I dag er det valg i de to viktige delstatene Ohio og Texas i USA, og de to mindre viktige Rhode Island og Vermont. Etter at Barrack Obama har vunnet elleve delstater på rad, blir dette regnet som Hillary Clintons siste sjanse til å slå tilbake. Hun må vinne i folkerike Texas, delstaten som hvis den var flyttet til Europa ville vært en stormakt både økonomisk og i geografisk størrelse, og hun må vinne industristaten Ohio, en av de viktige vippestatene der det ikke er klart på forhånd om velgerne stemmer på demokratene eller republikanerne. Hun må også vinne med klar margin, for å kunne forsvare å fortsette valgkampen, både av hensyn til pengebruken, men også av hensyn til at rivalisering demokratene i mellom kan virke ødeleggende for den endelige kampen mot republikanerne i høst. Der er John McCain allerede klar, i hvert fall klar nok til at han har kunne begynne å konsentrere seg om å rakke ned på demokratenes kandidater, i stedet for å bruke energien på sin nå mest symbolske motkandidat, Mike Huckabee.
Søndag var det valg i Russland. Som ventet vant Putins kandidat, Dmitri Anatolevitsj Medevedev, som ventet vant han med mistenkelig klar margin, og som ventet blir valget kritisert både i Russland og i utlandet. Det vil si, i Russland kommer kritikken fra konkurrentene som mener det har foregått valgfusk, media og det som skal være nøytrale kommentatorer, klager ikke på noe. Valgdeltakelsen var noe sånt som 70 %, langt mer enn kandidatvalgene i USA klarer å oppnå, og det til tross for at man rapporterer om et uvanlig sterkt engasjement.
Det er to forskjellige kulturer som utfolder seg i de to valgene. Russerne har lang tradisjon for å være dypt skeptisk til alt som har med styre og stell og øvrighet og adminstrasjon å gjøre – utenom den aller øverste, til ham har de tvert i mot dyp tillit. Det er jo virkelig bemerkelsesverdig at en president da han er nødt til å gå av, kan lansere sin neste kandidat og fortelle folket at ham skal de stemme på, og så gjør de det. Riktignok stod han praktisk talt uten motkandidater, jeg er jammen ikke sikker selv hvem jeg kunne stemt på, og når denne kandidaten i tillegg får overlegent mest TV-tid, og slipper kritiske spørsmål, så er det klart at det blir vanskelig for andre kandidater å vinne frem.
Hva som skjer i Russland er skummelt, men det har det alltid vært, og jeg tror den nye Medvedev vil vise seg som en bedre president enn Putin i mange saker vi i vesten og Norge er opptatt av. Der Putin har en fortid som offiser i beryktede KGB, er Medvedev en intellektuell som utdannet seg til jurist ved universitetet i Leningrad i 1987, og som støttet borgermester Sobtsjak der før Sovjetunionen falt. I norske media er det mye fokusering på at han er håndplukket av Putin, og det er bekymringer for at han bare vil bli en nikkedukke for ham. Til det er å si, at den russiske presidenten er en mektig mann, og han er bare blitt mektigere etter endringene Putin fikk gjennomført. Så når Putin er statsminister og Medvedev president, er det klar at det er Medvedev som har makten, og jeg tror den formelle makten her vil vise seg sterkere, enn den uformelle Putin vil beholde. «Vi vil fortsette i samme spor,» har Medvedev uttalt, og det er det nok grunn til å tro ham på. Russland er alltid spennende å følge med på, og de har synes jeg en keitete sjarm, som USA mangler.
Hillary Clinton kritiserte Russland for manglende demokrati, og det gjør hun selvsagt med full rett. Mektige Russland fortjener all den kritikk de kan få for mediekontrollen, korrupsjonen, undertrykkingen av opposisjonen og en rekke andre politiske disposisjoner, eller hva man skal kalle det, de har gjort under Putin. Men når Clinton snakker om fungerende demokrati, så gjør hun det i et land og i et valg, der hvis hun selv vinner, så vil hver eneste president i USA så lenge dagens Russland har eksistert, vært i den innerste krets av familien Bush og Clinton. Far og sønn, mann og kone, det blir ikke tettere enn det. Og den kritiske presse, de frie ytringer og åpne valgdeltakelse i USA, har ført til en endeløs rekke filmer på youtube og like endeløs rekke reklamefilmer på nasjonal tv, der kandidatene i løpet av 30 sekunder forsøker å se så vellykkede ut som mulig foran en jublende menneskemengde, og kritikerne kommenterer ansiktsuttrykk, kroppspråk og klesdrakt, like ivrig som hva kandidatene står for. Og for å delta i den åpne, frie valgkampen, må du være aldeles søkkrik.
Demokrati er vanskelig, og det er på sitt vis fascinerende å se hvordan de gjør det i USA. Bildene jeg har av Obama og McCain, er velkomstbildet fra deres egne offisielle hjemmesider, mens bildet av Clinton på siden hennes er et bilde man kan klikke på, for å skrive en «personlig støttemelding» til henne. Hvis man tar en titt hvem som sitter som demokratisk president eller statsoverhode rundt omkring i verden, så kan man neimen ikke være sikker på at dette er den beste måten å gjøre det på. Nøkternt sett kommer kanskje ikke Russland så mye dårligere ut av det, med sin versjon, de sittende president når han er ferdig med sin periode, viser frem neste kandidat, og forteller folket at han skal dere stemme på.
Eller synes dere kanskje Mr. George Bush har gjort mer godt for sitt land, enn Mr. Vladimir Putin har gjort for sitt?
En helt grei blogg 