En real skitur

«En helt grei erstatning». Det var overskriften jeg først tenkte å ha på denne posten. Skituren denne søndagen var jo en erstatning for skituren som aldri ble noe av forrige søndag, greit beskrevet i forrige søndags post. Den søndagen regnet det og var overskyet, helt greit vær å være inne i, mens vi i dag våknet til klar, blå himmel og strålende himmel. En helt grei erstatning.

 Jeg tenkte at en slik dag, må jeg i alle fall ikke komme for sent, denne gangen skal jeg være hos min kamerat, Martin, klokken elleve, og da må jeg gå hjemmefra senest kvart på. Etter å ha laget frokost og kakao og nistepakke og spist frokosten og pakket, og alt det rotet som hører med når jeg skal gjøre alle disse tingene før jeg skal et sted, kom jeg meg ut litt over elleve og var hos ham litt etter. Denne gangen stod han utenfor og ventet, ikke fordi han var så forbausende klar til å gå, men fordi han måtte i butikken først. Jeg skulle ordne middagen, han skulle ordne resten, og det hadde han kort og godt ikke ordnet.  Jeg hadde også ordnet middagen med en lei feil, det var som alltid pølser og pølsebrød, men da jeg kjøpte dette fredagen, hadde jeg lagt både brødet og pølsene i samme skuff, og det blir jo feil, og til turer som dette, der alt skal være topp, blir det i hvert fall feil. Så vi måtte kjøpe nye pølser også.

Alt dette her ble greit gjort, vi hadde fortsatt 10 minutter til bystasjonen, og kunne rett og slett spasere, det var til og med tid til å skifte litt tøy før vi gikk på bussen, det var altfor varmt for stilongs, tenk det, tenkt det. Dette var noe annet enn forrige søndag, dette var så visst dagen å rekke bussen på, slik vi gjorde, og timen opp til Furedalen gikk som en føyk. Der var den unnagjort.

Og på vei oppover standardløypa på Kvamskogen, var det bare å lette seg for klær, verken lue eller hansker eller jakke eller knapt nok genser var nødvendig, det var ski i t-skjorte vær. Og veien opp til Tvillingtoppene eller hva det heter, Såta, gikk som en lek, en lett lek, for første gang spiste vi ikke engang lunsj før vi var helt på toppen. Vi var der på et blunk. Og vi hadde altfor mange krefter til bare å fullføre runden ned igjen

Så da var det bare å ta til høyre, for første gang i vårt liv til høyre, der på toppen. Opp til snaue villfjellet hvor vi aldri har vært før. Men først var det lunsj og kakao, jeg fikk velfortjent ros for kakaoen, jeg hadde som sist tatt alle forholdsregler med den, og laget den nøyaktig etter oppskriften, og til og med kjøpt inn ekstra helmelk for den, alt var gjort pinlig korrekt, bortsett fra altså kakaoen selv, som fortsatt var noen år for gammel. I tillegg hadde jeg noen baguetter med skinke, rikelig med skinke, og majones og tomat, og agurk, overdådig skal det være, og overdådig var også utsikten, ned mot Hardangerfjorden, sol og snø og fjell, og varmt nok til å sitte fortsatt uten jakke. Nei, det var fortsatt en helt grei erstatning.

Deretter var det opp, videre opp, rett opp, fjellveggen opp. Heldigvis stilte Martin meg et spørsmål som engasjerte meg noe så til de grader, slik at jeg ikke la merke til hvor bratt det egentlig var, jeg pleier jo strengt tatt å bli litt nervøs når det blir altfor bratt. Store deler av denne skituren skulle jeg bruke til å tenke om jeg hadde et ambivalent forhold til så bratte skrenter, at man må borre stålkantene på skiene inn for ikke å ramle som følge av reneste tyngdekraften, eller om jeg simpelthen ikke liker dem. Store deler av turen trengte jeg ikke engang lure, jeg liker det ikke. Som sagt, kom jeg denne gangen godt opp første kneiken før jeg skjønte hvilken felle jeg var gått i, og trengte bare være nervøs siste biten. Nervøsiteten ble imidlertid forsterket av at jeg svært, svært, svært uheldig mistet skien. Heldigvis mistet jeg den på et strekk jeg gikk godt sidelengs, så den rant ikke ned, men ærlig talt, for det første var det ikke noe særlig å måtte feste skien igjen, der i fjellveggen, for det andre, så var jo dette noe vanskelig å la være å tenke på resten av bakken opp. Når som helst kan skien ramle av, og da er det lang, lang, lang vei ned.

Men vi kom oss jo opp, og jeg skal ikke overdrive verre enn å si at dette er en helt vanlig løype, det var tjukt av folk som gikk eller rant ned, mens vi gikk opp, det var ikke verre enn som så, men det var heller ikke bedre enn at det ble skikkelig ille for meg, da vi selv måtte snu og ned igjen. Det gjaldt imidlertid ikke ennå. Foreløpig gikk vi på i godt mot. Målet var å finne en vei rundt, på oppsiden. Først var det riktig langt opp, bratte fjellveggen var en ting, men det fulgte også et langt strekk med slakere og lengre oppoverbakker, det hadde vært greit nok, verre var det at det aldri ble tegn til mulighet for å ta til høyre, som vi måtte om vi skulle komme oss ned til NAF-hytta igjen. Det var tross alt der vi hadde begynt, og vi hadde også gravd ned skitrekket der, så vi måtte ned dit, og kunne ikke for eksempel ta en sjanse og satse på en runde til et annet busstopp, noe min kamerat og jeg utmerket kunne vært troende til å ta sjansen på, i hvert fall jeg.

Frarøvet slike muligheter, tok vi til høyre uansett. Jeg skal ikke underslå at det var jeg som presset på her, det går sikkert en løype, sa jeg, her er en løype, sa jeg, der er det folk, sa jeg, alt sammen litt usikkert. Det var riktignok antydninger til skispor, og det var tilløp til bevegelse i horisonten, men det var kanskje litt drøyt å kalle det løype. Derimot er det ikke i det hele tatt drøyt å kalle det skikkelig bra å gå der, det var helt topp, nydelig flatt, eller slakt nedover, førsteklasses norsk høyfjellsterreng, karrig og vilt, og stor utsikt i alle retninger. Nede til høyre så vi langt ned til de toppene som vanligvis er de høyeste vi når på disse turene, til venstre så vi villfjell og ukjent terreng, dessverre med et juv i mellom, og det begynte vel å ane oss at også ferden fremover vil ende i et juv. Denne aningen ble nok forsterket av Martins gode argument at om dette var en løype, ville nok flere ha gått den, her var ingen andre enn vi. Likevel gikk vi rett frem til det var dønn umulig å komme lenger. Da snudde vi.

Så var det samme vei tilbake, like fin, men i motsatt retning. Jeg hører til blant dem som ikke kan fordra å gå frem og tilbake på turer, jeg kan ofre mye for å få en sløyfe, what so ever, her var det bare ikke mulig. Vi måtte jo rekke bussen, den gikk klokken sju, og klokken begynte jo å bli litt, etter all den skigåingen. Selv om det var rett frem og rett tilbake, klarte vi vel også å gå en aldri så liten omvei, ikke så store sakene, men nok til at vi mistet litt tid på det også. Og vi hadde jo pølsene, vi måtte jo spise pølsene. De spiste vi like før det bratteste nedrennet. Nå var solen gått vekk, nå var det blitt overskyet, men ikke tungt og med regn, og ikke særlig kaldt, men dog, men dog.

Tja, middagen, kokte pølser, som alltid. Chicago-pølsebrød, nåja, nåja, de smuldret. Martin hadde med spade, og insisterte på å lage sitteplasser og støttevegg av snøblokker, det var jo en fin måte å få unna ventetiden til vannet kokte, og det var også godt å sitte på. Så måltidet var bra, som alltid og ventet, men etterpå ble det litt problemer.

Det var cirka en time til bussen gikk nede fra NAF-hytta. Og vi var så langt unna den, som vi aldri har vært før. Martin mente likevel det ville gå greit, det var jo bare å renne rett ned, noe det jo ikke var, som det viste seg i hvert fall for meg. Den bratte skrenten vi hadde gått opp, var jo ikke blitt slakkere nå som vi skulle gå den ned, og for meg ble det der altfor mye. Det ble tverrski, det ble stålkant i snø, steg for steg, like tungt ned som opp, og langt skumlere, langt lengre, det tok jo aldri slutt, det bare fortsatte å fortsatte, og etter å ha gått en evighet med venstresiden ned, ble det å måtte bytte, og hvordan det gikk til, kan jeg verken huske eller beskrive, men det må ha gått, for her sitter jeg og skriver. Jeg vil igjen minne om at dette er en løype blant mange, både barn og gamle hadde passert, og vært nødt til å komme seg ned her, jeg skjønner ikke hvordan det går, de renner frem og tilbake, jeg gjør det gjerne med slalomski eller ski jeg behersker, men med fjellskiene mine går ikke sånn som det der for meg, det går en grense for bratthet, og den var for meg her godt passert.

Da vi kom ned dette henget, eller rettere sagt, jeg kom ned, min venn hadde jo vært nede en stund, i alle fall, å snakke om å rekke bussen, var ikke lenger noe spørsmål, den var gått, eller gikk nå. Så vi måtte uansett ta neste, om det gikk noe, det hadde vi ikke sjekket, utenom Martin, som mente å huske at det gikk en buss sånn cirka litt før elleve eller noe sånt, i alle fall lenge etter den vi skulle rekke klokken syv. Klokken var omtrent syv der oppe på fjellet. Så vi kunne bare bruke tiden, og kjøre hele runden, og lage oss rikelig med kaffe, det var ingenting å haste ned etter. Jeg var litt skjelven etter slitet og frykten, og rant nok ikke særlig elegant nedover, det begynte jo også å bli litt mørkt, og vanskelig å se, og tror dere ikke det var enda et slikt heng å komme opp? Fatter ikke at vi skal måtte gjøre slikt opprør mot tyngdekraften. Før vi tok fatt, var jeg ved godt mot, dette var da ingenting mot storfjellet jeg nettopp hadde bakset med, men når man står i veggen, er det ikke så nøye om det er ti eller førti meter ned, falle vil man bare ikke. Og dette lille, fillehenget hadde dårligere plass til å plassere staver og ski, jeg klønet skikkelig opp dit, det skal jeg innrømme, og jeg var fullt og helt bestemt på at slike heng, det liker jeg ikke, det vil jeg unngå, det er ikke noe for meg, og det nytter ikke å innrømme noe annet.

Men vi hadde en skitur å fullføre, og den fullførte vi. Vi rant et stykke ned, og serverte oss selv kaffe. Vi hadde hatt med halvannen liter vann hver, i solvarmen var alt drukket opp, nå måtte vi lage kaffe på snø, og etterpå smelte snø til drikke, det var ingen sak, det hører med til sjarmen. Og nå som vi hadde tatt, laget vi ikke bare en liten snøbenk med støtte, vi laget en hel levegg, en hel borg, nærmest, av snøblogger, for å sitte godt og lunt, og vente på bussen på fjellet, i stedet for nede ved veien. Vi hadde også appelsin og kjeks og sjoklade, vi led ingen nød, det var en førsteklasses mellomstasjon, og med noen velrettede karatespark rev Martin hele greiene ned igjen, før vi rant videre.

Nå var det blitt helt mørkt, og vi så ikke annet enn konturene av løypa. Ingen av oss hadde med hodelykt, vi skulle jo hjem klokken sju i april, hvem skulle trodd på mørke da? Men mørke ble det altså, og nede i løypa ble det de vanlige problemene med å finne mest effektive vei til NAF-hytta, den finner vi aldri, og heller ikke denne gangen, det ble opp og ned og tull og tøys mellom busker og trær og steiner, og rundt på jakt etter broer i elver, og tull og tøys, og alt i mørke, men det gikk jo fint, og hører med, det er kjekt med skiturer som har litt forskjellig innhold. Det hadde i alle fall denne.

Vel nede på bussholdeplassen, ved NAF-hytta, var det som ventet ingen folk, alt var stengt, og det var heller ingen bussrute. Vi var der kvart på ti, så om det gikk en buss i ti-tiden, ville vi rukket den. Martin brukte siste rest av mobilbatteriet på å forsøke å finne frem til busstider via opplysningen, til busselskapet, og alle mulige finurlige løsninger, uten det minste hell, det hører med, det hører med. Etter å ha ventet godt en time kom bussen sånn litt før elleve, det var god plass og vi gikk på, hjemme var vi ved midnatt, en real skitur var gjennomført. Det blir for enkelt å kalle dette en helt grei erstatning.

*****

WordPress har omlagt systemet sitt, og jeg har litt problemer med å finne ut av det. Jeg får ikke lagt ut bilder, og for hver endring jeg gjør, er jeg aldri riktig sikker på om jeg får lagret det, enn si publisert det. Derfor blir noen poster nå disse dagene lagt ut før de er helt ferdige. Til denne posten ligger mange fine bilder klar, inntil jeg finner ut av det, får dere nøye dere med denne beskrivelsen av et bilde:

Jeg sitter i en slags snøborg, det som vi i barndommen ville kalt en snøborg, det er fire fem etasjer godt utskårne eller utspadde snøblokker, jeg sitter på en benk av like godt utspadde blokker, og jeg har en plastkopp i hånden og skjer rundt halsen, det er helt mørkt, og bildet er tatt med kraftig blitz. Slik ventet vi på bussen et stykke oppi fjellet, litt opp for Furedalen skitrekk…