Skitur i regnvær

Martin i ly og le for middag

Det har ikke blitt mange skiturer i år for meg og min gode venn, Martin. Jeg har vært i Polen, Tyskland og Ukraina, og jeg har vært på hyttetur på Ljosanbotn, alt sammen godt skrevet om her på bloggen. Han har flyttet, vært syk og drevet med sitt, selvsagt ikke skrevet om her på bloggen, det er ikke hans blogg. Men i dag passet det altså, og da reiste vi altså. Og når vi reiser på tur, sjekker vi aldri vær, eller det kan godt være vi sjekker det, men det har ingenting å si for om vi reiser eller ikke, og egentlig har det ikke noen innvirkning på turen uansett. Vi reiser, og følger våre rutiner uansett.

Rutinen for skitur er at jeg dinger på hos ham klokken elleve, det vil si litt over elleve, og så går vi for å rekke bussen klokken halv tolv, det vil si, han er aldri klar selv om jeg alltid kommer for sent, og ved en gang var det så ille at det til og med var blitt sommertid over natten og han lå og sov, da jeg dingte på litt for sent, og vi fikk regelrett hastverk med å rekke bussen. I dag rakk vi bussen med god margin, jeg var litt for sen, han somlet litt, og så kunne vi med helt normal hurtig gange gå de ti minuttene bort til busstasjonen. Han bor på Nordnes, som jeg også gjør det.

Skiene mine ved Martins leilighet

I bussen skulle det bare vært flere passasjerer, for det er interessante diskusjoner vi holder, og det hadde nok vært lærerikt for flere å følge med. I dag hadde han tenkt litt på akkusativ-infinitiv-konstruksjoner, eller hvordan det skrives, det hører hjemme i latin, og går an på norsk også, for eksempel: «Jeg så ham komme.» Hva er denne «komme»-formen, her? – Jo, det er akkusativ-infinitiv. Og det er jo litt spennende, tenk bare etter, hvorfor ikke «kom» eller «kommer», hvorfor står verbet i infinitiv, det er jo ingen som tenker «Jeg så ham å komme», her, og er det forskjell mellom «Jeg så ham komme» og «jeg så at han kom»? Så var det å se på hvordan dette ble løst på italiensk og spansk, han kan spansk, jeg italiensk, og det er slett ikke så lett, for skal det være perfektiv eller inperfektiv? «Vedevo che veniva», «Ho visto che é venuto» eller kanskje «Vedevo che staveva venendo», hva vet jeg? Og så russisk, hvor spørsmålet perfektiv eller imperfektiv virkelig blir aktualisert, for de har jo delt inn hele verbsystemet sitt med slike parverb. Med slike diskusjoner går bussturen som en storm. Svusj – er vi framme.

Martin tar ut fra bussholdeplassen

Og fremme på Kvamskogen ble vi møtt av godt og realt pøsregn, sagt best på rogalandsdialekt, med tydelig g og n, ikke noe pent, østlandsk «rein» her, men godt vestlandsk «reg-n». Nåvel, vi la i vei, regnet var ikke noe tema der og da, selv om det var vanskelig å la være å konstatere det, vi skiftet til gå-klær og sørget for riktig smørning og kom oss av gårde. Retningen sier seg selv, der på Kvamskogen, den går oppover. For de som er kjent, gikk vi av ved NAF-hytta, skitrekket på Furedalen, og der var det barneskirenn, og i den anledning var det satt opp telt med mat og drikke, og siden rennet var ferdig, så ble drikken som var til overs gitt til den som ville ha. Slik vi en kopp varm toddy, og litt ly for regnet, og et lite møte med noe så solid norsk som det blir, pølse og barneskirenn, med toddy og tvist, dette er sånt som gjør det gilt å være norsk. Og ei av de som var der inne ble så revet med, at hun også gav fra sin egen sjokoladekjekspakke, og det var rene, skjære festen der inne, for alle oss ukjente for hverandre.

Men en toddy går fort, og det gjør vi også, i hvert fall sånn noenlunde, vi er ikke så aller verst trent, aktive i innebandy, jeg med mine turer opp Stolzen, han med sine vanvittige turer på tid over hele Bergen, litt skigåing i oppoverbakke med korrekt smørning er ingenting. For de som er kjent, vi gikk opp til Negerlandsbyen, for dem som ikke er kjent, plassen består av tre hytter og er ikke noen landsby i det hele tatt, og har ingenting med navnet sitt å gjøre. Men for oss som gikk på ski der denne dagen i dag, var dette siste sjanse for å få seg en kopp kakao og en lunsj i le. Det var nemlig begynt å blåse opp, i tillegg til regnet.

Martin fryser 

I vår verden satt vi imidlertid og spiste i strålende sol, og snakket om hvor flott det var når himmelen åpnet seg slik vi satt og så at den gjorde. Helt usant var det ikke, for mange kilometer unna, langt på andre siden av bilveien langt, langt nede, og på steder vi aldri har vært og aldri vil komme til å være, der så vi sollys på fjellet. Og like over oss, så vi blå himmel, men når vi sa himmelen åpnet seg, så var det enkel og folkelig ironi, for skyene tettet seg igjen med rekordfart. Nåvel, vi var opptatt av ikke å klage, og gjorde en heidundrende jobb. Jeg la veldig vekt på at kakaoen var lagt på skikkelig helmelk for kvalitetens skyld, og at jeg hadde vært riktig nøye på mengden sukker og kakao, og hadde fulgt oppskriften så til punkt og prikke som det går an, og holdt godt skjult at kakaoen gikk ut på dato for to år siden. Jeg hadde også førsteklasses rundstykker med skinke og tomat og agurk og majones, og også et med skinke og hvitost, very well.

Martin nedsnødd

Da det ble iskaldt, reiste vi oss og gikk videre. Nå fikk vi i tillegg til regnet og vinden, også problemer med dårlig sikt. «Her skal det være en nedoverbakke», sa Martin, men det var åpenbart helt feil, for ingen nedoverbakke var i nærheten, selv om også jeg mente at det hadde vært det tidligere år. Og da vi skulle gå oppover mot det jeg tror heter Tvillingtoppene, det er de to toppene som følger helt naturlig når du går rett opp fra skitrekket, og det er så godt som umulig å bomme på dem, så vi visste godt hvor vi var. Vi så bare ikke terrenget skikkelig, og vi så heller ikke opp til toppen, hva skal vi si, femti meter opp, selv om vi stod ved foten av fjellet. Så da hadde vi en pause og en rådslagning.

Rådslagning - Martin og jeg

Men rådslagningen var helst for syns skyld, helst for ordens skyld, når tåken er så sterk, og vinden og nedbøren, og alt taler oss i mot, så går vi bare ikke opp til toppen, så da snur vi heller, og det gjorde vi denne gangen også. Vårt eneste mål var nå å finne et sted å spise pølsene våre, og om vi unngikk regnet var ikke så viktig, men vinden måtte vi ha beskyttelse for. Ikke at det var noe problem, vi hadde jo gjort det før, og rant sikkert og greit (med forbehold om at vi ikke så noen ting, da, så nedover bakker som var litt bratte, var vi nokså klønete – det dreier seg om kun en eneste bakke, den første) ned til like før negerlandsbyen, tok til venstre, og nedover der er en liten slags dal, en slags passasje, der går det an å gå litt innover, selv om det ikke er noen løype der.

Martin går innover der det slett ikke er noen løype

Nå var vinden såpass sterk, at selv om vi gikk innover der, fant vi ikke noe le, og man skulle jo ikke gå langt innover, før det ble et direkte problem at det ikke var noen løype der, med løssnø og bjørketrær, friskt passert i veien for oss. Men vi måtte jo spise der, vi hadde jo med oss kokeapparat, pølse og lompe og ketchup og sennep og sprøstekt løk, og av de tingene var det bare sennepen som hadde gått ut på dato, og det ennå ikke med to år. Vi fant det ultimate, det langt bedre enn vi kunne forlange, en diger stein som gav både ly og le, riktignok var det et stykke bort til den, men hva er det for slags «riktignok» å si? Selvsagt gikk vi bort. Selvsagt bare skjøv vi bjørketrærne unna.

Martin på vei mot rast

Og der var det sikre rutiner, på med alt vi hadde av varme klær, fyr opp kokeapparatet. Dessverre hadde jeg gjort feilen å kjøpe grillpølser, det er for dumt, det er elementært at det skal være kokepølser som man bare trenger ha i vannet, å steke pølser trenger mer varme og rødsprit, og er det riktig surt og kaldt og dårlig vind, går det ikke engang. Tro oss, dette har vi forsøkt – og om noen har klart det, fortell oss! Denne gangen gikk det, vi hadde jo ly og le ved steinen, men det ble likevel ikke vellykket uten forbehold, for vi hadde glemt fett, og måtte steke pølsene rett i pannen, så de ble litt brent. Men du verden, hva gjør vel det, det ble det sjefsmåltidet vi hadde sett frem til og det var knapt nok iskaldt.

Martin lager pølser

Etterpå rant vi ned igjen, selvsagt om kapp, men her må jeg innrømme, han hadde bedre gli og var helt overlegen. Han kunne behandle meg som han ville. Nede var vi altfor tidlig, turen er jo beregnet å gå rundt hele tvillingtoppene og ned på andre siden, på venstresiden, slik vi gikk, ble det mye kortere, og klokken var fem, når bussen gikk 1852 (og 1752, men herlighet, skulle det være aktuelt). Vi bestemte oss for å ta en appelsin for å diskutere hva vi skulle gjøre, og da vi hadde spist den, spiste vi en til, for å diskutere videre.

Enden på diskusjonen, som for å friske den litt opp foregikk på russisk (Martin er en fusker i faget, så han kan lite grann), var at vi bare stod der rett opp og ned i regnet og diskuterte dette og andre ting, til klokken var seks, og det bare var like greit å gå inn på NAF-hytten. Der feiget vi ut, som vi har lagt oss for vane de siste årene, og kjøpte pommes frites og Hamburger. Det er jo norsk og godt, pommes frites på veikro, og det fyller fint ut bildet med villmarkslivet med kokeapparat og nistepakke til fjells – særlig når vi har pølse til pommes fritesen.

Bussen hjem gikk som den pleier. Og i plaskregnet i Bergen by var det iskaldt å gå. Da vi kom hjem var alt vått, eller jeg skal jo ikke snakke for ham, for meg var alt vått, men man er trøtt og fin og god, jeg lager meg kvalitetskaffe, hører søndagsmusikken, og vet jeg er akkurat så klar for en ny uke som man skal være en søndag kveld.

Martin og jeg ved rasteplassen

Én kommentar på “Skitur i regnvær

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s