REM – Murmur

I kveld blir det ny gitarkveld. Martin har kjøpt ny gitar, og i anledning det, og en rekke med andre ting, blir det gitarkveld hos ham. De er første gang hos ham i hans nye leilighet, så det blir jo litt spesielt, og nå om REM nettopp har gitt ut en ny plate, vil kvelden og natten i sin helhet bli viet dette bandet, hvis vi da ikke ombestemmer seg underveis. Som alltid har vi lagt listen høyere enn det er mulig å hoppe, og krevd av hverandre at hvis den ene foreslår en sang, har den bare å henge med, da er det bare å kunne denne sangen. Og siden vi langt fra er så flinke at vi klarer å ta sanger på gehør, rett og slett er vi ikke i nærheten, er det bare å sette seg ned og pugge.

Dette har gitt inspirasjonen til dagens post. Det var såpass gøy å anmelde Accelerate, at jeg tenkte det måtte jo gå an å skrive om platene som kom ut før bloggen ble opprettet også, det er jo nå en gang jeg som bestemmer hva som skal stå her. Så frem til konserten i september, i hvert fall, vil jeg en gang i måneden skrive en post om en av de tidlige REM-platene. Og på godt systematisk vis, begynner vi med plate nummer 1, Murmur.

Det vil si, vi begynner med et lite sidesprang. I posten der jeg gjorde forrige månedes oppdatering av bloggen, skrev jeg at jeg skulle slutte med å poste bilder og filmer jeg ikke selv har laget, eller som er laget av folk jeg kjenner og som det er greit for. I den forbindelse vil jeg sitere fra Hamsuns store roman Mysterier, og karakteren doktoren på sent nachspiel «(…) konsekvenser? på denne tiden av døgnet! (…) haha, på denne tiden av døgnet!» Et flott sitat som gjør seg godt til alle døgnets tider.[1] Denne posten skal ikke mangle youtube-snutter med eksempler fra sangene og perioden.

Murmur

Dette er bandets første ordentlige plate. De har tidligere gitt ut en EP, chronic town, med sangene ”Wolwes, lower”,  ”Gardening at night”, ”Carneval of sorts (Boxcar)”, ”1,000,000” , ”Stumble”, der særlig ”Gardening at night” er en fantastisk sang, som gjør seg både i rask, røff rockeversjon, og sår ballade, den sangen er til dags dato en av bandets beste. Ellers er både den og de andre sangene på Chronic town av en type som også Murmur er fylt av. De er obskure og vanskelig tilgjengelige,  med riff og klang og lyder, heller enn akkorder, og de går raskt og er tøffe. Tekstene er helt umulige å høre, og hvis man virkelig anstrenger seg for å få mening ut av dem, gir ikke det større mening. Her er assosiasjon og stemning alt.

Den første ordentlige platen kom i 1983, og her er ingenting gjort for å skjule det obskure. Hva det er bilde av på coveret er ikke godt å si, om det er en skog med visne planter, kanskje, noe hvitt og svart, og uklart, uskarpt, og tittelen ”Murmur” er akkurat hva tekstene er. På denne tiden er det spørsmål om Michael Stipe egentlig hadde tekster, om de var skrevet ned noe sted, eller om han bare sang lyder, som etter hvert nærmet seg ord og setninger, og så ble det teksten. Etter bandets kolossale suksess på 90-tallet, samtidig som internett eksploderte, var det mange som nilyttet til platene og la ut det nærmeste man kom en tekst på internett, og disse versjonene av tekstene er vel så å si blitt offisielle. Det er riktig snodige greier, men de fungerer utmerket på plate, og det er jo slik det skal fungere. Det er tøft, og tøft skal det være.

Selv fikk jeg denne platen i august 1995, som den nest siste av IRS-platene (den siste var Reckoning, og jeg hadde ennå ikke Green). Det tok litt tid før den falt helt i smak, først var det bare de enkle, lett tilgjengelige  ”Perfect circle” og ”We walk” jeg virkelig likte, men plater som dette er slitesterke, og man går ikke lei av dem. Dette er en plate sin er REM på sitt mest REMske, og det gir mening å si at fortsettelsen på karrieren deres har vært en eneste lang nedtur.

Her er platen sang for sang…

Radio Free Europe

 Dette var REMs første singel, og med den vant de en konkurranse, der premien var å gi ut en plate. Murmur var platen. Radio Free Europe er første sang. Og man blir så i godt humør av å høre den. En purung Michael Stipe mumler i vei, og grepene er ren rock, to grep i verset, to i refrenget, og en skikkelig bassgang i overgangen. «Calling out, in transit» er koringen i refrenget, og sangen skal spilles fort.

Pilgrimage

På sang nummer 2 komme REMs virkelige varemerke. Det er sanger som ikke er akkordbasert men bygger helt og fullt på et enkelt riff med bass eller gitar, og så et merksnodig lydbilde i bakgrunnen. Disse sangene er vanskelig tilgjengelig, og man skal være virkelig dedikert fan for å få utbytte av dem. Da får man det til gjengjeld. Og de har alltid en eller annen sekvens, der det utilgjengelige lydbildet og klangene bryter ut i vakre harmonier, som i kontrast skiller seg vakkert ut. Her gjør de det i refrenget, med en bassoppbygning med kor og trommer, før Michael Stipe kommer med det flotte refrengordet, «Pilgrimage», «take your time, take your fortune».

Laughing

Oioi, kom ikke og si at perlene ikke sitter tett på denne platen. Laughing begynner med et lite bassriff, så kommer Stipe med mumlingen sin, før et gitarriff overtar. Refrenget er enkelt og greit, og melodiøst, Laughing.

Talk about the passion

Denne sangen er en hit på alle sett og vis, og ved siden av Perfect circle, selvsagt, min klare favoritt på denne platen. Denne er erketypisk REM, og i slekt med Disturbance at the heron house, i den merkelige blandingen av hitpotensial og særhet, og slik sangen er oppbygd. Talk about the passion er i sin helhet bygget opp med et svært enkelt riff, som rett og slett er skikkelig catchy, og så er det trommene som gir sangen et skikkelig driv. Teksten er enkel, og til og med lett å høre, «Empty prayer, empty mouth, talk about the passion», repetert to ganger, og så «not everyone can carry the weight of the world», også reportert. I refrenget skifter riffet og akkordene, til noe som er like enkelt og catchy, men som i motsetning til verset som har driv, har ønsket om repetisjon og allsangpreg, «talk about the passion,» og med mulighet til å dra det skikkelig ut på slutten «passiooooeeeen», lidende og morsomt. Og jeg har ikke engang nevnt bridgen.

Moral kiosk

På REMs mest obskure plate har vi her en ny skatt. «So much more attractive, inside the moral kiosk». Det er ungdommen som ikke trenger å ha så mye innhold i tekstene, assosiasjonene er alt. Verset er sedvanlig alt, tekstlinje og gitarriff med elektrisk bending, så kommer refrenget, der koring og trommer blir fremtredende «Inside, outside, fire», høres det ut som de sier, og det er nok, det er mer enn nok. (Egentlig sier de «Insidie, outside, dark, fire, twillight», så dere ser, det er ikke så farlig om man får med seg alt)

Perfect circle

Denne ubeskrivelig vakre sangen kjenner mange fra unplugged på MTV i 1991, slik at fans som stort sett kjente REM fra Out of time og Automatic, likevel kunne si at den beste sangen til REM er denne. Og unplugged på MTV mener også jeg den er et absolutt høydepunkt.

Catapult

Dette er en annen av hitsene på platen, som sammen med Radio free Europe og Talk about the passion, pleier å nå frem til samleplatene. Verset er sedvanlig enkelt, «Ooooo, when we were little boys, when we were little girls,» med en skikkelig d-bending mellom linjene. Før refrenget kommer «Did we miss anything» repetert flere ganger, og så tøffe og kjekke, «Catapult!» der akkorden også liksom skyter seg ut fra en vanlig gitar-d på andre bånd, til samme grep på syvende bånd, og samme riff, selvsagt, catapult opp til 7’de bånd, pang! Og hele veien er det fullt av overskuddstriller og koring og påfunn, klart dette måtte bli en hit, og teksten kan som alltid bety hva som helst.

Sitting still

Jeg kjenner ikke egentlig så godt samleplatene, men det er egentlig ingenting i veien for at også denne skulle nå frem dit. Dette er tøff rock. Verset er E, og enkel leking rundt en B-akkord, og tekstlinjer av typen «we can gather throw a fit», riktig bra, og overgangen fra vers til refreng er beintøft, B og A, og vanskelig å høre andre ord enn «wasting time, sitting still», assosisajoner er alt. Og jeg glemte å nevne den flotte verselinjen, som munner ut siste vers, «You can move away from me, move away from me» og så denne eksplosjonen av et refreng, der det altså var vanskelig å høre annet enn «wasting time, sitting still». Nei og nei så gøy det må ha vært å være på rockekonsert med REM i denne perioden.

9-9

Denne sangen er den vanskeligste for min del på denne platen. Oppbygningen er lik de andre, vers med tekstlinjer og rifflek, så større harmonier og mer som skjer i refrenget. Til slutt munner alt ut i stillhet og 9-9, og man er klar for nytt vers. Nå som jeg hører den igjen, virker det som om rytmen er viktigere enn melodien, det er kanskje derfor den er så vanskelig å spille på gitar. «Conversation fear» er siste tekstlinje, som blir repetert tre ganger, hvis det da ikke er noe annet Stipe sier.

Shaking through

En gammel gitarfavoritt for oss dette, enkel å spille, og fin i solskinn. Jeg har også sett første linje som en favorittlinje av alle REMs tekster, på en diskusjonsgruppe på 90-tallet, den gangen det fantes diskusjonsgrupper på internettet. «Could it be the one small voice, that doesn’t count in the world?» Som vanlig på denne tiden er alle versene like, eventuelt at de har to vers som de bytter på og gjentar. «Yellow like a geisha gown, denial all the way» er en annen flott linje. «Could it be three bit tuned?» Er det ikke flott? Og så det enkle refrenget, med enkle akkorder, «Shaaaaaaking through, opportuned». Med litt mindre mumling og renere produksjon ville dette vært en popsang, nå er det indipop. Den har til og med modulasjon til slutt.

We walk

Denne sangen skiller seg fullstendig ut, og innleder en tradisjon der jeg også vil sette sanger som Stand og Shiny happy people, som folk bør kjenne bedre. We walk er ikke helt som dem, men der REM ofte er representanter for kunstrocken, med eksperimenter og nye lydbilder, er denne sangen så enkel som den blir, med rytme som om man går ned en trapp, og akkorder fra C til Aml, «up the stairs and to the land, up the stairs and to the ho-oo-ho-hold», og refrenget «we walk, we walk med like rene harmonier ,» hele sangen har ikke en krevende tone, en koselig sang jeg til og med kan spille på piano.

West of the fields

Etter sidespranget med We walk, er REM her tilbake i sitt vanskelige, utilgjengelige spor, som jo blir riktig tilgjengelig etter et par gangers gjennomhøring, litt aktiv lytting og noen anstrengelser. Denne sangen er en produksjonssang, med Mike Mills rundt omkring i høyre og venstre høytaler, så den blir ikke så bra på gitar, og sikkert ikke så bra live.


[1] Hele sitatet ser slik ut: ” Hahaha! lo doktoren besat. Han forlanger konsekvenser… på denne tid av døgnet! … Kan De si «encyclopedister», kjære mand? «Ideasociationer»? Kom så, lat mig hjælpe Dem hjem… Haha, på denne tid av døgnet! …” og finnes på side 270 i min utgave av boken, som er første bok i samleverket fra Gyldendal forlag.