Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Snu (med tung sekk i fjellveggen)

Jeg forsøker meg med en ny type post, og en ny kategori. Det er «korte poster», om noe som skjedde eller opptok meg dagen innlegget blir postet, noe som karakteriserer dagen, men som jeg gjerne ikke hadde tid å skrive om før senere. Dette innlegget, for eksempel, er skrevet tirsdag 27. september, da jeg er trygt hemme igjen, og ikke engang har fått skrevet ferdig posten om turen det jeg nå skal skrive om skjedde.

Vi var utenfor turstien i Stølsheimen nær Modalen. Vi hadde gått opp feil pass, dette ville bare føre oss ned igjen, på andre siden, ned mot ingenting. Terrenget vi ville gå i lå mot høyere, over en fjelltopp som vi ikke så enden på, men som ikke virket umulig. Alternativet var å gå over denne toppen, eller å gå helt ned igjen passet vi var gått opp, for eventuelt å finne det riktige passet der turstien gikk. Instinktet er hele tiden å gå på, ikke snu gå tilbake, ikke tape høyde. Det var ingen seriøs diskusjon, ingen tanker, vi skulle bare gå over den lille, ekstra høyden, over toppen.

Der vi gikk opp så det lett og greit ut. Det var gresstuster, og det var som å gå i oppoverbakke, bare at vi måtte bruke armer og bein. Praten gikk som vanlig, om andre ting. Sekkene var blytunge, morgenen, første hele dag av turen. Vi hadde praktisk talt alle måltidene igjen oppi der. Og jeg, som forholdsvis nybakt barnefar, hadde ingen fersk trening i å gå i krevende terreng. Jeg hadde ikke vært på ordentlig fjelltur siden min venn og jeg gikk i 2013, en ganske snill tur, var det. Jeg tenkte det skulle være slutt på tiden jeg klatret meg fast, som jeg gjorde en del i yngre dager.

Min kamerat kom litt foran, og fant et sted han ikke kom opp, så han måtte gå litt videre. Jeg valgte å komme meg oppover litt tidligere, og kom på en annen hylle enn ham. Jeg beveget meg på alle fire, tyngdekraften inn mot veggen. Men falt jeg, og begynte å trille, var det mange meter nedover.

Jeg kom meg til en gresstust hvorfra jeg måtte gjøre en ordentlig klatreoperasjon for å komme videre. Vanskelig var det ikke, litt koordinering av armer og bein, holde med hendene, satse med føttene, kneet opp, og så kravle på plass med resten også. Uten sekk ville det ganske sikkert gå ganske fint, med sekk også. Deretter var det å gå langs en skrå steinhelle, skrå vegg av stein, bort dit min venn satt og ventet. Etter det var det videre oppover, vi så ennå ikke toppen. Fra hvor min venn satt, så han ingen store vanskeligheter, men heller ikke altså noe trygt sted å være.

Og jeg tenkte på alt jeg nå har å miste. På min skjønne datter Irina, min kjære kone. De betyr så altfor mye for meg, og livet mitt er altfor godt å leve. Jeg kan ikke tulle det bort. Faller jeg nå, er det altfor dumt.

Så jeg ville ikke gå dit opp med sekk på. Jeg tok den av, noe som var svært dumt, for det var vanskelig å legge den noe sted den ikke ville skli ned. Og da jeg skulle ta den på igjen, var det forferdelig tungvint og vanskelig, tung som den var, og bratt som jeg stod. Jeg hadde en idé om at min venn, som er en bedre og dristigere klatrer, kunne komme og hente den, og ta den med. Uten sekk kunne jeg jo klare det.

Men jeg ville ikke ta sjansen. Jeg ville velge den feige og sikre løsningen, gå ned igjen, helt ned, finne et sted det var trygt. Jeg har for mye å miste. Jeg sa det til min kamerat, – jeg vil ikke gå opp dit, det vil jeg ikke, jeg gjør ikke det.

Kanskje var det vanskeligeligere å få på seg sekken der jeg stod, enn å komme seg opp på den lille hyllen jeg måtte. Vått var det også, lite grann, små bekker rant, antagelig fra regnet natten før. Jeg kavet på meg sekken, fordi jeg måtte.

Ned igjen gikk det på alle fire, tyngdekraften inn i fjellveggen. Det føles sikkert mer skummelt enn det er. Man faller ikke nedover uten at det skjer noe helt feil og spesielt, man må nesten gå inn for det, tyngdekraften er inn i fjellet. Instinktet om at det er farlig slår inn mye før det virkelig er det.

Jeg tok ingen sjanser. Jeg gikk ned. Min venn også. Vi måtte helt ned passet, ned nesten dit vi startet, ned til samme høyde, før vi kunne finne riktig eller nesten riktig pass, og heller gå opp det.

 

 

Irinas bursdag – 2 år!

I dag fylte vår lille Irina 2 år. Det ble en flott dag for henne, en av de flotteste i hennes liv, med ny terrasse, ryddig og rent hus, og masse folk på besøk, og nye leker. Ikke bare var det folk på besøk, forresten, vi traff også en del da vi var ute på en liten rusletur, Irisjka og jeg. Intrykkene var sterke for henne i dag, som alltid gav hun også sterkt uttrykk for hvor enestående flott hun syntes alt var. Koselig så det ikke ut til å angå henne det minste at hun fylte år, at hun hadde bursdag, og at det var derfor folk kom. Da var det mye, mye mer interessant at hun nettopp har lært ordene for flue og edderkopp, på russisk, og vet hva man skal gjøre når det er fluer i nærheten. Da skal man klappe i hendene – klapp!

Resten av posten kommer… Nå er det leggetid.

Tur til Lindøy

Jeg har vært uten internett hjemme i et par uker, og derfor hatt vanskelig for å oppdatere. Jeg tilbakeposter derfor denne til lørdagen da min mor, min datter og jeg reiste til Lindøy utenfor Stavanger. Med et blandet håp om at ikke denne turistperlen blir nedrent av folk, og at folk bruker den tilstrekkelig til at tilbudene der opprettholdes, legger jeg ut denne gratisreklamen. Det er virkelig en fin tur, enkel, billig og liksom litt eksklusiv.

Lindøy er en av svært, svært mange byøyer utenfor Stavanger i Rogaland. Den er lett å komme til for båtfolket, det er bare å svippe seg ut, og det finnes mange ankringsmuligheter. Det er laget til en flott brygge. Øyen er kjent for å bli brukt som barnevernsinstitusjon, det har den blitt siden 1887, og det er disse barna som har bygget en del av det lille som finnes på øya. Øya har også lite grann sauedrift, noe som også holder gresset nede og området fritt for kratt. Det finnes et par hus der, uten at jeg helt vet hva de blir brukt til.

Det finnes ingen veiforbindelse til Lindøy, og heller ingen veier på øyen. Man er avhengig av båt for å komme seg dit. Operatør er Kolumbus, som ennå opererer med en nettside som er foreldet når det gjelder rutetidene, den riktige får man bare på PDF. Båt ut fra Stavanger går klokken kvart over åtte og kvart over ti i helgene, fra den gamle bakerkaien, helt inne ved bryggen (altså ikke ut på piren med de fire avgangsstedene). Det er flere båter som går til byøyene, og det kan være litt forvirrende å vite hvor man skal hen for å finne den riktige. Båten til Lindøy er den letteste å finne.

Min mor og jeg reiste inn til Stavanger så vi kunne ta båten 1015. Vi parkerte i parkeringshuset like ved bryggen, litt usikre på om vi ville klare å finne frem på de fem minuttene vi hadde før båten gikk. Det viste seg å gå helt fint, da riktig kai er praktisk talt rett utenfor parkeringshuset, og første båtsmann vi spurte om båten til Lindøy kunne forsikre oss om at den trengte vi ikke lete etter lenger, for den var her. Det var bare å gå ombord.

Kolumbus opererer med app, og den gjelder også for båtene. Det er 20 kroner dyrere å kjøpe billetten ombord, enn om du kjøper den på appen man kan laste ned på alle smarttelefoner. Min mor gjorde det, og kjøpte billetten for både henne og meg. Når flere reiser sammen holder det at én har appen. Med denne appen kostet reisen 33 kroner per mann. Tatt i betraktning hva andre reiser koster her i fylket er det billig og bra. Til sammenligning var det atskillig dyrere å stå parkert i parkeringshuset mens vi var på øyen.

Vi hadde planlagt tur på den gamle, gode måten. Vi hadde med mat, og skulle spise frokost på veien, eller på øyen. Vi hadde med ferskt brød, kjøpt av meg på Jærbakeren på Ganddal, og rikelig med ferskt, godt pålegg. Vi hadde også med kokeapparat for å koke kaffe og egg. Det skal være skikkelig.

Lille Irina elsker å reise. Hun er glad i bil og fly, og hysterisk for tog. Nå som vi også skulle ta båt, svimlet det nesten for henne. Og så at bestemor skulle være med! Hun lærte ordet med en gang, båt, og løp bare rundt og trippet. Inne i båten satt hun limt til vinduet, og pekte på alle båtene hun så utenfor, båt, båt, båt!

Det var slik en fin og avslappende båttur. – Jeg liker tingene sånn som de var, sa jeg til mor. – Her ute ved byøyene er tingene slik som de var, slik jeg husker dem.

Jeg lurer på om det kanskje gikk en halvtime ut til øyen? Det kan gå ganske raskt, men det avhenger av hvilken rute båten tar, og hvilke øyer den kjører innom på veien. Her kjørte vi en rute som gjorde at vi la inn til til Lindøy mens vi liksom var på vei tilbake til Stavanger.

Det var en flott solskinnsdag, sånn på ettersommeren, og det var derfor vi valgte denne dagen å reise på. Øyen er liten, og jeg hadde studert den litt på Google Earth for å finne ut hvor vi skulle gå for å spise frokost, og å være. Jeg så at det var mange gode alternativ, og kort vei mellom. Nettet er fullt av opplysninger om at turstien er 2,8 kilometer lang. Her kommer denne opplysningen i denne bloggposten også.

Vi var sultne, så det hastet litt med å finne noe. Vi la i vei oppover den sjarmerende grusveien barnevernsbarna har laget. Dette er ikke som man lager dem nå lenger, industrialiserte og med fancy maskiner. Det er så striglet at jeg kan ikke bli venn med slike veier. Dette er slik som det var.

Og rundt hele øyen ligger sjøen. Luften er frisk og salt. Stillheten er som man ikke hører den mellom Stavanger og Sandnes. Her er det lite som forstyrrer. Få folk, enda færre ting. Ingen maskiner. Sauene går og gresser bak gjerdene. Alt er grønt og fint. Furutrærne er korte, og klatrevennlige.

Første, andre og tredje sjanse for å stoppe gikk vi forbi. Særlig fristet det nede ved hovedbryggen, der det var veldig flott laget til, med bord og grill, og til og med forsyninger av rent vann. Det var fullt av båter og båtfolk, og de inviterte oss vennlig til å sitte i nærheten. Små aktiviteter var også ordnet til, og det var rikelig med plass på kort gress for Irina å løpe. Hun var også trollbundet av alle båtene. Båt, båt, båt!

Vi kunne godt vært der. Jeg må myke opp mine prinsipper om at det skal være «naturlig» og passe meg. Nå er jeg noen og førti, i min aller beste alder, tingene er lett for meg, og jeg må tenke det skal være lett for andre også. Mor trenger orden og plass, Irina trenger mest av alt at det skal være trygt og lett. Hun må kunne løpe omkring uten å risikere å falle så det blir farlig, eller gjør altfor vondt. Så vi kunne godt ha vært der. Men vi gikk heldigvis videre.

For noen få hundre meter lenger unna var idealplassen for oss. Det var svaberg, en vik, og en øy. Ypperlig badeplass, ypperlig utsikt, alt man kunne be om. En sponsor hadde sågar satt ut et bord og benk, slik man gjør det om dagen, typisk rasteplass-bord. Jeg liker ikke den måten å gjøre det på, men er sørgelig i mindretall med det. Det er slik at har man penger og et firma som vil vise seg, så er det bare å bestille et bord eller en benk, feste en plate med navnet sitt på, og sette det ut. Det var en tid jeg demonstrativt ville satt meg ved siden av slike bord, eller hvilket som helst bord og byggverk. Jeg vil at det skal være naturlig, sitte på stein og svaberg.

Men jeg har myknet.

 

Telling og alfabetet

Etter en ganske intens periode i ukene rett rundt avslutningen av sommerferien der lille Irina plukket opp ord i en veldig fart, har det avtatt litt i det siste. Hun har ikke vist den helt store interessen i å plukke opp nye ord, og hun har ikke vært så ivrig etter å bruke de gamle. Hun lærte seg tallene fra 1 til 10 den gangen, på russisk, men hun har ikke vært så opptatt av dem etterpå. Ikke den gang, og ikke nå, har vi kunnet si at hun kan telle. Men nå i de siste par dagene har det vært ny fremgang vært å skrive om.

På soverommet vårt har vi en stor plakat min far fikk en gang der det er avbildet sommerfuglvinger med bokstavene i alfabetet og tallene fra 1 til 10. I dag viste lille Irina interesse, og spurte om den ene bokstaven etter den andre. Det var mama Olia som svarte, og som russiskspråklig fikk hun ikke alle bokstavene og lydene hele riktige på norsk, hun sa «å» for «o» for eksempel, og skled over mot engelsk for enkelte av bokstavene, men jeg lå ved siden av og rettet. «A, B, C» smalt det plutselig ut av Irina, mens hun pekte på de tre første bokstavene. Det er slik hun gjør det. Plutselig har hun bare lært det, og sier det helt riktig, som ut av det blå.

– Vosjem, sa hun så, og pekte på 8-tallet, som heter «vosjem» på russisk. – Dva, sa hun, og pekte på 2-tallet, også riktig. Så hun husker disse tallene fra langt tilbake. – Tri, fikk hun også med seg, et tall hun har hatt litt problemer med.

Sangen «tommelfinger, tommelfingre, hvor er du?» har vært en hit en god stund nå. Vi synger den på norsk, selv om den er en farsott på YouTube på engelsk. Lille Irisjka vår er ubeskrivelig søt der hun strever med å få opp de riktige fingrene, foreløpig går det ikke med annet enn pekefingeren og tommelen. Da er det til gjengjeld «hæ-hæ-hei» med helt riktig trykk og tonefall, slik kongstanken min er (i en lett ommanøvrering av hva ordet kongstanke egentlig betyr), at barn i motsetning til voksne ikke er så nøye på de enkelte lydene, men til gjengjeld får trykket og tonefallet som det skal være. For voksne som skal snakke fremmedspråk, er det motsatt, vi pugger bokstavene som skal være med i ordet, men er langt unna det riktige trykket og tonefallet, kraftig aksent som vi har.

Når Irina er med og synger, skifter hun ofte over til å telle. Så når tommelen kommer opp, er det adin, 1, og så er det dva. Hun har god kontroll på 1, 2 og 5, adin, dva og pjat, eller «patt» som hun sier, med riktig trykk og tonefall. For fem kan hun holde frem hele hånden, for 1 én finger. Problemet er 2, 3, 4, der hun ikke får til fingrene, og der tri for 3 og særlig tsjetyre for 4 er vanskeligere å si. Nå har hun imidlertid fått det med seg, og er etter å si tri og tsjetyre når jeg holder oppe de riktige fingrene, og hun er også ivrig etter å hjelpe meg med å holde dem opp og ta dem ned igjen.

Så vi er over i landskapet til filosofen Wittgenstein, skillet mellom ordene og meningen. Hun har sagt de riktige benevnelsene fra 1 til 5, på russisk, adin, dva, tri, tsjetyre, pjat (eller patt), men betyr det at hun har telt? Har hun skjønt hva hun egentlig gjorde?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ennå denne rekkefølgen mest er å betrakte som en barneregle for henne, ord vi sier etter hverandre. Men hun har en spesiell interesse for tall og symboler, som bokstaver, og går og peker på bilnummer og andre skilt og steder der det står tall og bokstaver, og gjentar når vi sier hva det er. For tallene sier hun det ofte selv, men ikke alltid. I dag morges sa hun også rekkefølgen på de tre første bokstavene i alfabetet, a, b, c, og pekte på de riktige symbolene for dem.

Jeg vil også ta med at det er litt fremgang i trøbbelet jeg er så opptatt av, hvordan det skal gå med ord hun har lært på norsk eller russisk, men må bruke i det andre språket. Ordet for ball er så etablert på russisk at hun sjelden skifter, selv om hun leker med norske ball, hun sier notsj (det skal være mjatsj), enda hun ikke blir forstått. På russisk, i Kiev, løper hun rundt og sier toget! for tog, trikk og metro, enda det er bare moren og faren som skjønner.

Spesielt vanskelig synes jeg det er med tallene. Jeg er så imponert av at hun allerede har lært dem, sikkert litt faderlig stolt, så jeg har veldig lyst å gi henne oppmuntring når hun sier de riktige, russiske tallene, selv om vi er i norske språkomgivelser. Det er veldig spesielt å rette henne, å si at det ikke heter patt, med fem. Jeg gjør ikke det, eller så gjør jeg det veldig diskret, sier bare enkelt og greit det norske ordet.

Nå i forgårs tok hun imidlertid etter den norske tellemåten 1-2-3 da vi skulle hoppe ned på en trampoline på en av lekeplassene vi har i nærheten. Hun liker seg på dem, og vil gjerne ha meg med. Så skal vi hoppe, og jeg telte, på Rogalandsk, Ein-to-tri. Neste gang sa hun også – plutselig, ut av det blå – to-ti! Og hoppet.

Søtt gikk hun noen ganger direkte til – ti! Og hoppet. Så at det gjelder å telle til tre fikk hun ikke helt med seg, det var viktigere at hoppet skulle skje på ti. De gangene jeg var med å telle ventet hun imidlertid til det riktige tallet kom. Om hun skjønte det skulle være tre før hun hoppet, eller om hun ser på tre som en kode for å hoppe, vet jeg ikke. Det er veldig tidlig å ha en oppfattelse av tall før man er to år. Det er ganske usannsynlig at noen har det.

Der med denne trampolinen traff vi tilfeldigvis og veldig kjekt andre barn med russiskspråklige foreldre, en mor fra St. Petersburg. Jeg hørte hun snakket norsk med kraftig aksent, sånn russerne gjør, men hun så ikke så russisk ut, hun så norsk ut, så jeg ventet med å spørre til det kom russiske ord fra henne til barnet hennes. Veldig kjekt har de barn på Irinas alder, litt eldre, og et som nettopp har begynt på skolen. Jeg spurte på russisk om hun skjønte russisk, og vi fant tonen med en gang. Hun var veldig interessert i å treffe Olia, og den interessen er gjensidig. Det er kjekt at barna våre får felles tospråklige barn å leke med, også. Morsomt var det fire stykker som lekte, en av dem norsk, og det var hun som var ute og ikke skjønte det, når Irina snakket om notsj (ball). De lekte veldig lenge og kjekt, de fire barna, Irina var helt i hundre, som hun pleier å være det når hun finner noen å leke med, attpåtil med ball og trampoline.

Da ble språket russisk av og til. Og vi teller ikke Ein-to-tri, men Raz-dva-tri. Moren fra St. Petersburg sa Raz, og vår lille Irina svarte – dva, tri — og hoppet. Det var ganske kult.

 

Kan tallene fra 1 til 7, men kan ikke telle

Samme morgen som jeg skrev gårsdagens post smalt lille Irina inn alle tallene fra 1 til 7 på de små lappene mama Olia har kjøpt til henne. Det er ingen tvil om at hun kan symbolene, hun sier riktig hver gang, 1, 2 og 5 er sikre, 7 sier hun litt forsiktig, 6 får hun ikke helt til å uttale, og 4 er vanskelig å si, men hun vet hva det er. På russisk er 4 tsjetyre, på seks sier hun seis, eller noe sånt, det skal være sjest. Det var så fantastisk at jeg tenkte straks å skrive det i kommentaren til posten jeg skrev i går, men så gikk tiden, og det kan få plass i en ny post i dag.

Vi er også sikre på at hun ikke kan telle, om det skulle være noen tvil om det. Hun kan bare symbolene. Og fra i går til i dag har hun lært seg 8 til 10 også. 9 gjør henne litt forvirret, hun vil som regel si seis, og la det være 6, mens for 10 sier hun først djesit, som det skal være, før hun sier adin, med tanke på 1-tallet. Så sier hun ikke null, for nullen, men hun sier dva, for to. Om hun teller 1-2 eller er vant med at både hun selv og vi mange ganger sier dva etter adin, det kan vi ikke vite.

I dag var vi også ute på en liten spasertur, kald sommerdag som det er, sol og 12 grader. Det er en liten trampoline ved et av de nye byggefeltene, der ville hun ha meg med. Så teller vi før vi hopper, den russiske varianten med razdvatri! (En gang – to – tre!) Irina tar etter, men hun får ikke med seg de to første tallene, så hun sier bare et eller annet i hytt og vær, før hun slår til med skikkelig trykk på tri. Da hopper hun. Det er ikke en gang å si én ting, og så én ting til, før tri, det kan være fire-fem og flere lyder som kommer ut, før den riktige og kraftfulle tri. Når jeg er med og teller, er hun med på rytmen, og vet det vil skje noe når tri kommer.

Annen fremgang av i dag var at vi sang norske barnesanger på kvelden. YouTube har tatt vekk litt av uskylden, det jeg vokste opp og trodde var norske barnesanger ser ut til å være temmelig internasjonale, mange av dem, og nå var det altså den som heter tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Den er ødelagt av YouTube og den milliarden av varianter lagt ut der, på engelsk og alle andre språk. Irina og jeg sang den på norsk, på gamlemåten, og da smalt hun til med å prøve å ta etter «her-er-jeg» og «her-er-jeg». Rytmen og lyden ble helt rett, ideen om hva det skulle være og hvordan det skulle høres ut, men de ulike fonemene, som det heter, var der ikke. Det var mer «lei-lei-lei» og variasjoner over det, ingen «æ» og ingen «r», men tydelig diftong til slutt «j-ei».

Det går i en forrykende fart.

Vi var også på besøk hos tante Trude igjen, i går, på dagen. Ved en feil hadde jeg fått med meg nøklene deres i stedet for mine egne da vi var der dagen før, sånt skjer, i farten – som for øvrig ikke var så altfor stor – tok jeg feil nøkkelknippe. Så måtte vi ut igjen. Nå var det bare Trude og jeg, mens lille Irina tuslet med sitt. Trudes barn var andre steder, tante Tone var hjemme, for alt vi vet.

Trude har lang erfaring fra barnehage og driver for tiden og utdanner seg videre fra førskolelærer til vanlig lærer, på barnetrinnet. Hun har mye mer direkte erfaring med barn som lærer å snakke og å telle enn jeg. Hun sa det ikke var noe vanskelig for barn å lære symboler enn å lære vanlige ord, det er bare hva de blir stimulert for. Jeg er helt enig. Hjernen klarer å koble sammen ord og ting, om det er symbol på et bilde eller en gjenstand i verden, det er ikke så veldig farlig, så lenge barnet og de voksne finner det interessant. Lille Irina får mye oppmerksomhet når hun klarer tallene riktig, det synes vi er storartet, og da synes hun også det er kjekt, og roper ut det som er riktig, før hun leter frem et nytt kort med et nytt tall å få ros for.

Det er et stort skritt herfra til å skjønne noe som er abstrakt. Til å koble ord med noe som ikke er direkte synlig og som man ikke kan ta på og som ikke er opplagt. Betydningen av tallene hører med under dette, mener jeg. Det er en ting å vite at et 7-tall heter syv, eller sem, som det gjør på russisk, men det skal mye til at et lite barn skal ha noen idé om hva dette tallet betyr, hva det ér. Det har ikke Irina ennå.

Men hun er i en begivenhetsrik periode med stor fremgang, både på norsk og russisk. Ordene ser ut til å feste seg raskt og lett. I dag tok hun etter appelsin, også på russisk, der ordet er det samme, appel-appel-fiin, sier hun, og må ha en pause og et nytt forsøk før hun får med den siste stavelsen. slon for elefant tror jeg også er på plass. Ellers er det også en fare for at vi overstimulerer henne. Mama Olia kjøpte en rekke med kortstokker, med tall og med geometriske figurer og med frukt og grønnsaker og dyr og flere forskjellige ting. Irina er ivrig på å åpne dem alle sammen, og se på dem, men det er grenser for hva det lille hodet kan registrere og huske. Vi setter inn støtet med tallene. De har hun lært. Det vil si, hun kan navnet på tallene, fra 1 til 10, på russisk, og alle symbolene, men hun har ingen formening om hva tallene er for noe, og kan ikke mer enn å si navnet på dem når hun ser dem. Hun kan ikke telle. Ennå.

Telling og flertall

Min interesse for tall og telling kommer fra matematikken og interessen for matematikkens historie. Jeg har lest bøker om dette, hørt på foreragsserier og radioprogram. Inntil nå har jeg ikke vært noe spesielt interessert i hvordan barn lærer å telle, det vet jeg lite om i sammenligning. Jeg vet det er kulturer som ikke har noen spesiell forestilling om tall, som skiller mellom «fire» og «mange», altså hvis det er flere enn fire finnes ikke noe ord eller tall for det. Jeg har lest i samme bok at fire er det maksimale antallet mennesket kan oppfatte direkte, uten å måtte telle. Er det opp til fire, ser man det straks. Er det flere, må man organisere, gruppere, eller telle.

Jeg vet også at filosofen og logikeren Bertrand Russel gjorde seriøse forsøk på å definere hva tall egentlig var for noe, en gang på begynnelsen av 1900-tallet, etter hans oppfatning fantes ikke noen entydig definisjon. Hans system var kanskje logisk entydig, men atskillig mer komplisert enn den intuitive forståelsen folk har av tallene. Som så ofte ellers i matematikken og filosofien skaper forklaringen mer forvirring enn opplysning. Men det er et poeng at det vi intuitivt oppfatter som enkelt og greit, sånn som hva det vil si å telle, ikke alltid er så enkelt og greit å forklare.

Det er også et poeng at det nok noen hundre tusen år med utvikling før mennesket lærte seg å telle, og bruke tallene som en abstrakt form. Altså ikke bare lage en tegning av seks hjort, men ha et ord for dette, og bruke samme ordet for seks pinner. Det er opplagt når man kan det, så opplagt at man ikke tenker på hvor stort skritt det er å skjønne konseptet med tall som en abstrakt enhet, til å skjønne systemet med å telle.

Derfor er jeg også skeptisk til at vår lille, søte Irina egentlig kan telle, selv om hun strør om seg med russiske tallord adin, dva og pjat. 1, 2 og 5. Hun holder fem fingre opp når hun sier pjat, eller patt, som hun sier det, triumferende. Men det er ikke sikkert hun skjønner det er antallet fem som er poenget, eller om det er de fem fingrene eller hele hånden hun tror er patt. Da vi spilte kort hos tante Trude i går sa hun dva, til spar to, noe som satte meg litt i en klemme, siden vi hos tante Trude selvfølgelig snakker norsk, og da må hun si to, som hun ikke har lært. Det er kun på russisk hun bruker tallordene.

Har hun skjønt to-tallet eller ser hun det var to spar på kortet? Eller er det tilfeldig at hun sa to akkurat for det kortet? Med hjerter seks var det ingen respons, eller så sa hun dva der også, eller kanskje adin, det husker jeg ikke. Men det går an å begynne å telle der du har en samling gjenstander høyere enn tallet du har lært å telle til, Irina kommer ikke lenger enn til to, hun sier adin, dva, så er det stopp, selv om det er flere igjen. Det er også utvilsomt hun sa dva for kortet med spar to, der tøyset hun ikke, der var hun konsekvent.

På kvelden hadde mama Olia kjøpt en pakke med firkantede, store kort med tallene på, fra 1 til 10, og så nye med gjenstander fra 1 til 10. 1 eple, 2 kaker, 3 biler, og så videre. Med Irina telte vi gjennom. Tallet 3 er ganske lett, tri, det samme på russisk og norsk, bare med en litt vanskelig R inni der. Så hun sier dette ordet ganske sjeldent, det går i adin, dva, patt! 4 er enda vanskeligere, tsjetyre, hun var etter det, men styrer unna ord hun merker hun har problemer med. Fem var imidlertid ingen tvil, det var patt, og så smelle hånden i kortet, alle fingrene opp. Det var ingen tvil om at hun koblet pjat til fem fingre opp, og kanskje tok hun også symbolet, siden hun slo på det, men symboler tror jeg egentlig skal komme senere. Uansett var Irina etter tallene fra 6 til 10 også, hun sa dem, men kommer selvfølgelig ikke til å huske dem, og i alle fall ikke rekkefølgen.

Hun var også etter å si adin, dva på kortene med bilder. Olia mente hun sa adin, dva, tri for kortene med bilder, men det hørte ikke jeg. Så da har vi en gang hver, da den ene har hørt den andre ikke, at Irina har telt til tre. Hun var opptatt av kortet med 6 blyanter, men kortet med fem tullipaner fikk jeg lite respons på, selv om jeg stadig trakk det frem, telte til pjat, og viste på fingrene, det var samme antall fingre som tullipaner.

Irina blir jo veldig ivrig, så det er ikke lett å vite hva hun egentlig har skjønt, og hva hun bare roper ut i håp om en eller annen respons. Det var imidlertid en briljant gave Olia hadde kjøpt, hun kjøpte dem i Kiev for en slikk og ingenting, helt supre kort, 10 kort med tallene fra 1 til 10, og 10 andre med fra 1 til 10 gjenstander av forskjellig sort. De skal vi jobbe med mye fremover.

Ball og baller – eller mjatsj og mjatsji

Lille Irina sov i flere timer på ettermiddagen etter at vi hadde vært på besøk hos tante Trude tidligere på dagen. Så hun var i toppform på kvelden. Etter at vi hadde lekt og lært med kortene, var det frem med en annen favoritt, mjatsj, eller ball, som det heter på norsk. Det har interessert Irina enormt siden hun var stor nok til å kunne bevege på dem, alt som er kulerundt. Baller i enhver størrelse og enhver type, og også såpebobler og ballonger. Irina blir helt vill. Det er også et av de aller første substantivene hun begynte å bruke, selv om det tok litt tid før vi skjønte hva hun mente da hun sa notsj. Hun fikk vokalen feil, og byttet n med m. Da klarte vi det ikke. Men da hun fikk til å si natsj i stedet, og vi skjønte hun brukte det på absolutt alt som hadde form som en ball, da hadde vi det. Siden har hun kommet stadig nærmere mjatsj, som det skal være.

Vi har tre stykker, så hun telte dem stadig vekk, adin, dva, men så var det dette med tri, den hørte Olia, ikke jeg. Jeg telte også, enormt. Både adin og dva og tri.

Nytt var også at Irina plutselig sa mjatsji. Det kan bety to ting. Det er korrekt for flertall, mjatsj i flertall er mjatsji, så om det er flere baller, så er det mjatsji. Det ville i så fall være første gang Irina bruker samme ord i ulike bøyninger, første gang hun mestrer grammatikk. Men det kan også være tilfeldig, at det er noe som bare dropper ut av henne. Hun var ikke konsekvent med å si mjatsj når det var én ball, mjatsji når det var flere, selv om det som regel ble ganske riktig. Slik ballene fløy om en annen var det ikke alltid bare det ene var riktig heller, det var både én ball og flere samtidig.

Olia kom og mente hun kanskje ville si mjatsjik. Det er en kjæleform. Endelsen –ik, eller –tsjik kan legges til det aller meste, og bli en slags koselig utgave av ordet. Slik får vi navnet jeg ofte bruker på Irina, for eksempel, Irtsjik. Særlig i snakk med barn er det ofte denne koseformen som blir brukt, så det er bare å lære den først som sist. Her er det både mjatsj og mjatsjik, nos og nosik for nese. Det er en av mange koder Irina må knekke. Kanskje var hun etter den, denne kvelden her? Eller var det flertallsformen hun prøvde seg på?

Det kan vi ikke vite. Russerne har også noen ekstra vanskeligheter på lager, som Irina må finne ut av, og som hun kommer til å klare uten problem. Jeg sier mjatsji er flertallsformen. Men det er bare formen i nominativ, hovedformen, vanlig flertall. Det finnes i tillegg fem andre, akkusativ, genitiv, dativ, instrumental og lokativ. Det finnes tre kjønn, med forskjellig bøyningsmønster, og innen hvert av kjønnene er det ulike bøyninger for ulike grupper av ord. Jeg som måtte pugge disse tingene, hadde 12 sett med bøyninger, 12 klasser, mener jeg å huske, at det var. Irina kommer bare til å lære det, og skjønne det. Hun vil få det riktig uten videre.

Men i innlæringsprosessen er det noen hindre. Russerne bøyer ikke vanlig flertall etter tallord, for eksempel. De har spesielle regler. Så om det er 2 til 4 skal det ikke være nominativ flertall, men genitiv entall. Fra 5 og oppover er det genitiv flertall. For ball, mjatsj, er det heldigvis likt, så jeg kunne si dva mjatsji og tri mjatsji, men for andre ord vil det være forskjellig.

Videre gjelder tallordet adin bare for hannkjønn, slik én også er det på norsk. For hunnkjønn er det adna, intetkjønn adno. Hvis vi skal telle til tre før vi gjør noe, for eksempel før vi kaster ballen til hverandre, så sier ikke russerne adin, dva, tri, men raz, dva, tri. Det første ordet er raz, som betyr gang. Oversatt blir det én gang, to, tre, for russerne er det underforstått at det er en gang når man sier raz, slik det også på norsk er underforstått at det er to ganger, tre ganger når vi først har sagt én gang.

Alt dette må Irina finne ut av, og skjønne av seg selv. Jeg har lest tykke bøker grammatikk og jobbet med repetitive oppgaver og pugget for å lære meg det. Det er heller ikke snakk om å lære inn noe feil, for å gjøre det «enklere», å vente litt med å bruke kjønn, eller å telle adin, dva, tri før vi kaster ballen, det skal være skikkelig. Hun kan bare høre det som er riktig, med en gang.

Det er lett å se at hun er veldig mottagelig for all informasjon, at hjernen jobber på høygir for alle inntrykk og alle lyder. Hun kopierer og tar etter, voksne og barn, og hun prøver og leker med de små ordene hun kan. For eksempel fikk hun det helt til med å si mjatsj-whoopaa, da hun la en ball i en eske og trillet den ut igjen. Da tante Trude sa appelsin for appelsinjuice, spente lille Irisjka hjernemusklene og hukommelsen og gjentok aple-aple-aplefiin. De norske ordene eplejuice og appelsin er de lengste hun har gjentatt, begge fra de to tantene. Ingen av ordene har hun sagt flere ganger.

Andre høydepunkt var gjentakelse av sovelyder for legofigurer (eller om det var dumlo) som sov i et slott, og hun gjentok det russiske ordet vada for vann. Det hadde vært fint om hun kunne ta i bruk vada for vann og sok for juice, så hun kunne si hva hun ville ha å drikke, i stedet for bare å si pii, som betyr «drikk», og som hun sier nå. Men så lenge hun bare gjentar ordet, og ikke bruker det selv, kan vi ikke vite om hun har lært det, eller bare etterplaprer.