Lille Russland

Jeg har lenge tumlet med tanken om at Ukraiane er å se som et lille Russland, et slags lite forspill, en liten miniatyr av originalen. De har jo en del felles, de er begge store land, og begge større i bredderetningen enn i lengden, og begge består stort sett av sletteland. Videre har de noenlunde samme språk, også her er Ukrainsk et slags lille russisk, de har mye av den samme kulturen, de har samme historien, de ligner på hverandre (bare sjekk metroene, og miljøet rundt), det skjer vanvittige ting begge steder, og det er like pulserende liv, og alle slags folk, med og uten øl og vodka, i det hele tatt. Gud skar først ut Ukraina, og så at det ikke fungerte i det hele tatt, og så skar han ut Russland for å ha mer av det samme. De to landene har gitt verden mye, og de har betalt uhyggelig dyrt. Dette er mine hobbytanker, men på MP3-spilleren jeg hører når jeg traver rundt her nede, har jeg nå en foredragsserie fra the teaching company om komponisten Tsjaikovskij. Det synes jeg passer godt. Og nettopp nå i går, så sa foreleseren Robert Greenberg at Tsjaikovskij kalte sin symfoni nummer 2 nettopp «Lille Russland», eller «little russia», som de sa der på engelsk, og så forklarte også han om sammenhengen. Jeg synes karakteristikkken er finfin, og vil gjerne bruke den, men jeg har ikke snakket med noen ukrainere hva de synes.

I dag skulle jeg igjen ut på tur i denne hovedstaden i Lille Russland, i Lille Moskva kan vi kalle den, skjønt sammenligningen går ikke så godt her. Kiev og Moskva er godt forskjellige. Men hvordan det går når man forsøker seg i byene, det ligner. Og i dag tenkte jeg at jeg skulle på krigsmuseet, eller «Museet for den store fedrelandskrigen» som det heter her. Og nå kan dere ta frem kartet som har GoogleEarth. Jeg bor altså i Hopspitalnaya 2, like ved metrostasjonen Palats sportu, ikke så langt fra hovedgaten Kresjatik, noen minutter fra Maidan Nezalisnosti, eller uavhengighetsplassen, som er nokså lett å finne. Den store Moderlandsstatuen som ligger like ved museet er enda mer synlig, og her er «den store» ment i en rent fysisk betydning av ordet. Det er en vanvittig statue på toppen av en høyde, og for sikkerhetsskyld høyere enn de ærverdige kirkespirene fra middelalderen, som er på samme høyde. Kommunistene markerte greit hva som var viktigst. Uansett, statuen står ved museet, eller står på museet er vel rettere sagt, og det var altså denne høyden jeg skulle til. Nærmeste metrostasjon er Arsenalnaja, men det er på rød linje, og palats sportu som jeg bor ved er rød, og dessuten er det en halvtime å gå fra Arsenalnaja til museumskomplekset. Så jeg tenkte en alternativ løsning, jeg visste det var Marsjotkaer eller minibusser som stoppet like ved, jeg visste bare ikke hvilke.

Disse marsjotkaene er et avsnitt for seg. Det er et ord det er meg plent umulig å få inn i hodet, og kanskje har jeg skrevet det feil enda en gang. Men de virker veldig fint, så sant du har funnet rett holdeplass og kommer deg inn i rett bil. Jeg har kalt dem bil og buss, taxi er kanskje et bedre ord. Hvem som helst kan skaffe seg en slik bil, og få seg en rute, etter som jeg forstår, og prinsippet er nesten som taxi, eller en blanding mellom taxi og buss. De kjører fastsatte ruter, men du kan hoppe av og på som du vil, og det koster cirka en krone for en tur. Pengene betaler du ved å sende pengene fremover til sjåføren, og har du ikke smått, får du vekslepengene sendt tilbake. Jeg føler meg veldig med i miljøet, når jeg får plass noenlunde i midten, og er med og sender penger frem og tilbake, særlig når folk driver og snakker litt i tillegg. Dette er også fin informasjon for den som ser på russere som småskurker og kjeltringer, på disse turene forekommer ikke sniking, og ingen stjeler pengene som blir sendt frem og tilbake. Det er et system basert på tillitt, og det fungerer som bare juling.

Men jeg tok altså det forbehold at man måtte være på rett holdeplass, og kommer deg inn i rett bil. I dag var jeg meg selv som jeg pleier, og bommet på begge deler. Jeg gikk greit inn i en bil på Palats sportou, og så at den skulle til Palats sportou, og litt lenger, og jeg visste at fra Palats Ukraina kunne jeg alltids gå til museet hvis jeg fant veien. Oppmerksomme lesere vil allerede se at jeg blander palassene litt her, og til det er å si, at det ikke er her jeg gjør det, men tidligere i dag ute i virkeligheten. Jeg gikk altså inn i en Marsjotka ved Palats sportou, med den listige planen å kunne gå av ved palats sporotou og finne veien derfra.

Det gikk noe så til de grader galt. Ikke bare kjørte den til et ukjent sted i byen, den kjørte til et ukjent sted i utkanten av byen. Jeg ante uråd da butikker, blokker og bygninger ble avløst av spredte boligblokker og etter hvert enda mer spredte boligblokker. Men det hjalp ikke å ane uråd, jeg satt jo der i bilen, og måtte pent bli med til endestasjonen, der jeg fikk beskjed om å gå ut. Etter litt om og men fant jeg en annen Marsjotka som skulle tilbake, og ble med tilbake, til et sted i nærheten av der jeg hadde gått på første gang. Så spiste jeg lunsj.

Den som trodde jeg hadde lært, har sikkert ikke møtt meg i virkeligheten, men nøyer seg med å lese blogg. Straks etter lunsjen gikk jeg på metroen, så litt hadde jeg lært, jeg skulle til en metrostasjon på sørsiden (arsenalnaja, som er nærmest, ligger på nordsiden), men da jeg kom av der så jeg at lite var tjent. Jeg så ikke engang høyden, så ikke engang elven, og elven er diger og statuen på toppen av høyden mildt sagt synilg. Så jeg fant en ny Marsjåtka, og hoppet inn. Denne gangen hoppet jeg av straks jeg ante uråd, straks de spredte boligblokkene begynte å overta. Jeg hadde sjekket at bilen kjørte i rett gate, men hadde ikke tatt høyde for at bilen skulle kjøre denne gaten i feil retning, og i alle tilfeller svingte den raskt av fra den. Så hadde jeg noen typiske forsøk, der jeg prøvde noen veier som mer eller mindre så lovende ut, men som alle som en var så feil at jeg pent måtte snu og gå tilbake.

Etter å ha gått godt lenge kom jeg til en bygning som het Autovaksal, som betyr busstasjon, oversatt. Og etter å ha studert kartet litt, fant jeg denne bygningen der også. Så var det å orientere seg, og jeg fant ut med sikkerhet hvor jeg skulle gå, og gikk på en Marsjåtka som gikk i den retningen. Jeg så også at den skulle stoppe ved en metrostasjon, hvor jeg kunne gå av, og reise hjemover. Første metrostasjon vi kjørte forbi, syntes jeg ikke virket lovende nok. Dessuten var det så trangt og fullt av folk, at jeg tenkte det ikke kunne skade å bli sittende litt.

Til min store forundring var jeg nå aldeles på rett buss. Den store moderlandsstatuen tårnet seg opp, elven bredte seg ut, alt stemte, men bussen kjørte rett forbi. Riktignok vet jeg at man selv må si fra når man vil bilen skal stoppe, men så langt har jeg ikke kommet ennå, jeg venter til noen andre sier det og går av med dem. Å gå tilbake til monumentet etterpå, var da uaktuelt, for bussen kjørte over den meget, meget brede elven på en bro jeg ikke har sett et menneske gå på.

Men dermed var jeg i det strøket hvor jeg bodde i sommer. Og klokken hadde blitt så mange, at solen begynte å gå ned, og med snøen og isen ble det et nydelig lys å ta bilder i. Og jeg hadde trivelige minner fra i sommer, der jeg hver dag gikk samme vei på vei til skolen med Irina. Jeg sendte henne forresten melding mens jeg var på villspor, og for første gang svarte hun på engelsk: «Please try to find your way back home,» og slikt noe skrev hun, oppriktig bekymret. Vel, vel, vi har det tøft, både de bekymringsløse, og de som bekymrer seg. De bekymringsløse fordi de havner i så mye trøbbel de ville unngått hvis de bekymret seg over det, de bekymringsløse fordi de bekymrer seg over det.

Fra Liboverezjna — navnet er skrevet etter hukommelsen, det var holdeplassen vår i sommer, og et av de russiske navn det er plent umulig å få inn i hodet — tok jeg metroen innover mot byen, kjøpte en øl og skrev et kort, og gikk hjem og skrev denne bloggen. I kveld blir det middag og fotballkamper. Tidsforskjellen gjør at kampene begynner ti her nede, men det går greit, det går helt uhyre greit.

Så det er sånn det er å være i Lille Russland. Man får ikke flere opplevelser enn man lager dem selv. Og i dag har jeg altså hatt en rundtur i svært lite turistifiserte strøk på sørvest-siden av byen. I morgen prøver jeg igjen på fedrelandsmuseet, eller så kommer jeg opp med en helt ny plan. Den som lever får se, og den som lever, er jeg.