Polen

En lærerrik post i dag. Jeg reiser på klassetur til Polen og Tyskland i dag. Vi blir 94 elever og 6 lærere. Dette er siste skoletur på en stund, siden gratisprinsippet som er vedtatt gjør det umulig med elevfinansierte turer, og da lar ikke turene seg gjennomføre. Det er synd, for slike turer er veldig bra både faglig og sosialt. Og nå, her på bloggen, skal jeg før turen slå et slag for det faglige, med en liten gjennomgang av Polens historie.

 

 

Kongeriket Polen ble grunnlagt av Mieszko I i året 966, men landet har mistet sin selvstendighet og gjenvunnet den mange ganger siden den tid. I nyere tid fikk Polen sin selvstendighet i 1918 etter første verdenskrig, men mistet den igjen til Nazi-Tyskland i årene 1939 til 1945. Etter den tyske okkupasjonen fikk Polen et kommunistisk styre, støttet og kontrollert av Sovjetunionen. Dette regimet falt i 1989, og Polen har siden den tid vært en selvstendig republikk og orientert seg mot vesten. Landet er i dag medlem av forsvarsalliansen NATO, og den europeiske union (EU).

 

Historie

Det er noen viktige huskeregler for å forstå Polens historie. Den ene er landets beliggenhet, det ligger helt Nordøst i Europa mellom mektige tyske stater i vest og et mektig Russland i øst. Begge disse statene har gjennom historien vært svært ekspansive (= har villet utvide sitt territorium), og det polske området har derfor ligget utsatt til. Landet har også vært invadert av svensker fra nord, og tyrkere og mongoler fra sørøst. Sjelden har polakkene selv bygget opp landet sitt til å bli en stormakt, og deres historie blir derfor gjerne sett på som en historie av lidelse. Den andre huskeregelen er religion. Selv om Polen ligger i Øst-Europa, har nasjonen helt siden fødselen bekjent seg til den vestlige katolske kirke med paven i Roma som overhode. Det har gitt polakkene en vestlig orientering, det har definert polsk side i de forskjellige religionskrigene opp gjennom historiene, og ikke minst har kirken vært en viktig støttespiller i krisetider. For eksempel var undertrykkelsen i den kommunistiske perioden mildere i Polen enn i de andre landene i Warszawa-pakten, og Polen var også det første landet som brøt med dette styresettet.

            I antikken lå det polske området for langt nord til å ha noen interesse for romerne. Området var bebodd av forskjellige slags omstreifende, løst organiserte barbariske stammer,

deriblant de som ble kalt Polanier (= folket fra slettelandet). Dette var et slavisk folkeslag, og da de ble samlet av den legendariske lederen Piast (legendarisk i betydningen at han er en legende, det er ikke sikkert han har eksistert) gav folket navnet til riket. Den første skriftlige kilden vi har av dette, er kristningen  av hertug Mieszko I av det piastiske dynasti. Han ble døpt i året 966, og denne hendelsen markerer opprettelsen av den polske stat.

 

Polen 1025

 Kartet viser Polen som det så ut i 1025, da Mieszkos sønn, Bołeslav I, ble kronet til konge. Det går som vi ser et stykke inn i dagens Tsjekkia, og dekker hele Slovakia i sør. I øst går det et stykke inn i Hvite-Russland og Ukraina, men rører verken Kalingrad (hører til Russland) eller Lithauen. Polakkene mente de var i sin fulle rett i å ekspandere, for å kristne sine hedenske naboer. Kartet er rappet fra Wikipedia, som har det fint her: http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/68/Polska_992_-_1025.png

Det første polske riket skulle bli et kongerike med arverekkefølge, etter samme mønster som i resten av Europa. Et slikt rike er sårbart for dårlige konger, de kan ikke avsettes uten at riket bryter sammen eller blir overtatt av andre, og om en konge ikke skulle få en arving kan man få en svært uoversiktlig situasjon. Det skjedde i Polen i 1370, da kong Kazimierz Wielki (den store) døde uten å etterlate seg noen arving i direkte linje, og nevøen Ludvig I av Ungarn ble konge også av Polen. Dermed var Ungarn og Polen i personalunion (to riker, samme konge), men det varte ikke lenger enn 12 år, da kong Ludvig døde og datteren Maria ble dronning av Ungarn, mens den polske adelen foretrakk den bare 10 år gamle datteren Jadwiga som dronning av Polen. Fire år senere ble hun giftet bort med storhertug Jagiełło av Litauen, slik at det polske og litauiske riket ble slått sammen med Jagiełło som konge. Sånn foregikk det på den tiden.

            Nå følger Polens storhetstid. I en serie vellykkede kriger erobrer Polen-Lithauen land så langt sør som til Svartehavet, og helt nord til Østersjøen fra Gdansk til Riga. Riket er nå Europas dominerende makt. Kartet under viser utstrekningen i 1397, det røde skal være direkte under den polske kronen, det rosa er len som tilhører den polske kongen, det oransje er Litauen, og det mørkere oransje er litauske len, i svart hvitt er det kanskje vanskelig å se. Fra 1454-66 erobrer polakkene nordområdene mot Østersjøen (Baltic sea på engelsk) i 13-årskrigen mot Teutonerne (tyskere).

 

 

 

Dette var en blomstrende periode for polakkene. Ved siden av de militære seirene, fulgte også kulturelle med flere praktbygg, og man var også kjent for å ha et meget tolerant og fremtidsrettet rike. I 1569 fikk Polen og Litauen også felles parlament (Sejm), det skulle møtes i Warszawa, og dette parlamentet (Sejm) fikk også fullmakt til å velge ny konge når den gamle døde. Med dette var den tradisjonelle arverekkefølgen brutt, og man fikk i stedet det man kaller den royale republikken. Det skulle imidlertid vise seg å slå lite heldig ut. Problemet var at parlamentet (Sejm) bestod av adel, og for adelen var det en fordel med en svak konge, for det gav mer makt til dem[ES1] . Mange brydde seg dessuten lite, og gikk gladelig med på bestikkelser for å velge en eller annen konge, det var det samme for dem. Allerede tre år etterpå døde kong Sigismund II Augustus i 1572 døde uten lovformelig arving, og Sejm stod temmelig fritt til å velge hvem som nå skulle være konge. Folk flest håpet at det skulle bli en polakk i det minste, men Sejm valgte en franskmann som forsvant tilbake tilbake til Frankrike etter bare et år ved tronen. Av de 11 neste kongene var bare 4 polakker, systemet var ustabilt, og det kunne være store forskjeller fra den ene kongen til den neste. Om kongen var altfor håpløs, valgte adelen gjerne en sterkere neste gang for å rette opp igjen skadene.

 Utenlandsk dominas

Med et svakt indre styre ble Polen etter hvert bare en brikke i stormaktenes spill. Naboene Tyskland (Prøysen), Østerrike-Ungarn og Russland kunne langt på vei diktere de polske forhold som de ville. Det eneste de måtte passe seg for, var hverandre, Polen selv hadde lite å stille opp.

            Mot slutten av 1700-tallet gjorde Polen noen spredte forsøk på å reise seg og erklære et nytt og sterkere kongedømme. De mektigere naboene så med frykt på at Polen skulle etablere seg med et mer effektivt styresett og kunne bli en potensiell konkurrent, så de valgte i stedet å dele opp Polen mellom seg. Slike oppdelinger har vært en gjenganger i polsk historie, og utgjør i dag noen nasjonale sår for mange polakker. Napoleonskrigene gjorde for en kort stund Polen fransk, men med en utstrakt grad av indre selvstyre, slik at Napoleon ble sett på som en helt, mer enn en okkupant. Etter Napoleonskrigene ble Polen under fredskongressen i Wien erklært som et kongedømme[1], men under tsaren av Russland. Slik skulle det være helt frem til første verdenskrig.

 

Etter 1900-tallet

Da den første verdenskrig begynte var Polen fortsatt ikke en egen stat. Landet var delt mellom Tyskland og Russland, og begge brukte polakker i armeene sine slik at den bisarre situasjonen oppsto at polakker kjempet mot polakker. Det døde om lag en million polakker i krigen. Men den tragiske krigen førte også til at Polen fikk sin selvstendighet. Som kjent fikk russerne sin røde revolusjon i 1917, og denne revolusjonen ble fulgt av en borgerkrig slik at russerne med sin nye leder Lenin måtte gi slipp på kontrollen over Polen. Og tyskerne fikk ikke beholde sin del når de nye grensene i Europa skulle trekkes opp i Versailles. Den nye polske lederen, Marshal Josef Piludski, utnyttet situasjonen til å erklære polsk selvstendighet den 11. november 1918. Dette ble den andre polske republikken.

            Mellomkrigstiden ble for Polen urolige år. Den nye staten måtte bygges opp fra grunnen av, og her snakker vi ikke bare om gjenoppbygningen etter krigsødeleggelsene, Polen hadde ikke vært selvstendig på over hundre år og måtte bygge opp hele den organisasjonen som kjennetegner en stat. Særlig viktig var det å få bygget opp en hær, for den nye staten hadde bare løst opptegnede grenser. I forhold til dagens Polen var landet forskjøvet mot øst, slik at deler av det som nå hører til Polen den gang ble beholdt av Tyskland, mens i øst gikk grensene et stykke inn i det som i dag hører til Litauen, Hviterussland og Ukraina. Disse grensene ble fastsatt i den polsksovjetiske krig 1919-1920 (en krig Sovjeterne altså kjempet mens de samtidig utkjempet en blodig borgerkrig).

            Situasjonen ble på ny truende for Polen straks Hitler kom til makten. Verre ble det da nazityskland avslørte sin ekspansive politikk ved først å innlemme seg Østerrike, siden annektere Tsjekkoslovakia. Den polske staten hadde også mange tyske innbyggere etter lang tid med tysk herredømme, akkurat det Hitler hadde brukt som unnskyldning for å tilegne seg Tsjekkoslovakia. Riktignok hadde Polen undertegnet en ikke-angrepsavtale med både Tyskland og Sovjet, men med ledere som Hitler og Stalin var ikke slike avtaler mye verd. I stedet undertegnet utenriksministerne Ribbentrop og Molotov fra Tyskland og Sovjet den 23. august sin egen ikke-angrepspakt med hverandre, og avtalte i hemmelighet hvordan Polen skulle deles mellom de to stormaktene. Avtalen er på mange måter sjokkerende. En ting er at nazisten Hitler og kommunisten Stalin gjør avtale med hverandre, større avstand i politisk ideologi er det vanskelig å forestille seg, en annen ting er at disse to i ro og mak gjør seg avtale om et annet lands skjebne. Når Hitler ikke trenger frykte innblanding fra Sovjet, vil Polen være lett match for overlegne tyske styrker. Den andre verdenskrig kan begynne.

 Andre verdenskrig

Det er vel kjent at tyskerne invaderte Polen fra vest den første september 1939, og at den tredje september erklære Storbritannia tyskerne krig og verdenskrigen var i gang. Hva ikke fullt så mange vet er at russerne den 17. september invaderte landet fra øst, og gikk akkurat så langt inn som tyskerne og russerne på forhånd hadde avtalt seg i mellom. På ny var Polen skvist mellom de to stormaktene, og russerne stod på ingen måte tilbake for nazistene i bruk av vold og tvang og brutalitet for å underkue seg polakkene. Forskjellen var at polakkene for tyskerne var untermensch, og dermed ikke verdig god behandling, mens for Stalin var polakkene potensielle fiender som måtte tvinges til lydighet. Det gikk denne tiden like mange polakker til russiske arbeidsleire (GULAG) i avisdesliggende områder i det veldige Sovjetiske riket, som i de mer berømte tyske konsentrasjonsleirene, og også fra Sovjetisk side ble det begått massehenrettelser. Den mest berømte er skytingen av flere tusen soldater, offiserer og sivile i Katynskogen nær Smolensk, en forbrytelse ikke russerne innrømmet før i 1990, etter de kommunistiske regimene i Øst-Europa var falt. De historiske dokumentene ble ikke frigjort før i 1992, etter at Sovjetunionen ble oppløst.

            Det var ingen grunn for polakkene å stole på Hitler, og det var heller ingen grunn for Sovjet å gjøre det. Den 22. juni 1941 gikk tyskerne til storstilt angrep langs hele grensen, og feide på kort tid et totalt overrumplet Sovjet ut av Polen og langt innover egne grenser. Siden skulle det gå tre år før Polen var frigjort fra nazistisk kontroll. Det kunne imidlertid skjedd langt tidligere. Opprøret i den jødiske gettoen i Warszawa april 1943 var dømt til å mislykkes, jødene var for få og hadde for dårlige våpen, og manglet støtte fra en sterkere makt. Derimot hadde det langt større opprøret som startet i samme by august 1944 alle forutsetninger for å lykkes, for det første hadde nazistene brukt opp sine beste menn og utstyr og var sterkt redusert både fysisk og moralsk, for det andre stod kampklare Sovjetrussiske styrker allerede ved elven Visla like utenfor byen, og kunne med letthet vippet kampen i polsk fordel. I stedet lot de tyskerne beseire den siste polske motstandskraft, trekke seg ut av byen og brenne den ned, før Sovjetrusserne kunne gå inn som befriere. Mye kunne vært sagt om dette og den videre avslutningen om verdenskrigen, her er det imidlertid den polske historien det handler om, og vi skal se hva den Sovjetiske frigjøringen hadde å bety for den.

 Kommunismen

Stalin la aldri skjul på hva han ville med de områdene den røde hær gikk over på veien mot Berlin, han ville at de skulle bli kommuniststater kontrollert fra Moskva. I Polen gikk dette ganske enkelt. Den lange harde krigen hadde kostet livet for de fleste av Polens beste menn og kvinner, og beskyldninger om tysk kollaborasjon med kjapp ekspedering til Sibir gjorde det av med resten av dem som ville protestere. Et arrangert valg i 1947 gjorde at Boleslaw Bierut formelt fikk makten, og 42 år med kommunistisk styre fulgte. Grensene var også flyttet lenger mot vest, slik det er i dag, og Sovjeterne fikk faktisk et område som noenlunde tilsvarer det Molotov og Ribbentropp hadde avtalt seg i mellom i 1939.

            Nå skal det sies at kommunismen i Polen aldri ble så hard som i de andre østblokklandene. Det hemmelige politiet var ikke så strengt og hensynsløst, sensuren var mildere, og tvangskollektiviseringen (alle som eide jord eller bedrifter måtte gi den fra seg til staten, som skulle eie alt og bestemme hvem som skulle arbeide der) ble ikke skikkelig gjennomført. Men da polakkene forsøkte en liten oppstand i 1956, ble det kontant slått ned av Sovjetiske tanks. En viss frihet var lov, men bare ytterst begrenset.

Jeg nevnte i innledningen at Polen er i en særstilling på grunn av den katolske kirkens sterke stilling. Læren fra Karl Marx (kommunismens far) sier at ”religion er opium for folket”, og det vanlige er at kommunistlandene likefrem forbyr religion. I Russland, som også er svært religiøst (den russisk ortodokse kirke), ble kirkene rett og slett revet ned, omgjort til lagerplass eller annen vanærende bruk, og prester og munker ble sendt til Gulag.

 Polen i dag

Etter murens fall slet Polen med mange av de samme problemene som mange av de andre tidligere kommuniststatene. Forventningene til en ny og bedre tid var for høye, og kunne umulig bli innfridd. Snart ble gleden over friheten vendt til skuffelse over brutte løfter, og frigjøringshelten Lech Wałęsa og hans parti, solidaritet, mistet snart makten.

            I dag opplever Polen økonomisk fremgang, men som vi skal se når vi kommer dit ned, er det fortsatt et stykke igjen før de når vanlig, vestlig standard. Politikken er imidlertid nokså stabil, og som frivillig medlem av EU ser polakkene mer optimistisk på fremtiden, enn det landet har hatt grunn til å gjøre på mange, mange hundre år.


[1] Bortsett fra Krakow som var en egen, fri bystat.


 [ES1]For å skjønne maktforholdet mellom konge og adel må man vite bitte litt om godsøkonomi. I grove trekk gikk det ut på at kongen styrte landet og riket, og kunne legge ut skatter på alt som var i det. Men det var adelen som eide jorden og organiserte driften av den. Her stod han temmelig fritt til å tyne bøndene til å arbeide for seg som han ville. Lavadelen eide kanskje noen gårder og et jordstykker, dette ble kalt godset, mens høyadelen disponerte hele grevskap, baronier eller hertugdømmer og kunne nærme seg til å bli like mektige som kongen, i hvert fall hvis flere av adelen slo seg sammen. Adelen ønsket altså å være mest mulig i fred, styre seg selv og betale minst mulig i skatt, mens ambisiøse konger ville bruke ressursene adelen disponerte til krigføring, byggeprosjekt eller andre ting.

Advertisements

Fornemmelsen av en sau

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005

Billetter til Ukraina!

Det er ikke ofte jeg legger ut to poster på en dag, men følgende mener jeg kvalifiserer for en ekstra:

  

BOOKING CODE: 39597S
E-TICKET ISSUE DATE: 29JAN
ISSUED BY: KLM SALES & SERVICE CENTER NORWAY
THANK YOU FOR CHOOSING KLM E-TICKET. THIS IS THE TRIP SUMMARY FOR EIVIND MR SALEN.
IF UNABLE TO USE THE E-TICKET, IF TRAVEL PLANS CHANGE OR IF YOU RECEIVED THIS DOCUMENT IN ERROR, PLEASE CALL KLM AT: 22643752 WEB: 22557557
PASSENGER INFORMATION
PASSENGER NAME E-TICKET NUMBER NUMBER LOYALTY PROGRAM
EIVIND MR SALEN 074 2472413017  
ITINERARY INFORMATION
DATE FLIGHT DEPARTING ARRIVING DATE CLASS BAGGAGE
16FEB KL 1184 BERGEN AMSTERDAM 16FEB E 20K
06:25   BGO AMS 08:15    
16FEB KL 1385 AMSTERDAM KIEV BORISPOL 16FEB E 20K
12:40   AMS KBP 16:30    
24FEB KL 1386 KIEV BORISPOL AMSTERDAM 24FEB Q 20K
17:25   KBP AMS 19:35    
24FEB KL 1193 AMSTERDAM BERGEN 24FEB Q 20K
20:15   AMS BGO 22:00    
16FEB KL 1184 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 16FEB /NOT VALID AFTER 16FEB
16FEB KL 1385 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 16FEB /NOT VALID AFTER 16FEB
24FEB KL 1386 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 24FEB /NOT VALID AFTER 24FEB
24FEB KL 1193 /STATUS: OK /NOT VALID BEFORE 24FEB /NOT VALID AFTER 24FEB
A PASSPORT WILL BE REQUIRED AT CHECK-IN. IF TRAVEL PLANS CHANGE, THERE MAY BE A FEE FOR CHANGING THE TICKET AND DIFFERENT FARES MAY APPLY. TICKETS ARE NON-TRANSFERABLE, AND ARE VOID IF TRANSFERED OR RESOLD. THE E-TICKET NUMBER WILL BE REQUIRED FOR REFUNDS OR EXCHANGES.

Billetter er altså bestilt til Ukraian i vinterferien. Jeg har som jeg pleier tumlet rundt med tanken at jeg må reise et sted i vinterferien, og at det må gå til et sted hvor de snakker russisk, og det helst skulle være Russland. Men mens jeg tumler rundt går tiden, og så blir det for sent med visum, og snart blir det for sent med billetter, og så tumler jeg rundt med tanken om Ukraina eller en annen tidligere Sovjetrepublikk, det må bli Ukraina, og i dag tumlet jeg ikke lenger, men kjøpte billetten. Ikke noe tøv, jeg fikk jo mail derfra også i dag, og alt som er på russisk gjør at jeg mister enhver motstandskraft, russisk er argument godt nok. Så nå gleder jeg meg til hver uke fremover.

Turen går til og fra Kiev, men jeg har tenkt meg kanskje litt østover denne gangen. Jeg så på GoogleEarth at det var et sted som heter Kharkov som virker veldig bra, der stod noen viktige slag under andre verdenskrig, og jeg har så lyst til å være i Sovjetområdet vinterstid for virkelig å få fornemmelsen om hvordan det må ha vært. Det blir veldig bra, Krim var jo også praktfult i sommer, jeg reiser gjerne dit igjen, og er dradd av tanken på at det er omtrent samme datoer som the big three var på Jalta, den er ikke verst, og jeg må jo også være et par dager i Kiev hvor jeg regelrett har venner å treffe. Og bygninger å se, restauranter å spise i og gater å gå opp og ned. Nei og nei, det der blir bra. Tenk om de spiller sjakk i parken fortsatt?

Sjakk i universitetsparken

Dårlig kuling

Hytten

Det var meldt sludd og vind og guffent vær hele helgen. Verst skulle det være fredagen, da værmeldingen regelrett holdt meg hjemme fra å ta morgentoget, og det viste seg at formiddagstoget ikke gikk helt frem, altså måtte jeg reise sammen med de andre fredag ettermiddag med 1710-toget. Det vil si sammen med Henriette, for de andre kjørte bil. Og alt så ut til å gå veien, konduktøren sa toget ikke gikk helt frem til Ljosandalen (hvor vi skulle), men stoppet på Mjølfjell (akkurat som formiddagstoget), og at dette skyldtes været. Vi fikk også en times forsinkelse på grunn av været. Men da vi kom frem, var det svært lite vær. Det snødde riktignok litt, men det var snø, enkelt og greit, ingen vind, og Håkon og Kristin hentet oss med bil på Mjølfjell, så problem var noe som var fjernt fra oss. Klokken ti var vi i en iskald hytte, klokken ti over ti var tomatsuppe egg og makaroni, klokken ikke altfor mye senere var hytten varm og god, og ungene i seng og alt bare slappe av.

Det var en riktig flott hytte. Mange soverom, skikkelig peis, skikkelig hems, romslig stue, ikke noe dilldall, og vann måtte vi hente fra brønnen. Sånn skal det være.

Lørdagen stod vi opp sakte og godt. Det var god frokost med egg og bacon, rikelig med kaffe, rikelig med te, og så var det i ro og mak ut å leke. Først Håkon og jeg med ungene, siden damene med ski. Selve skigåingen ble litt handicappet, siden Henriette ikke hadde ski, det vil si, hun fikk låne ski, men staver hadde hun ikke, og Magnus er fire år og unnskyldt for å la være å gå på ski. Et forsøk på å dra ham på akebrett, gikk dårlig, et forsøk på å bære ham på skuldrene gikk også dårlig, og Henriette uten staver gikk egentlig også ganske dårlig. Men alt gikk bra. Kristin lånte Henriette først en stav, så begge, og så gikk Kristin og Håkon hjem med Magnus, mens Henriette og jeg gikk videre med Erik. På vei oppover der tenkte jeg nok litt på Naiv.Super, en bok jeg virkelig tenker lite på, men en fin detalj i den boken er når hovedpersonen låner en hund og et barn, eller hva det er, i New York, og tenker på hva de andre måtte tenke på ham, selvfølgelig er det hans hund, må de tenke, men det er det altså ikke, og ikke var det vårt barn heller, eller noe som helst deromkring.

Familien Dahle Finne på tur

Anyway, Håkon skulle liksom ta oss igjen, men Erik holdt fart som en 8-åring, så Håkon klarte ikke å ta oss igjen før vi skulle snu. Så snudde vi, og rant tilbake. Klokken var da cirka tre. Håkon og jeg er imidlertid altfor spreke til å gi oss så tidlig, så vi for ut igjen, Håkon ledet vei, og nå hadde han fått nok av utfart i preparert løyper, her var det løssnøen, og den var metertykk. Det gikk altså rimelig treigt, og jeg hadde ikke gamasjer, noe jeg aldri har hatt, men nå skal få, for den løssnøen som fikk plass, gikk greit rett ned i skoene mine og smeltet uten noe mer med det. Det skvulpet og skvalpet ganske godt. Men Håkon satte snart kursen oppover, opp langs den lange, slake fjellsiden, frem og tilbake der, og nå begynte været så smått, så smått å prøve seg, med antydning til vind og innslag av snøføyk, og ganske betydelige mengder dårlig sikt. Det gjorde dog ikke så mye, vi gikk jo bare frem og tilbake, og vi måtte uansett holde oss nærme hverandre for å holde samtalen gående. Den var såpass interessant, at det hele tiden var uaktuelt å miste hverandre av syne.

Listig fant vi ut at om vi holdt ut til det ble mørkt, var det gode sjanser for at middagen ventet da vi kom hjem. Og uansett er det så herlig å gå på ski, at om det ikke hadde blitt mørkt, hadde vi aldri ha holdt opp å holde ut, for å si det sånn. Ned skråningen var det sånn folk betaler tusenvis av kroner for å bli fraktet i helikopter for å gjøre, nydelig, uoppkjørt løssnø, men dessverre er det i hvert fall for min del såpass tilbake å ønske i teknikken, at på vanlige fjellski blir det rett og slett problemer å svinge og bremse skikkelig når føret byr på noen som helst utfordringer, og selv om det var førsteklasses, la skaren under og løsnøen oppå en del utfordringer for meg, så det ble til å kjøre rett frem til det ble stopp av seg selv. Håkon løste dette meget orignialt, med å kjøre rett inn i en snøfonn.

Og hjemme ventet middagen, det var lasagne, og jeg hadde vin, og appetitten var upåklagelig etter en utedag til fjells, en vinterdag til fjells, det er jo et år siden. Dessverre ble Magnus nå syk og ville ikke ha mat, og i løpet av natten kastet han opp, så akkurat det var jo uheldig, men vi voksne fikk likevel fra godt før åtte til langt på natt i fred for oss selv. Og vinen var i treliterskartong, så den gikk ikke tom.

Det var altså meldt kuling denne helgen, men søndagen var det ikke engang antydning til et vindpust. Derimot var det tydelige antydninger til sol. Sol og bittelitt minusgrader, superføre. Vi gav oss ut på ny skitur, etter å ha gjort litt forefallende arbeid som å stå opp og spise frokost og slikt noe, Kristin ble hjemme med Magnus, vi andre gikk. For de som er kjent, det er det vel de færreste som er, det er altså like i nærheten av Mjølfjell, i Ljosandalen, og vi gikk opp til litt forbi Stølen, der Erik ville raste og så ble det slik. Her var det så godt som det blir, noe det ofte er, ser jeg, i det jeg skriver, men her var det sannlig så godt som det blir igjen, og det skyldtes helt enkelt og greit lav ettermiddagssol som lyste oppover dalen og den uberørte, friske snøen, opp mot oss, som satt på skiene i en grop vi hadde laget, og spiste skikkelig skive med ost og sknke, og drakk skikkelig rett i koppen med sjokoladesmak. Etter lunsjen ville Erik hjem, og Håkon måtte ta farsansvar, mens Henriette og jeg tok ansvar for å gjøre turen vår helt tipptopp ved å fortsette den. For dem som er kjent, eller kan tenke seg å bli det, vi gikk videre opp til Kjelken, det som bare er en slede utplassert av Røde kors for ulykker, men et viktig kjennemerke for alle familiære med Ljosandalen, og tok der til høyre opp til toppene.

Jeg ved Kjelken

Derfra hadde vi utsikt over alt. Vi hadde utsikt nedover dalen, der solen om ikke lenge var i ferd med å gå ned bak fjellene, vi hadde utsikt til fjellene på andre siden, og det uberørte snøteppet der, og vi hadde utsikt innover på vår side, der det hadde plassert seg et lite vann med frossen is, og små runde topper rundt, og lovende daler og veier i alle retninger. Det eneste som fristet var å fortsette, men det var den omtalte soldnedgangen, som ved siden av å gjøre det mørkt, også minnet om at toget vårt hjem kom til å gå en gang. Så vi måtte altså ned igjen. Og nedover fra toppene til kjelken var det akkurat så skummelt at det fortsatt var helt ufarlig, og nedover fra kjelken og hjem var det akkurat så slakt og fint og lett at også jeg fremstod som en dyktig skiløper som rant rett hjem i en fart.

Henriette på toppen

Jeg på toppen

Der ventet omelett, der ventet kaffe og pakking, og så var det toget hjem og fullt oppladde batterier for en ny arbeidsuke. For min del blir den jo kort, onsdag reiser jeg til Polen, og jeg kan allerede på forhånd anslå at mandagen og tirsdagen vil gå som en lek.

Det var en skikkelig mislykket kuling været hadde å stille opp med. Ikke at det hadde hatt noe å si. Slike hytteturer er sin egen garanti. Det er bare å reise opp, så ordner fjellet resten. Takk til Håkon og Kristin for at vi fikk være med.

Skitur

Skitur Kvamskogen

I morgen blir årets første skitur. Det blir hyttetur også, så det blir så godt som det blir. Håkon og Kristin med barn inviterer, Henriette og jeg er med, og turen går til Mjølfjell eller deromkring. Det skal bli godt, og for å sette stemningen, her er noen vinterbilderKvamskogen

Forresten blir det ikke så mange bilder. Ganske enkelt fordi jeg får det ikke helt til. Jeg får se om jeg finner ut av det. Nå som reisevirksomheten min begynner med skiturer, skoleturer og vinterferie, så er det godt å ha litt bilder for dem som blir slitne av å lese tekst.
Det ser også ut til at jeg må lage meg en egen skoleblogg, skal det være noe. Hva jeg skrev i en tidligere post, at vinden nå blåste rette vei og det nå bare var å gjøre arbeidet, det var nok litt forhastet. Siden har det skjedd litt av hvert, blant annet skal mine gamle fiender i Læringslaben slippe til igjen med undersøkelsene sine i februar, og da vil det bli kamp.
Og jeg har en liten link her, det hadde vært riktig morsomt hvis ikke det hadde vært for at det utgir seg å være alvor. Det er jo Aftenposten, og ingenting som tyder på at det er en spøk. Saken er så spesiell at det er vanskelig å toppe den med en kommentar. Jeg vil prøve med at det kanskje har noe for seg, de som sier man må gjøre noe med lærerutdanningen. Noe må være riv ruskende galt med skolen, når klikkelyd beregnet for hunder og hester og rotter skal motivere elevene til innsats. Jeg anbefaler alle med tid til overs også å trykke på videosnutten.
http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2200321.ece
Nåvel, nåvel. Dette skulle jo være en positiv gladtråd. I morgen er det skitur, i dag er det russisk film. Det er den klassiske filmen «Skjebnens ironi», som jeg hørte om allerede i Moskva i 2005. Filmen er laget i 1975, midt i kommunisttiden med prikklike betongblokker og samme gatenavn med i alle byer med respekt for seg selv, og ingen byer uten respekt for seg selv. Plottet høres tilforlatelig ut, en person er på russisk fest i Moskva, drikker vodka etter russisk standard, forveksler taxi med fly, eller hvordan man skal si det, han havner i hvert fall dørgende full på et fly til St. Petersburg. Der våkner han opp, fryktelig bakfull, og gir bare en drosjesjåfør en lapp med adressen sin, som altså finnes i St. Petersburg også, og der finnes en blokk maken til den han bor i. Så når nøkkelen ikke passer, tror han bare det er han selv og drukkenskapen det er noe galt med. Han kommer seg til slutt inn, og forviklingene begynner når det der inne også bor en kvinne, eller hvem det nå var som bodde der. Høres fint ut. Så fint at det går på bekostning av innebandytrening for meg.

Og i morgen er det tidlig opp og på ski…

Jeg på kvamskogen

Huff, jeg er dårlig med de bildene. Det første ble bilde, det andre ble thumbnail. Vet ikke hvorfor jeg ikke fikk velge thumbnail til det første. Prøver et til, med ski på beina. Nei, det gikk ikke. Det havnet øverst. Og mer har jeg ikke tid til i dag.

Kaare Skagen

Det sies mye bra om skolen om dagen. Begens tidende hadde på selveste forsiden oppslag om at datamaskinene måtte ut av klasserommet, og dette var det elevene selv som mente ved Os videregående skole! Sånne oppslag garanterer en god start på dagen. Det er kraftige utsagn når elevene selv sier de ikke klarer å konsentrere seg, med alle mulighetene som finnes på youtube, facebook, msn og alt det andre. Det er vanskelig å finne lærere som er uenige med den. Datamaskinen er et uromoment, mye mer enn at det er et pedagogisk hjelpemiddel.

En som lenge har sagt mye bra om skolen er professor Kaare Skagen. Jeg møtte ham første gang under Lektorlagets landsmøte i Bergen i 2005, var det vel, der han hadde et langt og godt innlegg om skoler med åpne løsninger og annen alternativ pedagogikk. Den gang jobbet jeg ved en skole som nettopp hadde lagt opp til en slik løsning, med studietimer i gymsalen for elevene, og dette var en direkte årsak til at jeg flyttet fra denne skolen og begynte på Bjørgvin hvor jeg arbeider nå. Jeg husker Skagen hadde mange gode argument fra forskningsverdenen, og det var godt å høre en som var så kunnsskapsrik både om norsk og utenlandsk skole.

I nettutgaven av Aftenposten har Skagen et innlegg. Det heter «Hva gikk galt i skolen?» og det er en sammenligning mellom norsk skolepolitikk på 1970-, 1980- og 1990-tallet og skolen av i dag. Her fremhever Skagen læreren som en viktig fagperson og kunnskapsformidler, og roser utviklingen hvor dette synet er i ferd med å få gjennomslag også i politiske kretser, i motsetning til det tidligere synet hvor læreren mest av alt var et nødvendig onde i skolen, og pedagogikken var mye viktigere enn faget. Det er denne skolepolitikken som har slått feil, og det er godt å se det har blitt stuerent å hevde det.

Artikkelen til Skagen finner dere her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2193229.ece. Velbekomme.