyplass, Sola, der må vi sjekke inn og ordne sete og bagasje, og alt som hører med. Vi har bestilt reisen hver for oss, og det lykkes og ikke å få sitte ved siden av hverandre. Siden vi reiser både med SAS og Lufthansa, må vi sjekke inn bagasjen manuelt og stå i kø.

Sikkerhetskontrollen er et kapittel for seg, best å hoppe over.

Men så satt vi nå der, ved gaten. Da var alt så meget bedre. Olia insisterte på å ha tre håndbagasjer, en til hver av oss, pluss en pose med mye mat, i stedet for å sende en av dem med flyet, noe vi hadde rett til. Sånn måtte det være, om hun ville. Hun hadde rikelig med klesskift til Irina, og benyttet seg av dem, etter som vi kom sydover, og det ble varmere. Og ettersom Irina sølte aldri så lite på klærne sine.

På den aller siste flyturen, fra Frankfurt til Kiev, sovnet lille Irisjka veldig tungt. Hun lå på foten min, og våknet ikke av at vi satte henne litt opp for landing (de var strenge på dette flyet, og tillot ingen avvik i landingsprosedyrene, heller ikke at et lite barn satt med selen og sov over faren ved siden av, eller at vindusdekselet var igjen), eller styrte omkring og tok på henne sandalene. Inne i ankomsthallen var hun et stort smil, men åpenbart veldig trøtt, som hun også var i taxien.

Alle gjorde vi et lite forsøk på å være litt festlige da vi kom. Spise litt, drikke litt. Men det vi ville, var å sove. Det hadde vært en lang flytur. For en lang sommer.

Snart sommerferie…

Det har gitt seg nå, finværet i Rogaland. Men snart reiser vi til Kiev, der det venter oss rundt 30 grader, og en sommer med sol.

Konemor Olia har gjort en kraftinnsats i hagen, og fått lukt vekk ugress og spadd opp viltvoksende gress i bedene. Men det er en håpløs oppgave å holde det fint hos oss, som er bortreist det meste av sommeren. Ugresset får alltid fotfeste.

Vi har forsøkt å reise litt rundt, fått luftet Irina litt. I dag gikk vi langs jernbanen og Figgjoelven, sammen med mor. Etterpå var vi hos henne, og spiste litt enkel mat og drakk kaffe. Irina var i storform, der hun gikk. Hun er ennå i stand til å gå noen kilometer, på de små beina sine.

Tidligere i uken var vi på Klepp, Jærhagen, der vi ser de graver opp isbanen for å utvide kjøpesenteret. Den gratis skøyeisen var for god til å være sann. Men det er kjedelig når interessene for barn ryker for business. Kjøpesentere og butikker har vi nok av. Med skøytebane finnes ikke noe alternativ i hele Jæren. Dette var noe Irina likte kjempegodt.

Så vi har det veldig fint. Selv om det er kjølig, og få dager går uten regn, er det lyse kvelder og lett å leve. Det er alltid uvirkelig, sånn kort tid før vi reiser til Kiev, hvor verden er en helt annen. Sånn er det å leve sammen to kulturer, og, som oss, uanstrengt hoppe fra den ene til den andre.

Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.