Frokosttur i Bymarka 2008

Mor og far og Tonje på vei oppover Lifjell

Det er fristende å skrive Bymarkå, for det er jo det vi sier, og skal vi først skrive bokmål, er det i hvert fall for meg mer naturlig å skrive Bymarken. Og da er vi på østlandet med en gang, neida, det var i Bymarkå vi var, Bymarkå på Sandnes, turområdet langs etter Gandsfjorden, kanskje det fineste Sandnes har å by på, og en sikker påsketradisjon for kjernefamilien Salen. Det er mor, det er far, det er jeg, og det er av og til min søster Tonje, vi tar ut om morgenen og kommer hjem om kvelden, og skal spise alle de viktigste måltider ute. Dette er storturen.

Bilen før turen

Bilen etter turen 

I år kom storturen sent i påsken, men tidlig på året. Svært tidlig, så tidlig at den neppe i vår levetid vil komme tidligere, og så tidlig at det ikke var mye liv i maurtuene, ikke mye fuglesang. Det er liksom noe som hører med dette, å sjekke aktiviteten i maurtuene, og å høre fuglesangen, og hvert år prøve å anslå hvilke fugler vi hører. Vi er ikke noe til eksperter, og klarer stort sett kjøttmeis og bokfink, og strever veldig med alle andre, men vi kjenner igjen flere når vi bare får sett dem, og er også ivrige på å fotografere og å sjekke fuglebok, det hører med, det hører med. Men i år var det dødt, ikke en bokfink, ikke en kjøttmeis, for fugler og maur var det fortsatt vinter.

Og sånn turen skulle gå, er det vanskelig å være uenig med dem. Det tok liksom litt tid å komme ordentlig i gang. Turen sier seg jo selv, vi parkerer oppe ved Dale, det som før var et sykehus, nå er et asylmottak, og derfra er det et par hundre meter i skogen til første lille bergknaus. På den spiser vi frokost hver gang, og på veien dit pleier bestandig fuglene å ønske oss velkommen og maurene viser oss hvordan de arbeider, naturen yrer av liv, og vi er på vei inn i den. Nå var det liksom bare å gå. Det tok sine tjue miutter, kortere enn noensinne.

Mor og far lager frokost i bymarken

Til frokost var det steinbakt brød, godt pålegg, egg og kaffe, det skulle virkelig være kaffe, og etter at vi glemte kopper på en tur til Melshei fredag, en tur jeg ikke har skrevet om her på bloggen, men som vi like fullt gjennomførte, en liten mellomtur, på den glemte vi kopper, enda vi hadde satt kopper frem på bordet for å ta dem med. Denne gangen hadde vi både satt kaffen frem på bordet, og skrevet opp på lapp at vi måtte ta den med, men vi glemte likevel å ta den med, og dermed ble det frokost og kaffe – uten kaffe. Det ble allikevel en førsteklasses frokost, egg som var det kokt profesjonelt, og steinbakt brød så godt at selv hjemme ville vi kommet ut av tellingen hvor mange skiver vi spiste, ute i det fri er appetitten også fri, vi spiste hele brødet mor og far og Tonje og jeg, brunost, gulost og syltetøy, smør, kaviar, enkelt og greit og 10-12 skiver, og vi hadde kakao, frokosten tok en time, og klokken 1230 var turen ennå ikke begynt.

Tonje spiser frokost

Jeg har ikke nevnt det, men det var en viktig del av denne turen at Tonje var småsyk. Allerede solskinnsdagen i går, på grillturen, satt hun innpakket i jakker og klær og alt mulig, så det var helt klart at noe var galt, og hun gikk slapt og sakte og var ikke den farten og livet hun pleier å være. Så det ble ikke til at hun og jeg gikk i forveien, oppover fjellsiden i stedet for på stien, rundt omkring og hytt og vær, i stedet for rett frem, vi gikk på stien hele gjengen, jeg foran, de andre etter. Og når forspranget ble for stort, satt jeg meg ned og ventet. Det var mor og far som ble underholdt av Tonje denne gangen.

Tonje tar bilde av far ved Einerneset

Tonje og far skjærer sopp 

Vi har en fast rast, det er ved viken, cirka loddrett ned fra lifjellsenderen, en knøttliten vik, forresten, men det er antydning til en liten steinstrand der, det er noen svaberg, det er et bittelite nes, og det er en sitteplass med godt le for vinden, der er det lunt og varmt. Der setter vi oss, og tar en kopp kakao eller en toddy rett-i-koppen, og finner på et eller annet med sjøen, om det er å balansere på en planke over steinene, om det er å vasse litt, eller (sjelden) svømme litt, eller hva vi måtte komme på, i år ble det litt forsiktig vassing og hopping fra stein til stein.

Mor, far og Tonje på mellomrasten

De siste par årene har det alltid vært antydninger om at vi kanskje bare skulle gå frem og tilbake langs Gandsfjorden, i stedet for å gå opp, over Lifjellet, etter at vi har kommet bort til den egentlige Bymarken. Det er jo ved fjorden det er vakrest, og det er nokså slitsomt å gå opp det 250 meter høye fjellet, og på andre siden slutter det med skogsvei og ikke så særlig spennende. For meg er jo ikke dette noe spørsmål i det hele tatt, vi skal selvsagt rundt hele veien, og 250 meter opp er jo bare midt i blinken, og frem og tilbake samme vei er ikke noe jeg tar opp til vurdering, sånt gjør man bare ikke. Men jeg er ikke alene om å gjøre denne avstemningen, og denne gangen var jo Tonje med, og hun var vitterlig småsyk, og når det i tillegg begynte å snø lite grann, var det en del som talte for enkleste løsning. Desto kjekkere var det at vi valgte full pakke enda en gang.

Far, mor og Tonje på vei opp over Lifjell.

Tonje, far og mor går i snøen opp mot Lifjell 

Og med det endret turen fullstendig karakter. Der den tidligere hadde vært en bedagelig rusletur, i kaldt vær, pluss én grad, men med solgløtt og helt greit, ble det nå skikkelig gåing i skikkelig ruskevær. For det økte på oppover, det snødde og det blåste, og vi måtte stadig ta pauser fordi Tonje var syk og ble sliten. Det tok tid å komme seg opp, og vanligvis blir man belønnet for slitet med en praktfull utsikt over Sandnes og Stavanger, og sjøen og øyene bortenfor, nå var det bare skyer og hvitt og snø.

Mor og far og Tonje på vei mot toppen av Lifjell, og det snør og er ingen utsikt.

Utsikt fra Lifjell

Men når vi først har kommet opp hit, er det ikke snakk om, da er det middag ved Dalevatnet, og fra Lifjell til Dalevatnet er det et stykke å gå. Det er et herlig terreng å gå i, med stein og lyng og stier overalt, men i dag var det is og glatt, og ikke bare gratis å komme seg frem. Særlig da vi kom ned i den lille dalen, der løypene deler seg for dem som vil ta kort løype uten å gå over hele Lifjell, der nede, og så opp igjen over haugen, før vi kan gå ned den bratte bakken til Dalevatnet, der snødde det tett og var helt hvitt på bakken. Og Tonje måtte hele tiden ta pauser når det gikk oppover.

Tonje tar pause, og far snakker med henne (og tar også pause)

Tonje, mor og far i snøvær på vei mot Dalevatnet 

Det var altså en aldri så liten kamp om å komme seg frem, der humøret før kom gratis, måtte vi nå kjempe litt for humøret. Det var ikke noen stor kamp, og heller ikke noen stor tur, men det var litt mer enn bare ingenting. Det var snø og det var minusgrader, og det var Tonje som var litt syk. Men så fort oppoverbakkene var unnagjort, holdt hun noenlunde tempo, da var det mor og far som ble hengende bak, Tonje og jeg kom lenge før dem til Dalevatnet. Og vi gikk straks i gang med å gjøre klar til middagen. Vi tok på oss ekstra genser, vi spiste litt kanelruller, vi holdt oss aktive og ble ikke kalde. Eller ble ikke apatiske, er riktigere å si, for kalde ble vi.

Tonje på vei ned mot Dalevatnet

Så kom mor og far, og det ble pastarett på primus, førsteklasses mat, i snøvær, minusgrader og vind. Var maten for varm, var det bare å holde den litt opp i været. Alt er jo gratis i solskinn, men det er kjekt når naturen byr på litt motstand også, når vi kan kjempe litt i all vennskapelighet. Pastaretten ble selvsagt spist til siste rest, alle var glade, og alle var kalde.

Tonje, mor og far koker pasta og varmer hendene ved Dalevatnet

Tonje og far spiser pastamat ved Dalevatnet

Deretter gjensto bare den siste sjarmøretappen, det siste strekket gjennom skogen, det som nesten ikke teller med, der det bare er å komme seg hjem. Tonje og jeg var langt foran, mor og far bak. Til bilen kom vi sånn cirka litt over sju, eller hva det var, en hel dag ute i det fri, nok en dag godt benyttet. Det er klart, når det snør og er minusgrader er det gjerne fristende å bli inne, men man er gjerne inne hundre dager i året og vel så det, disse dagene flyter bare sammen, det er dagene ute vi husker, dager det skjer noe.  Det gjør det vel verd å kave litt.

Tonje på vei over parkeingsplassen ved Dale

Vi klarte fullt hus denne påsken her. Tur torsdag, fredag, lørdag og søndag. Det er akkurat som det skal være. I morgen reiser jeg til Bergen igjen, og kommer ikke tilbake til kjære Rogaland igjen før en trippel i slutten av mai med barnedåp, Dylankonsert  og humorfestival når det er blitt juni.

Jeg på vei oppover mot Dalevatnet

Én kommentar på “Frokosttur i Bymarka 2008

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s