Hva a skulle sagt

Det er en person, vi har i overskriften valgt å kalle ham a, men andre navn vil også gjøre nytten, for vi er ikke ute etter hvem han er, men hva han skulle sagt. Han skulle sagt ”b”. Hva ”b” egentlig er, er ikke noe vi kommer til å bruke tid på å forklare. Det holder å vite at det var dette han skulle sagt, han skulle sagt ”b”. Og han vet det selv, han skal si ”b”. Han er også klar over at han i lignende situasjoner tidligere, likevel har sagt ”a” når det endelig gjelder. Her har han et problem han er meget bevisst på, og problemet er at han sier ”a”, når han i stedet skulle sagt ”b”. Så kommer han altså i en slik situasjon som omtalt, han sitter og hører på at noen snakker til ham, de er snart ferdige, snart er det hans tur, ”b” skal han si, ”a” sier han. Han gjorde det igjen, han sa det han ikke skulle si, i stedet for å si det han skulle, akkurat slik han visste han ikke skulle gjøre. – Dette kan ikke fortsette, tenker han, eller noe sånt, han vet i alle fall det, at han må komme seg ut av denne uvanen med å si ”a”, når det er ”b” han skal si. Det er et problem han tar alvorlig. Det må sies slik at han tar det alvorlig, for det er tross alt det han gjør, riktignok står ikke livet hans på spill, så viktig kan det aldri være å si ”a” når man skal si ”b”, men det er likevel såpass alvorlig at det gir ham litt problemer. Han ville virkelig tjent på å si ”b” når det gjelder om å si det. Han tar det altså alvorlig, og begynner å snakke om problemet sitt til venner og mer eller mindre kjente, slike folk han treffer på, for eksempel når han er på byen eller noe, – «haha, vet du hva, jeg var i en slik situasjon at jeg skulle si ”b”, men så sa jeg ”a” i stedet, haha, kan du forstå det?» Mange av dem han sa det til kjente seg igjen, de hadde riktignok ikke opplevd nøyaktig de samme, det var ikke akkurat ”a” og ”b” de hadde problemer med å si, det var kanskje andre ting, men de kjente godt til problemet med at de skulle si en ting, men så endte det opp med at de etterpå hadde sagt noe annet. Vår mann ble aldri sliten av å snakke om dette. Han følte det hjalp. Han følte han fikk bedre og bedre kontroll over problemet sitt. Det var jo ikke verre enn at han sa ”a” når han skulle si ”b”. Han kunne like godt slutte med det. Det var ikke verre enn at det var bare til å slutte med det. Så det bestemte han seg for å gjøre. Han oppsøkte derfor helt bevisst en av de situasjoner hvor det etter en stund ville gjelde om å si ”b”. Han var godt forberedt og kjente seg selv og visste at når det endelig gjaldt, ville han likevel føle for å si ”a”. Da hadde han lagt følgende strategi: han skulle ta seg en liten pause, han skulle ta seg tid og gjenvinne roen, puste litt inn og ut om nødvendig, tenke gjennom hvor komisk det var at han her satt og var fristet til å si det han ikke skulle si, at det dreide seg tross alt bare om noen lyder, det var bare å si det riktige og så ville han være ferdig med det. Han var full av tro og sikre smil i det situasjonen var i ferd med å utspille seg, han visste hva som ventet, den andre snakket, det ville snart bli hans tur, nå skulle det skje, nå gjaldt det å ikke feige ut, han tenkte alle de tankene han hadde bestemt seg for å tenke, kjente igjen fristelsene og kvalene når de kom, visste hva han skulle si, bestemte seg for gjøre det, åpnet munnen og sa ”a”.

ES2004