Russ’93 – 15 år etter

I 1993 var vi avgangskullet og russen ved Sandnes videregående skole. Vi var ved vår ungdoms fulle fem, skolen var det viktigste i livet, men det viktigste fikk aldri ta overhånd, det var ut hver helg og hver dag for å sjekke hverandre opp, det hadde vi gjort i tre år, og nå var sluttspurten, livet etter gymnaset var ikke til å forestille seg, hva det skulle bli av oss, var noe vi snakket om som spøk. Vi var 19 år og trodde ikke det var mulig å bli over 20, det var ungdommen og høyden av vår skjønnhet, de senere år kunne bare bli en eneste lang stabilitet.

Og i går traff vi hverandre igjen på Sandnes brygge. Vi var blitt leger, sykepleiere og ansatt i StatoilHydro, vi var blitt feite, skallete og gråhårete, vi var blitt familiefedre og familiemødre i rekkehus og for det meste eneboliger, vi var blitt bosatt på alle andre steder enn der vi bodde før (skjønt, de fleste som var der i går, bodde fortsatt i Rogaland), og vi hadde 15 år med mye lenger liv, enn de 12 årene det tok å bli ferdige med skolegangen.

Du store min tid så gamle vi var blitt, i hvert fall til å begynne med. Jeg for min del, hadde et oppnådd mål om å kjenne alle jeg gikk ut sammen med, og jeg pleier jo å huske godt, både navn og ansikter og alt annet, men da jeg så en gjeng sitte utenfor bryggekafeen med en øl eller en vin, så kjente jeg riktignok igjen initativtaker og tidligere russepresident, Rolf, men ellers så var det så ukjent at jeg ikke kunne være sikker på jeg hadde kommet riktig, så jeg gikk bare forbi bordet. Førstemann inne som kjente meg igjen, kjente ikke jeg igjen i det hele tatt, enda jeg egentlig var god venn med ham i gymnastiden, og med de jeg den gangen bare visste hvem var, men ikke var så mye med, stod det enda verre til med.

Men så begynte det å komme noen folk fra min gamle klassse, 3C som jeg trodde det var, 3E som jeg rettet det til, 3F som det faktisk var, først Katrine, den gamle flamme, så Kitty, som i gymnastiden tilbrakte en del tid på pianokrakken, som hun sa, og som nå sa like udødelig at de tre gymnasårene var de beste jeg har hatt, Olav Foss Gjesdal – som må skrives i sitt fulle navn, Oltedals store sønn, som var prikk lik seg både i væremåte og utseende, Eskill L, nei, må jeg ikke skrive hele navnene, den litt langhårede halvpøbelen som nå var blitt millimeterkort, Erlend som den gang var en spjæling uten skjeggvekst, og nå en tøffing med fullskjegg, Sara som var så forarget da hun hadde tolket et dikt feil, og bare for det fikk dårlig karakter på en norskanalyse, og Veslemøy, som hadde snudd på det og hatt stabile forhold gjennom hele skoletiden, og byttet litt etterpå. Vi kjente hverandre igjen, vi mimret.

Og når koden var knekket på hvordan vi så ut, kom de andre frem også, Tor Erlend – som fortsatt husker at han ble hedersgjest på En havefest i 1994, og som jeg så godt husker at i gleden over å motta prisen, hoppet over rekkverket på terassen og ramlet ned på gresset i dressen sin, sånn skal priser mottas, Christian, Ole Andre, Sigbjørn, Heine, Jo og så mange andre, mange fra Ganddal, Anne Jorun – som nå er post doc i Oslo, Annette som er IT-konsulent, Trine som har flyttet hjem med mann fra Sør Afrika, Therese som er så lik seg, Jorun som både er lik seg og doktor, Linda som alltid bare nesten bodde på Ganddal, og Kjetil og David fra der borte med Fobben.

Etter at konversasjonen var unnagjort, og det tok sin tid, jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jeg snakket riktig mye med folk jeg ikke snakket mye med i gymnastiden, så jeg forandrer meg ikke heller, jeg utvider min bekjentskapskrets, som jeg alltid har gjort, og jeg holdt ikke det minste igjen når det var dans og moro. Det var swing til disko og hiphop, slik som «Jump! Jump» eller hva den heter, og flere andre vi russedanset til på starten av 90-tallet, sanger som overhodet ikke var laget for swing, men som vi danset til likevel, slik det skal være. Til min store glede registrerte jeg at min dansedame flere ganger ramlet over ende, godt passende til et av mine motto «at om det ikke går galt av og til, tar du ikke store nok sjanser», det at hun hver gang reiste seg opp igjen viser bare at det var skikkelig gøy. Og jeg forklarte henne som alltid at når noe blir litt feil, må du bare ta en ekstra snurr, slik at det ser planlagt ut.

Til slutt ble vi kastet ut, som vi alltid blir på norske skjenkesteder, og som  alltid altfor tidlig. Vi var en god gjeng som målbevisst gikk mot skjenkestedet Megleren, for mer øl og mer moro, men da fire av oss plutselig oppdaget at alle andre var vekk, skjønte vi at stedet kanskje ikke var så åpent som det burde. Og det var det heller ikke. Dermed var det bare å reise hjem, eller, se toget stå oppstilt på perrongen, og skjønne at vi aldri kom til å rekke det, og i stedet vente en time på neste tog, og la Asgeir Ueland kjøpe seg en kebab.

 

Advertisements