Endelig i Moskva!

Denne posten er planlagt publisert nøyaktig når flyet mitt skal lande på Domodedovo flyplass i Moskva. Jeg har flydd fra Gardemoen klokken 1645, og skal ha landet nå, klokken 2135. Jeg vet hva som venter, jeg har vært på en russisk flyplass før. Forrige gang jeg var i Moskva fløy jeg fra København, og da tok det lenger tid å komme seg ut fra flyplassen, enn det tok å fly mellom byene. Eller var det i Petersburg det var slik, i Minsk var det i alle fall slik, de blander seg litt sammen, reisene mine.

Men nå er jeg her altså. Og hvordan det virkelig gikk, skal jeg skrive når jeg får tilgang på internett. Og det har jeg nå. På en fortausrestuarant med WiFi i Moskva, med en overdådig frokost, dyrere enn den er god, og heller ikke har den særlig å fare med i kvantitet. Dog er det fint her, og det er internett på kjøpet, og det var akkurat noe sånt jeg hadde i tankene da jeg gikk ut for å spise. Tilbake til gårsdagen, som jo er den gjeldende her.

Oppgangen i leiligheten der jeg bor

Oppgangen i leiligheten der jeg bor

Frem til avreise her gikk alt så smurt at man kunne bli mistenksom. Jeg rakk fint et lokaltog til Gardemoen, trengte ikke noe flytog, og sparte en del på det, og alle innsjekkinger og sikkerhetskontroller gikk som ingenting, som om det var tilbake til Bergen jeg skulle. Riktignok var flyet en time forsinket, sånt at jeg så for meg at jeg ville komme frem nokså sent, da flyet jo opprinnelig skulle lande 2130. Og jeg vet av erfaring hvor lang tid det tar å komme seg fra en flyplass i Russland, og ut, og når man i tillegg skulle inn til sentrum, som i Moskva ligger et godt stykke unna flyplassen Domodedovo, kunne det fort bli midnatt før jeg kom frem. Men i min kropp ville klokken være 2200 på grunn av tidsforskjellen, så det ville ikke gjøre så mye.

Nåvel, problemene, de russiske problemer,  begynte først etter visaklareringen. Den gikk som ingenting. Men når jeg kom ut i avgangshallen og skulle finne en sjåfør med mitt navn på en lapp, så kom jeg i stuss, for der i avgangshallen var det langt, langt flere som ventet, enn det var passasjerer, og det var tjukt av lapper, de fleste på russisk, og ingen med mitt navn. Jeg gikk gjennom hele stien, faktisk, passasjen av ventende folk bak snorer, og ut, og ingen med mitt navn. Da var det å åpne for plan B, og holde hodet kaldt og kanskje måtte finne frem på egen hånd, men det er jo snålt også, de pleier jo å komme når de er bestilt, disse russerne, og ganske riktig, plutselig dukket det opp en bebrillet fyr med en lapp der det stod «Eivind Salen», som jo alltid har vært meg.

De første nettene her i Moskva hadde jeg tenkt å bo litt billig, noe som er en helt grei utfordring i verdens dyreste by. Jeg hadde gjennom www.hostelbookers.com funnet stedet Nova hostel, som fikk bra anbefalinger, lå i sentrum, var billig og hadde internett. Jeg var likevel forberedt på litt av hvert, men som vanlig her i Russland, er man likevel aldri forberedt på sånn det blir. Vi er en gjeng, en tilfeldig gjeng, som deler en leilighet der eieren bor, og lever av å bo sånn som dette her, og leie leiligheten ut til tilfeldige turister som oss. Det var jeg forberedt på, det står jo i omtalen av stedet, hva som kom uventet, var at det selvsagt ikke var røykeforbud der, og alle de andre røyker, så vidt jeg har regnet ut. Det er med andre ord røykfullt. Og vinduene på soverommet blir ikke lukket opp, så det blir tung og tett luft, der. I tillegg har de en diger katt som lusker rundt. Og jeg ble selvfølgelig svindlet, det blir man alltid når man stiger inn i en taxi i disse landene her, de er racere på det. Dette er dog første gang svindelen har vært gjort av en slags offisiell sjåfør, en sjåfør som representerte noen, han skulle ha ekstra siden flyet var forsinket, og dette ekstra var vel omtrent like mye som hele turen.

Det er annonsert med sykkelutleie. Her er sykkelen.

Det er annonsert med sykkelutleie. Her er sykkelen.

Men det får stå til, jeg reiser jo til dette landet for å få slike opplevelser. Dette stedet skal jeg bo på frem til og med onsdag, så kommer jeg nok til å skifte de siste nettene i Moskva. I morgen (som nå er blitt i dag) er oppgaven å kontakte Vladimir, som jeg er tipset om av Kristin til Øystein, og så er det om å gjøre å få kjøpt noen togbilletter østover og ellers ordne og oppleve en rekke med ting.

Reklamer

Marte og Hernans bryllupsfest!

Brudeparet Marte og Hernan

Brudeparet Marte og Hernan


Denne posten er reservert bryllupsfesten til Marte og Hernan. Den vil bli skrevet, når jeg får tid. Og tid har jeg nå, mandag formiddag, nok en gang på litteraturhuset i Oslo og den utmerkede kafeen der. Suppe og nettilgang, som sist, som sist.

Bryllupet begynte jo litt for min del da jeg møtte Ingrid i Oslo, for å gjøre ferdig vårt lille innslag til festen, og bare reise sammen til Fredrikstad og bispegården hvor bryllupet skulle være. På stasjonen på vei traff vi også Anne Merete og Linn, som også hadde innslag å gjøre ferdig, og som kom seg til stedet vi skulle være mye mer elegant enn oss. De gikk fra stasjonen, vi tok taxi. Og vi kjørte feil vei, verken vi eller den hyggelige taxisjåføren visste helt hvor bispegården var, så vi tok en liten omvei ned til gamlebyen og lette litt rundt der, før vi – altså i flertall, både Ingrid og taxisjåføren, i tillegg til at Anne Merete ringte meg, som hadde ringt henne (for å ta samme taxi) – tok noen telefoner og fant ut vi skulle tilbake. Men det gikk greit, sjåføren skrudde av taksameteret, det ble en fair pris, og en fin sightseeing til en fin gamleby, og så var bryllupet i gang.

For det første tar aldri jeg særlig mange bilder slike fester, og for det andre klarer jeg ikke helt å laste dem opp når jeg har tatt dem, men denne bispegården var akkurat så idyllisk som man forventer av en slik gård. Den lå like ved Glomma, stor, flott hage, og stort hus med ærverdig arkitektur, fra begynnelsen av 1900-tallet, var det vel, 1916, hørte jeg kanskje, men dette skal jeg ikke si for sikkert. Nåvel, og med punsj og hyggelige folk, der det siste var soleklart viktigst, var det lett å komme i stemning, og vi gikk jo rundt og småpratet og var akkurat som vi er fra de finere familier, som vi jo også på sett og vis er, uten at vi vel helt føler det slik. Eller det var akkruat slik vi følte det denne dagen.

Vertskapet hadde tatt i når det gjaldt mat, med bugnende bord av reker, krabber og blåskjell, pluss grillmat og fullt opp med salater, og dressing, og brød, og alt som skal være med. Ingrid og jeg kom som de siste inn til måltidet, da vi på en gitar måtte finne grepene til en sang vi skulle spille, og det førte til at vi måtte ta de plassene som var igjen og ledige. Slik havnet jeg på bord med Martes slekt, og det var jo riktig trivelig, det var trivelig fra start til mål denne festen her.

Og underholdningen – eller talene, som det strengt tatt skulle være – bar godt preg av at Marte har en fortid fra teatermiljøet i Bergen, studentteateret, uten at søskene hennes stod noe som helst tilbake for dem (eller oss, jeg også var jo strengt tatt med i dette teatermiljøet). Deres familiekvartett, eller il quattro di familigia, eller hvordan det het, og deres tale og sang over melodien Halleluja, av Leonard Cohen, det var virkelig morsomt. Ja, hybelvenninne til Marte hadde en artig vri, og tok sin del av ansvaret for at dette bryllupet fant sted, siden det jo var dem som fikk frem latinamerikainteressen hos Marte. Anne Merete fra filmskolen, med en proff regi på en tja, tja, la oss også kalle det proff opptreden av Marte selv, det ble riktig så morsomt, og Merete må ikke glemmes, og det er flere som ikke må glemmes, som jeg sikkert likevel har glemt, og før vi visste ordet av det var klokken to på natten.

Eller så var den noe helt annet. Sjelden har vi hatt en sterkere følelse av at tiden gikk helt av seg selv. Og jeg må jo nevne talen til brudens mor og til brudens mann, det var flott å høre på, det er jo noen ekstra utfordringer når brudgommen kommer fra Chile og har reist til Norge uten verken slekt eller venner, ingen av dem hadde anledning til å komme i bryllupet, enda de garantert gjerne ville. Særlig ble jeg imponert over Hernans tale helt til slutt, han er jo verken særlig vant til verken å snakke engelsk eller holde taler, men når man vet hva man vil si, kommer ordene av selv. Det beviste han til gagns i går, sjelden har ordene «I love you so much» blitt bygget så godt opp, som han fikk det til i går kveld.

Det var også kaffe, og vi stod ofte ute i hagen, eller så stod vi inne og noen ganger danset vi. Marte har jo så mange kjekke venner, så det vrimlet av folk morsomme å snakke med, vi ser jo hverandre omtrent aldri uten at Marte er der som sentrum. Og det er like gøy hver gang, bortsett fra at det noen ganger er gøyere.

Til slutt var det ikke mulig å få mer vin i bruden, hun nektet plent, nå var det nok, og da var det nok for alle. Da var festen slutt. Riktignok var det ikke så mange igjen på dette tidspuntket, Hernan, Marte, Hilde og jeg, og det var også blitt morgen og lyst for lenge side, så det var helt forsvarlig å legge seg.

Jeg vil dog ikke si at festen sluttet med dette. Neste dag var det frokost i timevis, jeg for min del hadde opptil flere tog som gikk fra meg, fordi jeg holdt det som helt riktig prioritering å spise mer og drikke mer kaffe, og snakke med de stadig nye puljene som kom for å spise frokost i det bugnende kjøkken.

Først klokken 1537 reiste Heiki, Anne Merete, Hilde og jeg med toget tilbake til Oslo. Først da var bryllupet ferdig. Og det var et bryllup helt fortjent for Marte og Hernan, gratulerer så hjertelig og takk for at jeg fikk være med.

 

 

I Oslo for å feire bryllup

Tiden vil vise hvordan jeg får skrevet denne posten. Foreløpig er den skrevet på forhånd, og antageligvis vil alt ha gått bra. Jeg har fått mitt visum til Russland i går, jeg har sovet hos min gamle venn og klassekamerat, Øystein Vatland, og jeg er vel temmelig nøyaktig når dette postes på vei til bryllupsfesten til Marte og Herman. Den foregår på Borg bispegård, om jeg nå ikke har misforstått helt, og jeg tar toget bort dit sammen med Ingrid.

Og som ventet er innledningen oppfylt til minste detalj. Alt som har kunnet gå bra, har gått bra, og i tillegg har det dukket opp et par nye ting jeg ikke har tenkt på, som også har gått bra. Det viktigste var selvsagt å få ordnet med visumet, det var det spenningen var knyttet opp til i går. Jeg kom jo ganske sliten og søvnig til Oslo, jeg sover jo godt i sånne stolseter det går an å lene tilbake, men det er det ikke alle som gjør, og blant dem som ikke gjorde det natt til fredag, var det i min vogn ei som hadde en fryktelig hoste. Hun har seg selv å takke, og har bare godt av å lese denne posten om hun finner frem til den, hun har levd et usunt liv, og nå måtte alle vi som satt i samme vogn som henne, lide for det. Hun skiftet mellom å holde oss våkne og å vekke oss.

Men allright, hun er snart glemt, i Oslo var oppgaven først å komme seg bort til Drammensveien 74 der det russiske konsulatet er. Jeg hadde skrevet ut på Trafikanten på forhånd, og visste hvordan jeg skulle finne frem, det var buss 13 til Skarpsno. Der gikk jeg av, og det var allerede klokken fem på halv ni god kø utenfor av folk som ventet til åpningstiden klokken ni. Jeg tok bilde av køen, og vil poste det her når det er klart. Jeg var den siste som fikk sitteplass på muren, før køen svingte bort fra var det Leiv Eriksens gate, eller hva det var, den sidegaten der inngangen er, til Drammensveien. Der fikk jeg en god frokost. Klokken 0900 slapp alle inn, og jeg var godt optimistisk da køen ikke strakk seg ut av bygget, som jeg har hørt den pleier å gjøre. Min venninne Ingrid hadde instruert meg i å finne riktig kø, det er en kø for levering av søknad, en for avhenting, dessverre sørget jeg så godt for å unngå køen for avhenting, at jeg glemte å sørge for å stille meg i køen for levering. Så jeg stod et kvarter i køen for Non-Visa matters, og mistet et par plasser på det. Jeg må få sagt at ingen av køene beveget seg dette første kvarteret.

Og køen for levering av søknader beveget seg ikke den neste timen heller. Nei, den stod helt stille, kvart over ti var første person ennå ikke ferdig behandlet. Så noen begynte å bli bekymret om det i det hele tatt ville bli mulig å bli ferdig innen stengetid klokken 1200, for meg var jo dette helt avgjørende, men den lange behandlingstiden for den første skyldtes at hun var fra et reisebyrå, og hadde en 15-20 søknader å levere, så når hun var ferdig, gikk det nokså radig. Et par plasser før meg var det en fyr som fikk søknaden avslått, han manglet en ordentlig invitasjon, invitasjonen var ufullstendig, så jeg var smått nervøs da jeg leverte mitt, gikk det galt var det virkelig knapt med tid å få rettet det opp når flyet går mandag. Men det gikk bra med en gang, jeg trengte ikke engang levere flybillettene, invitasjonen fra waytorussia (sjekk link i annen post, eller søk på Google, de er å stole på og anbefale) holdt alene, i tillegg til den ferdig utfylte visumsøknaden. Med 1000 kroner i ekspressavgift fikk jeg visumet i løpet av 20 minutter, og er klar til å reise til Russland! Russland! Russland!

Etterpå gikk jeg opp på litteraturhuset, og fikk lest litt og stjålet meg til en høneblund også, joda, sovehjertet er det ingenting å si på, i en stol der inne i butikken duppet jeg godt av et kvarter, og var greit uthvilt. Lesingen av «Døden og Pingvinen» gikk radig og var en fornøyelse, og etterpå var det fiskesuppe og internettilgang. Fine sammenstillinger, forresten, døden og pingvinen, internett og fiskesuppe. Så gjensto noen små innkjøp, før jeg startet på neste russiske bok, «Nattely for en gyllen sky», av Anatolij Pristavkin, som i anstendighetens navn ikke holdt samme kvalitet, den skal leses raskt for å få ut av verden. Jeg hadde middag på Dolly Dimple, men der virket ikke i internett, så hele hensikten med å spise der, forsvant med det bort.

En fin og vellykket dag – ytterst vellykket, jeg fikk jo visum – og forresten glemte jeg å si at jeg fikk ordnet meg soveplass natt til mandag også, godt med venner! – ble avsluttet med å komme hjem til leiligheten til Øystein, og Kristin, som han bor med, og Ida, som er barnet. Kristin gikk tidlig og la seg, mens Øystein og jeg gikk ut og la oss ikke tidlig i det hele tatt. Vi hadde jo mye å snakke om, riktig mye, det er jo noen år siden sist, og for alle de årene siden var det jo heller ikke altfor mye, det var på begynnelsen av 1990-tallet på Sandnes vgs det virkelig var noe, med lunsj i kantinen hver dag, den ene dagen kjøpte han melk, den andre jeg, og slik gikk tre år.

På sofaen hadde jeg en god natts søvn, og våknet som jeg alltid gjør når jeg er på tur – helt uthvilt. Hele dagen frem til nå klokken ett, har gått med til å spise frokost og drikke kaffe, særlig det siste. Klokken 1513 kommer Ingrid til Oslo S fra Lillehammer, da skal jeg møte henne, og cirka klokken litt over fem går toget til Fredrikstad, eller der vi skal, 1715 tror jeg det var, og nøyaktig da vil denne teksten bli postet. Om bryllupet skriver jeg i morgen. 

 

Døden og Pingvinen

Da jeg var på kurs forleden på Litteraturhuset i Oslo, kjøpte jeg med meg noen russiske bøker for å lese. Deriblant kjøpte jeg en fullprisbok av Andrej Kurkov (f. 1961, i St. Petersburg), en forfatter jeg inntil da aldri hadde hørt om, men det at han var fra Ukraina og ble regnet som en ledende forfatter der, var godt nok for meg. Og nå som jeg på ny sitter på det samme Litteraturhuset, tilkoblet internett og med fiskesuppe til lunsj, og enda viktigere, russisk visum i bagasjen, er stemningen den rette til å skrive noen ord om den. Post om hvordan det har gått og fortsatt går i Oslo, kommer i morgen.

Jeg tok den med hjem for å lese den i ferieuken hjemme på Ganddal, og fikk lest mesteparten ut der, resten på nattog hit og passende i visumkø og til slutt litt utenfor, og litt i, Litteraturhuset. Plottet i romanen er rett og slett briljant. Hovedpersonen heter Viktor, han bor i hovedstaden Kiev, og forsøker å livnære seg som forfatter uten særlig hell. Han har skaffet seg en pingvin han fikk fordi den lokale dyrehagen gav bort dyr til dem som klarte å skaffe mat til dem, og han tenkte det kunne være like mye selskap i den, som damene som har bodd hos ham og forlatt ham opp gjennom årene. Dette er mesterlig skrevet. Det er også mesterlig skrevet hvordan han spent leverer fra seg et manuskript til avisredaksjonen i hovedstadsavisen, og med det får seg jobb, ikke som skribent av egenproduserte historier, men som skribent av nekrologer på bakgrunn av opplysninger avisen og andre gir ham. Hovedstadsavisen har nemlig bestemt seg for å satse på nekrologer, å utvide sjangeren, så å si, de vil også kalle det obelisker, i stedet for nekrologer. Og så elegant og kjekt vil de ha nekrologene klare før personene dør, silk at de kan trykke dem på kort varsel om personen skulle forulykke.

Så langt er det akkurat i min smak, enkelt og smått absurd, og virkeligere enn virkeligheten. Romanen tar imidlertid en vending som bringer den litt vel langt ut i krimsjangeren, da folk begynner å dø veldig betimelig ut i fra disse nekrologene, og de viser seg å være en del av et bevisst spill, organisert kriminalitet, statskriminaliteten, og litt av hvert sånt noe. Romanen fungerer på dette nivet også, men jeg liker den best når den er på det hverdagslige.

Kurkov viser hvordan det er lettere å skrive en historie når du bor i et land og et samfunn som har historier å fortelle. Jeg har jo vært en del i Kiev, og kjenner meg så visst igjen. Sånne historier går bare ikke an å skrive i Norge. I denne historien blir kanskje pingvinen den mest menneskelige av alle, der den stilltiende går rundt og aksepterer alt og ser sørgmodig ut. «Hvis jeg hadde vært pingvin her, ville jeg tatt affære med en gang og hengt meg,» sier eksperten Pidpalyj, som mistet jobben i dyrehagen da pingvinene ble gitt bort.

Pipdalyj er en trist karakter, som alle karakterne vi blir ordentlig kjent med, egentlig er litt triste. Sånn jeg leser romanen, sentraliserer denne tristheten seg i pingvinen, Kurkov får herlig frem hvordan dens reaksjonsmønster, er reaksjonsmønsteret alle burde hatt, eller egentlig har. Særlig sekvensene der hovedpersonen Viktor lurer på hva pingvinen tenker, er fine.

Jeg skal ikke skrive for mye om denne boken, dere skulle heller lese den, den har setninger som «hun lente hodet mot skulderen til Viktor, og lot drømmene fare. Disse drømmene fikk aldri Viktor være med i, han fikk bare være med i virkeligheten, og den var ikke noe særlig». Eller noe sånt, det var fritt etter hukommelsen. Likeledes er familen som den blir til slutt, med Viktor og pingvinen, og politimannens datter, Sonja, som bare må bli hos Viktor da politimannen plutselig dør (godt passende nekrologene, selvsagt), og Nina, som skal passe henne, og liksom bare blir sammen med Viktor. Denne kunstige familien, og refleksjonene som her blir gjort, går Erlend Loes forsøk i Naiv.Super en høy gang, det er klasseforskjell.

Boken kom ut i 1996, og på norsk i 2006. Det er Andrej Kurkovs gjennombruddsroman. Etter å ha lest ut denne romanen, gikk jeg straks ned og kjøpte tre nye russiske bøker. Dette holder mål.

Å gå i ring på samme plass

Denne teksten handler om å gå rundt i ring på samme plass. Jeg gjorde det en gang, både i direkte og i overført betydning. Og tro ikke det var i Norge jeg gjorde det, eller det må dere forresten gjerne tro, for jeg gjør det i Norge også, men denne gangen hadde jeg reist langt ut til utlandet for å gjøre det. Til Minsk. Bare dette å reise ned til Minsk, var på en måte å gå rundt i ring, på en meget direkte måte. Det er dette som er å gå rundt i ring. Det er sånn jeg gjør det. Men la oss nå holde opp med dette utenomsnakket, og komme oss ned til Minsk, der jeg altså fant meg en plass å gå rundt i ring på. Det gikk for seg på denne måten her, jeg gikk rundt en gang, og så gikk jeg rundt en gang til etterpå. Og sånn fortsatte det. Ingen må tro den muntre tonen i denne teksten fanger stemningen jeg den gang gikk rundt. Den muntre tonen er malplassert, og kan forlede de av dere som ikke vet bedre til å tro at jeg går rundt som dette her fordi jeg selv ønsker det, mens jeg egentlig ønsker å slutte med det. Jeg ønsker å komme ut av dette her at jeg bare går rundt og rundt på samme plass, jeg ønsker å finne en vei jeg kan gå, og som fører noe sted. En slik vei fant jeg nok ikke i Minsk, og hadde nok heller ikke forventet å finne der.

ES2007

Oppdateringer og bloggstatistikk Juni08

Det nærmer seg avreise, og på grunn av det kommer jeg med den månedlige oppdateringen og statistikken tidligere enn vanlig. Oppdateringene skulle være fort gjort. Jeg har lagt til en rekke nye kategorier, for å gjøre det enklere for dem som bare er ute etter spesielle ting jeg skriver om. Bloggen har også vart ved såpass lenge nå, at det begynner å bli noen poster i hver kategori. Helt ryddig er systemet riktignok ikke ennå, men ryddigere, det er det.

Jeg har fått meg nytt kamera, og kan ta gode bilder i ethvert lys, men det hjelper jo ikke stort når jeg ikke får postet dem. Systemet låser seg når wordpress skal legge bilder jeg har lastet opp, inn på bloggen. Problemet har vart ved i månedsvis, men vil ordne seg plutselig. Det samme vil videoene jeg har spilt inn med opplesning av noen av korttekstene mine. Jeg har nå spilt inn nye, og de er spilt inn direkte i riktig format. Så de seks siste månedene vil ha en fin film med en fin tekst hver. Filmene er spilt inn i dag, filmet med kameraet, forresten, av min søster, Tonje, takk til henne, og de er rufsete og snåle og fine. Sånn jeg liker det.

På statistikken har jeg nå stabilisert meg på 50 besøk til dagen, litt under nå om sommeren. Nytt nå for tiden er at mange – eller rettere sagt: noen – ute i virkeligheten kommer og sier de leser bloggen, mange(helt rett sagt) jeg ikke har tenkt på. Det er veldig hyggelig, takk, takk, jeg skal gjøre mitt for at ingen blir skuffet i fortsettelsen. Nå fremover blir det en ordentlig reiseblogg, med skikkelig innsideinformasjon fra Russland. I den tiden vil bloggen overskride det å være helt grei, det vil bli en kvalitetsblogg.

Jeg vil fortsette med daglige, nye poster ut året. I Russland har jeg i kjent stil ikke booket en eneste overnatting, jeg har bare inn til Moskva 30. juni og ut fra St. Petersbug 29. juli, mellom der må alt ordnes. Det må det forresten etterpå, når jeg kommer til Kiev, ingenting er ordnet der heller, ikke en gang flybilletten videre til Spania. Nåvel, dette har jeg skrevet om i en annen post (sjekk Om meg og mitt), hva jeg ville si her, er at det er temmelig uklart hvor jeg får internettforbindelse. Men jeg har med mitt lille bærbare vidunder, som jeg kommer til å skrive poster på fortløpende, og poste når internettforbindelsen er der. Jeg vil også ha noen forhåndsskrevne poster av grei kvalitet, og selvfølgelig ukens tekst, månedens film, og månedens dikt fra den alltid uutgitte diktsamlingen Dikt som rett og slett sier ja! til livet.

Mer om dette underveis, nå over til statistikken, som begynner å feste seg. Alle disse har vel vært inne på topp 10-listen tidligere også, men skal det være noen retteferdighet i verden, skal Russland snart utkonkurrere Polen som toppost. Ja, forresten har jeg skiftet navn på Kiev-posten, jeg har tatt vekk parantesen (en historisk gjennomgang), det sier seg selv.

Polen 192 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 117 More stats
Jennys konfirmasjon 117 More stats
Språkskole i Hviterussland 73 More stats
Vodka – En overlevning fra fortiden (o 66 More stats
Skoletur 2008 54 More stats
REM – Konsertbilletter 53 More stats
OL-Boikott 50 More stats
Kiev 49 More stats
Tidlig påske! 45 More stats

Foruten Russland, som jeg nevnte, er månedens utfordrere Vassilij Ivantsjuk (1969- ), en post som kommer sørgelig til kort for en fabelaktig mann, sjekk hvordan han tar i mot premien som vinner av Mtel-turneringen i sjakk, hvis denne videoen fortsatt sirkulerer på internett. Sånn skal premier tas i mot. Bob Dylan på Viking stadion er den tredje anbefalingen i en måned hvor jeg foretrekker store poster, den er en grundig gjennomgang av konserten på stadion, og er nok for spesielt interesserte (som alle burde være). Følgende post skrev jeg først et utkast av, og så, ukevis senere, skrev jeg posten ferdig, og det er synd hvis folk som har interesse av den ikke får lest den av den grunn, Kjøretur Bergen – Stavanger, heter den, og handler om hvordan fire komikere fra Stand up Bergen kjørte til humorfestivalen i Stavanger. Av korttekstene velger jeg denne måneden ut Edderkopp, som foreløpig har en eneste registrert leser, altfor lite i forhold til kvaliteten.

Jeg har nå i morgen når jeg reiser med nattoget til Oslo hatt temmelig nøyaktig en uke her på Ganddal og i kjære Rogaland, det var en del av ferien som neppe vil stå særlig tilbake for ferien som skal følge. Det har vært kjekt og godt å være hjemme, jeg fikk meg en fin tur på stranden med gitar og boccia i går, og jeg fikk finfine turer på Cementen både i går og i forigår, nei, her har det vært alle tiders. Og nå venter Oslo og bryllup, før Russland og eventyret. 

REM – Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som «So central rain», «Time after time» eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv – eller platen – interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: «Read the scene where gravity is pulling me around», «Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here«. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten «Step up, step up, step up/the sky is something odd«. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller «bridge», men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende «(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do«, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende «Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood«, mens Mike Mills ustanselig korer «Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends«. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: «Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green«. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen «The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination» (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: «And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination«, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen «but there still ways away«. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene «The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep», med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

«He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin«. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

«My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here«, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er «Listen to the holler«, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, «Auctioneer». «Holler» er et verb som betyr å rope, kanskje «gaule» gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert «Life and how to live it«, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre («a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best«), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

«Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost»

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og «Listen to the holler», og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: «If I write a book it will be called: Life and how to live it«, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så – mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) – Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å «read», «count» og «stand», før han ender opp som «clown on tv», «clown on the circus mount» og «clown in a marching band» (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: «Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake» eller «John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake». Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik «Feeling gravity pulls» har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

«When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.» Refrenget er Mike Mills som synger «I’ll been there I know the way«, mens Michael Stipe gjentar «I can’t get there from here» fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter «Gentlemen, testify», og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er «Thank you, Ray»

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i «the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo» og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, «lala-lala-leeiiii«, «Green grow the rushes» med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

«She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.»

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: «Get me to the train on time/take this nickel/make a dime«, eller «This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more«. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: «At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers«, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede «When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind«. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: «I like it here«, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) «Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy», mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut «boring» med «foreign», og «I’d like it here» i stedet for «I like it here», og til og med «if I could leave and see you from…» til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices – som så mange andre steder – fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så – av alle ting – slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, «this world was never ment for one as beautiful as you». Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.