Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så Frode og jeg, om Frode går det an å bruke navn, en bauta, der det er fullt av minner og ideer og historier knyttet til.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Tur langs Bråsteinsvannet

Det er nedslående tider for oss som er glade i naturen. Store deler av vårt uberørte, uforstyrrede areal er satt ut til vindmøller, og de lager sår i landskapet selv de som ikke følger med nå begynner å reagere på. Det som ikke vindmølleindustrien tar, tar endeløse veiprosjekter, boligutbygginger og kjøpesentere, og varelager og industriområder. Her vi bor, i Rogaland, er det ikke den grønne flekk som ikke ligger utsatt til for de kortsiktige markedskreftene.

Jeg tror ikke på det livet vi tilbyr neste generasjon. Mye av det ligner dystopiene vi leste om på 80-tallet, og før det, med mennesker som maskiner, i sterile hus, på rullebåndet som er bilen, på vei til arbeidsplassen, der alt går etter klokkeslett. Jeg tror vi trenger naturen. Vi trenger å bevege oss, og noe å hvile øynene på. Det er noe som ikke blir tilbudt på skjerm, og som jogging på tredemølle ikke kan erstatte.

Det er nedslående tider for oss som har det sånn.

Heldigvis har jeg en motvekt i et herlig barn og en deilig kone. Lille Irina på 4 har vært med ut i naturen siden hun ble født, og har gått i den siden før hun kunne gå. Vi trenger folk som er glade i den, for å ønske å bevare den. Og glade i den blir vi av å være der. Alle som selv bruker naturen, vet hva jeg snakker om. Den er uerstattelig.

I dag var målet for Irina og meg å komme oss til Melshei. Heller ikke der er det fredet, for en utbyggingshissig Sandnes kommune. Det skal bli boliger der også. Og som alltid når boliger og alt annet bygges, gjøres det dype innhogg i naturen rundt. Bare siden vi flyttet tilbake igjen i 2011, er det kolossalt med tidligere grøntområder som nå er lagt under asfalt, rett rundt der vi bor.

Til Melshei kjørte jeg som så mange ganger før feil vei. Jeg får ikke til den der avkjøringen til Bogafjell, den er ulogisk, svinge til høyre, for å komme til venstre. Så er det tre rundkjøringer man skal gjennom. Man liker rundkjøringer i dette landet.

Har man først kjørt for langt, der på motorveien, eller hva denne veien skal kalles, ut til Ålgård og videre til Kristiansand. Har man først kjørt for langt, er det veldig tungvint å snu. Ofte har jeg derfor kjørt til Arboretet, i stedet for Melshei, eller en sjelden gang til Bråsteinskogen. Denne gangen valgte vi brått Bråsteinsvannet.

Enda så nær jeg er, har jeg aldri gått tur i akkurat dette terrenget før, ikke akkurat der vi gikk i dag. Og det er det som er så viktig for meg, ha nye områder å utforske, gjerne rett utenfor stuedøren, sånn det er enkelt å komme seg til.

Vi hadde gjort det maksimalt enkelt i dag. Vi hadde med appelsinjuice på en liten flaske, og en stor sjokoladeplate. Alt sammen i lommen. Ingen sekk. Det skulle bare være en liten minitur.

Men Irina ble straks godt i laget, som jeg også ble det. Hun begynte med å kaste steiner og kvister i vannet, sånn utforsking jeg synes det er så altfor lite av i våre dager. Å komme til et sted, og å utforske mulighetene. Etterpå gikk langs med vannet, helt nede, der det var noe så flott som en god, gammeldags sti. Ellers er jo alt grusvei og maskinlaget på kryss og tvers i skogene våre, jeg er meget glad i disse stiene som blir til av at folk går på dem.

Langs vannet fant vi mange interessante trær og Bråsteinsvannet på mange måter vi ikke har sett det før. Noen kanoer og en robåt lå slengt, så fikk Irina lære de ordene også, og også lære hva det vil si å padle og å ro. Ikke at vi fikk prøve, båtene var lenket fast, men jeg kunne forklare, og vise med en pinne. Jeg kan ikke få sagt hvor viktige jeg synes disse tingene er, arven fra generasjoner tilbake, det kan ikke gå tapt i byliv og skjermtitting.

Irina fant noe bærlyng, og ville ha meg å se på det. Jeg fant noe sopp å vise henne. Vi kunne komme oss over bekker på kjekke måter, og hive pinner og gresstrå uti dem. Det var rikelig med bildemotiv. Og så halvvarmt i den spede februarsolen, at Irina kunne ta av seg jakken, og jeg bære den i hånden. 8 grader var det denne dagen.

Så kom vi til en forlatt hytte, med uthus og naust. Et skilt med alarm var hengt opp på veggen, men det så ikke ut til å hjelpe så enormt, for en rute var knust, og stuedøren stod åpen. Det virket ikke som noen hadde vært der på ordentlig på noen år. I sin tid var dette nok en flott hytte, på et flott sted. Og ennå var det rester av en velholdt fortid, med rododendron og berberis.

Etter dette var ikke stien noe god. Men Irina og jeg er eventyrere, vi går på. Det skiller oss fra vår striglete samtid, der folk parkerer på oppmerkede plasser, og går langs grusveiene, den tilmålte tiden. Irina og jeg vil ut i terrenget, vi vil inn i opplevelsene, se noe nytt og utvide horisontene våre. Det bar rett inn i skogen, der vi raskt mistet stien, for det var ikke noen sti lenger. Den stien som var, var nok brukt til hytten. Og videre til andre siden, var det nok få som har gått.

Bråsteinsvannet er ikke noe stort, så det er umulig å gå særlig lenge før vi er i eller har utsikt til veldig kjent terreng. Nå kom vi bort til beitemarkene, det klassiske Rogaland, landskapet jeg er vokst opp i, og kjenner som mitt eget. Det gjør meg vondt når dette forsvinner. Aldri er jeg så ensom, som når jeg føler andre ikke bryr seg. Matjord, beitemark og turterreng er verdier som ikke måles i penger, men gir mye mer igjen enn enda et kjøpesenter eller ytterligere rekkehus.

Irina og jeg smatt over gjerdet, slik jeg har gjort i hele mitt liv. Og selv det lille barnet på 4, sa at her var det vakkert, og sukket. Utsikten var helt vanlig, men den var stor og flott. Bråsteinsvannet, Åslandsnuten, Heiene og fjellene opp fra Sviland mot Figgjo, innover mot Gjesdal. Det er deilig å hvile øynene på. Herlig avslappende å sitte på en knaus, inntil en liten fjellvegg, solvegg, og bare speide utover.

Som ikke alt allerede var nok, ringte Olia, kona, og fullbyrdet vår lykke.

Hjem igjen var rene transportetappen. Da gikk vi langs markene, bort til hovedstien, av grus, og presset sammen av maskiner. Til vår overraskelse var kyr allerede sluppet ut, jeg er ikke så trygg på dem, som jeg burde være, så jeg tok Irina i hånden, og kom meg raskt vekk, og ut. Så var det til bilen.

En flott tur. Det er dette vi gjør det for. Hver søndag. Det er ingen bedre måter å lade batteriene på, ingen rekreasjon som føles så meningsfull. Tidligere var det fritt frem, og bare å komme seg ut. Nå føler jeg det også gjelder å kjempe for det vi har igjen. Sterke krefter ønsker å rive ned, og bygge ut. Og det går veldig, veldig fort nå om dagen.

Til Kiev i vinterferien (og litt om hektiske dager)

Å være gift med Olia er som å være gift med en naturkatastrofe. Det er ufattelige krefter, umulig ikke å la seg fascinere.

Starten på året har vært hektisk for oss. Olia har hatt et prosjekt hun har brukt veldig mye energi på, og denne energien har nok gått ut over Irina og meg, og særlig meg, også. Vi elsker henne enormt, hver dag har Irina og jeg kappsnakk om hvem som elsker henne mest, jeg som jordkloden, hun som Jupiter, og så videre til Kosmos. Men det har tæret på kreftene, særlig for Olia selv, som har dette dyreinstinktet etter å kjøre seg selv til bunns når det gjelder.

Mye kunne vært blogget om. Men i hektiske tider er det ikke tid til å skrive blogg, heller. Irina krever alt, og hun er den største gleden vi har, så å bruke tid på henne er den beste tiden anvendt. Akkurat nå er hun gått opp med en mobiltelefon, mens jeg sitter nede foran peisen med litt tid for meg selv. Etter jeg kom hjem har jeg vært ute med Irina, på lekeplassen, og skyvet henne i dissen, lekt restaurant, lekt gjemmeleken, lekt tog og lekt hest, og lekt å løpe etter hverandre for å fange hverandre. Så har jeg laget middag, seibiff med poteter, epler, tomater og løk, og Irina og jeg har spilt sjakk, danset og lekt den spesielle leken hun kaller «sterk vind» (silnyj veter, på russisk). Olia har vasket hele huset, en formidabel jobb, sånn som vi har det hos oss.

Det er oss vel unt med en pause. Straks Irina vil leke igjen, er jeg med, og bloggingen og alt for meg selv blir avbrutt. Selvsagt, og bare kjekt.

Hvert år de siste årene har Olia og Irina reist til Kiev rundt påsketider. Det vil si, vi har reist alle, men jeg er avhengig av ferier, og må hjem igjen, mens de kan være så lenge de vil. Olia har hatt veldig, veldig lyst til å komme seg til Kiev raskt, og være der lenge. Gjerne med Irina. I år har jeg satt meg litt i mot det. Det har jeg gjort hvert år, jeg savner dem så jeg stanger hodet i veggene, når de ikke er der. Men om de har det bra der nede, må jeg gjøre det offeret. Nå i år har jeg veldig lite lyst. Også fordi Irina blir så stor etterhvert, at det ikke er bare koselig lenger, at hun snakker så dårlig norsk. I alle fall når hun er med andre norske, går det ikke når hun konsekvent snakker russisk. Tar vi henne til Kiev enda en gang, for lang tid, så vil det å snakke norsk for henne bli ytterligere utsatt.

Mandag kjøpte vi billettene. Typisk sånn som Olia insisterer på å gjøre det, det må skje straks, øyeblikkelig. Vi stod på farten, og skulle reise for å bade i det kommunale bassenget. Men det fikk vente. Nå var det flyreisen. Jeg liker ikke å kjøpe flybilletter under stress, men nå var det naturkreftene som satte inn. Olia forlangte at billettene skulle kjøpe. Og med naturen diskuterer du bare ikke.

Så nå har vi kjøpt billetter nedover, fredag 22. februar, tidlig om morgenen. Alle sammen. Ingen har kjøpt returbilletten ennå. Men planen er at jeg tar med meg Irina hjem igjen, søndag 3. mars. Så blir jeg alenefar noen uker. Siden det er stor avstand mellom vinterferie og påskeferie dette året, vil det bli ganske mange uker. Sånn må det imidlertid bli. Olia må få være i Kiev, og jeg tror det er bedre at Irina er med meg i Norge denne gangen.

Så sånn vil det bli.

Det er rikelig med andre ting på gang også, men her på bloggen er det en ting om gangen, og ikke alt vil bli skrevet.

Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

  • Fantastisk kjekk og rask maskin
  • Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

  • Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
  • Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

Trettende dag jul, russisk jul – og avslutning på julen

I Ukraina var det i høst slåsskamp i parlamentet igjen, etter forsøket på å splitte den ukrainske og den russiske ortodokse kirken. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Her i huset, går den russiske julen forbi oss i stillhet. Det er bare jeg, som spiller russisk, religiøs julemusikk, og også annen sakral musikk til dagen. Ellers har det hos oss vært en ganske vanlig søndag. Til uken begynner hverdagen som den vil være til vanlig.

Jeg fortalte Irina at vi skulle rydde vekk juletreet og julepynten. Det var etter at vi hadde vært en kort tur ute, og sett lys på busker og hus, sånn vi gjør det om dagen. – Nå skal vi rydde det vekk, sa jeg. Da gråt hun sine modige tårer. Det ville hun ikke.

Vi fikk ikke juletreet opp før på nyttårsaften. Vi kjøpte det på tilbud, i romjulen. Det er det første tilnærmet ordentlige juletreet vi har. At vi satte det opp nyttårsaften, er helt i tråd med den russiske tradisjonen min kjære ukrainske kone er en del av. Det er på nyttårsaften de har treet, og første nyttårsdag de har gavene. 6 januar er for den religiøse høytiden, og for dem som vil lære det russiske ordet for jul.

De kan like godt lære Novyj God, ordet for nyttår. For det er der festen.

I vår familie, den jeg er vokst opp i, var det vanlig å rydde julen vekk, trettende dag jul. At det er samme dag som den russiske julen, er tilfeldig. Men jeg tenkte å holde på tradisjonen uansett, og sa det altså uansett. Da ble det altså tårer.

Så vi får se. Det er veldig koselig å ha juletreet oppe, med ekstra lys, en mørk tid. Men hver dag blir det lysere, og våren er ikke mer enn noen måneder unna.