En ikke ubetydelig glede

Plutselig en dag jeg stod opp fikk jeg det for meg at akkurat denne dagen her skulle jeg oppleve en ikke ubetydelig glede. Jeg våknet med et rykk, som fra et slags omvendt mareritt, og tanken stod med en gang helt klart i hodet mitt, akkurat som om den hadde vært der fra før av. Men det kan jeg ikke si for sikkert, for jeg vet ikke hva som foregikk i hodet mitt mens jeg sov. Da jeg våknet var jeg i alle fall meget blid og lett til sinns. Jeg hadde en merkelig lyst til å smile, akkurat som om munnvikene hele tiden trakk seg oppover av seg selv, og rett som det var brøt jeg også ut i en liten latter. Det var søndag, og jeg var helt alene i leiligheten min og skulle ikke på jobb. Jeg skrudde på radioen, søndagsposten, og syntes det var noen festlige debatter de hadde der. Og musikken de spilte syntes jeg var veldig velvalgt. Til orkestermusikken svingte jeg armen og dirigerte, til populærmusikk og visesang sang jeg med, og annen musikk spilte de ikke på søndagsposten denne dagen. Til frokost var det egg og rundstykker, kjempegodt. I ren, skjær appetitt spiste jeg ikke bare tre rundstykker som jeg pleier, men fire. Samme stemningen holdt jeg gjennom hele dagen, under alle mine gjøremål som jeg skal være den første til å innrømme verken var særlig store eller særlig viktige. De var ingen av delene, og det ene mindre enn det andre. Store deler av dagen satt jeg bare rett opp og ned i sofaen og smilte. Jeg leste litt, men husker mye bedre at jeg satt i sofaen enn hva jeg leste. Til middag hadde jeg stekt laks og stekte poteter, fløtesaus og paprika og tomat, kjempegodt. Til dessert hadde jeg enda en runde poteter, og enda et par stykke laks også, og fløtesaus, paprika og tomat. Det var en suveren dessert, og jeg hadde nok tatt en runde til av den, hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede hadde spist den opp. Etterpå drakk jeg én liter kaffe. Det tok sin tid, og det tok ekstra lang tid siden jeg måtte lage den i to omganger. Jeg laget nemlig ikke nok første gang. Da jeg var ferdig med å drikke den, var det allerede langt over midnatt og på tide å legge seg. Jeg hadde selvsagt ingen muligheter for å få sove etter all den kaffen, så jeg skjønte jeg nå ville bli liggende og tenke. Og hva jeg ville tenke på, var den ikke ubetydelige gleden jeg skulle oppleve, hva den var og om jeg hadde opplevd den.

ES2007