Morgen i Kiev

Jeg i Kiev – østsiden av Platonbroen

I dag reiser jeg hjem. Det gjenstår bare pakking og frokost, pakkingen tar jeg naturligvis i leiligheten, frokosten tar jeg på en bedre restaurant. Det blir et eller annet russisk, eller ukrainsk, og noe god te. Pakkingen sitter jeg og utsetter. Alt ligger strødd rundt som seg hør og bør, og jeg har i tillegg flasker som ikke skal knuse, som jeg skal ha med.

I går ble jeg utsatt for et ransforsøk. Jeg gikk opp langs hovedgaten, Kresjtsjatik, da det kom en fyr og spurte meg om noe på russisk. Jeg svarte at jeg vet ikke, han spurte om noe nytt, jeg sa nei, og jeg sa etterpå at jeg var fra Norge. Så kom det en forbi som mistet et eller annet, og han som hadde spurt meg om noe, ropte «øy» eller noe sånt, og gav det han hadde mistet, til han som hadde mistet det. Det så ut til å være en bunke pengesedler, og de tok hverandre i hånden. Kort etter kom vi til rødt lys, og på andre siden av gaten kom han som hadde mistet pengene eller hva det var, og stoppet oss og spurte om et eller annet med «djengi», som betyr penger. Og så dukket plutselig det som skulle være politiet opp, og skulle ha meg som vitne til dette her, og krevde passet mitt og greier. Først tenkte jeg at jeg gikk med passet mitt de første dagene her nede, men at jeg nå ikke hadde det på meg lenger. Men jeg tenkte også at dette var for dumt, jeg hadde ikke noe med dette å gjøre. Og jeg kom på at jeg hadde lest om nettopp slike ransforsøk, der noen liksom mister penger, og turisten blir beskyldt for å stjele dem. Så da kuttet jeg ut all russisk, og sa bare «no, no, no», som jeg vel egentlig pleier å gjøre når jeg blir ranet, og gikk rolig videre, som jeg også pleier å gjøre. De prøvde litt til på å være «police» og vise skilt, men de gav seg snart. Slike ransforsøk virker best på dem som lar seg bløffe, og blir nervøs og skremt og stresset og mister hodet. I hvert fall gikk det bra denne gangen, som det også gjorde i Firenze for to år siden, da raneren attpåtil hadde pistol. Jeg må for ordens skyld legge til at jeg ikke kan være hundre prosent sikker på at de var ranere, verken i Firenze eller her gjorde de egentlig krav på penger, men det er som man sier god grunn til å anta at det var de var ute etter.

Gårsdagen brakte også en slow start etter helhjertet innsats på nattklubb fredagen. Eller kanskje jeg skulle si slow kickstart, for dagen startet med nådeløs dinging på ringeklokken. En ting hadde vært hvis de hadde gitt seg, men de ga seg ikke, og jeg kom akkurat så langt som å forstå at det måtte være husverten, da han låste seg inn, og jeg fikk tatt på meg en bukse før jeg måtte være klar til å snakke russisk. Det var litt av en situasjon. Det minner meg om den enda mer vanvittige forrige gang i Kiev, i sommer, da jeg trodde vertinnen skulle være ute hele ettermiddagen, og jeg tok meg den frihet å ta en hvil i bare underbuksen på sofaen i sommervarmen. Så kom hun helt uventet hjem allikevel, og jeg rakk liksom akkurat ikke å komme meg opp å finne en bukse, men rakk derimot å se riktig skyldig ut og som om jeg prøvde å stikke av fra et eller annet, og hun så også riktig skyldig ut, for hun kom med sin mann som var alkoholiker, og som ikke hadde lov til å være der, han skulle være bortgjemt på datsjaen, men var gått tom for penger. Så jeg hilste på ham der i underbuksen, helt opptatt av at situasjonen var pinlig for meg, mens vertinnen etterpå hundre tusen ganger bad om unnskyldning for den dårlige mannen hun hadde. Jeg hadde ikke engang fått det med meg at han var alkoholiker, hvis ikke hun hadde sagt det. Så det var det. Nå er jeg altså i en leilighet i Kiev, og skriver om hvordan jeg fikk besøk av husverten i går. Russisken var nok noe svakere enn vanlig, der på morgenkvisten, jeg husker blant annet at jeg ikke på noen måte kunne få bevegelsesverbene riktig, de har et system med parverb, der det ene verbet er for bevegelse i en bestemt retning, eller mot et mål, mens det andre er flerretningsverb, altså i flere retninger, og uten mål. Tross vanskelighetene, fikk vi blitt enige om at jeg leverer nøkkelen i dag klokken ett.

Så det skal jeg gjøre. Nå er klokken ti her nede. Jeg vil fint rekke å pakke og spise frokost, selv om frokosten vil ta timesvis. Det har vært mange bra dager, her nede, hver spesiell på sin måte. Dessverre fikk jeg ikke sett det patriotiske museet denne gangen, eller krigsmuseet, det hadde vært kjekt med en repitisjon, men i går gikk hele formiddagen med til en overdådig, riktig overdådig lunsj med Irina på Kaukasisk restaurant. Det var høydepunkt, som det også var høydepunkt på museet i Pirogovo, med ukrainsk dunderlunsj som bortimot dopingmiddel, det var artig å være på villspor i Marsjrutka rundt omkring på vestbredden av Djnepr, det var spesielt å være på minnesmerket i Babi Jar, og det er som alltid morsomt og spennende å bare vandre rundt i gatene, og bare se hva som skjer. Om man blir ranet, eller hva man blir.

Neste tur utenlands ser tidligst ut til å kunne bli i mai. Som avslutningshilsen, et vaskeekte russisk syn: «Sjakkspillere i snøvær». Takk for meg fra Kiev!

Sjakkspillere i snøvær 1

Sjakkspillere i snøvær 2