Språkskole i Hviterussland

Tone og jeg på språkskole i Minsk

Jeg pleier hvert år å bruke sommeren til å gå på språkskole i utlandet, og har på den måten lært meg helt grei italiensk og russisk de siste seks årene. Dette året gikk turen til Minsk, hovedstaden i Europas siste diktatur. Opplegget var i regi av Nord-Trøndelag fylke, som etter hva jeg forstår arrangerer disse turene vært år. Det varer en måned, og er et samarbeid med et universitetet (for agrikulturell teknologi) i Minsk. Vi fikk fire timer undervisning hver dag, tre timer kulturell omvisning pluss opphold for bare 500 dollar. Vi var seks stykker som reiste ned, de fleste fra Nord-Trøndelag, men det ble åpnet for andre da deltakertallet var så lavt. Slik kom jeg fra Bergen og Tone Liodden fra Oslo også med. 

Som de fleste vet er Hviterussland den av de tidligere Sovjetrepublikkene som ligger tettest opp til det Sovjetiske idealet. For dette får landet velfortjent kritikk, de skulle bare hatt mer. Likevel kan ingen ta fra dem at de satser ordentlig på skolen. Og de gjør det med en urokkelig tro på at den eneste veien til målet er knallhardt arbeid og full respekt for læreren. Vi seks ble delt inn i to grupper, en for nybegynnere og en for litt viderekomne. Nybegynnerne hadde en viss forkunnskap, men begynte praktisk talt på nivå null. Første dag ble brukt til å lære det kyrilliske alfabetet og helt enkle fraser som ”bra”, ”god dag” og ”ha det bra”. Da kurset var slutt hadde gruppen vært igjennom alle verbbøyninger i alle viktige verbtider, preteritum, presens og futurum, substantivbøyning, adjektivbøyning og de viktigste pronomener i alle kasus (russerne har seks), pluss en svært omfattende glosepugging. Godt gjort på bare en måned. Kurset manglet enhver form for progressiv pedagogikk, her var veldig lite lek og moro, men det hadde en målrettet progresjon og forventet hardt arbeid. De fire Nord-trønderne satt hver kveld og skrev side opp og ned med lekser. Og på skolen ble ny teori gjennomgått, misforståelse oppklart og lekseprøver avholdt. Ingen tid gikk med til dilldall.

Vi to på viderekomment kurs kom litt senere i gang, de ønsket ikke å avholde et ekstra kurs bare for så få, men ved å betale en liten sum fikk vi etter hvert to timer dagen vi også. Her var ikke progresjonen så tydelig, noe som selvsagt skyldtes at læreren måtte ta kurset på kort varsel. Da er det ikke så lett å planlegge progresjon, særlig siden vi to som tok kurset kunne det meste av grammatikken sånn noenlunde, og helst bare trengte praksis. Den tapre læreren kunne også fortelle at hun ved siden av de to gruppene nordmenn, også hadde noen tyrkiske grupper på kveldstid. På det verste kom samlet timetall opp i ti timer daglig! Likevel møtte hun aldri uforberedt, og hun gav oss en overflod av praktiske øvelser. Vi leste dikt av Pusjkin og Lermontov, noveller av Tolstoj, Tsjekhov og flere andre, pluss sakprosatekster og avisartikler. Vi måtte selvsagt forberede tekstene hjemme, for å kunne diskutere dem på skolen, og det var en selvfølge leksene ble gjort ordentlig. Hver dag. Diktene ble vi til og med satt til å pugge utenat. Uvant for unge nordmenn som oss, men kom ikke og si at vi ikke lærte russisk av det! Og det var jo nettopp det vi gikk på kurset for. Både for nybegynnergruppen og oss foregikk all undervisning på russisk. Det skyldes ikke bare et pedagogisk grunnsyn, men også at læreren ikke behersket engelsk. Det har den fordel at man kommer mye i kontakt med språket man skal lære, men det er også en ulempe at det kan ta lang tid å få oppklart misforståelser eller uklarheter, og det er heller ikke alltid de blir oppklart. Jeg mener nok fortsatt at mest mulig av undervisningen i et fremmedspråk skal foregå på fremmedspråket, men denne sommeren modererte jeg dette synet noe. Da jeg etter oppholdet i Minsk reiste til to nye uker språkkurs i Kiev, fikk jeg en lærer som snakket veldig godt engelsk, og det er ingen tvil om at dette hjalp meg til å få kjapt oversatt og forklart ting jeg ikke skjønte. 

Tone og læreren i Minsk

Om Hviterussland

På FNs glimrende sider med statistikk (www.Globalis.no) over levekår og økonomi for alle verdens land, kommer Hviterussland dårlig ut i de fleste kategorier. Inflasjonen er blant den høyeste i verden, bruttonasjonalinntekt per innbygger er svake 6052 PPP-dollar[1] og i antall barnefødsler per kvinne er det bare Ukraina som ligger under på listen. De sivile og politiske rettigheter er like dårlig som det pleier å være i diktatur. Vi nordmenn ble overrasket over det veldige byråkratiet i landet. Selv i sommerferien var det ingen kontor på universitetet som hadde færre enn fire funksjonærer, og det fantes virkelig mange kontor. Det var helt vanlig at vi måtte skifte kontor for hvert steg i en prosess, som for eksempel kunne være å fylle ut et skjema og betale en regning. Ofte måtte vi så videre til nye kontor, med stempel og kvittering, for nye skjema og stempler og kvitteringer. Man kan si hva man vil om slike system, men effektivt er det ikke, verken for funksjonæren eller kunden. For oss skoleansatte kan det hvis arbeidsbetingelsene våre føles litt tøffe, kanskje hjelpe litt å tenke på hvordan det er å være lærer i Hviterussland. Jeg snakket med ei som jobbet på ungdomstrinnet, hun underviste i språkfag, og hadde hele 35 undervisningstimer i uken. Og for dette fikk hun en lønn som ikke var mye mer enn det vi har i timelønn her i Norge. Som så mange andre i de tidligere Sovjetlandene er hun og familien avhengig av kjøkkenhagen på Datsjaen, for å få økonomien til å strekke til.

Oleg i grønnsakshagen

Jeg leste med interesse i et tidligere nummer av lektorbladet, om lektorene som hadde vært på besøk i en russisk skole og sett på matematikkundervisningen der. Jeg kan bekrefte det som der kom frem. Matematikken i disse landene holder mildt sagt et høyere nivå. Jeg kjøpte med meg noen bøker for tiende og ellevte klasse, for å ha som inspirasjon for meg selv hva som egentlig er mulig å lære 15-17 åringer. Her er trigonometri, integralregning og logaritmer, og funksjoner og ligninger der både kvadratrøtter og brøkstreker blir nøstet inn i hverandre, en sikker kilde til panikk blant norske elever. Nivåforskjellen er slående.

Videre til Ukraina

Etter å ha vært fire uker i Hviterussland, var den opprinnelige planen å reise videre til Russland for å ta den transsibirske jernbanen og få praktisert russisken der, men det lot seg ikke gjøre å ordne med visum. Derfor reiste jeg videre til Ukraina, hvor man nå ikke lenger trenger visum, og hadde som nevnt to uker individuelt kurs der. Det betydde at jeg kunne nyte godt av det også jeg vil kalle individuelt tilpasset undervisning. 

Irina og jeg på skolen

Jeg måtte ta individuelt kurs fordi skolen jeg gikk på, ikke tilbød undervisning i grupper for mitt nivå. Det ble litt dyrere, men det hadde en klar pedagogisk fordel. Jeg fikk selv velge hvilke tekster jeg ville lese, og hvilket opplegg jeg skulle følge. Og med grammatikkoppgaver holdt jeg bare på så lenge jeg hadde problemer med dem, med en gang jeg skjønte regelen og klarte å bruke den riktig, gikk vi videre til nye oppgaver. Det betydde to svært effektive timer undervisning hver eneste dag, i tillegg til alle timene med forberedelse. Men jeg vil understreke at denne måten å gjøre det på, fungerte så godt fordi det bare var jeg som fulgte kurset, og læreren hadde ingen andre å ta hensyn til. Dessuten var jeg en meget motivert elev, som i tillegg var norsklektor og både privat og i yrkessammenheng har tenkt en god del om språklæring. Selv i Minsk, der vi bare var to, og attpåtil to på noenlunde samme nivå og med samme motivasjon, var det umulig å få til skikkelig tilpasset undervisning. Som grammatikkinteressert norsklektor var jeg mye mer interessert i grammatikkoppgaver og teoretiske spørsmål, enn min kollega som hadde en mer praktisk tilnærming til språket. Hun snakket også tsjekkisk flytende, og skjønte derfor mye bedre enn jeg når læreren snakket russisk. Til gjengjeld tok nok jeg grammatikken lettere, og ønsket mer av det. Så tilpasset undervisning er ypperlig når det fungerer, men det fungerer ikke for fullt når elevtallet er flere enn én!

Det overrasket meg at Ukraina på mange måter har enda større problemer enn Hviterussland. Riktignok har Ukraina sakene noenlunde i orden når det gjelder politiske og sivile rettigheter, men de økonomiske problemene er store og dype, og mange har langt på vei gitt opp å leve et ordentlig liv. Landet flyter av søppel, og det er mange alkoholikere og andre ustabile elementer som går rundt i gatene. Avisene kunne melde om to bankran i Kiev bare den korte tiden jeg var der, og læreren min kunne fortelle at en kollega av henne var blitt uprovosert angrepet på metroen mens de var på vei hjem dagen før, og at dette hendte rett som det var. I Minsk sørget det alltid tilstedeværende politiet for at ingen ville bli utsatt for blind vold, og alle ustabile elementer og overstadig berusede menn ble raskt fjernet. Tryggere enn i Kiev, men det var en spesiell form for trygghet når vi visste hva disse politifolkene var i stand til.

Jeg med bøker i Kiev

Oppsummering

Jeg bruker som nevnt alle sommerferiene mine til disse språkkursene, og kommer til å fortsette med det så lenge jeg har muligheten. Ved siden av at det er kjekt å lære nye språk, og alt det fører med seg av innsikt i historie og kultur i landet man er og lærer i, så er det nyttig for en lektor å sette seg på andre siden i klasserommet av og til. Man får kjenne på kroppen hvordan ulike undervisningsmetoder fungerer, og man får repetert litt hvordan det er å få noe forklart som læreren skjønner meget godt, men som man selv ikke helt klarer å få taket på. Jeg skulle gjerne sett at skolenorge var med på å finansiere slike kurs i feriene for de som var interesserte, i hvert fall delvis. Det ville være en utmerket etterutdanning, og moro attpå. Takk i alle fall til Nord-Trøndelag fylke for at de har fått i stand dette samarbeidet med universitetet i Minsk, og for at jeg fikk være med. 

Jeg får diplom av Natasja


[1] PPP står for Purchasing Power Parities, eller kjøpekraft-enheter på norsk. Når BNI måles ved hjelp av PPP, tas det hensyn til prisnivået/kjøpekraften i hvert enkelt land ved utregningen. Fra www.globalis.no. Statistikken er fra 2003.