Babi Jar

Det jødiske minnesmerket i Babi Jar 

I dag var jeg i Babi Jar. Og det var på veldig mange måter en spesiell opplevelse. Jeg var godt forberedt, og fikk til og med lest meg litt ekstra opp, siden jeg har internett her nede. Det er altså åstedet for et av de verste massemord i verdenshistorien. Foranledningen er noen ekslposjoner i hovedgaten Khresjatik, gaten jeg hver dag her nede går opp og ned, og i nærheten av eksplosjonsstedet ble det funnet en jøde, eller det var en jøde som ble tatt i å forsøke å kutte en vannledning til nazistenes hovedkvarter i denne gaten – i alle fall: det var mulig å knytte jødene til ekslposjonene. Og nazistene reagerte på den måten som for dem var så typisk, det var knallhard kollektiv straff, også mot åpenbart uskyldige. Ordren gikk ut på at alle jøder måtte møte opp på et bestemt sted, og ta med seg sine eiendeler. Jeg har selv sett denne ordren i krigsmuseet her i Kiev, jeg husker den godt. De som ikke møter opp, vil bli skutt,  står ordrett på tysk. Jødene vet ikke at de skal bli skutt uansett. Tyskerne ville holde det hemmelig så lenge som mulig for å unngå panikk.

Det som så skjedde var at samtlige jøder i Kiev by ble ført til ravinen Babi jar som ligger i utkanten av byen, der ble de systematisk skutt og kastet i massegraver. Bare de to første dagene ble over 30 000 drept i følge nazistenes egne tall, dette tallet er høyere enn selveste Auschwitz på sitt verste. Senere kom tallet opp i over 100 000 i denne ravinen. Også nazistene ble overrasket over hvor mange jøder som egentlig fantes i byen, og gav opp å telle, så det offisielle tallet 33771 som de rapporterte til Berlin etter de to første dagene, er nok å regne som en bløff.

Det var altså et sterkt sted jeg skulle til. Og det bare to uker etter jeg var i Auschwitz med skolen. Forskjellen mellom de to stedene er overveldende. I Auschwitz er man aldri i tvil hvor man er. Det er billettkontor, internettsider, guider, plantasjer, oversikter, filmer, kafeteria, organiserte parkeringsplasser der stadig nye busslaster kommer inn, det er kort sagt en turistindustri. Babi Jar ville jeg ikke funnet, om jeg ikke visste nøyaktig hvordan minnesmerket skulle se ut. Og selv da, var det bare min veldige iver og tilfeldigheter som gjorde at jeg klarte det.

Blomster ved kors i Babi Jar

Guideboken (Kiev in your pocket) min nevner ikke stedet i det hele tatt. Men jeg klarte på wikipedia å finne ut hvilken metrostasjon jeg skulle stanse på. Så jeg tok metroen dit, til Dorozhoytsji, som er nest siste stopp nordover på den grønne linjen, og da jeg gikk av, var metroen så godt som tom. Og utenfor var så godt som ingenting som helst. Karakteristiske boder og selgere, en bred vei, boligblokker, en park, og i tillegg vått snøvær. En eldre kvinne kom og snakket med meg, jeg beklaget og sa jeg var fra Norge og ikke forstod, og så sa jeg at jeg skulle til Babi Jar. «Jeg forstår,» sa hun, «nei, nei,» sa jeg, «jeg skal til Babi Jar, vet De hvor det er?» «Ja, ja, jeg forstår», sa hun. Og så gikk hun.

Og så gikk jeg. Alledeles på måfå innover parken. Et eller annet sted gikk jeg til høyre, ikke fordi denne veien virket noe lovende, men fordi jeg hadde gått rett frem en stund. Og så kom jeg til monumentet. En slags syvarmet lysestake, med noen ekstra inngraverte figurer på. Ved siden av en fotballbane, ved siden av den, en fabrikk. På skulpturen var en plate, med tekst på ukrainsk, hebraisk og engelsk, og ikke russisk, og der stod det noe sånt som at «vi sørger over alle drepte». Det hadde ikke vært mulig å finne ut av dette, hvis man ikke hadde visst det på forhånd. Litt lenger inne var det et kors, også dette uten nevneverdig informasjon. Begge deler i utkanten av parken. Jeg fortsatte litt lenger inn, og kom til det som måtte være ravinen. Der var det ytterligere tre kors, primitive, som om de var satt opp på privat initiativ, og temmelig upassende en flaske russisk champagne med to plastglass oppå, rimelig sikkert fra et bryllup. Der var også noen fotspor. Det var eneste tegn på at det var andre mennesker enn jeg der.

Champagneflaske ved minnesmerke

Jeg gikk frem og tilbake i denne parken i nærmere to timer. Det gav mye fin tankevirksomhet, det snødde friskt, og var godt og guffent. Det er mye politikk med slike minnesmerker, og Sovjetlandene har vært veldig tilbakeholdne med å fremheve jødenes lidelser. I Hviterussland, som er det landet som ligger nærmest gamle Sovjet, ble fortsatt ikke jødene nevnt under guidingen vi var på ved krigsmuseumet, så sent som i fjor. Minnesmerket i Babi jar var fra 2004. Det er ganske drøyt. Men så har vi på den andre siden spørsmålet om  man virkelig skal lage turistattraksjoner av folks lidelser. Babi jar var i september 1941, jeg kjenner mange som levde da det skjedde, og alle gamle folk jeg ser her i Kiev, må ha opplevd det, sett det, visst det.

De siste par årene har jeg vært på ganke mange slike museer og forskjellige slags minnesmerker. De forteller ikke bare historien de vil fortelle, men de forteller også en historie fra den tiden minnesmerket ble laget, hvorfor det ble laget akkurat da, og hvorfor på den måten. Jeg vil avslutte denne posten med et av de mest bisarre minnesmerkene jeg har sett. Det er tårenes øy i Minsk. En hel øy gravd opp, med både bygninger og statuer og forskjellige slags handlinger, for å minnes Sovjetiske (eller rett skal være rett, hviterussiske) falne i Afganistan.  Jeg gjorde mitt beste for ikke å huske noen ting da jeg var der, men sentimentaliteten lå tjukt. Kontrasten er slående til den halvhjertede skulpuren, ved siden av fotballbanen, i utkanten av parken, ved den nokså ukjente og hverdagslige metrostasjonen Dorozhoytsji.

Minnesmerkene og fabrikken og fotballbanen i bakgrunnen

7 kommentarer på “Babi Jar

  1. foreldrene sier:

    Sterk historie. Står i stil med været. Det må jo tas vare på disse stedene for om mulig å forbygge nye lignende ting. Men når grådigheten tar overhånd er meskeliv lite verdt

  2. […] tvil om Russland eller Ukraina, men landet på Ukraina på grunn av hvor kjekt det var i fjor, med Babi Jar (som riktignok er mer uhyggelig, enn kjekt), landsbymuseet i Pirohovo, sjakken i snøen, […]

  3. […] og spise i dag også, det får gå. Planen i dag er å besøke Babi Jar, et sted der jeg var også i fjor, og som jeg må besøke igjen på ny i […]

  4. […] i Babi Jar i Kiev under andre verdenskrig. Om Babi Jar og mitt besøk der, har jeg skrevet her, i min helt greie hovedblogg. Diktet er skrevet på russisk, og det er egentlig for vanskelig for […]

  5. michael blicke sier:

    Jag ville bara rekomendera Vasilj Grossmans bok reporer i krig. Läs den du blir inte besviken

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s