Først av alt: I dag er det min søster Trudes bursdag. Hun blir i dag 32 år, og hun har brukt årene godt med å få seg mann og barn og hus og bil og utdannelse og jobb, og så videre, og så videre, hun har valgt familieveien og lyktes så godt det lar seg gjøre. Barna er kjernesunne, huset er stort og har utsikt, nabolag og turområde like ved, bare garasjen er sikkert større enn min leilighet, og mannen – som vi jo kan kalle Lars, det er jo det han heter, – og Lars. altså hennes mann, bygger på både huset og garasjen og fikser ting allerede før de går i stykker, det er kjekt de klarer det så bra. Og i dag fyller hun altså året: Gratulerer med dagen!
Men hennes bursdag får nok ikke spille hovedrollen i denne posten. Bursdagsposter hører hjemme på runde tall, i hvert fall her hos meg, og nå vil jeg ikke ha noe av at min søster kommer trekkende med noe sånt som at 32 også er et flott og viktig tall, fordi 2 i femte jo blir 32, og det er en ren matematisk egenskap, mens 30 bare er spesielt fordi vi benytter oss av titallssystemet, den må hun lenger inn på universitet med. Hun får en hilsen og alle gode ønsker, men en overskrift får hun ikke før hun blir 40.
Allright, jeg er jo en type som helst ser at planer blir til i ettertid, jeg har alltid hatt litt problemer med å måtte befinne meg et bestemt sted på et bestemt tidspunkt, og har alltid likt bedre «sånn cirka» og «nå passer det godt». Derfor er det ganske uvanlig å kunne si at nå er både reiser og opptredener planlagt og bestemt til langt uti juni. Og jeg skal gi de av mine lesere som interesserer seg for kategorien «om meg og mitt» en liten oversikt.
Reiseaktiviteten begynner onsdag 30. april. Jeg reiser til Oslo. Det faller seg så fint at det er langhelg med fri fra jobben, konfirmasjonshelg og mulighet for et lite komikerinnslag på prøverøret i Oslo, alt sammen samtidig, og da er det bare å bestille billett. Det har jeg gjort, så denne reisen er sikret. Samtidig får jeg som jeg alltid får, hvis de da ikke er bortreist, besøkt mine gode venner i Oslo, og det blir jo kanskje det aller høyeste høydepnktet. Konfirmanten er mitt søskenbarn Jenny, og konfirmasjonen blir etter planen en finfin avslutning på en skikkelig vellykket langhelg.
To uker etter denne Osloturen, blir det muligens ny tur til samme by. Denne gangen for å gå på kurs, eller for å si det som det er, slett ikke for å gå på kurs, men det er et kurs der også, og jeg har søkt plass på dette kurset. Sannsynligvis vil det gå i orden, det er mandag og tirsdag 19. og 20. mai, men jeg tar sikkert med meg hele helgen når jeg først reiser. Forresten, det er jo 17. mai der også, vi får se, vi får se, men en gratistur til Oslo som følge av kurs, kan jeg nå alltids reise på. Vi får se.
Uansett er det dåpshelg helgen etter, altså rundt noenogtjuende mai, og jeg har etter mine beregninger langhelg, og kan reise hjem allerede onsdagen, eller eventuelt torsdag morgen, det passer veldig godt, dette her. Dåpsbarnet er min nevø Benjamin, som også denne helgen blir mitt fadderbarn Benjamin, min søster Trude (32-åringen!) har gjort meg den ære å spørre om jeg vil være fadder, og det vil jeg, det vil jeg, jeg skal gjøre mitt. Han har allerede vist seg som hele verdens midtpunkt, og enda han ennå ikke kan gjøre noen ting, får han vår alles fulle oppmerksomhet så lenge han er våken, og ofte når han sover også. Det blir kjekt å følge med på ham vokse opp, skal vi dømme ut i fra hans søsken, Daniel og Sofie, kommer han til å gjøre det ganske bra. Denne reisen tar premien som den viktigste – selvsagt.
Uken etter dåpen blir det ny reise hjem. Dette er også en reise i toppklassen, det er nemlig konsert, og det er selveste hans Bobhet som kommer, Mr. Robert Allen Zimmerman, Bob Dylan, han skal ha konsert på Viking-stadion 30. mai, og jeg har allerede sikret meg billett gjennom Bergen Dylan society. Dette blir tredje konserten jeg går på med ham, og selv om han begynner å bli gammel og rusten, og kan være nokså varierende på konsertene sine, så er han fortsatt Bob Dylan og har en sangkatalog ingen kan matche ham. Og bare se ham stå der, forhåpentligvis med gitar, men enda om han bare står med keyboard, sidelengs mot publikum, og uten å vende hodet mot oss før ekstranummerne, så er det stor å bare se ham, det er skikkelig stort. Så dit skal jeg, og det skal vel de fleste andre i Bergen Dylan society også, og går det riktig bra, blir det nachspiel med Dylan dogs et eller annet sted etterpå. Jeg skal – selvsagt – holde ut til siste slutt.
Siste reisen er kronen på verket. Humorfestivalen i begynnelsen av juni. Vi reiser ned praktisk talt hele stand up Bergen, og skal spre latter både på Sandnes og i Stavanger. Det blir kjempegøy, og om disse opptredene og de andre utover våren, skal jeg skrive på mandag. Følg med, følg med…
I morgen reiser jeg på skituren jeg ikke fikk gjennomført sist søndag, og kommer til å skrive en helt grei post om den.
En helt grei blogg 