Pølsegrilltur 2008

Vi har et herlig språk. Det er bare å sette ordene sammen. Pølse, grill og tur, og vi kunne satt det sammen med påske også, for det var pølsegrillturen i påsken, men påskepølsegrilltur kan gi inntrykk av at vi grillet påskepølser, og pølsegrillpåsketur blir kanskje litt tungt, og uansett er det ikke ordet, men begivenheten som er viktig i denne posten her. Så vær så god, her er pølsegrillturen påsken i 2008.

Bilen før avreise til Påskegrilltur08

Disse grillturene går så langt tilbake som jeg kan huske, og er uløselig knyttet til min barndom. Vi reiste til stranden, og stranden var Hellestø, og vi hadde med oss ved og vi kuttet bjørkekvister på veien. Vi brant bål, og vi grillet pølser, tjukke pølser tredd inn på pinnen, og alltid skulle vi miste en og annen pølse i sanden, slik at det knaste litt, alltid skulle skinnet bli litt brent, slik at det knaste litt, alltid var det mors frokostbrød og solo, det var år etter år, og like utenkelig at ikke skulle bli, som at selve påsken ikke skulle bli.

Tonje klatrer over gjerdet på toppen av haugen ved Bråsteinsnuten

Og plutselig en påske skulle vi i stedet reise til skogen og grille pølser. Dermed ble en rekke av strandtradisjonene umulige, fotballkampen mellom meg og min far, lengdehopp i sanden, klatring i knausene, muligheten for årets første sjøbad, det ene og det andre, vi skulle grille pølser i skogen. Første gang ble på Brekko, siden har det blitt på Bråstein. Og på Bråstein ble det denne gangen også.

Far står og ser på utsikten ved Bråsteinsnuten

Disse turene har endret litt karakter etter at Trude og Tone begynte å få egne barn. Tidligere var det jo alltid vi som spilte hovedrollen, nå er det neste generasjon som spiller hovedrollene, og sånn må det også være. Gamle tradisjoner erstattes med nye, og noen tradisjoner må vente litt til barna blir gamle nok til å ta del i dem. Men fra parkeringsplassen bak med Bråsteinsnuten eller hvordan det best kan forklares, til høyre fra E39 kort etter Høyland kirke, alle som har vært der vet godt hvor det er, fra denne parkeringsplassen er et lite å stykke å gå, før vi kommer til Figgjoelven, en liten kulp der, hvor grillingen skal foregå. På dette strekket regjerer Tonje og jeg, barnefamiliene må ta en kortere vei fra den andre siden av elven, Tonje og jeg kan gjøre som vi alltid har gjort, vi kan følge våre tradisjoner med ikke å se en tømmerstokk uten å balansere på den, ikke et klatretre uten å klatre opp (vi vet nøyaktig hvilket tre vi må opp i på dette strekket, det ligger like ved det lille vannet, ved foten av Bråsteinsnuten, sørvestsiden, furutre) ikke en idé uten å gjennomføre den, der er det liv og røre som det skal være i skogen.

Tonje klatrerer i klatretreet ved foten av Bråsteinsnuten

Da vi kom frem i dag, var Trude og Lars med familie allerede kommet frem, og bålet var påtent, og snart etter kom Tone og Torben med familie + hund, og vi var første gang samlet hele gjengen inkludert nyfødte Benjamin og schäferen Whinny. Det var store greier. Og noen hadde lagt en tømmerstokk fra tre til tre, så Tonje måtte klatre på den, det var ingen vei utenom. Den knakk imidlertid ganske snart, så fullt ut fikk vi ikke utnyttet den. Samtidig måtte pølsene grilles, og barna hadde tusen millioner ideer som måtte gjennomføres, det var blant annet is på vannet, og så var det to båter på land, og noen kvister, og mer trengte ikke de. Og ikke jeg heller forresten, jeg skal ikke underslå min egen rolle i dette, det er noe eget med den iveren et barn kan legge for dagen, når det gjelder å knekke is med en pinne, denne leken tok ganske enkelt ikke slutt, og så kastet vi bare pinnene utpå. Noen pinner knakk isen, og det var jo skikkelig gøy, mens andre ganger fløt pinnene bare over isen, og kanskje bort til vannet der isen ikke lenger var, og det var jo også skikkelig gøy. Og så var det jo så varmt, og så tenkte jeg det, at det ville bli skikkelig gøy å gå ut å hente pinnene igjen, og av med sokker og sko, og ut i vannet med begge bein. Det er jo ikke kulden og isen som er verst her, det er den mudrede bunnen, selv om kulden og forresten isen også er ille.

Tonje kryper over en tømmerstokk

Men vi må ikke glemmer grillingen. Akkurat i denne stemningen er det pølsegrillturene skal foregå i, plutselig husker vi at vi ikke må glemme grillingen, og må løpe bort, det er den ene pølsen etter den andre, selvsagt detter pølsene av nå også, selv om de ikke har noe strandsand å ramle i, så nå merker vi jo ikke lenger forskjell om pølsene har ramlet av eller ikke. Denne gangen hadde min søster Trude noe nytt, pinnebrød, het det visst, og det skulle vi bare tvinne rundt pølsene etter de var grillet, og så skulle vi grille dem en gang til, det vil si, steike brødet, eller deigen, som det var. Og det var skikkelig godt. Skikkelig godt.

Far, Trude, Sofie, Lars og Mor på grillplassen

Tradisjonen for pølsegrillingen er ganske enkelt den, at når du har steikt en, så skal du steike en til, og sånn skal du fortsette. Det er viktig med god appetitt, og på disse grillturene blir det alltid litt aktivitetet mellom pølsene, så maten kan bli fordøyd. Min aktivitet ble tatt hånd om av Daniel, den eldste til Trude, og Andreas, den eldste til Tone, de fant ut at det var morsomt å helle isvann og muddervann fra Figgjoelven på mine bare ben, og som det så lærerikt er med barn, det som er morsomt en gang, er morsomt hver eneste gang uten unntak og uten opphold og uten ende. Og Figgjoelven blir jo ikke tømt av små brusflasker og barnehender, og Daniel lurte sin onkel så grundig ved å si at dette var varm brus, og Andreas sin onkel så grundig ved å si at han bare skulle vaske bort det andre skitne vannet, og det tok altså ikke slutt dette.

Far og barnebarna på pølsegrilltur

En annen morsom lek som ikke tok slutt, var å sitte på de to båtene som var varme på solsiden, og kalde på skyggesiden, og så klarte alle fire barna, Daniel, Andreas, Sofie og til og med Sara lite grann, å lure sin onkel ved å si at på skyggesiden var det bare å ta hånden. Men så var det jo iskaldt! Og det var morsomt hver gang, og så ble det enda morsommere da Daniel fant ut at han kunne holde hånden min fast der, før morsomhetene nådde sitt toppunkt, da Andreas fant frem til finten å si: «Hvis du tar hånden der, så skal ikke jeg holde den fast.» Og så lurte han meg bare, uten unntak og uten opphold.

Sara og Sofie på påskegrilltur

Men det var jo mye mer å finne på også, det var for eksempel kongler der, og de kunne vi kaste mot et tre og se hvem som traff, og lage cup. Plutselig hadde noen funnet en gammel ball, og da kunne vi jo sparke fotball og la hunden være med. Her og der var det en unge som datt og slo seg lite grann, flere hadde seg vel også et uhell i vannet og opp igjen, rett som det var brøt verden sammen, fordi ikke alt gikk som ønsket, det var noe gråt og trøst også, men stort sett har vi jo ikke tid til sånt. Det er en verden å utforske, og den trenger ikke å være større enn en kulp i Figgjoelven like ved Bråstein.

Andreas skal balansere på Bråstein

Vi var der fra elleve til halv fem. Vi fikk akkurat den solen vi hadde planlagt, tenk at vi satt og spiste grillpølser i t-skjorte noen av oss, to dager etter at vi hadde sittet nedsnødd i Brekko bare et par mil unna, og knapt noe særlig høyere opp, sånn er vestlandsværet, og sånn liker vi det. I morgen er det frokostturen, en tradisjonsrik tur som er ny, men som så til de grader er kommet for å bli. Der er det alltid sol, der er det alltid egg, og der er det alltid en eller annen overraskelse fra mor til middag. Den turen, og den posten er i morgen. 

Hele familien griller