Bobby Fischer (1943-2008)

Under den forrige skikkelige VM-kampen mellom bulgareren Vassiliij Topalov og russeren Vladimir Kramnik, ble det fra leiren til Topalov protestert mot at Kramnik oppholdt seg altfor ofte på toalettet. Protesten var kanskje litt kuriøs, men kanskje heller ikke helt urimelig, da Kramnik kunne finne på å gå inn på toalettet sitt 40-50 ganger i løpet av et parti, og toalettet var det eneste stedet ingen kunne observere ham. Sergeij Danilov, Topalovs manager, mente at Kramnik da kunne jukse og bruke avanserte datamaskiner til hjelp, og krevde derfor at toalettet skulle bli avstengt, og at de i stedet skulle ha et felles toalett. Kramnik forsvarte seg med at han brukte toalettet sitt til å slappe av og spasere frem og tilbake for seg selv, at eget toalett var en del av kontrakten for matchen, og at han ikke ville finne seg i at denne retten ble nektet ham. Protesten til leir Topalov ble likevel tatt til følge av den internasjonale sjakkorganisasjonen FIDE, hvorpå Kramnik som da ledet 2-0 nektet å møte til neste parti, og ble dømt til tap.  Skandalen var enorm, og særlig siden VM-tittelen i sjakk hadde vært i krise siden den ble delt tilbake på 1990-tallet, da russeren Garri Kasparov (som egentlig er fra Baku, i Aserbadsjan!) meldte seg ut fra FIDE og spilte sin egen VM-kamp mot engelskmannen Nigel Short, og FIDE organiserte sin egen VM-kamp mellom deres forrige mester Anatolij Karpov og nederlenderen Jan Timman. Siden da hadde VM-tittelen vært omstridt, og særlig da Garri Kasparov som utvilsomt var verdens beste spiller tapte tittelen mot Kramnik i 2001, og sjakkverdenen hadde en som var best i rating (Kasparov), en som hadde FIDE-tittelen (de hadde VM-turnering annethvert år, og deres tittel var lite anerkjent) og en den tradisjonelle tittelen (Kramnik). Mathcen i 2006 skulle altså gjøre slutt på nærmere 16 års strid, og så skulle det bli ødelagt av en toalettskandale? Mange som fulgte matchen var selvsagt opprørte over at en tittelmatch skulle bli avgjort av kontroverser utenfor brettet, men slike kontroverser har egentlig vært sedvanen gjennom sjakk-VMs historie, og ingen var mer kontroversielle enn Bobby Fischer.

Robert James Fischer ble født i Chicago 9. mars 1943. Han utmerket seg tidlig som et eksepsjonelt talent, og slo for alvor gjennom i et spektakulært parti der han ofrer selveste dronningen og vinner mange, mange trekk senere mot storspilleren Donald Byrne i 1956. Fischer er da bare 13 år, og han bruker ikke lang tid på å bli den beste spilleren fra USA og en av de få vestlige spillerne som kan utfordre Øst-Europas og særlig Sovjetunionens hegemoni. Hvor sterke Sovjetunionen egentlig var, ser vi tydelig i dag, da de tidligere Sovjetrepublikkene totalt dominerer alle mesterskap i lagsjakk, og alle land som er i nærheten av å kunne utfordre dem, er forsterket av spillere som er utflyttet derfra. Etter andre verdenskrig var sjakk storpolitikk i øst, og skulle vise kommunismens overlegenhet overfor vestens kapitalisme og dekadanse og alt som ille var. Som propagandamiddel var det rimelig vellykket, Bobby Fischer er faktisk den eneste utfordrer til VM-tittelen i Sovjetårene etter krigen som ikke kom fra Sovjetunionen. Men det er ennå et stykke frem dit.

Bobby Fischer utmerket seg først med en ubegrenset selvtillit og en enorm vinnervilje, fra han var 15 år regnet han alltid seg selv som favoritt til alle turneringer han stilte opp i, og han skulle alltid vinne alle kampene. Men han var ung, og han var avskåret fra de viktigste åpnings- og partianalyser som den gang bare fantes på russisk. Han hadde heller ikke noe stort hjelpeapparat rundt seg, som engelskspråklig sjakkspiller var han så mye bedre enn alle andre, at det egentlig var få som hadde noe å bidra med. For russerne var det derimot ikke noe problem å finne noen sekundanter, som i et hvilket som helst annet land ville nådd verdenstoppen (spesielle regler gjorde at det bare var fire stykker fra hvert land som kunne delta i de største turneringene, slik stengte de beste Sovjeterne for hverandre). Fremgangen til Fischer var enorm, men han skulle ikke bare ha fremgang, han skulle være best. Og når han ikke var det, måtte det ha andre årsaker enn selve sjakken. Slik utviklet Fischer sin berømte paranoia.

I møte med Sovjetunionen under den kalde kragen hadde paranoide trekk førsteklasses forhold å utvikle seg i. Hvor mye av det Fischer påstod som faktisk var sant, er vanskelig å vite, men noen av beskyldningene er det nok kanskje noe i. For eksempel hevdet han at de store spillerne fra Sovjetunionen ofte spilte remis (uavgjort) mot hverandre, og med det kunne få en rolig i dag i løpet av en lang turnering, mens han måtte kjempe for fullt hver eneste gang. Han hadde en rekke andre beskyldninger også, og på midten av 1960-tallet trakk han seg rett og slett tilbake fra all sjakk, fordi han mente forholdene var uutholdelige. Det er hva han gjør her som gjør at Fischer med rette kan hevde å være sjakkens konge til alle tider.

Fischer kommer tilbake til VM-syklusen på begynnelsen av 1970-tallet, det er da russeren Boris Spassky som er verdensmester. Fischer har da omtrent ikke spilt turneringssjakk på høyestenivå, men bare studert åpninger og jobbet for seg selv. De få turneringene han deltar i, gir et lite forvarsel om hva som er på gang, men ingen kunne forutsi hvor sterk han egentlig var blitt. Resultatene er legendariske. På veien mot finalen skulle han møte russeren Taimanov, dansken Bent Larsen og russeren Petrosjan. Matchen mot Taimanov ble kort prosess, 6 – 0 til Fischer, et aldeles uhørt resultat, og det er et faktum at Taimanov ikke fikk lov til å spille mer internasjonal sjakk etter dette. Mathcen mot Bent Larsen, som den gang var helt på høyden av sin fantastiske karriere, endte også 6 – 0. Det skal ikke være mulig. Så var det Petrosjan, ex-verdensmesteren, og en spiller som praktisk talt aldri tapte. I stedet for å lage egne planer og spille aktivt, sørget Petrosjan for å ødelegge motstanderens planer og spille passivt, til motstanderen eventult gjorde en feil. Med denne spillestillen er det ikke rart at mange partier endte uavgjort, og at Petrosjan omtrent aldri greide å vinne noen store turneringer, fordi han også spilte remis mot de dårligere spillerne rivalene slo. Men som match-strategi var taktikken meget lur, i løpet av en rekke partier måtte motstanderen før eller siden bli utålmodig og gjøre en feil. Og reglene var klare: Førstemann til seks. Fischer vant 6 -1.

Mot 3 av de sterkeste spillerne i verden hadde Fischer nå sjokkresultatet 18-1, lignende har aldri blitt oppnådd, verken før eller siden, og nå ventet hovedmotstanderen – selveste verdensmesteren, Boris Spassky, i Rekjavik. Nå er det ingen overdrivelse å si at Sovjetunionen mobliserte absolutt alt, for ikke å bli ydmyket av denne enslige amerikaneren. Amerikanerne mobliserte også, men de hadde ikke så mye å bidra med annet enn støtte og entusiasme, og paranoide Fischer hadde ikke større tiltro til sine egne, enn til sine motstandere.

Rundt tittelkampen i Reykjavik er det skrevet tjukke bøker om alt som foregikk i bøkene. En av beskyldningene gikk for eksempel på at motstanderen forsøkte å forgifte luften med radioaktivitet, slik at man «tok prøver av luften» og snurret beholdere for å fange inn luft, og ta det med til laboratoriet for å undersøke. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, ingen beskyldning var uprøvd, og interessen for sjakk har aldri vært større enn for denne kampen som ble et symbol på kampen mellom øst og vest. Og forviklingene og utsettelsene til første parti var nærmest uten ende. Og selve partiet ble også meget spesielt.

Fischer skulle ha sort, og da gjelder det ofte om å forsvare seg på det høyeste nivået. Fischer klarte det bra, og partiet så ut til å gå mot uavgjort da Fischer gjør et av de mest berømte trekkene i sjakkhistorien. Jeg skal se om jeg får lagt inn stillingen en gang jeg har bedre tid, her rekker det å si at Fischer setter bort en løper ved et trekk ethvert barn som spiller sjakk, vet er dårlig. Overraskelsen var enorm, og uttalelsen til Fischer «jeg spilte som en kråke», verdensberømt. Fischer lå under 1 – 0.

Spasskij, B. - Fischer, B. VM i sjakk Finale Reykjavik 1972

Og Fischer hadde ikke vært Fischer, om han ikke nå protestert mot alt mulig annet. Det var TV-kameraer, det var det ene med det andre, og hvis dette ikke ble rettet på, ville Fischer nekte å stille opp. Problemet var bare at alt dette var kontrakter inngått på forhånd, så da Fischer ikke møtte opp, ble klokken hans allikevel startet og Spasskij kunne sitte rolig å vente til seieren ble hans. Regelen var best av 24 parti, og Fischer lå nå under 2-0 og hadde i tillegg krav han ikke fitt innfridd. Men også for Fischer stod mye på spill, dette var jo hans sjanse til å ta VM-tittelen, han hadde jo aldri vært bedre, og det han hadde jo ofret hele sitt liv for sjakken. Så til neste parti møtte han opp.

Og heretter ble det den sjakkfesten alle hadde håpet på. Til parti nummer tre stilte Fischer opp, med svart, og i stedet for å forsvare seg gikk han rett i angrep med en aggressiv åpning, og noen nye trekk han hadde funnet i studiekammeret sitt. Spasskij tapte, og han tapte også nummer 5 og 6 og 8 og 10, før han slo tilbake i det 11’te. Her er det viktig å huske på at Spasskij hadde hele verdenseliten til å se på partiene sine og åpningene til Fischer, særlig er det berømt hvordan den kjente angrepsspilleren Mikhail Tal, kalt trollmannen fra Riga, så på en av de aggressive åpningene til Fischer og fant de trekkene som skulle til for å beseire dem. Det var denne åpningen som ble spilt i 11’te parti, og alt sammen står i Tals egen bok og i flere andre bøker.

Nåvel, for å korte ned på historien, Fischer vant denne matchen 12,5 – 8,5, en voldsom seier for ham, og amerikanerne forsøkte å gjøre det til en voldsom seier for dem også. Men Fischer hadde bare forakt til overs for landet sitt, som han hadde til det meste, og forholdet til de amerikanske myndighetene ble mildt sagt anstrengt etterpå. Fischer spilte heller ikke et eneste offisielt sjakkparti etterpå, han fikk aldri innvilget betingelser han mente var gode nok. Særlig er VM-matchen mellom ham og den neste utfordreren, Anatolij Karpov, en kamp alle sjakkelskere gjerne skulle sett. Det hadde vært tidenes match, men Fischer stilte som betingelse at det skulle være førstemann til 10 poeng, at uavgjorte partier ikke skulle telle med, og at han som verdensmester skulle vinne hvis stillingen ble 10 – 9 til Karpov, altså at utfordreren måtte vinne med 2. Det er ganske forståelig at Karpov ikke gikk med på dem, men hva som egentlig foregikk der i kulissene, er det ingen som vet.

Det må også med at Fischer hadde et kort og omstridt comeback i 1992. Han spilte der en «revansjekamp» mot Boris Spasskij i Jugoslavia, som på den tiden var boikottet av FN. Selv om Boris Spasskij hadde vært aktiv også etter kampen i 1972, og emigrert til Frankrike på 1980-tallet, var Fischer enda mer overlegen denne gangen, og vant overlegent på ny. Siden flyktet han til Fillippinene for å slippe unna amerikanske myndigheter som ettersøkte ham for skatteunndragelser og den ulovlige matchen i Jugoslavia, og til slutt tilbake til Reykjavik, hvor han alltid var velkommen, og hvor han altså døde 17. januar 2008.