En knyttneve

Jeg husker ikke lenger anledningen, men jeg husker at jeg ble meget opprørt. Så opprørt at jeg på en eller annen måte måtte gi uttrykk for det, jeg hadde bare lyst til å slå i bordet, og hadde allerede formet knyttneven, og løftet den, klar til å gi et dundrende slag ned i bordet, da jeg så at bordet akkurat der jeg ville treffe, var litt tynt, så jeg lot det være. Jeg satt ved skrivebordet mitt, og jeg så meg om etter et annet sted å slå på det, et sted jeg ikke bare ville treffe platen, i hvert fall ikke helt ytterst på platen, men et sted lenger inne, et sted som ville tåle slaget. Mens hodet flakket litt rundt i jakten, alt dette gikk selvfølgelig svært raskt, holdt jeg fremdeles hånden løftet, klar til å slå, men pulten min var veldig rotete, og mitt opprørte slag passet seg ikke mellom blyanter og ledninger og papir og sakser og tastatur og alt det der som ligger der, jeg merket at jeg slapp fra meg en lyd, en slags knurren. På grensen mot raseri reiste jeg meg opp, jeg var full av innestengt aggresjon, jeg var alene i leiligheten, og jeg måtte få utløp for den, samtidig som alle disse forsinkelsene gjorde meg litt vel reflektert til opprørt å være. Jeg begynte å tenke at slaget når det eventuelt kom, egentlig ville miste litt av sin virkning, og kanskje mest av alt være for syns skyld, bare for å ha gjort det, liksom. Og det ville se veldig rart ut å gjøre en ting for syns skyld, når jeg var helt alene i leiligheten. Likevel måtte jeg gjøre noe, jeg kunne ikke la hele denne opprørtheten munne ut i intet, jeg gikk med knyttet hånd bort til kjøkkenbenken, men der kan det komme en uønsket lyd når kopper og kniver og kar hopper etter vibrasjonene, så i stedet slo jeg litt til veggen, murveggen min, bare litt forsiktig, sånn for å ha gjort det liksom.

ES2006