Endelig i Moskva!

Denne posten er planlagt publisert nøyaktig når flyet mitt skal lande på Domodedovo flyplass i Moskva. Jeg har flydd fra Gardemoen klokken 1645, og skal ha landet nå, klokken 2135. Jeg vet hva som venter, jeg har vært på en russisk flyplass før. Forrige gang jeg var i Moskva fløy jeg fra København, og da tok det lenger tid å komme seg ut fra flyplassen, enn det tok å fly mellom byene. Eller var det i Petersburg det var slik, i Minsk var det i alle fall slik, de blander seg litt sammen, reisene mine.

Men nå er jeg her altså. Og hvordan det virkelig gikk, skal jeg skrive når jeg får tilgang på internett. Og det har jeg nå. På en fortausrestuarant med WiFi i Moskva, med en overdådig frokost, dyrere enn den er god, og heller ikke har den særlig å fare med i kvantitet. Dog er det fint her, og det er internett på kjøpet, og det var akkurat noe sånt jeg hadde i tankene da jeg gikk ut for å spise. Tilbake til gårsdagen, som jo er den gjeldende her.

Oppgangen i leiligheten der jeg bor

Oppgangen i leiligheten der jeg bor

Frem til avreise her gikk alt så smurt at man kunne bli mistenksom. Jeg rakk fint et lokaltog til Gardemoen, trengte ikke noe flytog, og sparte en del på det, og alle innsjekkinger og sikkerhetskontroller gikk som ingenting, som om det var tilbake til Bergen jeg skulle. Riktignok var flyet en time forsinket, sånt at jeg så for meg at jeg ville komme frem nokså sent, da flyet jo opprinnelig skulle lande 2130. Og jeg vet av erfaring hvor lang tid det tar å komme seg fra en flyplass i Russland, og ut, og når man i tillegg skulle inn til sentrum, som i Moskva ligger et godt stykke unna flyplassen Domodedovo, kunne det fort bli midnatt før jeg kom frem. Men i min kropp ville klokken være 2200 på grunn av tidsforskjellen, så det ville ikke gjøre så mye.

Nåvel, problemene, de russiske problemer,  begynte først etter visaklareringen. Den gikk som ingenting. Men når jeg kom ut i avgangshallen og skulle finne en sjåfør med mitt navn på en lapp, så kom jeg i stuss, for der i avgangshallen var det langt, langt flere som ventet, enn det var passasjerer, og det var tjukt av lapper, de fleste på russisk, og ingen med mitt navn. Jeg gikk gjennom hele stien, faktisk, passasjen av ventende folk bak snorer, og ut, og ingen med mitt navn. Da var det å åpne for plan B, og holde hodet kaldt og kanskje måtte finne frem på egen hånd, men det er jo snålt også, de pleier jo å komme når de er bestilt, disse russerne, og ganske riktig, plutselig dukket det opp en bebrillet fyr med en lapp der det stod «Eivind Salen», som jo alltid har vært meg.

De første nettene her i Moskva hadde jeg tenkt å bo litt billig, noe som er en helt grei utfordring i verdens dyreste by. Jeg hadde gjennom www.hostelbookers.com funnet stedet Nova hostel, som fikk bra anbefalinger, lå i sentrum, var billig og hadde internett. Jeg var likevel forberedt på litt av hvert, men som vanlig her i Russland, er man likevel aldri forberedt på sånn det blir. Vi er en gjeng, en tilfeldig gjeng, som deler en leilighet der eieren bor, og lever av å bo sånn som dette her, og leie leiligheten ut til tilfeldige turister som oss. Det var jeg forberedt på, det står jo i omtalen av stedet, hva som kom uventet, var at det selvsagt ikke var røykeforbud der, og alle de andre røyker, så vidt jeg har regnet ut. Det er med andre ord røykfullt. Og vinduene på soverommet blir ikke lukket opp, så det blir tung og tett luft, der. I tillegg har de en diger katt som lusker rundt. Og jeg ble selvfølgelig svindlet, det blir man alltid når man stiger inn i en taxi i disse landene her, de er racere på det. Dette er dog første gang svindelen har vært gjort av en slags offisiell sjåfør, en sjåfør som representerte noen, han skulle ha ekstra siden flyet var forsinket, og dette ekstra var vel omtrent like mye som hele turen.

Det er annonsert med sykkelutleie. Her er sykkelen.

Det er annonsert med sykkelutleie. Her er sykkelen.

Men det får stå til, jeg reiser jo til dette landet for å få slike opplevelser. Dette stedet skal jeg bo på frem til og med onsdag, så kommer jeg nok til å skifte de siste nettene i Moskva. I morgen (som nå er blitt i dag) er oppgaven å kontakte Vladimir, som jeg er tipset om av Kristin til Øystein, og så er det om å gjøre å få kjøpt noen togbilletter østover og ellers ordne og oppleve en rekke med ting.

Marte og Hernans bryllupsfest!

Brudeparet Marte og Hernan

Brudeparet Marte og Hernan


Denne posten er reservert bryllupsfesten til Marte og Hernan. Den vil bli skrevet, når jeg får tid. Og tid har jeg nå, mandag formiddag, nok en gang på litteraturhuset i Oslo og den utmerkede kafeen der. Suppe og nettilgang, som sist, som sist.

Bryllupet begynte jo litt for min del da jeg møtte Ingrid i Oslo, for å gjøre ferdig vårt lille innslag til festen, og bare reise sammen til Fredrikstad og bispegården hvor bryllupet skulle være. På stasjonen på vei traff vi også Anne Merete og Linn, som også hadde innslag å gjøre ferdig, og som kom seg til stedet vi skulle være mye mer elegant enn oss. De gikk fra stasjonen, vi tok taxi. Og vi kjørte feil vei, verken vi eller den hyggelige taxisjåføren visste helt hvor bispegården var, så vi tok en liten omvei ned til gamlebyen og lette litt rundt der, før vi – altså i flertall, både Ingrid og taxisjåføren, i tillegg til at Anne Merete ringte meg, som hadde ringt henne (for å ta samme taxi) – tok noen telefoner og fant ut vi skulle tilbake. Men det gikk greit, sjåføren skrudde av taksameteret, det ble en fair pris, og en fin sightseeing til en fin gamleby, og så var bryllupet i gang.

For det første tar aldri jeg særlig mange bilder slike fester, og for det andre klarer jeg ikke helt å laste dem opp når jeg har tatt dem, men denne bispegården var akkurat så idyllisk som man forventer av en slik gård. Den lå like ved Glomma, stor, flott hage, og stort hus med ærverdig arkitektur, fra begynnelsen av 1900-tallet, var det vel, 1916, hørte jeg kanskje, men dette skal jeg ikke si for sikkert. Nåvel, og med punsj og hyggelige folk, der det siste var soleklart viktigst, var det lett å komme i stemning, og vi gikk jo rundt og småpratet og var akkurat som vi er fra de finere familier, som vi jo også på sett og vis er, uten at vi vel helt føler det slik. Eller det var akkruat slik vi følte det denne dagen.

Vertskapet hadde tatt i når det gjaldt mat, med bugnende bord av reker, krabber og blåskjell, pluss grillmat og fullt opp med salater, og dressing, og brød, og alt som skal være med. Ingrid og jeg kom som de siste inn til måltidet, da vi på en gitar måtte finne grepene til en sang vi skulle spille, og det førte til at vi måtte ta de plassene som var igjen og ledige. Slik havnet jeg på bord med Martes slekt, og det var jo riktig trivelig, det var trivelig fra start til mål denne festen her.

Og underholdningen – eller talene, som det strengt tatt skulle være – bar godt preg av at Marte har en fortid fra teatermiljøet i Bergen, studentteateret, uten at søskene hennes stod noe som helst tilbake for dem (eller oss, jeg også var jo strengt tatt med i dette teatermiljøet). Deres familiekvartett, eller il quattro di familigia, eller hvordan det het, og deres tale og sang over melodien Halleluja, av Leonard Cohen, det var virkelig morsomt. Ja, hybelvenninne til Marte hadde en artig vri, og tok sin del av ansvaret for at dette bryllupet fant sted, siden det jo var dem som fikk frem latinamerikainteressen hos Marte. Anne Merete fra filmskolen, med en proff regi på en tja, tja, la oss også kalle det proff opptreden av Marte selv, det ble riktig så morsomt, og Merete må ikke glemmes, og det er flere som ikke må glemmes, som jeg sikkert likevel har glemt, og før vi visste ordet av det var klokken to på natten.

Eller så var den noe helt annet. Sjelden har vi hatt en sterkere følelse av at tiden gikk helt av seg selv. Og jeg må jo nevne talen til brudens mor og til brudens mann, det var flott å høre på, det er jo noen ekstra utfordringer når brudgommen kommer fra Chile og har reist til Norge uten verken slekt eller venner, ingen av dem hadde anledning til å komme i bryllupet, enda de garantert gjerne ville. Særlig ble jeg imponert over Hernans tale helt til slutt, han er jo verken særlig vant til verken å snakke engelsk eller holde taler, men når man vet hva man vil si, kommer ordene av selv. Det beviste han til gagns i går, sjelden har ordene «I love you so much» blitt bygget så godt opp, som han fikk det til i går kveld.

Det var også kaffe, og vi stod ofte ute i hagen, eller så stod vi inne og noen ganger danset vi. Marte har jo så mange kjekke venner, så det vrimlet av folk morsomme å snakke med, vi ser jo hverandre omtrent aldri uten at Marte er der som sentrum. Og det er like gøy hver gang, bortsett fra at det noen ganger er gøyere.

Til slutt var det ikke mulig å få mer vin i bruden, hun nektet plent, nå var det nok, og da var det nok for alle. Da var festen slutt. Riktignok var det ikke så mange igjen på dette tidspuntket, Hernan, Marte, Hilde og jeg, og det var også blitt morgen og lyst for lenge side, så det var helt forsvarlig å legge seg.

Jeg vil dog ikke si at festen sluttet med dette. Neste dag var det frokost i timevis, jeg for min del hadde opptil flere tog som gikk fra meg, fordi jeg holdt det som helt riktig prioritering å spise mer og drikke mer kaffe, og snakke med de stadig nye puljene som kom for å spise frokost i det bugnende kjøkken.

Først klokken 1537 reiste Heiki, Anne Merete, Hilde og jeg med toget tilbake til Oslo. Først da var bryllupet ferdig. Og det var et bryllup helt fortjent for Marte og Hernan, gratulerer så hjertelig og takk for at jeg fikk være med.

 

 

I Oslo for å feire bryllup

Tiden vil vise hvordan jeg får skrevet denne posten. Foreløpig er den skrevet på forhånd, og antageligvis vil alt ha gått bra. Jeg har fått mitt visum til Russland i går, jeg har sovet hos min gamle venn og klassekamerat, Øystein Vatland, og jeg er vel temmelig nøyaktig når dette postes på vei til bryllupsfesten til Marte og Herman. Den foregår på Borg bispegård, om jeg nå ikke har misforstått helt, og jeg tar toget bort dit sammen med Ingrid.

Og som ventet er innledningen oppfylt til minste detalj. Alt som har kunnet gå bra, har gått bra, og i tillegg har det dukket opp et par nye ting jeg ikke har tenkt på, som også har gått bra. Det viktigste var selvsagt å få ordnet med visumet, det var det spenningen var knyttet opp til i går. Jeg kom jo ganske sliten og søvnig til Oslo, jeg sover jo godt i sånne stolseter det går an å lene tilbake, men det er det ikke alle som gjør, og blant dem som ikke gjorde det natt til fredag, var det i min vogn ei som hadde en fryktelig hoste. Hun har seg selv å takke, og har bare godt av å lese denne posten om hun finner frem til den, hun har levd et usunt liv, og nå måtte alle vi som satt i samme vogn som henne, lide for det. Hun skiftet mellom å holde oss våkne og å vekke oss.

Men allright, hun er snart glemt, i Oslo var oppgaven først å komme seg bort til Drammensveien 74 der det russiske konsulatet er. Jeg hadde skrevet ut på Trafikanten på forhånd, og visste hvordan jeg skulle finne frem, det var buss 13 til Skarpsno. Der gikk jeg av, og det var allerede klokken fem på halv ni god kø utenfor av folk som ventet til åpningstiden klokken ni. Jeg tok bilde av køen, og vil poste det her når det er klart. Jeg var den siste som fikk sitteplass på muren, før køen svingte bort fra var det Leiv Eriksens gate, eller hva det var, den sidegaten der inngangen er, til Drammensveien. Der fikk jeg en god frokost. Klokken 0900 slapp alle inn, og jeg var godt optimistisk da køen ikke strakk seg ut av bygget, som jeg har hørt den pleier å gjøre. Min venninne Ingrid hadde instruert meg i å finne riktig kø, det er en kø for levering av søknad, en for avhenting, dessverre sørget jeg så godt for å unngå køen for avhenting, at jeg glemte å sørge for å stille meg i køen for levering. Så jeg stod et kvarter i køen for Non-Visa matters, og mistet et par plasser på det. Jeg må få sagt at ingen av køene beveget seg dette første kvarteret.

Og køen for levering av søknader beveget seg ikke den neste timen heller. Nei, den stod helt stille, kvart over ti var første person ennå ikke ferdig behandlet. Så noen begynte å bli bekymret om det i det hele tatt ville bli mulig å bli ferdig innen stengetid klokken 1200, for meg var jo dette helt avgjørende, men den lange behandlingstiden for den første skyldtes at hun var fra et reisebyrå, og hadde en 15-20 søknader å levere, så når hun var ferdig, gikk det nokså radig. Et par plasser før meg var det en fyr som fikk søknaden avslått, han manglet en ordentlig invitasjon, invitasjonen var ufullstendig, så jeg var smått nervøs da jeg leverte mitt, gikk det galt var det virkelig knapt med tid å få rettet det opp når flyet går mandag. Men det gikk bra med en gang, jeg trengte ikke engang levere flybillettene, invitasjonen fra waytorussia (sjekk link i annen post, eller søk på Google, de er å stole på og anbefale) holdt alene, i tillegg til den ferdig utfylte visumsøknaden. Med 1000 kroner i ekspressavgift fikk jeg visumet i løpet av 20 minutter, og er klar til å reise til Russland! Russland! Russland!

Etterpå gikk jeg opp på litteraturhuset, og fikk lest litt og stjålet meg til en høneblund også, joda, sovehjertet er det ingenting å si på, i en stol der inne i butikken duppet jeg godt av et kvarter, og var greit uthvilt. Lesingen av «Døden og Pingvinen» gikk radig og var en fornøyelse, og etterpå var det fiskesuppe og internettilgang. Fine sammenstillinger, forresten, døden og pingvinen, internett og fiskesuppe. Så gjensto noen små innkjøp, før jeg startet på neste russiske bok, «Nattely for en gyllen sky», av Anatolij Pristavkin, som i anstendighetens navn ikke holdt samme kvalitet, den skal leses raskt for å få ut av verden. Jeg hadde middag på Dolly Dimple, men der virket ikke i internett, så hele hensikten med å spise der, forsvant med det bort.

En fin og vellykket dag – ytterst vellykket, jeg fikk jo visum – og forresten glemte jeg å si at jeg fikk ordnet meg soveplass natt til mandag også, godt med venner! – ble avsluttet med å komme hjem til leiligheten til Øystein, og Kristin, som han bor med, og Ida, som er barnet. Kristin gikk tidlig og la seg, mens Øystein og jeg gikk ut og la oss ikke tidlig i det hele tatt. Vi hadde jo mye å snakke om, riktig mye, det er jo noen år siden sist, og for alle de årene siden var det jo heller ikke altfor mye, det var på begynnelsen av 1990-tallet på Sandnes vgs det virkelig var noe, med lunsj i kantinen hver dag, den ene dagen kjøpte han melk, den andre jeg, og slik gikk tre år.

På sofaen hadde jeg en god natts søvn, og våknet som jeg alltid gjør når jeg er på tur – helt uthvilt. Hele dagen frem til nå klokken ett, har gått med til å spise frokost og drikke kaffe, særlig det siste. Klokken 1513 kommer Ingrid til Oslo S fra Lillehammer, da skal jeg møte henne, og cirka klokken litt over fem går toget til Fredrikstad, eller der vi skal, 1715 tror jeg det var, og nøyaktig da vil denne teksten bli postet. Om bryllupet skriver jeg i morgen. 

 

Døden og Pingvinen

Da jeg var på kurs forleden på Litteraturhuset i Oslo, kjøpte jeg med meg noen russiske bøker for å lese. Deriblant kjøpte jeg en fullprisbok av Andrej Kurkov (f. 1961, i St. Petersburg), en forfatter jeg inntil da aldri hadde hørt om, men det at han var fra Ukraina og ble regnet som en ledende forfatter der, var godt nok for meg. Og nå som jeg på ny sitter på det samme Litteraturhuset, tilkoblet internett og med fiskesuppe til lunsj, og enda viktigere, russisk visum i bagasjen, er stemningen den rette til å skrive noen ord om den. Post om hvordan det har gått og fortsatt går i Oslo, kommer i morgen.

Jeg tok den med hjem for å lese den i ferieuken hjemme på Ganddal, og fikk lest mesteparten ut der, resten på nattog hit og passende i visumkø og til slutt litt utenfor, og litt i, Litteraturhuset. Plottet i romanen er rett og slett briljant. Hovedpersonen heter Viktor, han bor i hovedstaden Kiev, og forsøker å livnære seg som forfatter uten særlig hell. Han har skaffet seg en pingvin han fikk fordi den lokale dyrehagen gav bort dyr til dem som klarte å skaffe mat til dem, og han tenkte det kunne være like mye selskap i den, som damene som har bodd hos ham og forlatt ham opp gjennom årene. Dette er mesterlig skrevet. Det er også mesterlig skrevet hvordan han spent leverer fra seg et manuskript til avisredaksjonen i hovedstadsavisen, og med det får seg jobb, ikke som skribent av egenproduserte historier, men som skribent av nekrologer på bakgrunn av opplysninger avisen og andre gir ham. Hovedstadsavisen har nemlig bestemt seg for å satse på nekrologer, å utvide sjangeren, så å si, de vil også kalle det obelisker, i stedet for nekrologer. Og så elegant og kjekt vil de ha nekrologene klare før personene dør, silk at de kan trykke dem på kort varsel om personen skulle forulykke.

Så langt er det akkurat i min smak, enkelt og smått absurd, og virkeligere enn virkeligheten. Romanen tar imidlertid en vending som bringer den litt vel langt ut i krimsjangeren, da folk begynner å dø veldig betimelig ut i fra disse nekrologene, og de viser seg å være en del av et bevisst spill, organisert kriminalitet, statskriminaliteten, og litt av hvert sånt noe. Romanen fungerer på dette nivet også, men jeg liker den best når den er på det hverdagslige.

Kurkov viser hvordan det er lettere å skrive en historie når du bor i et land og et samfunn som har historier å fortelle. Jeg har jo vært en del i Kiev, og kjenner meg så visst igjen. Sånne historier går bare ikke an å skrive i Norge. I denne historien blir kanskje pingvinen den mest menneskelige av alle, der den stilltiende går rundt og aksepterer alt og ser sørgmodig ut. «Hvis jeg hadde vært pingvin her, ville jeg tatt affære med en gang og hengt meg,» sier eksperten Pidpalyj, som mistet jobben i dyrehagen da pingvinene ble gitt bort.

Pipdalyj er en trist karakter, som alle karakterne vi blir ordentlig kjent med, egentlig er litt triste. Sånn jeg leser romanen, sentraliserer denne tristheten seg i pingvinen, Kurkov får herlig frem hvordan dens reaksjonsmønster, er reaksjonsmønsteret alle burde hatt, eller egentlig har. Særlig sekvensene der hovedpersonen Viktor lurer på hva pingvinen tenker, er fine.

Jeg skal ikke skrive for mye om denne boken, dere skulle heller lese den, den har setninger som «hun lente hodet mot skulderen til Viktor, og lot drømmene fare. Disse drømmene fikk aldri Viktor være med i, han fikk bare være med i virkeligheten, og den var ikke noe særlig». Eller noe sånt, det var fritt etter hukommelsen. Likeledes er familen som den blir til slutt, med Viktor og pingvinen, og politimannens datter, Sonja, som bare må bli hos Viktor da politimannen plutselig dør (godt passende nekrologene, selvsagt), og Nina, som skal passe henne, og liksom bare blir sammen med Viktor. Denne kunstige familien, og refleksjonene som her blir gjort, går Erlend Loes forsøk i Naiv.Super en høy gang, det er klasseforskjell.

Boken kom ut i 1996, og på norsk i 2006. Det er Andrej Kurkovs gjennombruddsroman. Etter å ha lest ut denne romanen, gikk jeg straks ned og kjøpte tre nye russiske bøker. Dette holder mål.

Å gå i ring på samme plass

Denne teksten handler om å gå rundt i ring på samme plass. Jeg gjorde det en gang, både i direkte og i overført betydning. Og tro ikke det var i Norge jeg gjorde det, eller det må dere forresten gjerne tro, for jeg gjør det i Norge også, men denne gangen hadde jeg reist langt ut til utlandet for å gjøre det. Til Minsk. Bare dette å reise ned til Minsk, var på en måte å gå rundt i ring, på en meget direkte måte. Det er dette som er å gå rundt i ring. Det er sånn jeg gjør det. Men la oss nå holde opp med dette utenomsnakket, og komme oss ned til Minsk, der jeg altså fant meg en plass å gå rundt i ring på. Det gikk for seg på denne måten her, jeg gikk rundt en gang, og så gikk jeg rundt en gang til etterpå. Og sånn fortsatte det. Ingen må tro den muntre tonen i denne teksten fanger stemningen jeg den gang gikk rundt. Den muntre tonen er malplassert, og kan forlede de av dere som ikke vet bedre til å tro at jeg går rundt som dette her fordi jeg selv ønsker det, mens jeg egentlig ønsker å slutte med det. Jeg ønsker å komme ut av dette her at jeg bare går rundt og rundt på samme plass, jeg ønsker å finne en vei jeg kan gå, og som fører noe sted. En slik vei fant jeg nok ikke i Minsk, og hadde nok heller ikke forventet å finne der.

ES2007

Oppdateringer og bloggstatistikk Juni08

Det nærmer seg avreise, og på grunn av det kommer jeg med den månedlige oppdateringen og statistikken tidligere enn vanlig. Oppdateringene skulle være fort gjort. Jeg har lagt til en rekke nye kategorier, for å gjøre det enklere for dem som bare er ute etter spesielle ting jeg skriver om. Bloggen har også vart ved såpass lenge nå, at det begynner å bli noen poster i hver kategori. Helt ryddig er systemet riktignok ikke ennå, men ryddigere, det er det.

Jeg har fått meg nytt kamera, og kan ta gode bilder i ethvert lys, men det hjelper jo ikke stort når jeg ikke får postet dem. Systemet låser seg når wordpress skal legge bilder jeg har lastet opp, inn på bloggen. Problemet har vart ved i månedsvis, men vil ordne seg plutselig. Det samme vil videoene jeg har spilt inn med opplesning av noen av korttekstene mine. Jeg har nå spilt inn nye, og de er spilt inn direkte i riktig format. Så de seks siste månedene vil ha en fin film med en fin tekst hver. Filmene er spilt inn i dag, filmet med kameraet, forresten, av min søster, Tonje, takk til henne, og de er rufsete og snåle og fine. Sånn jeg liker det.

På statistikken har jeg nå stabilisert meg på 50 besøk til dagen, litt under nå om sommeren. Nytt nå for tiden er at mange – eller rettere sagt: noen – ute i virkeligheten kommer og sier de leser bloggen, mange(helt rett sagt) jeg ikke har tenkt på. Det er veldig hyggelig, takk, takk, jeg skal gjøre mitt for at ingen blir skuffet i fortsettelsen. Nå fremover blir det en ordentlig reiseblogg, med skikkelig innsideinformasjon fra Russland. I den tiden vil bloggen overskride det å være helt grei, det vil bli en kvalitetsblogg.

Jeg vil fortsette med daglige, nye poster ut året. I Russland har jeg i kjent stil ikke booket en eneste overnatting, jeg har bare inn til Moskva 30. juni og ut fra St. Petersbug 29. juli, mellom der må alt ordnes. Det må det forresten etterpå, når jeg kommer til Kiev, ingenting er ordnet der heller, ikke en gang flybilletten videre til Spania. Nåvel, dette har jeg skrevet om i en annen post (sjekk Om meg og mitt), hva jeg ville si her, er at det er temmelig uklart hvor jeg får internettforbindelse. Men jeg har med mitt lille bærbare vidunder, som jeg kommer til å skrive poster på fortløpende, og poste når internettforbindelsen er der. Jeg vil også ha noen forhåndsskrevne poster av grei kvalitet, og selvfølgelig ukens tekst, månedens film, og månedens dikt fra den alltid uutgitte diktsamlingen Dikt som rett og slett sier ja! til livet.

Mer om dette underveis, nå over til statistikken, som begynner å feste seg. Alle disse har vel vært inne på topp 10-listen tidligere også, men skal det være noen retteferdighet i verden, skal Russland snart utkonkurrere Polen som toppost. Ja, forresten har jeg skiftet navn på Kiev-posten, jeg har tatt vekk parantesen (en historisk gjennomgang), det sier seg selv.

Polen 192 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 117 More stats
Jennys konfirmasjon 117 More stats
Språkskole i Hviterussland 73 More stats
Vodka – En overlevning fra fortiden (o 66 More stats
Skoletur 2008 54 More stats
REM – Konsertbilletter 53 More stats
OL-Boikott 50 More stats
Kiev 49 More stats
Tidlig påske! 45 More stats

Foruten Russland, som jeg nevnte, er månedens utfordrere Vassilij Ivantsjuk (1969- ), en post som kommer sørgelig til kort for en fabelaktig mann, sjekk hvordan han tar i mot premien som vinner av Mtel-turneringen i sjakk, hvis denne videoen fortsatt sirkulerer på internett. Sånn skal premier tas i mot. Bob Dylan på Viking stadion er den tredje anbefalingen i en måned hvor jeg foretrekker store poster, den er en grundig gjennomgang av konserten på stadion, og er nok for spesielt interesserte (som alle burde være). Følgende post skrev jeg først et utkast av, og så, ukevis senere, skrev jeg posten ferdig, og det er synd hvis folk som har interesse av den ikke får lest den av den grunn, Kjøretur Bergen – Stavanger, heter den, og handler om hvordan fire komikere fra Stand up Bergen kjørte til humorfestivalen i Stavanger. Av korttekstene velger jeg denne måneden ut Edderkopp, som foreløpig har en eneste registrert leser, altfor lite i forhold til kvaliteten.

Jeg har nå i morgen når jeg reiser med nattoget til Oslo hatt temmelig nøyaktig en uke her på Ganddal og i kjære Rogaland, det var en del av ferien som neppe vil stå særlig tilbake for ferien som skal følge. Det har vært kjekt og godt å være hjemme, jeg fikk meg en fin tur på stranden med gitar og boccia i går, og jeg fikk finfine turer på Cementen både i går og i forigår, nei, her har det vært alle tiders. Og nå venter Oslo og bryllup, før Russland og eventyret. 

REM – Fables of the reconstruction

Vi fortsetter vår gjennomgang av REM-platene frem til konserten på Koengen i Bergen den 3. september i år, med en plate i måneden, blir det akkurat gjennom IRS-årene. I dag har vi kommet frem til plate nummer tre (fraregnet EPen Chronic Town, som kom ut som den aller første, og inneholdt 5 sanger), den som heter Fables of the reconstruction, reconstruction of the fables…, og så skal dette etter hva jeg har forstått, bare fortsette.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg får sterke assosiasjoner til sangene gjennom fargen på plateomslaget. Så der de to første er mørke og obskure, noe som altså fargelegger sangene for meg, er denne lys og oransje, noe også sangene blir. Men strengt tatt er nok ikke sangene her noe mindre obskure enn de to første.

I en av antalogiene jeg leste for lenge siden, så jeg Michael Stipe uttale at dette var favorittplaten hans. Jeg trodde det var en slags spøk, eller et forsøk på å gjøre seg (eller platen) interessant. Dette er jo en plate omtrent helt uten hiter, det er ingen perle som Perfect circle, fra Murmur, ingen potensielle favoritter som «So central rain», «Time after time» eller til og med Camera, fra Reckoning. Og fra platene som skal følge, kommer jo hitene og favorittene nokså tett. På fables of the reconstruction, er sangene jevne, det er ingen som stikker seg ut og løfter seg over de andre, jeg merket at når jeg skulle gjøre gjennomgangen sang for sang, ville jeg fremheve hver eneste en. Og sånn er platen. Og med det har også jeg bidratt til å gjøre meg selv – eller platen – interessant.

 Det er en glede å gå gjennom platen sang for sang. For den som virkelig vil studere tekst og melodi, er den beste nettsiden her: http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/fables_of_the_reconstruction.html.

Feeling gravity pulls

Første sangen setter stemningen. Den er helt bygget opp over et enkelt riff, med et par toner og fasoletter, det er knapt melodi i den, Stipe snakker mer enn han synger teksten, og alt er bare underlig og sært. Sånn, for eksempel, er teksten: «Read the scene where gravity is pulling me around», «Shift sway rivers shift/Ocean falls and mountains drift/It’s a man red kind of sky/Let me show what I can do with it/time and distance, is out of place here«. Men det er jo akkurat denne underlige meningen de er ute etter, det kan bety hva som helst, og prøver ikke å bety noe annet. Hør også hvor godt melodien, eller den manglende melodien, står til sangen, og hvordan R.E.M gjennom trommene og bassen får driv i sangen, tross at det ikke forekommer noen akkordskifter. I refrenget, eller hva man skal kalle det, er det nærmest klassisk sammenheng mellom tekst og melodi, med stigende bassgang (A-B-C fra Am til C) og teksten «Step up, step up, step up/the sky is something odd«. Selve perlen i sangen, oasen i ørkenen, er det som vi kaller «bridge», men som sikkert bare er et mellomspill, der R.E.M plutselig bryter ut i vanlige harmonier og så vakker sang som de kan, med akkordene C og D, flott koring, og Michael Stipe lyst og vakkert syngende «(I feel gravity) pull onto my eyes/holding my head straight (looking thin)/this is the easiest task I ever had to do«, og så til riffet igjen. I kontrast til resten av sangen blir denne sekvensen himmelsk, det er virkelig som en oase i ørkenen.

Denne måten å lage sanger på skal bli et varemerke for REM, men aldri gjør de det tydligere og bedre enn her. 

Maps and legends

Etter den litt vanskelig tilgjengelige, men meget vakre Feeling gravity pulls, følger en melodiøs og akkordbasert sang. Den er bygget opp over en enkel d og em i verset, motsatt i refrenget. Michael Stipe synger undrende «Maybe he’s cought in the legend/maybe he’s cought in the mood/ maybe this maps and legends/ have been misunderstood«, mens Mike Mills ustanselig korer «Maps and legends/ Maps and legends/ Maps and legends«. Versene har ikke vanskeligere tekst, for eksempel vers 2: «Down the way the way the road’s divided/paint me the places you have seen/point to the legend/point to the east/point to the yellow, red and green«. De samme motiv og tema går igjen i først og siste vers også, og i et flott mellomspill har de noe uling og koring over akkordene D, Dm, F og C.

Hør for eksempel hvor flott den blir akkustisk, med Stipe som synger, og Buck som spiller stålstrengsgitar, og stort flere instrumenter er det vel ikke med (skjønt, det er noen antydninger til lyder i bakgrunnen). Denne versjonen finnes for eksempel som bonusspor på alle nyutgivelser av platen.

Driver 8

Dette er hitsangen som alltid kommer med på samleplatene, og som temmelig sikkert er den sangen jeg har spilt oftest på gitar. Min gitarkamerat og jeg spiller den hver gang, og har gjort det siden vi lærte å spille på midten av nittitallet. Det er en slitesterk sang som ikke taper seg på å bli spilt om og om og om igjen. Melodien er bygget opp over en enkel bassgang, et life riff i starten, og fire akkorder i verset. Teksten er av typen «The walls were build up, stone by stone/the fields divided one by one/and the train conducter said, take a break driver 8/driver 8, take a break/we can’t reach our destination» (det var første vers). Så kommer refrenget med skifte mellom c og d i akkordene, og tekstlinjene: «And the train conductor said/take a break driver 8/driver 8 take a break/we can’t reach our destination«, fulgt av en overgang med bassganger (e, f#, g) over en d-akkord, og tekstlinjen «but there still ways away«. Sangen har en stemning som passer utendørs, på reise, til hverdags og fest, den er i det hele tatt rik på stemning. Og den har et fabelaktig utbrudd av et mellomspill, plutselig blir den liksom litt aggressiv og tøff, med akkordene Am, C, G og D og tekstlinjene «The way to seal the hated heat/The way to put myself to sleep/The way to seal the hated heat/The way to put myself my children to sleep», med skikkelig utdragning av heeeaaaaat, og plutselig tilbake til det gamle og kjøre riffet som starter sangen, og nå starter siste ves:

«He piloted this song on a plane like that one/She is selling faith on the go tell crusade/Locomotiv 8, southern crescent hear the bells, ring again/fields of green are looking thin«. 

Life and how to live it

Denne platen er så herlig at man blir i godt humør av å høre den. Og sang nummer 4 er en rockeperle. Den begynner også med et riff, et av de mer avanserte på platen, men det er enkelt bygget opp over akkordene c og d, som også verset går i. Hva som gjør det så tøft, er den up beat rytmen, Bill Berry gir på med trommene for å få opp tempoet, liksom uten at Michael Stipe i sangen følger med, han driver med sitt. Peter Buck spiller også på sitt eget lag, med rask og kjekk gitarspilling, mens Mike Mills som vanlig binder det hele sammen med bassen sin. Refrenget har tekstlinjene

«My pockets are out and running about/talking in the street/to tell what I’ve been hidden here«, og et skikkelig trommeslag etter seg, som liksom lar sangen skyte ny fart. I mellomspillet er det akkordene F, Fsus4, C og D, og tekstlinjer helt umulige å høre, selv i tidlig Stipe-standard. Det eneste man får med seg er «Listen to the holler«, som han sier flere ganger denne sangen, og også et par ganger på sang 9, «Auctioneer». «Holler» er et verb som betyr å rope, kanskje «gaule» gir en bedre idé om hva det er, men det skal også være litt klagende, hør på gauleren, klageren. Og så, etter alle ordene og kaoset, kommer plutselig helt artikulert «Life and how to live it«, og riffet begynner på ny for siste vers.

Siste vers følger den litt snåle tematikken som går igjen også om de andre versene, om at en snekker skulle hvile, slik at du når du blir trøtt av én side, har det godt på den andre («a carpenter should rest/so that when you tire of one side/the other serves you best«), men slutter på en måte som lydlig i sangen fungerer helt utmeket.

«Read about the wisdom lost/a knock knock knock/a secret knock one hammer’s locked/the other wisdom’s lost»

 Så braker det løs med noen skikkelige refreng og «Listen to the holler», og det der trommeslaget, som alltid skyter ny fart i sangen, inntil et siste mellomspill med mellomspillakkordene, og det hele munner ut i Michael Stipe som mer eller mindre utydelig sier: «If I write a book it will be called: Life and how to live it«, med Mike Mills stønnende i bakgrunnen.

Denne sangen har de spilt på en del av live-konsertene jeg har vært på, det vil si, det var vel den hemmelige i Oslo, og det syntes jeg var en kraftutgave. Folk som følger med på youtube, kan se en artig versjon fra Raleigh 1985, der det kommer ganske klart frem hva som menes med at Michael Stipe er sjenert.

Old man Kensy

Og så – mesterverket (som man vel kan si om alle sangene på denne platen) – Old man Kensy. På en nokså obskur plate er denne den mest utilgjengelige sangen av alle. Den er bygget opp over et riff som går og går i bakgrunnen (akkordene er Bb og F#, mener jeg å huske), og Stipe som lider mer enn han synger, det er underlig, mer enn melodiøst. Sangen minner om Feeling gravity pulls, men der den første sangen har en effektiv, harmonisk forløsning, har ikke Old man Kensy det på samme måte. Her er det REM på sitt mest Remske, som de var det i begynnelsen. Teksten i sangen er ikke stort mer tilgjengelig enn melodien. Den er vanskelig å høre, slik Stipe mumler den frem, og om man hører den, blir ikke meningen stort klarere av den grunn. Det handler om en Kensy, som skal bli en song painter, goalie og dog cathcer, men først må lære å «read», «count» og «stand», før han ender opp som «clown on tv», «clown on the circus mount» og «clown in a marching band» (det er i det minste rim).

Refrengene gjør ingenting lettere tekstmessig, med varianter over: «Drink up the lake/Kensy’s awake/That’s my folly/That’s my mistake» eller «John, Bill and Ed/Stand on their head/That’s my folly/That’s my mistake». Melodien er litt mer komplisert her, enn i verset, der man kan prøve akkordene B og G ved siden av riffet (i forspillet slenger man på en ekstra A), som driver det. I refrenget er det varianter over en Em (022000 og 024000), og en A som avslutning, men også her er riffet og tonetrillene viktigst. Ved å høre nøyere etter på det, hører man at det er vakkert gjort, spesielt bassen som innleder et nytt refreng og den litt svevende sangen som der følger, og Mike Mills som alltid korer i bakgrunnen.

Denne sangen har ingen oase slik «Feeling gravity pulls» har det, men den har et lite mellomspill, der sangen går frem og tilbake over en F# og en E noen ganger, alt mens Stipe synger Uuuuhhh, Uuuuuhhh, og Mike Mills også synger et eller annet, effektivt gjort.

Can’t get there from here

Etter man Kensy trenger man en liten, melodisk pause, og det får man her med Can’t get there from here. Men pausen er ikke så veldig stor, akkordene er Hm, C#m, H og F#, og melodien er ikke akkurat av typen man bare ikke kan få ut av hodet. Men den er som de andre sangene på denne platen uoppslitelig, den holder mot tidens tann og mot alt, den er for meg like kjekk nå, som på 90-tallet. Verset er enkelt og greit både i tekst og melodi, for eksempel:

«When the world is a monster/bad to swallow you whole/Kick the clay that holds the theeth in/Throw your trolls out the door.» Refrenget er Mike Mills som synger «I’ll been there I know the way«, mens Michael Stipe gjentar «I can’t get there from here» fire ganger. Akkordene er E, A, F# og D, og før det begynner er det en kjapp liten basstrille og Mike Mills som i fistel og stille forskrekkelse utbryter Aaaaaaaaahhhhh… 

Dette er også en sang jeg har spilt utallige ganger, på stranden, og alle mulige andre steder ute og inne, ofte i stigende øl-rus, vin-rus eller vodka-rus, eller godt med kaffe, eller ingenting, sangen klarer seg alltid. Den har en enkel, liketil stemning som gjør seg godt for enhver anledning. Forresten, jeg har glemt å nevne mellomspillet, det har vi aldri fått til å spille, selv om vi gjerne skulle gjort det. Det er røft og liksomaggressivt, akkordene A og B, og en D, men litt vanskelig å vite når man skal synge hva. Det er mange ord som skal inn før Stipe kjekt avslutter «Gentlemen, testify», og verset straks går i gang. Siste tekstlinje i hele sangen er «Thank you, Ray»

Green grow the rushes

Nok en gitarhit. Dette er en gladsang, melodiøs og fin, med vakre akkordoverganger og et flott riff. Det er også sang som går litt opp og ned i tonene, i motsetning til de andre sangene på platene, hvor Stipe stort sett synger på same note gjennom hele sangen. Hør spesielt på hvor flott det er når man kommer til refrenget, og Stipe trekker ut siste vokalen i «the rushes wilted a long time agoooooooo/guilty as you goooooooooooo» og Peter Buck overtar med et raskt og artig og finurlig riff.

Sangen slutter med det nærmeste man kommer allsang på denne sangen, «lala-lala-leeiiii«, «Green grow the rushes» med Stipe og Mills om hverandre, og Peter Buck med sitt kjekke, raske riff.

Kahoutek

Dette er en av de siste sangene fra tidlig REM jeg lærte på gitar. Men det er det ingen grunn til, ingen annen grunn enn at akkordene foreslått på internettet lenge ikke var helt nøyaktige, og jeg derfor ikke fikk det helt til, og gav opp med en gang. Egentlig er det enkelt og greit, D gjennom verset, litt Em og G på refrenget, og innslag av en Hm i det utvidete refrenget. Det er en liten fistel der, som er helt umulig å synge, men det er jo bare gøy. Lyrikken er som vanlig helt utilgjengelig, og temmelig meningsløs, men med en artig snert som Stipe fikk så godt til i denne perioden.

«She wore bangles, she wore bells/On her toes, and she jumped like fish/Like a flyin’ friend, you were gone/Like kahoutek, can’t forget that.»

Autoengineer

Og dette var den andre sangen jeg lærte mot slutten, av samme grunn som med Kahoutek, men like galt. Sangen er enkel og kjempetøff å spille (i hvert fall når man ikke er altfor nøye med riffet). Lyrikken er også her temmelig, vel, vanskelig tilgjengelig, men den er tøff og fungerer: «Get me to the train on time/take this nickel/make a dime«, eller «This time it’s for my self you call it what you may/okay, we don’t say goodbye, so long, so much, more«. I refrenget er det Peter Buck som koser seg, med rask og artig spilling over hele gitaren. Også i denne sangen høres det av og til ut som om hele bandet spiller hver for seg.

Good advices

Og dette er favorittsangen på platen. Det er en supersang man ikke trenger være flink på gitar for å få til å spille. Det er det vi kaller power grep, men om det er power grep, vet ikke jeg. Akkordene er E, D og A og tilbake til E, men de skal tas oppe på 7 bånd, og deromkring (hold de tre nest øverste strengene som om man skulle spille Fm, og flytt dette grepet til 7 bånd, der er en e, og så ned til 5 for d, resten av strengene er åpne, tøft). Da er verset kjempetøft, ja, her bruker jeg uten å blunke et sånt sterkt uttrykk. Teksten er like tøff (og enkel) som melodien: «At the end of the day/when there are no friends/and there are no lovers«, for eksempel, ellers er det mange tips (husk: sangen heter gode råd!) om å oppbevare penger og minner i skoene og i hånda, når man for eksempel møter fremmede «When you greet a stranger/look at his shoes/keep your money in your shoes/put your trouble behiiind«. Dette er en sang som passer like godt til verdens undergang som til verdens aller lykkeligste øyeblikk, her kan man bare drite i alt og spille og synge i vei, eller lytte til den, om det er det den gjør.

Og sangen har en av mine absolutte favorittekstlinjer, i hvert fall fra REM. De er enkle, men i sangens omgivelser fungerer de alt hva man kan ønske: «I like it here«, er det bare, og det er aldri sagt bedre enn her. Det går slik (det er i hvert fall slik jeg synger det) «Familiar face and a boring place and I forget your name (legg merke til gitartrillen her!)/I like it here, even if I couldn’t see you from a long way awaayyyyyy», mens jeg ser gitarsiden til Chris Bray som jeg har link til lenger oppe, har skiftet ut «boring» med «foreign», og «I’d like it here» i stedet for «I like it here», og til og med «if I could leave and see you from…» til slutt. Enhver gjetning er så god som noen, sånn er det med REMs tekster fra denne perioden, de er ikke skrevet ned noe sted og er ikke ment for å være nøyaktige. I Good advices – som så mange andre steder – fungerer det som bare juling.

Wendel Gee

Og så – av alle ting – slutter denne platen med sangen Wendel Gee. Det er en sang som viser hvor enkelt det er å lage sang, når det bare gjelder om å lage den melodiøs. Den er helt motstandsløs, og står slik helt i kontrast til alle de 10 andre sangene på platen. Det er nærmest som en ironisk kommentar, uten at det noen steder er tegn til ironi i sangen, den blir sunget med like stort alvor som alle de andre. Typisk REM, og helt herlig.

Akkordene er C, Dm, G, G7, Em og G, og de som har det minste greie på musikk, vet hva det betyr.

Refrenget er F, C, G og F, Em, G

Melodien står helt i stil med akkordene. Den minner for øvrig litt om Vincent, eller Starry, starry night, av Don McLean, den om sangeren Vincent McGough som malte så vakre malerier, men som aldri ble forstått, og sangeren (I could have told you, Vincent (på fornavn, yep)) kunne fortalt ham, «this world was never ment for one as beautiful as you». Wendell Gee, som også handler om død, setter kanskje denne sangen i sitt rette lys.

Og det var platen. Den begyner altså med sjø og fjell og det aller største i drift, og slutter med stakkars Wendel Gee som setter livet til i et mildt sagt underlig forsøk å på trekke noen liner som holder trærne bak huset hans. Underveis er det kart og legender, sjåfør nummer 8, hvordan leve livet sitt, den gamle mannen Kensy, jeg som ikke kan komme dit herfra, siv som gror grønne, merkelige Kahotek, en auksjonær og noen gode råd. Det er elleve skatter som står seg godt hver for seg, men som samlet blir et mesterverk av en plate man aldri blir lei av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Russland

Om en uke reiser jeg til Russland. I den anledning poster jeg en liten oversikt jeg har laget om Russlands historie. Dette er en skatt til fri fornøyelse. Velbekomme!

Russland

En oversikt av Eivind Salen

 

Innhold

Innledning

Historie

            Den første tiden

            Tsartiden

            1800-tallet

            Den russiske revolusjon

            Mellomkrigstiden

            Andre verdenskrig

Den kalde krigen

Imperiet faller

            Det nye Russland

Viktige årstall

 

 

 

 Russland er med sine 17 075 200 km2 verdens største land. Som del av Sovjetunionen var det også del av verdenshistoriens nest største sammenhengende rike. Med sine 22 402 200 km2 blir det bare overgått av mongolriket til Denghis Khan på 12- og 1300-tallet. Innenfor disse grensene har landet naturligvis også enorme ressurser, fra de glimrende jordbruksområdene på steppene og langs elevene, til de rike forekomstene av kull, malm og olje i Kaukasus, Sibir og rundt Ural-fjellene. Ingen land kan konkurrere med Russland i tilgang på råstoff. Men naturen og naturforholdene virker både på godt og vondt. Landet ligger langt mot nord, og for langt mot øst til at Golfstrømmen kan gjøre seg gjeldende. Størstedelen av landet ligger dessuten langt fra havet, med solid innlandsklima som resultat. Det betyr at havet ikke kan holde på varmen og stabilisere temperaturene, forskjellen på sommer og vinter blir meget stor. For russerne betyr dette korte, kjølige somre, og meget strenge vintrer. Fra oktober til mars kan gradestokken krype nedover til flere titalls minusgrader over det meste av landet, også så langt sør som til Svartehavet. I beryktede Sibir blir det så kaldt at biler og maskiner om vinteren gjerne står med motoren på, for skrur man den av, får man den ikke i gang igjen. De må i så fall varme seg opp med bål under. Når våren kommer, smelter snøen og etterlater seg en forferdelig gjørme. På russisk har de et også et annet navn for våren, og dette navnet betyr nettopp gjørmetiden. Lignende perioder inntreffer om høsten, hvor kraftige regnskyll ødelegger jorden og gjør den nærmest til et myrhull. Det er klart at det ikke er enkelt å lage veier og jernbane under slike forhold, heller ikke gruver og industrianlegg for å utvinne råstoffene. De enorme avstandene i landet gjør det ytterligere vanskelig å utnytte ressursene.

            En effektiv fraktmulighet russerne har benyttet seg av til alle tider, er de lange og brede elvene landet har så rikelig av. Bortsett fra Kaukasus, Uralfjellene og øst i Sibir ligger store deler av Russland lavt og flatt, elvene har fått vokse seg til store floder som snegler seg gjennom landskapet. De minner mer om en norsk fjord, enn en elv. Her kan store skip seile om sommeren, om vinteren fryser de til is og gir førsteklasses, flatt underlag for hestekjerrer, biler og lastebiler. En av de viktigste oppgavene til arbeidsleirene i kommunisttiden, var å forbinde disse elvene gjennom kanalsystemer. Men mens elevene fryser til og mens isen smelter, er elvene ufarbare.

            Et annet problem for det store landet er at det har så dårlig kystforbindelse. Kystlinjen er overlegent lengst i verden , men størsteparten av den går mot Polhavet i nord, islagt året rundt. Brukbare havner har de innerst i Østersjøen, med Petersburg, innerst i Svartehavet mellom Ukraina og Georgia, og til Stillehavet via Okhotsk-havet og Japan-havet, når havnene her ikke er frosset. Ingen av disse havnene gir direkte tilgang til verdenshavene, og i urolige tider er de enkle å blokkere. Russland har aldri vært noen sjøfartsnasjon.

            Vi må også ha med at på 1900-tallet under kommunnisttiden kjørte Sovjetunionen rovdrift på naturressursene sine. Landene sliter med voldsomme miljøproblemer. Vannet er forurenset og udrikkelig over det meste av landet hvor det bor folk. Sur nedbør, fabrikkutslipp, miljøgifter, uttæring, overforbruk, ja, til og med radioaktivitet etter atomkraftulykken i Tsjernobyl 1986. Den kanskje mest berømte miljøkatastrofen er Aralsjøen,  som en gang var blant verdens største innsjøer, men som nå er i ferd med å tørke inn på grunn av overdreven bruk av kunstig vanning fra elvene som sørger for vanntilførselen.

 

Historie

”It’s crazy” sa en russisk lærer da hun skulle beskrive russernes historie. Og det er vanskelig ikke å gi henne rett. Fra Ivan den grusomme kommer til makten i 1547 har det russiske folk blitt undertrykt av den ene regenten verre enn den andre, inntil det forsøkte å reise seg med revolusjonene på begynnelsen av 1900-tallet. Det fulgte et terrorregime verre enn noensinne, først med en brutal borgerkrig og Lenins nådeløse forfølgelse av alle kommunismens fiender, deretter med Stalins både nåde- og hodeløse forfølgelse av både kommunismens fiender og venner. Andre verdenskrigs redsler blir bare overgått av jødenes, og deretter fulgte 40 år med stillstand og undertrykning. I 1991 ble det kommunistiske regime endelig kastet og Sovjetunionen oppløst, uten at det på noen måte kan sies å ha ført til Russlands lykke. Landet strever i dag med dårlig økonomi, utstrakt pessimisme, voldsomt alkoholforbruk og et elendig byråkrati. I tillegg kommer terrortrusselen fra flere konfliktområder, hvorav Tsjetsjenia er det mest kjente. Fra galt til verre, er et stikkord som pleier å holde når det gjelder russisk historie.

 

Tidlig tid

Det var vikinger fra Skandinavia som grunnla de første russiske byer. Stare Ladoga ved Europas største innsjø, Ladoga-innsjøen i nærheten av Petersburg, og Novgorod, som betyr nybyen. Vikingene bruke de store russiske flodene til å seile nedover mot Syd til orienten. I middelalderen var Ukrainas hovedstad, Kiev, senter for den første, større statsdannelsen på russisk område. Sibir besto på denne tiden av øde områder tynt befolket med forskjellige slag eskimoer. I Kaukasus rådet nomadiske stammer, kosakker og tatarer, før de ble erobret av det gigantiske riket til Denghis Khan og mongolene. De sydlige områder av Russland, og i særdeleshet de sydlige republikker i Sovjetunionen, har hatt en svært tidlig sivilisasjon.

 

Tsartiden

Det var Ivan IV, med tilnavnet den grusomme, som først tok i bruk tsartittelen. Det var også han som fikk etablert Russland som ett rike. I tur og orden beseiret han de forskjellige tatar-stammene, og etterkommerne etter mongolherskerne. Den berømte Vasiljevkatedralen (bilde) i Moskva har ni kupler, ett for hvert slag tsaren vant. Ivan utvidet også riket mot øst, med ekspedisjoner i Sibir. Fra nå av og frem til revolusjonen hersket tsaren med uinnskrenket makt, ingen nasjonalforsamling, domstol eller råd kunne overprøve ham. Det praktiske styret innebar et gjennomgripende føydalstyre, med rike og mektige jordeiere (adel) og svært undertrykte bønder. Helt frem til 1861 var bonden livegen, det vil si at han tilhørte gården på samme måte som krøtteret gjorde.

            Den første tsarslekten var etterkommere etter Rurik I, den første fyrste over Novgorod. Han var av Skandinavisk opprinnelse. I 1598 døde denne slekten ut, og det fulgte en urolig tid hvor mange forskjellige slags folk gjorde mer eller mindre berettigede krav på tronen. For et land så avhengig av herskerens eneveldige makt, blir det nødvendigvis kaos når det ikke er klart hvem som egentlig har denne makten. Denne perioden varte i 15 år. Fra 1613 overtok den kjente Romanov-slekten, beryktet for sine mange indre stridigheter, ekstravaganse og familiemord. Påfallende mange av tsarene herfra, fikk makten gjennom å drepe den sittende tsaren, som altså i mange tilfeller var den nye tsarens egen far. Det sier litt om de personlige egenskapene de forskjellige tsarene må ha hatt. Systemet tjente på mange måter den skruppelløse.

 

1800-tallet

Som kjent medførte dette århundret store forandringer over det meste av verden. Den industrielle revolusjon startet i Storbritannia, og spredte seg deretter. Folk flyttet til byene, den moderne verden utviklet seg. Den franske revolusjon hadde også brakt med seg ideer ingen fremtidsrettet stat kunne unnslå seg fra. Føydalsamfunnet ble kastet over ende, frihet, likhet og brorskap var det nye slagordet. Den eneveldige monark, som først måtte se sin makt begrenset plassen med opplysningstidens opplyste enevelde, måtte nå se sin makt forsvinne for det folkestyrte demokrati. Historiens fasit har vist at denne styreformen på sikt er diktaturet og eneveldet overlegen, og praktisk talt en betingelse for en vellykket industrialisering og økonomisk vekst.

            På 1800-tallet lå Russland håpløst langt bak med alle disse prinsippene. Tsaren nektet hardnakket enhver form for parlament og andre maktbegrensninger, de som våget å kritisere ham ble sendt til Sibir eller henrettet direkte. Men verdenssituasjonen var ikke slik at det lot seg gjøre å fortsette i det vante spor, forspranget til nasjonene som lyktes i industrialiseringen var for åpenbar. Ulikt tidligere tider hadde Russland nå en veldig intellektuell og kulturell oppblomstring. Det var flere i stand til å skjønne hva som foregikk, og de hadde sine meningers mot og skrev nådeløst om forholdene det russiske folk levde under. Etter hvert som den nye intelligensiaen vokste seg stadig sterkere, ble det mer og mer klart at det autoritære og undertrykkende tsarveldet ikke kunne fortsette uten forandringer. Sensuren ble stadig utfordret av dristige forfattere, flere av dem ble så betydningsfulle at tsaren ikke våget røre dem. Men blant intelligensiaen var det også mer forvillede sjeler, såkalte nihilister, som hadde mistet troen på alt og var det man kalle ”revolusjonære uten retning”. Attentatet mot tsar Alexander II i 1881 viste hvor langt misnøyen var kommet og hva man var i stand til for å gjøre noe med det. Mordet var for øvrig direkte uintelligent. Alexander II hadde vært en forholdsvis mild tsar, og i hvert fall langt bedre enn etterfølgeren, Alexander III, som valgte vold og undertrykkelse for å knuse opposisjonen. De virkelig revolusjonære lærte i hvert fall at det ikke var nok å fjerne keiseren, det var hele systemet som måtte fjernes.

            Når århundret munner ut har Russland en stor og fortsatt undertrykt bondestand, en liten, men voksende gruppe industriarbeidere, et mektig aristokrati, og en stadig mer utilfreds og etter hvert revolusjonær intellektuell elite. Tsaren trues ikke bare av slektninger og fiender som vil overta tronen, det er tsarmakten som styreform som er truet. Valget står mellom å nedkjempe opposisjonen med alle tilgjengelige midler, eller forsøke å dempe misnøyen gjennom reformer og kompromiss. Begge metoder blir forsøkt før fallet.

 

Den russiske revolusjon

Den russiske revolusjon som kom i 1917, var en kommunistisk revolusjon som bygget på ideene Karl Marx og Fredrik Engels kom med på 1800-tallet. I korte trekk gikk det ut på at den undertrykkende overklassen skulle styrtes, og arbeiderklassen overta makten i et fullstendig likestilt samfunn. Det hørte med til teorien at denne omveltningen av nødvendighet ville komme, det var historiens lov, og den ville spre seg til alle land i hele verden. Begrunnelsen var at de undertrykte klasser alltid gjennom historien før eller siden hadde reist seg mot undertrykkerne, og at de undertryktes kamp til slutt alltid har vist seg vellykket. Med det sosialistiske samfunn ville det ikke lenger eksistere undertrykking, derfor var det dette som måtte være historiens mål. Disse ideene hadde naturligvis god grobunn i Russland. Ingen steder var undertrykkingen og urettferdigheten, verre enn her.

            Mot slutten av 1800-tallet begynte de første små celler kommunister å planlegge revolusjonen, men de var til å begynne med små og dårlig organisert. Mange av dem som var med, visste nok ikke helt hva de drev med, og ønsket bare en forandring, samme til hva. Noen av dem var også nihilister. Etter århundreskiftet begynte de første kommunistiske råd å bli dannet rundt om i landet, de såkalte Sovjetene. I 1903 ble Lenin leder for partiet. Begge deler ble tillagt stor betydning når kommunistene selv skulle skrive sin historie. Men det var på forhånd slett ikke gitt at det var kommunistene som skulle forløse den ulmende revolusjonsstemning i landet. For eksempel hadde Marx postulert at revolusjonen ville komme i et land hvor industrialiseringen hadde kommet langt, verken slaveriet eller føydalsfamunnet forsvant på en dag. I Russland hadde industrialiseringen bare så vidt begynt, de lå langt etter sine konkurrenter i vest, og utviklingen gikk langsomt.

            Det første store revolusjonsforsøket kom i 1905, etter at landet var utmattet av en mislykket krig mot den nye industrinasjonen Japan. Desperate folkemasser marsjerte i gatene i flere byer, mest kjent i Petersburg og Odessa, med krav om brød og reformer. Tsar Nikolai Nikolai II sendte soldatene sine for å slå opprøret ned, og det gjorde de med brutal våpenmakt. Deretter ble jerngrepet strammet ytterligere, sensuren ble skjerpet og de revolusjonære ble landsforvist eller sendt til Sibir. Men tsaren forsøkte også å komme motstanden i møte, ved å innføre en nasjonalforsamling, dumaen. Stor betydning fikk dumaen imidlertid ikke, den vanlige bonde og arbeider hadde ingen innvirkning på hvem som satt der, og tsaren hadde siste ord uansett.           Etter skuddene i Sarajevo i 1914 ble Russland raskt trukket inn i første verdenskrig. Som på vestfronten ble stillingene raskt fastlåst, og man endte med den karakteristiske skyttergravskrigen. Resultatet var for Russland mer oppløftende enn den forrige krigen mot Japan, man tapte i hvert fall ikke så det ble pinlig. Men krigen tappet landet for ressurser, samtidig som avlingene enda en gang slo feil og førte til ny hungersnød.  Revolusjonære stemninger hadde god grobunn. 1917 skulle bli det store revolusjonsåret.

            Den første revolusjonen kom i februar.  Det var russiske kvinner som marsjerte i gatene for å markere kvinnedagen, og benyttet samtidig anledningen til å kreve brød og reformer. På ny ble soldater kommandert ut for å spre mengden med alle midler, men denne gangen nektet soldatene å uføre ordre. Også soldatene var misfornøyd med regimet og sympatiserte med kvinnene. Da soldatene skiftet side, skjønte tsar Nikolai at spillet var tapt og flyktet til Uralfjellene. Der ble han skutt i 1918, etter den store oktoberrevolusjonen. Mønsteret med demonstrerende folkemasser og soldater som skifter side, er karakteristisk for slike omveltninger av styresett som vi her har sett. Akkurat det samme skjedde i 1989 under Fløyelsrevolusjonen i Øst-Europa, og nå i det siste i år 2005 i Ukraina og siden i Kirgisistan.

            Etter at tsaren var avsatt ble det innsatt en provisorisk regjering av folk fra nasjonalforsamlingen, og det ble gjort forberedelser til valg. Men krigen mot Tyskland fortsatte, og problemene for store deler av Russlands hardt prøvede befolkning, løste seg ikke. Dessuten kom de sosialistiske revolusjonære tilbake fra sine eksil i utlandet og Sibir, og startet straks arbeidet for en mer ytterliggående revolusjon. Tsarens fall var ikke nok.

            I oktober  skulle det være samling av Sovjeter i Petrograd. Kommunistenes leder, Lenin, bestemte seg for å slå til og ta makten med vold, etter beste Marxistiske teori. Oppgaven var egentlig ganske enkel. En samling kommunister gikk inn i vinterpalasset (bilde), og arresterte medlemmene av regjeringen. Samtidig besatte de telegrafer, trykkerier og andre kommunikasjonslinjer, de tok kort sagt kontrollen over statsmakten. Det var ingen revolusjon, men snarere et statskupp.

            Den kommunistiske ledelsen begynte straks å utarbeide nye lover og forordninger, og lot dem gjelde umiddelbart. Berømt er loven om at alle heretter skulle være likestilt, alle rangordninger skulle opphøre. Resultatet var omfattende mytteri og desertering i hæren. For et land i krig, er dette naturligvis katastrofalt. Dessuten var den gamle adelen, aristokratiet, mildt sagt misfornøyd over måten maktovertakelsen hadde skjedd på. Spesielt etter at Lenin og kommunistene vitterlig tapte valgene i 1918. På ny hadde Russland ikke noe rettsmessig styre, og det ble kaos og borgerkrig, der aristokratene (de hvite) stod mot kommunistene og deres nye røde hær, bygget opp av Trotskij.

            En kort periode her, hadde Russland borgerkrig og verdenskrig på en gang, begge deler med en hær i oppløsning. Lenin så nødvendigheten av å trekke seg ut av krigen mot Tyskland, uansett hvor dårlige vilkårene måtte være. Enorme landområder ble avstått, men russerne kunne endelig konsentrere seg om sine egne problemer. De var omfattende nok. Borgerkrigen drepte hundretusener, og en ny hungersnød kom som vanlig i tillegg. For folket må det ha vært et mareritt. Fulgte de forordningene til de hvite, ble de straffet av de røde, og fulgte de forordningene til de røde, ble de straffet av de hvite.

            Etter tre år med en svært ødeleggende krig, kunne de røde stå igjen som seierherrene. Årsaken pleier å tillegges den røde armes bedre ledelse, og at de hadde større støtte i folket. Dessuten var den utenlandske støtten de hvite fikk, halvhjertet, og soldatene de brukte var utmattet og demotiverte etter verdenskrigen. De røde, på sin side, hadde en glødende tro på at de kjempet for en god sak og kommunismen ville føre til en bedre fremtid.

  

Russisk mellomkrigstid

Etter århundrer med prøvelser under tsaren, fulgt av verdenskrig og borgerkrig, hungersnød og kaos, kunne kanskje russerne være fristet til å tro at det verste var over. Men utfordringene som lå foran dem var enorme. De mange årene med krig og ødeleggelser hadde tappet landet for ressurser, i tillegg til at Lenins sjokkommunisme mildt sagt hadde vært forfeilet. Da Sovjetunionen ble opprettet ved inngangen til 1923 var landet bortimot økonomisk bankerott. Lenin innså at en ny politikk måtte til for ikke å kaste landet ut i fullstendig katastrofe. Situasjonen var nemlig den at bøndene nektet å produsere mer enn de selv hadde bruk for, når overskuddet uansett ble tatt fra dem og viderefordelt av staten. Handel for egen vinning var forbudt. Den nye økonomiske politikken, NEP, medførte en viss åpning for markedskreftene. En viss handel var tillatt. Gamle direktører og jordeiere ble innsatt i sine gamle stillinger, og de fikk god lønn. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to frem,” sa Lenin, om disse lite sosialistiske tiltakene.

            Året etter døde Lenin. Det var nå uklart hvem som skulle overta makten. Kommunistpartiet la for dagen en rivalisering, pinlig ut fra de verdier de ellers skulle stå for om at alle skal være like, og ingen forfordeles. Ved Lenins begravelse strevde man for å være med å bære kisten, det var viktig å vise seg i posisjon. En som ikke var til stede, var han som var favoritten og sannsynligvis best kvalifisert til å overta. Hans navn var Lev Trotskij. Han hadde utmerket seg som en intelligent person, en dyktig strateg og en fabelaktig taler. Han hadde æren for å ha bygget opp den røde hær til en styrke i stand til å slå den hvite fienden, og han var nok den som best forstod seg på teoriene Karl Marx hadde etterlatt seg. Men det var stålmannen Josef Stalin som best manøvrerte i maktvakumet som oppsto etter Lenins død.

            Stalin hadde også forsøkt seg med intellektuell aktivitet, med artikler i partipressen og journalistisk virksomhet i avisen Pravda, som han var med på å grunnlegge. Men enhver som leser artiklene til Stalin, vil snart se at her har vi å gjøre med en bajas. De utmerker seg med et omstendelig, grøtete språk, og om meningen her og der er klar, er argumentasjonen godt uforståelig. I den urolige perioden mellom 1905 og 1914 ble Stalin arrestert flere ganger for revolusjonær virksomhet, men klarte hver gang å rømme eller slippe fri. Etter hvert fikk han stadig viktigere roller i kommunistpartiet, og da Lenin døde var han generalsekretær. Men han var ikke med i statsministeriet, og det var derfra etterfølgeren var ventet å finnes. Spesielt ettersom Lenin i testamentet sitt uttrykkelig advarer mot Stalin.

            Hvordan Stalin likevel kommer til makten, er en oppvisning i klassisk splitt og hersk teknikk. Først danner han et tremannsstyre sammen med Kamenjev og Sinovjev, klart rettet mot den farligste rivalen, Trotskij. Trotskij er på denne tiden stadig syk, og må oppholde seg langt unna, i Kaukasus. Han er derfor dårlig i stand til å forsvare seg, mot de ofte aldeles urimelige anklagene. For et parti der enhet og samhold er et absolutt krav, det må i hvert fall se slik ut utad, ble det ytterligere problemer for lojale Trotskij. Dette utnyttet Stalin og de andre på det groveste. Etter at Trotskij var utmanøvreret og stemplet som forræder, intet mindre, vendte Stalin seg mot sine tidligere kamerater og utmanøvrerte dem. Her fikk han støtte av Bukharin, som han etterpå også klarer å utmanøvrere. Hele tiden har Stalin holdt seg lavt i terrenget, han har nok blitt undervurdert, men i 1927 har han plutselig den totale makten. Motstanderne er alle ekskludert fra partiet, og fratatt all ære. Under forfølgelsene på 1930-tallet forsvinner de alle til Sibir.

            Vi har nå kommet til 1928, det har gått fem år siden Lenin døde. I disse årene har den nye økonomiske politikken Lenin innførte fungert noenlunde bra, økonomien er på vei opp, man er tilbake på nivåene fra før katastrofeårene satte inn. Stalin har i perioden skiftet syn på hvor effektiv Lenins politkk var, alt ettersom hvem han skulle være i allianse med, og hvem han skulle stemple som forræder. Nå har Stalin makten alene, og kan iverksette sin egen politikk. Systemet som blir innført er mer totalitært, mer undertrykkende og mer grusomt enn noen av tsarregimene kommunistene overtok for.

På det økonomiske område lanserer Stalin sine berømte femårsplaner, hvor staten skal planlegge i detalj all produksjon for fem år av gangen. Målsetningene som skal nås er meget ambisiøse, nærmest vanvittige, men Stalin levner ingen tvil om at de likevel skal nåes. Industriproduksjonen skal mangedobles. ”Vi ligger 50 eller 100 år etter våre kapitalistiske konkurrenter. Forspranget må tas igjen i løpet av maksimalt ti år. Hvis ikke vil vi bli knust,” sa Stalin i en tale til kritiske industriarbeidere i 1931 . Målsetningene ble nådd, men til enorme menneskelige omkostninger. Millioner døde av sult som en direkte følge av den nye politikken. Stalin krevde ny tvangskollektivisering av bøndene, til tross for de mildt sagt dårlige erfaringene fra Lenins forsøk i tiden rett etter revolusjonen. Denne gangen gikk det enda verre. Fremfor å overlevere buskapen sin til staten, valgte mange å slakte den, noe som slett ikke gjorde det enklere å innfri kravene fra femårsplanen. Og planene ble ikke justert, staten tok inn de korn- og kjøttmengdene femårsplanen forlangte, til tross for at det dermed ikke ble noe til overs til bøndene som hadde produsert det. Millioner døde på sult i den verste hungerskatastrofen av dem alle. Særlig hardt rammet var Ukraina, det som skulle være Sovjetunionens kornkammer, nå klarte det ikke engang å brødfø seg selv. Mellom 5 og 7 millioner Ukrainere er det anslått sultet i hjel. Fullt så ille gikk det ikke i industrien. Der kunne Sovjetunionen vise til en enorm vekst, mens de øvrige land slet med ettervirkningene etter børskrakket i 1929. Men en betydelig del av denne veksten skyldtes straffearbeidet til de millioner som var sendt i arbeidsleir. Resten kom av den tunge satsningen på tungindustrien i femårsplanene, planer som skulle bli oppfylt uansett kostnad. Prisen for veksten var skyhøy.

På det kulturelle området innfører Stalin en fullstendig ensretting i alt tankeliv og skapende virksomhet. Før og like etter revolusjonen var Russland en av de fremste kultnasjonene i verden, med fremragende utøvere innenfor alle kunstretninger. På et slag skulle alle legge sin kunstneriske frihet til side, og utøve sin kunstgjerning i den hensikt å tjene staten. Den eksperimentelle og modernistiske retningen som rådet i verden, og i Russland, ble av Stalin stemplet som uforståelig og fiendtlig, og dermed forbudt. Sosialistisk realisme var det eneste som var tillatt, kunsten skulle være enkel å forstå og den skulle være optimistisk. Hensikten var å vise hvor overlegen Stalins kommunisme var alle andre styresett. Kunstnere som mislyktes i dette, eller som ikke var optimistiske nok, ble kort og greit fjernet. Like ille var det i utdanningssystemet. Lærebøkene ble skiftet ut med nye som bedre kunne fremheve Stalins geni og det kommunistiske systems ufeilbarlighet, lærerne måtte delta i jubelkoret. Dette gjaldt for alle fag, fra småskolen og helt opp til universitetsnivå. Til og med professorer måtte tilpasse forskningen sin etter systemets propagandahensikt. Trusselen var deportasjon til Sibir, eller øyeblikkelig henrettelse. Ingen kunne være sikre på hva som egentlig skjedde med dem som forsvant. Man hadde bare på følelsen at man aldri ville se dem igjen.

 

Forskjellige årstall blir oppgitt for når de store utrenskingene egentlig begynte. Faktum er at dissidenter i Russland alltid har levd under umiddelbar fare for sitt liv, typisk for diktaturstater. Men i Stalintiden kom antallet dissidenter og deportasjoner opp i antall som overgår all kontakt med virkeligheten. Ingen kunne føle seg trygge, at man var uskyldig var slett ingen garanti for ikke å bli arrestert. Ubegrunnede mistanker var nok. Arrestasjonen kunne foregå på flere måter. Det vanligste var det fryktede besøket om natten. Mens man er omtumlet av søvn, kommer sikkerhetspolitiet og tar deg med, ofte med beskjed om at det bare dreier seg om en liten formalitet. Andre fikk invitasjon om å møte frivillig, igjen med garantier om at politiet bare ønsket en liten samtale. I virkeligheten dreide det seg om varetekt, med nattlige forhør til offeret hadde tilstått sin eventuelle forbrytelse. Deretter ble han dømt til straffarbeid, som oftest i ti år.  Slike arrestasjoner forekom gjennom hele Stalinperioden, men de skjøt for alvor fart etter attentatet mot Sergej Kirov i 1934. Kirov var leder for kommunistpartiet i Leningrad, og en svært profilert revolusjonshelt. At han ble skutt og drept på sitt kontor, gav Stalin den unnskyldningen han trengte for en virkelig storstilt aksjon. Millioner ble dømt for å medvirket, eller for å ha syslet med lignende planer. Partiavsien Pravda var fulle av artikler om hvordan stadig nye forrædere ble oppsporet av det hemmelige politi, NKVD, hvordan ingen fiender av Sovjetunionen greide å slippe unna, hvor effektivt myndighetene fikk rettferdigheten til å skje fyllest. Virkeligheten var selvfølgelig en annen. I ettertid er det kommet frem at det nok var Stalin selv som stod bak attentatet, kanskje på grunn av han i Kirov så en potensiell konkurrent. Den neste store bølgen med massearrestasjoner kom med Moskvaprosessene i 1936. Her gikk straffeprosessen for seg i full offentlighet. Avisene, med Pravda i spissen, skrev om hvordan stadig nye fiender av Sovjetunionen stod frem og tilsto den ene forbrytelsen villere enn den andre, mens folket marsjerte i gatene og krevde dødsstraff. Seansen var absurd. Enhver må ha skjønt at tilståelsen kom som følge av tortur, at de tiltalte var uskyldige, og at folket marsjerte under tvang og krevde dødsstraff for ikke selv å bli satt på tiltalebenken. Stalin fullførte sitt mesterverk i terror ved til slutt å arrestere alle dem som til å begynne med hadde utført arrestasjonene. Han var også nøye med å arrestere alle som hadde et personlig forhold til ham, spesielt de som kjente ham før han kom til makten. Disse kunne ikke ha den riktige frykten. Resultatet var et samfunn der absolutt ingen kunne føle seg trygge. I enkelte områder ble så mye som hver tiende person arrestert. Og det direkte livsfarlig å snakke om det, sørge eller i det hele tatt oppføre seg som om disse tingene foregikk. Man måtte innrette seg etter det propagandaen krevde, og late som om alt var såre vel. For flere ble derfor andre verdenskrig rett og slett en forbedring av situasjonen. I det minste kunne man gråte over å miste sine kjære.

 

Annen verdenskrig

Under andre verdenskrig opplevde Sovjetunionen katastrofer kanskje ingen andre land kunne reise seg fra. 27 millioner menneskeliv gikk tapt, omtrent like mye som alle andre land til sammen. I tillegg var ødeleggelsene enorme, ingen steder var nazistenes fremferd så brutal som her. Enorme landområder ble erobret, tilsvarende mengder ressurser og materiell gikk tapt eller ble overtatt av tyskerne, alt lå til rette for enda en knusende seier til Hitler-Tyskland. Men mot alle odds klarte altså den russiske kjempe å slå tilbake

Årsakene til nederlagene i den første fasen av krigen, skyldes dels at Stalin tross Hitles tidligere handlinger var fullstendig uforberedt på at også Sovjet kunne bli angrepet, dels at samme Stalin hadde henrettet og forvist så å si alle høyere offiserer under utrenskningene på 30-tallet.  Det siste gjorde ikke bare at alle militære ledere var unge og uerfarne, det gjorde dem også handlingslammet, livredde som de var for å provosere Stalin. Tyskerne fikk dermed usedvanlig lett spill, og kunne blant annet bombe sammen hele Sovjetunionens europeiske luftvåpen mens flyene stod på bakken. Resultatet var at mektige Luftwaffe fikk totalt herredømme i luften. På bakken var ikke styrkeforholdet stort annerledes. Erfarne tyske soldater og offiserer med helhetlig strategi og klar slagplan, hadde ingen problemer med å hamle opp med forvirrede russiske forsvarsstyrker som for det meste ble kastet ut i hodeløse motangrep, bare for å bli meid ned av tyske tanks, maskingevær, bomber og artilleri. Det er vanskelig å tenke seg at fremrykkingen kunne gått raskere, om motstanden hadde vært fraværende.

            Denne eventyrlige suksessen for Wehrmacht varte fra angrepet i 1941, og helt frem til og med sommeren 1942. Det var bare noen få tilbakeslag, dels som følge av Hitlers stadig tiltakende overstyring av den militære slagplan, dels som følge av det tøffe russiske klima. Både Hitler og generalstaben skjønte at mer enn noen andre land, var det viktig å beseire det ressursrike Sovjetunionen i en hurtig blitskrig. Ble krigen langvarig, ville det enorme produksjonspotensialet og den endeløse tilgangen på mannskap bli avgjørende. Strategien for Hitler og generalene var imidlertid forskjellig. Generalene mente at en hurtig erobring av hovedstaden Moskva ville lamme hjertet av landet og føre det ut i kaos. Hitler insisterte på lærdommen fra Napoleon som også hadde erobret Moskva, uten å få noen glede av det.  I følge Hitler skulle russerne slås ved å omringe styrkene deres, arme for arme, og utslette dem. Selvfølgelig hadde Hitler siste ord. Hundretusenvis av russiske soldater ble drept eller tatt til fange som følge av denne taktikken, men det var også noen armeer som klarte å flykte med et nødsskrik, og noen ytterst få som klarte å slå tilbake. Underveis skiftet Hitler mening, også en vane som skulle utarte under krigen, nå skulle Moskva erobres likevel og utslettes fra jordens overflate. Veldige tyske styrker fikk ordre om å sette kursen mot den Sovjetiske hovedstaden. Stalin begynte nå å skjønne at situasjonen var farligere enn at han kunne håndtere den. Strategien han hadde valgt så langt, hadde vist seg fullstendig mislykket og bare gjort alt verre. Sovjetunionens eksistens stod på spill. Først nå trakk Stalin seg tilbake og overlot forsvaret til kvalifisert hold, til general Zjukov, en av de få generalene som hadde overlevd utrenskningene, og som hadde overbevist i forsvaret av Leningrad (selv om byen ble beleiret, og sivilbefolkningen led fryktelig under en av krigens mest beryktede blokader). Zjukov sa at det ikke var mulig å forsvare Moskva med de styrkene han hadde til rådighet, han måtte ha forsterkninger fra Sibir.  Og det fikk han, det gjaldt bare at de måtte ankomme Moskva før tyskerne. Her var det klimaet som kom inn som en redning, ikke med snø og kulde, men med høstregn og gjørme. De tyske militærkolonnene kjørte seg rett og slett fast. Ikke før kulden frøs gjørmehullene til is, kunne de tyske styrkene bevege seg ordentlig igjen. Og da var de sibirske styrkene på plass, langt bedre utrustet til å tåle vinteren enn tyskerne var. I første omgang ble tyskerne slått tilbake. Den langvarige krigen tyskerne for enhver pris måtte unngå, var i gang.

            Vendepunktet kan forklares på mange måter. En av dem er å se på diktatorene som ledet de to landene. Da året 1942 begynte, hadde alt gått veien for Hitler. Han hadde på år bygget Tyskland opp fra å være bankerått, til å være en stormakt i stand til å erobre hele det kontinentale Europa. Den eneste ripen i lakken var det mislykkede angrepet på England. Ellers hadde den tyske krigsmaskinen rullet over enhver motstand. Ikke uten grunn følte Hitler seg som et uovervinnelig geni, i stand til alt. Stalin følte seg nok også som et geni, men han var i stand til å se at hans ledelse i starten av krigen hadde ført til katastrofe, og at det veldige Sovjetunionen var på randen av nederlag. Han skjønte at det kanskje var på tide å lytte litt til rådgiverne sine, og om han ikke skjønte det, så gjorde han det i hvert fall. Fra 1942 gjorde Hitler ganske konsekvent det motsatte.

            Denne forklaringen er ikke nok alene. Med må også de strenge naturlige betingelser tyskerne møtte på det Sovjetrussiske område, både den iskalde vinteren vi alt har nevnt, men også de enorme avstandene. Aldri hadde de tyske forsyningslinjer hatt vanskeligere vei. Og russerne var svært effektive i å flytte alt tyskerne kunne ha glede av, langt mot øst til det indre av landet, godt utenfor fiendens rekkevidde. Men den kanskje viktigste årsaken til tyskernes nederlag, er det hensynsløse mot russerne utkjempet krigen med. ”Man skal virkelig være modig for å være en feiging i den russiske hær,” er et sitat som tillegges Stalin. Meningen er klar. Ingen land er i nærheten av de nådeløse straffereaksjonene Sovjetrusserne utførte mot ethvert tilløp til desertering, feighet eller forræderi, tre begrep som var ett og det samme for dem. Den skyldige ble skutt, det er en selvfølge, i tillegg ble familien hans registrert og straffet de også, ofte med døden eller forvisning til Sibir. Alle som kunne vite om handlingen ble også skutt, for ikke å ha forhindret dem. Og parolen var at man heller skjøt et par uskyldige, enn å la en mulig forræder gå fri. Av de 27 millionene liv som gikk tapt, har russerne selv skylden for en ikke ubetydelig del. Ved siden av dette førte myndighetene en målrettet og effektiv propaganda – ikke helt usann – om hvor grusomme nazistene var og hvilken skjebne som ventet dem som ble fanget av dem. Dessuten spilte de på nasjonalfølelsen, ikke på sosialismen. Denne blandingen førte til et heltemot og oppofrelse som forbløffet selv nazistene. I det avgjørende slaget om Stalingrad befalte både Hitler og Stalin at byen ikke skulle oppgis for noen pris. Ingen kunne være i tvil om at begge mente alvor. Slaget om byen skulle utkjempes til siste mann var falt.

            De første kampene begynte august 1942, med luftwaffe som motstandsløst bombet byen sønder og sammen. 40 000 russiske liv gikk tapt bare de to første dagene, utallige hus falt sammen. Alt lå til rette for en ny, stor tysk seier. Problemet var bare det at russerne ikke trakk seg tilbake, uansett hvor mye tyskerne bombet. Stalin hadde gitt den umenneskelige ordren at ingen evakuering var tillatt, heller ikke av sivile. Han mente dette ville få soldatene, som kanskje selv hadde familie i området, til å kjempe hardere. Å flykte på egen hånd var umulig, øst for Stalingrad ligger elven Volga, en flod så bred at man er avhengig av båttransport. Og den transporten kontrollerte myndighetene. Her hadde transport av militært materiell fra øst til vest, all prioritet.  Utover september begynte de tyske soldatene så smått å bli frustrert over seieren som aldri kom. De mente det var under deres verdighet å kjempe i livsfarlige gatekamper, mot russere som gjemte seg i hvert rom, i hvert hus, og skjøt på alt som rørte seg. Tyskernes overlegne militærstrategi kom ikke til sin rett under slike forhold. Dessuten begynte Sovjetrusserne å få orden på produksjonen sin i de områdene som ikke var erobret. Plutselig kunne også de angripe med fly, artilleri og bomber. Det sier litt om landets ressurser og potensiale, at de på de områdene som var igjen produserte mer krigsmateriell enn hele det tyske riket til sammen, inklusiv de erobrede områdene. Frustrasjonen til tyskerne økte da vinteren satte inn, tidligere enn ventet, og usedvanlig streng.

            Omslaget kom i november. Tyskerne hadde hele tiden angrepet med alt de hadde av ressurser og mannskap, mens russerne hadde trent opp nye styrker fra det indre av Sibir og fra Asia. Sovjetrusserne stod klare med friske armeer å sette inn i en ny offensiv. Manøveren som følger er en av de mest kjente i verdenshistorien. Kort fortalt går den ut på å angripe tyskernes bakre linjer, slik at forsyningslinjene blir brutt og armeen i Stalingrad blir omringet. Tyskerne er helt uforberedt på en slik plan, og undervurderer russerne fullstendig. Planen lykkes akkurat som den forelå på tegnebrettet. Uten forsyningsmuligheter annet enn fra luften, har ikke tyskerne en sjanse under de umenneskelige forholdene som venter til vinteren. De har bare å skyte så lenge de har ammunisjon igjen. Overkommandør Paulus bønnfaller Hitler om retrett, men Hitler står på sitt. Paulus etterfølger ordren og kjemper til siste mann. Av de om lag 300 000 som var med i armeen hans, er det noe sånt som 10 000 som til slutt overgir seg til russisk fangenskap, og kanskje 5000 som overlever krigen. Et av de verste slag i verdenshistorien er overstått. 1,5 millioner anslås drept.

            Det er vanskelig å overvurdere betydningen av denne seieren. Ved siden av de åpenbare militære konsekvenser, som at det tyske felttoget mot øst er stanset, og deres viktigste arme er utslettet, så hadde den også for begge sider stor symbolsk betydning. Tyskerne måtte innse at de ikke var uovervinnelige likevel, mens russerne fikk etter en lang serie nederlag endelig en seier. De fikk vist at de kunne. Nå går de på med en voldsom optimisme, og jager tyskerne ut igjen like raskt som de hadde kommet inn. Den røde arme består nå av veteraner herdet i kamp, offiserene har lært seg hva moderne krigføring går ut på, og fra øst kommer stadig nye forsyninger av alt materiell man kan ønske seg. Den russiske bølge fortsetter hele veien til Berlin, med samme hensynsløse slagkraft som den vant krigen med på russisk jord. Stalin var besatt av tanken på at hans røde arme skulle få æren av å nedkjempe det tredje riket, og kastet alle styrker inn i kappløpet mot Berlin langs en front som strakte seg langs hele Øst-Europa. Det tyske forsvaret var like nådeløst som russernes angrep, en Hitler på randen av galskap nektet for enhver overgivelse, overalt skulle kjempes til siste mann. Generaler som ikke etterkom hans vanvittige ordre, ble straks skiftet ut med mer ideologisk riktige. Katastrofen er nesten ikke til å fatte. Millioner døde, millioner ble lemlestet eller ødelagt for livet, hele byer ble fullstendig utbombet, og desto mer meningsløst blir det av at utfallet uansett var gitt.. Den 7. mai 1945 skrev tyskerne under den endelige kapitulasjonen. Et nytt Europa skulle tegnes opp.

 

Den kalde krigen

Straks den felles fienden Tyskland var knust, kom motsetningene mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen tydelig til syne. Stalin hadde demonstrert at han hadde en militærmakt som overgikk alle konvensjonelle styrker verden hittil hadde sett. I antall soldater var det ingen som kunne konkurrere med dem, og mot slutten av krigen kunne russerne også fremvise noen av de beste og mest effektive våpnene. Sovjet hadde for alvor etablert seg som en superstormakt.

            Stalin var naturligvis klar over hvilke gode forhandlingskort han hadde for hånden. Med rette kunne han si at landet hans hadde befridd Europa fra det tyske redselsregime, med rette kunne han si det russiske land og folk hadde måttet bære de største lidelsene. Overalt i Øst Europa ble den røde hær mottatt som helter, og kunne nå regne med en bølge av velvilje. Stalin visste å utnytte seg av situasjonen. Han gjorde det klart at han ikke hadde hensikt å trekke seg ut av de erobrede områdene. Han ønsket seg kort sagt Øst Europa som interessesfære. I 1948 hadde han nådd sitt mål, med kuppet i Tsjekkoslovakia var samtlige stater i Øst Europa blitt kommunistiske, og lydige undersåtter til et stadig mektigere Sovjetunionen.

            I vest pekte USA seg ut som det eneste landet i stand til å ta opp kampen. De forsøkte å få tilsvarende dominans i vest, som russerne fikk i øst, og det er ikke helt usant å si at de lyktes. De to maktblokkene ble delt inn i NATO og Warszawa-pakten, med gjensidig propaganda mot motparten og iskalde fronter. Eksistensen av atombomber, Sovjet fikk sin i 1949, gjorde situasjonen enda mer uhyggelig. Fra nå av måtte verden leve under trusselen av en virkelig altutslettende krig.

            Det russiske folk opplevde en sjelden optimisme i tiden rett etter krigen. Seiersfølelsen var enorm, og man følte med rette at den var tuftet på fedrelandskjærlighet og samhold. Det var godt håp om bedre tider. Men Stalin lot dem ikke leve lenge i håpet. Ikke før var seieren sikret, så fortsatte regimet i sporet fra 30-tallet. Russiske krigsfanger som vendte tilbake etter fryktelige år i tyske fangeleire, ble videresendt til Sibir til nye år i fangenskap. Det var forbudt og jevngodt med forræderi, å la seg ta til fange. Dessuten kunne man være vestlig spion. Terroren foregikk nå ikke bare i Sovjetunionen, men i hele Øst-Europa. Det kommunistiske maktapparatet hadde folket i et jerngrep.

            I 1953 døde Stalin til stor, offisiell, nasjonal sorg. Etterfølgeren, Nikolai Khrusjtsjov, gav håp om et visst tøvær. Spesielt etter han hadde sin berømte tale under partikongressen 1956, der han avslørte at ”vår kamerat Stalin var en massemorder”. Plutselig fikk man det travelt med å fjerne alle statuer og minnesmerker over ”vår lille far”. At optimismen var ubegrunnet viste seg i 1956, da det kom til oppstand i Ungarn som ønsket å bryte ut av Warszawa-pakten. Sovjetunionen slo den ned med grusom militærmakt. I tillegg til overlegne militære styrker og utstyr, brukte supermakten skitne triks. De inviterte den ungarske frigjøringslederen Imre Nagy til forhandlinger i Moskva, med løfter om fritt leide og velvillig innstilling, men da han ankom arresterte de ham. Det ungarske folk kjempet fortvilet, men hadde ikke en sjanse. På ny beviste kjempen sin militære styrke, men denne gangen var det ingen som gledet seg. En lignende maktdemonstrasjon skjedde i 1968, i Tsjekkoslovakia. Denne gangen var de sovjetrussiske styrkene støttet av Warszawa-pakten, og tsjekkerne gikk ikke til motangrep, så konflikten ble ikke så blodig. Men Sovjetrusserne levnet ingen tvil om at de ønsket og krevde full kontroll over satellittstatene sine. Jerngrepet ble holdt fast.

            Disse konfliktene i Ungarn og Tsjekkoslovakia ble selvfølgelig brukt av USA for alt de var verdt, på samme måte som Sovjetunionen fremstilte amerikanernes innblanding i Nord Korea og Vietnam som forferdelige overgrep mot en uskyldig sivilbefolkning. Propagandaen eksisterte på begge sider. Det er mulig å tolke denne krigen slik at propaganda var den eneste måten mulig å utkjempe den på. Begge land, både USA og Sovjet, måtte leve med fiendens atomstridshoder rettet mot alle viktige byer. En krig mellom supermaktene ville være altødeleggende. Konflikten kan også tolkes slik at i stedet for å kjempe mot hverandre, kjempet de overalt i de fattige områdene i verden, i Asia, Afrika og Sør Amerika, der Sovjet og USA støttet hver sin side i alle slags konflikter, med store pengebeløp og våpenleveranser. Det er rester fra denne politikken som gjør at man i dag kan si at det var USA som bygget opp Saddam Hussein, for USA støttet Irak i krigen mot Iran, som Sovjetunionen støttet. I noen konflitker gikk også supermaktene selv aktivt inn, oftest altså USA, som følge av Trumandoktrinen. Sovjet brukte for det meste militærmakten sin til å slå ned oppstand i land de var i allianse med.

 

Imperiet faller

De siste partisekretærene i kommunistpartiet var aldeles udugelige. Leonid Brezjnev var en gammel mann allerede da han overtok for Khrusjtsjov i 1964, og under ham opplevde Sovjetunionen en voldsom stagnasjon. Og etterfølgerne hans, Jurij Andropov (1914-1983) og Konstantin Tsjernenko (1911-1985) var om mulig enda verre. De var gamle og syke og døde etter kort tid ved makten, og selv det nå dypt konservative kommunistpartiet skjønte at det var på tide med yngre krefter. Likevel var det en overraskelse da bare 54 år gamle og forholdsvis ukjente Mikhail Gorbatsjov kom til makten. Og enda mer overraskende var det hva Gorbatsjov gjorde med den.

            Gorbatsjov lanserer to begrep som glir inn i det internasjonale språk: Perestrojka (= omstrukturering) og Glasnost (= Åpenhet). Han innfører omfattende reformer, løsner på sensuren og frigir politiske fanger. Det kommunistiske styret hans har mange trekk som minner om det Dubček ville innføre i Tsjekkoslovakia i 1968 , akkurat det Sovjetunionen under Brezjnev slo ned med militærmakt. Også utenrikspolitisk viser Gorbatsjov seg som en mild mann, og går sammen med USAs president Ronald Reagen svært overraskende med på nedrustning og fjerning av mellomlange atomraketter fra Europa under et berømt møte i Rekjavik 11. oktober 1986. I 1987 går de to superstormaktene enda lenger, og lover å fjerne alle mellomlange atomraketter innen 1996. Året etter trekker Gorbatsjov også de Sovjetiske styrkene ut av Afghanistan, og avslutter en 9 år lang og mislykket krig der etter at Brezjnev invaderte landet i 1979. Men det var først i 1989 Gorbatsjov fikk sin virkelige internasjonale utfordring, når det gjaldt om han mente alvor med sin perestrojka og glasnost.

            Det året var det folkelig oppstand i samtlige av Warszawa-pakt landene, og i samtlige land ble det klart at regimene ikke klarte å slå ned protestene uten hjelp fra de mektige Sovjetrussiske militærstyrkene. I 1953, 1956 og 1968 hadde Sovjetunionen ikke nølt et sekund med å bruke militærmakten sin for å holde pakten samlet, det hadde tatt seg ut om Gorbatsjov gjorde det samme. Som vi vet gjorde han ikke det, tvert imot uttalte han at om folkene i Øst-Europa ønsket forandringer, så måtte de få det. Slik falt de kommunistiske styrene i alle Sovjetunionens allierte land, en hendelse som omtrent kan sidestilles om alle landene i NATO i dag skulle bli militant muslimske med USAs velsignelse. Gorbatsjov hadde bestått prøven, og fikk for dette Nobels fredspris i 1990.

            Den neste prøven skulle han ikke bestå, og hva som skjedde her har ført til at Gorbatsjov ikke har så godt ettermæle som han kanskje hadde fortjent ut i fra politikken hans på 80-tallet. Sovjetunionen bestod av 15 republikker, og flere av dem krevde nå at også de skulle få sin frihet. Dette gjaldt særlig de baltiske statene Litauen, Estland og Latvia, som hadde blitt okkupert av Sovjet under Stalin, og som slett ikke hadde samtykket i å bli en Sovjetrepublikk. Særlig var det demonstrasjoner i Litauen, og på ny rettet verdens øyne seg mot Gorbatsjov og hvordan han ville reagere. Han reagerte med tanks..

            Det viste seg at Gorbatsjov hadde satt i gang krefter han selv ikke klarte å kontrollere. Protestene mot Sovjetunionens militære styrke i Litauen var massive, skuffelsen var selvsagt enorm over at fredsprisvinneren Gorbatsjov møtte fredelige demonstranter med tanks. Men skuffelsen var også stor i motsatt ende, fra konservative kommunister (kalt ”hauker”) som mente Gorbatsjovs reformer hadde gått altfor langt og at politikken hans ville føre til enden på hele Sovjetunionen. 19. august 1991 gjennomførte en gruppe toppolitikere fra Gorbatsjovs eget styre statskupp, arresterte Gorbatsjov (husarrest) mens han var på ferie i Krim, og annonserte at Gorbatsjov var syk og at Gennadij Ivanovitsj Janajev hadde overtatt makten. Verden holdt pusten. Skulle Sovjetunionen falle tilbake til det gamle, og verden på ny befinne seg i en tilstand av kald krig og overhengende trussel om atomkrig? Det var tid for en ny helt å tre inn på scenen.

            Boris Jeltsin var på denne tiden president i den russiske republikken i Sovjetunionen, og en nokså åpen motstander av Gorbatsjovs styre som han mente ikke gikk langt nok i demokratiseringsprosessen. Under den kritiske situasjonen etter statskuppet viste Jeltsin seg som en meget sterk og uredd leder, i skarp kontrast til passiviserte Gorbatsjov og den tørre, kjedelige gammelkommunisten Janajev. Han fordømte åpent den nye ledelsen i Sovjetunionen og statskuppet deres, og han krevde de skulle gi fra seg makten øyeblikkelig. Særlig berømt er en scene der han står på toppen av en tanks, og formidler budskapet sitt til folkemengden. I god gammel stil kommanderer regimet det hemmelige politiet (KGB) og hæren til å gripe inn, men begge nekter å etterkomme ordrer og kuppmakerne blir tvunget til å gå av da de står uten maktmidler. Jeltsin sender så selv en militæreskorte til Krim for å hente Gorbatsjov tilbake til Moskva, en symbolsk scene for det nye maktforholdet mellom de to. En rekke Sovjetrepublikker utnytter situasjonen til på ny å kreve sin frihet, og med Jeltsin som den sterke mann blir friheten innvilget. 26. desember det året blir Sovjetunionen formelt oppløst, og erstattes av Samveldet av uavhengige stater (SUS) bestående av de tidligere Sovjetrepublikkene. Jeltsin blir president i den største og viktigste, Russland, og Gorbatsjov blir sendt ut i kulden og avslutter med det sin politiske karriere.

            Rett skal være rett, de fleste Sovjetrepublikkene fortsetter med de samme statslederne som styrte i Sovjettiden, og blir den dag i dag fortsatt ikke styrt særlig demokratisk. I flere av dem har befolkningen demonstrert og forsøkt å felle diktaturene på samme måte som de østeuropeiske og russiske er felt, hver gang er det spennende å se om soldatene følger ordrene om å slå opprøret ned, eller slår seg sammen med demonstrantene mot regimet. Foreløpig har det gått best i de baltiske statene, som rett nok også hadde det beste utgangspunktet, mens det som foregår i Ukraina er løfterikt og spennende. I Hviterussland vil jeg si situasjonen gir liten grunn til optimisme. Forholdene i Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kvalifiserer ikke til betegnelsen fullgodt demokrati, men de gjennomfører valg og ser ut til å ønske seg demokrati i alle fall, mer eller mindre. De sentralasiatiske republikkene har mye graps, og er sørgelig utenfor verdenssamfunnets oppmerksomhet, men i Kirgisistan og Kasakhstan er situasjonen i det minste bedre enn den var. I Tadsjikistan, Usbekistan og Turkmenistan er alt begredelig.

 

Det nye Russsland

Som så mange av sine forgjengere, seg bedre som revolusjonshelt enn som aktiv statsstyrer. Hans forsøk på å gå over til demokrati og markedsøkonomi ”i et sprang”, viste seg særdeles mislykket. De gigantiske russiske statsbedriftene ble riktignok lagt ut for salg, men kjøperne viste seg å være en liten gruppe mennesker, som tjente vanvittig nærmest risikofritt og på svært kort tid. Hvordan disse menneskene kom seg i posisjon til å kjøpe er høyst uklart, men de etterforskes i dag for mulig kriminalitet. Blant annet er Russlands rikeste mann Mikhail Borisovitsj Khodorkovskij arrestert og foreløpig idømt 9 års fengsel for bedrageri og skatteunndragelser i forbindelse med det enorme russiske oljeselskapet hans, Yukos, som nå har fått sine verdier betraktelig redusert. En annen kjendis blant disse såkalte oligarkene, er søkkrike Roman Abramovitsj, eieren av fotballklubben Chelsea. Også han har tjent milliardene sine ved å kjøpe russiske og sovjetiske statsbedrifter til spottpris, og siden selge dem igjen med vanvittig fortjeneste. Det er betegnende at han har trukket rikdommene sine ut av Russland, og sprøytet deler av dem inn i en fotballklubb. Det vil være vanskelig for myndighetene å arrestere også ham, selv om det er lett å hevde at han ikke er særlig bedre enn Khodorkovskij. Men dette er kompliserte og vanskelige saker, og det blir også hevdet at myndighetene fører disse sakene for å dekke over egne feilgrep og forbrytelser.

            Mot slutten av sin politiske karriere ble Boris Jeltsin stadig mer alkoholisert, og ble beryktet for å kunne stille stup full også ved offentlige opptredener. 31. desember 1999 erklærer han i en TV-tale at han har gir fra seg makten til Vladimir Putin, en tidligere major i KGB. Putin satt med makten i 8 år frem til 2008, hvor han mer eller mindre overgav den til Dmitri Medvedev (70 % av stemmene ved valget) . I denne perioden ble Russland mer stabilt og som følge av høye olje- og gasspriser mer mektig, men den demokratiske situasjonen har fått sterk kritikk, og det er vanskelig å hevde det ikke har vært med rette. Det er spennende å følge med på hvor Russland nå vil gå, med juristen Medvedev som president og den tidligere KGB-offiseren Putin som statsminister.

 

Viktige årstall

862      Rurik I blir fyrste over Novgorod. Den første russiske statsdannelse.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

1156    Første Kremlin blir bygget. Det blir ødelagt flere ganger, men alltid gjenoppbygget.

1223    Mongolene begynner erobringen av det russiske riket.

1326    Senteret for den ortodokse kirke flytter fra Kiev til Moskva.

1497    Ivan III med tilnavnet ”den store” innfører Russlands første lovsamling, kalt Sudebnik,

1547    Ivan IV med tilnavnet ”den grusomme” blir kronet til tsar.

1570    Massakren i Novgorod. Ivan den grusomme torturer og myrder store deler av byens befolkning under mistanke at de vil overgi seg til Polen.

1598    Rurik-ætten dør ut, og Boris Godunov overtar tsartittelen. Landet kastes ut i stor uro frem til 1913 hvor Romanov-slekten overtar tronen.

1604    Den første falske Dimitrij gjør krav på tronen. Han heter i virkeligheten Gregorii Otrep’ev, og blir torturert og drept etter først å ha vunnet stor oppslutning.

1613    Romanov-slekten overtar tsartronen etter langvarig strid.

1696    Tsar Peter den store kommer til makten. Hans visjon er å vende Russland mot vest, til Europa, og gjøre det til en moderne nasjon.

1703    St. Petersburg grunnlegges.

1744    Dødsstraff oppheves.

1783    Krimhalvøya erobres

1812    Napoleon gjør sitt inntog i Moskva. Men han har ikke forsyninger til å bli værende der, og russerne har brent sine. De franske styrkene må trekke seg tilbake med store tap under den harde russiske vinteren. Dette ble starten på Napoleons nederlag.

1825    Desemberoppstanden blir knust av Nicolai I.

1838    Russland får sin første jernbane fra St. Petersburg til Tsarkoe selo. Typisk nok fra hovedstaden, til et av tsarens palass. Den neste jernbanen blir åpnet i 1851, og går fra Petersburg til Moskva.

1853    Krimkrigen (1853-56). Etter langvarig konflikt går Russland til angrep på Tyrkia om Krimhalvøya. Årsakene er sammensatte. Russland hevdet de skulle forsvare kristne interesser mot det muslimske Tyrkia, dette var den direkte årsaken. Men ønsket om utvidet havneområde i Svartehavet var nok også gjeldende. I hvert fall førte frykten for dette at både Storbritannia og Frankrike involverte seg, på tyrkisk side i 1854. Krigen endte med nederlag for Russland.

1861    Livegenskapet oppheves med Alexander IIs manifest av 19. februar.

1867    Russland selger Alaska til Amerikas forente stater for 7,2 millioner dollar. En av de dårligste handler i verdenshistorien.

1881    Tsar Alexander II blir drept av en revolusjonær. Etterfølgeren Alexander III avbryter reformprogrammet forgjengeren hadde hatt, og innfører et strengere regime.

1891    Stor hungersnød som følge av feilslåtte avlinger. Byggestart for den transibirske jernbanen som står ferdig i 1905.

1901    Det russiske sosialistiske parti blir grunnlagt. Lenin blir leder i 1903.

1904    Den russisk-japanske krig. Verden får sjokk da russerne taper, Japan har på et blunk blitt industralisert. Hungersnød følger i Russland

1905    Året begynner med den blodige søndagen i januar, hvor tsarens soldater skyter inn i en demonstrerende folkemengde. Det utløser store streiker og oppstand over hele landet. Tsar ser seg presset til å opprette en duma, eller nasjonalforsamling. Han gjennomfører også en rekke andre reformer, men han gir ikke fra seg sin eneveldige makt. Og reformene fikk ingen stor innvirkning på situasjon. I tillegg dette året, avsluttes den russisk-japanske krig.

1906    Den første duma med valgte medlemmer blir opprettet. Den er imidlertid underlagt tsaren.

1907    Tsar Nikolai II oppløser den første dumaen, og oppretter en ny. Denne er mer konservativ, det vil si, mer makt til jordeierne og adelen.

1911    Tidligere statsminister Peter Stolpyn blir skutt i Kiev-operaen, med tsar Nicolas II til stede.

1912    Massakren på streikende gullminearbeiderne ved elven Lena i Sibir. Dette utløste en bølge av nye streiker og protester, og ytterligere fremgang for bolsjevikene.

1914    Første verdenskrig begynner. Russland går inn på alliert side.

1917    Mars    8. Kvinner marsjerer i gatene.

                        16. Tsar Nikolai II abdiserer

                        23. Prins Georij Lvov blir første statsminister i den nye russiske republikk.

            April    Lenin kommer tilbake fra Finland

             Juli      4. Store protester i Petrograd blir slått ned av regjeringens soldater.

7. Alexander Kerensky overtar som statsminister i den nye russiske republikk.

            Nov.    6. Lenin og kommunistene tar makten gjennom statskupp i Petrograd.

1918    Mars    Fredsavtale med tyskerne i Brest-Litovsk. Store landområder må gis bort.

                        5. Hovedstaden flyttes til Moskva.

            Mai      Borgerkrigen begynner. De hvite tsarvennlige står mot de røde kommunistene i en av de blodigste kriger verden har sett.

            Juli      16. Tsarfamilien skutt og drept i Yekaterinenburg ved Uralfjellene.

1919    Kommintern opprettes med målsetning om verdenskommunisme. Revolusjonen forsøkes spredd til Finland, Polen og Ukraina. Overalt blir russerne nedkjempet.

1921    Kamphandlingene i borgerkrigen opphører. Ny stor hungerkatastrofe som følge av tørke og feilslåtte avlinger.

            Mars NEP innføres. Lenin ser at landet er på randen av bankerott, og innfører smått kapitalistiske tiltak. ”Vi må gå et skritt tilbake, for å ta to skritt frem.”

1922    Sovjetunionen opprettes 30 desember med Russland, Ukraina, Georgia, Aserbasjan, Armenia.

1924    Lenin dør. Petrograd skifter navn til Leningrad.

1927    Stalin kommer endelig til makten. Trotskij blir sendt i eksil.

1928    Stalin iverksetter sin første femårsplan. Ambisjonene er enorme, med en mangedobling av industriproduksjonen som mål.

1932    Forferdelig hungersnød i Ukraina som følge av Stalins tvangskolonisering. I stedet for å levere kornet og dyrene sine til staten, valgte flere bønder å ødelegge det. Stalin hadde dessuten sagt kravene til kornproduksjon i Ukraina så høyt, at kollektivene ikke klarte å produsere nok til at det ble noe til overs til dem selv. Særlig ettersom mye av det ble ødelagt i protest mot kollektiviseringen.

1934    Mordet på Segej Kirov 1. desember fører til at Stalins utrenskninger virkelig skyter fart. Det er nå tallene kommer opp i millioner. Senere er det kommet frem at det antagelig var Stalin som beordret henrettelsen.

1936    Moskvaprosessene innleder Stalins andre store utrenskninger. Denne gangen er det folk helt opp i ledelsen i kommunistpartiet som blir utslettet. Ingen kan føle seg trygge. Moskvaprosessene var iscenesatte rettssaker, der de anklagede var tvunget til å tilstå, folk måtte marsjere i gatene og kreve den strengeste straff, og alt sammen foregikk i rampelyset. Spesielt kommunistavisen Pravda var nøye på å skildre ”stemningen i folket” og hvordan ”fiendene av kommuniststaten” fikk ”sin rettferdige dom”.

1939    Sovjet innvader Finland under dekke av ikke-angrepspakten med Tyskland.

1940    De baltiske stater (Estland, Latvia og Litauen) blir innlemmet i Sovjetunionen.

1941    Tyskland innvaderer Sovjetunionen, og erobrer alle de europeiske republikkene (Estland, Latvia, Lithauen, Hvite Russland og Ukraina), samt store deler av europeisk Russland.

1942    Slaget om Stalingrad begynner i august.

1943    Slaget om Stalingrad avsluttes 2. februar. Den russiske storoffensiven begynner.

1945    7. mai Russerne erobrer Berlin, tyskerne kapitulerer, og de allierte har vunnet andre verdenskrig.

1949    Sovjetunionen foretar sin første prøvesprengning av atombomben.

1953    Stalin dør. Khrusjtsjov overtar. Tøvær er stikkordet, men alt er relativt. I forhold til Stalin blir situasjonen klart bedret, men særlig i 56 viste Khrusjtsjov at også han kan sette makt bak sine krav.

1955    Warszawa-pakten undertegnes 14. mai.

1956    Khrusjtsjov holder sin berømte tale der han fordømmer Stalin under den 55. partikongressen til kommunistpartiet. Senere samme år går Sovjetiske styrker inn i Ungarn for å stanse frigjøringsbevegelsen der.

1957    Sputnik I sendes til verdensrommet. Sovjet leder romfartskappløpet.

1961    Jurij Gargarin blir første menneske i bane rundt jorden. Sovjet befester sin ledelse når det gjelder romfart.

1963    Cubakrisen. Verden er på randen av atomkrig.

1964    Bresjnev overtar. Stillstand er stikkordet. Jerngrepet blir strammet et lite hakk. Sensuren blir noe strengere. Alt fortsetter som før.

1968    Sovjetrussiske styrker støttet av Warszawa-pakten går inn i Tsjekkoslovakia for å stanse reformbevegelsen ”kommunisme med et menneskelig ansikt”.

1972    Bresjnev og Nixon signerer nedrustningsavtale i Moskva. Nixon blir samtidig første amerikanske president på russisk jord.

1975    Helsinkiavtalen. Ny nedrustning. Begrensning av mellomdistanseraketter i Europa.

1979    Sovjetunionen innvaderer Afghanistan. Erobringen går ikke som planlagt. Styrkene trekker seg ut i 1988, etter langvarig og uttærende krig.

1981    Bresjnev dør. Det følger en periode med altfor gamle og svake partisjefer, som dør av sykdom snart etter at de er innsatt.

1985    Gorbatsjov overtar. Stikkordet er Glasnost og Perestrojka, frihet og åpenhet. Programmet minner om det Dubcek forsøkte å innføre i Tsjekkoslovakia i 1968.

1989    Oppstand over hele den kommunistiske blokk. Gorbatsjov godtar løsrivelsen. Warszawa-pakten oppheves. Det følger imidlertid oppstander også i de Sovjetiske republikkene, spesielt i Litauen. Her sender Gorbatsjov inn tanks for å slå opprøret ned.

1991    Statskupp i Sovjetunionen. Gorbatsjov blir avsatt. Kuppet mislykkes imidlertid. Det har null støtte i folket, og Jeltsin står frem som den sterke mann på barikadene. Han overtar ledelsen for Russland, og godtar opphevelsen av Sovjetunionen. I stedet opprettes Samveldet av uavhengige stater, SUS.

1993    Russland får sin foreløpig siste konstitusjon.

1994    Tsjetsjenia krever løsrivelse. Jeltsin går inn med tanks, som Khrutsjov i Ungarn og Gorbatsjov i Litauen. Den tsjetsjenske krig følger.

1999    Vladimir Putin overtar for Boris Jeltsin.

2004    Gisselaksjonen i Beslan markerer et foreløpig høydepunkt i den tsjetsjenske terror for frigjøring.

2008    Dmitri Medvedev overtar for Vladimir Putin vervet som Russlands president.

 

ES(2005-2008) 

Dr. Faustus

I dag, når solen snart snur, og det hver dag vil bli mørkere frem til jul, har jeg satt av til en post jeg har annonsert, men glemt å levere. Det dreier seg om den beste romanen jeg fortsatt ikke hadde lest, hullet i verdenslitteraturen for meg, Dr. Faustus, av Thomas Mann.¨

Romanen handler om en ung musiker, Adrian Leverkuhn, som selger sin sjel til djevelen for å kunne komponere musikk ingen andre har gjort før. Dette er Faust-myten. Jeg har selvfølgelig lest Faust, av Johan W. Goethe, men dette er ikke et skuespill jeg har i blodet, og heller ikke er Faust-myten noe jeg kan ut og inn. Jeg har lest litt om det, og vet sånn noenlunde hva det er, men jeg er ikke i stand til å sammenligne hvordan Mann bruker myten, i forhold til hvordan andre har brukt den. Derimot er jeg ikke så aller verst orientert i tysk mellomkrigstid, hvor store deler av handlingen foregår, og i verdenskrigene og tiden før første verdenskrig, hvor perifere deler av handlingen foregår. Jeg har også lest en del mellomkrigslitteratur, også tysk, eller kanskje særlig tysk, og jeg har vel kanskje satt meg mest inn i modernismen, av alle litteraturhistoriske perioder. Jeg har Theodor Adorno som umostridt favoritteoretiker, han skrev jo så å si parallelt med Thomas Mann, og han var i tillegg komponist, utdannet komponist, så motivkretsen I Dr. Faustus, kunstsynet og synet på musikk, klassisk musikk, skulle passe godt til det. Til sist så har jeg like mange plater klassisk musikk, som rock, og henger godt med i historien her også. Dette betyr at jeg leser romanen mer på bakgrunn av dette, enn på bakgrunn av Faust-myten,

Romanen er fortalt gjennom Leverkuhns venn, Serenus Zeitblom, som har kjent Adrian Leverkuhn siden guttedagene i Kaisersaschern, og gjennom hele oppveksten og karrieren frem til hans død over pianoet i 1940, det året verdenskrigen for alvor kommer i gang og Tyskland er på høyden av sin makt. Zeitblom begynner å skrive fortellingen i 1943, det året krigslykken for alvor snur, og Tyskland er på vei mot å kollapse. Parallellhandlingen, der Zeitblom tid om annen forlater historien han skriver, for å orientere leseren om situasjonen hvor i historien blir skrevet, er mesterlig gjort. Man får liksom Leverkuhns kollaps parallelt med Tysklands kollaps, for Zeitblom er begge deler apokalyptisk, det er virkelig undergangen, for hele den tyske kultur, og den kuliminerte med Adrian Leverkuhn.

Det er mye her å gripe fatt i, alt er selvsagt skrevet i Manns fabelaktige språk, der alt fra hverdagens detaljer til de mest avanserte kunst-, filosofi- og all slags vitenskapsbetraktninger er skildret med suveren presisjon. Og suveren ironisk distanse, det er hele tiden samtidig litt morsomt. Og hele tiden tar Mann spørsmålet hvorfor skrive romaner helt på alvor, noe som gjør at man også må spøke litt med det, spesielt en tid der verden faller sammen i verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Alt dette er alltid naturlig med i Thomas Manns romaner, og også sikkert i hans noveller, uten at jeg er særlig vel bevandret i dem. Han har storhetstiden sin i mellomkrigstiden, der Tyskland er på vei fra den ene verdenskrigen til den andre, og en mann ved navn Adolf Hitler gjennom et demokratisk valg kommer til makten med sitt naziparti. Dette er i Tyskland, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, hvordan kan en kulturnasjon stemme frem en slik mann og et slikt parti? Og hva er vitsen med å fortsette å skrive bøker i en slik tid?

Måten Mann bruker fortellerstemmen på er eksemplarisk, og bruker trekk fra Dostojevskij, slik Bakhtin har påpekt Dostojevskijs fortellere fungerer. De er alltid så følelsesmessig opprørt, at de liksom vil fortelle alt sammen på en gang, slik også Zeitblom vil fortelle alt på en gang. Fra første stund og gjennom hele romanen skriver Zeitblom gang på gang om hvor rystet han er, og forsikrer leseren om at han også ville vært rystet, om han hadde kjent historien som nå skal fortelles. Det er liksom et forsøk på å holde på og å avsløre alle hemmeligheter på en gang, fortelleren vet liksom ikke hvilken rekkefølge han skal ta tingene i, og forteller bare alt sammen fra start til mål så fort som mulig. Tilsynelatende. Hos Mann får det også den ekstra dimensjon, at Zeitblom reflekterer litt over selve skrivesituasjonen, som altså er mot slutten av andre verdenskrig. Et slikt grep gjør aldri Dostojevskij.

Å la handlingen slik gå over flere plan er en teknikk Thomas Mann ofte benytter seg av fra og med Trolldomsfjellet og utover, altså i tiden etter at han fikk nobelprisen. Det er en teknikk som passer godt inn i modernismen, der det store og det lille griper inn i hverandre, her er det den tyske kultur som blir stilt på prøve gjennom Leverkuhns pakt med djevelen og hans syfilis. Jeg synes det er direkte vakkert hvordan nevøen Nepmuk, som selv kaller seg «Echo», italiensk for «her er jeg» (Ecco), et språk Mann også behersker, her har vi liksom nøkkelen, det uskyldsrene, alle elsker ham, men han dør han også, også håpet dør. Så dør også Leverkuhn selv, mens han skal fremføre sitt siste storverk «Dr. Faustus veklage». I stedet for fremføringen, holder han et foredrag der han avslører for de forskrekkede tilhørerne hva han egentlig har gjort, og til hvilken pris han har skapt alle de mesterverkene de elsker så høyt. Da han skal begynne selve spillingen, dør han straks.

Jeg kunne også skrevet litt om kunstsynet som blir diskutert og behandlet gjennom hele romanen. Det er artig gjort, Leverkuhn skal jo komponere musikk ingen har gjort før, og som skal være ordentlige mesterverk, tilblitt ved hjelp av djevelen. Vi får selvsagt aldri høre disse verkene, men Thomas Mann må beskrive dem (fortelleren Zeitblom har selvfølgelig hørt dem, han kjenner dem, og skal kunne beskrive dem uten videre), og hvordan han gjør det blir en interessant diskusjon om hvordan kunstmusikken skal være etter Bach, Mozart, Beethoven, Schubert, Wagner og de andre, hvor skal den gå? Her låner Mann fra kunstmusikken i perioden, den som også er modernistisk og skal bryte regler, noe som nødvendigvis må gå på bekostning av det melodiøse, og også på strukturen, det høres jo gjerne nokså kaotisk ut, kunstmusikk fra mellomkrigstiden. Leverkuhn klarer å forene den nye tids idealer med at alt er lov, med den gamle tids krav til melodi og struktur og harmoni, og her låner Mann berømt fra Schonbergs 12-tone system for å få det til. I Dr. Faustus er det Adrian Leverkuhn som finner opp denne måten å komponere på (for øvrig til Schonbergs store ergrelse, det lille tillegget der Mann gjør oppmerksom på at ideen er Schonbergs, finnes ikke i førsteutgavene og er et direkte resultat av klage fra Schonberg selv),

Det er en stor bok på 6-700 sider, men den er vel verdt å komme gjennom. Jeg har fortsatt noen skatter igjen fra Mann, og gleder meg til å ta fatt på dem til høsten. Han er den største forfatter der jeg fortsatt har bøker igjen å lese.

 

Sandnes – Oslo, Oslo – Moskva, St. Petersburg – Kiev, Alicante – Bergen

Det er et ork å skulle reise, spesielt når Russland er involvert. I hele dag har jeg holdt på å lete frem billetter, og bestemme meg for reisemål. Som dere ser av overskriften, er det ennå et stykke igjen før alt er bestemt og ordnet. Spesielt når Vladivostok skulle vært med der, og Krim-halvøya. De har ingen bråhast. Den siste det virkelig gjelder om, er fra Kiev til Alicante, det vil si, Torrevieja, der ferien skal avsluttes.

Velvel. Fra Moskva til Vladivostok skal jeg nok komme meg, hvis det er plass på toget. Det ordner jeg i Russland, hvis det lar seg ordne. Og fra Vladivostok til både Moskva og St. Petersburg finnes det nok av fly, den vil ikke bli noe problem, og prisen ser stabil ut. Fra Kiev til Alicante, eller Sør-Spania, er det dyrere enn jeg setter pris på, så der må jeg tenke litt. Jeg kan kjøpe den dyre billetten, som helt mathcer den vanvittig mye lengre reisen tvers over Russland fra Vladivostok til St. Petersburg, den lengst tenkelige flyreise uten å krysse noen landegrense. Puslereisen sånn cirka tvers over Europa er like dyr. Men det er greit, det er greit, jeg kjøper den billetten som er, eller så finner jeg på noe kreativt, fly til Barcelona og tog ned, eller noe, det blir billigere, men mer strevsomt, vi får se, vi får se.

Å ordne alt dette har tatt hele dagen, og vel så det. Mye av det er akutt viktig, med tanke på visumet jeg skal få meg til Russland. Så vidt jeg vet, må man ha både innreisebillett og utreisebillett for å få det innvilget. De har jeg nå, inn til Moskva, ut til Kiev. Jeg tror man må ha gyldig reiseforsikring, det står i hvert fall oppgitt på nettsidene, men jeg vet jeg har reist tidligere uten forsikring. Og så er det bare å håpe at alt med invitasjon og søknad er korrekt. Det er knappe tidsmarginer. Jeg tar nattoget til Oslo natt til fredag. Fredag mellom 0900 til 1200 har jeg å ordne opp på den russiske ambassaden. Skulle det mot formodning gå galt, har jeg tid mandagen også, før flyet går klokken 1645.

Midt oppi alt dette er det også bryllup med Marte og hennes Hernan, det er lørdagen. Du verden så mye gøyere den festen vil bli, om alt da er ordnet og alt under kontroll. Jeg håper det, håper inderlig det.

Utenom dette har starten på ferien gått med til å klargjøre og ordne det nye vidunderet av en datamaskin jeg har fått meg, herlig beskrevet i en tekst som skulle vært postet i går, men som er i et format jeg ikke får ut på bloggen. Og så lenge det er helg, er det ingen som kan svare meg på hvordan jeg skal komme rundt poblemet.

Nåvel, tingene er med andre ord akkurat som vanlig, fullt av ting på gang og sånn halvveis under kontroll. Det ordner seg nok, og om ikke, er det bare å improvisere, det har jeg lang erfaring med. Og dagene frem til avreise Oslo vil bli brukt til å ha litt ferie her i Rogaland også. Store planer har jeg ikke, små planer har jeg, og uklare er de. Sånn er hele livet mitt.