Vi fortsetter postingen av det litt utradisjonelle, eller det skuespillet som bare nesten klarer å komme seg opp til et helt greit nivå. Dette er altså akt 3, for dem som har lyst å lese det, og ikke har fått med seg begynnelsen, så begynner det her:
https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/
Der står også litt om bakgrunnen for stykket. Ellers er det bare å lese, velbekomme, og for dem som ikke gidder, kommer ny post av grei kvalitet i morgen.
Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena
Et hørespill av Eivind Salen
Medvirkende: Professor Prudenskjold
Herr Sverre Snoben
Fru Tuppa SnobenEnkefru Olga (Bibi) GrünebergElinor KlageAgnes BeileHerr Karl Erik Svinesen Fru Sarah SvinesenHerr Kurt OscarsenAbdullah
Akt III
Forskjellige steder [Hos Sarah Svinesen og Tuppa Snoben.
Sarah sitter og leser avisen. Tuppa serverer.]
Tuppa S: Huff, ja, jeg beklager, det står virkelig dårlig til med oss nå, vi har ingenting å servere. Men det ser du jo, ditt trenede øye ser straks at det står dårlig til, det nytter ikke å skjule noe for deg, så jeg sier det like ut. Jeg beklager altså men slik er det.
[går inn og ut]
Det skyldes min mann og hans elendige forretningssans. Jeg hører din mann har slått seg opp i shipping. Min mann har slettes ikke slått seg opp i shipping. Han har ikke slått seg opp i noe. Han er en elendig forretningsmann og en forbannet bløffmaker. Ja, det sier jeg like ut.
[går inn og ut]
Ja, det skammer jeg meg ikke over å si. Men jeg skammer meg over å servere deg så fattigslig som her er gjort. Men: Ikke noe å gjøre ved det. Vær så god. … Vær så god.
Sarah: Å, beklager, jeg ble bare så opptatt av avisen. Nå har det kommet i avisen.
Tuppa: Næh? Hva da?
Sarah: Veddemålet mellom din mann og professor Prudenskjold.
Tuppa: Ja, det må jeg si, jeg håper han taper. Han har bare godt av å tape hundre tusen. Han er som sagt en elendig forretningsmann.
Sarah: Vel, det ser ikke ut til å bli noe av.
Tuppa: Hva? Ikke noe av? Det er typisk min mann, ingenting blir noe av når det gjelder ham. Vil du ha en skvett kaffe, fru Svinesen?
Sarah: Jeg synes det er noe mistenkelig med hele greiene. Karl Erik har oppført seg så rart i det siste. Her om dagen kom han hjem alldeles rasende, over at Prudenskjold hadde veddet med din mann og ikke med ham, og at han deretter hadde stukket av fra hele greiene.
Tuppa: Hvem hadde stukket av fra hele greiene?
Sarah: Professor Prudenskold. Karl Erik kalte ham en feiging. Men her i avisen står det at professoren vedder hundre tusen krone med hvem som helst, som tør sette i mot at en elefant lander på bena når den blir sluppet opp ned fra en kran fire meter over bakken.
Tuppa: Opp ned fra en kran fire meter over bakken!? Det har jeg hørt før et sted. Det var sannelig når vi besøkte… Agnes Beile!.. Der skulle du vært, du som er så klok, det var en merkelig forsamling. Det var Agnes, Sverre, Karl Erik og Elinor.
Sarah: Hva er det du sier? Karl Erik og Elinor! Tenkte jeg det ikke! Karl Erik har oppført seg så rart i det siste, han føler seg nok varm i pungen. Hva i all verden har han med Elinor å gjøre? Den tøyta.
Tuppa: Ja, jeg må si det virket litt rart med Sverre og Agnes også. Sverre var liksom så nervøs på en måte. [Det ringer på døren]
[roper] Et øyeblikk! [går for å åpne. Kommer inn igjen, mens Oscarsen blir stående i gangen]
Det er Kurt Oscarsen, kranføreren.
Sarah: Er han kranfører?
Tuppa: De sier så. Det skjedde mye på det møtet hos Agnes. Du skulle ha vært der.
Sarah: Hvorfor var du der egentlig?
Tuppa: Det var P…
Oscarsen: [kommer inn] God dag, forstyrrer jeg?
Tuppa: Alldeles ikke, du er alltid hjertelig velkommen hos oss, Oscarsen, i dag har vi dessverre ikke så meget å by på, men litt kaffe kan vi alltids servere selv i slike trange tider som nå.
Oscarsen: Jeg skulle egentlig ha truffet din mann.
Tuppa: Han skulle jeg også gjerne ha truffet. Jeg aner ikke hvor han er hen. Jeg ser ham nesten ikke for tiden. Sarah og jeg lurer på om han er utro.
Oscarsen: Oi, jeg beklager…
Tuppa: Ja, det kan du saktens gjøre. Men Sarah og jeg har bestemt oss, vi skal sette en stopper for det. Koste hva det koste vil.
Oscarsen: Jeg legger meg ikke opp i det der, jeg skulle bare ha en endelig bekreftelse om han trekker seg fra veddemålet. Prudenskjold må vite om han skal avbestille elefanten.
Sarah: Avbestille elefanten? Er ikke den allerede på vei fra India da?
Oscarsen: Jo, så man kan trygt si det haster. Jeg skjønner meg ikke på det der, men når Prudenskjold sier den kan avbestilles, så kan det for meg like gjerne være sant.
Sarah: Det er virkelig rart. Skal skipet bare snu? Jeg tror det brenner under føttene på professoren. Jeg skulle virkelig ha fått min mann inn i det veddemålet, jeg skjønner godt at han er rasende.
Oscarsen: Kan ikke du være med selv, fru Svinesen?
Sarah: Jeg?! … Ja… hvorfor ikke? Ja, jeg vil gjerne være med. Hvordan gjør jeg det?
Oscarsen: Du sier bare fra til meg. Jeg skal snakke med Herr Prudenskjold etterpå. Vil du også være med, fru Snoben?
Tuppa: Hva da? Veddemål? Jo, det kan jeg godt være med på. Det står så dårlig til med finansene nå, at vi kan godt satse litt. Min mann er så elendig når det gjelder forretninger, det har du sikkert fått med deg.
Oscarsen: Vel, da går jeg og sier fra til Prudenskjold med en eneste gang. Så kommer elefanten bort hit. Jeg tror det kan bli morsomt. De snakker om å leie stadion og greier. [går]
Tuppa: Stadion. Wow.
Sarah: Jeg synes dette blir rarere og rarere.
På hemmelig sted
[Snoben sniker seg rundt, med avisen under armen]
Svinesen: Psst! Psst! Her borte!
Snoben: Hvor?
Svinesen: Her. Har du avisen?
Snoben: Jeg har den her, jeg har ikke lest den ennå. Jeg kom rett bort hit.
Svinesen: Så la oss se
Snoben: Skal vi se, sidene syv til ni, her har vi det… Nei, nå har jeg aldri… Han kaller meg en feiging!
Svinesen: Det er ganske utrolig.
[Setter ring rund feiging]
Snoben: Hvor er han?
Svinesen: Jeg kan ikke tro det
Snoben: Hvor er professor Prudenskjold. Dette skal han ikke få slippe unna med. Jeg trekker meg ikke.
Svinesen: Det er ganske utrolig.
Snoben: Jeg trekker meg alldeles ikke.
Svinesen: Ikke engang i Shippingbransjen har jeg opplevd noe slikt.
Snoben: Se her, han utfordrer hvem som helst. Hvem som helst kan bli med i veddemålet.
Svinesen: For en tvers igjennom ufordragelig fyr.
Snoben: Vi må finne ham. Vi må finne ham med øyeblikkelig virkning.
Svinesen: Dette her er litt for mistenkelig. Hvorfor snakker han om å avbestille elefanten, samtidig som han utfordrer hvem som helst til å stille opp i veddemålet? Og ikke har han gjort nytte av meg og mine shippingkontakter heller. Han bløffer, det er det ingen tvil om. Men denne gangen er det særdeles vanskelig å avsløre bløffen hans.
Snoben: Tull! Med Prudenskjold er det bare å syne, kom så går vi.
[går]
På besøk hos Grüneberg…
[Agnes og Elinor kommer gående. Agnes leser en lapp]
Agnes: Det skulle være i denne retningen.
Elinor: Det var rart. Her blir det bare mer og mer øde.
Agnes: Mannen hennes var sikkert ikke så bemidlet som navnet gir inntrykk av.
Elinor: Grüneberg? – Det høres ikke så bemidlet ut på meg.
Agnes: Her er det.
Elinor: Er det her?
[Agnes banker på]
Er du sikker?
Agnes: Slike enker tar alltid lang tid. [Banker på]
Grüneberg: [kommer bak dem] Hva er det dere vil?
Elinor: Å, god dag, enkefru Grüneberg. Vi ville bare hilse på.
Grüneberg: Å, jaså? Tro bare ikke dere får noe kaffe av meg. Etter at min mann døde, har det blitt smått med inntekter, vet dere, og det skal jeg bare ha sagt, at det var det mens min mann levde også. Men besøk kan være hyggelig nok, det skjer ikke for ofte på disse kanter. Dere får være med meg inn. Stig på.
Elinor: [til Agnes] Hun gir ikke samme inntrykk her, som under festen.
Agnes: [til Elinor] Folk er alltid annerledes privat.
Elinor: [til Agnes] Men hvordan skal vi få sagt…
Grüneberg: Hva er det dere hvisker om? Vi skal ikke ha noen hvisking her.
Elinor: Ingenting enkefru Grüneberg, vi bare…
Agnes: … snakker sammen litt,.. om hvor fint du har det!
Grüneberg: Her er det ikke fint. Fint er sløseri. Her er mer enn nok for meg og min katt. Hvor er den forresten? [roper] Snehvit! [går for å lete] Snehvit!
Agnes: For en merkelig skrulle.
Elinor: Kanskje vi bare skulle gå?
Agnes: Hva mener du? Her er penger å tjene.
Grüneberg: [kommer tilbake] Snehvit! [Det mjaues] Der er den! Snehvit! kom her! [går og henter den] Å stakkars lille nussepussenøste til mor, har du savnet meg fryktelig? Hva? Har du ikke hatt det så lett? Nei, det har du nok ikke, lille kjælemælemiemor. Smask! [Fortsetter å koseprate og nusse på katten]
Elinor: [Til Agnes] Hun har et merkelig forhold til den katten.
Agnes: [Til Elinor] Det kan vi utnytte til vår fordel. [Til Grüneberg] Det er en nydelig katt du har, Grüneberg, vi har ikke sett den siden festen, tror du den har savnet oss?
Grüneberg: Det tror jeg helt sikker, Snehvit er så utrolig følsom. Når jeg har vært borte en tid, hender det den blir fornærmet og gjemmer seg for meg. Og når jeg finner den igjen, gjengjelder den ikke min kjærlighet.
Agnes: Se Elinor? Har du sett noe så skjønt?
Elinor: Nei, aldri.
Agnes: Det er et prakteksemplar av en katt.
Grüneberg: Jeg er meget fornøyd med den.
Agnes: Det har du grunn til.
Elinor: Får jeg lov til å holde den?
Grüneberg: [mister den] Oi, der spratt den unna for meg! Snehvit! [løper etter]
Agnes: Den er meget spretten, enkefrue! Det er et ytterst livlig kreatur! Akkurat som elefanten.
Grüneberg: [bråstopper] Hva!!
Agnes: Ja, jeg sier akkurat som elefanter.
Grüneberg: Elefanter?
Agnes: Ja. Elefanter er også meget friske og raske og livlige, et naturens underverk.
Grüneberg: Sammenlign ikke elefanter og katter i mitt hus, elefanter er store og klumpete, katter er slanke og smekre, katter kan gjøre alt mulig. Elefanter kan bare lubbe rundt omkring og vifte med snabelen.
Agnes: Elefanter kan også mange triks, skal man tro Professor Prudenskjold.
Grüneberg: Professor..? Sier han det?
Agnes: Ja, husker du ikke det? Fra festen?
Grüneberg: Jo, når du sier det så… Ja, akkurat der må jeg si meg uenig med ham, men ellers synes jeg Professoren er en meget galant herre. Det finnes ikke mange som han lenger.
Agnes: Nei, det har du rett i. Men jeg må si, jeg reagerte også på det der med elefanter. Har du avisen, Elinor?
Elinor: Ja, tilfeldigvis… her i vesken.
Agnes: Nå skal du få se, Grüneberg, kan jeg få kalle deg Olga?
Grüneberg: Kall meg Bibi, det er det mine venner kaller meg.
Agnes: Ja, jeg vet ikke hva du synes, men jeg reagerte litt på det der, men så tenkte jeg som så at han er jo en professor og vet nok best, men likevel… en elefant som lander på beina?
Grüneberg: Det er tull!
Agnes: Er du ikke enig?
Grüneberg: Reinspikka tull!
Agnes: Ja, vi diskuterte det Elinor og meg.
Grüneberg: Snehvit hadde med letthet landet på føttene, men hun ville aldri gått med på å la seg heise opp etter en kran. Katter er altfor selvstendige til det. Katter er naturens åttende underverk, spør du meg. De er så elegante, de er de eneste som kan gjøre meg forelsket. Ja, jeg må si, mellom oss, jeg var aldri forelsket i min mann.
Agnes: Nånå, la nå dette ligge, Grüneberg, jeg mener Bibi, det var dette med elefanten, hva? Tull hva?
Grüneberg: Reinspikka tull!
Agnes: Men se her, professoren vil vedde hundre tusen med alle som går mot ham.
Grüneberg: De pengene har han tapt. Elefanten lander på knollen, snur seg ikke en meter.
Agnes: Ja, tror du ikke?
Grüneberg: Slik lander den. [viser]
Agnes: Ja, det er så man kunne være fristet til å delta i veddemålet.
Grüneberg: Fristet!? Det er hundre tusen sikker gevinst.
Agnes: Vi skulle ikke prøve oss da?
Grüneberg: Prøve oss? Det er hundre tusen rett i lommen. Elefanten lander på knollen. Jeg vil ikke være i nærheten, det blir sikkert jordskjelv.
Agnes: Det er bare å skrape sammen hundre tusen, så er vi med.
Grüneberg: Det vil jeg absolutt råde dere til. Hvis dere trenger pengene. Dette er garantert seier.
Elinor: Vi lurte på om vi kunne låne hundre tusen av deg, enkefru Grüneberg.
Grüneberg: Hva?
Elinor: Ja, vi har ikke hundre tusen.
Grüneberg: Har dere ikke?
Elinor: Nei.
Grüneberg: Ja, men det har jeg.
Elinor: Kan vi låne dem? Du blir selvfølgelig med i veddemålet.
Grüneberg: Dere lurer meg ikke nå?
Elinor: Nei, vi lurer deg ikke.
Agnes: Se det står her i avisen.
Grüneberg: Haha! Jeg kan tjene hundre tusen! Nå skulle min mann ha sett meg, jeg er mye bedre i forretninger enn ham, det er hva jeg alltid har visst!
[går for å hente pengene]
Samling, et sted i skauen…
[Svinesen og Snoben småløper]
Snoben: Hvorfor slikt hastverk?
Svinesen: Det er slik det fungerer.
Snoben: Men vi vet jo ikke hvor vi skal.
Svinesen: Vi kan i hvert fall ikke være her.
Snoben: Men hvorfor tar vi det ikke litt med ro og planlegger hva vi skal gjøre.
Svinesen: Fordi… hvis vi blir sett her, så vil det virke meget mistenkelig.
Snoben: Hvorfor det?
Svinesen: To menn, langt til skogs, med en avis, det er ikke vanlig.
Snoben: Ja, vel så går vi.
[Sarah og Tuppa småløper]
Tuppa: Hvorfor slikt hastverk.
Sarah: Dette er ikke hastverk.
Tuppa: Det går fort for meg.
Sarah: Det får du vende deg til. Nå skal vi finne Herr Prudenskjold.
Tuppa: Men hvor er han?
Sarah: Jeg vet ikke.
Tuppa: Hva er da vitsen med å gå så fort, når vi ikke vet hvor vi skal?
Sarah: Fordi… da kommer vi til mange steder… fort. Et sted må han være. Og hvis vi finner mennene våre, skulle også de ha nok å svare for.
Tuppa: Jeg synes dette er spennende, jeg. Det er mye som skjer.
[Agnes og Elinor småløper]
Agnes: Hvorfor slikt hastverk?
Elinor: Pussig. Det var akkurat som om jeg visste den replikken skulle komme.
Agnes: Da har du kanskje forberedt et svar. Det er tullete av oss å haste rundt slik.
Elinor: Fordi vi ikke vet hvor Prudenskjold er, mener du? Du har helt rett.
Agnes: For en fordømt situasjon. Vi har hundre tusen vi kan tjene, men vi vet ikke hvor vi skal levere vinnerloddet.
Elinor: Vi kunne kanskje gå til avisen. Kanskje de vet noe.
Agnes: Kanskje.
Elinor: Eller vi kan sette oss ned her å vente.
Agnes: Det er lurere. Kanskje det dukker opp noe.
[Svinesen og Snoben kommer løpende]
Der ja.
Svinesen: Obs! Gjem deg!
Elinor: Var ikke det Sverre og Karl Erik?
Agnes: Jo.
Elinor: Hva i all verden gjør de her?
Agnes: To menn, alene i skogen, med en avis. Det er mistenkelig.
Elinor: Kanskje vi skulle undersøke.
[Går for å undersøke. Imens kommer Sarah og Tuppa fra andre siden. De spionerer]
Svinsesen: God dag, Elinor. Jeg hadde ikke ventet å se deg her.
Elinor: Nei, det hadde du nok ikke. Er det Herr Snoben som står bak deg?
Snoben: God dag, Elinor. Takk for sist.
Elinor: Selv takk. Vil dere ikke komme frem? Agnes er her også.
Svinesen: Jo, det… kan vi ikke like godt gå frem Sverre?
Snoben: Jo, jeg stod akkurat og tenkte på det samme. La oss gå frem.
Svinesen: Se det! Det er virkelig en fin dag i dag, strålende dag.
Agnes: Hvorfor har der den avisen?
Svinesen: Den? Å, den? Nei, den kan vi kaste. [Kaster den] Hva gjør dere ute i skogen, da, eller hva var det jeg skulle si… hva i all verden var det jeg skulle si. Hjelp meg, Sverre.
Agnes: Hva gjør dere ute i skogen, da?
Svinesen: Vi? Hva vi gjør her? Vi to? Sverre?
Agnes: Ja, hva gjør du ute i skogen uten meg, Sverre? Driver du og farer til skogs uten å gi meg beskjed?
Elinor: Kom og sitt med oss, da vel…
Svinesen: Ja, det…
Agnes: Kan dere ikke bare ta med dere avisen, så kan vi kose oss med den?
Elinor: To menn, og en avis. Det ser rart ut. Da er det bedre med to menn, to kvinner og en avis.
[Sarah og Tuppa kommer frem]
Sarah: Hva med to menn, to kvinner og to hustruer?
Tuppa: Og en avis?
Sarah: Karl Erik, hva gjør du her til skogs?
Svinesen: Sarah? Jeg hadde ikke ventet å se deg her.
Elinor: Ikke hør på ham, han sa det samme til meg.
Sarah: Og hva slags forbindelse har du med denne tøyta?
Svinesen: Denne tøyta? Ingen forbindelse, jeg kjenner henne knapt.
Sarah: Hvorfor har dere avtalt stevnmøte her ute da?
Svinesen: Vi har ikke avtalt noe stevnemøte, vi bare… Sverre?
Sarah: Hva gjorde du her ute i skogen? Svar nå på dette.
Elinor: Ja, det kan du godt svare på. Hva gjorde du her ute.
Agnes: Ja, hva gjorde du her ute?
Tuppa: I skogen?
[Grüneberg kommer, med katten]
Grüneberg: Der er dere! Jeg har lett etter dere! Jeg kom til å tenke på, katten kan også være med. Det står ingenting om det, hva? At katter ikke kan være med? Hvorfor skal ikke katter kunne være med? Snehvit er meget oppegående og ansvarlig for egne handlinger, det er ingen grunn til at hun skal holdes utenfor og gå glipp av hundre tusen kroner. Ikke sant, nusling, musling, tusling – smask!
Snoben: Å, du hellige jul.
Elinor: Ja, dere har møtt på… enkefru Grüneberg, alle sammen.
Grüneberg: Dere kan kalle meg Bibi, ja dere to kan kalle meg Bibi. Dere andre har å kalle meg enkefru Grüneberg. Den moderne liksomvennskaplige tonen vil jeg ha meg frabedt. Jeg må si jeg setter pris på litt galanse, og i så måte må jeg si at Professor Prudenskjold er en eksemplarisk representant for hvordan det skal være. Det er nesten synd å rappe hundre tusen kroner fra ham. Men når han sier at elskede Snehvit her ikke faller bedre enn en elefant, ja, da fortjener selv galante menn en lærepenge. Ikke sant tylle, bylle, hylle – smask!
Snoben: Og den hellige jul, enda en gang.
Svinesen: Jeg tror du må ta med den hellige påske og pinse også, denne gang. Og alle søndager i året. Jeg gir meg ende over.
Sarah: Kan noen si meg hva som foregår her?
[Oscarsen kommer]
Oscarsen: Der er dere! Ja, men der har jeg dere alle sammen samlet på et brett. Nå snakker vi om flaks. Prudenskjold begynner å bli utålmodig.
Svinesen: Jeg tror det er noen komplikasjoner, Oscarsen.
Tuppa: Og jeg tror min mann ikke er uten skyld i dem.
Oscarsen: Nei, men her har neppe skjedd noe som ikke kan ordnes. Hva er problemet.
Svinesen: [hvisker til Oscarsen] Jeg tror det er mange flere som vil være med på veddemålet.
Oscarsen: Er det bare det? Ja, men da har vi ikke noe problem lenger. Alle som vil kan få være med. Det står jo i avisen. Her ligger jo avisen. Hvorfor ligger den her på bakken? Og hvorfor er det en ring rundt Snoben er en feiging? Er det din avis herr Snoben? Merkelig. Nåja, her står det i alle fall.
Agnes: Men har Professor Prudenskjold nok penger til å betale alle som vil vedde med ham?
Oscarsen: Aner ikke, jeg kjenner ham ikke. Jeg vet bare at alle som vil kan være med. Akkurat det la han veldig stor vekt på. Han ville bevise en gang for alle at han ikke var en bløffmaker, sa han.
Snoben: Den snoken, jeg skal ta ham. Jeg skal ta det svinet!
Tuppa: Nei, men Sverre, nå må du… Unnskyld, dere, det er min mann, han er bare slik…
Agnes: Din mann er god nok på sine måter. Jeg er interessert i dette veddemålet, hvor finner vi ham?
Alle: Jeg er også interessert. Hvor finner vi ham? Nå må vi få satt en stopper for dette her.
Oscarsen: Rolig! Rolig! Jeg vet hvor han er. Han har gitt meg adressen.
Alle: Adressen? Adressen til Professor Prudenskjold?
Grüneberg: Ja. Han har den der.
Tuppa: Hva venter vi på?
[De går]
Og neste akt kommer neste uke…
En helt grei blogg 
[…] Professor Prudenskjold – Akt III […]