Dukken

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går…” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007