Dårlig kuling

Hytten

Det var meldt sludd og vind og guffent vær hele helgen. Verst skulle det være fredagen, da værmeldingen regelrett holdt meg hjemme fra å ta morgentoget, og det viste seg at formiddagstoget ikke gikk helt frem, altså måtte jeg reise sammen med de andre fredag ettermiddag med 1710-toget. Det vil si sammen med Henriette, for de andre kjørte bil. Og alt så ut til å gå veien, konduktøren sa toget ikke gikk helt frem til Ljosandalen (hvor vi skulle), men stoppet på Mjølfjell (akkurat som formiddagstoget), og at dette skyldtes været. Vi fikk også en times forsinkelse på grunn av været. Men da vi kom frem, var det svært lite vær. Det snødde riktignok litt, men det var snø, enkelt og greit, ingen vind, og Håkon og Kristin hentet oss med bil på Mjølfjell, så problem var noe som var fjernt fra oss. Klokken ti var vi i en iskald hytte, klokken ti over ti var tomatsuppe egg og makaroni, klokken ikke altfor mye senere var hytten varm og god, og ungene i seng og alt bare slappe av.

Det var en riktig flott hytte. Mange soverom, skikkelig peis, skikkelig hems, romslig stue, ikke noe dilldall, og vann måtte vi hente fra brønnen. Sånn skal det være.

Lørdagen stod vi opp sakte og godt. Det var god frokost med egg og bacon, rikelig med kaffe, rikelig med te, og så var det i ro og mak ut å leke. Først Håkon og jeg med ungene, siden damene med ski. Selve skigåingen ble litt handicappet, siden Henriette ikke hadde ski, det vil si, hun fikk låne ski, men staver hadde hun ikke, og Magnus er fire år og unnskyldt for å la være å gå på ski. Et forsøk på å dra ham på akebrett, gikk dårlig, et forsøk på å bære ham på skuldrene gikk også dårlig, og Henriette uten staver gikk egentlig også ganske dårlig. Men alt gikk bra. Kristin lånte Henriette først en stav, så begge, og så gikk Kristin og Håkon hjem med Magnus, mens Henriette og jeg gikk videre med Erik. På vei oppover der tenkte jeg nok litt på Naiv.Super, en bok jeg virkelig tenker lite på, men en fin detalj i den boken er når hovedpersonen låner en hund og et barn, eller hva det er, i New York, og tenker på hva de andre måtte tenke på ham, selvfølgelig er det hans hund, må de tenke, men det er det altså ikke, og ikke var det vårt barn heller, eller noe som helst deromkring.

Familien Dahle Finne på tur

Anyway, Håkon skulle liksom ta oss igjen, men Erik holdt fart som en 8-åring, så Håkon klarte ikke å ta oss igjen før vi skulle snu. Så snudde vi, og rant tilbake. Klokken var da cirka tre. Håkon og jeg er imidlertid altfor spreke til å gi oss så tidlig, så vi for ut igjen, Håkon ledet vei, og nå hadde han fått nok av utfart i preparert løyper, her var det løssnøen, og den var metertykk. Det gikk altså rimelig treigt, og jeg hadde ikke gamasjer, noe jeg aldri har hatt, men nå skal få, for den løssnøen som fikk plass, gikk greit rett ned i skoene mine og smeltet uten noe mer med det. Det skvulpet og skvalpet ganske godt. Men Håkon satte snart kursen oppover, opp langs den lange, slake fjellsiden, frem og tilbake der, og nå begynte været så smått, så smått å prøve seg, med antydning til vind og innslag av snøføyk, og ganske betydelige mengder dårlig sikt. Det gjorde dog ikke så mye, vi gikk jo bare frem og tilbake, og vi måtte uansett holde oss nærme hverandre for å holde samtalen gående. Den var såpass interessant, at det hele tiden var uaktuelt å miste hverandre av syne.

Listig fant vi ut at om vi holdt ut til det ble mørkt, var det gode sjanser for at middagen ventet da vi kom hjem. Og uansett er det så herlig å gå på ski, at om det ikke hadde blitt mørkt, hadde vi aldri ha holdt opp å holde ut, for å si det sånn. Ned skråningen var det sånn folk betaler tusenvis av kroner for å bli fraktet i helikopter for å gjøre, nydelig, uoppkjørt løssnø, men dessverre er det i hvert fall for min del såpass tilbake å ønske i teknikken, at på vanlige fjellski blir det rett og slett problemer å svinge og bremse skikkelig når føret byr på noen som helst utfordringer, og selv om det var førsteklasses, la skaren under og løsnøen oppå en del utfordringer for meg, så det ble til å kjøre rett frem til det ble stopp av seg selv. Håkon løste dette meget orignialt, med å kjøre rett inn i en snøfonn.

Og hjemme ventet middagen, det var lasagne, og jeg hadde vin, og appetitten var upåklagelig etter en utedag til fjells, en vinterdag til fjells, det er jo et år siden. Dessverre ble Magnus nå syk og ville ikke ha mat, og i løpet av natten kastet han opp, så akkurat det var jo uheldig, men vi voksne fikk likevel fra godt før åtte til langt på natt i fred for oss selv. Og vinen var i treliterskartong, så den gikk ikke tom.

Det var altså meldt kuling denne helgen, men søndagen var det ikke engang antydning til et vindpust. Derimot var det tydelige antydninger til sol. Sol og bittelitt minusgrader, superføre. Vi gav oss ut på ny skitur, etter å ha gjort litt forefallende arbeid som å stå opp og spise frokost og slikt noe, Kristin ble hjemme med Magnus, vi andre gikk. For de som er kjent, det er det vel de færreste som er, det er altså like i nærheten av Mjølfjell, i Ljosandalen, og vi gikk opp til litt forbi Stølen, der Erik ville raste og så ble det slik. Her var det så godt som det blir, noe det ofte er, ser jeg, i det jeg skriver, men her var det sannlig så godt som det blir igjen, og det skyldtes helt enkelt og greit lav ettermiddagssol som lyste oppover dalen og den uberørte, friske snøen, opp mot oss, som satt på skiene i en grop vi hadde laget, og spiste skikkelig skive med ost og sknke, og drakk skikkelig rett i koppen med sjokoladesmak. Etter lunsjen ville Erik hjem, og Håkon måtte ta farsansvar, mens Henriette og jeg tok ansvar for å gjøre turen vår helt tipptopp ved å fortsette den. For dem som er kjent, eller kan tenke seg å bli det, vi gikk videre opp til Kjelken, det som bare er en slede utplassert av Røde kors for ulykker, men et viktig kjennemerke for alle familiære med Ljosandalen, og tok der til høyre opp til toppene.

Jeg ved Kjelken

Derfra hadde vi utsikt over alt. Vi hadde utsikt nedover dalen, der solen om ikke lenge var i ferd med å gå ned bak fjellene, vi hadde utsikt til fjellene på andre siden, og det uberørte snøteppet der, og vi hadde utsikt innover på vår side, der det hadde plassert seg et lite vann med frossen is, og små runde topper rundt, og lovende daler og veier i alle retninger. Det eneste som fristet var å fortsette, men det var den omtalte soldnedgangen, som ved siden av å gjøre det mørkt, også minnet om at toget vårt hjem kom til å gå en gang. Så vi måtte altså ned igjen. Og nedover fra toppene til kjelken var det akkurat så skummelt at det fortsatt var helt ufarlig, og nedover fra kjelken og hjem var det akkurat så slakt og fint og lett at også jeg fremstod som en dyktig skiløper som rant rett hjem i en fart.

Henriette på toppen

Jeg på toppen

Der ventet omelett, der ventet kaffe og pakking, og så var det toget hjem og fullt oppladde batterier for en ny arbeidsuke. For min del blir den jo kort, onsdag reiser jeg til Polen, og jeg kan allerede på forhånd anslå at mandagen og tirsdagen vil gå som en lek.

Det var en skikkelig mislykket kuling været hadde å stille opp med. Ikke at det hadde hatt noe å si. Slike hytteturer er sin egen garanti. Det er bare å reise opp, så ordner fjellet resten. Takk til Håkon og Kristin for at vi fikk være med.

2 kommentarer på “Dårlig kuling

  1. foreldrene sier:

    Flott historie. Kunne nesten drømme seg inn i fjellet. Tok litt tid før jeg oppdaget at det lå bilder bak lilla setninger.
    En tur til å bli i godt humør av hørtes det ut som

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s