Vassilij Ivantsjuk (1969- )

For tiden spilles en superstormesterturnering i sjakk i den Bulgarske hovedstaden Sofia. Deltagere er Vassilij Topalov og Ivan Cheparinov fra Bulgaria, Teimur Radjabov fra Aserbajdsjan, Leon Aronian fra Armenia, Bu Xiangzi fra kina og altså Vassilij Ivanchuk fra Ukraina. Vi ser for eksempel at turneringen er uten spillere fra Russland, noe som skyldes den svært betente VM-matchen mellom russeren Vladimir Kramnik og Vassilij Topalov i 2006. Den kampen har jeg skrevet litt om i tidligere sjakkposter. I dag skal posten handle om en spiller ingen kan mislike, og som er min store favoritt i sjakkverdenen. Han heter Vassilij Mikhailovitsj Ivantsjuk (Russisk Иванчук, eng Ivanchuk), kommer fra Ukraina, og har startet turneringen kjempebra med 3 poeng av 3 mulige på de 3 første kampene.

Ivantsjuk slo gjennom som sjakkspiller akkurat på den tiden Øst-Europa brøt sammen og Sovjetunionen gikk i oppløsning. I 1988 fikk han stormestertittelen, samme år som han kom på delt førsteplass i juniorverdensmesterskapet og tapte på omkamp mot franskmannen Joel Lautier. I 1991 vant han for første gang en superstormesterturnering, det var til gjengjeld verdens gjeveste, selveste Linares i Spania, og akkurat dette året samlet turneringen det sterkeste feltet noensinne. Men den 21 år gamle oppkomlingen fra Berezjany i Ukraina (som fortsatt var del av Sovjetunionen) vant, et halvt poeng foran verdensmester og verdensener Garry Kasparov. Unge Ivantsjuk hadde også spilt seg til en plass på Sovjetunionens uhyre sterke landslag, og rakk å vinne to olympiader med dem, før unionen gikk i oppløsning og etterlot seg en rekke republikker som i dag konkurrerer om sjakktronen i verden. Ukraina vant i 2004, selvsagt med Ivantsjuk på førstebord.

Det er klart, etter prestasjonene på Sovjetunionens førstebord i olympiaden i 1990 og seieren i Linares i 1991, ble Ivantsjuk spådd en lysende karriere. Dette var verdensmesteremne. Sjakkverdenen hadde jo nå i et lite tiår sett rivaliseringen mellom Anatolij Karpov og Garry Kasparov, som begge hadde vært i en klasse for seg gjennom hele 80-tallet og holdt alle konkurrenter unna kampen om VM-tittelen. Det var ingen av de etablerte som kunne måle seg mot dem. Så utfordreren måtte finnes blant de ennå uetablerte, og her var unge Ivantsjuk en klar kandidat. Han hadde en sjakkforståelse uten sidestykke, og han var også i stand til å regne kompliserte varianter og håndtere rotete stillinger, begge deler var ventet nødvendig i fremtidens sjakk. Så hva var det unge Tsjuky manglet? (På engelsk er kallenavnet hans Chuky, eller Big Chuky, slik er han kjent i sjakkverdenen)

Han manglet kort og godt nerver. Og det er det som gjør ham så fascinerende som sjakkspiller og så likendes som menneske. Han er kanskje det største talentet på kloden, og han er i stand til å utspille hvem som helst, men han er også i stand til å tulle bort de mest løfterike stillinger og tape viktige kamper i løpet av noen få trekk. Han er også i stand til å spille seg inn i tidsnød, fordi han vil regne varianter motstanderen ikke tenker på engang, og han har til og med tapt på tid i en stilling som har vært aldeles død, og hvor det bare er å gjøre hva som helst i løpet av de 30 sekunder ekstra man fikk for hvert trekk. For de som kan sjakk, var det et bondesluttspill med ulikfargede løpere, og jeg kan love dere, selv jeg ville klare å holde remis mot en stormester i den stillingen.

Første gang jeg begynte å følge med på sjakk igjen var i turneringen i Wijk an Zee i Nederland, jeg tror det var i 2001. Superforsvareren Vladimir Kramnik hadde nettopp blitt verdensmester, ved sensasjonelt å beseire Garry Kasparov i en match. Oppskriften var karakterisisk, holde remis med svart, og vinne med hvit uten å ta sjanser. Kramnik vant to ganger med hvit, og Kasparov klarte aldri å overvinne Berlinforsvaret i spansk åpning, som Kramnik spilte. Denne åpningen er kjent for å gi hvit fordel, og var derfor tidligere lite spilt, men Kramnik hadde ikke noe i mot å gi hvit fordel, så lenge hvit likevel ikke vant, og det gjorde hvit aldri når det var Kramnik som forsvarte den svarte stillingen. Før altså Kramnik møtte Ivantsjuk i denne turneringen. Ivantsjuk kom opp med et nytt trekk som ingen hadde tenkt på, fikk klar og vinnende fordel, men på karakteristisk vis fikk han tidsnød og tapte hele partiet. Typisk og sjarmerende, Ivantsjuk hadde påvist et hull i Kramniks forsvar, men fikk ingen fordel av det selv, og ble til og med en av de få superstormestere som taper mot Kramnik med hvit.

Enda verre ble det året etter, da Ivantsjuk spilte seg frem til finalen i det offisielle verdensmesterskapet i regi av sjakkorganisasjonen FIDE. Her er å si at i sjakkverdenen på denne tiden var den uoffisielle verdensmestertittelen vel så gjev som den offisielle, da man for å bli uoffisiell verdensmester måtte slå den regjerende mester i ærlig match over flere partier, mens man for å bli offsiell verdensmester bare måtte vinne turneringen FIDE kalte verdensmesterskapet. Dette gjorde også at flere av de beste spilleren boikottet hele turneringen, med den følge at verdensmesterskapet slett ikke var den sterkeste turneringen i sjakkåret. Det var også organisert etter et kontroversielt knock-out system, der man møtte en spiller med hvite og sorte brikker, ble det uavgjort gikk det til hurtigsjakk, så til lynsjakk, og så ble alt avgjort over et enkelt parti der hvit fikk litt bedre tid enn svart, men til gjengjeld ville svart vinne hvis det ble uavgjort. Et slikt system åpner for tilfeldigheter, en liten feil i en duell kan gjøre at den beste spilleren blir utslått, mens i en lengre turnering har du alltid mulighet til å rette opp feilene du gjør. Ivantsjuk klarte likevel å kvalifisere seg til finalen, der han møtte sin landsmann, unge Ponomariov. Ponomariov var på denne tiden et foroldsvis ubeskrevet blad, og Ivantsjuk var storfavoritt. Men Ponomariov hadde nervene under kontroll, det hadde ikke Ivantsjuk i det hele tatt. I første partiet gav Ivantsjuk opp i en stilling der omtrent alle brikkene hans stod i utgangsposisjonen, en vanvittig hendelse på høyeste nivå, der alle vet at det gjelder om å få brikkene ut. Senere presset Ivantsjuk i så godt som alle partiene, og særlig i ett var fordelen så stor, at jeg tenkte at til og med kunne klare å vinne denne stillingen her. Men Ivantsjuk greide det ikke, nervene tok ham – og han tapte. Det var det nærmeste han kom en VM-tittel, hittil.

Det vil si, han ble verdensmester i lynsjakk nå i november 2007. Og han har også vunnet mange andre store turneringer, flere med utklassesmargin. Han er kjent for å være særdeles aktiv, og spiller praktisk talt flere partier enn alle andre superstormestere til sammen. Han er særlig kjent for å delta i turneringer der han er storfavoritt, og utspiller spillere som bare er i nasjonal toppklasse, ikke verdensklasse. Dette er nasjonal toppklasse i verdens fremste sjakknasjoner, Russland, Ukraina og de andre tidligere Sovjetrepublikkene. Disse forstår rett og slett ikke hva Ivantsjuk holder på med. Det gjør ofte heller ikke suprestormesterne. Men de klarer likevel å holde hodet kaldt, og i disse kampene står ofte mer på spill, og Ivantsjuk klapper sammen under nervepresset. Vår egen Magnus Carlsen har for eksempel en meget god score mot gamle Tsjuky, men det er bare å se på partiene, unge Carlsen blir gjerne helt utspilt i starten, men han er jo en mester i å forsvare vanskelige stillinger og gi motstandeen problemer. Ivantsjuk er en mester i å knekke sammen under slike problemer. Tenk så flott det er, du er blant de mest talentfulle i verden, men så har du en bitteliten feil, og dermed kan du ikke realisere talentet fullt ut. Som om du har verdens fineste sangstemme, bare at du av og til ikke treffer tonen. Og når denne feilen i tillegg er nerver, så blir det jo slett ikke enklere. I den pressede situasjonen vet jo Ivantsjuk at han ofte gjør store feil under press, og så skal han liksom likevel spille stillingene ut. Det er lett å få sympati for en sånn type.

Og det er lett å få sympati for ham også av mange andre grunner. Han er for eksempel kjent som den store eksentrikeren, og i sjakkverdenen er det litt av en karakteristikk å få. Han er ofte observert nynnende, eller til og med ulende, på vei til eller fra sjakklokalene, han har en kleskode som kan gi hvem som helst selvtillit i å kjøpe klær. Han er kjent for å se alle andre steder enn på brettet, mens han tenker, og han er da også kjent for å ha et usedvanlig tomt blikk. Den siste tiden har det også blitt vanlig med webcam på de store sjakkturneringer, og da kan alle sjakkinteresserte se at gamle Tsjuky gjerne sitter og piller seg i nesen eller røsker seg i øyenbrynene under bataljene. Ved en anledning vant han en stor turnering og vant en stor pengesum, som arrangøren symbolsk skrev ut på en diger plakat med utseende som en bankgiro. Etter premieutdelingen ble gamle Tsjuky stående igjen på podiet og stirre på kjempesjekken sin, før han gav seg i kast med å brette den sammen for å putte den i lommeboken…

De som kan det minste om sjakk kan følge med på Mtel-masters nå. Alle kampene går direkte, og det er webcam. Ivantsjuk har gledet sine fans i hvert parti, både ved å vinne, og ved å gjøre det på karakteristisk vis. I første parti var han riktignok heldig med svart, da motstanderen Radjabov presset for mye på, og Ivantsjuk nådeløst utnyttet muligheten. Men i neste parti møtte han hjemmefavoritten Topalov, også denne gangen med svart, og fikk seg kanskje en liten fordel i en uklar, vill stilling, typisk både for Ivantsjuk og Topalov, her kunne det gå begge veier. Og det er slik, at spillerne har 90 minutter på de første 40 trekkene, før de får mer tid på de 20 neste. Ivantsjuk tok imidlertid den tiden han trengte på trekk nummer 25 eller så, slik at han da bare hadde to minutter igjen på resten opp til 40. Siste gang jeg sjekket, hadde han 5 sekunder på trekk 37, og rapportene sier han utførte siste trekk med 1 sekund igjen på klokken. En artig disposisjon av tiden. I dagens parti, gjorde motstanderen Bu fra Kina en åpningsfeil, slik at Ivantsjuk i realiteten hadde vunnet allerede etter 9 trekk. Han ledet med tårn mot løper, pluss bonde, og en enorm fordel også ellers i stillingen, alle som fulgte med var enige om at kinseren like godt kunne gi opp. Men Ivantsjuk bruke opp tiden denne gangen også han, og hadde bare halvannet minutt igjen på klokken, da Bu endelig gav opp. Et helt merkelig parti til det nivået – men helt typisk Ivantsjuk, som også hans gule slips mot svart skjorte var det, og hans spankulering rundt omkring mens Bu tenkte i nærmere 40 minutter over den håpløse stillinegn etter 9 trekk.

Sjakkinteresserte kan godt sjekke opp dette partiet mot engelskmannen Michael Adams fra 2002. Det er ikke mange partier som ender opp på denne måten, helt vilt, helt originalt, og typisk Tsjuky. At han er fra Ukraina gjør meg bare enda mer begeistret.

http://www.chessbase.com/events/games/2002_linares/linar07.htm