Fra en flyplass i Kiev, en leilighet i Bergen, og om en flyplass i Amsterdam

. 

Denne posten er for det meste skrevet på flyplassen i Kiev, Borispol. Jeg kom hit altfor tidlig, etter at jeg som faste lesere husker, litt for brått og på litt for russisk hadde avtalt tid for levering av nøkkelen. Det står i forrige post, eller søndagens post blir det nå, jeg la inn en god tidsmargin i tilfelle det ble vanskelig å finne taxi eller jeg fikk lyst å ta bussen i stedet, eller noe uforutsett skulle skje. Så skjedde det uforutsette at alt gikk så det suste, en taxi ventet like utenfor leiligheten min, og skulle ha akkurat de 150 grivnij guideboken mente var en fair pris. Dermed kom jeg hit halv to, når flyet går halv fem. Det blir fire timers venting, en i overkant god margin.

Fire timer på en flyplass. Jeg sitter ute i solen og skriver, dessverre har jeg ingen bilder herfra, men jeg har fra flyplassen i Astrakhan, hvor jeg var i 2005 og hvor situasjonen var nokså lik. Også der var jeg svært tidlig ute. Men så var det også et uhyre viktig fly jeg skulle rekke. Det gikk til Moskva, og rakk jeg ikke det, ville jeg være tapt i Astrakhan. Så langt sør og i utkanten snakker man nemlig ikke annet enn russisk, og jeg hadde bare hatt to måneders undervisning, og ville fått enorme vanskeligheter med å ordne opp. Spesielt ettersom visumet mitt også gikk ut. Så der tok jeg ingen sjanser, allerede på forhånd undersøkte jeg hvor bussene gikk fra, eller Marsjrutkaene, som det egentlig var. Jeg tok ikke taxi på den tidn. Artig nok spurte jeg en fyr på knotet russisk hvor bussen til flyplassen gikk, og han sa herfra, og ikke bare det, han stoppet også en bil, som altså var en Marsjrutka, og sa det var denne, hopp inn her, sa han. Og jeg som skulle reise neste dag, og bare måtte vite sikkert hvor bussen gikk fra, hvilket nummer den hadde og når den gikk. I så måte var hjelpen jeg fikk ganske marginal, jeg ville aldri klare å stoppe en Marsjrutka slik, og slett ikke vite hvilken jeg skulle stoppe, eller når den gikk, men greit nok, jeg kom meg til flyplassen neste dag og i svært god tid. Så god tid, at det var ingen andre der, faktisk. Bare et par katter. Det gikk to fly den dagen, begge til Moskva, og utover det var aktiviteten lik null. Det var flyplassen sin.

Flyplassen i AstrakhanTom flyplass i Astrakhan

Jeg hører på musikk på flyplassen i Astrakhan, 2005

Flyet mitt skal mellomlande i Amsterdam, på Schippol.  En gang ønsket jeg å skrive en novelle om en mann som levde på denne flyplassen. Jeg var fascinert av hvordan alle som var på flyplassen akkurat denne dagen, var på samme sted bare akkurat denne dagen, og ville sannsynligvis aldri komme til å se hverandre igjen. Alle skulle bare reise videre. Og så tenkte jeg å skrive om en mann som ikke skulle reise videre, men tenke at alle tenkte om ham at han også skulle reise videre, men så skulle han tenke at det skulle han ikke, han levde her. Og jeg tenkte nøye ut hvordan han skulle oppføre seg, for å forhindre at flyplassansatte la merke til ham, og at han alltid var der, hvordan han aldri gjorde noe påfallende, og bevegde seg fra seksjon til seksjon, og hadde et fast mønster, som han ofte brøt, for at mønsteret ikke skulle bli oppdaget. Og jeg tenkte ut hvordan han skulle dusje og vaske seg, og slike ting, og hvordan han skulle få i seg maten han trengte, som var lett, det var bare å gjøre ham rik, og utstyre ham med et visakort som ikke ble tømt. Så skulle han altså være et menneske som slapp å forholde seg til andre mennesker, som skulle være fullstendig anonym, og foretrakk å leve tilværelsen slik. Men ha-ha, det gikk ikke, jeg klarte ikke å skrive en slik novelle, så flyplassmannen ble noe så sjelden som en anonym, oppdiktet person som aldri har eksistert. 

Jeg er en liten flyplassmann akkurat i dag. Jeg ser flyet mitt nå har sjekk-inn, og er klar til å gå bort. Flyplassmannen i novellen jeg aldri skrev, skulle bare plutselig bestemme seg en gang han var på reise, for ikke å reise videre, men bare bli igjen på flyplassen. Så skulle jeg liksom avslutte med noe sånt som, hvis du ser meg, så vil du ikke merke det, jeg ser ut som alle de andre, det ser ut som jeg skal et sted, men jeg skal ikke det, jeg blir her.

Det gjør altså ikke jeg, jeg reiser hjem. Og visste altså ikke mens jeg skrev det ovenfor, at denne hjemreisen slett ikke skulle gå så smurt som jeg forestilte meg. Borispol er grei, der er innsjekkingen rask når den først begynner, og man har god tid i baren til gode priser på det man vil ha, så det gikk altså veldig greit. Men flyet ble aldri så lite grann forsinket til Amsterdam. Det skulle lande 1935, og landet sikkert rundt da også, men tok litt tid på å kjøre dit passasjerene ble sluppet av. Og jeg så på min sidemann, min ukrainske sidemann, som studerte billetten sin og skulle til Nairobi, og virket litt stresset, siden det på den stod et klokkeslett som var 1955, og klokken ble 1945 før vi ble sluppet av. Jeg skjønte godt at han studerte planen for Schippol flyplass på forhånd, og fant ut hvilken gate han skulle til. Det skulle jeg også gjort, for da jeg fant frem min billett som jeg hadde hatt i hyllen, og slett ikke hadde kunnet sjekke, stod det 1935.

Wow. Plutselig hadde jeg også hastverk. Og denne flyplassen i Amsterdam er ikke stedet å ha hastverk. Så jeg sprang rundt i D-seksjonen, og svettet litt da jeg på den første skjermen ikke så flyet mitt til Bergen oppført en gang, hadde det allerede gått? Heldigvis ikke, den skjermen viste bare flyene som hadde gate i den seksjonen, på en annen skjerm stod min også, og der stod det at flyet gikk 2015, og at det bare var boarding time som var 1935. – Da har jeg tid til å kjøpe taxfree også, tenkte jeg, og kjøpte taxfree (jeg hadde rett og slett glemt å kjøpe vin i Kiev, kjøpte bare resten av kvoten).

Så var det å finne gaten min, D61, men var det noe som ikke fantes på Schippol flyplass, så var det gate D61. Det stod skilt fra D9 eller hva det var til D57, og jeg løp hele denne korridoren til endes, og fant noen å spørre, bare for å høre dem forklare at jeg måtte helt tilbake og hit og dit og venstre og høyre og til og med opp en etasje, og mye mer informasjon det er mulig å huske, og jeg løp tilbake. Nå begynte jeg virkelig å få hastverk, klokken gikk mot åtte, og jeg visste ikke engang hvor gaten var, jeg fulgte bare noen skilt hvor det stod ”all other gates”, og disse skiltene med ”all other gates” så ut til å lede meg rundt i det uendelige, som om de bare var satt opp for å få folk til å gå og gå, og aldri komme til døren slik som klokken. Og så fikk jeg øye på katastrofen: Passkontroll. Med kø. Og bak passkontrollen, bagasjekontroll. Med ny kø. Og klokken var over åtte. Og bak disse kontrollene, stod det på ny bare ”all other gates”, ingen tegn til hvor akkurat min var.

Noen snille svensker slapp meg forbi for passkontrollen, men kontrollørene ville ikke finne seg i det, enda flyet mitt var i ferd med å gå. ”All these people are late,” sa de, og det var først da svenskene nikket og smilte og sa det var greit, de kontrollerte passet mitt, som selvsagt var ingenting å kontrollere og helt greit. Så er det den fordømte bagasjekontrollen, som irriterer meg selv når jeg har god tid. Og særlig irriterer meg når jeg allerede hadde vært gjennom en på flyplassen i Kiev. Og dette var kø som ikke hadde hastverk, og gamle menn som ikke skjønte de måtte ta av beltet. Og ut med PC, det ene, det andre, klokken ble sikkert ti over åtte før jeg i det hele fikk begynne min kontroll.

Uten engang å ta beltet skikkelig på, løp jeg på vei mot det som måtte være D61 et sted. Jeg måtte ganske riktig opp en etasje, opp en rulletrapp med folk å trenge seg forbi, bortover et rullebånd, og så et rullebånd til, som rullet forbi D61, snu og løpe tilbake, ikke et menneske i ventehallen, men vitterlig flyet på plass og festet til passasjerentreen. Løpende mot billettkontrollen, den eneste kontrollen det er mening i, får jeg spørsmålet ”who are you”, ”Salen”, svarer jeg, og til en mann på vei inn i flyet sier de, ”I’m very sorry”, og han snur og går ut igjen, jeg leverer billetten og går inn, det er så på hengende håret som det blir.

Men det er helt greit. Jeg kom meg på, og jeg fikk kjøpt kvoten. Riktignok klarte ikke bagasjen min samme stuntet som jeg, den fikk jeg brakt hit i går kveld, den ble en dag forsinket. Jeg håper en dag de kutter ut de rigide kontrollene de har på flyplassene nå om dagen. Hvem er det egentlig som ønsker dem? Passasjerene ønsker dem ikke, og flyselskapene ønsker dem i hvert fall ikke. Så hvem er det da? Jeg vet at om det fantes billetter å kjøpe, hvor ingen kontroll ble gjort i det hele tatt, hvor det bare var å gå rett på flyet og vise billetten uten noe mer om og men, så ville jeg lykkelig kjøpt alle mine billetter på slike fly. Det ville fortsatt vært tryggere å fly, enn å kjøre bil. Og jeg ville fortsatt stadig vekk finne meg selv ute i siste liten.

Jeg i Pirogovo