REM – Accelerate

 I dag kom REM med ny plate, den heter Accelerate og er den første siden Around the sun, som kom i 2004. Jeg har skrevet om mitt forhold til REM i denne posten her https://esalen.wordpress.com/2008/03/07/rem-konsertbilletter/, og skal her konsentrere meg om platene, og spesielt den siste, som jeg i god tradisjon kjøpte straks den kom ut.

REM er band det er lett å dele opp i perioder. Vi har de såkalte IRS-years, med platene fra Murmur  til Document, selveste storhetsperioden i følge blodfans, uskyldstiden, der de gav ut stor musikk få kjente til, det var collegemusikken, indie, det var bandet som skrev «To the one I love» som deres første kjærlighetssang. Og det var jo slett ingen kjærlighetssang, det var «a simple prop, to occupy my time» og «FIRE!» med karakteristisk hyl fra Michael Stipe. Alle platene fra denne perioden er uhyre slitesterke, sangene er herlige å spille på gitar, dette er rock, med en vokalist som bevisst synger utydelig, slik at lytteren mer skal føle, enn høre budskapet. Og tekstene fantes jo ingen steder, før internett kom, og fansen nilyttet og diskuterte for å finne ut hva Stipe egentlig sa, og fortsatt ingen kan være helt sikre på for eksempel «It’s the end of world as we know it (and I feel fine)». Om disse platene kan man si noe så kjekt, som at alle er meget bra, og alle er undervurderte. Jeg tenkte jeg kunne nevne en, men tenkte at jeg da like godt kunne nevne alle de andre, i denne musikken trår man ikke feil.

Så kommer storhetstiden, der REM liksom klarer kunststykket å bli superstjerner, samtidig som de beholder indie-kvaliteten og undergrunnsstempelet, de er liksom klubbandet som spiller på fotballstadioner, de er bestselgere også kritikere og kjennere og alle og enhver anerkjenner, det er superbandet. Platene er Green, Out of time og Automatic for the people, plateselskapet er Warner brothers, og jeg må få trekke inn meg selv, jeg gikk siste året på videregående da Automatic kom ut, det var helt perfekt, REM og jeg traff hverandre på høyden, de fant meg på sitt beste, da jeg var i min mest inntrykksømme (for å låne et nydelig uttrykk av Dag Solstad) periode, og disse sangene er jo større, mer følelsesladde, mer svimlende, sanger man kan høre alene på øretelefoner og høre seg helt bort. Green er jo bare hiter, Out of time er enda større hiter, og Automatic er både hiter og helhet og simpelthen en av verdens aller beste plater noensinne gitt ut. Dette er storhetsperioden, alt REM gjorde i perioden er fantastisk, kjøp bare Automatic box, unplugged, hva som helst. Outtakesene og coverne fra denne perioden er også perler, jeg kan nevne «Fretless» og «It’s a free world baby», eller nydelige «Dark globe», fra tidlig Pink Floyd, morsomme «In the jungle», tøffe «Ghostraider», vakre «Arms of love» eller hva som helst.

Jeg sa forresten feil, da jeg sa REM på denne tiden ble et stadionrock-band. De gav ikke konserter, ikke før Monster kom, og denne platen var jo litt annerledes. Det var rockeplaten så elektrisk som det blir, det var tekster som ikke betydde noen ting (bortsett fra på Let me in, selvsagt, til minne om Kurt Cobain), eller i hvert fall ikke var så uttrykksfulle og meningsfulle som på Automatic og de tidligere platene. Dette var platen der «Strange currencies» spilte rollen til «Everybody hurts». Jeg kan liksom ikke helt forstå de som ble fan av REM, etter å hatt denne platen som sitt første møte, dette var et REM som reagerte på seg selv, og en plate hvor man for første gang ikke var samstemte over at dette var et mesterverk. Siste plate i denne perioden var New adventures in hifi, der det finnes sanger som kan måle seg med de beste, men den er jo litt sammenrasket da, av sanger som ble laget og forsøkt spilt underveis på turneen, og nye sanger, laget for å få fylt opp platen. Med Monster og New adventures hang fansen fortsatt med, fordi de tidlige platene var så gode.

Så sluttet Bill Berry, trommeslageren, og REM går over i sin siste fase (hittil, får man kanskje si). Den første platen var Up, riktignok også den med mange sterke sanger, men dette var et nytt REM, mer elektronisk og med trommemaskiner og med flere studiomusikere og mer vekt på produksjonen, dette var ikke det samme, nei og nei, så trist det var, at Bill Berry sluttet. Han var jo den morsomme, det var jo han som kunne kjøre traktor, og det var han som fant på den enkle trillen til Everybody hurts, og at det ville bli fint med å sette sammen akkordene D og G. Etter Up kom Reveal, den eneste REM-platen jeg ikke når som helst kan ramse opp alle sporene på, forlengs og baklengs, her er nok en del anonyme spor, ja, og de beste sangene er ikke noe en supergruppe som REM kan slå i bordet med. Skjønt, «Imatition of life», er jo fin, og min favoritt er «All the way to Reno», og hvis man anstrenger seg litt, får man sikkert «I’ll take the rain» og «Bang a drum» til å bli fin også. Around the sound er kanskje den platen som har fått mest kritikk, men jeg har ikke noe i mot den, «Leaving New York» er en trivelig hit, og de fire siste sporene («High speed train», «The worst joke ever», «The ascent of man» og «Around the sun») hører i alle fall jeg med innlevelse og glede. Og i anstendighetens navn må vi jo nevne sangene som ikke har funnet veien til noen ordinær plate, «The great beyond», «Bad day» til dels «Animal» og «I’m gonna DJ» som jo nå fant veien til accelerate, det er jo kjempesanger som må med i regnskapet, REM er nok fortsatt et superband, i hvert fall for meg.

Nåvel, jeg har tenkt på det, det er ikke så lett for grupper å bli eldre. Jeg kommer egentlig ikke på noen grupper som har holdt høyt nivå over 20 år. Det er enklere for Bob Dylan og Neil Young å utvikle seg og ta nye veier, det er bare å leie inn noen nye studiomusikere, mens for band som REM må hele gruppen være enige for veien gruppen skal ta. Og så var det jo det med at REM og jeg fant hverandre på topp, det vil si, de var på sitt mest uttrykksfulle, jeg på mitt mest inntrykksfulle, det vil aldri kunne bli det samme, selv om de klarte å lage en plate som Automatic igjen. Jeg kjøper alle platene og går på alle konsertene, og kommer til å fortsette med det så lenge de og jeg eksisterer – for gammelt vennskaps skyld.

Accelerate

Det er sagt at REM med denne platen er tilbake på rockesporet, og jeg er enig. De fleste sangene er god, REMsk rock, med Peter Buck på skjærende gitarer, klart elektrisk, og med de typiske trillene og triksene hans. Mike Mills er med og får kore, som i de gode, gamle dager, og Michael Stipe har jo alltid hatt stemmen sin, selv om den kanskje ikke har fått komme helt til sin rett på de aller siste platene. Dette er sang som passer å spille på fest, som passer å ha på god styrke på vårens grillkvelder, på ungdommens fester, overalt der øl drikkes. Her kan jo REM rett og slett vinne nye fans, det er nok kanskje en stund siden.

Her er platen, sang for sang

«Living well is the best revenge» – Platen begynner som lovet, dette er REM tilbake i Rock n’ roll sporet, med tempo og skurr, som i gode gamle IRS-dager. Vi må vel tilbake til gode gamle «Finest worksong» for å finne lignende trøkk i åpnigssporet. Det er godt driv i refrenget, med hes og rask sang av Michael Stipe, og koring i bassgang fra Mike Mills. Det høres også ut som de har lagt inn et av Stipes varemerke, med å skrike i mikrofonen, som han rister frem og tilbake foran munnen, eller riste på hodet foran mikrofonen, et slags skrik på og av. Og der det er pauser, fyller Peter Buck in med en liten gitartrille. Bra start.

» Man-sized wreath» – Det er ikke mye pause mellom de to sporene. Her er tempo, her er accellerate. Denne sangen høres bedre ut. Tøft gitarspill av Peter Buck, med elektrisitet og fuzz, og karakteristisk koring av Mike Mills, og potensielle superreplikker fra Michael Stipe «like you just don’t care», med trykk på hvert ord, joda, denne sangen kommer nok jeg til å like.

«Supernatural Superserious» – Denne sangen har allerede ligget ute på nettet en tid, (sjekk http://supernaturalsuperserious.com/, der du kan høre forskjellge versjoner, og liksom sete sammen egne videoer) og er den første hitsingelen. Dette høres ut som en sang det passer å drikke øl til, gjerne utendørs om sommeren, det er en sang det passe å være ung og ubekymret til. Også denne har karakteristiske licks av Peter Buck, og karakteristisk koring av Mike Mills, og typiske REM-overganger.

«Hollow man» – Den første rolige sangen. Eller, det første rolige minuttet, med Stipes klare, rustne stemme og det som må være et elektrisk piano, men det var bare minuttet før det ble fullt band og bråk her også. Sånn går sangen, rolige vers og gass i refrenget. Vi får se hvordan den vokser, foreløpig satt ikke denne så veldige spor. «I become the hollow, man, now – I see, I see, I see» Slike avslutninger har Stipe laget mange av, og de er skikkelige kjekke å spille på gitar.

«Houston» – Denne sangen høres mer krevende ut, med abrupte rytmer, temposkift og mange instrumenter i et rotete lydbilde. Kanskje kan denne sangen plasseres i tradisjon med perler som «Pilgrimage», «Feeling gravity pull» og til og med «Ignoreland»? Kanskje ikke.

«Accelerate» – Tittelsporet skal jo alltid være sterkt. Første gang REM kalte opp en plate etter et spor, var med «Around the sun», ikke engang «Green» het «World leader pretend». Sterke sanger skal jo ikke alltid sitte ved første gangs gjennomhøring, og for meg, må nok denne gå flere runder. Foreløpig har den ikke imponert meg. Men linjen «I got to follow another direction – accelerate» er tøff, med rullende, mørke trommer og Stipe meget velartikulert til ham å være. Kanskje.

«Until the day is done» – En enkelt gitar spiller opp, Michael Stipe synger forsiktig. Det gjør seg med stemmen hans, det skal ikke mye til for å lage bra musikk med en slik stemme. Og bandet kommer karakteristisk inn, også her, dette høres ut til å kunne bli en favoritt. Det er tradisjonelle bassganger, en fin sang å ta på konserter, når bandet og publikum trenger en pause og i gamle dager skulle holde oppe lighterne lite grann. Men når jeg hører etter på teksten, så er den vel kanskje litt i overkant.

«Mr. Richards» – Denne sangen høres ut til å begynne med de samme akkordene som «What’s the frequenzy, Kenneth», men skal jeg gjette, vil dette bli en bedre sang, enn den. Også dette er sang som passer til fest, ung og ubekymret, med øl og vin og damer, og alt i blanding, og peanøtter i sofaen, og livet er for kort til ikke å danse og snakke og synge med på en gang. Dette er sangen som gjør det best på de første gangers høringer.

«Sing for the Submarine» – Noen som husker «I remember California»? Den er på Green den også, den er sangen de færreste trekker frem, når de skal nevne en god sang derfra, men den er der den også, vanskelig å spille, og slett ikke særlig catchy. Dette er REM, slike sanger hører hjemme, og «Sing for the Submarine» høres til og med ut til å være tilgjengelig. Nei, dette er jo en spesialitet fra de gode gamle dager, da de med vanskelige harmonier og støymusikk, setter de vakre partiene i kontrast, og i slike omgivelser, blir det vakre bare enda vakrere. Foruten de jeg allerede har nevnt, er for eksempel «Low» fra Out of time, et typisk eksempel på dette, og det finnes mange flere eksempler. «Sing, sing for the submarine» – det er vakkert.

«Horse to water» – Trommer og støy, instrumentene vil liksom overdøve Stipe, men han har jo mikrofon og holder stemmen på topp, og her kommer sannelig Mr Mike Mills inn med kor, også, dette er også en festsang, men det gjenstår å se om det blir en «Star 69» eller en «Departure».

«I’m gonna DJ» – Denne sangen er allerede gitt ut på liveplaten som kom i fjor, og jeg hørte den selvsagt på konserten i Stavanger da jeg var der. Den finnes også på konserter mulig å laste ned fra internett, eller se på youtube. Denne er blodtøff, «It’s on my mind, it’s in my mind, it’s what I find» det er typisk Stipe «You cannot resist, you cannot resist, you cannot resist», slike tekstlinjer er det Stipe gjør best. «Hey steady, steady, hey steady, I don’t wanna go untill Im good and ready!»  Det passer til allsang, det er slike sanger som liksom er laget for å spilles live. «I’m gonna DJ at the end of the world» «You cannot resist, you cannot resist!» Bare kremlinjer.

Og med REM skal man alltid lytte til siste ord, eller siste setning på platen. På Automatic for the people er det «All of this is coming your way», på Out of time «What about me», på New adventures in Hifi er det «I’m out of here» (samtidig som Bill Berry slutter), og på Up er det «I am free». På Accelerate er det – «Yeah!»