Fornemmelsen av en sau

En gang fikk jeg spørsmålet hvilket dyr jeg ville identifisere meg med, hvis jeg skulle identifisere meg med et dyr, hvis det var et dyr jeg skulle identifisere meg med, og ikke et menneske, som jeg var. – En sau, svarte jeg. Jeg har av og til fornemmelsen av at jeg er en sau, som springer, ung og yr, bortover engen. Jeg vil ikke bare si jeg identifiserer meg med den, jeg vil si jeg er den. Jeg er en sau. Og jeg springer virkelig, ung og yr, bortover engen. Det går i en heidundrende fart, til sau å være. Jeg er engstelig for å snuble. Jeg er av natur engstelig, også for at noen skal se meg og avsløre meg som den sau jeg er. Det er kanskje derfor jeg springer? Hvem vet hvorfor jeg springer. Jeg vet bare at når jeg først er i gang med å springe, så lønner det seg nok ikke å stoppe. Da bør jeg heller øke på, tenker jeg. De beveger seg ganske bra, beina mine, til å være så pipestilkete. De er ikke særlig fine, ingenting ved min kropp er noe særlig fint, jeg merker det nå, nå som jeg er blitt oppmerksom på den. Den er for saueaktig. Å forestille seg at jeg er et rovdyr, som for eksempel en ulv eller noe, blir vel helst komisk under sånne forhold. Hvor annerledes ville det vel ikke vært om det var en ulv som sprang bortetter engen her, og ulven var jeg. Da ville tankene mine sett helt annerledes ut. Det samme ville løpet mitt, alle som hadde sett meg, ville sett det. Der løper en ulv, hadde de tenkt. Jeg kunne finne på løpe saktere, slik at flere fikk tid til å se meg. Jeg ville likt det. Om noen hadde gevær, ville jeg ikke brydd meg om, de ville gjort en dårlig gjerning om de skjøt meg. Min død ville være argument godt nok. Og aldri ville noen ha sett noe så majestetisk, som meg, når jeg har fått ferten av et byttedyr. Jeg ville rett og slett gitt blaffen i at jeg er et flokkdyr, og satt etter det med en fart som ville skremt vettet av det og tatt det igjen, og med et byks ville jeg være i ryggen på det og tennene i nakken på det, og i bakken med det, og der snerrer jeg, eller bjeffer jeg, eller hva det nå er ulven gjør. I medrivelsen slipper jeg fra meg et lite brek, et breeek som minner meg om den sau jeg er, og alltid vil være, der jeg ung og yr springer bortover engen.

ES2005

4 kommentarer på “Fornemmelsen av en sau

  1. foreldrene sier:

    Virkelig morsomt. Denne historien må du gjemme og framføre i passende forsamling. Jeg tenker at du er altfor inntelligent til å kunne sammenlignes med en sau.

  2. Trude sier:

    Kjekt å lesa bloggen din, Eivind! Eg går her og vente på at ein baby ska komma seg ud av magen min, de’ e’ lange dage…Fantastisk at du oppdatere bloggen din så ofte!
    E’ forsåvidt enige med mor og far…det slo meg som rart at du samenligna deg med ein sau, både pga inteligens og pga sauene fylle kverandre. Itte de’ eg kjenne deg pleie du som oftast å gå heilt din egen vei!
    Glede meg te neste blogg…

  3. esalen sier:

    Takk, takk, ideen til teksten kom da en elev fortalte meg at jeg var ung og yr, men at undervisningen min var veldig gammeldags. Jeg tenkte «ung og yr, det høres ut som en sau», og gikk hjem og skrev teksten. Disse kortekstene som ligger under Forfatterliv er oppdiktet, de er ment å leses i en bok. Så det er en fiktiv person dere leser om, jeg dikter meg selv opp, kan man si.

    For så vidt er det hyggelig dere synes jeg er for intelligent til å være sau, det minner meg om den kjente vendingen som jeg her gir litt omskrevet: Jeg er for intelligent til å være sau, men ikke smart nok til å forstå det.

    Takk for kommentarer!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s