Professor Prudenskjold – Akt II

I dag fortsetter skuespillet «Professor Prudenskjold – eller hvorvidt en elefant faller ned på beina». Det er et gammelt skuespill påbegynt på 1990-tallet, altså før jeg greide å skrive skuespill, men fullført utover 2000-tallet, altså en tid der jeg skrev et teaterstykke i halvåret og fikk satt opp ett i året, og heller mer enn mindre. «Professor Prudenskjold» er utenfor alt dette her, det er et stykke jeg skrev ferdig fordi jeg nå en gang hadde begynt, og jeg skrev bare på det når jeg ikke hadde noe bedre å gjøre. Slik må det også bli lest. Les det bare hvis du ikke har noe bedre å gjøre.

Første akt finner dere her:

 https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/professor-prudenskjold-eller-hvorvidt-en-elefant-faller-ned-pa-bena-akt-i/

Dere kan også  trykke på kategorien «Skuespill» eller en av de relevante tagsene til høyre.

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Medvirkende:             Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa Snoben

Enkefru Olga (Bibi) Grüneberg

Elinor Klage

Agnes Beile

Herr Karl Erik Svinesen

Fru Sarah Svinesen

Herr Kurt Oscarsen

Abdullah

Akt II

Svinesen & Elinor spaserer

Svinesen:        Og da sa jeg til ham: Shipping, min gode mann, shipping! Jeg skal si han gjorde store øyne.

Elinor:            Akkurat.

Svinesen:        Snodig hvordan enkelte folk av og til tar grundig feil.

Elinor:            Du er inne på noe.

Svinesen:        Helt merkverdig snodig. Jeg overgår ham fullstendig når det gjelder forretninger. Det skyldes først og fremst at jeg er inne i bransjen, jeg har vært der lengst og vet en del om hvordan spillet foregår. Kunnskap er ett og alt i denne sammenhengen.

Elinor:            Blir ikke du også trett av all denne spaseringen?

Svinesen:        Jeg vil ikke si det. Tvert i mot. Jeg finner det meget forfriskende. Det er nok på grunn av spaserturene jeg holder meg så godt som jeg tross alt gjør, tross mine mange år mener jeg. For jeg er ikke helt ung lenger, jeg må innrømme det, men så lenge jeg beholder helsa skal jeg ikke klage og jeg klager heller ikke. Det er en deilig duft av petunia jeg lukter. Ah, kjenn duften forfriskende!

Elinor:            Jeg lovte Agnes å stikke innom en av dagene. Det passer godt nå, hun bor like i nærheten.

Svinesen:        Jeg skjønner ikke at det ikke kan vente.

Elinor:            Det kan absolutt ikke vente.

[Hos Agnes]

Agnes:            Ser du etter noen?

Snoben:          Nei… nei, nei. Langt i fra.

Agnes:            Hvorfor står du der borte ved vinduet da?

Snoben:          Jeg tenker, ikke sant.

Agnes:            Du kan tenke her borte. Det er god plass i sofaen.

Snoben:          Takk.

Agnes:            Forsiktig, du virker jo helt overspent.

Snoben:          Jeg blir forstyrret av all den snakkingen din. Ti stille med deg, det ville være enklere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er her, jeg har en del ting å ordne.

Agnes:            Du må bare gå, du er ikke noe spesielt hyggelig selskap i det humøret du er i nå.

Snoben:          Nei, beklager, beklager! Jeg skal bli, jeg skal naturligvis bli. Jeg trenger å slappe av litt.

Agnes:            Da må du slappe av også da, ikke sitte der som om du har buksen full av maur. Eller av elefanter! ha-ha.

Snoben:          Å, du er nå deg selv også, Agnes! Kan aldri la være å komme med frekke antydninger, hva?

Agnes:            Å, du kjenner meg altfor godt, herr Snoben, så da skjønner du sikkert også at jeg er mer enn villig til å sette handling bak mine ord.

Snoben:          Rett på sak, men likevel diskret og med takt, joda! det liker jeg.

Agnes:            Jeg skulle gjerne sagt det samme om deg, men så lenge jeg ikke vet om det er maur eller elefanter du har i buksen, er det vanskelig å uttale seg.

Snoben:          Å, Agnes, det skal vi nok finne ut av, bare et øyeblikk, jeg kan love deg…

            [Det ringer på. De avbryter brått og forskrekket. Det ringer på en gang til. Så åpnes

døren, og Elinor og Svinesen kommer inn]

Elinor:            Hallo! Det er bare oss! Hvorfor lukket dere ikke opp? Vi var ute og spaserte, så tenkte vi at vi kunne stikke innom. Nei, er du her også?

Svinesen:        Goddag, herr Snoben.

Agnes:            Dette hadde vi ikke ventet.

Elinor:            Det gjør ikke noe. Vi trenger ingenting. Nå hvordan går det? Særlig med deg, Snoben, hvordan går det med elefanten?

Snoben:          Ærlig talt!..

Agnes:            Det går bra med Herr Snoben, han er bare litt overspent.

Snoben:          [Overspent] Det er jeg ikke!

Agnes:            Det er ingenting å skjemmes over.

Snoben:          Jeg skjemmes da ikke, jeg! Jeg finner meg ikke i den slags beskyldninger. Jeg blir jo behandlet som et barn!

Agnes:            Så, så. Hvorfor sier du ikke hva du tenker på? så slipper du å være så anspent.

Svinesen:        Det er sikkert elefanten.

Snoben:          Det er alldeles ikke elefanten!

Elinor:            Nei, men så til de grader det ikke var elefanten, da! Da må det være Professor Prudenskjold du tenker på. Det skjønner jeg for så vidt godt, alle vet hvor på knærne Agnes er etter ham.

Agnes:            Alldeles ikke, det er stikk motsatt! Det er han som er på knærne etter meg. Og forresten har jeg ikke tall på alle de gangene du helt åpenlyst har lagt deg etter ham, jeg kan ikke fatte og begripe at ikke Svinesen er sjalu.

Svinesen:        Nå, nå, nå… La oss ikke snakke om dette. Jeg har ikke sett deg siden festen for… Burgenernes frigjøringsdag, eller hva det var, hvor du veddet med Professor Prudenskjold. Det har kokt ned til ingenting, har det ikke det?

Snoben:          Nei, det er akkurat det, det ikke har.

Agnes:            Ja, det stemmer. Snoben har satset 100 000 kroner på at elefanten ramler pladask på ryggen, jeg må si det er meget dristig, i hans situasjon.

Snoben:          Jeg ble litt ivrig, ikke sant? Jeg ville gjerne avsløre at Professor Prudenskjold er en bløffmaker. Jeg blir gal av hvordan han flotter seg. Faktum er at han ikke eier så mye som nåla i veggen, det er jeg sikker på. Nå ville jeg sette ham ettertrykkelig på plass, en gang for alle, så jeg tok i litt skikkelig.

Svinesen:        Det må jeg si, du vet jo ikke så mye om elefanter så vidt jeg vet?

Snoben:          Nei, det er det som er haken ved dette. Jeg vet ikke det grann. Og ikke er jeg god for hundre tusen heller. Taper jeg, er det ute med meg.

Svinesen:        Det er mulig du kan låne noe av meg, jeg har investert en del i shipping…

Agnes:            Du taper ikke. Elefanter kan vel ikke snu seg i lufta, og lande på bena, det er det dummeste jeg har hørt. Dette er de mest lettjente penger du kan tenke deg. Jeg skjønner ikke at du er så sparsommelig om dagen, med slike utsikter. Man kunne tro du var gjerrig.

Snoben:          Jeg vet ikke. Jeg kan liksom ikke forestille meg at det blir noe av. Jeg tror ikke engang at denne… denne Abdullah eksisterer… jeg tror Professor Prudenskjold er ute med enda en bløff. Han går på, og går på, og i siste liten viser det seg at prosjektet ikke kan gjennomføres, og han trekker seg med æren i behold. Det er fordømt vanskelig å avsløre en svindler av den typen.

Svinesen:        Det er vår plikt å gjøre det.

Snoben:          Ja, men hva skal jeg gjøre da?

Agnes:            Kreve å få prosjektet gjennomført. Det er den eneste utvei for å få tak i de 100 000.

Snoben:          Problemet er som sagt at jeg risikerer å tape. Det er så forbasket ergerlig! Jeg går rundt og irriterer meg over at jeg lot sinnet løpe av med meg og satset over evne, likevel ønsker jeg mest av alt å tvinge saken gjennom. Det henger ikke på greip.

Svinesen:        Nei, det var ikke helt godt det resonnementet der. Hva er det som skjer videre?

Snoben:          Jeg vet ikke. Prudenskjold sa at han skulle snakke med Abdullah, han sier han har gjort det også, men at det ble litt uenighet om hvilken elefant de skulle velge til forsøket. De kunne ikke bestemme seg uten å rådføre seg litt med meg. Han la ikke skjul på at han ønsket seg den absolutt beste. Han ville ikke få beviset sitt ødelagt av en elendig elefant, sa han. Det var dette Abdullah var uenig i. Han ville heller sende en sløv en, som det ikke var så farlig med. Da kunne han få låne den gratis, sa han.

Agnes:            Hva sa du da?

Snoben:          Nei, hva skulle jeg si? Det er det samme for meg, sa jeg. Jeg var jo ganske forvirret.

Elinor:            Det synes jeg var riktig. Hvilken elefant det blir, spiller ingen rolle. Faller én elefant på bena, faller alle på bena. Slik er det i hvert fall med katter.

Svinesen:        Hva ble enden på visa?

Snoben:          De skulle diskutere videre, og så skulle vi ha et møte for å diskutere de endelige betingelsene.

Svinesen:        Et møte, når da?

            [Det ringer på. To ganger]

Elinor:            Pleier dere aldri åpne?

Agnes:            Joda… [går for å åpne]

Snoben:          Si meg, går det an å høre noe der utenfor?

            [Professor Prudenskjold, Abdullah og Fru Tuppa Snoben kommer inn]

Prud:               God aften! Gledelig å finne dere her, gledelig og som ventet. Jeg var først hjemme hos deg. Din kone sa at du sikkert var her. Hun insisterte på å bli med.

Tuppa:            God kveld.

Prud:               Hyggelig. Dette er Abdullah.Abdullah:       Hei, hei

Svinesen:        [Lavt] Det der er ingen vaskeekte inder, det er jeg sikker på.

Snoben:          [Svarer] Vi får se.

Prud:               Dere vet sikkert hvorfor vi er kommet, eller det er kanskje ikke passende?

Snoben:          Joda.

Prud:               Ja, det er altså for å diskutere de praktiske forhold angående vårt lille veddemål. Jeg har nå fått tak i en kranfører. Til min store glede viste det seg at Herr Oscarsen er en meget habil kranfører, og han visste også hvor vi kunne få tak i en kran til en billig penge. Ja, jeg antar at gildet betales av de 100 000 som er veddet? Det har vi ikke formelt ordnet, men det skulle si seg selv, hva?

Snoben:          Jo, det er i orden.

Prud:               Godt. Abdullah og jeg er også enige om å bruke den aller beste elefanten. Den blir importert fra India i disse dager. Ingen billig fornøyelse, dessverre, men jeg sa jeg kjente deg, herr Svinesti,..

Svinesen:        Jeg heter ikke Svinesti?

Prud:               Ikke? jeg sa i hvert fall at jeg kjente deg, jeg håpet du kunne bidra til å prute ned fraktprisen. Du har jo visse interesser i shipping, har du ikke?

Svinesen:        Jeg skal se hva jeg kan gjøre, men jeg kan ikke garantere noe. Det er en kynisk bransje, det vet jeg. Jeg har vært lenge i den.

Prud:               Godt, godt. Det kunne uansett ikke gjøres på noen annen måte. Her i landet var alle elefanter indisponible, de blir brukt til viktigere ting. Sirkus og dyrehager. Fanden bære. Men jeg liker som dere vet uansett ikke å se smått på noe. Jeg betaler heller prisen for å få fraktet over en skikkelig elefant, i stedet for å bale med å få låne en av de daffe, middelmådige vi har her i landet. Det vil ikke bli noe morsomt å se på heller. Ja, jeg får jeg tenkte å ha seansen åpen for publikum. Det er også noe vi må diskutere.

Svinesen:        Ikke så fort! Jeg har, som nevnt, vært noen år i forretningslivet, og vet hvilke spilleregler som må følges, for å… eller, for å si det sånn. Vi har ikke gått med på noen publikumsidé.

Prud:               ”Vi”, er dere blitt to om det også nå?

Snoben:          Det er kun meg, og jeg er enig i at det går litt fort for øyeblikket. Hva er det vi egentlig skal diskutere på dette møtet?

Prud:               Vi skal få avklart enhver tvil, så ingen av oss etterpå vil beskylde den andre for juks. Jeg er en meget dårlig taper, det må jeg bare si med en gang, ha-ha, du må bare skrike ut der du er uenig. For øvrig har jeg sammenfattet alle mine synpunkt i et skriv [Abdullah leverer skrivet], og jeg vil foreslå at vi setter av fem til ti minutter nå på å lese hverandres skriv. Hvor er ditt?

Snoben:          Jeg har ikke noe skriv.

Prud:               Ikke? Har du ikke tenkt gjennom det praktiske?

Snoben:          Jeg vet svært lite om det, og er meget forvirret.

Prud:               Hm. Heldig for deg at jeg har sammenfattet det da. Du kan jo lese gjennom det, så kan jeg konversere damene i mens. Dere ser fortryllende ut i dag!

Agnes:            Rolig nå, herr Prudenskjold.

Prud:               Professor Prudenskjold, om jeg må be, jeg er faktisk ganske nøye på titler. I dette spørsmålet er jeg heller gammeldags, jeg må innrømme det. Men jeg er stolt over tittelen min, og ser gjerne at den blir brukt.

Elinor:            Hva er du professor i, professor Prudenskjold?

Prud:               Hva sa du? Abdullah, har du gitt opplysninger om elefantens vekt til kranføreren?

Abdullah:       Ja, jeg føyde det til papirene du gav meg.

Prud:               Godt. Jeg hadde nemlig glemt det. Jeg er forferdelig glemsk av meg for tiden. Har du fått lest ferdig sammenfatningen, herr Snoben?

Snoben:          Ja, det så greit ut.

Prud:               Da er det bare en ting som gjenstår, hvor høyt skal elefanten heves over bakken?

            [Det ringer på]

                        Som bestilt! Det er helt sikkert kranfører Oscarsen!

            [Det ringer på igjen]

                        Lukker du opp, fru… eller frøken… eller hva jeg nå skal kalle deg.

Agnes:            Kall meg Agnes, takk. [Går for å åpne]

Prud:               Jeg synes ikke du vier din hustru særlig oppmerksomhet, herr Snoben.

Svinesen:        [til Elinor] Jeg synes oppførselen til Prudenskjold begynner å bli utillatelig.

Prud:               Det virker som om du bærer på noe, fru Snoben, du må bare få det ut. Vil du at vi skal gå utenfor et øyeblikk? Nei, se der er kranfører Oscarsen, god dag kranfører! Det er så morsomt å kalle deg kranfører. Jeg går ut fra at du kjenner alle her inne. Herr & fru Snoben, Herr Svinesti,

Svinesen:        Hvorfor kaller du meg Svinesti?

Prud:               Beklager. Men din hustru kjenner jeg ikke.

Svinesen:        Hun er ikke min hustru.

Prud:               Ikke det? Er du ute på samme snusk som Snoken her? Du vet, konene liker det ikke. Nåvel, til saken. Hvor høy er kranen din, Oscarsen?

Oscarsen:        Det kommer an på hvilken kran jeg velger. Den jeg foreløpig har i tankene kan heise fem meter.

Prud:               Fem meter? Jeg skulle gjerne sett det litt høyere. Hva sier du, herr Snoben?

Snoben:          Fem meter! Er du sprø? Elefanten kommer til å slå seg i hjel.

Prud:               Tullball, du er altså ikke villig til å gå høyere.

Snoben:          Høyere? Ikke tale om!

Prud:               Da sier vi fem meter.

Snoben:          Aldri i verden! Fem meter er altfor høyt.

Prud:               Fem meter for høyt? Jeg synes det er en passende høyde for en elefant.

Snoben:          Den kommer til å slå seg i hjel, én meter er nok.

Prud:               Nå må du ikke la sinnet løpe av med deg, herr Snabel,

Snoben:          Snoben

Prud:               Snoben, jeg vet at du har den uvanen, jeg har snakket meget om dette med din kone

Snoben:          Hva!

Tuppa:            Han har rett i det, Sverre. Du er litt hissig.

Snoben:          Nei, jeg er alldeles ikke…

Prud:               Så, så, så. Vi løser ikke dette med sinnsutbrudd, jeg kan gjerne resonnere for mitt syn. Jeg innrømmer åpent at jeg vil ha elefanten heist høyest mulig, slik at den får god tid til å vende seg i luften. Og jeg skjønner godt at du vil ha det lavest mulig for å begrense denne muligheten. Ikke for det, elefanten vil lande på føttene fra enhver høyde, forutsatt at det er fysisk mulig, naturligvis, ikke fra høyder hvor det er umulig å få føttene i bakken selv om tyngdekraften ikke virket. Hva er så ditt argument?

Snoben:          Hva??

Prud:               Er det årsaker utover dette til at du vil ha elefanten heist opp så lavt?

Snoben:          Elefanten er stor og tung, den vil skade seg i fallet, selv om den faller på føttene.

Prud:               Tull og tøys, en elefant skader seg vel ikke.

Snoben:          En elefant skader seg meget lett!

Prud:               Sludder og vås, heis den opp, sier jeg

Snoben:          Det er dyreplageri!

Svinesen:        Nei, det ser ikke ut til at dere to blir enige. Kan vi ikke høre med eksperten? Hva sier du til dette, var det Abdullah du het?

Abdullah:       Hm? Jeg beklager, jeg fulgte ikke med, hva…

Svinesen:        Kan en elefant skade seg, hvis den faller fra store høyder?

Abdullah:       En elefant?

Agnes:            Ja, det er et slikt stort dyr med Snabel. Prudenskjold sier du er ekspert.

Prud:               Abdullah vet alt som er verdt å vite om elefanter, ikke sant Abdullah?

Abdullah:       Jo, alt som er verdt å vite.

Svinesen:        Hvilken høyde anbefaler du elefanten slippes fra?

Abdullah:       Tre meter.

Prud:               Er det i orden for deg?

Snoben:          Det er for høyt.

Prud:               Gi deg nå, er du egentlig klar over hvor høy en elefant er?

Snoben:          Nei.

Prud:               Akkurat. Tre meter er altfor lavt.

Snoben:          Jeg godtar ingen høyere høyder. Vi må også tenke på det stakkars dyret.

Svinesen:        Er du klar over at elefanten slippes etter føttene, Abdullah?

Prud:               Jeg har forklart ham alt om veddemålet. Han vet hvordan det skal foregå, takk. Men jeg må bare si at det er helt uaktuelt for meg å gå med på et slipp fra bare tre meter. Det er helt uaktuelt.

Agnes:            Hva er din høyde, da?

Prud:               Fem meter. Jeg går tilbake til mitt opprinnelige forslag. Det har også noe med kranen å gjøren. Når vi først har skaffet oss en så bra kran som Oscarsen, her, har skaffet oss, så er det greit å få den utnyttet.

Snoben:          Kran!? Det eneste vi har å ta hensyn til er elefanten, den vil bli drept av fem meter.

Prud:               Så sier vi fire.

Snoben:          Jeg synes to meter får være nok.

Prud:               Fire og en halv.

Snoben:          Det nytter ikke å diskutere med deg.

Prud:               Så blir det ikke noe av.

Snoben:          Som jeg tenkte.

Prud:               Very Well, Herr Snobb, men forvent ikke at jeg skal kalle deg annet enn en feiging.

Snoben:          Feiging, jeg! Det er du som trekker deg Professor!

Prud:               Jeg trekker meg ikke, jeg står fullt og fast på at hvis en elefant slippes fra fire meter, eller høyere, så detter den ned på føttene. Ditt veddemål er at hvis en elefant slippes fra to meter eller mindre, så detter den ikke ned på føttene. Det er et dårligere veddemål, som du ser. Ingen vil gå med på noe slikt. Farvel, jeg har forresten ikke mer her å gjøre. Den som vil kan bli med meg.

            [Abdullah kommer etter med en gang, Oscarsen nøler litt, før han også blir med]

Snoben:          Tenkte jeg det ikke!

Svinesen:        Han er en slyngel!

Agnes:            Hørte du hvordan han tiltalte meg?

Tuppa S:         [Kjølig] Akkurat der fant han vel det riktige uttrykk.

Snoben:          Å, herregud.

Tuppa S:         Hva jeg ikke kan tåle er hvordan han rakker ned på katter. En katt faller på føttene uansett hvor høyt fallet er, se bare på Snøhvit, til fru Grüneberg, den er som et lyn i luften. Det er helt utrolig hvordan den får vridd beina nedover.

Elinor:            Hva skal vi gjøre da?

Svinesen:        Vet ikke.

Snoben:          Å, herregud. For en situasjon.

Svinesen:        Vent litt. Jeg tror jeg har en idé. Eller ikke en idé, akkurat, men sa han ikke at han allerede hadde bestilt en elefant fra India?

Elinor:            Jo.

Svinesen:        Der ser du! Han har allerede satt i gang et stort apparat, bestilt kran og kranfører, ordnet med en rekke ting, hvis det virkelig er sant det han sier, må det være både stort arbeid og store utgifter med å avbestille alt sammen. Og elefanten kommer jo hit.

Snoben:          Så hvis elefanten virkelig kommer, så har han en gang ment at veddemålet skal gjennomføres?

Svinesen:        Så absolutt! Og hvis ikke, har vi en gang for alle avslørt han som en bløffmaker – og helt gratis.

Agnes:            Men vi går glipp av de 100 000.

Svinesen:        Nei! Nei, nei… Hvis elefanten ikke kommer, så godtar vi at den slippes fra hvilken høyde Prudenskjold måtte forlange. Vi godtar ganske enkelt ethvert krav, dermed kan han ikke slippe unna lenger, og han må enten trekke seg og betale, eller slippe elefanten, tape og betale. Uansett kommer vi ut 100 000 rikere.

Snoben:          Det er mitt veddemål, herr Svinesen.

Svinesen:        Du får naturligvis pengene, men vi er på ditt parti.

Elinor:            Men elefanten vil jo dø.

Svinesen:        Hvis han slipper den, ja, men det får være så sin sak.

Snoben:          Det er ikke dumt det du sier der. Jeg skulle gjerne ha kjørt ham litt, etter hvordan han har oppført seg her i dag.

Tuppa S:         Å, han kunne vært en riktig gentleman. Hvis han bare ikke hadde så i mot katter.

Svinesen:        Det vi gjør nå, er å løpe etter ham, kanskje tar vi ham igjen, og så får vi gjort noe med det straks. Kom, her Snoben.

            [Snoben og Svinesen løper av gårde]

Tredje akt finner dere her:

https://esalen.wordpress.com/2008/03/26/professor-prudenskjold-akt-iii/

Én kommentar på “Professor Prudenskjold – Akt II

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s