På tur til Brekko

Det er store værforandringer denne påsken. I går kunne jeg sitte i kortbuksen på terassen og skrive, i dag var det snøføyk og minusgrader da vi gikk på tur til Brekko. Alt er gode familietradisjoner i påsken, her er hva som har hendt så langt.

Jeg på terrassen

Finværet var denne påsken fra mandag til onsdag, da var det sol og varmt og skyfritt hver dag. Men det var arbeidsdag for dem som ikke er lærere, så det ble ikke noen turer på oss. Utfluktene skjedde til søstrene mine, til Tone, som har fått seg leilighet og hund, og som inviterte til middagsbesøk tirsdag. Onsdag, altså i går, var det bursdagsselskap hos Trude og Lars, det var Sofie som fylte 4 år, og vi møtte opp alle mann for å feire. Mandag, når vi nå først tar dagene for oss, kom Tone på besøk med sine små barn, og det var varmt nok til at vi kunne leke barbeint på terrassen. Leken var helt grei, som også denne bloggen er, Andreas på fire år holdt i den ene enden av et hoppetau, jeg holdt i den andre, og så løp vi. Av og til dro vi, eller den ene dro den andre, av og til slapp den ene, og så skulle den andre fange tauet, og av og til kom også Sara på 2 inn og kastet en ball. Det skal ikke mer til, 2, 3 eller 4 timer gikk, hvem vet.

Så var det altså i dag, da påsken for alvor var begynt, med skjærtorsdag, turdag, og Rogalandsværet satte inn støtet med snøvær og vind, og selv på Ganddal snø på bakken. Vi i familien har noen tradisjonsrike påsketurer, og de har et visst hierarki. Viktigst er pølsegrillingen, der hele storfamlien er med, dernest kommer frokostturen, der det skal være helst tre måltid, og i alle fall egg til frokost (da vi det ene året fant oss selv koke middag på primus like ved siden av bilen, fant vi ut at det kanskje var like greit å droppe lunsjen, det ble rett og slett ikke tid når frokosten skal være lang nok). Vi er på ingen måte værsyke, men pølsegrilling er vanskelig i regnvær, og kokt egg utendørs smaker best i solskinn, så disse turene har prioriteten. Altså ble det ekstraturen i dag (et eventuelt forslag om å droppe turen bare for å være hjemme, ville blitt oppfattet som en spøk).

Bilen på Brekko

Også ekstraturene har et visst hierarki, i alle fall er det noen holdepunkt, noen alternativ som er fremtredende enn andre, noe som går igjen, for eksempel tur til stranden hvis været er skikkelig møkk, og lengre turer og høyere opp i fjellet, hvis været er bra. Av skog og hei og natur liker vi godt Melshei, Kringleli, Foss Eikeland (som jeg uttaler det, det heter kanskje Fosseikeland) i den rekkefølgen, med flere fine alternativ, og på stranden er Sele med hengebroen suveren nummer 1, med Ølberg og bunkersene og Orre med fritidshuset og de fineste sanddynene som nærmeste alternativ. I dag var skog og natur det eneste som ble diskutert, vi var innstilt på å gå litt, og kjente, kjære Melshei ble satt opp mot nyere, friskere Brekko. Melshei er nærmere, lavere og helt sikkert varmere, Brekko er et stykke å kjøre (3 mil fra Ganddal) og høyere og helt sikkert kaldere (men derimot varmere enn Kringleli, som også er i høyden, men med åpnere landskap, og mer utsatt for vind, som det vitterlig var denne dagen, det var bare å se ut). Det tegnet seg til at far hellet mot Melshei, fordi der vet vi hva vi går til og får en garantert suksess, mens jeg ønsket Brekko, fordi der vet vi ikke hva vi går til, og får en garantert suksess der også. Generøst av foreldregenerasjonen ble det barna som bestemte denne gangen, og så reiste vi altså til Brekko.

For de som er noenlunde kjent, men ikke så kjent at de vet nøyaktig hvor Brekko er, så ligger det innover til venstre når du har kjørt sørover forbi Ålgård, det er innover mot Madland, og en fin kjøretur på smale, svingete, lavt trafikkerte, typiske norske veier. Og til slutt kommer vi til en parkeringsplass med en bil, da vet vi at vi er der. Og det var snø på bakken, og det var snø i luften, og det snødde kontinuerlig fra vi gikk ut av bilen, til vi satte oss inn i den igjen noen timer senere. Det var våt, fuktig snø, i grader rundt null, og det var sånn det skal være på vestlandet med kortbukse den ene dagen, og stilongs og regnbukse den neste. Da føler vi vestlendinger oss hjemme.

Mor og far oppover fra parkeringsplassen på Brekko

Og samme hvordan man er kledd, om da ikke er kledd helt håpløst, blir man snart varm i skogen av alle aktivitetene som finnes der. Det dukker snart opp en elv å hoppe fra stein til stein i, det er broer å gå over og under, en lyktestolpe står klar til snøballkasting, plutselig ligger et tre ved veien klar til å bære, og i det hele tatt, gjøremålene bare ligger der og byr seg frem. De første elvene og bekkene var puslebekker, som rett nok var vakre her i det forsiktige vinterværet, og vi måtte jo ta noen bilder og kave oss frem for å få de riktige motiv, og de riktige vinkler, det er bare gøy og til og med kanskje kjekkere enn å se på bildene etterpå.

Mor og far og Tonje på broen på Brekko

Lysstolpen stod bare rett ved siden av veien. Temperaturen var rundt null, snøen var kram, og det var bare å kaste. Vi var fire stykker, mor, far, min søster Tonje og jeg. Det var tre snøballer hver, og bare å kaste, den som traff minst, var ute, og så nye runder til bare en stod igjen. Premien var ikke særlig gjev, en sjokolade til kaffen, som jo alle uansett skulle få, og den ære og heder som er å oppdrive for å være best å kaste snøball av oss akkurat denne dagen. Jeg skal ikke underslå at det ble for mye for meg. Selv om vi flyttet siktepunktet bare noen få meter fra stolpen, bommet jeg på alle mine kast og var øyeblikkelig ute av kampen. Mor åpnet fryktelig sterkt med fire frem treff på rad, før hun begynte å bomme og ikke sluttet med det, og var ute. Tonje og far stod igjen, og de måtte ha fotofinish med ett hver, inntil far til slutt traff, og Tonje bommet slik at far vant.

Mor kaster snøball på Brekko

Å bære trær er noe vi har drevet med på denne siden av 2000-tallet, og det går ikke ut på stort mer enn å plukke opp et tre som ligger ved veien, og bære det av gårde. Slik er det når man har overskudd av krefter. Det er om å gjøre at det skal være stort å ha mange greiner, og mest mulig ligne et tre, både bjørk og gran går greit, og så mange andre typer trær er ikke å finne. Denne gangen ble det bjørketre til meg, og grantre til Tonje, og et solid kast av treet i elven når bæringen var overstått.

Og sånn er det når det går noen rør under en liten bro, når den lille elven går gjennom noen rør, og det ene røret er uten vann, Tonje kryper gjennom, det er sunne instinkt. Som når vi ser en stein ved siden av veien, vi klatrer opp. Jo større, dess bedre, og steinen vi fant i dag var riktig stor og fin, og hadde dessuten snø på, og vi måtte kave oss opp på alle mulige måter, og krype langs ryggen på den, og på toppen var det gode sitteplasser og enda bedre ståplass, og til slutt kunne vi rutsje ned igjen, det var steinen sin, vi klatret selvsagt opp på den.

Tonje og jeg på stor stein i Brekko

Til slutt kronet vi turen ved å gå over en elv for å spise. Det er alltid gjevt å gå over elver, spesielt når de er litt store slik at man må hoppe litt fra stein til stein, eller til og med vade som det av og til er nødvendig på lengre turer (og hvis det ikke er nødvendig, kan man enkelt gjøre det nødvendig). Her var det ikke nødvendig, det var ikke engang nødvendig å gå over elven, men vi gjorde det enkelt nødvendig, og tilløp til forslag om å gå inn i varmestuen noen hundre meter lenger borte tok vi som den spøk det var, å gå over en skikkelig elv hører med på en skikkelig vellykket tur. Så vi tok av fra stien, og gikk over, det var snø og vind og kaldt, og kanskje glatt på steinene, det økte bare gleden, og på andre siden hadde vi i sikte en leirplass på lesiden av et lite fjell, og der hadde vi vært før, og dit kom vi igjen, og slik fikk vi lenket sammen denne påsketuren her, og den aller første hvor vi grillet pølser, og det ikke var på stranden. Vi hadde med hjembakte skiver med brunost og hvitost, kanelruller og boller, sjokolade og appelsin, kakao, det hele. Lunsj i snøvær, det er påsken sin. Og etterpå gjensto bare sjarmøretappen tilbake til bilen.

Mor og far og Tonje krysser elv i Brekko

Da vi kom frem var vi passe nedsnødd og passe meget godt fornøyde. I bilen var det bare å ta av seg det våte og å sette på varmen. Det var ikke mange meter nedover vi skulle kjøre, før snøen var vekk, og nedbøren var rekk, og da vi kom tilbake til Ganddal var ikke et snøfnugg i sikte noe sted. Og det er bra, for for oss i familien Salen, markerer påsken overgangen fra vinter til vår, og vi heller mer mot det siste, enn det første. Så de neste turene planlegger vi i solskinn, samme hvordan været blir.

Jeg ved parkeringsplassen på Brekko