Skitur til Tveitakvitingen

En liten oversikt over bildene først.

 Jeg og min venn Martin var på vår siste skitur for i år. Denne gangen gjorde vi ikke engang forsøk på å rekke 7-bussen hjem, med det resultat at vi så vidt rakk 11-bussen. Det var den lengste turen, både i tid og lengde og raster og alt, vi kom oss helt opp på Kveitakvitingen, for første gang, og på vei ned ble det som sist altfor bratt for meg, og i tillegg gikk solen ned, og det ble skare og vondt å se og vondt å gå.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

 

Martin går oppover skiløypene i Kvamskogen

Martin går oppover skiløypene i Kvamskogen

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en obby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Vi er kommet frem til første rast, godt og varmt.

Vi er kommet frem til første rast, godt og varmt.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Idyll

Idyll

 Og her er Martin på vei oppver mot utsiktspunktet.

Martin på oppover bakkene

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppover bratthenget på toppen av Kvamskogen

Oppover bratthenget på toppen av Kvamskogen

 Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

En slette før den siste oppstigningen mot Tveitakvitingen

En slette før den siste oppstigningen mot Tveitakvitingen

 Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Tveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Tveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og den siste sletten på vei mot Varden på toppen av Tveitakvitingen

Og den siste sletten på vei mot Varden på toppen av Tveitakvitingen

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Snøvarden med norske flagg på toppen av Tveitakvitingen, Kvamskogen

Snøvarden med norske flagg på toppen av Tveitakvitingen, Kvamskogen

 Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Martin på snøvarden, Tveitakvitingen, Kvamskogen

Martin på snøvarden, Tveitakvitingen, Kvamskogen

Jeg i visjonær positur på den aller øverste toppen av Kvamskogen.

Jeg i visjonær positur på den aller øverste toppen av Kvamskogen.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Flott utsikt før nedrennet fra Tveitakvitingen

Flott utsikt før nedrennet fra Tveitakvitingen

 

Martin i nedrennet fra Tveitakvitingen

Martin i nedrennet fra Tveitakvitingen

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

Martin pakker sammen etter middagen til fjells

Martin pakker sammen etter middagen til fjells

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

 

Martin i kveldssolen, Kvamskogen

Martin i kveldssolen, Kvamskogen

2 kommentarer på “Skitur til Tveitakvitingen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s