Hospitalnaja ulitsa 2, rett ved hotell Rus, ikke langt fra metrostasjonen palats sportu, fem minutter fra hovedgaten Kresjatik, der bor jeg. Og der skal jeg bo en uke. Alt er betalt, alt er ordnet, saken er klar.
Opprinnelig var jo planen å reise videre østover etter en natt i Kiev, men da jeg våknet etter denne natten, bestemte jeg meg for å la planen være det planer gjerne er, helst for syns skyld. Og jeg forhastet meg ikke et øyeblikk med frokosten for å sette de nye planene ut i live, eller bare se om den lot seg gjennomføre, eller for den saks skyld om den gamle lot seg gjennomføre, jeg drakk alle de kopper kaffe som trengtes og nøt nostalgiske øyeblikk med min gamle, svært gamle, favorittgruppe Queen over høytalerne på hotel Rus. Klokken elleve, da frokosten var slutt, gikk jeg i gang med å ringe firmaene som leier ut leiligheter, jeg ringte alle sammen listet opp i Kiev in your pocket, med ønske om en grei leilighet med internett herfra til neste søndag.
Over telefonen og med viktige ting som hvor jeg skal bo til hvilken pris, går jeg til kompromiss med russisken og foretrekker engelsk. Desto kjekkere var det at den leiligheten jeg endte opp med, de som forvaltet den snakket ikke engelsk i det hele tatt, så alle avtaler ble gjort på klingende russisk over telefonen fra hotell rus. Jeg skal dog ikke skryte på meg mer, enn at da jeg la på røret visste jeg at jeg skulle møte et sted om ti minutter, men jeg fikk ikke helt med meg hvor, og jeg fikk ikke i det hele tatt at hotellet og leiligheten har adresse 2 og 4 i samme gate! Det er flaks.
Så nå sitter jeg her. Leiligheten er dyr, men billigere enn hotellet, og helt førsteklasses med store rom og internett som fungerer. Interiøret er helt likt sånn det var i leiligheten jeg bodde i forrige sommer, samme teppe og stoler, og omtrent samme romløsninger, god, gammel Sovjetisk standard. I ordets retteste forstand standard. Frokosten er som den var i Minsk, under sommerkurset der (igjen, jeg anbefaler alle lesere som vil lære russisk å reise dit- det var veldig bra!), tørt brød, juice og youghurt kjøpt på den lokale sjappen, og selvsagt spekepølse og ost.
I går var en strålende solskinnsdag, mens i dag er det grått og snøvær. Jeg har tenkt å oppsøke noen av severdighetene fra i sommer og fra besøket mitt i høst, for å se hvordan det ser ut i vintertid og for å doble hukommelsen litt ved noen museer og kirker. Jeg har godt håp om å komme meg til Babi Jar en av dagene, litt mindre håp om å komme meg til Tsjernobyl. Det finnes også et landsbymuseum jeg kan reise til, det var veldig bra i Minsk, men der jukset de litt og gav oss vodka for å øke gleden over gammel hviterussisk kultur. Og det skal være sagt, for dem av oss som nøt vodkaen, ble gleden økt noe så til de grader.
I kveld blir det ballett, hvis jeg får billett, og det får jeg helt sikkert. Det er storfint besøk fra Georgia, Suhisvili-balletten, som jo er nasjonalballetten. Pussig, jeg er fristet til å skrive billetten, hver gang jeg skriver balletten, det hadde vært gøy å bytte de to litt. Jeg skal se på nasjonalbilletten, den store, berømte billetten fra Georgia. Jeg har allerede sett billettene i St. Petersburg, flere av dem, i Moskva og i Minsk, så jeg vil etter hvert få et aldri så lite sammenligningsgrunnlag. Ballettene her i Øst-Europa er veldig billige, man får kjøpt en ballett for 50 kroner og oppover, og da får man en billett i ypperste verdensklasse, med fullt ensemble og orkester. 70 dansere er det i Suhisvili-truppen når de tar ut på turne, i tillegg kommer orkester og alle slags medarbeidere, så det er ganske utrolig de får det til, til den prisen.
I går var jeg og så på mer moderne kultur, eller kunst, sammen med Irina. Svært moderne kunst, de eldste verkene var vel fra 1999, så det meste var etter årtusenskifte, for å si det med store ord, men som det er. Jeg må si denne kunsten er mer fremmed for meg, enn russisk ballett, og annen eldre kultur. Det var flotte fotografier, eller spesielle fotografier, er riktigere å si, abstrakte maleri, og flere dyrehoder på sprit og en veggplate av inntørkede fluer, for eksempel. Og et rom i glassvegg fylt med så mye vanndamp, at når man gikk inn dit, så man ingenting og måtte bruke litt tid på å komme seg ut igjen, enda rommet altså bare var et firkantet glasshus. Så det var det, utstillingen het reflection, og hadde vel så vidt jeg kunne bedømme en overvekt av amerikanske kunstnere. Utstillingen er bare åpen til 29. februar, så for dem som er interessert, haster det. Toalettetene er en uforglemmelig opplevelse, og alene verdt prisen, som forresten er gratis.
Så dette var dagens lille stemningsrapport. Nå skal jeg ut og kjøpe ballettene mine til billetten. Og siden klokken her er elleve, vil jeg ikke nøle for ivrig med lunsjen, all mat er uforskammet billig her nede, og de har også et uforskammet utvalg fristende restauranter.
Пока!
En helt grei blogg 