En lærerrik post i dag. Jeg reiser på klassetur til Polen og Tyskland i dag. Vi blir 94 elever og 6 lærere. Dette er siste skoletur på en stund, siden gratisprinsippet som er vedtatt gjør det umulig med elevfinansierte turer, og da lar ikke turene seg gjennomføre. Det er synd, for slike turer er veldig bra både faglig og sosialt. Og nå, her på bloggen, skal jeg før turen slå et slag for det faglige, med en liten gjennomgang av Polens historie.
Kongeriket Polen ble grunnlagt av Mieszko I i året 966, men landet har mistet sin selvstendighet og gjenvunnet den mange ganger siden den tid. I nyere tid fikk Polen sin selvstendighet i 1918 etter første verdenskrig, men mistet den igjen til Nazi-Tyskland i årene 1939 til 1945. Etter den tyske okkupasjonen fikk Polen et kommunistisk styre, støttet og kontrollert av Sovjetunionen. Dette regimet falt i 1989, og Polen har siden den tid vært en selvstendig republikk og orientert seg mot vesten. Landet er i dag medlem av forsvarsalliansen NATO, og den europeiske union (EU).
Historie
Det er noen viktige huskeregler for å forstå Polens historie. Den ene er landets beliggenhet, det ligger helt Nordøst i Europa mellom mektige tyske stater i vest og et mektig Russland i øst. Begge disse statene har gjennom historien vært svært ekspansive (= har villet utvide sitt territorium), og det polske området har derfor ligget utsatt til. Landet har også vært invadert av svensker fra nord, og tyrkere og mongoler fra sørøst. Sjelden har polakkene selv bygget opp landet sitt til å bli en stormakt, og deres historie blir derfor gjerne sett på som en historie av lidelse. Den andre huskeregelen er religion. Selv om Polen ligger i Øst-Europa, har nasjonen helt siden fødselen bekjent seg til den vestlige katolske kirke med paven i Roma som overhode. Det har gitt polakkene en vestlig orientering, det har definert polsk side i de forskjellige religionskrigene opp gjennom historiene, og ikke minst har kirken vært en viktig støttespiller i krisetider. For eksempel var undertrykkelsen i den kommunistiske perioden mildere i Polen enn i de andre landene i Warszawa-pakten, og Polen var også det første landet som brøt med dette styresettet.
I antikken lå det polske området for langt nord til å ha noen interesse for romerne. Området var bebodd av forskjellige slags omstreifende, løst organiserte barbariske stammer,
deriblant de som ble kalt Polanier (= folket fra slettelandet). Dette var et slavisk folkeslag, og da de ble samlet av den legendariske lederen Piast (legendarisk i betydningen at han er en legende, det er ikke sikkert han har eksistert) gav folket navnet til riket. Den første skriftlige kilden vi har av dette, er kristningen av hertug Mieszko I av det piastiske dynasti. Han ble døpt i året 966, og denne hendelsen markerer opprettelsen av den polske stat.
Kartet viser Polen som det så ut i 1025, da Mieszkos sønn, Bołeslav I, ble kronet til konge. Det går som vi ser et stykke inn i dagens Tsjekkia, og dekker hele Slovakia i sør. I øst går det et stykke inn i Hvite-Russland og Ukraina, men rører verken Kalingrad (hører til Russland) eller Lithauen. Polakkene mente de var i sin fulle rett i å ekspandere, for å kristne sine hedenske naboer. Kartet er rappet fra Wikipedia, som har det fint her: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/Polska_992_-_1025.png
Det første polske riket skulle bli et kongerike med arverekkefølge, etter samme mønster som i resten av Europa. Et slikt rike er sårbart for dårlige konger, de kan ikke avsettes uten at riket bryter sammen eller blir overtatt av andre, og om en konge ikke skulle få en arving kan man få en svært uoversiktlig situasjon. Det skjedde i Polen i 1370, da kong Kazimierz Wielki (den store) døde uten å etterlate seg noen arving i direkte linje, og nevøen Ludvig I av Ungarn ble konge også av Polen. Dermed var Ungarn og Polen i personalunion (to riker, samme konge), men det varte ikke lenger enn 12 år, da kong Ludvig døde og datteren Maria ble dronning av Ungarn, mens den polske adelen foretrakk den bare 10 år gamle datteren Jadwiga som dronning av Polen. Fire år senere ble hun giftet bort med storhertug Jagiełło av Litauen, slik at det polske og litauiske riket ble slått sammen med Jagiełło som konge. Sånn foregikk det på den tiden.
Nå følger Polens storhetstid. I en serie vellykkede kriger erobrer Polen-Lithauen land så langt sør som til Svartehavet, og helt nord til Østersjøen fra Gdansk til Riga. Riket er nå Europas dominerende makt. Kartet under viser utstrekningen i 1397, det røde skal være direkte under den polske kronen, det rosa er len som tilhører den polske kongen, det oransje er Litauen, og det mørkere oransje er litauske len, i svart hvitt er det kanskje vanskelig å se. Fra 1454-66 erobrer polakkene nordområdene mot Østersjøen (Baltic sea på engelsk) i 13-årskrigen mot Teutonerne (tyskere).
Dette var en blomstrende periode for polakkene. Ved siden av de militære seirene, fulgte også kulturelle med flere praktbygg, og man var også kjent for å ha et meget tolerant og fremtidsrettet rike. I 1569 fikk Polen og Litauen også felles parlament (Sejm), det skulle møtes i Warszawa, og dette parlamentet (Sejm) fikk også fullmakt til å velge ny konge når den gamle døde. Med dette var den tradisjonelle arverekkefølgen brutt, og man fikk i stedet det man kaller den royale republikken. Det skulle imidlertid vise seg å slå lite heldig ut. Problemet var at parlamentet (Sejm) bestod av adel, og for adelen var det en fordel med en svak konge, for det gav mer makt til dem[ES1] . Mange brydde seg dessuten lite, og gikk gladelig med på bestikkelser for å velge en eller annen konge, det var det samme for dem. Allerede tre år etterpå døde kong Sigismund II Augustus i 1572 døde uten lovformelig arving, og Sejm stod temmelig fritt til å velge hvem som nå skulle være konge. Folk flest håpet at det skulle bli en polakk i det minste, men Sejm valgte en franskmann som forsvant tilbake tilbake til Frankrike etter bare et år ved tronen. Av de 11 neste kongene var bare 4 polakker, systemet var ustabilt, og det kunne være store forskjeller fra den ene kongen til den neste. Om kongen var altfor håpløs, valgte adelen gjerne en sterkere neste gang for å rette opp igjen skadene.
Utenlandsk dominas
Med et svakt indre styre ble Polen etter hvert bare en brikke i stormaktenes spill. Naboene Tyskland (Prøysen), Østerrike-Ungarn og Russland kunne langt på vei diktere de polske forhold som de ville. Det eneste de måtte passe seg for, var hverandre, Polen selv hadde lite å stille opp.
Mot slutten av 1700-tallet gjorde Polen noen spredte forsøk på å reise seg og erklære et nytt og sterkere kongedømme. De mektigere naboene så med frykt på at Polen skulle etablere seg med et mer effektivt styresett og kunne bli en potensiell konkurrent, så de valgte i stedet å dele opp Polen mellom seg. Slike oppdelinger har vært en gjenganger i polsk historie, og utgjør i dag noen nasjonale sår for mange polakker. Napoleonskrigene gjorde for en kort stund Polen fransk, men med en utstrakt grad av indre selvstyre, slik at Napoleon ble sett på som en helt, mer enn en okkupant. Etter Napoleonskrigene ble Polen under fredskongressen i Wien erklært som et kongedømme[1], men under tsaren av Russland. Slik skulle det være helt frem til første verdenskrig.
Etter 1900-tallet
Da den første verdenskrig begynte var Polen fortsatt ikke en egen stat. Landet var delt mellom Tyskland og Russland, og begge brukte polakker i armeene sine slik at den bisarre situasjonen oppsto at polakker kjempet mot polakker. Det døde om lag en million polakker i krigen. Men den tragiske krigen førte også til at Polen fikk sin selvstendighet. Som kjent fikk russerne sin røde revolusjon i 1917, og denne revolusjonen ble fulgt av en borgerkrig slik at russerne med sin nye leder Lenin måtte gi slipp på kontrollen over Polen. Og tyskerne fikk ikke beholde sin del når de nye grensene i Europa skulle trekkes opp i Versailles. Den nye polske lederen, Marshal Josef Piludski, utnyttet situasjonen til å erklære polsk selvstendighet den 11. november 1918. Dette ble den andre polske republikken.
Mellomkrigstiden ble for Polen urolige år. Den nye staten måtte bygges opp fra grunnen av, og her snakker vi ikke bare om gjenoppbygningen etter krigsødeleggelsene, Polen hadde ikke vært selvstendig på over hundre år og måtte bygge opp hele den organisasjonen som kjennetegner en stat. Særlig viktig var det å få bygget opp en hær, for den nye staten hadde bare løst opptegnede grenser. I forhold til dagens Polen var landet forskjøvet mot øst, slik at deler av det som nå hører til Polen den gang ble beholdt av Tyskland, mens i øst gikk grensene et stykke inn i det som i dag hører til Litauen, Hviterussland og Ukraina. Disse grensene ble fastsatt i den polsksovjetiske krig 1919-1920 (en krig Sovjeterne altså kjempet mens de samtidig utkjempet en blodig borgerkrig).
Situasjonen ble på ny truende for Polen straks Hitler kom til makten. Verre ble det da nazityskland avslørte sin ekspansive politikk ved først å innlemme seg Østerrike, siden annektere Tsjekkoslovakia. Den polske staten hadde også mange tyske innbyggere etter lang tid med tysk herredømme, akkurat det Hitler hadde brukt som unnskyldning for å tilegne seg Tsjekkoslovakia. Riktignok hadde Polen undertegnet en ikke-angrepsavtale med både Tyskland og Sovjet, men med ledere som Hitler og Stalin var ikke slike avtaler mye verd. I stedet undertegnet utenriksministerne Ribbentrop og Molotov fra Tyskland og Sovjet den 23. august sin egen ikke-angrepspakt med hverandre, og avtalte i hemmelighet hvordan Polen skulle deles mellom de to stormaktene. Avtalen er på mange måter sjokkerende. En ting er at nazisten Hitler og kommunisten Stalin gjør avtale med hverandre, større avstand i politisk ideologi er det vanskelig å forestille seg, en annen ting er at disse to i ro og mak gjør seg avtale om et annet lands skjebne. Når Hitler ikke trenger frykte innblanding fra Sovjet, vil Polen være lett match for overlegne tyske styrker. Den andre verdenskrig kan begynne.
Andre verdenskrig
Det er vel kjent at tyskerne invaderte Polen fra vest den første september 1939, og at den tredje september erklære Storbritannia tyskerne krig og verdenskrigen var i gang. Hva ikke fullt så mange vet er at russerne den 17. september invaderte landet fra øst, og gikk akkurat så langt inn som tyskerne og russerne på forhånd hadde avtalt seg i mellom. På ny var Polen skvist mellom de to stormaktene, og russerne stod på ingen måte tilbake for nazistene i bruk av vold og tvang og brutalitet for å underkue seg polakkene. Forskjellen var at polakkene for tyskerne var untermensch, og dermed ikke verdig god behandling, mens for Stalin var polakkene potensielle fiender som måtte tvinges til lydighet. Det gikk denne tiden like mange polakker til russiske arbeidsleire (GULAG) i avisdesliggende områder i det veldige Sovjetiske riket, som i de mer berømte tyske konsentrasjonsleirene, og også fra Sovjetisk side ble det begått massehenrettelser. Den mest berømte er skytingen av flere tusen soldater, offiserer og sivile i Katynskogen nær Smolensk, en forbrytelse ikke russerne innrømmet før i 1990, etter de kommunistiske regimene i Øst-Europa var falt. De historiske dokumentene ble ikke frigjort før i 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst.
Det var ingen grunn for polakkene å stole på Hitler, og det var heller ingen grunn for Sovjet å gjøre det. Den 22. juni 1941 gikk tyskerne til storstilt angrep langs hele grensen, og feide på kort tid et totalt overrumplet Sovjet ut av Polen og langt innover egne grenser. Siden skulle det gå tre år før Polen var frigjort fra nazistisk kontroll. Det kunne imidlertid skjedd langt tidligere. Opprøret i den jødiske gettoen i Warszawa april 1943 var dømt til å mislykkes, jødene var for få og hadde for dårlige våpen, og manglet støtte fra en sterkere makt. Derimot hadde det langt større opprøret som startet i samme by august 1944 alle forutsetninger for å lykkes, for det første hadde nazistene brukt opp sine beste menn og utstyr og var sterkt redusert både fysisk og moralsk, for det andre stod kampklare Sovjetrussiske styrker allerede ved elven Visla like utenfor byen, og kunne med letthet vippet kampen i polsk fordel. I stedet lot de tyskerne beseire den siste polske motstandskraft, trekke seg ut av byen og brenne den ned, før Sovjetrusserne kunne gå inn som befriere. Mye kunne vært sagt om dette og den videre avslutningen om verdenskrigen, her er det imidlertid den polske historien det handler om, og vi skal se hva den Sovjetiske frigjøringen hadde å bety for den.
Kommunismen
Stalin la aldri skjul på hva han ville med de områdene den røde hær gikk over på veien mot Berlin, han ville at de skulle bli kommuniststater kontrollert fra Moskva. I Polen gikk dette ganske enkelt. Den lange harde krigen hadde kostet livet for de fleste av Polens beste menn og kvinner, og beskyldninger om tysk kollaborasjon med kjapp ekspedering til Sibir gjorde det av med resten av dem som ville protestere. Et arrangert valg i 1947 gjorde at Boleslaw Bierut formelt fikk makten, og 42 år med kommunistisk styre fulgte. Grensene var også flyttet lenger mot vest, slik det er i dag, og Sovjeterne fikk faktisk et område som noenlunde tilsvarer det Molotov og Ribbentropp hadde avtalt seg i mellom i 1939.
Nå skal det sies at kommunismen i Polen aldri ble så hard som i de andre østblokklandene. Det hemmelige politiet var ikke så strengt og hensynsløst, sensuren var mildere, og tvangskollektiviseringen (alle som eide jord eller bedrifter måtte gi den fra seg til staten, som skulle eie alt og bestemme hvem som skulle arbeide der) ble ikke skikkelig gjennomført. Men da polakkene forsøkte en liten oppstand i 1956, ble det kontant slått ned av Sovjetiske tanks. En viss frihet var lov, men bare ytterst begrenset.
Jeg nevnte i innledningen at Polen er i en særstilling på grunn av den katolske kirkens sterke stilling. Læren fra Karl Marx (kommunismens far) sier at ”religion er opium for folket”, og det vanlige er at kommunistlandene likefrem forbyr religion. I Russland, som også er svært religiøst (den russisk ortodokse kirke), ble kirkene rett og slett revet ned, omgjort til lagerplass eller annen vanærende bruk, og prester og munker ble sendt til Gulag.
Polen i dag
Etter murens fall slet Polen med mange av de samme problemene som mange av de andre tidligere kommuniststatene. Forventningene til en ny og bedre tid var for høye, og kunne umulig bli innfridd. Snart ble gleden over friheten vendt til skuffelse over brutte løfter, og frigjøringshelten Lech Wałęsa og hans parti, solidaritet, mistet snart makten.
I dag opplever Polen økonomisk fremgang, men som vi skal se når vi kommer dit ned, er det fortsatt et stykke igjen før de når vanlig, vestlig standard. Politikken er imidlertid nokså stabil, og som frivillig medlem av EU ser polakkene mer optimistisk på fremtiden, enn det landet har hatt grunn til å gjøre på mange, mange hundre år.
[1] Bortsett fra Krakow som var en egen, fri bystat.
[ES1]For å skjønne maktforholdet mellom konge og adel må man vite bitte litt om godsøkonomi. I grove trekk gikk det ut på at kongen styrte landet og riket, og kunne legge ut skatter på alt som var i det. Men det var adelen som eide jorden og organiserte driften av den. Her stod han temmelig fritt til å tyne bøndene til å arbeide for seg som han ville. Lavadelen eide kanskje noen gårder og et jordstykker, dette ble kalt godset, mens høyadelen disponerte hele grevskap, baronier eller hertugdømmer og kunne nærme seg til å bli like mektige som kongen, i hvert fall hvis flere av adelen slo seg sammen. Adelen ønsket altså å være mest mulig i fred, styre seg selv og betale minst mulig i skatt, mens ambisiøse konger ville bruke ressursene adelen disponerte til krigføring, byggeprosjekt eller andre ting.
Anyway, Håkon skulle liksom ta oss igjen, men Erik holdt fart som en 8-åring, så Håkon klarte ikke å ta oss igjen før vi skulle snu. Så snudde vi, og rant tilbake. Klokken var da cirka tre. Håkon og jeg er imidlertid altfor spreke til å gi oss så tidlig, så vi for ut igjen, Håkon ledet vei, og nå hadde han fått nok av utfart i preparert løyper, her var det løssnøen, og den var metertykk. Det gikk altså rimelig treigt, og jeg hadde ikke gamasjer, noe jeg aldri har hatt, men nå skal få, for den løssnøen som fikk plass, gikk greit rett ned i skoene mine og smeltet uten noe mer med det. Det skvulpet og skvalpet ganske godt. Men Håkon satte snart kursen oppover, opp langs den lange, slake fjellsiden, frem og tilbake der, og nå begynte været så smått, så smått å prøve seg, med antydning til vind og innslag av snøføyk, og ganske betydelige mengder dårlig sikt. Det gjorde dog ikke så mye, vi gikk jo bare frem og tilbake, og vi måtte uansett holde oss nærme hverandre for å holde samtalen gående. Den var såpass interessant, at det hele tiden var uaktuelt å miste hverandre av syne.
En helt grei blogg 
