Kiev

I morgen reiser jeg til Kiev. I dag poster jeg en liten historisk gjennomgang av byen. Den er litt uferdig, så det kan være jeg går inn og retter litt på den når jeg kommer hjem igjen. Kunnskapsrike folk som ser feil, kan selvsagt si i fra, det er bare hyggelig. God lesning!

 

 

Kiev er i dag Ukrainas hovedstad og største by med om lag 2,7 millioner innbyggere. Legenden sier at det var tre brødre, Kyi, Schek og Khoryv, som grunnla byen i år 482, og at byen har navnet sitt fra den første av dem (Kyiv er genitivsformen, slik at Kiev blir ”Kyis by” eller på norsk bare ”Kyis”). I følge legenden var de tre og søsteren Lebed på jakt etter et nytt hjem, etter å ha blitt jaget av inntrengere fra øst, og de var sikre i sin sak da de så det gunstige og flotte landskapet med 7 høyder langs elven Dnjepr. Brødrene slo seg ned og tok en høyde hver, og området tiltrakk seg snart handelsfolk, prester og alt som hører hjemme i en by. Slike legender er karakteristiske for opprettelsen av østeuropeiske byer, men Kievs historie er så rik at den ikke trenger legender for å gjøre seg interessant.

 De første årene – Gullalderen!

Byen Kiev har alt ved seg en hovedstad trenger. Den er ypperlig plassert, på høyder som er enkle å forsvare, og ved siden av en stor, farbar elv som gir grunnlag både for handel og militære ekspedisjoner. Fra høydene kunne kongene enkelt kontrollere slettelandet rundt, og selv på dagens kart, ser vi at Kiev ligger helt sentralt i Ukraina, altså et maktsentrum i ordets retteste betydning.

            Den første mektige konge i Kiev var kong Vladimir den store, som regjerte fra 980 til 1015. Under ham var det Kiev, og dermed Ukraina, ble kristnet i år 988. Vi ser at Ukraina her følger historien til resten av Europa, med statsdannelser og kristning under sterke konger. Området som i dag er Russland, var på denne tiden svakt og uten statsmakt. Slik kunne Kiev ekspandere nordover, og bli hovedstad i det første russiske riket. På denne tiden bodde omtrent 50 000 mennesker i byen, og det ble bygget noe sånt som 400 kirker. Frem til mongolenes invasjon med Batu Khan i 1240, var Kiev en blomstrende by og den mektigste i Øst-Europa. Etterpå skulle det helt frem til 1991 være mer eller mindre uselvstendig.

 

Jaroslav den vise.

 Mongolinvasjon

I 1237 får Batu Khan, en av mange sønner til den store Djengis Khan, klarsignal til å gå til angrep vestover og nordover oppover Europa. I løpet av de neste fire årene erobrer mongolene alle byene de forsøker, deriblant Kiev og de fleste større byer langs Dnjepr-elven og andre områder russerne kontrollerer. I det russiske området er det bare Novgorod og Pskov som slipper unna, vestover kommer de til Krakow i 1241, før Batu Khan må snu for å ta seg av arveoppgjøret etter sin fars død. Det redder Vest-Europa, men Kiev er satt kraftig tilbake og skal aldri mer gjenoppstå i sin fulle glans og så mektig som i gullalderen.

Det følger en periode hvor Kiev blir en slags kasteball mellom flere forskjellige, fremmede makter. I det første russiske riket Kiev var en del av, var byen hovedstad og dominerende sentrum. Nå ble Kiev gitt til russerne som en slags vasallstat av mongolene, og hersker i byen var Jaroslav Jaroslavoitsj (bror til Alexander Nevskij). Men han bodde ikke selv i byen, og russerne var nok mer opptatt av kjerneområdet sitt lenger nord og rundt Moskva. Så mot Kiev kom en trussel fra en stormakt man i dag ikke så lett tenker på som en stormakt.

 Polakkene

Det er sjelden polakker og lituanere står som mektige erobrer, men det gjør de her. Samtidig som Kiev-riket er blitt sterkt svekket av mongolinvasjonen og interne rivaliseringer, så er Polen og Litauen styrket gjennom ekteskapet mellom den polske dronning Jadwiga og storhertug Jagiełło av Litauen i 1386. De to rikenes forente krefter er å tilstrekkelig til å erobre hele Øst-Europa fra Østersjøen til Svartehavet. Kiev ble erobret av Litauerne allerede i 1362, og innlemmet i deres storhertugdømme. Det er imidlertid mye bråk i byen, folket med den stolte historien er misfornøyde med å være under en fremmed makt, og litauerne forsøker i flere perioder å løse problemet med å la byen bli styrt av prinser fra Kievs fyrsteslekt, som likevel er underlagt Litauens overherredømme og må betale skatt til dem. Men det var problematisk dette også, for det bidro bare til å styrke Kievs nasjonalfølelse, og det var stadig en trussel at Kievs fyrster skulle lede byen til angrep mot sine overherskere.

Polakkene og litauerne klarer å holde noenlunde kontroll over byen, tross indre uro og sporadiske angrep fra krimtartarer sørfra. Det hendte disse krimtartarene klarte å ta seg inn i byen, og til og med ødelegge den, som beryktede Minglej-girej gjorde i 1482. På denne tiden har russerne mer enn nok med sine egne problemer i nord, og strever med å opprette et nytt rike etter at også deres land var herjet av mongolene. I forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen, blir Kiev innlemmet inn under den polske kronen, og er altså ikke lenger noe litauisk storhertugdømme. Unionen mellom Litauen og Polen var kanskje en god ide, men forfatningen var dårlig, og riket klarte veldig dårlig å løse den permanente konflikten mellom konge og adel som kjennetegner tiden.

            Overherredømmet til polakkene hadde også et viktig religiøst element. Polakkene var og hadde alltid vært katolske, mens Kiev hadde valgt den ortodokse kirke og til og med vært det religiøse sentrum for den. Dette var svært samlende for folket i Kiev, som her fikk en meget god grunn til å ønske seg frihet. Gjennom første halvdel av 1600-tallet, hvor også vest-Europa er kjennetegnet av mange religiøse kriger, forekom flere oppstander der det kommer til kamp mellom ukrainere og polakker, men der polakkene er mektigst og dømt til å vinne. De som til slutt skal frigjøre Kiev fra det polske styre, var en meget merkelig allianse med et meget spesielt folk i hovedrollen.

 Kosakkene

Få folkegrupper er så kjent som kosakkene med det at de aller fleste har hørt om dem, men så ukjent med det at få kan si noe særlig mye om dem. Ordet kosakk gir mange assosiasjoner, og mange har nok hørt om kosakkrigere, kosakkluer eller kosakkdans, og mange som vet litt, vil si at dette er et nokså vilt folk som holder til i de sørlige delene av Russland, kanskje i området mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, eller der omkring. Og de vil ha mye rett i det. Fra 1500-tallet får de stor betydning for Russlands historie, både på godt og vond. De er svært dyktige krigere, og tjente godt i tsarens hær i mange erobringskriger og konsolideringskriger. De deltok også i frigjøringen av Ukraina, eller rettere sagt, i overleveringen av Ukraina fra polakkene, til russerne.

            Det var en hetmann ved navn Bohdan Khmelnytsky som ledet opprøret. Han var øverste leder for Zaporizhia-kosakkene, en kosakkstamme som holdt til i de sentrale delene av Ukraina. Frem mot opprøret i 1648 vokste denne stammen seg stadig sterkere, etter som stadig flere undertrykte bønder rømte fra sine oppassere, og sluttet seg til disse krigerne. I 1648 gikk Khmelnytsky i allianse med krimtartarene, og med støtte fra ukrainske bønder og andre ukrainere gikk de til endelig angrep mot polakkene. Polakkene var nå også svekket av sitt eget dårlige styresett, og klarte ikke å stå i mot den samlede styrken. I løpet av de neste seks årene ble samtlige polakker fordrevet fra det ukrainske området, eller drept. Russerne i nord satt tålmodig og så på, men utnyttet sjansen som bød seg da krigen var over i 1654. De allierte seg med kosakkene, og fortsatte krigen mot et svekket Polen frem til 1667. Krigen ender med at polakkene må gi fra seg områder i det som i dag er Ukraina og Hviterussland, ikke til ukrainerne og hviterusserne selv, men til et stadig mektigere Russland.

 Russland

Vi kan skyte inn et lite gjestespill fra svenskene med Gustav 12, som på begynnelsen av 1700-tallet kom seg helt ned til Poltava før han katastrofalt tapte, men utenom dette og noen andre små innblandinger følger en periode med stadig sterkere russisk kontroll. Riktignok er de kulturelle båndene tettere mellom russere og ukrainere, enn mellom polakker og ukrainere, så et russisk overherredømme er kanskje lettere å holde ut. Men fellesskapet mellom russere og ukrainere må ikke overdrives. De har riktignok samme religion, og de startet sin historie sammen med hovedstaden Kiev, men språkene deres er ikke likere enn polsk og ukrainsk er det, og det at så mange holder ukrainere og russere som noe av det samme, viser bare hvor vellykket russifiseringen av ukrainerne har vært. Særlig utover 1800-tallet var den russiske nasjonaliseringen beinhard i Ukraina, med russisk som eneste tillatte språk, og en voldsom undertrykking av all ukrainsk kultur. For oss utenforstående kan det kanskje være på sin plass å være litt forsiktige med å uttrykke seg om historien her. De fleste andre undertrykte kulturer og språk, hadde i det minste noen som skrev på nasjonalspråket, men i Ukraina skal det godt gjøres å finne noen store forfattere som ikke skrev russisk. Det er heller ingen tegn å spore til misnøye og følelse av å være undertrykket, hos en forfatter som Nikolaj Gogol for eksempel. I de tidligere verkene sine skriver han riktignok om emner og historier som angår Ukraina, men ikke mer påfallende enn en hvilken som helst forfatter fra en hvilken som helst region, vil skrive fra regionen han selv kommer fra. Og etter at han flytter til St. Petersburg og skriver sine mesterverk, er verkene russiske gode som noen.

 Sovjet I

Det går litt fort frem her på slutten. Jeg skal se om jeg kan få rettet det opp en gang. Første verdenskrig endte som kjent med at russerne fikk sine revolusjoner i 1917, og gikk inn i borgerkrig mellom de hvite republikanere og tsarvennlige og alt annet enn kommunister, og de røde kommunistene. Dette var en tid der voldsomt mye stod på spill i Ukraina. Verdenskrigene endte jo med selvstendighet for mange nasjonalstater, og Ukraina kunne også ha håp om å bli selvstendig for første gang siden 1200-tallet. Samtidig hadde polakkene et håp om å få igjen i hvert fall noen av sine områder i Ukraina fra storhetstiden, tyskerne hadde områder her etter den vanvittige freden i Brest-Litovsk, og russerne ville selvsagt også beholde landet de hadde kontrollert siden 1667, enten det var de hvite eller de røde som vant borgerkrigen. Det endte som kjent med at de røde vant, og Ukraina ble en republikk i Sovjet-unionen i 1922. Hovedstaden er Kharkov, Kiev overtar først fra 1934.

            Ukraina og Kiev under Sovjetstyret er en spesiell historie. Ved begge de store sultkatastrofene led Ukraina fryktelig, men forholdene var verre ute på landsbygda, enn i Kiev. Derimot var partisekretær Josef Stalin fryktelig skeptisk til potensielle ukrainske nasjonalister, og alle ukrainere var potensielle nasjonalister. Strømmen til arbeidsleirene i GULAG var endeløs.

 Nazi-Tyskland

Som i så mange andre av Sovjetrepublikkene hilste deler av befolkningen i Ukraina først de tyske soldatene velkommen som befriere. Men velviljen ble snart rasert av nazistenes grusomme fremmarsj. Fra ingen andre by i verden ble det tatt så mange krigsfanger, 650 000 bare etter det første slaget. Det er også i nærheten av Kiev den største massehenrettelsen av jøder forekommer i hele holocaust. Det skjer i ravinen Babi jar, der Kievs jødiske befolkning blir drevet ut, kledd nakne, og skutt. Bare de to første dagene blir over 33 000 mennesker skutt ned her, i tiden som følger kommer tallet opp i over 100 000.

 Sovjet II

Etter verdenskrigen og særlig etter Stalins død, blir situasjonen relativt sett bedre i Ukraina. Flere av partisekretærene for det Sovjetiske kommunistiske parti er egentlig ukrainske, det gjelder både Khrutsjov og Bretsjnev for eksempel. Ukraina var også en av de rikeste republikkene, både i mat- og industriproduksjon, og en betydelig faktor i Sovjet-unionens økonomi. Men den ukrainske nasjonalitet var selvsagt fullstendig undertrykt.

 Ukraina

Selvstendigheten kom i 1991, i likhet med de andre Sovjetiske republikkene. Og som de andre var optimismen større i Ukraina, enn situasjonen tillot. Årene etter frigjøringen har ikke bare vært enkle. Den kunstige Sovjet-økonomien holdt i det minste alltid levekårne over et visst minimum, noe sjokkovergangen til markedsøkonomi langt i fra har klart. Situasjonen ble aldri så vill i Ukraina som i selve Russland, og landet klarte også å unngå diktatur som i de sentralasiatiske republikkene og i Hviterussland, men grensen mellom diktatur og demokrati er av og til nokså hårfin, og økonomisk har de det i dag bedre i Hviterussland enn i Ukraina. Det er til tross av at Ukraina er det mest ressursrike landet av de to.

            Ukrainerne fikk en ny storslått optimisme med oransjerevolusjonen og Jusjenko i 2004, men heller ikke denne revolusjonen har holdt hva den lovet. Jusjenko lovet å gjøre landet mer vestlig orientert, og orientere seg mot EU, mer enn mot Russland. Men når ukrainsk blir gjort til eneste offisielle språk i et land der godt over halvparten har russisk som morsmål, og flere ikke engang kan snakke ukrainsk, blir den ukrainske nasjonalismen like undertrykkende som russernes en gang var. Jusjenko mistet også snart makten, men har vunnet den igjen i en nokså svak koalisjonsregjering. Flere av ukrainerne jeg har snakket med, har verken tillitt til ham eller til noen av de andre presidentkandidatene. Misstilliten kommer etter årevis med skuffelser, og et liv med mange negative erfaringer. Ukraina er i dag et pessimistisk land, et av de fattigste landene i Europa, og med et fødselsunderskudd der gjennomsnittet per par er ett barn. Det er lavest i verden.

 

Tross dette, eller kanskje også på grunn av dette, er Ukraina et meget interessant land å være i. Jeg reiser dit i morgen for tredje gang bare i løpet av siste året, og det er ikke mange steder i verden jeg har det så gøy. Folk er svært vennlige og interesserte i å snakke med deg, så lenge de ikke befinner seg bak en skranke eller utøver et serviceyrke.

   Tidslinje

482      Tradisjonell dato for grunnleggelsen av byen Kiev.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

988      Vladimir gjør Kiev kristent, og byens befolkning døper seg i Dnjepr-elven.

1036    Santa Sofia katedralen blir bygget i Kiev, som en søsterkirke til Haga Sofia i Istanbul.

1187    Navnet Ukraina nevnt for første gang

1240    Batu Khan og hans mongolske styrker erobrer byen.

1321    Slaget ved Irpen-elven, der storhertug Gediminas av Litauen beseirer prins Stanislav av Kiev, og hans allierte, og jager dermed den siste herskeren av Rurik-slekten ut av Kiev.

1326    Den russiske kirke flytter fra Kiev til Moskva

1362    Kiev blir en del av det litauiske storhertugdømmet.

1482    Krimtartarene under Minglej-girej ødelegger byen.

1569    Kiev blir lagt inn under den polske kronen i forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen.

1632    Kievs akademi blir opprettet

1648    Kosakkene begynner sin frigjøringskrig

1654    Frigjøringskrigen ender, polakkene er fordrevet fra riket, men russisk innflytelse overtar.

1657    Med fredsavtalen i Andrusovo mellom Polen og Russland, blir Kiev en autonom by under russisk kontroll. Selvstyret i byen blir stadig svekket, inntil det blir helt opphevet av Katarina den store i 1775.

1775    Katarina den store opphever ethvert selvstyre i Kiev.

1934    Kiev blir hovedstad i Sovjetrepublikken Ukraina (etter at Kharkov hadde vært det fra 1919)

1941    29-31, sep       Over 33 000 jøder blir skutt og begravd i ravinen Babi Jar. I tiden som følger blir ytterligere minst 70 000 drept, slik at det samlede tallet kommer opp i over 100 000.

2004    Oransjerevolusjonen. 100 000 mennesker samler seg i sentrum av Kiev på Majden Nezalenosti.

 

2 kommentarer på “Kiev

  1. […] har over 200 og 1 over 300. Listen har 2 nykommere, begge kommet for å bli, mens de som måtte ut, Kiev (så sent som i går var den inne) og På tur til Brekko nok aldri vil komme inn igjen. Selv om […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s