Gårsdagen brakte et nokså mislykket forsøk på å finne et museum i nærheten av Kontraktova Ploschad, på nordsiden av byen. Jeg kom sent ut, og ble også fanget i en bedre lunsj, med pannekaker og russisk kaviar, så da letingen begynte, var det allerede ettermiddag. Det skulle være et museum for «Hetmanship», og jeg håpet det skulle ha noe med kosakkhøvdinger å gjøre, men jeg kunne ikke vite, for informasjonen var sparsom. Og ikke fant jeg museet heller. Jeg hadde adressen, og jeg kom så langt at jeg fant et skilt der navnet på gaten stod, men hvor det betydde gaten lå, skjønte jeg ikke, og ingen husnummer lignet på mitt, og ingen bygning lignet på noe museum. Enda rarere var det i høst, der jeg skulle til Bulgakov-museet, og hadde både gaten og husnummer, eller akkurat de husene rundt der nummeret burde være, hadde ikke noe nummer, og var slett ikke noe museum. Og folkene jeg spurte hadde slett ikke hørt om noe Bulgakov-museum, eller noe museum i det hele tatt, der omkring.
Det var en digresjon. Posten skal handle om dagen i dag, der jeg skulle til landsbymuseet i Pirohogo, eller Pirohovo. Pirohovo er en engelsk transkribsjon jeg har sett, den er nok hentet fra den ukrainske uttalen av navnet. Ukrainerne uttaler en slags «h» for russernes «g». Den russiske skrivemåten er med «g», slik at vi vår «Pirogovo», der jo «Pirog» er en kjent, tradisjonell russisk matrett, og «-ovo» er genitivsformen, slik at vi på norsk får «Pirogens». Det er jo et bra navn, tilsvarende navn på en norsk jærlandsby kunne jo da blitt «Komlens», det er et fint navn på et museum.
Uansett, jeg skulle altså komme meg dit. Og nå som turen går mot slutten, skrur jeg opp budsjettene og kvaliteten på måltidene. Også frokosten blir nå konsumert på restaurant, og jeg hadde sett meg ut en med stil, og den hadde såpass med stil, at den hadde en ansatt, hvis eneste oppgave var å lukke opp døren og ta jakken til folk. Menyen var full av russisk mat, jeg hadde planlagt omelett og smørbrød, men bestemte meg for å gå på, og bestillle et eller annet jeg ikke visste hva var. Jeg insisterer jo på å få menyene på russisk, mange av rettene vil jo uansett være ukjente på engelsk, og noen av dem til og med på norsk, men jeg vet jo at jeg liker alt, og ikke er allergisk mot noe, så jeg kan bare bestille hva som helst. Så jeg bestilte Vareniki, med et eller annet, og smørbrød med russisk kaviar, te og eplejuice. Det ble en alle tiders frokost like dyr som en god middag her nede, men så var dagen også godt i gang.
Til Pyrohovo kommer man seg bare med Marsjrutka, eller den russiske minibussen, eller maxitaxien, hva man nå skal kalle det. Og jeg hadde denne gangen rett stoppested, og rett nummer, så da skulle det være lett. Jeg kom meg også på den riktige, og skrev optimistisk til Irina at nå var jeg i rett vogn på vei til rett sted. Til min forundring så jeg at den kjørte nettopp dit jeg var på villspor i forigår, så nå fikk jeg bedre sett hvordan man kom seg dit, og hvor feil jeg tok når jeg antok hvor jeg var. Mer om det i denne posten: https://esalen.wordpress.com/2008/02/20/lille-russland/
Turen varte og rakk, og jeg tenkte at om jeg er på villspor her, så blir det i hvert fall vanskelig å finne tilbake. Og jeg tenkte at jeg kunne skrive i bloggen at jeg satt på vei mot ingen steder med bare fem passasjerer i bilen, så gikk to av dem av, og like etter enda en, og så var det bare jeg og ei til. Bussen tok en u-sving i en rundkjøring, kjørte innover en liten skogsvei, og stoppet snart opp og skrudde av motoren. Er dette Pirogovo? spurte jeg. Nei, sa sjåføren.
Sånn er det altså, det nytter ikke å gå rett på, når man ikke vet hvor man skal gå rett av. Det kunne blitt en dryg bomtur. Men i slike øyeblikk ser jeg alltid godt hjelpeløs ut, og det er ofte en som forbarmer seg over meg, slik det også var denne gangen. Hun forklarte på plaprende russisk hvor jeg skulle gått av, og hvordan jeg skulle finne tilbake, nå, eller hva det nå var hun forklarte. Jeg gav i alle fall opp, og var på vei inn i en annen Marsjrutka med samme nummer for å kjøre tilbake til byen, og med maks flaks komme meg av på Pirogovo underveis, da hun dukket opp igjen, og instruerte en venninne om å ta seg av denne unge mannen, som skulle på museum. Hun så gjorde, billetten på bussen koster 1,50, så det er ingenting, og det var der med usvingen jeg skulle gått av. Museet er i den retningen, sa hun, og pekte. Jeg gikk i den retningen.
Og ganske riktig, der var et museum på erkeekte russisk vis. Et førsteklasses museum, men svært vanskelig å finne frem til, og alltid flere ansatte enn gjester. Slik så boden ut, jeg fikk så vidt snappet et bilde av billetselgersken på vei inn. Billetten kostet 10hr, som altså er omtrent 10 kroner. En helt merkelig pris.
Museet var lagt opp slik at det inneholdt landsbyer fra 1600- til 1900-tallet, men i stedet for å dele det inn etter perioder, var det delt inn etter områder i Ukraina, slik at vi fikk sett hvordan hver del av landet bygde sine hus og vindmøller. Det var riktig interessant, og selv en elendig håndverker som jeg, klarer å se forskjell på om husene er bygd av treplanker, tømmerstokker, greiner, mur eller stein, eller om taket er av strå eller tre. Og det var også spennende å se at alt så russisk ut, selv om husene var svært forskjellige. Det var mildvær, men snø og sørpe lå godt i veien, for å bidra til stemningen hvor man var. Jeg var praktisk talt alene der, og fotograferte flittig. Dessverre var de fleste av husene stengt, så jeg fikk ikke gått inn i dem. Men kafeteriaen var åpen.
Og dit gikk jeg inn og kjøpte prompte øl, vodka, brød og fett, ekte russisk alt i hop, pluss et smørbrød med det pålegget jeg ikke visste navnet på, så var det mat og kortskriving. Det var riktig bra, og også minnerikt, siden det også var slik vi ble traktert ved landsbymuseet i Minsk. Etter øl og fett og vodka var landsbyen bare enda vakrere enn den hadde vært, og vindmølene var makeløse innretninger og svært vakre å se på, og også snøen og sørpen var kjekk. Jeg fant et hus det var mulig å gå inn i, det var riktignok en lite gjestfri søledam i porten, men foran dette huset stod en ansatt med en spade, som med fingeren visste hvordan jeg kunne komme rundt dammen, og jeg kom meg rundt og gikk i huset. Det er spennende å se slike hus, men det så ut til å være hus for rikfolk, det var riktig trivelig med peis, og tremøbler og en liten vugge hengende fra taket.
Det var en stor park, og jeg brukte lang tid på å gå rundt. På kafeteriaen var det tre bord opptatt, men jeg vet ikke om de egentlig var på museet, eller om de bare var der for å spise (latterlig billig, 35 hr betalte jeg for mitt). Utenom det så jeg, kanskje var det to gjester. Og da jeg skulle se på en kirke, som bare var bundet fast i døren, og ikke låst, lukket døren seg plutselig opp, det satt to vakter der inne, i kirkerommet mindre enn leiligheten min, og hadde som jobb her i livet å lukke opp døren når folk kom. En opplevelse, en opplevelse alt i hop.
Jeg tok Marsjrutka nummer 156 tilbake til byen også. I sentrum av byen er jeg nå godt kjent, og trår ikke feil. Det er mulig jeg prøver meg på nattklubb i kveld. Jeg er jo ikke noe nattklubbmenneske, og spesielt ikke når jeg er ute på egen hånd, men disse østeuropeiske nattklubbene er en finurlig del av kulturen, og hører på sin måte med. Dessuten er det 10 års jubileum på Caribbian club, som var den klubben Svein og jeg var på i sommer, da vi skulle gjennomføre min regel om at vi har ikke egentlig vært i en by, hvis vi ikke har vært på en nattklubb i den hele natten. Men vi får se, jeg har jo også middagen igjen, og middager krever sitt.
I morgen blir det antagelig nytt forsøk til krigsmuseet, og så blir det møte med noen ukrainere. Følg med, følg med…
En helt grei blogg 
