Hjemme igjen i Bergen (og tur med Flaggruten)

Så var jeg atter tilbake i Bergen. Det blir ikke flere turer i Rogalandsområdet på en stund, ikke barnelek og familiebesøk, ikke tremannswhist og tilløp til backgammon, ikke fotball og Seinfeld på TV eller TV i det hele tatt, ikke mat og kaffe servert, og alt rot forsvinner av seg selv, men mitt Bergensliv der det er den evinnelige jobbingen om hverdagene utenom torsdag, og ingenting blir servert uten at jeg sørger for det selv og alt rot blir liggende.

Det var en godt utnyttet påske, besøk hver dag, der det ikke var tur, og mye tradisjonell familiehygge. Jeg har skildret den helt greit i tidligere poster, og ingenting er forandret i ettertankens lys, stemningen gjelder fortsatt.

Jeg tok flaggruten hjem, jeg var som vanlig litt sent ute med å bestille fly, og jeg hadde dessuten gitarer jeg måtte skifte, den i Bergen hadde jeg satt meg på, eller den ene av gitarene mine i Bergen hadde jeg satt meg på, mens den ene av gitarene mine hjemme hadde jeg fortsatt ikke satt meg på, så da byttet jeg, slik at jeg nå har to sprukne gitarer hjemme på Ganddal og tre hele gitarer her i Bergen.

Flaggruten er norsk stemning. Det er matpakke i en pose, kaffe på termos, brus på plastflaske, jeg hadde med meg MP3-spiller med foredrag om «Great ideas of philosophy», men batteriet gikk ut før jeg fikk hørt ferdig ett eneste ett av dem. Så da gikk den planen fløyten. Men jeg hadde heldigvis med meg diskmann også, med påskekantater av den store mester Johan Sebastian Bach, de tre største gjør seg best med fulle navn, men Bach ringer jo også flott uten Johan Sebastian foran, så jeg tar tilbake det der, og det ville bli en fin kontrast med denne store kunst på en norsk ferge, eller flaggrute, men det gikk ikke dette heller, for jeg hadde glemt diskmannen. Dermed ble det bok, og det var også av en mester, Thomas Mann, og Dr. Faustus, den beste boken jeg ikke har lest, ingen over, ved siden eller i nærheten, den skriver jeg mer om når jeg har lest den ut, i dag kom jeg bare noen titalls sider videre om den store – jeg vil bare kalle ham Arnheim, men det er Musil, Adrian Leverkühn heter han her, og i sekvensene jeg leste gikk han på kostelige forelesninger på teologistudiet sammen med sin venn, fortelleren. Det har gått 126 sider, og handlingen har ikke egentlig kommet i gang, typisk Mann.

Men dette var ikke stor kunst, stor musikk og store romaner, dette var kontrastene til det, Flaggruten. Og i dag var fortelleren – jeg kaller ham fortelleren, det passer så godt sammen med den store kunsten, jeg sikter til han som snakker over høytaleren, han som ønsker oss alle velkommen til «Vingtor», og sier nå anløper vi «Kobbervig», og ber alle passasjerer kjøpe «billetta». Han var i så godt humør i dag, om det var finværet eller helligdagen, eller begge deler, som han gang på gang påpekte, «Velkommen til Vingtor denne kjempefine dagen», «Det e’ andre påskedag og som dåkke ser strålande ver, så eg ønske dåkke en behagelige reise», og på engelsk «it’s second eastern holliday and a beautyfull day», uten jålete forsøk på å skjule at han var fra Haugesund. «Då vil eg ønska velkommen te dei passasjerane som gjekk på i verdens finaste by, Haugesund, kan dåkke kjøba billetta i billettkontore, nedre dekk, barbord sia. Så e’ dokke veldig greie». Hans Haugesunddialekt var mer klingende enn min gjengivelse av den, og bildet blir heller ikke komplett, lydbildet altså, det blir ikke komplett uten at dere hører det over et høytaleranlegg som rett som det er detter ut, rett som det er mister lyden, rett som det er gjør det umulig å høre hva vår kjære forteller forteller oss.

Som for eksempel når han skulle ha Quiz, i anledning dagen, «de’ e’ andre påskedag, så her komme dar en kviss». Så ramlet lyden ut, og vi kunne bare antydningsvis høre at hvis vi klarte å svare riktig på spørsmålet vi ikke hørte, så ville vi vinne en premie vi ikke visste hva var. Men vår tapre forteller prøvde på ny, med et langt, tungt sukk tok han fatt på de samme setningene han nettopp hadde sagt, «ja, de gjekk visst gale, [tungt sukk, eller: pust tungt og langt inn, pust fort og lenge ut]…» og så viste det seg at premien var en is og en brus i kiosken. Det er norsk ferge, med utenlandsk påvirkning, kviz og greier. Jeg tenkte jeg skulle prøve å vinne denne konkurransen, for jeg hadde bare med meg en halv liter brus, og den hadde jeg for lengst drukket opp. Men spørsmålet var, han der som hadde vært med i «Skal vi danse», han het «Jens», eller hva han het, og de hadde et band som alle hadde hørt om, det het «Madaga», eller hva det het, jeg har hørt om Bach og innspillingene til Karl Richter og var helt fortapt på denne båten, i denne konkurransen hadde jeg ingenting å gi, vinneren ble den som først kom bort i kiosken og sa navnet på kompisen til denne «Jens», som var med i dette bandet alle hadde hørt om.

Etter en kort stund kom vinneren bort, han het Arne, og han sa navnet «Josef» over høytaleranlegget som ikke sviktet ham, og fikk for det en brus og en is og «de’ e’ heilt rektikt» og det man med rette kan kalle spredt applaus på oppfordring fra fortelleren vår. «Gje an en god applaos», og vi gav ham etter en flau, liten pause en god norsk applaus på fem, seks klapp hver.

Før turen var det litt uro med billetten. For å spare papir og rot og penger, og fordi det bare er sånn jeg er, skrev jeg ut de to billettene tur-retur på hver side av samme ark, og stod dermed uten kvittering for hjemreisen da dette arket ble tatt fra meg på vei ned. Og i god Eivindsk, bekymringsløs ånd, ventet jeg med å gjøre noe med dette problemet inntil i går kveld, da jeg sjekket om det gikk an å skrive ut en ny, noe som ikke gikk. Det eneste jeg reiste ut med, var en kvittering på at jeg hadde kjøpt billetter en eller annen gang, og lenken til kvitteringen med tid og dato. Så det var jo ikke sikkert det ville gå helt smertefritt, men det gjorde det og vel så det, på billetkontoret og kaien sa de at det var bare å ta med utskriften jeg hadde, det gikk helt fint, det gjorde ingenting at det ikke stod tid eller dato eller til eller fra eller noe som helst på utskriften, det så ut som det viktigste var å ha et papir, og det var det visst også, for når jeg leverte dette papiret på vei i land i Bergen, så brettet kontrolløren ikke engang arket ut. Det er norsk ferge.

Og så er jeg hjemme i Bergen. I morgen er jobb, evinnelig jobb, matematikk og historie, onsdag er jobb med til og med møte, og torsdag er det gudskjelov fri igjen. Det passer fra, for onsdag er det show med stand up Bergen igjen, og der har jeg tenkt med innom for å se hva de andre driver med, før jeg selv skal på neste gang.

Nå er det imidlertid middag og kaffe med litt ekstra i anledning det er andre påskedag. I morgen kommer ny korttekst dere alle kan glede dere til.