Eivind ligger på sofaen

Det er søndag, overskriften gjelder, klokken er på andre siden av tolv. Eivind tenker på hva han har gjort denne dagen her. Det er ikke særlig anstrengende tankegang, for han har ikke gjort noen ting som helst. Han stod opp et stykke ut på morgenen, gikk og tok seg en dusj, før han gikk og la seg på sofaen uten å ta på seg et eneste plagg. Der hadde han kort og greit sovnet. Det var det han lå og tenkte på. Hvordan han hadde stått opp, gått og dusjet, og etterpå lagt seg på sofaen, ligget der. Hvordan han deretter hadde blitt så trøtt, at valget bare stod mellom å legge seg over i sengen eller bli liggende på sofaen. Hvorvidt han skulle kle på seg eller ikke, var ikke noe valg, det skulle han ikke. Han la seg på sofaen, fordi han tross alt hadde stått opp, og ikke ville kaste bort hele søndagen på å sove, slik han nå hadde gjort. For han sovnet kort og greit på sofaen. Det var det han lå og tenkte på. Eivind tenkte at han til å begynne med hadde drukket vin i går, og så hadde han trukket øl. Det var feil rekkefølge, nå lå han her. Kanskje er det noe i dette med den rekkefølgen? tenkte Eivind, der han lå på sofaen og tenkte. «Kanskje blir det krøll av vin og øl?» tenkte Eivind. Men han tenkte også at det var for dumt, det kunne ikke være sant. Likevel lå han der, uten klær, midt på dagen, midt på sofaen sin, ikke snakk om å gjøre noe konstruktivt. Det mest konstruktive Eivind kunne finne på, var disse tankene, de jeg her har beskrevet, men hva man kan si om dem, kan enhver se selv. Jeg sier ingenting om dem. Eivind sier heller ingenting, han er ikke opptatt av det. Han ligger der bare. Han føler seg komplett uobservert, som man selvfølgelig gjør når man ligger der naken på sofaen i sin egen stue, og bare tenker på hva man drakk i går og hvor mye man har sovet i dag. Denne dagen skal for ham selvfølgelig bli en privatsak. Eivind ser det er en bra dag utenfor vinduet. Han ser solen gjennom en glipe i gardinene, den skinner inn. Det er skyer på himmelen, men solen har funnet seg et smutthull gjennom dem. Den lyser sterkere og sterkere, solen. Eivind ligger og ser på den, det er et mirakel, tenker Eivind. Det er svært vakkert når solen skinner slik. Eivind blir fylt av ærefrykt. Det er ikke tull dette, han ble faktisk fylt med ærefrykt. Han tenkte at alt stråler i solen, i solens stråler ser alt vakkert ut. Han lå på sofaen og så ut gjennom glipen i gardinene. Snart skulle han lage seg frokost. Snart skulle han gjøre litt av hvert. Alt dette tenkte han, der han lå, naken og uobservert, på sofaen.

ES2004