Professor Prudenskjold – Akt I

I dag tenkte jeg å poste et lite skuespill. Det vil si, jeg starter med å poste første akt, og så vil jeg poste én akt i uken de neste fem ukene til stykket er ferdig. Det er altså et helaftens teaterskuespill, dette, og for å lese det samlet midt mellom de andre postene, trykker dere bare på «skuespill» blant kategoriene, eller på «Teater» blant tagsene.

Jeg må også si det er et gammelt skuespill jeg skrev mens jeg var i studentradioen i Bergen på slutten av 90-tallet. Og ideen er enda eldre, det er en novelle jeg skrev da jeg var et par og tjue, og hadde planer om en boksamling med tittelen «Historier fra en morsommere verden», der en gjeng skulle sitte og fortele hverandre historier, som skulle være gode noveller, og samtalen skulle være som teater, og det hele skulle være sjangerblanding og kort sagt; det ble ingenting av. Eller jeg skrev noen noveller og korttekster som skulle være med, men jeg ble eldre raskere enn jeg fikk fullført prosjektet, og har siden stort sett latt alt sammen ligge. Men det var altså denne ene novellen, som jeg hentet frem igjen da vi trengte hørespill i studentradioen, og jeg ville skrive mange i en fart. Så da prøvde jeg alt mulig, blant annet å skrive om denne novellen. Det gikk ikke, men utkastene hadde jeg liggende, og så en gang, etter at jeg hadde skrevet en del ordentlige stykker, hentet jeg det frem og tvang det ferdig med alle midler.

Så dette er et stykke jeg bare delvis vil være bekjent av. Jeg regner det ikke blant stykkene jeg har skrevet, og ville ikke gitt det et opus-nummer om jeg var komponist. Men det er kanskje akkurat greit nok til ikke å bli liggende ulest for hele verden, jeg måtte i hvert fall le litt da jeg nå leste det på ny, og selv om jeg mente å huske hvordan jeg planla det skulle ende, så var det litt spennende å se hvordan det gikk. Og hvis det finnes en håndfull lesere der ute som vil finne glede i professor Prudenskjolds håndtering av spørsmålet hvorvidt en elefant faller ned på bena, slik katter gjør, så skal ikke jeg være den som nekter dem det.

Teppe opp…

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et teaterstykke av Eivind Salen 

 

Medvirkende

Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben                                  

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

 Akt I 

[Det er selsakaplighet og skåling, litt samtalesumming men ingenting er klart. Navnet Professor Prudenskjold kan snappes opp nå og da. ]

‘Mjau’ «Kommer han ikke snart.»«Burgenerne.»«Frigjøringsdag»«Hvem er egentlig Burgenerne?»«Fin katt, fru Grüneberg.»  Det er også bakgrunnsmusikk, med fioliner. 

Elinor:              [roper] Agnes! Agnes!

Agnes:              [svarer] Å, Elinor! Der er du! Er det ikke spennende? Fest hos Professor Prudenskjold!

Elinor:              Jo, hva synes du om kjolen jeg har på meg?

Agnes:             Strålende, alldeles strålende. Akkurat som hun som er oppi! Nei, nå hører jeg ut akkurat som en mann. Jeg er visst helt sitrende av spenning.

Elinor:              Jeg også, Agnes, jeg også. Men nå må vel snart hovedpersonen komme.

Agnes:              Professor Prudenskjold mener du? Å, han kommer når det passer ham. Maken til verdensvant person skal man lete lenge etter. Jeg tror han må være den mest sjarmerende personen jeg kjenner. Ja, det tror jeg virkelig.

Elinor:              Åh! jeg kan knapt vente, Agnes. Men det er visst delte meninger om ham.

Agnes:              Å, delte meninger er det med det meste. Kom så går vi og får oss en drink,

Elinor:              En drink?

Agnes:              Ja, så er vi klar.

 

Nytt festsnakk og festspill.

 

Svinesen:          Selv har jeg større tro på shippingbransjen. For det skal jeg si deg, min gode mann, at du har riktignok rett i at utviklingen er rivende, og de som investerer i teknologiske markeder investerer så absolutt gode penger. Men det finnes noe som aldri vil kunne erstattes, selv med all verdens teknologi og fantastiske løsninger, og det skal jeg si deg hva er: Det er god plass. Ingenting har bedre plass enn en skikkelig tank!

Oscarsen:         Alt det der har vært kjent i årevis. Professor Prudenskjold sier at dette markedet er overmettet, det gjelder å investere før markedet, vet du. Fremtidens marked ligger i nye bransjer.

Svinesen:          Professor Prudenskjold. Alltid denne professor Prudenskjold. Jeg blir gal av å høre om ham.

Oscarsen:         Damene elsker ham visst.

Svinesen:          Ja, man skulle trodd at å anlegge fippskjegg, anskaffe seg en oppsiktsvekkende dress, og pudre seg med litt parfyme, var alt som skulle til, vips! har man dem alle sammen i sin hule hånd.

Oscarsen:         Det er kanskje slik det forholder seg.

Svinesen:          [Hvisker] Jeg for min del mener Professor Prudenskjold er en bløffmaker.

Oscarsen:         [Forbauset] En bløffmaker?

Svinesen:          Ja, jeg tror simpelthen ikke på ham. Han gaper simpelthen over for mye. Det er ikke det emnet han ikke har formening om. Her forleden diskuterte vi hvorfor håret reiser seg, når man børster det med kam. Det var min kone som lurte på dette her, og så spurte jeg da, min gode venn Herr Sverre Snoben om hvordan det var med disse greiene. Vi hadde akkurat begynt å diskutere da det fandens fippskjegget dukket opp, og begynte å lire ut av seg det ene og det andre og jeg vet ikke hva. Det var om elektriske spenninger i håret, som vekselvirket med elektriske spenninger i børsten, og vekselvirkning meg her og vekselvirkning meg der. Og så presterte han å si at når elektriske spenninger kommer i kontakt, vil de nødig slippe kontakten. Eller var det vekselvirkninger som kom i kontakt, det husker jeg ikke. Men det verste av alt, skal jeg si hva det var? Han sammenlignet dette med ekteskap og utroskap! Har du hørt på maken til tøv? Jeg ble alldeles forfjamset, min kone stod jo like ved, og Herr Snoben ble skvett sprutrød av sinne. Haha! Jeg må le også, du skulle sett ham, man skulle trodd…

Oscarsen:         Hysj!

Svinesen:          Hva?

Herr Snoben:    Karl Erik Svinesen og Kurt Oscarsen. I lystig samtale ser jeg. Hva snakker dere om?

Svinesen:          Herr Snoben! Er det deg? Jeg visste ikke…

Herr Snoben:    Nå, nå. Skal vi ikke heller utbringe en skål? For vår helse, for vårt gode navn og rykte, og for at Professor Pruenskjold en gang skal bli satt ettertrykkelig på plass!

Svinesen:          En slik skål kan jeg være med på! Ha-ha. Jeg er i så godt humør i dag, herr Snoben.

Herr Snoben:    Jeg legger merke til det. Selv ville jeg vært i atskillig bedre humør, hvis jeg bare kunne holde Professor Prudenskjold mellom tommel og pekefinger, og knipe ham litt. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så populær. En stor bløffmaker, det er det han er. Fanden vet hvor han har kunnskapene fra. Og Gud vet hvor han har pengene sine fra. Professor er han nå i hvert fall ikke, det skal ingen få meg til å tro. Hva skulle han være professor i? Burgenernes frigjøringskamp? Han er stokk dum i ethvert emne, ja, det finnes ikke det spørsmål han ikke kan svare feil på. Allikevel feirer vi ham som om det var selveste kongen vi hadde på besøk, eller vi lar ham feire seg selv, rettere sagt. Jeg er så lei av det.

Elinor:              Åh, Herr Snoben, der er du! Har du sett katten til fru Grüneberg?

Snoben:            Jo, [kyss på hånden] det er en fin katt.

Elinor:              Ja, til lykke med Burgenernes frigjøringsdag!

Snoben:            Ah, dette er ikke mer Burgenernes frigjøringsdag enn fandens fødselsdag!

Elinor:              Nå må du ikke banne slik, Herr Snoben, du skulle lære litt av Professor Prudenskjold, oppføre deg litt mer galant, det setter vi damer så-å pris på.

Snoben:            Fanden ta ham.

Elinor:              Smekk på munnen skulle du hatt!

 [Stor summing i lokalet, lyder, Professor Prudenskjold kommer. Han går hurtig og bestemt, hilser på alle damene, kysser og klemmer. Så klapper han i hendene for å gripe ordet.] 

Professor

Prudenskjold:   Mine damer og herrer: God Aften! [Latter] Vi er samlet her i dag, som alle vet, for å feire frigjøringen av et stolt folkeslag. Ah-ah! Jeg hører allerede innvendingene, hvorfor skal vi feire et folkeslag som ikke er vårt eget? Ah-ah, ah-ah, hvorfor skal vi det, hva? Vel, jeg spør heller tvert i mot, hvorfor skal vi bare feire vår egen frigjøringsdag, når andre og vel så betydningsfulle frigjøringsdager blir forbigått i all stillhet? Nasjonalfølelse, Prudenskjold, nasjonalfølelse, hører jeg, men jeg svarer: Hvorfor skal vi la nasjonalfølelsen forhindre oss i å ha en skikkelig fest? [Jubel] Skål! folkens, skål! [Det skåles]

Dame-

stemmer:          Vidunderlig! Vidunderlig!

Herre-

stemmer:          Hør på ham! Jeg må si det var flott. For noe visvas.

[Prudenskjold går ned. Musikk spiller opp. Det er feststemning, dempede samtaler. Etter en stund skjærer kvinnelatteren til fru Gruneberg igjennom.]

Fru G:              Å, du vet hvordan du skal bringe en dame i forlegenhet!

Svinesen:          Jaså?

Fru G:              Ja, du roser katten hennes.

Svinesen:          Men så er det da en nydelig katt også.

Fru G:              Synes De det?

Svinesen:          Så absolutt.

Fru G:              Å, så galant!

Oscarsen:         Hva heter katten deres?

Fru G:              Hva!? En mann der også? To stykker! Det ble nesten litt… katten..?

Oscarsen:         Ja, jeg synes også det er et utsøkt eksemplar av rasen. Hva heter den?

Fru G:              Hva den heter? Snehvit.

Svinesen:          Ah! Akkurat som i eventyret!

Oscarsen:         Du tenker på brødrene Grimm?

Svinesen:          Nettopp.

                        [Elinor og Agnes kommer også]

Elinor:              Åh! Så sø-øt! Nusse, nusse, nusse! Åh! Agnes!

Agnes:              Ja

Elinor:              Kom hit! –

Agnes:              Jeg kommer

Elinor:              – så skal du se det nydeligste kattedyr du kan tenke deg!

Agnes:              Åh! Så sø-øt! Hva slags katt er det?

Fru G:              Det er en huskatt.

Oscarsen:         Hva spiser en slik katt?

Fru G:              Den spiser hva som helst, det er ingen problemer med den i matveien. Haha.

                        [De andre ler med]

Svinesen:          Får jeg lov til å klappe den?

Elinor:              De er da altfor beskjeden!

Fru G:              Værsågod.

Agnes:              Hvor gammel er den?

Fru G:              11 år.

Agnes:              Den holder seg godt.

Elinor:              Ja, den som var like sprek som den!

            [Damene ler.]

            [Festmusikk og festsamtaler igjen. Professor Prudenskjold skjærer igjennom.]

Prud:                Jordbruksvaner kan på ingen måte tjene som målestokk for en kulturs teknologiske utvikling. Jordbruk er som kjent knyttet til tradisjon, mens teknologi er bygget på fremdrift. Fremdrift og tradisjon er uforenelige begreper, som vi alle vet. Med det tror jeg det skulle stå klart for oss alle, at mine ærede motstanderes argumenter i denne diskusjonen, faller.

Stemmer:          ‘Hæ?’ ‘Det må jeg si!’ ‘Uhørt!’ ‘Han har et poeng’

            [Professor Prudenskjold nynner mens han går bort til bordet med kanapeene, der damen med katten står. Kattediskusjonen fortsetter, Prudenskjold kommer inn i den]

Fru G:              Nei, det…

Oscarsen:         Jeg tror ikke katters øyne lyser i mørket, jeg tror bare at de reflekterer lys.

Elinor:              Men de har et fabelaktig godt nattsyn, ikke sant fru Grüneberg?

Fru G:              Jo, det…

Oscarsen:         Kattesanser generelt, de er fantastiske.

Svinesen:          Spesielt hos leoparden.

Agnes:              Åh, et vakkert dyr!

Fru G:              Jeg synes…

Prud:                [Bryter inn] Tillater damene? Jeg skulle bare ha meg en kanape.

Elinor:              Åh! Du store min! Professor Prudenskjold!

Agnes:              Svar nå på det han spør om De.

Svinesen:          Spurte han om noe da?

Agnes:              De forstår ikke dette.

Prud:                Hva snakker man om her?

Fru G:              <Kremt>

Agnes:              Å, ingenting.

Fru G:              <Kremt>

Elinor:              Vi savnet simpelthen noe å snakke om.

Fru G:              <KREMT>

Elinor:              Å, ti stille!

Fru G:              Hva i…

Agnes:              Stille!

Fru G:              Men…

Elinor:              Å, kan ikke dere se å oppføre dere!

Fru G:              Hva!?

Agnes:              Nei, nå…

Elinor:              Hysj!

Fru G:              Jeg må ha et glass musserende, dette…

Prud:                Tillat meg.

Fru G:              Takk.  [Drikker]

[Orkesteret begynner plutselig. Katten skvetter, fru Gruneberg verre, hun mister katten og champagneglasset. Det ramler og knuser. En gisping går over forsamlingen, orkesteret fortsetter å spille, lavere, Professor Prudenskjold forsyner seg av kanapeen han spiser. Etter en liten stund tar Gruneberg katten, og duller med den]

Fru G:              Å, stakkars, stakkars, deg! Gikk det bra? Ble du skremt? Å, mors lille gull! Nå er du trygg. I mine armer vil du alltid være trygg.

Agnes:              Den tryggheten har vi nettopp sett et utmerket eksempel på.

Svinesen:          Fascinerende, absolutt fascinerende.

Oscarsen:         Gikk det hele bra?

Fru G:              Ja, takk og lov. Katten er like hel.

Prud:                Da står det verre til med glasset.

Svinesen:          Ja, glass har ikke den fabelaktige evnen katter har, til å falle ned på bena.

Elinor:              Ja, det er noe som er særegent for katter.

Fru G:              Katter er noen utrolige dyr.

Svinesen:          Så dere hvordan den vridde seg? På denne måten, [viser] fallet var ikke særlig langt, toppen en halv meter, kanskje mer, den har ikke mye tid å vende seg på. Men jammen klarte den det.

Fru G:              Mors lille superkatt.

Elinor:              Jeg har sett andre katter som har falt enda mer utrolig.

Svinesen:          Sier du det?

Elinor:              Ja, denne katten ble jo kastet litt oppover da fru Grüneberg skvatt så fælt. Den fikk tid til å forberede seg og var jo praktisk talt med bena nedover da fallet begynte, ikke sant? Jeg har sett en katt som lå og sov på en hylle, og så raste hele hyllen sammen.

Svinesen:          Utrolig! Absolutt utrolig.

Fru G:              Det der har Snehvit gjort mange ganger. Ikke akkurat ligget og sovet på en hylle som raser sammen, slike hyller finnes ikke hjemme hos meg og min mann, men den har falt på de utroligste måter. Den var riktig vilter i sin ungdom.

Svinesen:          Jaså?

Oscarsen:         Det skal du få meg til å tro, den ser ut til å ha blikket ennå. Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Agnes:              Er det flere kanapeer igjen?

Prud:                Ja, vær så god! Jeg stod akkurat og tenkte på, her har vi en vesentlig forskjell mellom dyr og ting, dyr klarer seg når det faller, ting blir ødelagt. Her hadde vi det beste eksempel, De mistet et glass og et dyr, glasset knuste, dyret er like helt og fint. Hadde glass vært levende, skulle det nok holdt seg lenger.

Fru G:              Å, jeg vet om mange dyr som har omkommet etter små uhell, men katter har sine urinstinkter, de er selvstendige, de klarer seg.

Prud:                Men er det ikke slik, da, kjære frue, at alle dyr har sine urinstinkter?

Fru G:              Det er i alle fall noe eget med katter, så du ikke hvordan den vridde seg i luften og landet på bena?

Prud:                Enhver som faller, vil vel foretrekke å falle på bena?

Fru G:              Men det er bare katter som klarer det

Prud:                Nei, det å falle på bena er noe alle dyr har felles.

Oscarsen:         Det er ikke sant, det da, Professor Prudenskjold

Prud:                Jovisst, er det sant. Alle dyr vil falle ned på bena, såfremt de får sjansen. Ja, det gjelder selvsagt ikke dyr som ikke har føtter, for eksempel slanger, og dyr som lever i havet. Men dyr som lever i havet faller ikke, og dyr som lever på land vil alltid falle på den gunstigste måte deres fysiologi tillater dem. Har virkelig ingen av dere sett slanger falle? De lander først med halen, så kveiler resten av kroppen seg nedover som en springfjær, den lander helt uten skade. Dyr er helt spesialisert i å tåle fall. Hvordan skulle vi ellers ha overlevd alle disse årene?

Svinesen:          Jeg vil si du tar feil her, Professor Prudenskjold. For å vri seg slik fru Grünebergs katt gjorde må man ha eleganse, og eleganse, det er kattens spesiale.

Prud:                Man trenger ikke snu seg elegant, man trenger bare snu seg.

Herr Snoben:    Har du, professor Prudenskjold, sett en elefant falle på bena?

Prud:                Har du min gode mann, sett en elefant falle i det hele tatt?

            [Det blir litt summing.]

                        Det er i det hele tatt en utbredt misoppfatning, dette at folk tror elefanter ikke er i stand til å falle ned på beina. For hvis en elefant skulle falle, faller den på bena i likhet med andre dyr.

            [Fortsatt summing]

Til forskjell fra katter er elefanter forsiktige av seg. Elefanter driver ikke med å klatre i trær og sånne ting bare for tull. Elefanter holder seg på landjorda, de. De trenger ikke å eksperimentere i høyden, de er store nok som det er. Elefanter nyter en naturlig respekt og trenger ikke vise seg frem. Her skiller de seg vesentlig ut fra katter, som i utgangspunktet virker så vevre at de er nødt til å vise seg med triks og kunster for at man skal beundre dem. Derfor utfordrer de skjebnen – og faller. Slik er det.

Snoben:            Dette er direkte sludder, herr Prudenskjold, alle vet at elefanter ikke er i stand til å klatre i trær eller i noe som helst, den kan ikke engang hoppe.

Prud:                Det vet du ingenting om, du vet bare at den ikke pleier å gjøre det.

Snoben:            Det er ingen som helst tvil om at elefanter ikke kan klatre!

Prud:                La oss ikke avspore debatten nå, ærede herre. Vi diskuterer ikke om elefanter kan klatre, men om elefanter kan falle. Det kan de – på bena. Akkurat som alle andre dyr.

Svinesen:          Hvordan kan du si noe sånt?

Snoben:            Denne herren har rett! Vi har lenge nok sett deg fare rundt med usannheter og direkte… sludder! Nå er det på tide du står til ansvar for tåpelighetene dine!

Prud:                Har jeg noen gang vært uvillig til det?

Snoben:            En milliard! Professor Prudenskjold, en milliard ganger!

Prud:                Mister milliard? Et ett tall med ni nuller bak? Vel, da skal det ikke skje en eneste gang til. Her har jeg for øvrig ingenting å frykte. Det er en godt skjult sannhet at jeg har god greie på elefanter, spesielt de indiske, fordi jeg har en god venn som jeg kaller for Abdullah, og han eier noen elefanter jeg får være med å vaske av og til. Da blir det unektelig en del elefantsnakk, og jeg har om jeg selv skal si det plukket opp en del fakta.

Snoben:            Det er sprøyt.

Prud:                Tro hva du vil. Ved en anledning spurte jeg faktisk om dette her med elefanter og fall, jeg var nysgjerrig selv for noen år siden. Så stod jeg og vasket en elefant, og så spurte jeg – du Abdullah, hvordan er det egentlig med elefanter som faller, de lander på beina, gjør de ikke? Og Abdullah tenkte seg ikke om et øyeblikk, han bare smilte og så sa han – jo, det gjør de.

Snoben:            Ja, da får vi ta en av disse elefantene til Abdullah, eller hva han het for noe, og dytte den utfor en høyde og se hvordan det går med den!

Prud:                Nei, det blir ikke helt riktig.

Snoben:            Tenkte jeg det ikke.

Prud:                Nei, da vil den jo allerede ha beina mot bakken, og vil ikke gjennomgå noen utfordring. Nei, jeg ser for meg at vi heiser elefanten opp i en kran, si en fire fem meter, selvsagt etter beina, og så slipper vi den. Et slikt forsøk skulle kunne bevise hvem av oss som har rett.

Snoben:            Så la oss se om du er modig nok til å gjennomføre forsøket.

Prud:                Gjennomføre forsøket? Selvfølgelig er jeg villig til å gjennomføre forsøket. Forutsatt naturligvis at vi arrangerer et lite veddemål…

Snoben:            Hva som helst, herr Prudenskjold, hva som helst!

            [Orkester spiller opp]

 Neste akt kommer om en uke…

https://esalen.wordpress.com/2008/03/19/professor-prudenskjold-akt-ii/