REM – Konsertbilletter

I dag kom i posten 2 stk billetter til konsert med R.E.M på Koengen i Bergen 4. september 2008. Med det har jeg sett R.E.M hver gang de har kommet til Norge, siden 1995 og Monster-turneen. Det er et gammelt vennskap, R.E.M og jeg.

Mine første CD-plater var med pop-gruppen Queen. Jeg var på utveksling i Tyskland, den gang Vest-Tyskland, i 1988, jeg gikk i åttende klasse og hadde nettopp begynt med tysk. Jeg kjøpte der en diskman, som jeg kunne koble til radioen jeg hadde hjemme, eller kassettspilleren, kan det også kalles, en bærbar sak, som var det man hadde den gangen. Så fikk jeg altså diskman, og det var så lurt, så lurt at jeg hadde kjøpt (eller rettere sagt fått i julegave, eller helt korrekt fått 10 % og betalt 90!) kassettspiller med CD-inngang. Jeg kjøpte 6 CD-plater der i Tyskland, 5 av dem var av Queen, og siden rakk jeg å kjøpe absolutt alle platene Queen gav ut på skikkelig vis, før jeg altså hørte R.E.M i 1993.

Det var året Automatic for the people kom ut, eller rettere sagt, året etter, men jeg hørte den første gang i 1993. Det var «Drive», jeg hørte, og jeg hadde også en idé om «Everybody hurts», og på fester hadde lenge Out of time blitt spilt, med «Loosing my religion». Så jeg kjøpte de to platene, og forandret min musikksmak og forandret mitt liv. Det var i tredje klasse på videregående, og jeg var klar for verden og livet og tusen ganger livet. De neste to årene nilyttet jeg til disse to REM-platene, og alle andre REM-platene jeg kjøpte etter hvert, og skrev rett og slett hundrevis av dikt, dypt følt til REMs musikk. Diktene hadde seks linjer, to og to rimte, og på baksiden skrev jeg hvilken sang av REM (eller en sjelden gang, en annen gruppe) jeg hadde hørt mens jeg skrev diktet. Dette var en viktig del av det som var meg, 19 og 20 år gammel.

I 1994 kom de ut med nytt album, Monster. Jeg husker jeg kjøpte det straks, og bakte ferske rundstykker og var hjemme en fredag og hørte platen i min første hybel, på fjerne Øvstun utenfor Bergen. Det var jo ikke akkurat Automatic for the people, jeg likte jo bedre det ettertenksomme REM, men du verden, det var tøft, og «Strange currencies» og særlig «Let me in» ble umiddelbare favoritter. Og da de kom til Oslo spektrum, reiste jeg og min gode venn Martin til min første konsert med en supergruppe (jeg hadde selvsagt fått med meg noen studentkonserter, men det var jo ikke det samme). Og det var akkurat så stort som jeg hadde forventet på forhånd, det var på den tiden det gikk an å være fan, jeg var 21 år, og kunne ikke forstå hvordan det gikk an å finne på, alt Michael Stipe fant på på scenen, og hvor flink han var, og hvor morsom Peter Buck var med gitarhoppene sine, og hvor verdens beste gruppe REM var på alle mulige måter. Jeg satt omtrent helt bakerst, helt oppe i det ene hjørnet, i Oslo spektrum, og hadde vært på min første konsert.

Neste plate var New adventures in Hi-fi, og jeg husker jeg forlot en fest for å kjøpe platen ved midnatt den dagen den ble sluppet. Det var ikke Automatic denne gangen heller, men du verden, det var «Leave», det var «Be mine», det var «Electrolite» og det var hiten «E-bow the letter», det var slett ikke Monster. Så sluttet trommeslager Bill Berry, og de har gitt ut tre plater etter det, Up, Reveal og Around the sun.  Velvel, jeg har kjøpt alle med en gang de kom ut, og jeg er fortsatt fan så godt jeg kan. Jeg har tjukt av singler og har lastet ned fra internett alt som finnes, jeg har lastet ned siden nedlasting begynte, på alle slags servere og programmer og systemer, alt som har med REM å gjøre, og de har ikke tapt en krone, for jeg har kjøpt alle de offisielle utgivelsene også. Det skal godt gjøres å finne frem til en REM-sang, en REM-cover eller til og med en REM-versjon av en sang, som jeg ikke har hørt. Det skal være obskurt.

Men dette var altså konsertene. Neste gang de kom til Norge var vel i forbindelse med New adventures, tror jeg. De kom i hvert fall til Oslo og Milano, var det vel, som de eneste stedene i Europa og kun for spesielt inviterte. Stort sett var det bransjefolk og medlemmer av fanklubben. Jeg fikk være med, fordi en kamerat av meg vant billett, men kunne ikke reise, og så reiste jeg i hans navn. Det var fine greier, det var nesten som en intimkonsert, med knappe tusen tilskuere, og de fleste blaserte journalister med armene i kors langt bak, mens det var god plass til meg og fanklubben helt foran. I tillegg var det gratis øl, det vil si, gratis ølbonger, og såpass mange at når de som ikke ville ha, gav til oss som ville, ble det fine greier. Og Mike Mills fortalte oss at vi var de første som fikk høre den ene sangen — nei, nå blander jeg, det var sikkert på monsterturneen det, og sangen var Revolution. Konserten i Oslo var i 2003, for samleplaten In time. Og så var det i Stavanger i 2005, platen var up, og konserten ble utsolgt etter 20 minutter var det vel. Jeg stod uten billett. Men så var det min far, av alle, som klarte å vinne to billetter i en konkurranse, og så kunne jeg og min søster Tonje gå og se dem. Og det var jo riktig flott, de har jo en del hiter å ta av etter hvert, mange sanger som med god grunn frembringer stor jubel. Jeg synes jo «Leave» er flott, jeg da, og «Bad day» og «I’m gonna DJ» og «The great beyond» er jo riktig morsomme og riktig nye, og alt fra Green til Automatic, og så når de spiller de gamle, ruskete, selvsagt, om enn det kanskje blir litt vel striglet i stadionrock-versjon.

 Det blir flotte greier å se dem her i Bergen også. Jeg skal være klar. Ved siden av å ha kjøpt alle platene og lastet ned alt som finnes av dem på internett, har jeg også lært meg alle sangene på gitar, med grep og tekst, noen av dem sitter som alfabetet, noen av dem må jeg friske opp litt før det går, og de aller siste platene er ikke så godt lagt ut på internett for gitar, så de sitter ikke så godt. Når jeg og min kamerat har gitarkvelder, er godt over halvparten av sangene vi spiller R.E.M, og hver minst plate og sang er helt gjennomdiskutert, i hvert fall de tidlige, men også de nyere, forresten, vi har diskutert dem også.

Men det var noe eget når de var en kvartett, når Bill Berry var med og Michael Stipe hadde hår i stedet for øyensminke, og på konsertene og live-opptak sa «This song is about you», og spilte Loosing my religon, og vi var en milliard prosent enig. Da var vi fan, og det er vi fortsatt, og på konserten 4. september vil det ikke bli sunget et ord jeg ikke kjenner på forhånd. Og 31. mars skal jeg i butikken og kjøpe den nyeste platen, Accelerate, samme dag den blir sluppet, og jeg skal lage meg god mat og ha meg en god øl, og høre platen fra start til mål uten å gjøre noe som helst annet. Man er da fan.