Årsmøte i Nordnes sjakklubb

En gang i uken springer jeg opp Stoltzekleiven her i Bergen. Sesongen min er fra februar til november, men sommermånedene er jeg jo bortreist, og ofte i de andre månedene er jeg jo også heldigvis bortreist, allerede i år har jo tre uker gått ut pga Polen, Ukraina og påskeferie, så det er greit. Vanligvis springer jeg tirsdag etter jobb, men denne gangen var det så mye jobb å gjøre etter påskeferien, og i tillegg var jo døgnet nokså omsnudd etter påskereisingen, så jeg trengte meg også en ettermiddagshvil denne dagen. Onsdag var det flott vær, som det også var tirsdagen, og det er jo alltid deiligere å slite i finvær, det var bare det at det var snø og is, og jeg tenkte som så, at det er bedre å springe når isen er smeltet. Og i dag fikk jeg det. I går forsvant solen, det snødde i stedet, og i dag var det slaps og snø og tilløp til regn, og altså verst tenkelige forhold, og jeg løp opp på 18,10 som er nest dårligst for i år, og milevis unna den vanvittige rekorden på 14,07 fra i fjor.

Det var imidlertid ikke mine tapre løpeturer opp til Sandviksfjellet jeg tenkte å skrive om. Det var et tappert møte i Nordnes sjakklubb, et bilde på idealismen og hverdagsånden som fortsatt finnes i Norge, et eksempel på vårt daglige tapre liv. Det skulle altså være årsmøte i Nordnes sjakklubb, sjakklubben jeg er med i, årsmøte i Nordnes bydelshus kl 1830. Og jeg var som vanlig for sen, jeg har det med å komme meg av gårde når jeg skulle være fremme, og denne gangen ble jeg litt sen til og med til det. Klokken var litt over halv da jeg gikk hjemmefra. Og det snødde tett, jeg tenkte i all verden, skal jeg løpe i dette, det er ille nok å gå i, enda det bare var de få meterne fra der jeg bor på Nordnes til bydelshuset der. Det var sånt meningsløst vestlandsvær, lass på lass med snø, sent i mars, og ingen sjanse for at det skal bli liggende 24 timer, og uansett hvor mye det snør, vil vi aldri kunne gå på ski eller bruke snøen til noe.

Med et hufs og et grøss gikk jeg inn døren på Nordnes bydelshus, den karakteristiske ristingen, for å få av snøen, og fordi man fryser litt og endelig er i varmen. Men på Nordnes bydelshus var det ikke så veldig varmt, og ganske mørkt og helt tomt. Det var bare en mengde dører, hvorav de fleste var låst. Så jeg fulgte de dørene som var åpne, og endte etter å ha gått gjennom en god del av dem opp i et rom som fortsatt var mørkt, men der var det folk. Nordnes sjakklubb.

Det var tre stykker som var kommet, og når jeg også kom, var vi fire. De hadde også fåtttak i en til på telefon, som var på vei, men satt fast i trafikken i snøværet. Fem. Og uansett måtte vi vente på rommet vi skulle få, for det var en barnehage der frem til sju. Vi kunne bare vært i det rommet vi var, men der virket altså ikke lyset. Så ble vi da sittende der i mørket og vente, vente, noen gikk ut og røykte, jeg gikk inn i alle åpne rom. I ett av dem var en gammel innrammet plakat, en reklameplakat for et hotell, kanskje det gamle bruksområdet for Nordnes bydelshus? Hva vet jeg? Det var i hvert fall «5 minutes from the haven», «in the most beautyfull party (sic) of the town». Og det stod også på tysk og fransk, og på dansk, som den gang var norsk.

Etter en stund kom sistemann, og vi kunne gå inn og ha årsmøte. Det vil si, vi måtte først sette ut stoler og bord, for barnehagerommet vi skulle være i, var helt tomt, det var bare kasser og hyller med leker langs veggene, og barnestoler på to bord i et hjørne. Så vi hentet stoler og bord, 8 stoler, i tilfelle det kom flere, og vi måtte også moppe gulvet, siden skoene våre var så snøete og slapsete, og vi gjerne ville være venner med dem vi leide av. Og det er norsk hverdagsånd.

Så begynte møtet. Ingen hadde med seg sakspapirer, og han som holdt møtet og hadde innkalt, hadde ikke tatt kopi, for det hadde han gjort i fjor, og da hadde alle bare kastet det med en gang. Det ble valgt ordstyrer, det ble ham, eller han ble valgt, eller ingen hadde innsigelser, det var helt greit, men da han først var valgt, var det ikke så lett å styre noe særlig, for praten gikk om løst og fast og om sjakk og om det man kom på å si. En annen post var årsberetning, den var det ingen som hadde laget, og det var heller ikke så mye å lage, for det hadde ikke vært noen aktivitet. Vi hadde bare hatt et lag i vestlandsserien, og dette laget rykket ned i andre divisjon, noe som var en tung dag for Nordnes sjakklubb.

Deretter var det økonomi. Det var ikke laget noe budsjett, for det var ingen utgiftsposter som var kjent på forhånd, ingen visste om det ville bli holdt noen turnering, og ingen var engang riktig sikre på hvor mye det kostet å leie lokalet, men vi hadde noen penger på konto og det var helt greit. Det var også en sak om at vi hadde fått igjen noen penger for en reise til Førde, det var 750 kroner fra forbundet, og de skulle deles ut til dem som hadde reist og hadde hatt utgifter, men hvem var nå det, og når var denne reisen, og hvem kjørte bil og hvem satt på, og spleiste de som satt på for bensinen? Da ingen husket noen ting, kom det et godt forslag om bare å sette disse pengene inn på konto for fremtidige reiseutgifter, og som alle forslag, ble det raskt vedtatt.

Deretter var det en tung og viktig sak, godt plassert på eventuelt, denne saken var reelt tung og viktig, og den var fra et par år tilbake, men det er ingenting å skrive på en blogg, så derfor – ti stille med en.

Så var det bare å velge nytt styre og å underskrive protokollen. Tre av dem som var der ble leder, nestleder og revisor, de to andre, hvorav den ene var jeg, skrev under protokollen, som altså i følge reglene for  Brønnøysundregisteret er nødt til å underskrives av uavhengige medlemmer, eller hvordan det var. Og der skrev vi under på det eneste virkelige vedtaket som ble gjort, at vi nå skulle ha 100 kroner i vervepremie for alle dem som fikk nytt betalende medlem til Nordnes sjakklubb. Så om noen lesere er interessert, ta bare kontakt, jeg skal ikke være vanskelig, vi kan godt dele vervepremien i hver vår øl.

Etterpå gjorde vi det eneste vi kan, nemlig å spille sjakk, og sånn vi spilte, viste vi at vi kunne ikke det heller. Alle partiene ble avgjort av stygge feil, der hele offiserer forsvant i et trekk, det gjaldt i hvert fall alle mine partier. Dette var lynsjakk, og vi kunne jo egentlig merke fra først til sist at ingen der egentlig hadde kommet for å holde årsmøte, vi var kommet for å spille lynsjakk. Og det gjorde vi da årsmøtet var slutt.

Sånn har vi det i Nordnes sjakklubb. Velkommen til oss, it’s the best party in town.