Aprilsnarr

I dag er det 1. april, dagen for aprilsnarr, dagen hvor det er lov å tulle og tøyse litt i avisene og i mediene, dagen hvor man kan krangle litt i familiene om man har vært utsatt for en god eller dårlig luring, narredagen, det er fritt frem. Ved å søke litt på nettet, fant jeg at en avis som VG «av prinsipp ikke har aprilsnarr» (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=221746), i hvert fall ikke hadde det i 2004, hva nå motivet kan være for VG å ha et slikt prinsipp. Ellers kappes også aviser og TV og radio med å finne på noe morsomt, det skal helst ergre på seg noen, det skal helst være litt vanvittig, og det skal helst medføre aktivitet, for eksempel ta med seg flasker på polet og få fylt opp med rødvin, eller ring dette nummeret, eller det ene eller andre.

Opp gjennom årene har jeg fullt litt med på rare nyheter rundt omkring i verden, og det trenger ikke være 1. april for å være usannsynlig, og det trenger ikke å være usant, for å være vanvittig. Først hadde jeg en spalte i internavisen til IAESTE, en realfagsorganisasjon for utveksling av studenter, jeg var Erling Tabbe, mitt første pseudonym som skribent, og jeg skrev om morsomme tildragelser i mitt eget liv og i verden. Mange av disse historiene var hentet fra bøkene Tidenes tabber, og Flere tabber, redigert og kommentert av han der, hva het han, Alf Tande P., må det ha vært. Det var den slags bøker jeg hadde styringen på i min ungdom, pure morobøker, tabber, fra barnemunn og superrekordboken, i motsetning til nå, hvor det skal være tungt og tykt og helst russisk. Dessverre er alle Erling Tabbe historiene somlet vekk nå, jeg har dem i hvert fall ikke.

Så hadde jeg en liten føljetong, mer eller mindre, i Studentradioen, som het «Rare rettsaker», der jeg var inne på nettsidene til forskjellige organisasjoner i USA, som kjemper mot dumme og unødige rettssaker. Dette er av typen saksøking av McDonalds, som ikke advarer mot at det er farlig å kjøre bil og spise hamburger, saksøking av knivprodusenter, som ikke advarer mot at kniven ikke er egnet til å åpne frossenpakninger, og så videre, og så videre. En av dem jeg syntes var mest vanvittig, var den savnede som saksøkte redningspatruljen når den kom, fordi den ikke kom fort nok. Det gikk ikke mange årene før vi hadde en lignende sak i Norge også, etter ulykken med den engelske basehopperen i Kjerag, der redningspatruljen attpåtil var frivillig.

Så jeg tenker på det, at det kan ikke være bare lett å finne på noe komplett utroverdig nå, noe som er så dumt, at det umulig kunne vært presentert på andre dager enn denne. I 2004, fortsatt på en av sidene jeg fant med mitt enkle søk, var narringen til var det BA, at det skulle bli bompenger lørdager også her i Bergen. Og hvorfor skulle det ikke det, noen gang? Det finnes avgifter som godt kan konkurrere med den. Den finske utenriksministeren som må gå av, og de norske mediene som må presentere det, som om den eneste gangen finsk utenrikspolitikk er interessant, det er når utenriksministeren sender tekstmeldinger til ei som har jobbet på en strippeklubb, og nekter for det etterpå. Hvor deilig hadde det vel ikke vært, om slike nyheter bare var aktuelle som aprilspøk.

Nåvel, nåvel, jeg har vel mer eller mindre vokst fra denne dagen, og jeg gjorde min dose morsomheter av denne typen da jeg var liten, og av prinsipp måtte lure hvert medlem av familien, og med Erling Tabbe og de rare rettsakene. Selve uttrykket arpilsnarr, er egentlig en feilskriving, det skal ikke være aprilsnarr, men aprilsnapp. Uttrykket kommer fra Frankrike, der det heter donner le poisson avril, altså å gi noen aprilfisken. Fiskesesongen startet 1. april i opplysningstiden, og så gikk man da og fisket i de franske elver, og overklassen fisket i Seinen, og hadde stor moro ved å si «jeg har napp! jeg har napp», og når sidemannen kom for å se, så hadde han fått aprilfisken, det var ingenting, det var aprilsnapp, hahaha, han måtte bare gå tilbake. Slik var det også hos britene, med «The fools fish», eller i Italia, der det bare heter «Pescatore», eller fiskeren. Og man kan forestille seg muntre italienere rope «aiuta mi, aiuta mi!», hjelp meg, help meg! og liksom ha en stor rugg på kroken, og når hjelpen kom, var hjelperen «Pescatore», og god latter. I våre dager står jo ikke fiske så sterkt som det en gang gjorde, det har blitt oppdrett, trålere og industri, så aprilsnappen har mistet sin opprinnelige mening, og blitt aprilsnarr. Internett er full av gode historier om storsnutete adelsfolk som har fått sin «fools fish», blitt «il Pescatore» eller har klart å donner le poisson avril. Det er bare å søke på Google, eller en av de andre søkemotorene. Disse opprinnelige historiene, er langt bedre enn dagens slappe, daffe norske aprilspøker – hvis vi da ikke tar sannheten i bruk, da.