Viktor Kortsjnoj (f. 1931) – Del I

Kortsjnoj 1952Denne posten er skrevet til ære for den første kommentaren fra noen utenom familien. Den kom fra ei som har sin egen blogg hun har kalt ”I begynnelsen var ordet”, og hun la til og med igjen en link til posten min som hun likte. Posten var om sjakkspilleren Bobby Fischer, og hun syntes han hadde et morsomt og interessant liv, spesielt tatt i betraktning av at han bare var en sjakkspiller. Kommentaren hennes finner dere her: http://vaarsola.wordpress.com/2008/01/24/sjakk/. Jeg syntes det var riktig trivelig å få hit min første link og den første kommentaren fra noen jeg ikke kjenner, og gjengjelder tjenesten med en ny post om et morsomt og interessant liv – og også han her var bare en sjakkspiller.

Bobby Fischer er lett å skrive om. Han er liksom helten, den ukjente amerikaneren som nærmest på egen hånd tar opp kampen mot hele det Sovjetiske sjakkhegemoniet, og som ender opp med å vinne selveste VM-tittelen på den mest spektakulære måten den noensinne er vunnet. Og han endte sitt liv som mange av de aller største heltene gjør, skikkelig tragisk, bare tenk etter selv, om det ikke er slik. Dagens mann – hovedpersonen i denne teksten – passer ikke så godt inn i det tradisjonelle heltemønsteret. Han var selv Sovjeter, han var selv med i systemet som kjempet mot Fischer, han ble aldri verdensmester og han har greit kommet seg gjennom alle små og store tragedier han har opplevd, og han lever fortsatt i beste velgående og gjør ingenting annet enn å spille sjakk. Hans navn er Viktor Kortsjnoi, hans tilnavn er ”den grusomme”, og han er en fighter og slugger som ikke står tilbake for noen, verken på eller utenfor brettet.

Viktor Lvovitsj Kortsjnoj ble født i 1931 i Leningrad. Det er allerede verdt å ta en pause. 1930-tallet er tiåret der Josef Stalin setter i gang sine enorme utrenskninger, og hundretusenvis blir arrestert og sendt i straffeleir eller skutt – i Leningrad alene. Og i 1941, da Kortsjnoj er 10 år gammel, blir Leningrad beleiret av tyskerne. I løpe av de tre årene beleiringen varte, dør noe sånt som 1 million mennesker der. Av dødsleirene er det bare Auschwitz som kommer opp i høyere tall. Beleiringen var nådeløs, tyskerne sperret alle veier inn til byen, med det resultat at millionbyen ikke fikk nye forsyninger av noe slag, og selv et minstemål av fantasi strekker til for å forestille seg hvordan det må være, uten mat, vann, brensel og strøm, gjennom beinharde russiske vintre. Viktor Kortsjnoj har senere flere ganger sagt med et smil, at når han overlevde denne blokaden, så skal han nok klare seg gjennom det meste av prøvelser som måtte finnes i sjakkverden.

De første skrittene som sjakkspiller gjorde Kortsjnoj i sin hjemby Leningrad, betegnende nok midt under krigen, i 1943. Han gjorde rask fremgang, og ble sovjetisk juniormester i 1947, ett år før Sovjetunionen sprenger sin første atombombe, og Stalin setter i gang sine neste store utrenskninger. Jeg synes det er meget spennende å tenke på, hvilke forhold sovjetiske sjakkspillere, forfattere, kunstnere og andre egentlig levde under, da de virket og blomstret i denne tiden. Og jeg vil bare med forbehold mene det var en fordel å være fra Sovjetunionen, om du ville slå gjennom som sjakkspiller. Riktignok var konkurransen, matchingen og treningen bedre enn noe annet sted i verden, suverent bedre, men nåløyet for å komme seg til toppen var ualminnelig trangt.

Da Kortsjnoj ble seniorspiller på 1950-tallet, var Sovjetsjakken dominert av etablerte stjerner som Botvinnik, Smyslov, Keres, Bronstein, bare for å nevne en liten håndfull av de mest berømte, av de spillere en sjakkentusiast kan kose seg med partiene til, som folk flest koser seg med en god film. I tillegg kom de nye håpefulle av samme generasjon som Kortsjnoj, som Spassky, Petrosjan og Tal, for bare å nevne dem som siden ble verdensmestere. Sovjetunionens dominans var bortimot total. Frem til 1973 da Fischer spilte mot Spassky, var ingen spillere utenom Sovjetunionen involvert i en tittelkamp[1]. Og for å spille i kandidatturneringene som kvalifiserte til tittelkamp, var det bare tillatt med fire spillere fra hvert land. Det vil si fire spillere fra enorme Sovjetunionen. Jeg liker å si det sånn, i dag er fire av de fem beste nasjoner i verden republikker fra det tidlige Sovjetunionen, og resten av nasjonene opp til topp ti består stort sett av spillere fra det tidligere Sovjetunionen.[2] For å delta i øvrige internasjonale turneringer var kriteriene omtrent like strenge. Men her var det ikke det internasjonale sjakkforbundet FIDE som la hindringer i veien, her var det strenge Sovjetiske restriksjoner på utenlandsreiser som hindret de aller fleste håpefulle å reise.

Det var altså litt av en motstand Kortsjnoj måtte overvinne for å få seg en internasjonal karriere, og for å få spille om mestertittelen, som var målet hans. Og han måtte kjempe både på og utenfor brettet. For som jeg nevnte i posten om Bobby Fischer, var sjakk også politikk for den sovjetiske kommuniststaten. Det diskuteres fortsatt i dag hva som egentlig foregikk, og senest i den nyeste utgaven av norsk sjakkblad som jeg fikk i postkassen i går, står det rett frem at Kortsjnoj ble kommandert til å tape mot Petrosjan i kampen om retten til å møte Fischer i kandidatfinalen, og at han som kompensasjon fikk utreise til tre større internasjonale turneringer. Riktignok tapte Kortsjnoj kampen, og riktignok er det ytterst få som kan si noe om hva som egentlig skjedde, og de som kan det, har alle sammen motiv for å vri og vrenge litt på sannheten, men jeg tror ikke et øyeblikk Kortsjnoi ville la seg presse til å tape en sjakkamp om noe så gjevt som den fortsatte kampen om VM-tittelen. Og i alle fall ikke for en gammel erkefiende som Petrosjan. Artikkelforfatteren i sjakkbladet, Arne Danielsen, referer til boken ”Russian versus Fischer”, av Dmitry Plisetsky og Sergey Voronkov, en bok som nok må sies å være nokså partisk. Jeg refererer til en annen bok, like partisk, av Kortsjnoj selv, og han skriver at (etter at de første åtte partiene er endt uavgjort) ”mange spøkte med at ingen av oss ville vinne kampen og møte Fischer, og noen mente [den sovjetiske] sportskommiteen ikke hadde bestemt hvem de ville sette opp mot Fischer ennå. I vesten var det mange som tenkte på denne måten, og som ikke ville tro at partiene våre ble spilt på alvor. Bare de som kjenner meg godt, vet at jeg virkelig prøvde, men at jeg bare ikke fikk spillet mitt til å flyte”.[3] Kortsjnoi er for øvrig blant dem som går lengst i å hevde at hans sovjetiske konkurrenter samarbeidet seg i mellom, og at det sovjetiske systemet favoriserte sine yndlinger på alle tenkelige måter, og la alle mulige hindringer i veien for vanskelige folk – som han selv.

Sovjetsystemet dyrket utøvere som kunne symbolisere idealbildet av sovjetmennesket. Han skulle være systematisk, korrekt, kontrollert og en mester i sin sport, eller sitt fag. Den ideelle sjakkmesteren var Mikhail Botvinnik, den alltid korrekte, bebrillede ingeniøren, som så sjakk som en vitenskap, og studerte sjakkstillinger som han studerte faget sitt. Han var så korrekt at selv fiendene hans respekterte hans, og det er forholdsvis få som klager på alle privilegiene han fikk, med stadige returmatcher hver gang han tapte verdensmestertittelen, og nærmest frikort til alle turneringer han ønsket å stille opp i. Det var riktignok få, han var så systematisk at han bare stilte opp i de aller, aller viktigste turneringene, som oftest bare kampen om verdensmestertittelen, og ellers studerte han sjakkstillinger eller arbeidet med ingeniørstillingen sin. En annen favoritt var Smyslov, som det også er vanskelig å mislike, han stod som regel utenfor alle kontroverser, og hadde en spillestil der alle trekk ser enkle ut, men det er bare fordi han hadde en så velutviklet følelse av hvor brikkene skulle være, og at han så på sjakk som en elegant, vakker kunstform, slik som sangen, hans andre store lidenskap. Armeneren Tigran Petrosjan passet også godt inn i idealbildet, han tok aldri en sjanse i partiene sine og gjorde omtrent aldri feil, noe som førte til at han svært sjelden tapte, men også til at han ikke ofte vant. Kortsjnoi, derimot, var en kampspiller. Han gikk like frivillig i angrep som i forsvar, så lenge partiet kunne få en avgjørelse ved det. Han var aldri redd for å ta den bonden som ble bydd frem, men som ville føre til en dårlig stilling for ham selv en 40-50 trekk fremover, før han eventuelt ville få en fordel med å lede med en bonde. Han likte også psykologisk krigføring, og kjempet like tappert utenfor brettet, som på det, og det er ikke alltid like greit å skille de berettigede protestene hans, fra de uberettigede som bare skal bringe motstanderen ut av likevekten. Det er klart, en slik person gjorde det ikke bra i Sovjetsystemet. Og han fikk også sine fiender blant spillerne, noe som i Sovjetsjakken kunne få meget direkte konsekvenser, da det er fort gjort å tape et parti, hvis man selv ikke har sjansen til en betydningsfull plassering, men man kan ved å tape sørge for at en god venn får det! Korchnoi er i boken sin full av eksempler på at han selv er utsatt for nettopp slike komplott.[4]

Gjennom 1960-tallet er Viktor Kortsjnoj helt i vannskorpen på å spille seg frem til en tittelkamp, og han vinner flere sterke turneringer, både nasjonale og internasjonale. Men i turneringene er det alltid noen av mesterne som ikke er med, og å nesten spille seg frem til en tittelkamp, holder ikke til å skrive seg inn i historiebøkene som en av de aller største. Han kan med en viss rett skylde på helseproblemer, på problemer med de sovjetiske styresmaktene og på konspirasjoner sine motstandere i mellom, og dette får stå som et kjennetegn på Kortsjnoj i denne tidlige fasen av karrieren. Det er spesielt å kalle det karrierens tidlige fase, i 1971 er han vitterlig 40 år, men på Kortsjnoj er en slik betegnelse helt på sin plass.

Utover 1970-tallet skal Kortsjnoj slå ut i full blomst. Både som kontroversiell person, og som sjakkstjerne. I perioden 1960-65 ble Kortsjnoj notert i bøkene til KGB, han hadde invitert en tysk dame på kino under et utenlandsopphold, og han hadde vært en tur på casino under et annet. Dette førte en periode til at han fikk problemer med utreisetillatelsene. Med full rett, kan man si, for disse små forbrytelsene var småtteri mot hva han siden kom til å gjøre. Han kommer så visst til å skrive seg inn i sjakkhistoriebøkene, både som en av de aller største, og som deltaker i en av de bitreste tittelkampene som noensinne har funnet sted. Og her er som vi vet, konkurransen hard.

Del to av Kortsjnojs liv og karriere kommer i neste post.

 

(II:  https://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/)

(III: https://esalen.wordpress.com/2008/03/03/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-iii/)


[1] Vi må her for ordens skyld holde VM-turneringen i Haag i 1948 som et lite unntak. Den tidligere verdensmesteren Aleksandr Alechin (en utvandret russer) var funnet død på sitt hotellrom i Portugal i 1946, og man måtte organisere en slags VM-turnering for å kåre en ny mester. Her vant russeren Botvinnik, foran russeren Smyslov og latvieren Keres, før amerikaneren Reshevsky (med russiske aner, det vil si, området der han er født hører i dag til Polen, den gang i 1911, var det en del av det russiske imperium) og nederlenderen Euwe. Sovjetisk dominans med andre ord, og den eneste fullt ut vestlige, Euwe, vant bare ett parti og tapte 13 i løpet av turneringen.

[2] Igjen, for ordens skyld: Jeg tenker på Russland, Ukraina, Armenia og Aserbadsjan. Det er bare å sjekke siste års landslagsturneringer. Disse fire landene er helt dominerende. Så har vi Israel som bare består av utflyttede russere, USA som har tre utflyttede russere, Nederland som har to, Spania som har en meget sterk i Shirov (fra Latvia), og Sveits som har vår mann – Kortsjnoi. Men de er riktignok ikke i verdenstoppen.

[3] V. Kortsjnoj ”Chess is my life”, engelsk utgave 1978. Min oversettelse. Teksten finnes på side 79, for de som har boken.

[4] For eksempel det 27’ende Sovjetmesterskapet i 1960. Kortsjnoi skriver helt direkte at han lå an til å tape sitt parti, og derfor tilbyr remis (uavgjort), hvorpå motstanderen går bort til konkurrentene Geller og Petrosjan, for å høre om han skal ta i mot tilbudet. Petrosjan sier i følge Kortsjnoj ”ja”, mens Geller i følge Kortsjnoj oppfordrer motstandern til å spille videre og ”slå ham”. Og han skriver videre at Gellers motstander, Bronstein, selv flere år etterpå sa til ham (altså til Kortsjnoj), at han (altså Bronstein) hadde stått best mot Geller, men hadde ”ofret” en brikke, og med det tapt partiet – for at Petrosjan ikke skulle vinne. Kortsjnoj vant uansett sitt parti, og avgjorde med det. Hvor mye av dette som er sant, er ikke godt å si, men det står alt sammen i Kortsjnojs bok på side 38 og 39.