Bob Dylan på Viking stadion

30. Mai spilte Bob Dylan på Viking stadion på Jåttå i Stavanger, og for meg var det en maktdemonstrasjon. Forrige gang jeg så Bob Dylan var i Pistoia under en festival i 2006, jeg var i Firenze og skulle lære italiensk, og så skulle Bob Dylan spille i en for meg den gang ukjent naboby. Det var ikke engang særlig med plakater eller oppmerksomhet rundt kurset, det var noen venner fra språkkurset som nevnte det, og jeg trodde det knapt, men det var altså sant, og slik fikk jeg sett mr Bob på en piazza i Italia. For meg er det alltid magisk å se Dylan, og det var det så visst den gangen også, men Dylan bak keyboardet er ikke det samme som Dylan med gitar. Han står sidelengs mot publikum, og snur seg svært sjelden mot publikum, og stemmen er en gammel manns, og han gjør heller sitt for å forsterke det, enn å skjule det. Siden kritikkene også hadde vært litt blandet, var jeg forberedt på at det kunne bli større å se legenden, enn å høre musikken. Så feil kan man ta, så feil kan man ta.

Vi var en gjeng på 7-8 stykker fra Bergen Dylan society som var nede (hvem som helst kan bli medlem, 100 kr i året), og vi hadde etter hva jeg forstår gjester fra Wales, en blodfan som hadde vært på 55 konserter hittil (eller, dette var den 55’te). Hun skulle nå hjem igjen og ha en eksamen, og deretter følge Dylan på 6 konserter i Spania. Jeg med mine 3 konserter er miniputt i dette selskapet, her er alle sanger i alle versjoner mulig å diskutere. Flere av den eldre garde har fulgt Dylan og konsertene hans siden 80-tallet, og har de nødvendige bootlegs og konsertopptakene fra 70- og 60-tallet også, noe som i disse internett-tider ikke lenger er så stor kunst som det var. Og vi kom godt forberedt, en av oss hadde med utskrift av setlisten fra de siste konsertene, godt å studere i ventetiden før konserten tok til.

Så kom han. Og alle forbehold forsvant fra første øyeblikk, dette ville bli en konsertopplevelse av de aller største. Bandet i grå dresser, gamle og ærverdige menn, Tony Granier, Danny Freeman, George Recile, Stu Kimball og Donnie Herron, skal du se kul ut, må du være det, disse hadde ingenting å bevise, dette var ren, skjær musikkmakt. Og så Dylan selv, i sort dress med hvit, spansk-mexico-inspirert pynt, ditto hatt, som et nesten komisk midtpunkt, den suverent dårligste musikeren, vesle mannen, krokrygget over keyboardet og dirigerer alt. Jeg skal ikke holde igjen her på posten, hver sang skal få sin kommentar, så til sangene er det bare å sjekke lenger nede.

Her er det til musikken og musikerne og konserten som helhet. Oppvarmingsband var Hellbillis, et norsk band som slett ikke er så verst på instrumentene sine, men som her bare satte i kontrast hvor vanvittige Dylans musikere er. De har spilt hele livet, og er så stødige at de kan gjøre omtrent hva de vil, de andre henger med. Ta for eksempel trommeslager George Recile, rett som det var fikk jeg intrykk av at han simpelthen bare forandret rytmen, han spilte bare raskere, eller saktere, eller han fylte ut med langt flere trommhvirvler enn det egentlig var plass til. Han spilte rett og slett på trommer, i stedet for å slå på dem, og med ham på rytmebunnen stod det aldri i fare for å bli statisk. Og Tony Garnier på bass og kontrabass, han er garantisten, han holder det sammen uansett, man får inntrykk av at han i søvne kunne holdt bassen på stell om rytme, tempo og toneart skiftet etter forgodtbefinnende, Med Recile og Garnier i bunn, blir det rikelig med plass for de andre å fylle ut, og her er det vel sologitarist Danny Freeman som imponerer mest. Han ikke bare spiller briljant, han får det også til å se usannsynlig lett ut, og han trenger ikke engang bøye knærne for å se tøff ut. Og både Stu Kimball på rytmegitar og Donnie Herron på steel, banjo og mandolin og slike typer strengeinstrumenter, er kapable til å trå til og fylle ut med både rytme og solo og øvrig pynt, skulle det bli nødvendig. Lydbildet var rett og slett fabelaktig.

Og sånn var konserten sang for sang

Bob Dylan, Stavanger 30. mai, 2008

1. Rainy day woman #12 #35

Introen var bare fenomenal, der Dylan og bandet slentret inn og spilte denne merkelige sangen, som er mer populær utenfor Dylan-kretser enn i dem. Sangen er jo naturlig urytmisk, og her kunne bandet bare leke seg, og Dylan både så og hørtes ut som om han ikke engand hadde gjort forsøk på å lære seg teksten sin. Et herlig signal, det er bare tull alt sammen, nesten 20 000 mennesker har betalt et halvt tusen norske kroner for å se ham, og han gjør som han vil. Det er det vi har betalt for. Kongestart.

2. Don’t think twice, it’s allright

Denne sangen skrev  Dylan da han var 21, nå er han nettopp fylt 67. Og det er klart, å avslutte et kjæresteforhold er ikke det samme i de to alderne, han kan ikke synge den nå, som han sang den da, og dette tar Dylan helt på alvor. Det var en nydelig versjon, som også gav meg mye latter, det var så briljant gjort. It ain’t no use to sit and wonder why, babe, synger Dylan med en frasering som tilsier, at det er det nettopp ikke.  En fin beskjed fra 67-åringen til 21-åringen, og konserten var allerede verd inngangsbilletten for min del.

3. Rollin’ and tumblin’

Den første sangen fra det nyeste albumet, Modern times. Disse sangene ligger i anstendighetens navn bedre til stemmen Dylan har nå, og bandet spritet opp alle de raske, nyere sangene så det ble virkelig godstemning.

4. Tangled up in blue

Dylan pekte og forklarte voldsomt før denne sangen, og det er ikke så rart, for selv om dette er blant hans aller største sanger, ble den spilt i en helt ugjenkjennelig versjon selv for oss svorne Dylan-tilhengere. Vi kjente den bare igjen på teksten, men vi kjente den ikke så godt der heller, for han forandret den også. Han forandret faktisk toneart, tempo, det karakteristiske riffet (som er en sus4-akkord) og teksten, men den samme sangen var det likevel. Og tekstlinjen «Me I’m still on the road, heading for another joint/we allways did feel the same/we just saw it from a different point of view, var med, i en litt omskrevet versjon, men artig fra en 67-åring dette også.

5. I’ll be your baby tonight

Denne sangen er sistesporet på John Wesly harding, og skiller seg ut som en kort og koselig sak på den. Det er enkelt og greit, ingen bekymringer, I’ll be your baby, og tekstlinjen jeg liker så godt Do not fear/bring that bottle, over here. Grepene er F og Bb, og det er seigt og hest og deilig. Her i konsertversjonen gikk sangen i et lystigere tempo, den hadde mer karakter av smørswing, og den var dradd ut til godt over dobbel lengde, med soloer, trommer og fyldig instrumentering. Og så gøy så gøy at gamle Dylan vil være vår baby tonight.

6. High water (for Charlie Patton)

Denne sangen er vel fra «Love and theft», mener jeg å huske, der han etter min smak heller skulle spilt «Mississippi», men la gå, la gå. Disse nye sangene er laget for Dylans liv og stemme nå til dags, og jeg mener de satt godt og er helt uenig med dem som mener Dylan skulle spilt mer av de gamle. For eksempel har sangen tekstlinjen «It’s tough out there, high water evevrywhere». Der særlig første del av setningen ble sagt med et artig alvor som gjorde meg mer oppmerksom på denne sangen, enn jeg ellers har vært.

7. Just like a woman

Denne sangen ble spilt i en aldeles nydelig versjon. I likhet med Rainy day woman # 12 # 35, er ikke dette sangen Dylan-fans trekker frem fra platen Blonde on blonde, derfra er nok av andre perler å velge mellom. Men slik den ble spilt i Stavanger, er det ingen som skulle ha noe å klage på. Det var en lang intro, med gitartrillen etter refrenget fremhevet, men nå i en appeggio-versjon, som om han skulle spille en sang på måten feks «Everybody hurts» eller «Unchained melody» er spilt på. Dylan har imidlertid ingen slik sang, dette var Just like a woman, og meget inspirert. Også publikum var inspirert, og sang på i refrenget, da Dylan hadde arrangert en liten pause før «Just like a woman», som blir sagt så enkelt og greit etter «She gives», «she takes», «she gives love», og på meg virket det som Dylan ble aldri så lite grann overrasket over publikumsreaksjonen. Det ble i alle fall riktig så vakkert, og Dylan fylte ut med sitt mer gryntende «just like a woman», i tråd med melodien, sånn den var arrangert. Denne var en høydare.

8. Honest with me

Den ene av to sanger fra Love and theft, og sanger fra Time out of mind spilte han ikke. Honest with me er en rask sang som kanskje blir litt anonym på platen, men som bandet her kan kose seg med. «I can’t understand it, my feelings for you», og den lille bendingen på gitaren, er det vel, som får melodien liksom til å hoppe av gårde, en sang å nesten danse til.

9. Spirit on the water

Dette er en gladsang med en karakteristisk, synkende bassgang, fra Modern times. Den skulle passe meget godt til dette formatet, særlig når Dylan var i slaget og prøvde å synge, men sangen gikk ikke helt som planlagt, da Donnie Herron fikk litt problemer med steelgitaren sin, og måtte ha hjelp av teknikerne. Det hadde gjort seg med en stilgitar til å fylle ut lydbildet, men det var ikke verre enn at en av de andre musikerne fylte inn det som steelgitaren skulle spille, så det ble en flott versjon, også som den ble. Ja, de andre musikerne så rett og slett ut til å bry seg mindre over Herrons problemer.

10. Highway 61… revisited

Før konserten hadde jeg to favoritter jeg ønsket han skulle spille, den ene er denne, med det legendariske første verset

God said to Abraham, kill me a son

Abe said, man, you must be pullin’ me on

God said, no, Abe, said what,

God said you can say what you want, Abe, but

Next time you see me coming, you better ruuuuuuunnnn

I konserten i Nygårdsparken i Bergen var det ikke måte på hvor langt Dylan dro ut dette ruuuunn, det var et løp uten hastverk, kan man si. I utgaven på Stavanger stadion var det ikke dette som var poenget, her var det musikken mer enn teksten som regjerte.

11. Working man’s blues #2

Den beste sangen fra den nyeste platen, og en av de beste Dylan-sangene overhodet. Tekstlinjene er usannsynlig vakre.

I can see for myself that the sun is sinking

how I wish you were here to see,

tell me now I’m wrong in thinking

that you have forgotten me.

Den var også meget inspirert utført, med uvanlig tonal sang til Dylan å være, og et praktfullt arrangement. Dessverre var det et par gærninger blant publikum som skulle både snakke og klappe, denne sangen skulle bare nytes i andektig stillhet. 

12. It’s allright ma

Dette var den andre sangen jeg på forhånd ønsket Dylan skulle spille, og igjen er årsaken å hente i konserten i Nygårdshøyden. Det var ikke så altfor lenge etter Clinton og Lewinsky hadde holdt på med sitt, slik at tekstlinjen Even the president of the United states sometimes have to stand naked, fikk et ekstra betydningslag. Dylan hadde også det som ikke kan være annet enn et glimt i øyet, da han sang I got nothing mum, to grow up to, en tekstlinje som gjør seg godt noen og seksti år gammel som han den gang var. På konserten på Viking stadion gikk Dylan nokså rett gjennom disse linjene, og jeg er temmelig overbevist om at han hoppet over et par vers (det er nok å ta av i denne sangen). Sangen var likevel et av konsertens absolutt høydepunkt, drevet av det kraftulle riffet, som på en akkustisk gitar kan gjøres ved å flytte en d-akkord opp til 5, 7 og 9 bånd, om jeg ikke husker helt feil, men enda så mye jeg fulgte med på gitaristene, var det ingen som løste riffet på denne måten. Men det var der, og det samme var en banjo, som i hvert fall ikke jeg har hørt til denne sangen før, og i refrenget gav rytmeseksjonen på og drev opp tempoet i aller riktigste forstand.

If my thought dreams, could be seen

They’ld rather put my head, in the guljotine

But it’s allright, ma

It’s life and life only.

13. Beyond the horison

En slapp og fin og rolig sang for godfølelsen, dette, bygget over en gjentakende og synkende bassgang. På konserten fikk den vel kanskje preg av å være en liten mellomstasjon, i likhet med

14. Summer days

som passet godt den varme sommerkvelden. Dylan roet ned kvaliteten, når konserten gikk mot slutten, kvaliteten på sangene, ikke på fremførelsen. Den holdt mål frem til siste slutt, etter min mening.

15. Masters of war

Den gamle antikrigssangen var siste sangen i det ordinære settet. Den var naturlig nok mer lavmælt nå, enn kraftversjonen den var på 60-tallet, da Dylan var kraftigere i stemmen og var yngre og sintere. Det er en av mange Dylan-sanger som er meget enkelt oppbygd, det er en moll-akkord med litt add og sus og litt forskjellig, kraften ligger mer i hva som blir holdt igjen, enn hva som kommer, og slik var det også her. Og den har en av de mest kraftfulle bilder rocken har produsert:

And I see through your words, and I see through your mind

As I see through the water, that runs down my drain.

Tenk gjennom den, dere.

Eksttranummer

Thunder on the mountain

Det er spesielt å begynne ekstranumrene med en av de aller nyeste sangene, Dylan som har så mange kremsanger. Vi var flere som håpet på en overraskelse, og en lang versjon av Desolation row, men slik gikk det ikke. Det svingte dog skikkelig av denne.

Like a rolling stone

Han pleier å avslutte med denne eller Blowing in the wind, og vi var alle glade han avsluttet med denne i forhold til den andre. Også denne sangen var mer lavmælt enn den var på 60-tallet, og Dylan var mer medfølende enn sint, til denne damen , som i storhetstiden pleide å gi de fattige en mynt, og nå selv er en av dem. Dedikerte fans la sikkert merke til at han hoppet over tredje vers, det med Never turned  around to see the frowns, on the jugglers and the clowns/when they did their tricks for you/Never understood that it ain’t no good/you should not let other people get your kicks for you, og der diplomaten med den siamesiske katten stjeler alt he could possibly steel, husker jeg ikke feil, droppet han dette verset i Pistoia også. Men hvem forutenom oss legger merke til sånt? Publikum kunne heller ikke her la være å synge med, selv om Dylan hadde lagt til en ny melodi, som slett ikke var så lett å synge med til, sånn er han, sånn liker vi ham.

Etterpå gikk vi alle og kjøpte en t-skjorte, det hører med, det følger liksom av seg selv etter en opplevelse som dette. Med Dylan er det akkurat som om det gjelder å bli gammel, så lenge det er liv som dette, vil det alltid være håp.

 

 

 

 

Advertisements

2 comments on “Bob Dylan på Viking stadion

  1. […] had to go. And I did, and I loved it. Just check out this Norwegian post, to find out how it was Bob Dylan på Viking stadion, (you know how to translate, I believe, if you don’t know how to learn […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s